Jeg fikk akkurat et brev i posten fra St.Olav om deltagelse i et forskningsprosjek. For meg var det en selvfølge å delta, faktisk så oppfatter jeg det nærmest som en plikt om det kan bidra til å hjelpe andre i fremtiden.
Dette er en enkelt blodprøve. Som kan gi svaret på en predisponering for alvorlig svangerskapsforgiftning og HELLP syndorm.
For meg er dette en selvfølge å stille opp på , men jeg forstår det slik at ikke alle ser det slik og jeg lurer veldig på hvorfor? J
Eh, plikt? Selvfølgelig ikke. Avhenger jo av mye; tid feks. Og om man er syk fra før er det ikke alle som vil være prøvekaniner og kanskje få mange bivirkninger.
Det beror nå i høy grad på hva det skal forskes på, synes jeg. Jeg ser meg absolutt ikke pliktig til å delta på hva som helst som noen har fått midler til å forskeligforske på.
Og forrige gang jeg deltok på et forskningsprosjekt, fikk jeg fysiske skader, ble sykemeldt i to uker og kunne ikke trene på at år etterpå. Det kan derfor godt hende at jeg vil stille litt flere kritiske spørsmål hvis jeg skal delta på noe lignende i fremtiden.
Når det er sagt, så er jeg i utgangspunktet svært villig til å bidra når jeg kan og har anledning. Hvis ingen var villige til å delta på forskningsprosjekt, hadde vi gått glipp av svært mye verdifull kunnskap.
som forsker synes jeg selvsagt at det er viktig å delta på det man kan. Men man bør jo se litt an hva det er ja, og hvis det krever mye av en ville jeg tenkt meg godt om. Men absolutt, så lenge man har mulighet, så er det en veldig positiv ting å bidra. Noen forskningsprosjekter er utviklende og morsomt å være med på også.
En plikt er å dra det litt langt, men det selvsagt fint om man har anledning til å delta.
I mange tilfeller krever det mye tid og man får lite/ingen kompensasjon, og da er det jo vitterlig ikke for hvem som helst.
Jeg synes sånnt er gøy, men man må ta med i beregningen at det kan bli bivirkninger. Jeg var med på testing av fugleinfluensa-vaksine, som det ser ut til at har gitt meg kronisk plantar fasciitt.
Jeg jobber i en forskningsavdeling, så der er det er mange muligheter til å bli med på alt mulig rart av forskning. :knegg:
Ser jeg må utdype HI litt. Jeg tenker da på prosjekter hvor din deltagelse er relativt begrenset når det gjelder tid og innsats. Ingen skumle menikamenter til uttesting. Det er en annen klasse.
For meg er det å gi en blodprøve, stille på noen intevjuer eller lignende relativt lav innsats i forhold til å berge liv i fremtiden.
Jeg har, på vegne av datteren vår takket ned til deltakelse i et forskningsprosjekt.
Dette prosjektet innebar en rekke tester, undersøkelser, samtaler og legetilsyn, og det er noe hun må gjennom i rikt monn i utgangspunktet, og vi synes i grunnen det er nok.
Jeg har også stor forståelse for at folk ikke ønsker å delta i forsøk med medikamenter.
Jeg ønsket ikke å delta i Mor & Barn undersøkelsen, den var langvaring og det var altfor mange opplysninger skulle oppgis.
Men jeg deltok i en stor og en liten undersøkelse på Riksen i siste svangerskap. Tok glukosebelastnings tester, mange blodprøver og flere andre ting. Det var kortvarig, kanskje fire konsultasjoner.
Min eldste sønn er hjerteoperert, og når RH sendte forespørsel på om han kunne stille opp sa vi ja uten betenkningstid.
For oss innebar det to hele dager inne på RH med diverse tester (MR, CT, UL, fysiske tester +++) uten annen kompensasjon enn å få en grundig helsesjekk på kjøpet.
Siden han er blant de eldste i landet som har gjennomført den operasjonen ser jeg at de trenger å kartlegge hvordan det går med disse pasientene i ettertid og er i grunnen bare glad for å kunne bidra.
Og jeg har krysset av for at jeg ikke ønsker student tilstede. Det er pga uheldig opplevelse på Tannlegehøyskolen, Kirurgen. Jeg ble henvist dit etter et arbeidsuhell av tannlegen min. Jeg fikk tilsyn og samtaler med fagfolk når det viste seg at de var ledige, det var mye ventetid. Og i den tiden fikk jeg besøk av studentene som lurte på hvor høyt jeg kunne gape, om jeg hadde vondt og masse koseprat. Det var ikke koselig i det hele tatt, jeg var syk, hadde vondt, var redd og gikk glipp av mange forelesningstimer.
Søsteren min deltok i sin tid på et forskningsprosjekt da hun gikk gravid. Det innebar en blodprøve. Og denne blodprøven gjorde at det ble oppdaget at hun produserte antistoffer mot barnets blodplater.
Denne tilfeldige oppdagelsen reddet livet til niesen min! :hjerter:
Så hvis noen spør meg om å bli med i et forskningsprosjekt som bare innebærer en blodprøve, eller annet som ikke er så omfattende (ikke medisiner), da sier jeg ja. Fordi jeg gjerne vil, ikke fordi jeg føler jeg må.
Jeg produsere antistoffer mot blodplatene til eldstemann, så han var veldig syk da han ble født. Da jeg fikk tilbud om å delta i studie var jeg gravid med nr 2 og fikk ikke gi prøven de trengte, men det ville ellers vært et klassisk tilfelle av motivert deltakelse hvor nytteverdien er klar for deltakeren.
Andre ting har ikke like stor umiddelbar nytteverdi, så da må det ikke bli store jobbforsakelser til for å holde motivasjonen oppe. Feks var jeg lenge med på tvillingundersøkelsen, men da de etter flere år med spørreundersøkelser ville ha oss inn til dybdeintervjuer som tok relativt nye tid, da hoppet både jeg og broren min av. Jeg husker de ringte meg for å få meg til å overtale broren min til å bli med videre, det syntes jeg var litt underlig fremgangsmåte.
I studrnttiden donerte jeg beinmarg til forskning også. :gal:
Jeg var med på Ung i Norge (som tok fjørten år), og burde vel kjent lusa på gangen da MoBa kom. Men klarte selvsagt ikke å si nei.
Heldigvis var de ferdig med rekrutteringen da Knøtteliten var på vei. :knegg:
Jeg har takket nei til å være med på det fatale hjernehinnebetennelsevaksineprosjektet (rekordlangt ord?) på slutten av 80-tallet og til mor- barnundersøkelsen.
Har donert livmoren min og noen ekstra blodprøveglass til kreftforskning :værsågod:, den kunne ikke jeg nyttiggjøre likevel.
En enkelt blodprøve kunne jeg gjerne stilt opp på, det skader ingen, men jeg gamler ikke med helsa mi og jeg orker ikke sånne greier som maser om alt mulig over flere år.
Takk for denne tråden, nå har jeg akkurat sendt mail om at jeg vil delta i et prosjekt jeg har fått forespørsel om å delta i. Hadde helt glemt det, så det var fint med en påminnelse.
Må bare nevne at de forskningsprosjektene som maser om alt mulig over flere år er de beste! Kun gjennom dette kan man få informasjon om hva som fører til hva (hvis man da ikke skal gjøre eksperimenter, men det kan man sjelden i mitt fagfelt hvertfall).
Hilsen forsker med tilgang til data om ca 1000 unge fra de var 13 til 30 år, det er fantastiske data som gir massevis av nyttig kunnskap!
Jeg pleier å si ja, så fremt det ikke innebærer for stor innsats. Er med på MoBa med Junior. Ser på det som en gave til mine barnebarn (hvis jeg får). Og siden jeg selv ble kritisk syk og han prematur og jeg deretter fikk en psykisk reaksjon i etterkant tenker jeg at det kanskje er nyttige data som kom med i den forbindelse.
Medikamenter er jeg mer skeptisk til, skjønt mormoren min fikk det fantastisk mye bedre etter hun takket ja til å teste ut leddgiksmedisiner til utprøving.
Det er et spørsmål jeg ikke kan svare ja eller nei på, for det kommer helt an på hva deltakelsen krever av meg. Der jeg syns det er innenfor rimelighetens grenser, deltar jeg. Vi deltok i noe i forrige svangerskap, i kontrollgruppen. Det innebar noen ekstra ultralydundersøkelser, utfylling av skjema, blod- og spyttprøver. Jeg var sykemeldt og hadde kort vei til sykehuset, så det var lite pes med det.
Jeg har selv nettopp sagt ja til å delta på et forskningsprosjekt om en sjelden sykdom jeg har. For meg er det ingen selvfølge i form av at jeg ser på det som en plikt, jeg gjør det mest av egen interesse, men også fordi sykdommen er sjelden og jeg synes det er viktig å få mest mulig kunnskap om den.
Jeg synes vi skal være forsiktige med å snakke om selvfølgeligheter og plikter i forhold til samfunnet. Det koster de fleste svært lite å stille opp på én blodprøve, men hvor skal grensen gå? Det er like viktig og selvfølgelig for mange å tillate studenter ved undersøkelser, fødsler o.l., fordi de må tross alt lære. Og hva med å gi blod? Noe som tar veldig liten tid for den som gjør det, men redder liv. Hvis det er en selvfølge og delta i forskning er det også en selvfølge at man gir blod og ikke takker nei til at studenter får bruke deg som læringsobjekt. Jeg regner med at du selvsagt gjør alt dette.
Vi kan jo si at i ytterste konsekvens, hvis alle sier nei, så er det ingen til å lære opp studenter, ingen til å gi informasjon om sykdommer, men dette er jo ikke et reellt problem. Vi har mer enn nok folk som er villige til å stille opp på det meste, så de som føler at de ikke ønsker det bør kunne gjøre det uten å få følelsen av at man ikke gjør sin borgerplikt.
Jeg har deltatt i en undersøkelse av barns språkutvikling og er i en undersøkelse av bomiljø. De er litt tidkrevende, men greie. De forsker på noe jeg synes er interessant, det er motiverende.
Blodprøver og medisinsk forskning er jeg skeptisk til. Det må i det minste være anerkjente miljøer og forskning som virker meningsfull i forhold til innsatsen. Det betyr ikke at jeg ikke stiller opp, men jeg vurderer nøye. Jeg er bla skeptisk til deres håndtering av personopplysninger.
Studenter sier jeg stort sett ja til. Det har blitt en del i forbindelse med svangerskapsoppfølging og fødsel.
:jupp:
Har alle tre i MoBa, eldste er med i ADHD-undersøkelsen, vi besvarte språkutviklingsundersøkelsen og har vært med på en graviditet/influensaundersøkelse.
Er med på stort sett det som er, var med på hjernehinnebetennelsevaksineforsøket da jeg gikk på ungdomsskolen og var heldig nok til å få placebo.
Jeg deltar i det som kommer min vei, så lenge det ikke krever veldig mye, eller føles risikabelt (medisintesting ville jeg vurdert veldig grundig, for å si det sånn.)
Knerten er i MoBa, de var ferdig med rekruteringen når Mikro kom. Det synes jeg er verdifulle og viktige greier.
Jeg ville gjerne deltatt i akkurat den undersøkelsen du har fått brev om Maz, dersom jeg hadde fått spørsmål om det. :klemme: Hvis det kan gjøre at noen slipper å oppleve akkurat det jeg opplevde er det veldig verdt det.
Det jeg forresten ikke deltar i er markedsundersøkelser. Synes det er en uting at de ringer opp og spør meg om jeg vil svare på noen kjappe spørsmål, og så er det om hvilke sjampoer jeg har hørt om eller hvilke aviser jeg leser. Jeg gidder i hvertfall ikke bidra med å gi dem kunnskap om hvordan de skal lure meg til å kjøpe mer greier i neste omgang.
Tror mange ikke tenker på at det er en viktig distinksjon mellom forskning og markedsundersøkelser (sier ikke at det gjelder dere altså, mener sånn generelt). Det er heller ikke alltid det er så lett å vite hva det gjelder alltid.
Jeg sier ja så langt det ikke innebærer for mye av tid etc. Jeg sa nei til et forskningsprosjekt med typ biola og amming da storebror var nyfødt. Grunnen var at jeg ikke visste om jeg fikk til amming+ at jeg var litt lite gira på å levere avdøringsprøve av meg og futten. Sistnevnte ser jeg er tull, men var veldig reelt da.
Studenter har jeg aldri avvist, forresten, jeg har hatt student-jordmor på svangerskapskontroll, student-hs (over lengre tid) på helsestasjonen, og hadde "lærling" jm som tok mot Mikro (hun var dog ferdig utlært og praktiserende jm, men ikke godkjent som hjemmefødselsjordmor enda)
De må jo lære, så det har jeg ikke noe problem med.
Studenter skal jeg klare så lenge jeg er frisk, men som skrevet, har hatt svært uheldig opplevese som syk på Tannlegehøyskolen. Mulig jeg er overfølsom som syk. :nemlig:.
Jeg ser ikke på det som noen plikt, men bidrar gjerne, sålenge det ikke er snakk om utprøving av medikamenter/vaksiner. Sistnevnte er uaktuelt, både for meg og ungene mine.
Er med på mor/barn prosjektet, og så langt (snart 8 år) har vi kun tatt en blodprøve + svare på noen spørsmål (etter fødselen) og svart på noen spørsmål som kanskje tok meg 5 minutter (for 2-3 måneder siden). Trodde rett og slett vi hadde falt ut av systemet, siden vi ikke hørte noe mer, inntil for 2-3 måneders siden, da både mannen og jeg fikk dette skjemaet som skulle fylles ut.
Ved siste fødsel, fikk jeg også spørsmål om jordmorstudent, og jeg svarte ja egentlig uten å tenke noe over det. Hadde visst nok med meg selv da. ;) Men altså, jeg følte jeg da hadde såpass kontroll over situasjonen, at det var helt greit.
Jeg hadde jordmorstudent til stede ved fødselen min, tror jeg. Sant og si var jeg opptatt med andre ting og la ikke helt merke til hvem andre som var til stede. :humre:
