Jeg synes dette fortjener en tråd, for jeg kjenner at filmen gnager meg. Jeg ble skikkelig satt ut av sjangerbruddet … og konstruerte en egen intrige oppi hodet, som jeg holdt på pinlig lenge. Jeg føler meg litt som etter at jeg hadde sett Atonement, at jeg antagelig ikke har vært rettferdig mot filmen. (Da måtte jeg lese boka og se filmen en gang til for å falle til ro igjen, kanskje jeg må det nå også?)
Men altså, jeg oppfattet i hvert fall filmen som usedvanlig lite opptatt av at du skulle skjønne alt. Den var ikke i det hele tatt ute etter å leie deg trinn for trinn gjennom avsløringen, og når vi fikk den, var den sånn «jaja, var det han, velvel» – ikke noe klimaks i det hele tatt.
… og siden jeg altfor lenge ble sittende og forestille meg at det var viktig for filmen hvem som sto bak, må jeg liksom prosessere relasjonene mellom folk i ettertid.
Takk for gaflingen, Toffskij, jeg satt akkurat og vurderte det samme selv. :) Det er (eller kan i alle fall være) forstyrrende med genrebrudd eller filmer som er en annen genre enn man trodde de skulle være. Denne lignet jo mer på, tja, A Single Man, kanskje, enn på James Bond eller noe sånt. Det å la det være så nesten irrelevant hvem som er "skurken" er jo et merkelig grep i en spionfilm. Jeg synes dette passet veldig godt inn i noe av det jeg opplevde som tematikken - noe med at når man er i en så skruppelløs bransje, der man forventes å ofre alt, både på egnes og andres vegne, så er det kanskje også til syvende og sist nesten vilkårlig hvilken side man ender opp på, og hvilke prinsipper (hvis noen) man sitter igjen med og gjør valgene sine ut fra.
Jeg har lest boken og opplevde (for meg) filmen som veldig "trofast" mot boken. Jeg synes LeCarre sine bøker generelt sett har mye fokus på at når man spionerer så er det høk over høk og gjøk over gjøk, og man kan aldri være sikker på hvem som er hvem og hva som er hva. Og i og med at jeg hadde løsningen "ferdig" på forhånd ble det selvfølgelig en anderledes opplevelse. (LeCarre har jo skrevet mange bøker med dette persongalleriet, og jeg har lest flere av de)
Men det jeg tenker på (i stedet for å gjøre jobben min, så klart :knegg:): Filmen har et veldig uvanlig persongalleri, i at alle er sett så fragmentarisk, vi får tilsynelatende tilfeldige brokker av historier, samlet av den helt ufattelig uttrykksløse Smiley. Men det viktige må vel ligge i hvem som faktisk får et lite innblikk i.
"The West has become so … ugly."
"There is as little good on your side as it is on mine."
"It was a good time, back then." "It was the war, Connie."
For å ofre personlig sikkerhet, familie, vennskap og ganske mye annet, trenger man kanskje å være veldig idealistisk på ett eller annet nivå - eller å være veldig sulten på makt. Særlig mye idealisme var det vel ikke grunnlag for lenger, på dette tidspunktet, så de som opprinnelig var patrioter kunne med rimelig grunn ha blitt ganske bitre, og de som egentlig bare var etter makt hadde kanskje opplevd dette som ganske hult på sikt.
Og så tenker jeg at bare det at alle er mistenkt, at Smiley vet at det er en av hans nærmeste kolleger som er forræderen, og at han forholder seg til dette og ser at det kunne på en måte vært hvem som helst av dem - det må jo gjøre at det uansett ikke er så viktig hvem det faktisk er all den tid du allerede ikke stoler på noen av dem, vet at det like gjerne kunne vært en annen, og er fullt innstilt på å avsløre, deportere eller få likvidert en hvilken som helst av dem når omstendighetene måtte kreve det. Det borger ikke akkurat for et godt og oppbyggelig arbeidsmiljø. :knegg:
Dette var for øvrig andre gang på to dager at jeg ble rammet av sjangerforvirring – jeg så The Girl Who Leapt through Time på onsdag, som – som tittelen sier – har et åpenbart tidsreiseplott. Men den er så god som tenåringsjenteportrett at jeg ble nærmest forurettet når folk begynte å mase om at de kom fra framtida. :knegg:
Mark Kermode på BBC har i hele høst til noens glede og andres frustrasjon hevdet at "this is not a film about spying, it's a film about old men and their relationship".
Jeg har ikke sett den ennå, men håper å få tid i helgen.
... Eller være veldig redd. (Minner meg om Elin Ørjesæther som skrev at "Gode ledere er ikke komfortable der de er, de vil vekk fra status quo". NB! Ikke et direkte sitat, mer ut fra hukommelsen. OK, litt sær sammenligning, men jeg beholder den. :humre: )
Jeg ble litt overrasket over at dere ble overrasket over sjangeren, men jeg innser jo at det faktisk er noen år siden tv-seriene («Tinker»/«Muldvarpen» og «Smiley's people»/«Den usynlige spion») med Alec Guinness som Smiley...
Vi skjønte ingenting da heller, for øvrig. :)
During its original airing on BBC television radio DJ Terry Wogan ran a "Does anyone know what's going on?" competition on a weekly basis. This amused John le Carré greatly. (IMDB om Smiley's People)
Jeg husker at Muldvarpen gikk på TV, og hvordan Smiley så ut den gangen (til forveksling lik Alec Guinness, hvis noen lurte), men jeg husket overhodet ingenting av handlingen. Jeg forstod nok ikke noe særlig av den, nei. :knegg: (Jeg lurer på om jeg til og med har lest den en gang. Jeg leste i alle fall et par Smiley-bøker ganske tidlig på 80-tallet, mener jeg å huske.)
Men det er ikke egentlig bare handlingen jeg syntes var genre-atypisk, det var også i stor grad fotograferingen og stemningen.
Jeg leste et sted at Steven Moffat skal ha sagt at Cumberbatch er den eneste av skuespillerne som har spilt Sherlock Holmes som har et enda mer dustete navn selv. (Mulig han ikke akkurat sa "dustete", men noe mer i retning "uvanlig".) Den som siterte ham kommenterte i alle fall videre at "Basil Rathbone begs to differ". :knegg:
(Jeg blir en smule teit av å være gravid ...) Ja, jeg har fått med meg at det har vært en serie, men den filmen jeg tenker på er veldig tretten på dusinet, så det er neppe akkurat dette plottet. Jeg skal i alle fall se denne filmen.
Han finnes ikke pen, men han er fin. Og ikke som i "nommin-fin", mer som i hes-i-stemmen-og-tung-i-kroppen-fin. Det er ett eller annet ved ham som gjør meg mo og mør. I aller høyeste grad.
Han er penere som seg selv (i den grad man er seg selv i TV-intervjuer) enn han er i Sherlock eller noen av filmene jeg har sett ham i. Han har et veldig uttrykksfullt ansikt som kan "brukes" på mange forskjellige måter og få ham til å se ganske forskjellig ut. Jeg synes han er veldig tiltrekkende, men det har oftest ikke så mye med "pen" å gjøre for min del. Han har fascinerende øyne og en fantastisk stemme, og kan projisere både sjarm og intelligens (og det stikk motsatte, ved behov), det holder i bøttevis.
