Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Noen høydepunkt:
-Det biologiske prinsipp skal være underordnet «utviklingsfremmende tilknytning»
-Barn under 18 mnd skal kunne adopteres etter ett år, barn under 4 innen to år.
Utvalget skulle også vurdere om "Er dagens lovgiving god nok for å ivareta barnas hensyn når det gjelder samvær?", men jeg har ikke sett noe skrevet om det?
Jeg lurer på hvorfor så rask adopsjon er til fordel for barna. Det er en annen side ved dette også - at en slik ordning kan tiltrekke fosterforeldre som kanskje mest av alt ønsker seg et barn (som de kan adoptere) - det tror jeg ikke automatisk er til akkurat disse barnas beste.
Det er ikke automatisk, og Raundalen & Co sier jo også bare at adopsjon skal vurderes, men jeg tenker vel at ofte vil det være til barnas beste. Det at de får en fast tilhørighet, er sikret (vel, mer sikret) å få bli hos de de kjenner som omsorgspersonene, og selvsagt nettopp det at de er ønsket som familiens eget barn.
Jeg tenker det er veldig fint om faktisk tilknytning får en sterkere stilling i lovverket. Har heller ikke sett noe om samværsregler, men ser med spenning frem til å se om de har gode begrunnelser på lur for at voldsutsatte barn pålegges å kose seg sammen med voldsutøveren mange ganger i året osv.
Fontene skriver bittelittegrann mer utdypende om rapporten.
Det hadde vært så fint om det ble en realitet med egne domstoler med barnefaglig kompetanse. Og enda finere om det domsinstansene fikk nok kapasitet, så familier kunne slippe å sitte i limbo i over et halvår mens de venter på avgjørelser.
Oppfølging - man kan vel knapt si bedret oppfølging, siden den er minimal til ikkeeksisterende - av foreldre som mister barna burde det absolutt finnes noen som skal ivareta.
Jeg er spent på å lese utdypende om hvorfor de tenker at tiltak i hjemmet ikke skal være basert på foreldres samtykke. Visst er det et problem at man ikke får det, men de fleste endringstiltak vil jo slite om de er uønsket - da gjenstår man i stor grad med utredning/overvåking e.l., og det finnes det allerede hjemmel for å sette inn med tvang.
På tide er alt jeg har å si. Det bør handle om barna ikke foreldrene.
Jeg tror også dette kan bringe flere fosterforeldre på banen. Jeg tror det er flere som synes det er for tøfft å ta seg av et barn og bli glad i det for så og se det returnert til ikke velfungerende voksne.
Barna er langt viktigere enn foreldrenes rettigheter. Biologi er oppskrytt.
Jeg lurer på om det å være adoptert og dermed familiens eget barn kan gjøre det lettere med vanskelige overgangsperioder, jeg tenker kanskje mest på tenårene? Det blir en mer normal foreldre/barn-relasjon der man ikke kan si hverandre opp fordi det blir for vanskelig.
Jeg lurer på om de (heldigvis) har skjelt til Irland, der det er "one strike, and you're out" i fht omsorg for egne barn. Blir du fratatt omsorgen, kan ungene adopteres. Ut fra et barneperspektiv er det veldig bra, å gå som en liten pakke mellom fosterhjem og biologiske foreldre som får lov til å prøve seg igjen med jevne mellomrom.
Jeg tenker også at mange barn i fosterhjem har det altfor ustabilt hvis biologiske foreldre stadig skal få nye sjanser og ikke klarer det, og disse reglene virker som de ivaretar de helt små barna bedre også.
Jeg og liker tanken på at det skal bli enklere å få adoptere fosterbarn, det blir en trygghet både for barnet, spesielt, men også for fosterforeldrene, som ikke risikerer å miste et barn de kanskje har hatt i sin omsorg i årevis.
Jeg tenker ofte på en gutt jeg gikk sammen med på skolen. Han kom i fosterhjem som baby, og fikk vokse opp i dette hjemmet til han ble voksen og flyttet for å studere. Disse voksne var, for ham, mor og far i all forstand, uten på papiret. Jeg vet ikke, men kanskje hadde det vært godt, psykisk sett, at de var mor og far helt "på ordentlig" og - og den biologiske mor var en han slapp forholde seg til med ujevne mellomrom?
Jeg er enig i alt dere skriver. Men syns fortsatt at det er et men. For jeg vet konkret om to par fosterforeldre som har levert barna tilbake fordi de ikke var "enkle nok". Det ene paret har bare ett barn fra før og det var helt klart ønsket om et barn til som gjorde at de ble fosterforeldre. Det som gjorde at jeg reagerte veldig negativt på dem, jeg ble veldig sjokkert faktisk, for jeg hadde kjent dem lenge og hadde en helt annen opplevelse av dem, var at de leverte ungen tilbake etter fire måneder fordi det var så mye ekstra med barnet. Dette barnet var lite, og sjansen for at barnet ville "normalisere" seg under trygge forhold var nokså stor - fire måneder er dog veldig kort tid i denne sammenhengen.
Jeg syns vel egentlig at folk som primært sett ønsker seg flere barn kanskje burde gjøre andre ting enn å skaffe seg fosterbarn. Jeg er redd for at hvis man blir forespeilet adopsjon innen 18 måneder (som jo er kortere tid enn utenlandsadopsjon stort sett) så kan man få en del useriøse fosterforeldre som bare vil ha de pene og rene og greie barna. Men det er absolutt mulig at jeg bare er full av fordommer, jeg holder mulighetene åpne for det.
Ellers så syns jeg at biologiske foreldre har for sterke rettigheter i forhold til barna og syns at dette er et steg i riktig retning på en måte, jeg ser bare ikke helt hvorfor tidlig adopsjon må være en del av det.