Et finfint ordtak som jeg har klamret meg til mange ganger. Men! Nå har jeg begynt å tvile. :skeptisk: Joda, å ha erfart noe motgang gjør en mer rustet til å bearbeide ny motgang, perspektiv er viktig og så videre. Allikevel tar jeg meg selv i å tenke at "d'oh, her kommer skjebnen(!) og deiser meg i hodet med slegge gang på gang, og så får jeg jo for pokkern aldri tid til å reise meg innimellom, dette er da bare utmattelsestaktikk?"
Jeg begynner å lure på om det egentlig er sånn at etter å ha opplevd og overlevd mengder med motgang blir man egentlig så sliten at en bitteliten dult i siden kan få deg til å tippe over fullstendig? Og ikke orke å reise deg igjen?
Jeg tror at om man får mange smeller, så blir det kanskje vanskeligere å reise seg etter hvert? :vetikke: Iallefall om de kommer tett, sånn at man aldri får sjansen.
Jeg tror også at det kommer litt an på hva det er som «slår» en ut. Om det er at man jobber for mye og har et hektisk liv, så er det vel sjelden sånn at det bare stopper opp av seg selv. Men om det er et brudd, dødsfall i nær familie etc, så er det jo noe som kanskje slår en rett ned, men som gjør at man kommer seg opp - og kanskje skifter perspektiv og blir sterkere etterpå? :gruble: Men jeg tror også det er individuelt. Og hva man tolker som «sterk».
Jeg har tenkt en del på det her. På at en som har stått i det hele livet ser ut til å aldri få fred. Det hender jeg lurer på om sånne som oss ubevisst styrer oss opp i mer guffe hele tiden. Eller om det er fordi vi ikke rygger unna en fight. Eller om det er skikkelig dårlig karma.
Jeg har forøvrig adoptert svaret til allium på den norske utgaven. Så hvis noen sier til meg at man vokser på motgang så retter jeg meg i ryggen og spør om jeg strengt tatt trenger å vokse mer.
Jeg kan ikke være med på din teori. Jeg nekter.
:ferdigdiskutert:
Den med mest motgang og best holdning/spirit/piff likevel, vinner når vi dør. Sånn er det bare.
Jeg tror at det mentale "immunforsvaret" ikke klarer å slå tilbake med lik stor styrke dersom det hele tiden blir utsatt for press. På den andre siden så vil noen som har opplevd en del motgang lære seg mestringsstrategier man kan bruke senere. Det kreves energi for å ta tak i vanskelige ting og hånskes med vanskelige situasjoner/mennesker og er man allerede sliten så sier det seg selv at det blir vanskeligere.
Sånn generelt så tror jeg ikke at man må ha opplevd trøkk i trynet og store nedturer og svik for å være gode, empatiske og fullstendige mennesker (det inntrykket kan jeg ha at noen mener av og til).
Av skade blir man primært skadet, er det ikke sånn? Så kan man selvsagt bli både klok og sterk av det etter hvert også, hvis man er heldig nok og innbitt nok og ting ligger til rette for det. Hvis man kommer gjennom problemer, kan man bli sterkere av det, men problemet i seg selv kan jo gjøre en svakere på ulikt vis, så hva som blir summen vil jo variere og er vanskelig å forutsi.
("That which does not kill us makes us stranger," sa de i Aeon Flux en gang i forrige århundre. Det kan det vel også være noe i.)
Jeg tror det kan være en salig blanding. Kjente mønstre er tross alt forutsigbart selv om det er vondt. Jeg tror absolutt man kan bli mer sårbar og mer hard på samme tid. Tror mange bygger seg en mur, men at det alltid vil være noen svake punkt i konstruksjonen som kan bryte den ned. Møter veldig mange mennesker gjennom jobb som hele livet har slitt av forskjellige årsaker og det er veldig sjelden det bare er en ting som skjærer seg. Det baller liksom på seg og motivasjonen/mulighetene/kunnskapen til endring synes å være lang langt unna.
Grunnen til denne filosofiske (fnis) betraktningen på morrakvisten, (det er fortsatt morgen!), er selvfølgelig at jeg hørte på Kanye West og "Stronger" i dag tidlig. :flau: Og så slo det meg at det er jo litt teit å sette sin lit til denslags ordtak bare fordi de er, vel, trøstende, men samtidig er det jo dumt å avvise trøst bare fordi den ikke kan bevises vitenskapelig.
Det er sikkert både sant og usant, men mest av alt en (fattig?) trøst når livet er hardt :nemlig:
Litt sånn som "Nå har jeg nådd bunnen - herfra kan det bare gå oppover" - det er en viss mulighet for at man trenger at noen kaster ned et tau der man ligger i bunnen av kløfta, liksom...
Bra sagt. Det hender jeg både synes, og sier, at jeg da for pokker sterk nok nå.
Det må være lov å både kjenne på og uttrykke at nok er nok. Noen ganger er det bare for tøft, for slitsomt. Ikke spesielt artig når man ikke har store valget annet enn å stable seg på beina og orke videre, men da er det heller ikke gøy å høre at det er i motbakke det går oppover.
Etter et personlig tap, der noen faktisk sa dette til meg, ble jeg aldeles rasende og tenkte det måtte være det dummeste ordtak i verden. Fy fan, noen ting skal man bare få slippe å oppleve. Det gjør en slett ikke sterkere, men mer som en våt liten svamp.
Men i ettertid ser jeg det er nyanser. Noe motgang gjør en sterkere. Mer egnet til å håndtere livet. Men altså - slett ikke alt.
Sant, men noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne fått lov til å sette meg ned og ta en rast midt i bakken, og bare ha tid til å nyte livet (og utsikten) akkurat der jeg er.
I blant føles det som om det regner dritt over meg, og jeg tror ikke det er lett å tenke på dette som viktige og kanskje til og med gode erfaringer før man får det på avstand, og får bearbeidet det som har skjedd, men stort sett føler jeg etterpå at jeg kommer ut av det styrket. Det er utrolig hva man takler når man bare må.
Hm. Jeg tror vel at om man har hatt en del motgang, at man vet at det likevel kommer gode dager der en gang i fremtiden.
For skitet skjer jo uansett, så det er jo ikke noe vits i å la seg knekke av det heller. Jeg tror derfor at man kan bli seigere jeg da, at man blir litt mer tålmodig. Og så ser jeg jo at det er jo ikke noe alternativ i å ikke tåle mye heller. Jeg vet av folk som har levd gjennom nesten nøyaktig det samme som meg de siste 5 årene, og som da har latt seg helt knekke og har meldt seg ut av livet. Og da tenker jeg at, jo det er bedre å bite tennene sammen og holde litt ut, man lander litt bedre på bortsiden når de gode dagene kommer. Og så tenker jeg at kanskje det at jeg har vært igjennom både det ene og det andre før, har gjort at jeg vet at det er å puste litt hver dag og jorda snurrer og tiden går og så blir det egentlig bedre litt av seg selv etterhvert.
Enig. Oppveksten min gjorde meg ikke sterk. Den gjorde meg usikker og uten tro på meg selv. Joda, bedre rustet til å takle motgang men til hvilken pris?
På et vis ja, det er mye større risiko for irreversible skader om man får for mye motgang som barn, og man rekker på en måte ikke å bygge opp verktøykassen som man trenger videre i livet alltid. Men i små doser, så kan også motgang som barn være bra trening på livet senere.
Ja, motgang var feil ord.
Jeg er helt for motgang, unger bør føle litt motgang, hvis ikke så lærer de aldri å takle det.
Jeg vet ikke hva ordet for det jeg tenker på er, men jeg vet at jeg avskyr at folk bruker uttrykket om folk som har vokst opp under skikkelig kjipe forhold og som sliter med det i voksen alder.
Ja, når man på en måte synes at en ræva oppvekst liksom har vært en super treningsleir for å øve seg på motgang senere.
Det blir jo noe helt annet, mennesker er lagd sånn at barn har sosiale behov fra omsorgspersoner rundt seg, og om de ikke får det de trenger, så setter det alltid spor. Det tror jeg at det gjør. Ikke nødvendigvis synlige spor, men at mange av barna med omsorgssvikt kan kjenne på en sorg, det tror jeg.
Det ideelle må jo være foreldre som er kjærlige og støttende som går sammen med deg, men samtidig ikke innbiller en at livet skal være problemfritt også. For jeg kan noen ganger bli oppriktig i stuss over hva folk synes er "urettferdig skjebne" og så er det egentlig bare påregnelig smårusk i et vanlig liv.
Jeg er egentlig litt forbanna på at barndom kan øddelegge et helt voksenliv, for samme hva man gjør, så kommer man aldri høyt nok og bra nok opp, og må ta til takke med second best, fordi man faktisk ikke har mulighet, samme pokker hvor mye man VIL. Vilje er virkelig ikke nok alltid.
Jepp, livet er urettferdig sånn. Men sånn er det jo med alt, man har de kortene man har uansett, noen er født dumme, noen har fått for lite kjærlighet, noen har blitt skadd i en ulykke, noen har blitt mobbet, noen har blitt bortskjemt, noen har utseende og penger, noen har elendig humor og noen er late.
Og det handler jo om å deale så godt man kan med de kortene man har, det er jo ikke noen alternativer egentlig.
Jeg tenker det handler mye om å føle at man har kontroll også, selv om situasjonen som sådan er ukontrollerbar. Gitt at det er storm uansett, liksom, så liker jeg dårlig å være bundet til masta - da gjør jeg enormt mye for å være den som sitter ved roret i stedet. Selv om det muligens i det lange løp gjør liten forskjell for situasjonen i sin helhet, gjør den tankegangen veldig mye med hvordan jeg oppfatter og i hvor godt jeg "tåler" situasjonen.
På en måte har jeg kanskje lært av å "stå bundet til masta" en eller annen gang at "å sitte ved roret" er måten å gjøre det på? Aka not killed, but stronger?
Jeg tenker at det faktisk er noe i det ordtaket, selv om det kanskje er klønete formulert.
Når man stadig ryker borti motgang så har man jo knapt annet å gjøre enn å mestre det, og for midt vedkommende har det i alle fall ført til at når neste dritt står på trappene så orker jeg ikke å kjenne så inderlig etter hvor grusomt det er, men aksepterer tingenes tilstand som nok et slag i trynet som jeg må reise meg etter.
Jeg blir bare sur fordi jeg har det kjipt, og så kommer det ordtaket rekende og får meg til å føle meg som en taper fordi jeg ikke ble sterk. :trasser:
Det spørs jo hva man mener med sterk det da. Jeg synes jo du er det, fordi selv i superkjipe perioder så tenker du masse lure ting, du er fortsatt empatisk overfor andre, og du har til og med humoren intakt. Jeg synes du er en seiging.
Det finnes defintivt motgang som bare svekker deg, og gjør deg mer sårbar og utsatt. Det kan gjøre deg klokere, men det trenger ikke alltid være styrkende.
Tatt ut av sin sammenheng, men her er jeg faktisk uenig med deg. Jeg tenker at man fint kan føle seg sterk når man er inne i en kjip periode, altså en periode med mye omgang. Det kommer vel veldig an på hva den kjipe perioden beror seg på, også.
Min teori er at man blir sterkere av motgang som man greier å håndtere. Motgang som man egentlig ikke finner en tilfredstillende løsning på svekker en bare. Samme gjelder for empati også. Uheldige opplevelser for en selv, hvor man greier å tilgi seg selv gjør at man blir bedre rustet til å tilgi andre mennesker og føle empati med dem. Uheldig opplevelser for en selv, hvor man ikke greier å tilgi seg selv, gjør en veldig fordømmende for andre som gjør verre ting.
For min personlige del er det ikke tvil om jeg "oppsøker" mye av det som oppleves som problematisk for meg (jeg liker å tenke på det som at jeg ubevisst søker en løsning - en annen forklaring kan jo være at jeg er max tett i pappen, men den liker jeg litt dårligere. :humre: )
Jeg har tenkt det samme mange ganger, at en gang må det komme dit at jeg ikke klarer reise meg. Men so far so good. Men har merket den siste tiden at jeg er mer sliten og det er jo ikke bare bra.
Tror det er viktig å lytte til kroppen og ta det med ro og prioritere seg selv når det smeller eller når man kjenner at man klarer mindre enn man pleier. Jeg har hatt et enormt behov for alenetid den siste tiden og selv om jeg har venner som "sutrer" litt, så kan jeg bare ikke bry meg om det. Har man nok med å stå opp, dra på jobb, ta seg av barn (basics), så må man forholde seg til det.
Whatever makes me happy, jeg må gjøre det. Ingen takker meg for å gjøre noe annet.
Jeg vet ikke. Føler at jeg har sett mer enn min share av motgang de siste årene, og føler meg ikke sterkere. Litt matt og resignert, og alltid kampklar, fordi man vet at man ikke kan senke skuldrene, for da kommer et nytt slag. Samtidig så joda, jeg er sterkere, litt mer hardhudet, mer selvstendig og jeg har i hvert fall lært at det ofte kan virke uoverkommelig, men man kommer seg til neste bakketopp likevel. Egentlig vil jeg ikke bli sterkere nå, jeg vil ha en lang god periode så jeg får ristet litt løs på skuldrene, bli litt mindre bitter og mistenksom og få tilbake troen på at noe godt i livet kommer rekende på en fjøl, man MÅ ikke kjempe for alt. Jeg mener i hvert fall å huske at det var sånn, en gang.:nikker:
Jeg er ikke enig i at man ikke har et valg om å klare seg som voksen. Eller, om man er syk så er jeg enig. Men er man ellers frisk så mener jeg de fleste vil vinne seg på å velge å ta ansvar for egne personlige helveter selv. Da kan man nemlig gjøre noe med dem og få det bedre.
Jeg har fått omdefinert "sterk". Før ville jeg vært enig i "ta seg sammen, holde ut osv."-filosofien. Nå er jeg ikke det. Jeg tror de fleste bare kan klare til et visst punkt. Det er vanskelig å finne ordene, men min frykt for egen svakhet var på en måte min største svakhet i seg selv. Uten at jeg skal si at det som skjedde meg var ok, så kan jeg definitivt si at det å bli "tvunget" til det punktet da man ikke klarer å benytte "sterk"-strategien lenger var en opplevelse jeg har fått enormt mye utav. For ikke å snakke om hvor mye mindre krampeaktig den nye typen styrke er. Den er bare der, liksom. Jeg må ikke kjempe innbitt for å være sterk, jeg bare er det. Selv om jeg nok sett fra utsiden var mer sterk før.
Men hvem vet. Kanskje jeg rett og slett tidligere bare hadde bygget på sand, mens det måtte en omfattende knekk til før jeg fikk begynt å bygge en mer solid grunnmur? :vetikke: Jeg hadde i grunnen et ganske imponerende bygg på denne sanden, men setter mye mer pris på den lille hytta med solid grunnmur som jeg lever med nå. Den er solid, ekte, tåler et vindkast eller to og det er ikke så farlig om ikke alle blir imponert av den. Jeg vet den er der.
Så jeg vet ikke om det er påkjenningen i seg selv som gjorde meg sterkere, men den gjorde det i alle fall ganske tydelig at "styrken" min hadde en konstruksjonsfeil og at jeg burde starte fra scratch og bygge på nytt med helt andre materialer. Og en helt annen målestokk for hva suksess var.
Å ta ansvar for et personlig helvete selv betyr jo ikke nødvendigvis at man ikke ber om bistand?
For meg er ikke det et tegn på svakhet, tvert i mot.
Det viser jo at man har styrke og innsikt og kan ta tak i situasjonen og få hjelp til hva det måtte være som trengs for å komme gjennom den.
Men når gamle erfaringer og greier gjør at man ikke greier? Når man prøver, prøver og prøver, og møter veggen gang på gang. Når man vil så gjerne, men ikke får det til, samme pokker hvor mye man vil.
Men så igjen - hva er egentlig sykdom? Er det mer stuerent å være syk av fysiske ting, for med psykiske ting er det jo "bare å skjerpe seg".
Og det gjør man jo, men det går bare til en viss grense.
Jo, for så vidt,- men om man da har vært ute en vinternatt før har man kanskje styrke nok til å fortsette letingen etter bistand, eller å hente frem sine egne overlevelsesstrategier som ligger inne i seg selv.
Jepp. I tillegg tror jeg det for noen også kan komme an på mengde.
For meg måtte i alle fall ting rase sammen på mange fronter samtidig.
I den grad man tror ting skjer fordi man skal lære noe av det var kanskje dette nødvendig for å innse "konstruksjonsfeilen". Bygget måtte rase sammen før jeg, stabeist som jeg er, innså at det måtte bygges på en helt annen måte. Og da holdt det ikke med krise på et område av gangen for meg. Kanskje litt på samme måte som folk med avhengigheter i en del tilfeller må miste alt før det blir slutt på selvbedraget? :vetikke:
Jeg vil tørre å påstå at når man, uansett hvor mye man ønsker det, ikke klarer å samle nok kampvilje til å få bena innunder seg, da er man hvertfall på grensen til å være syk.
Det er helt klart mer stuerent å være syk i kroppen, og det er mange ganger de siste årene hvor jeg har ønsket meg en målbar diagnose. At jeg var syk et sted som kunne ses, testes og kanskje tilogmed fikses eller fjernes. At jeg var syk på en måte som folk flest kunne forstå.
Det er lett å si, både til seg selv og til andre, at det bare er skjerpe seg og ta seg sammen. Problemet er at jeg har tatt meg sammen. I mange år. Til jeg ikke orket å ta meg sammen mer. Kanskje hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å ta meg sammen, å kjempe gjennom det samma faen, at jeg ikke hadde falt så langt ned som jeg er nå? :vetikke: At jeg hadde sett faresignalene tidligere? Eller, jeg så faresignalene, men jeg så ikke hvor galt det skulle komme til å bli. Det var jo bare å fortsette å ta meg sammen, fortsette å kjempe, så skulle det nok gå bra. :nemlig: Det gjorde det ikke.
Eller, det igjen spørs jo hvordan man definerer å gå bra. Jeg lever, jeg er ikke narkoman, suicidal, alkoholiker eller selvskader. Jeg har ikke gjort noe irreversibelt, hvis man ikke regner å kaste bort mangfoldige år som jeg kunne brukt på å leve, glede meg over livet, nyte øyeblikkene.
Jeg tror likevel at det er en viss sannhet i uttrykket i HI. Når (hvis) jeg blir frisk av dette så kommer jeg nok ut av det med evnen til å oppsøke hjelp mye tidligere hvis jeg skulle begynne å merke at jeg er på vei ned igjen senere i livet. Det er jo en form for styrke.
Jeg tror kanskje at man hvertfall blir bedre utrustet til å håndtere situasjoner som er relativt like på det man allerede har kjempet med. Og kanskje man, av frykt for å ende opp på samme sted som sist, begynner å sloss mot situasjonen litt tidligere, i steden for å vente litt for lenge på at det skal løse seg på annet vis.
OG jeg tror at man kan bli så sliten av kontinuerlig motgang at man vet hva man burde gjøre, vet at man burde be om hjelp, vet at man burde ta hensyn til egne behov, men man får det rett og slett ikke til. Man tenker kanskje at man ikke har nok overskudd til å håndtere, reelle eller innbilte, fordommer og blikk fra folk rundt seg hvis man ber om hjelp. Eller at man rett og slett ikke orker å ta opp kampen.
Men jeg tror også at det kan være veldig tilfeldig. Noen ganger, hvis jeg f.eks. er i rette PMS-humøret, så kan en pitteliten dult være nok til å sende meg utfor stupet i mange dager. Og hvis man i en fase hvor man, av helt andre grunner enn mye motgang på kort tid, er ekstra sårbar og mottakelig, så tror jeg at man noen ganger kan rakne fullstendig av noe man egentlig trodde man skulle kunne takle ganske greit. At noe som uka før ikke ville raslet i plankene en gang, smuldrer opp hele grunnmuren.
Og jeg er ening med deg, m ^2. Jeg har aldri følt meg så sterk som jeg gjør nå. Jeg føler at motgang har gjort meg sterk. Veldig sterk. Men det avhenger jo garantert av hva motgangen er og hva man taper på å være svak. Og en haug med andre omstendigheter, som nettverk og i det hele tatt.
Men man kan fint være knallsterk når man har det skikkelig, skikkelig kjipt. I alle fall fant jeg ut at jeg kunne det. :nemlig:
Men det er jo ikke gitt at - om man er sterk i stormen, uten å ha hatt sammenbruddet - at det dermed er noen konstruksjonsfeil? Det må jo ikke være noen psykisk knekk involvert selv om man har fått seg noen reale smeller i livet?
Men at man lærer fra sine erfaringer, det er jeg selvsagt helt med på.
Det er vel heller ikke det jeg sier. Men det er forskjellige måter å være sterk på. "Ta seg sammen"-greia er ikke styrke nok i seg selv, tror jeg. Det må også være et fundament der, ellers tror jeg "ta seg sammen"-oppskriften blir ganske utmattende i lengden. Det er muligens her selvtillit vs. selvfølelse kommer inn? :vetikke:
Som sagt; jeg tror ikke det var påkjenningene som ga den styrken jeg opplever å få nå, men erkjennelsen og kursendringen de tvang frem. Og for meg måtte det altså tunge påkjenninger på mange fronter samtidig til først. Så jeg tror ikke det at man klarer å ri av x antall stormer som "sterk i stormen" nødvendigvis betyr at det er en riktig og sunn strategi alene alltid. Jeg sto da "sterk i stormen" mange ganger før det sa stopp jeg også, men for meg kom det mye positivt ut av det den ene gangen det ikke holdt. Resultatet er mye mindre imponerende utad enn da jeg var "superkvinne", men det er mye mer solide greier.
Jeg tror også, generelt sett, at hvordan vi definerer styrke ikke alltid er så korrekt. Etter et dødsfall vil kanskje atferd som ses på med beundring som styrke i realiteten være fortrenging og flukt fra det som er vondt for eksempel. Det vil selvsagt ikke si at alle som fremstår som sterke etter et dødsfall egentlig ikke er det. Det er ikke det jeg mener. Jeg mener at det alene ikke nødvendigvis er en god og riktig målestokk.
Det ble litt lite nyansert det jeg skrev i går, ser jeg. Jeg vil utdype litt.
For det første så er psykisk sykdom selvsagt sykdom. Er man psykotisk eller schizofren så kan man selvsagt ikke ta seg sammen, liksom.
Og selvsagt er det ikke alt man kan greie å ta tak i og ordne alene. Noen ganger er det eneste man kan gjøre å be om hjelp.
Det jeg mener er at jeg treffer ofte folk som ikke får satt bena under seg fordi de stadig går og venter på at en overgriper skal få selvinnsikt nok til å be om unnskyldning, en forelder skal skjønne og ta på seg ansvar for at oppveksten ble grusom, en eller annen skal innse at de ødela livet for noen og rette opp. Og stort sett så skjer ikke sånt. Den som har vokst opp i et helvete får gjerne ikke den oppreisningen som det kjennes som hadde hjulpet på å få det bedre - det som kunne og burde vært starten på å greie å reise seg igjen.
Før jeg skriver resten - jeg skjønner det behovet. Skjønner det så det kjennes i margen.
Men altså. Som regel vil ikke det behovet noensinne bli møtt. Aldri. G da må man ta ansvar selv for å reise seg likevel. Kanskje består ansvaret i å slippe taket i at man en gang ble mobbet og bestemme seg for å ha det bedre. Kanskje består ansvaret i årevis med støtte fra fagfolk. Kanskje er oppgaven nesten umenneskelig. Og mange kommer, som Serafin skriver, ikke dit de ønsker seg. Og det er igrunnen kjipt, men det er såpass mange som ikke kommer helt dit at jeg tør si at det får holde om man kommer dit at det er liv laga i det livet man har også. (Her kaster jeg stein i glasshus - ingen løper vel mer etter å stadig få det bedre enn jeg.)
Men altså. Man kan komme ut av en jævlig barndom med to valg. Enten gjør man det man må, samme hva det er, for å få det bedre som voksen. Kanskje ikke superbra, men så bra man kan, eller så blir det aldri bedre.
For noen er valget borte. Er man alvorlig syk så er det ikke noe å velge i. River angsten deg i biter seks dager i uka så får du ikke gjort så mye utviklingsarbeid - det sier seg selv. Men for ganske mange så er det et valg å ta om å få det bedre.
Og til det der med å komme i mål. Jeg prøver å leve etter en regel. Den er sånn at hvis jeg kan se meg i speilet på kvelden og si at jeg har gjort så godt jeg kan, så er det bra nok. Uansett resultat. Noen ting vil jeg aldri noensinne komme i mål med, men å gjøre så godt jeg kan får holde.
Hvis det ser ut som jeg bagatelliserer vonde barndommer så er det ikke meningen. :sorry:
Jeg skjønner godt hva du mener, SF. Og tenker slettes ikke at du bagateliserer.
Noe av problemet mitt er at angsten ikke vises. Det vises ikke hva det koster meg å hente og levere i barnehagen, for jeg gjør det, jeg smiler og ler og koser med ungene og snakker med de voksne og andre foreldre osv. Jeg tar kontakt med andre foreldre for å arrangere leketreff, feire bursdager sammen og prøver å bli kjent med de andre pga at det er til det beste for ungene.
Det vises jo ikke på meg.
Jeg sitter i møter og er saklig, rolig og fornuftig mamma. Jeg tar opp tøffe ting, jeg stiller krav og møter opp. Resten av dagen ser jeg utydelig, er kvalm og svimmel, pga at jeg er sliten. Men jeg gjør det. Ofte.
Jeg ringer hit og dit og ordner opp. Drar på cafe med venninner, inviterer folk på besøk og er sosial. Selv om jeg helst vil ligge under dyna.
Og da er det jo vanskelig for folk å se hvordan ting egentlig er. Og det blir bare stilt mer og mer krav - for jeg er jo så sterk.
Men å stå i jobb, det greier jeg ikke. Fordi at jeg er utslitt etter en time på jobb, pga at jeg bruker så mye krefter på å ha oversikt over alle. Det føles ut som om jeg går med noen bak meg som har en pistol rettet mot hodet mitt, som kan trekke av - eller ikke trekke av - men jeg vet ikke.
Jeg skulle ønske jeg hadde greid høyere utdannelse og full jobb. For jeg har hode til det. Egentlig. Jeg har bare ikke psyke til det. Og det gjør at jeg føler meg mindreverdig.
På en måte er det jo logisk - dauer du ikke av motgangen så blir du sterkere. På den andre siden så føler jeg det litt slik at jeg har lite styrke igjen til mer motgang. I løpet av årene har jeg motgangen gjort meg svakere - egentlig.
Samtidig så håper jeg at jeg er litt der som Kie har vært inne på; jeg bygger meg opp på ny. Jeg ser meg selv i andre lys, andre settinger og det er ikke alltid like moro. Men det er sånn jeg er og jeg må lære meg å integrere det i hverdagen min, ta hensyn til det. Deretter tror jeg at jeg kanskje kan bli sterkere. For jeg er ikke dau, og jeg nekter å legge meg ned og bare synes synd på meg selv.
Det har jeg forresten tillatt meg selv innimellom, det å synes synd på meg. Verden er så fæl og alt er urettferdig og det er bare meg som tenker på meg og... Jeg har tillatt meg å kjenne på dype, dype nedturer. Jeg håper at det i lengden gir meg krefter til å løfte meg opp igjen, siden jeg (misforstå meg rett her) lot meg 'hvile' litt i stedet for å bare kjempe.
Jeg tror at når man gang på gang møter motgang, så lærer man jo etterhvert måter å takle det på, fordi at man må. Og man finner etterhvert ut hva som funker og ikke funker. Og da blir man jo på en måte sterk, ettersom man vet hvordan ting kan gjøres?
Også tror jeg grensen for hva som er "tøffe perioder" blir høyere og høyere, fordi at man har da som oftest vært i en verre situasjon, slik at ting som andre kanskje hadde syntes var helt jævlig tenker man selv på som "jaja, pyttsann og hoppsann". Men da er det jo noe med at bøtta blir jo full tilslutt, og det kan være en filleting som bikker en over tilslutt.
Jeg hadde en slik i sommer. Det som kastet meg utfor stupet var virkelig en fillleting. VIRKELIG en filleting. Men det var siste dråpen/puffet som jeg trengte. Hadde det vært noen måneder tidligere hadde jeg knapt registert det.
Så det er jo litt både og, og jeg skriver meg nok litt bort nå...
Vel, det beste er jo å ha det bra. Hva skal man med sterk hvis man har det bra liksom. Jeg tar bra fremfor sterk any day hvertfall.
Men man kan jo ikke velge bort motgang når den kommer, og det er da man kan velge å bruke det til å oppnå styrke i en eller annen form (og da er det ikke motgangen i seg selv som gjør sterk, men det du selv gjør for å komme over det). Eller man kan gi opp. Ofte kan man på et vis velge hva man gjør, men det er selvsagt også grader av motgang som man ikke kan forvente å klare ta på strak arm.
Jeg opplever ofte, etter en skikkelig storm, at det som får meg til å bikke over, er bagatellen, filletingen som dukker opp, når alt er over, og jeg har senket skuldrene. Når jeg tillater meg sjøl å puste ut, når jeg våger kjenne på at det gikk bra denne gangen og, nå kan jeg begynne leve igjen. Da kommer bagatellen, da kan jeg gå i grøfta.
Jeg tror at innimellom bruker man så jækla mye krefter for å gå den motbakken som fører deg oppover, og å stå i den motgangen som gjør deg sterk, at når du er på toppen og skal være sterk, er du så kjørt at styrken der på toppen av bakken har sin pris.
Husker du å klappe deg selv på skuldra, da? Det har jeg funnet ut at hjelper ørlittegrann. Å si til meg selv at: "Ja, se der. Det klarte jeg jammen."
Her om dagen så innså jeg plutselig at jeg hadde hatt en hel samtale med en butikkmann uten at pulsen var det minste forhøyet. Når jeg får sånne små seiere, så må jeg passe på å fremheve det i mitt eget minne. Tenke mye på det, prøve å glede meg over det, hvor kunstig det nå enn føles. Prøve så godt det lar seg gjøre å ufarliggjøre situasjonen i logikken min de gangene det går bra også, ikke bare de gangene jeg må snakke meg selv ned fra kanten.
Og åpenhet. Ikke lesse på perifere bekjente dybdeanalyser om hvordan og hvorfor, men med ganske nøytrale og selvfølgelige ord si til de jeg omgås at sånn er det, sånn oppleves det. Jeg har funnet at, for meg, så hjelper det litt på. Da slipper jeg til dels å lure på hva de tenker om at jeg er hjemme. Mange vil jo likevel Tenke Sitt, men da har jeg hvertfall sagt fra at det er fordi legen min mener at jeg "kvalifiserer til" å være hjemme nå, ikke fordi jeg har bestemt meg for at jeg ikke gidder å jobbe.
Jeg synes, og dette er kanskje bar noe jeg "senser", at flere skriver som om det er noe negativt å være sterk i tøffe situasjoner? Fordi det er noe påtvunget over det, fordi man kanskje heller skulle "tillatt" seg å reagere, elns?
Hvorfor det, tro? :gruble:
Jeg prøver å forstå hva jeg tenker selv her, altså. For selv om man står sterk betyr det jo ikke at man ikke tillater seg selv å reagere følelsesmessig på det som skjer?
For min del så betyr gjerne det å stå sterk i en situasjon at jeg reagerer etterpå. Som da et besøkende barn hadde akutt allergireaksjon her mens ungene var alene i huset og jeg var en halv time unna med bilen. Dønn rolig, telefonen på handsfree, veksle mellom telefoner hjem og telefoner til lege, stadig nye metoder for å finne ut om hevelsene i halsen begynte å bli livstruende uten å skremme noen, rakk hjem samtidig med ambulansen.
Jeg tror ikke det er det at det er negativt å være sterk, men det er slitsomt. I lengden. Det er slitsomt å passe på at jeg ikke bukker under når de tøffe situasjonene kommer, for de varer som regel ikke bare en time eller tre. Når jeg tenker på tøffe situasjoner så er det for meg noe som varer over tid og som gjerne krever så mye av meg at jeg nesten ikke klarer mer.
Om jeg hadde vært sterk så hadde kanskje ikke situasjonen blitt så tøff? Eller kanskje jeg hadde klart å be om hjelp?
Jeg klarer ikke holde meg oppreist gjennom kriser, men jeg klarer heller ikke å vise i hvor stor grad jeg holder på å knekke sammen totalt. Kanskje det siste er det som er negativt?
Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva hva jeg tenker her, kjenner jeg. Det er ikke det at jeg ser det som negativt å være sterk. Det er kanskje mer det at de som ser sterke ut, ikke alltid er det. Det at man i andres øyne er sterk, utelukker ikke at man kan være hakket før total kollaps. Å se sterk ut uten å være det kan være negativ. Det å bruke mye energi på å fremstå sterk, for å gi inntrykk av å ha kontroll. Det er ikke utelukkende positivt.
For noen kan det være det. For noen kan det å late som være nøyaktig det som skal til. "Nå bestemmer jeg meg for at dette er greit, dette fikser jeg, dette skal gå." Og så det det de trenger for å stå opp av senga den uka, gå på jobb den måneden, spise mat den dagen.
For andre kan det å skulle være sterk være det helt motsatte av det man trenger. Det kan kreve så mye at når stormen stiller og man ikke trenger styrken lenger, så er det ikke noe igjen, for det eneste man egentlig husker er hvordan å kjempe. Og så blir det en ny kamp for å finne igjen seg selv, for å finne tilbake til hvordan man skal fungere "til vanlig". Og så skal man være sterk gjennom det også, og så er den onde sirkelen i gang.
Og for mange så er nok det å holde seg sterk i en situasjon det samme som å holde følelsene på avstand og ikke ta dem helt innover seg. At det er nødt til å være enten/eller.
Jeg skjønner ikke helt den reaksjonen jeg heller. Å si at noe for en selv var feil er jo ikke ment som angrep på de det kan være riktig for. Jeg er bare ikke fullt så sikker på om definisjonen av styrke er riktig eller fullstendig nok.
Det var ikke galt av meg å stå gjennom stormer før heller, men det har vært en viktig erfaring for meg å se hva som sto igjen (et elendig selvbilde) da alt det jeg tidligere kompenserte med (prestasjoner) ikke lenger var tilgjengelig. Jeg ville sannsynligvis ikke ha tatt tak i problemet om jeg hadde klart å "stå sterk" på samme måte som før, og da ville jeg sannsynligvis heller ikke ha kjent på det jeg opplever som en mer ekte styrke og et mer solid fundament.
For å dra en sammenligning:
Alle som jogger er ikke nødvendigvis flinke. Det er en forskjell på hun som gjør det som en positiv greie for egen helse og anorektikeren som løper til tross for sterk fraråding av dette fra legehold, med blodsmak i munnen og risikerer hjertestans. Det er altså ikke selve løpingen som avgjør. Du ville vel neppe kalle anorektikeren som løper flink, men kanskje du ville ha kalt henne flink om hun møtte opp til behandlingstimene sine. Skal hun som bedrer helsen sin med joggingen føle seg angrepet eller kritisert om noen påpeker at anorektikerens løping er uttrykk for sykdom og destruktivitet og ikke styrke og flinkhet? Blir den vanlige joggeren mindre flink da?
Nemlig. Jeg har sittet som pårørende rett etter et dødsfall, når vi fikk en halvtime med ro og tent lys sammen med avdøde før vedkommende ble flyttet. Og mens vi andre satt der rundt sykesengen var den aller nærmeste pårørende i full gang med supereffektive og tilsynelatende uaffekterte telefonsamtaler med Hjelpemiddelsentralen for å arrangere henting av hjelpemidler man ikke lenger trengte osv. I samme rom. Under en halvtime etter at døden var inntruffet. Noen ville ment at dette var styrke. Selv så jeg flukt og frykt for å gå i stykker om man tillot seg å være tilstede i situasjonen.
Jeg tror også at det voldsomme fokuset på "så flink og sterk du er" ikke alltid er så bra.
Du sier det jeg ikke tør. :) Uthevet hva jeg mener.
Jeg har en kollega som for tiden øser over meg med problemene sine. Problemer som for meg er av typen "get over it, og lev med det". Han vil ikke innse at livet går opp og ned og går i kjellern av veldig lite i mine øyne. Og han syntes fryktelig synd på seg selv, i den grad at han er selvdestruktiv (og han forventer empati i tillegg, noe jeg ikke kan gi).
Jeg føler at vi har fått litt luksusproblemer egentlig. Å bruke masse tid på bitterhet og selvmedlidenhet når man har veldig mange muligheter er jo rimelig snodig. Noen ganger har jeg lurt på om folk med alvorlige problemer, som lever i fattigdom, men alvorlige sykdommer eller annet... Er deres opplevelse av krise større eller mindre? Jeg tror ikke den er så veldig anderledes nødvendigvis, så det eneste man står igjen med da er jo at man har svært forskjellig perspektiv.
Denne er jeg mest spent på. For min egen del altså. Jeg skal i løpet av det neste halve året ha bare meg selv å tenke på (og hundene da), meg selv å passe på. Alt ligger på meg og det er bare mitt. Jeg skal begynne å jobbe mer dersom jeg er frisk nok. Jeg må planlegge og holde orden og struktur. Og jeg lurer på hvor mye jeg har mistet og hva som egentlig er mitt. Hvor lenge har jeg egentlig vært for sliten til å ordne opp selv? Når jeg ser en del år tilbake - var jeg sliten? Eller giddaslaus?
Hvor finner jeg min motivasjon og mitt guts til å bare gjøre?
Men jeg skal prøve å benytte de tilbud om hjelp og støtte som jeg får. Der jeg oppdager at tilbudene gis.
Jeg har ikke lest hele diskusjonen, men har tenkt litt på ordtaket. Og jeg tror det nok kan være et fint ordtak for noen. At man har kommet seg gjennom det og kanskje lært av det. For andre blir det komplett idiotisk. Noen brytes bare mer og mer ned. De føler de ikke er verdt noe og de tar i mot og tar i mot, til de står med dritt oppover ørene og ikke aner hvordan de skal få livet til å gå videre. De er ikke sterkere, blir bare svakere.
Jeg opplever det som negativt for meg selv. Jeg selv er slik at jeg blir "kald" og "sterk" når det kommer en krise - for all del ikke alltid, men ofte. Og jeg får reaksjonen så langt tid etterpå at jeg ofte er alene eller mange andre mennesker har "gått videre". For å ha det ok sammen med andre mennesker må man til en viss grad være i takt. (Jeg har forresten to personer i livet mitt som er like "sene" som meg! Det er herlig, dette er mennesker jeg kan snakke med om ting som hendte for 1-2 år siden. Utrolig bra. :) )
Jeg tenker at det blir som å spille musikk sammen med andre - det hjelper ikke at jeg kan spille verdens vakreste soloer når jeg ikke kan opptre sammen med resten av musikerene, fordi jeg er 2 takter bak de. (Håper det ble et virkelig lydmalende bilde! :humre: )
