Denne her har eg ruga litt på ei stund... får sjå om eg får formulert meg rett no.
Eg jobbar i det offentlege, og vert stadig forundra over alle dei tinga vi menneske forventar at andre skal ordne opp i for oss. Kvar gong det skjer noko som er ein smule utanfor normalen, forventar vi at Staten skal ordne opp. Og kjære vene for eit spetakkel viss så ikkje skjer (eller viss den aktuelle ordninga ikkje er slik som vi hadde tenkt at den skulle vere)!
Vi er vel alle samde i at Noreg har eit velferdssystem som fangar opp langt meir enn det veldig mange andre land gjer, og det er jo ein Bra Ting. Men, så lurer eg litt på kva det gjer med oss i forhold til det å vere ansvarlege for eige liv og levnad. Er det alltid staten som skal ordne opp? Hadde vi hatt godt av å ta litt tak sjølv av og til?
Dette velferdssamfunnet kostar jo, og kva skjer viss vi ein dag ikkje har økonomi til å oppretthalde det?
(Dette er veldig generalisert altså, og eg innser jo at det kanskje ikkje treff blink på FP-gjengen sitt forhold til desse tinga, men gjerne har de tenkt liknande tankar?!!)
Jeg jobber også i det offentlige (et statlig direktorat), og har fått høre dette mange ganger. Nå skal jeg bytte jobb til det annet statlig organ, der jeg tipper at jeg får høre det enda mer. :snill:
Pfft. Jeg er såppas fornøyd med velferdssamfunnet vi har, at jeg syns vi må tåle litt bortskjemt syting innimellom også. Alternativet er nemlig mye verre, og jeg tror ikke det hadde blitt noe mindre syting av det heller. Man kan godt jobbe med å komme disse forventningene eller holdningene til livs, altså. Kanskje det ikke hadde vært så dumt med litt mer samfunnsøkonomi på skolen, for å lære om hvordan utgifter og inntekter henger i hop, samt litt statsvitenskap? Jeg kan ikke huske at vi egentlig lærte så veldig mye om hvordan storsamfunnet vårt er bygget opp, da jeg gikk på videregående. Men jeg kan jo ha glemt det. :knegg:
Det blir en hvilepute når staten ordner opp i så utrolig mye. På en måte er jeg svært glad og takknemlig for at det er sånn samtidig som jeg ser at det gjør noen folk litt tiltaksløse. Det blir viktigere å kjempe for sine rettigheter enn å rydde opp i det underliggende problemet.
..og der klarte du å oppsummere det på to linjer, Tjorven! Eg trengte litt fleire linjer. :knegg:
For eksempel enkelte arbeidslause på dagpengar som føler seg straffa fordi dei vert trekt i dagpengar når dei er i løna arbeid. Ein meir naturleg måte å sjå det på, ville jo vere at ein får mulighet til å klare seg sjølv, og dermed slepp å leve av staten! :vetikke:
Og her er jeg jo selv et eksempel på en som roper ut at Staten må ordne opp. Gjennom skolen, ha ha. :haha: Jeg kan jo moderere meg til å foreslå at vi alle tar ansvar for å lære den oppvoksende slekt om hvor takknemlige de burde være, og om hvordan velferdsstaten funker, hvordan den er finansiert, og hva vi må ordne opp i selv. Sånn som f.eks. tenna våre. :nemlig:
Jeg er nå i en situasjon hvor jeg er utrolig takknemlig for at Staten tar en bitteliten del av den støyten jeg har vært gjennom den siste tiden - nemlig den økonomiske - som gjør at jeg kan bli frisk og igjen komme meg ut i arbeidslivet. Jeg har alltid betalt min skatt med stor glede og følt at jeg får mye igjen for den, og nå mer enn noen gang.
Jeg opplever ikke at systemet oppfordrer til tiltaksløshet, her er det krav til både det egne og det andre av egeninnsats. Likevel er det mulig å lure systemet, og det er synd hvis Staten skal ta støyten for alle småting som kan oppstå i et liv. Men at det finnes et sikkerhetsnett som hindrer mennesker og familier i å gå helt under når "katastrofen" rammer, det tror jeg er svært fornuftig brukte penger.
Så kan man gjerne diskutere størrelsen på ulike ytelser. Det blir sikkert en løpende diskusjon i årene framover.
Ellers må jeg le av Kanina, og det er et viktig poeng. Ansvar for hva vi lærer barna våre av fakta og holdninger bør kanskje være aller mest vårt eget som foreldre - godt hjulpet av barnehager og skoler selvsagt.
OG vil for all del få presisert at eg på ingen måte meiner at ein skal fjerne ytingar, eller at folk som er sjuke/arb.lause/uføre/anna ikkje skal få den hjelpa dei treng for å kome i rute igjen!
Dette innlegget var tenkt meir generelt i forhold til korleis vi er ansvarliggjorte i forhold til eige liv. Eg meiner jo at ein i første omgong må prøve å ordne ting sjølv, og når det går i stå, skal velferdsordningar stå klare til å ta over. Og så har eg eit slags inntrykk av at for enkelte så er denne rekkefølga motsatt. (Og no håpar eg inderleg at her ikkje er nokon med nicket "enkelte" her inne! :knegg:)
Man skal bare ha og ha. Det er ikke ofte jeg faller for amerikanske politikeres oppbyggelige slagord - men å spørre seg selv hva en selv kan gjøre, om ikke for sitt land, så for sin egen situasjon - det tror jeg er ganske nyttig.
Ellers så er jeg glad for at vi har den velferdsstaten vi har selvsagt, og jeg mener at det er riktig at man også får lov til å være kritisk, men å ensidig alltid vente på at staten skal ordne opp alt tror jeg vil gi staten problemer i framtiden.
Jepp. Som f.eks. å reise utenlands uten reiseforsikring, bli syk og ende opp på et dårlig sykehus, for så å klage for at noen fra den norske ambassaden ikke iler til og fikser alt.
Hvis man leser denne tråden og samtidig tenker på enkelte andre tråder hvor folk kjemper for rettigheter f.eks. i forhold til funksjonshemmede barn eller barn med andre spesielle behov, har jeg ikke inntrykk av at Staten ordner opp i alt i hvert fall. Noen må bruke uhorvelig med krefter for å få selv den mest elementære hjelp.
Det er så vanskelig å finne riktig nivå på dette, for det vil alltid være noen som ber om hjelp før det egentlig har blitt vanskelig i det hele tatt, og det vil alltid være noen som venter i det aller lengste og kanskje litt for lenge med å be om hjelp - og når de først ber pent så får de ikke.
Syns eg las noko om at antal trygdesvindelsaker har gått opp kraftig siste åra, og denslags vil jo dessverre føre til strengare rutiner og lengre saksbehandlingstider, noko som går ut over det lovlydige fleirtalet. Dei som må slite for å få det dei har rett på.
Enig, og for ikke å glemme de som ber om hjelp i rett tid og trenger det/ har krav på det, men fortsatt ikke får.
Det er klart det er endel som syter, og kunne tatt tak selv, men jeg tror det er endel i bunnløs fortvilelse også rundt om. Jeg er glad at jeg selv slipper å stå i den situasjonen, og venter med å dømme da jeg egentlig ikke vet hvordan det virkelig er.
Dette er jeg enig i altså, men gjennom jobben min møter jeg mange som er i vanskelige situasjoner. I en del situasjoner er det de som har det "minst verst" som skriker høyest, og da har de også ofte veldig liten forståelse for saksbehandlingstider eller at det finnes andre i samme situasjon som har ventet lenger og derfor må få svar først.
Det som jeg ser som en trend er at folk føler at de nærmest har blitt snytt for noe om de utfører en tjeneste som ellers staten eller kommunen hadde måttet gjort. Og at det er om å gjøre å få tjenester så mye man kan, selv om man kan klare seg uten. Type pårørende som ikke gidder å hente pasient på sykehuset, fordi hun har "rett på drosje" eller voksne barn som ikke gidder å sette opp et rekkverk for moren sin og kommer på sykehuset jevnlig for å klage på at kommunen ikke har ordnet det ennå.
For det er jo det, at man skal få etter behov, som mange har glemt. Vi har ikke råd til at alle kryster ut hver dråpe som man kan få ut når man egentlig kan klare seg uten. Og på grunn av det blir det innstramminger, og de går ut over de som trenger det mest.
Jeg tror at mange som har en klokketro på at staten fikser og syr puter under armene på folk ville fått seg en stygg vekker om de en dag skulle trenge hjelpen. Sikkerhetsnettet er ikke så finmasket som mange tror. Det å belage seg på at Staten skal ordne opp dersom noe skjer er en risikosport.
Når det er sagt. Da jeg leste HI kom jeg på et blogginnlegg jeg leste en gang. Vedkommende hadde sett "Rik på rabatt" på tv og lurte på hvorfor vi ikke kunne ha flere kuponger her som de har i USA. Og mente at dette var en oppgave for politikerne å gjøre noe med. :nemlig:
Jeg mener på ingen måte at dette er enkelt. Som sagt er jeg inderlig glad i velferdsstaten og betaler min skatt med glede. Samtidig som jeg mener at det har et par uønskede bieffekter også.
Minner meg om en kollega som fikk følgende trussel for et par uker: "ok, dere skal få en sjanse til å fikse livet mitt. En sjanse til sier jeg bare!
Eh, javel. Vi skal bistå, men det er nå en gang ikke slik at det er saksbehandleren sin feil at vedkommende ikke vil motta behandling eller har misligholdt boligen sin for ørtende gang.
Det er veldig vanskelig. Det er helt klart tilfeller der jeg tenker at vi faktisk gjør folk en bjørnetjeneste, mens man i andre tilfeller ikke har rammer til å gi den hjelpen som de faktisk trenger.
Jeg tror det er nærmest umulig å finne et system som gjør at folk får all hjelpen de trenger uten at noen klarer å snike til seg mer enn de egentlig har behov for. Og så vil jeg heller velge et system hvor noen få får litt for mye enn ett hvor mange får for lite.
For et par år siden mistet jeg jobben, og var så heldig at jeg fikk omskolering via NAV. Et par av de andre på kurset satt i timen og klaget over skattenivået i Norge - samtidig som de fikk dekket kurs og dagpenger av, ja nettopp, skattepenger. Tror opplæring i hvordan samfunnet fungerer bør være ganske så lavt nivå for enkelte...
Dette er vanskelig. På en side har vi et godt velferdssystem og det er lett å få fnatt av de som skriker fordi ikke riktig alt dekkes eller over at de er i en eller annen spesialsituasjon som gjør at de ikke får maksimal uttelling økonomisk fra NAV. Og likedan når noen klager over at man blir trukket i trygdeytelser fordi man mottar lønn, "man får ikke lov til å jobbe".
På den andre siden har du de som er i situasjoner som er åpenbart håpløse, men som faller utenfor det definerte lovverket. Dette har oftest med barns sykdom å gjøre, men også egen sykdom. Det er så vanskelig, helst burde man finne en formel som ga svar på hvem som trenger hva uavhengig av årsak og diagnose.
Men jeg skulle også ønske meg litt mer ydmykhet for hva systemet faktisk bidrar med for den enkelte. Vi har det med å klage både over skattenivået og over kvalitet på tjenestene vi mottar, lønnsnivået til kommunalt ansatte og deres arbeidsforhold.
Jeg synes faktisk det blir noe helt annet å klage over lønna til en hjelpepleier (som vel ligger på omtrent det samme som en gjennomsnittlig trygdeutbetaling) og å klage over at NAV ikke vil dekke utdannelse nr.2 eller sitte hjemme og bruke tid på å ringe pressen fordi bestemors taxi hjem fra sykehuset er forsinket når man like gjerne kunne hentet henne selv. Noen jobber er faktisk ræva betalt, og gjerne de som i utganspunktet ikke er særlig attraktive (stell av syke og gamle) og jeg tror vi alle er tjent med at folk faktisk ønsker å jobbe i det offentlige slik at vi kan få de andre tinga vi har "krav" på slik som skolegang, legehjelp og sykehusplass. Det er faktisk lite som irriterer meg mer enn når privat ansatte presterer å kalle offentlig ansatte for "snyltere." :sint:
Da jeg var innom butikken på lørdag satt det en gjeng mellomgamle herrer der og løste verdensproblemer. Jeg rakk akkurat å få med meg hovedinnlegget - det var enkelt og krystallklart; Staten og kommunen har skylda, de er en gjeng med forbanna kjeltringer hele banden! (øredøvende jubel fra tilhørerne)
Jeg hadde lyst til å gå bort og be om utdypende forklaring - samtidig tenkte jeg at det var jo dumt å ødelegge moroa for dem, og helt enige ville vi vel uansett ikke blitt?
Jeg har vært trygdet selv siden 2006 og er ydmykt takknemlig for velferdssamfunnet som har lagt til rette for at jeg 1) kunne få tid til å stable meg på bena og 2)få en utdannelse inn i et yrke jeg og diagnosen min kan klare.
Det er ikke det samme som at jeg ikke har vært borti ting som ikke fungerer, jeg har hatt mine fighter med NAV og håpløst lang og kronglete saksbehandling. Jeg har bannet og svertet og grått, og jeg kan med sikkerhet si at min rekonvalesensperiode har blitt lenger enn den kunne ha vært hvis ting hadde fungert som det skulle i stedet for at jeg måtte slåss og bevise meg selv hvert skritt på veien.
Likevel blir jeg eitrende forbanna på alle "Dette må STATEN fikse" og det massive angrepet på alle enkeltpersoner innad i systemet. Det må gå an å se det store bildet.
Selv om Systemet NAV ikke har fungert optimalt, har jeg hatt en fantastisk saksbehandler som virkelig har gjort mer en forventet for å hjelpe akkurat meg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
