TV2 sender fra i kveld en serie fra observasjonspost for gravide på Ullevål sykehus. Jeg har veldig lyst til å se den, men samtidig kjenner jeg at dette er litt tøff kost - det spenner fra ytterste glede til dypeste sorg.
Noen andre som kommer til å følge denne serien?
Jeg begynte å gråte bare av teaseren/reklamen for programmet, så jeg vet ikke om det er så lurt... Samtidig har jeg veldig lyst. Det nærmer seg selvpining. Det er jo ikke så veldig lenge siden jeg lå på obs-posten selv (annet sykehus, riktignok), så det blir veldig nært, kjenner jeg.
Jeg har det på samme viset. Det blir litt nært når man har vært der selv (annet sykehus for meg også), og med det at jeg går gravid nå. Har lyst, men vet ikke om jeg klarer.
Jeg kommer ikke til å se den. Jeg har ligget der selv, og barnet mitt har ligget på spebarnsintensiven. Jeg blir kvalm av redsel bare ved tanken. Ikke misforstå, både jeg og Hiawata fikk verdens beste oppfølging begge steder, men jeg har ikke behov for å vekke angsten jeg følte.
februar i fjor ble jeg lagt inn med truende fødsel i uke 28, som utrolig nok endte i en fødsel en uke på overtid. Allikevel var det en veldig skummel opplevelse som har satt dype spor.
Får klump i halsen av reklamen. Skal prøve å se, men det blir nok mange tårer.
Jeg har lyst til å se og vet jeg kommer til å grine. :lettrørt: Jeg kan godt forstå at en slik serie kan vekke vonde minner hos folk som har vært med på slik selv. Jeg vet om flere som er traumatisert av vanskelige begynnelser, også når det har gått bra i ettertid.
:klem: til alle som har vært der.
Jeg skal se, selv om jeg sikkert ikke burde.:nemlig:
Jeg har erfaringer og sterke opplevelser selv fra obs-avdelingen på Ahus, både i sorg og glede...:rørt:
Jeg kjenner jeg blir kvalm av redsel og det vekker masse gamle, ekle og ubehagelige minner om hjelpeløshet, maktesløshet, ydmykelse og smerter. Og skuffelse. Det var jo ikke sånn det skulle bli. Alt skulle jo være lett, greit og fint. Så nei, dette orker jeg ikke å utsette meg for.
Jeg tror nok jeg må se littegranne. Men som Tussa har jeg mine tvil til at det er en god produksjon, i og med at det er TV2 er jeg redd det blir Se&Hør-tv. :himle:
Jeg tror ikke det vil gi meg noe, i positiv forstand, å se på det. Å være høyrisikogravid er noe jeg fremdeles ikke klarer å tenke tilbake på, uten å føle på alt det vonde det innebar.
Jeg så litt av første episode på nettet, har selv ligget på OBS-post tre ganger - riktignok på Rikshospitalet. Kjente meg igjen i noe, det jeg så var ok.
Tror ikke jeg kommer til å følge med videre, er ikke sånn veldig interessert i gravid- og fødselsgreier lenger.
Ellers har jeg litt for mange småtraumer knyttet til egen graviditet og fødsel til at jeg ser noen grunn til å tyne meg gjennom andres tilsvarende episoder. Jeg føler i det hele tatt hverken noe interesse, kall eller moralsk ansvar for å "måtte" se slike programmer.
Jeg så alt, selv om jeg kanskje ikke burde. Vært der på forskjellige måter, to ganger, annet sykehus. En med tragisk utfall, en med nesten-tragisk utfall. Jeg har følt at jeg bare måtte se på, og gråt meg gjennom hele episoden, glade tårer for dem det gikk bra med og triste tårer for dem som fikk en grav å gå til. Jeg kommer til å se på neste uke.
Jeg gråt meg gjennom episoden i går. Den er noe av det sterkeste jeg har sett. Den viste kontrastenmellom glede og sorg på en god måte. Jeg føler meg veldig heldig; jeg har hatt tre enkle og ukompliserte svangerskap og fødsler.
Nå har ikke jeg sett programmet. Men er dette ment som underholdning? Kan man ikke lage tv om noesomhelst vanskelig fordi det da blir underholdning av andres vanskelige situasjon?
Jeg tok til fornuft og holdt meg på nrk. Det er først nå jeg begynner å bli 'vanlig' igjen etter at vi mistet Guro, og jeg er redd scenene fra begravelsen kunne fått meg ned i kjelleren igjen...
Jeg har heller ikke sett programmet, men jeg synes det er viktig folkeopplysning å gi innblikk i denne type situasjoner og andre vanskelige hendelser som man kan støte på i løpet av livet. For noen fordi de kan havne i situasjonen selv. For de fleste andre fordi man kanskje evner å vise litt større empati når noen nært oss havner i tilsvarende situasjon. Det er vanskelig å vise forståelse for en situasjon som er helt fremmed for oss, og det er kanskje litt lettere dersom man forstår litt mer av hva vedkommende går gjennom.
Det var omtrent dette jeg satt og prøvde å formulere. Jeg så det siste kvarteret og syntes det var fint lagd, og jeg tenkte nettopp det samme: at det var sterkt av disse foreldrene å dele sorgen (og gleden) sin med oss og gi oss et innblikk i hvordan noe slikt kan oppleves.
Jeg synes det var et fint program og det ble noen tårer. Så kom det frem igjen mange minner og følelser fra mine egne ikke helt ukompliserte svangerskap som jeg ikke har følt på på noen år. Skal definivt se på de neste episodene også.
Fin serie. Likte den godt og kommer til å se neste også. Men klart, jeg ble litt ekstra ettertenksom, tenker på fødselen av mine to førstefødte.
Jeg er uansett generelt glad i sykehus-serier; går mye på kanal9(det som før var tv4 fakta).
Det paret som mistet ene barnet viste et godt eksempel på hvordan sorg kan arte seg forskjellig i parforholdet. Hun begynte sorgprosessen under svangerskapet og var "ferdig" til begravelsen mens hos mannen begynte det etter at barnet ble født.
Jeg orket ikke å se programmet, men ser på FB at det er mange som har blitt berørt av det. Tror det kan hjelpe mange å få en forståelse av at ikke alt alltid går på skinner i disse fasene
Jeg så den første episoden nå, og syntes den var veldig fin. Jeg synes de viste veldig mye av det som skjedde, og gikk veldig i dybden, uten at det virket påtrengende og tabloid (av mangel på ett bedre ord). Det trillet noen tårer her også, men jeg tålte det bedre enn jeg hadde trodd. Jeg kommer til å se resten av serien, men tar det nok på dagtid når jeg har huset for meg selv.
Ja, det var interessant å observere. Og et meget godt eksempel på at ingen av delene er "feil". Bare akkurat det tenker jeg har en verdi for alle som er i eller kjenner noen som er i en lignende situasjon. "Sorg er individuelt" er jo ofte gjennomgangstemaet i sorgbehandling, men det er noe med å se det eksemplifisert av ekte mennesker i ekte situasjoner som gjør at budskapet når inn på en annen måte. Begge foreldrene var skildret på en slik måte at man lett kunne identifisere seg med begge to, de ble ikke fremstilt polarisert eller "good guy/bad guy", hvilket sikkert kan være fristende sett fra et sensasjonsjournalistisk ståsted.
Jeg syntes det var rørende og ble ettertenksom av å se mors følelseskaos og sorg fram mot fødselen, mens far virket forventingsfull og spent på det som skulle skje. I det øyeblikket barna kom ut, fant mor en stor ro, puslet om det levende barnet og aksepterende (og kanskje litt distansert) organiserte avskjeden med det døde barnet. Far, derimot, fikk den brutale virkeligheten midt i fleisen i møtet med sitt døde barn, og scenen ved gravkanten viste at han hadde en lang vei å gå for å klare å gi slipp på den han mistet.
Jo, dette var absolutt en skildring som ga meg noe. Et usentimentalt (in a good way) og verdig innblikk i en situasjon som jeg heldigvis bare har kjennskap til gjennom frykten for Det Verste.
Dette er ett veldig godt poeng, jeg kaller det ikke underholdning, men folkeopplysning! For oss som selv har opplevd noe av det som blir vist, så er det veldig godt å se at det blir satt fokus på. Det å miste barn, kanskje spesielt før de blir født, er det mye tabu rundt og det er ett tema som er vanskelig å snakke om for mange...
Jeg har selv ikke sett programmet enda, bare hørt om det, har det lagret på PVR-boksen og ser det nok i kveld.
Jeg må bare presisere at selv om jeg på generelt nivå synes det er greit og viktig å lage serier som dette (dersom det gjøres på riktig måte) så synes jeg så langt i fra at alle bør se dem. Mange har egne opplevelser som de ikke vil rippe opp i eller vil av andre grunner synes det er for vanskelig å se noe sånn som dette.
Selv kommer jeg hverken til å se serien eller reklamene for den (om jeg kan unngå det). Jeg er gravid, og jeg vil ikke vite noe om alt som kan gå galt med meg og babyen min. Kanskje om serien går i reprise om et års tid...
Ja hulk altså! Jeg har to uproblematiske svangerskaps- og fødselshistorier bak meg, og er ikke spesielt skjør av meg når det gjelder slikt, men nå tror jeg det var rekord i grining foran pc-skjermen altså!
Jeg synes det var en eneste "nå skal vi få folk til å bli rørt og gråte litt, dere!"- episode.
Så jeg er egentlig skuffet. Samtidig var det typisk Connie Barr-produksjon.
Jeg ser vanligvis ikke på TV2 og denne lizzom-dokumentaren ar en grei påminner for min dl om hvorfor.
Jeg syns det er litt bemerkelsesverdig at det alltid må triste opplevelser til for at man skal mene at det er "nært", "viktig", "ærlig" og what not. Jeg ser argumentet med å få vekk endel av tabuene rundt dødfødsel, men jeg tror en dypere dokumentar hadde funka bedre, ikke en realityserie hvor man i grunn ikke stiller noen spørsmål til noe, man bare stikker et kamera opp i en smertefull situasjon.
Jeg syns også det var bra. Det går ikke an å lage dokumentar som skal vise noe viktig ved feks dødfødsler uten å snakke med mennesker som opplever det.
Kunne jo alltid hatt en lege/jordmor til å forelese om statistikk osv, men det er jo ikke det som er det viktige for dem som dessverre opplever sånt, det er heller ikke nyttig for dem som ikke opplever det, men som kanskje kan være til støtte for andre som gjør det.
Nei, det syns jeg ikke. Man kan lage noe dypere enn dette. Dette er "billig-TV". Man har et kameracrew og en klipper, ikke noe redaksjonelt innhold ikke noe oppfølging og ikke noe forarbeid. Det hadde vært mer interessant å følge familier som opplever noe slikt over en lengre periode, og gjennom intervjuer framfor tilstedeværelse i det mest dramatiske. Men selvsagt, det blir ikke like mye grining blant seerne av det. Og seere vil ha grining. For da er det ekte og nært.
(og ja, jeg så første episode, selv om jeg sa at jeg ikke skulle. Gråt gjorde jeg det også. Det betyr ikke at det er bra, det betyr bare at produsenten er god på å trykke på knapper)
Eh, jah?
Det som for meg er lizzom-dokumentar og seoghør-tv, er det samme som jeg leser ut av det hun skriver om billig-tv som bare vil ha oss til å gråte.
Om de hadde fulgt dem gjennom deler av svangerskap, fødsel og perioden etterpå, gjerne med oppfølgingsintervjuer ett år etterpå hadde gitt meg veldig mye mer. Men det er selvsagt kostbart. Det er ikke det at jeg ikke syns de skal filme fødselen og det rundt i det hele tatt, men jeg syns det er billig, både i direkte og overført betydning, å kun filme det.
Jeg husker en dansk dokumentarserie som handlet om adopsjon, hvor de først fulgte den lange prosessen, og så gjorde en oppfølging fem år etter. Det var en utrolig mye bedre produksjon.
Jeg sa ikke at de skulle filme før de ble gravide, men ha flere sjekkpunkter under svangerskapet. Problemene disse familiene opplevde oppsto jo ikke under fødselen, de var velkjente og overvåket under en lengre periode.
Det er mulig jeg ser det med litt andre øynde fordi jeg vet at det er et tema at det ikke lages skikkelige dokumentarer lengre, det lages omtrent kun reality. Man mangler dybden en skikkelig dokumentar skal inneha, kritiske spørsmål, oppfølging, intervjuer med flere osv. Man blir bare servert et vindu fra sidelinja, og alt skal være raskt og uten dødtid. Det syns jeg kjennetegner denne serien også. I løpet av en kveld skal man klemme inn to familiers skjebne, for at det hele tiden skal skje noe. Neste uke får vi de neste tåredryppende historiene, og de som ble servert i går er ikke ferskvare lenger. Jeg tror ikke slikt gir oss mer forståelse og empati, det gir oss bare en ventil for å gråte.
Men tror du det er formen som gjorde at de opplevde det viktig, eller at det i det hele tatt ble et fokus på det? Tror du ikke de hadde følt at det var like viktig med en skikkelig dokumentar?
Jeg syns trenden med at alt er verdt en realityserie er slitsom. Jeg savner dypdykkene, og syns det er synd at vi lar oss avspise med billige, overfladiske greier som beveger seg videre så snart gråten har stilnet.
Ja, det vet jeg. De fulgte allikvel prosessen over en lengre periode i den første dokumentaren, og valgte å konsentrere seg om et begrenset utvalg familier. De kjørte ikke på med to "her møter du barnet ditt"-historier i hver episode og slapp det etterpå.
Jeg er uenig i at dypdykk ikke når ut og at de per def. mangler spontanitet. Det krever bare mer av produsenten. Og det er selvsagt forskjell på dypdykk og dypdykk.
Jeg mener ikke at man ikke skal ha disse overflatiske vinduene inn i ulike situasjoner, men nå er det bare det. Og jeg syns kronglete barnefødsler fortjener så mye bedre enn en pengetørst TV-kanal som ønsker en tåreperse.
Jeg gråt ikke en eneste tåre, jeg. Jeg opplevde episoden som temmelig usentimental (men jeg skjønner at jeg har en annen oppfatning enn mange her), kanskje med unntak av slutten med scenen ved graven. Jeg tror heller ikke at en gravedokumentar egner seg til å fylle funksjonen som jeg mener denne serien kan ha, nemlig å sette fokus på tabuer og lette sorgarbeid for involverte og utenforstående.
Paret som mistet den ene tvillingen ble for øvrig vist ved flere konsultasjoner i svangerskapet (de fikk jo vite om sykdommen hos barnet i uke 18, så det er måte på hvor kjapt man kan få på plass et dokumentarapparat rundt dem) samt at det var intervjuer i etterkant, som Fnatten nevnte. Jeg kunne kanskje ønsket meg mer tid til parets refleksjoner omkring det de opplevde, men det var for så vidt fint at det var gitt noe rom til overlegens refleksjoner.
Hm, nå har jeg sett min første episode. Synes dere at dette var underholdning av andres lidelse altså? Jeg synes det var vart og rolig - fulgt over lengre tid og med et større intervju i etterkant på nettsiden.
Jeg så ikke gårsdagens episode men den forrige episoden ble ganske sterk for meg - dr. Henrik Husby var jo med mye i den og han har fulgt meg tett i tre svangerskap, særlig tett i det hvor det til slutt gikk galt. Han jobbet på RH da og er en utrolig fin fyr. :)