Jeg begynnte å tenke på hva slags forhold folk har til moren sin når de blir voksne! Som mamma selv kan jeg jo ikke tenke meg noe annet enn at jeg kommer til å ha et godt forhold til mine barn selv om de blir voksne, men jeg ser jo rundt meg at det ikke alltid er slik. Noen ringes hver dag (flere ganger om dagen:iiik: ) noen har et helt greit forhold, noen sees/snakkes helst ikke, og noen har ingen kontakt. Hvordan og hvorfor har det blitt sånn? Kan man se det tidlig om "kjemien" ikke stemmer helt, eller er det oftest hendelser som har skjedd som påvirker kontakten man har.
Vi har et helt fint forhold. Vi reiser på hyttetur sammen idag, med min søsters familie også. Vi sees jevnlig og ringes kanskje i snitt en gang i uken. Bor en halvtimes kjøring unna, mens min søster bor rett ved.
Det vil jo som i alle andre forhold være perioder og issues med irritasjon og diverse, men ingenting som gjør at vi ville brutt kontakten.
Jeg har et veldig godt forhold til mamma, og har alltid hatt det.
Hun og pappa bor 40 mil fra oss, og jeg gleder meg stort til hver gang vi treffes. Snakkes ofte og lenge på telefonen gjør vi. Ikke daglig, men det kan bli flere ganger i uka.
Mamma har alltid vært en støttespiller for meg, og vi har hatt et åpent og nært forhold. Hun har vært, og er, en av de viktigste personene i mitt liv.
Hva kan jeg si, min mor er alkoholiker og skadet etter en hjernehinnebetennelse så rollene våre har alltid vært snudd, så jeg har alltid vært omsorspersonen i vårt forhold og det har tatt på, så nå har vi vel ett litt dårlig forhold.
Jeg har et varmt og nært forhold til moren min, selv om jeg ser henne (altfor) sjelden. Jeg har hatt et oppgjør med henne ang. uheldige valg hun gjorde i min oppvekst, men det oppgjøret har ikke påvirket forholdet mitt til henne. Jeg er først nå i godt voksen alder i stand til å se at også mamma har sine dårlige sider. Tidligere har hun alltid bare vært en helgen i mine øyne. Men hun er fantastisk, altså. Verdens snilleste. :hjerter:
Helt fint forhold.
Hun bor 25 minutter unna med bil og vi snakkes på telefon etpar ganger i uka. Vi er ikke der så ofte lengre for det skjer så mye i uka med aktiviteter for gutta. Men hun kommer til oss da.
I helgene gjør vi andre ting, men hun kommer som oftest en tur en kveld i løpet av uka og kommer på middag innimellom.
Jeg har et strålende forhold til mamma, og har alltid hatt det. Vi snakkes ikke oftere enn en gang i uken eller litt sjeldnere, og sees ikke mer enn noen få ganger i året, men til gjengjeld er hun innom FP stort sett hver dag, så hun får med seg det meste jeg driver med. :knegg: Jeg skulle veldig gjerne hatt foreldrene mine litt nærmere, men det er i grunnen det eneste jeg har å utsette på dem, og som jeg sa en gang så er det i det minste veldig mye bedre å skulle ønske man møttes oftere enn sjeldenere.
Har et veldig godt forhold til moren min, hun har vært en utrolig støtte for meg etter at jeg ble alene med hovedomsorgen for poden, uten henne tror jeg nesten ikke de praktiske tingene i livet mitt hadde gått rundt i de første årene hvertfall.
Hun er verdens snilleste og fineste. :hjerter:
Jeg har ett godt forhold til mamma, men det har tatt lang tid å bygge opp, og jeg opplever det til tider som litt skjørt. Vi sees omtrent en gang hver 14. dag, men snakkes på telefonen flere ganger i uka. En alvorlig vekker for meg i forhold til å skjønne hvor glad jeg faktisk er i henne, fikk jeg den dagen jeg fikk vite at hun kanskje bare hadde 3 måneder igjen å leve. Det var en sjokkopplevelse, og jeg kjenner veldig på det at jeg stadig trenger mammaen min. Forhåpentlig har vi henne her en stund til.
Vel jeg har ikke akkurat kontakt. Spiritualisme er ikke min greie. Men jeg hadde ok kontakt. Jeg anså ikke henne som helt kompetent, men innså at hun gjorde det beste hun kunne.
Jeg har et veldig godt og nært forhold til min mor. Jeg er en ressurs for henne, hun er en ressurs for meg. Det kommer bare positive ting ut av vår kontakt, og vi har ingen negative issues. Tror det kommer av at hun er et genuint positivt og sterkt menneske, hun har ikke baktanker med det hun gjør, hun ønsker det aller beste for meg. Og jeg tilbake.
Jeg har vel ikke et bra forhold til min mor, men jeg er fornøyd med å skjært det ned til et minimum, så for min del er det bra nå.
(jeg begynte å forklare hvorfor vi har lite kontakt over her, men det er vanskelig å forklare uten at det blir en lang roman. Så jeg tok det vekk.
Jeg håper jeg får et annet forhold til mine barn.)
Det er svært, svært lenge siden det ble uklart hvem som er mor og hvem som er datter i det forholdet. Mamma er veldig snill, men tidvis absurd tankeløs og ganske sutrete.
Vi har et helt greit forhold. Har aldri vært av typen ringe hver dag/vennine-greie. Men vi snakkes ca en gang i uka og hun er barnevakt ca annenhver måned. Nå bor vi 2 km unna. Drar på turer sammen og besøker hverandre jevnlig.
Veldig bra. Topp. Hun er snill og omsorgsfull, og barna elsker henne. Vi er alltid velkommen og vi er sikkert innom fire eller fem ganger i uken en eller annen av oss. De bor 100 m fra oss da.
Det eneste som er kjedelig er at de begynner å bli gamle nå, men heldigvis er de veldig friske for alderen. Pappa begynner å skrante litt, men likevel rimelig frisk for alderen han og. Mamma er unormalt fresh ihht alder. Og mentalt og som samtalepartner er hun som en ung sekstiåring. Og i utseendet er de begge to ti år yngre.(De er 81).
Jeg har gode gener. :glis:
Jeg synes vi har et godt forhold. Hun respekterer meg, er pålitelig og holder en viss avstand. Vi ringes ikke for å prate, for å si det sånn - jeg trives godt med henne og vi kan dra på tur sammen. Bor 5 min med bil unna.
I tenårene var vi ikke spesielt gode venner, ble mye bedre da jeg flyttet ut.
Krysset av for litt dårlig. Jeg har ikke ett lykkelig minne fra barndommen, all den tid begge foreldrene mine er alkoholikere. Jeg har ikke tilgitt, men aksepterer et forhold basert på overflaten. Idiotisk nok, selv om det har gått ganske bra i det siste. Men en gang...alltid.. Og noen ganger er det skikkelig dårlig. Og da lurer jeg på hvem som er eldst av oss.
Fint forhold. Vi er som hund og katt av og til, men ingenting som ville få meg til å bryte kontakten. Vi reiser på hytta sammen av og til, hun henter ungene i bhg 2-3 ganger i måneden, vi skal være deler av ferien på Tenerife sammen. Vi er på besøk hos henne eller motsatt 3-4 ganger i måneden.
Jeg har et_ greit_ forhold til henne. Selv om curling ikke var så utbredet på 80-tallet som nå, hadde jeg nok den minst curlete moren av alle i nabolaget. På godt, men også på vondt. Hun passer gjerne barnebarn og stiller opp når det er noe, men vi har aldri hatt et veldig nært forhold.
Jeg er vel litt her og. Vi har alltid hatt mye kontakt, men vi har ikke vært sånn veldig nære av den grunn. Men vi møtes ofte, gjør ting sammen og hun/de tar ofte ansvar for barnebarna sine.
Jeg har et veldig godt forhold til mamma. I tenårene krangla vi så busta føyk og jeg bodde hos pappa fra jeg var 12 år. I dag er hun en av de aller viktigste personene i livet mitt. Hun er et positivt overskuddsmenneske som virkelig er vår viktigste støttespiller for å få hjulene til å gå rundt i en travel hverdag. Vi snakker sammen på telefonen nesten daglig og det går sjelden en uke uten at hun henter i barnehagen, kommer innom på middag eller låner en av ungene i helga.
På mange måter er vi og veldig like så det som er av irritasjon kommer nok ofte av det og av og til av at hun er så glad i meg og familien min at hun av og til vil litt vel mye på våre vegne.
Jeg har et godt forhold til mamma,vi snakkes på tlf et par ganger i uka,og hun er alltid der når jeg både trenger en prat og om jeg skulle trenge barnevakt. Hun bor 20 mil unna,men stilte opp på timen da jeg ble innlagt på sykehuset ifjor, og var hos meg til en stund etter jeg kom hjem,bare for at jeg skulle slippe å ta meg av barna alene mens jeg ikke var i form. Vi har hatt våre uoverensstemmelser opp gjennom årene,men nå har jeg verdens beste mamma. :hjerter:
Nei, jeg synes ikke en gang i uken er spesielt sjelden, jeg skrev det bare på den måten siden det med å ringes hver dag var noe som ble nevnt som eksempel i HI. :)
Jeg har verden beste og fineste mamma. :hjerter:
Hun har vært der for oss i tykt og syltynt, og har reddet meg ut av MANGE situasjoner hvor jeg ikke visste veien ut selv.
Vi snakkes (eller tekstes) så og si hver dag, og ser hverandre flere ganger i uken som regel. (Hun bor 10 min fra oss)
Det beste er vel egentlig at mannen min har OGSÅ et fantastisk forhold til mamma.
Jeg har et godt forhold til svigermor også, men mamma er mamma!
Jeg svarte "Forholdet kunne ikke vært bedre" - men det er nok en overdrivelse all den tid hun døde for to år siden. Før det så var imidlertid forholdet til mamma veldig, veldig godt. Ikke som venninner, men som mor og datter. Mammaen min var verdens beste. Vi ringte ikke til hverandre flere ganger om dagen - et par ganger i uka. Hver gang jeg lurte på noe så ringte jeg til mamma, og mamma hadde alltid et svar som enten løste saken eller som pekte meg i riktig retning. Hun var utrolig flink å til å slippe oss barna løs på egne vinger, og jeg har inntrykk av at hun var en svært godt likt svigermor også. Mamma hadde en helt egen ro som man bare finner hos mennesker som er flinke til å la andre blomstre og skinne.
Fint fohold. ikke et "jeg forteller deg alt i hele verden-forhold" og ikke "mannen min er dum-forhold", men vi har det fint sammen. Å reise på ferie med Mamma anser jeg som rein hygge, f.eks. Hun er grei å forholde seg til.
Jeg har et fint, men ikke veldig nært forhold til min mor. Vi er veldig forskjellige og kommer aldri til å ha telefonsamtaler på daglig basis, men vi kan fint bo i samme hus over litt tid. Jeg bodde hos dem i 1 mnd i desember/januar. Det var nok, men det gikk helt fint. Jeg betror meg ikke til henne, men jeg har heller ikke noe dårlig forhold til henne. :gruble:
Greit forhold, min mor hadde en fryktelig mor og en oppvekst som ikke var bra i det hele tatt. Hadde det ikke vært for en tante som steppet inn. Det forstod jeg først i voksen alder, for hun har aldri snakket om det, men faren min har fortalt. Uff. :(
Med det utgangspunktet har hun gjort en strålende jobb selv, men likevel gjort/ gjør endel valg som jeg ikke skjønner. Hun har fullstendig snudd trenden, det kunne jo fort gått kategorien sosial arv. Mye av grunnen til at det ikke gjorde det var tanten hennes, faren min og det at hun fikk seg utdannelse. Tror jeg.
Jeg har en del uoppklart med mamma angående min oppvekst og det faktum at hun forble gift med en mann (min far) som ødela utrolig mye for meg.
I den tiden da hun gikk fra ham og jeg kuttet all kontakt med ham var det veldig ustabilt og kaotisk, og jeg og mamma holdt sammen. Jeg hadde Mett og uten ham hadde jeg dødd, men mamma hadde ingen (både mormor og morfar døde i løpet av kort tid ganske rett før alt smalt) og støttet seg veldig på oss. Det var godt på ett vis og veldig vanskelig på andre måter.
Jeg vil si at vi alikevel har et svært godt forhold, ikke venninneforhold, hun er mamma, men vi er nære. Hun er en merkelig kombinasjon av svært empatisk og uhorvelig selvopptatt, praktisk og dramaqueen, og naiv til det idiotiske, men samtidig svært intelligent, belest og orientert. Hun er unik, mammaen min, og jeg elsker henne og ville ikke hatt henne annerledes. =) Vi snakkes på telefonen flere ganger i uka, hun bor ti mil unna, og vi sees med jevne mellomrom. Ikke voldsomt ofte, hun og ny ektemann er veldig opptatt og aktive og koser seg.
Det må også nevnes at hun er en fortreffelig besteforelder!
Mitt forhold til min mor kunne ikke vært bedre.
Vi har alltid hatt nær og god kontakt. Jeg er en person som anses å være ganske sterk, men mamma er en av veldig få som får jeg deler mine svake stunder med.
Hun har alltid vært en god rollemodell, og forstår av seg selv hvor tett hun skal være til hvilken tid.
Det var svært turbulent en periode - jeg var en meget hormonell tenåring :o, men nå har vi et nært og fint forhold. Ikke som bestevenninner, men slik jeg synes at et godt mor-datter forhold skal være.
Vi har et godt forhold - vi snakker i telefonen sånn en gang i uka omtrent vil jeg tro, og sees når det passer seg sånn. Foreldrene mine bor 20 minutter unna, men de jobber veldig mye begge to, og vi har som regel fullt program i helgene, så det blir nok ikke oftere enn en gang i måneden eller noe.
Jeg treffer pappa oftere, men det er fordi han har kontor i bygget ved siden av mitt, så vi spiser lunsj sammen med ujevne mellomrom.
De er flinke til å stille opp for barnebarna, og sier aldri nei til barnevakt hvis det trengs.
Tja. Hun er veldig opptatt av barnebarna, og bruker mye tid på dem. Det er gull verdt. Vi har aldri vært nære, og hadde ikke jeg hatt barn hadde jeg gladelig hatt mindre kontakt. Hun har hatt noen runder med regelrett utskjelling av meg, kritikk av hvordan vi lever, og jeg kan ikke senke skuldrene helt da vi er sammen. Nå har det vært nokså rolig og fredelig en stund, jeg håper det holder seg slik.
Heilt ok forhold. Ho skulle ønske det var langt nærare veit eg, men aksepterer at eg ønsker avstand. Det har vore vondt for henne. Vi har aldri krangla - eg har alltid vore grei og snill, på to armlengdes avstand. Barndommen var veldig fin, og ho er veldig kjærlig og omsorgsfull. Det inkluderer voldsomme bekymringar og voldsom pesimisme.
Men vi trives saman og kan snakke om felles interesser. Hyggelig å vere heime på besøk, men eg går aldri dit om eg treng råd eller støtte. Det føles veldig unaturlig og altfor personlig.
Jeg føler at vi har et fint forhold, men aldeles ikke et bestevenninne forhold. Hun har vært en god mor, og er en mormor som barna forguder. Uten barna er jeg usikker på hvor mye kontakt vi hadde hatt, det ville nok ikke vært like mye som nå. Vi ser henne ca 2 ganger i uken, og hun henter eldste en fast dag i uken. Hun og morfar stiller alltid opp som barnevakt når vi ber om det, og hjelper ofte til i ferier osv. Hun mistet selv sin mor tidlig, så jeg tro det er en eller annen "link" som ikke helt er der, men som sagt er forholdet helt fint, men det holder å være på hyttetur sammen en helg:sparke:
Sånn er det her også. Jeg krysset likevel av for "litt dårlig" i dag. De siste ukene har jeg kjent mye på at hun ikke er den støttespilleren jeg for tiden trenger. Hun er snill på sin måte, men har aldri forstått meg. Vi er veldig ulike. Hun stiller opp praktisk, men evner ikke å lytte, rose og gi mental støtte. Etter at jeg ble voksen har jeg sett mer og mer at jeg aldri fikk dekket et basalt behov for anerkjennelse. Jeg trodde jeg hadde kommer over det, men det har skjedd ting i det siste som har gjort at sinnet mitt og skuffelsen min har kommet tilbake. Det er sårt og jeg har ofte prøvd å ta det opp, men hun er ikke typen som vil snakke om ting. Helst ikke tenke på det heller.
Jeg misunner de som har et bedre forhold til sin mor, og jeg jobber veldig med å anerkjenne og vise ubetinget kjærlighet til mine egne barn.
Det gjør jeg. Og jeg får det aldri. Og jeg gjør det likevel om og om igjen. Og jeg forbanner meg selv for at jeg gjør meg selv så vondt. Jeg har et vanvittig behov for å få støtte. Men det er fåfengt å prøve. Jeg lærer aldri.
Jeg har et veldig fint forhold til moren min. Vi kjenner ikke hverandres innerste hemmeligheter, men har et fint forhold. Etter at jeg ble voksen,m synes jeg hun har vært flink til å balansere - hun stiller alltid opp men er ikke bedrevitende og invaderende. I perioder av livet hvor jeg har hatt behov for det, har hun stilt opp masse for meg.
Hun er en fin mormor og vi får mye hjelp av henne (og pappa) med både barne- og hundepass. Dessuten stiller hun mye opp for den eldste datteren min, som jeg har et litt vanskelig forhold til - det setter jeg veldig stor pris på.
Eg gjer det på samme måte. Og ofte reflektere eg over meg sjølv og tenker at eg er berre ei lita jente som vil at mammaen min skal syns at tegninga mi er fin. Pussige greier.
Jeg har et fint forhold til henne. Gunstigere når det virkelig trengs, og vi hjelper hverandre når det trengs. Det var deilig at de flyttet hot vi bor i stedet for å kjøre 40 mil på besøk. Men hun er moten min, jeg irriterer meg over henne, vi har ikke noe vennineforhold. Men jeg er vanvittig glad i henne likevel.
Siterer denne jeg også. Kan ikke skjønne hvordan jeg noen gang skal klare meg uten henne, og har kontakt med henne daglig. Ikke bare fordi hun er mamma, men først og fremst fordi hun er min mentor og utrolig kunnskapsrik.
Dette er som å lese en beskrivelse av mamma. Hadde jeg bare hatt mamma (og ikke stefaren min) i livet mitt som barn, tror jeg at jeg ville ha blitt et menneske med et solid og stødig selvbilde.
Jeg har et helt greit forhold til min mor. Tidligere har det periodevis vært noe anstrengt, men de siste årene har det gått greit.
Vi er ikke nære og jeg forventer ingen ting av henne. Vi snakkes kanskje en gang hver annen uke eller sjeldnere. Vi reiser på besøk til dem ca 3 ganger i året og så hender det at de kommer på besøk til oss, totalt ses vi kanskje 4 ganger pr år og det er egentlig nok for meg.
Hun er en snill mormor for ungene, men siden de ses såpass sjeldent har de ikke et veldig nært forhold.
Jeg håper at jeg får et bedre og nærere forhold til mine barn og barnebarn enn det jeg har til min mor.
Jeg har et kjempefint forhold til mamma, hun er en av de fineste jeg vet om. Jeg snakker ikke med henne om alt, for hun er ikke en venninne, men jeg vet at hun er der for meg alltid og uansett, og det er godt å vite. Vi har nok bare blitt nærere og nærere hverandre de siste årene.
Jeg har et godt forhold til min mor og har mye kontakt med henne. Hun har selvfølgelig en del sider som frustrerer meg grenseløst, men alt i alt er hun et fint og generøst menneske som jeg er veldig glad i.
Vi har en godt/greit forhold. Hun bor 100m fra oss og vi ser henne 2-4 ganger i uken. Kan variere veldig alt fra hver dag til at det går en del dager. Vi har et mye bedre forhold nå som jeg er voksen og langt fra avhengig av henne. Vi har et overfladisk forhold hvor vi gjør ting sammen men går aldri inn på viktige ting i livet, ikke dypt ihvertfall.
Jeg har ikke klart å ta opp mine problemer fra barndommen med henne, men har jobbet godt igjennom de med psykolog. Nærmer det seg en lignenede situasjon tar jeg som oftes pause en periode eller bare går.
Jeg har et fint forhold til henne. Når jeg har permisjon (det har jeg hatt mye de siste tre-fire årene, med to unger og lite barnehage) så snakkes vi nærmest daglig. Tre ganger i dag, tror jeg, men litt over snittet det da :) men altså mamma er hjemme, jeg er hjemme, vi ringes.
Når jeg jobber snakkes vi likevel 1-2 ganger i uka.
Vi treffes hver gang ungene har bursdag, jul eller påske og andre store anledninger. (jeg føder, og døper. Og blir tante.) til sommeren flytter vi, spent på hvordan det blir.
Jeg har et slitsomt forhold til min mor. Det har alltid vært bare hun og meg, og hun har overhodet ikke noe sosialt nettverk utover meg og min familie. Hun har dermed ingen andre å besøke, som kommer på besøk, gå på teater med, gå på resturant med, dra på ferie med osv. Hun forventer at jeg alltid skal stille opp og hjelpe henne og ta henne med på ting; "Hun har jo ingen andre". Jeg har alltid hatt dårig samvittighet for henne, og hun er grunnen til at jeg ikke begynte å studere til det jeg ønsket, for da måtte jeg flytte. Dette har jeg aldri glemt...
Jeg bodde hjemme til jeg var 26 år, først da klarte jeg å komme meg ut, og det var truing med selvmord og nesten slossing da jeg fyttet.
Hun bor nå 5 min. unna oss, men hun løper ikke ned dørene her. Så hun har bedret seg, og er forsåvidt snill, men hun kveler meg.
Jeg har et svært godt forhold til begge foreldrene mine og mamma er nok kanskje den mest fortrolige personen i mitt liv. Vi bor ett par timer fra hverandre, men snakkes på telefonen nesten hver dag. Eneste hun vet lite om er egentlig sexlivet mitt. :lalala:
For meg er det en utrolig trygghet å ha foreldre jeg vet vil stille opp uansett hva jeg måtte finne på. De har alltid vært tydelige på hva de mener, men har støttet meg i de valgene jeg har tatt. Om jeg hadde havnet på gata vet jeg de hadde kjørt rundt og lett etter meg natt etter natt etter natt og ikke gitt meg opp. Nå har jeg ikke planer om akkurat det :D , men for meg er det en trygghet som gjør livet litt enklere å leve.
I oppveksten var det nok mye preget av at hun var travel med flere barn, jobb og en perfeksjonistisk holdning til hus og hage. Så det ble liksom ikke så mye tid til meg. Ikke snakket vi særlig godt sammen, og nærheten var borte i mange år da jeg var skolebarn og tenåring.
Men så har det blitt ekstremt mye bedre etter at jeg ble voksen. Hun er utrolig raus og vi er egentlig overraskende på bølgelengde - det har kanskje noe med gjensidig forståelse ift. å ha hus og familie å gjøre, jeg vet ikke.
Vi bor 3 timers kjøring fra mamma og pappa, og jeg snakker ikke med henne sånn kjempeofte - maks en gang i uka. Men jeg føler at vi er mye nærmere hverandre nå enn vi noen gang var i løpet av tenårene. Jeg kan fortelle henne det meste, og hun åpner seg om det meste for meg. Det er fint. :rørt:
Det kunne ikke vært bedre. Vi snakkes minst en gang i uka, men som regel mer. Hun bor like ved og vi treffes også ca en gang i uka. Noen ganger tar vi feks bare følge på bussen hjem fra jobb. :hjerter:
Jeg har et fint forhold til mamma. Mamma er nok en av de som gjerne kunne ringt hver dag for å spørre hvordan jeg har det, og i perioder gjorde ho det. Ho kan nok beskrives som irriterende omsorgsfull. :knegg: Jeg vet at mamma alltid er der for meg, og at jeg kan komme til henne med alt. Det eneste "problemet" vi har er at ho klager veldig mye over forskjellige plager, og fokuserer så mye på det at det blir værre. Og når jeg da velger og ikke vise henne all sympatien ho ønsker, så kan det føre til noen små kollisjoner. Om ho bare hadde vært interessert i forbedre helsen sin med litt mosjon og bevegelse, så hadde det vært litt lettere og respektere.
Vi har ett veldig godt forhold og vi ser henne oftere nå som hun har flyttet "etter" oss ut av Oslo. Jeg innrømmer at jeg syntes det var tungvindt å besøke henne når hun bodde midt i byen uten parkering o.l. Tålmodigheten min tilsier ikke at jeg kan lete etter en parkeringsplass i 30 minutter. :rødme: Men nå er alt meget bedre, nå bor hun 5 minutter unna og vi kan fint sykle til henne, deilig. Jeg syntes det er godt å ha henne nærmere, for hun blir jo ikke akkurat yngre. Hun stiller opp for oss og ditto tilbake. En fantastisk mormor, akkurat som min kjære mormor var.
Det varierer....
Alt fra fantastisk til ikke så bra, kommer an på dagsformen hennes :sukk:
I det siste har det ikke vært så bra, tror det har litt med at vi har flyttet(var omtrent naboer før) og hun liker å ha det sånn som HUN vil :snill:
Vi har et fint forhold.
Mamma stiller opp for oss når vi skulle trenge det, og hun er flink med barnebarna. Vi ringer hverandre jevnlig, men desverre så bor hun langt fra oss, så vi besøker hverandre sånn ca.5 ganger i året.
Skulle ønske at vi bodde nærmere hverandre
Mamma er et av de fineste menneskene jeg vet, og vi har et meget godt forhold. Jeg håper jeg kan bli en så flott mor for mine unger som det hun har vært for oss. :hjerter:
Hun har en unik evne til å se andre mennesker og til å hjelpe til og å vise omsorg. Jeg har vansker med å se hvordan vårt liv skal bli uten henne. (Tanken kom da hun var alvorlig syk - men heldigvis er hun kreftfri nå.)
Vi bor nær hverandre, og spiser middag sammen 1-2ganger hver uke. For at hverdagen skal gå opp greit for både oss og dem bytter vi på å spise hos hverandre hver tirsdag. (På onsdag er pappa hjemme og lager mat til dem og alle oss 6.) bortskjemt
Vi har bygd oss hytte sammen, og det er ingen problem å være i samme hus som henne i både 1 og 2 uker.
Jeg hadde et veldig godt og nært forhold til mamma, hun døde dessverre for noen år siden. Jeg savner henne fryktelig og tenker på henne hver eneste dag. Ikke sånne triste tanker, men jeg tenker heller: hva ville mamma gjort i denne situasjonen? Hva ville hun sagt, tenkt, hvordan ville hun forholdt seg til dette? Hun var et varmt, skarpt, raust og klokt menneske.
vi snakket med hverandre hver dag, besøkte hverandre så ofte vi kunne. Jeg sa alltid jeg levde i et lykkelig symbiotisk forhold med min mor.
Jeg var der hele tiden da hun skulle dø, jeg stelte henne etterpå, kysset henne på pannen og tok farvel.
Senere oppdaget jeg at hun er med meg hele tiden uansett. Inni meg. Heldige meg.
Så nydelig skrevet Drømmedama. Jeg har ofte tenkt på hva jeg skulle gjort om mamma gikk fra oss og håper jeg vil føle det som deg. Det tror jeg hun ville ønsket også.
Jeg øver meg på å slutte å be om ting jeg ikke kan få. Oppmerksomhet, oppmuntring, trøst eller ros. Jeg må lære meg å finne fred i at hun er som hun er og at hun har valgt å prioritere andre ting (angst, spiseforstyrrelser, stadig nye babyer, hester, hunder) enn å være der for oss ungene etterhvert som vi blie eldre og hadde andre behov enn de rent primære. Hun vil nok nekte for min oppfatning, siden hun synes hun har ofret ALT for oss. Nuvel.
Dette kunne jeg skrevet selv. Jeg har alltid slitt med dette, men har greid å leve med det. Nå, som jeg har en tøff periode i livet mitt, har jeg kjent på det på ny. Ting dukker opp. Det er vanskelig.
Nei, snakker knapt med henne, hun er alkoholiker og har vært det hele mitt liv, aldri hatt ett godt forhold til henne, og de siste årene har forholdet så og si dødd ut av seg selv. Jeg har aldri vært bra nok for henne, alltid fått kjeft for valgene mine, selv om jeg på alle måter har det mye bedre enn henne.
Jeg har et litt dårlig forhold til min mor.
Ungene har et veldig godt forhold til henne, da, og hun er en meget dedikert bestemor. Det er jeg glad for, på mine barns vegne.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
-Trevor-R.jpg)
