Guava sa for 12år siden:

.....

United sa for 12år siden:

Om dyrene får behandling eller ikke, er ikke alltid avgjørende for hvor bra de har det. Syns kanskje veterinærer skal bli tøffere og flinkere til å si fra når noen krysser grensen for hva som er god behandling. Om det er å ikke gi, eller gi for mye.

Malama sa for 12år siden:

Jeg vet ikke helt... Jo, jeg vet at mange nok vente for lenge, og gir behandling og operasjoner som kan gi dyret med ubehag enn det et verd.

Men det med penger... Der er jo vi. Mange hadde (måttet) avlive hunden vår, om det hadde vært deres. Hun har en kronisk sykdom, som medfører medisiner på livstid. Dette koster en god del. Pluss at hun må til dyrelegen sånn med 3-4 mnd mellomrom for kontroll. Så lenge hun medisineres rett, så skal dette for tiden ikke gi henne store plager, ubehag eller nedsatt livskvalitet. Da føles det for oss rett å gi henne pillene, selv om de ansatte på apoteket stort sett alltid nesten er unnskyldende for prisen jeg skal betale, eller tilbyr meg å hente bare en eske, selv om de etter resepten har bestilt inn tre. Hente en, så jeg kan komme tilbake om to uker og hente en til? Nei, gi meg alle tre, så slipper jeg komme sååååå ofte...

Men hadde n hatt store plager av sykdommen, hadde det vært helt andre ting å tenke på i denne sammenhengen. For oss virker det bare feil å avlive dyret av rent økonomiske årsaker. Om dyret har plager, blir det en annen sak.

Myria sa for 12år siden:

Det er en interessant artikkel. Jeg har selv sett en katt dø langsomt (sannsynligvis av kreft) fordi eieren enten ikke hadde råd til eller ikke brydde seg med å kontakte dyrlege enten for behandling eller avliving. Det var forferdelig å være vitne til.
Vi har selv to katter og vi har valgt å ha kjæledyr med den tanken at penger ikke skal være avgjørende for om de får behandling eller ikke. Den yngste katten ble alvorlig syk for tre år siden. Hun ville dødd i løpet av få uker hadde hun ikke fått behandling og selv med behandling var det kun 50% sjanse for å overleve. Vi brukte 10 000 kroner på behandlingen hennes og hun ble frisk og er det fremdeles den dag i dag. For vår del er det i hovedsak to faktorer som avgjør om vi velger behandling framfor avliving: alder på katten (en ung katt synes jeg skal få en sjanse til å bli frisk og leve et langt og godt liv) og hvilke smerter/plager behandlingen vil gi i forhold til sannsynligheten for å bli frisk. Vår katt måtte ha behandling i 3 måneder, men behandlingen var ikke smertefull i seg selv så det eneste var at hun hadde det dårlig pga sykdommen i seg selv, men den ble jo også gradvis bedre ettersom behandlingen virket.

Jeg tenker helt generelt at når man velger å ha et kjæledyr bør man ha en økonomi som tillater at et sykt dyr med gode utsikter til å bli frisk får behandling og ikke automatisk blir avlivet fordi man ikke kan eller vil bruke penger på det. Jeg kan ikke akkurat sette et tak for hvor mye penger jeg synes man skal ta seg råd til, alle har jo ulik økonomi, men jeg synes ikke det er riktig å skaffe seg et kjæledyr med den tanken at straks det blir sykt så skal det avlives fordi man ikke gidder bruke penger på det. Det er ingen menneskerett å ha kjæledyr og å behandle et sykt dyr er en del av ansvaret man tar på seg. Selv om jeg er helt enig i at mange dyr lider unødig fordi eierne ikke vil avlive er det mange dyr som igjen kunne levd lange og gode liv hadde eierne tatt seg råd til det. Jeg synes man har ansvar for å gi kjæledyr en sjanse til å bli frisk, innen rimelighetens grenser. Hvor grensen går må man nesten vurdere i hvert enkelt tilfelle, det er ikke slik at man skal prøve absolutt alt før man velger avliving, men man skal heller ikke la være å prøve i det hele tatt.

Høst sa for 12år siden:

«The greatness of a nation and its moral progress can be judged by the way its animals are treated» (Gandhi)

Jeg har vokst opp med dyr - mange forskjellige dyr, dyr vi hadde som kjæledyr, og dyr andre hadde som nyttedyr (kyr, sauer etc). Mine foreldre lærte meg at verdien av et liv ikke endres om livet har to eller flere føtter. Når man skaffer seg et dyr, har man en plikt og et ansvar for å ta vare på dyret best mulig. I min verden betyr det at jeg ikke skaffer meg dyr med mindre jeg har

• økonomi nok til å ha dyret på en forsvarlig måte - følge opp med helsesjekker, forsikringer, utstyr osv. i den grad det trengs (og min erfaring er at man alltid må regne med at det koster atskillig mer enn man tror)
• kunnskap nok til å ta vare på dyret godt nok - sørge for riktig mat, "bolig", skifte ofte nok på burdyr feks, klippe klør osv.
• kunnskap nok til å sikre at dyret har det godt psykisk - kunne nok for å oppdra en hund, følge opp med kurs dersom jeg ikke kan ting, vite at rotten jeg hadde kunne (og trengte) å lære ting osv...:)
• vilje, tid og evne til gjøre alt det ovenstående i dyrets hele levetid - som et utgangspunkt. Selvsagt kan ting skje som medfører at man må gi bort/selge dyret, men man må alltid ha som utgangpunkt at et dyr skal være med en i livet lenge!

Jeg vokste blant annet opp med schäfer-hunder. Fantastiske, vakre, intelligente hunder, som jeg så inderlig gjerne skulle hatt selv. Men slik jeg jobber og med vårt til tider hektiske liv er det ikke mulig å ha en hund. Så vi har katter. Nydelige, selvopptatte små katte-prinsesser, som er fullverdige medlemmer av familien vår. Og som er forsikret, som hvert år er inne til en fullstendig helsesjekk, vaksinering osv, og som har feriehus ved et kattehotell som vi har gått grundig i sømmene og fått gode referanser på. Litt som vi gjorde når vi fant barnehage til Junior. :)

Vi har hatt to katter som vi har måttet avlive - S, som ble påkjørt, og som etter noen dager hos dyrlegen måtte avlives fordi de ikke kunne fikse bruddet. Og vår andre S, som ble mystisk syk for noen tid siden. Jeg hadde en tråd om henne her inne da det skjedde. Konklusjonen ble at det mest sannsynlig var en medfødt shunt, en blodåre som gikk utenfor leveren når den skulle gått gjennom den. Dermed ble visst ikke blodet renset. En uke hos dyrlegen, masse tester, men til slutt måtte vi ta avgjørelsen om å avlive.

Og det er ulempen med å ha dyr. Og det er den siste tingen man må ha -

• evnen og viljen til å si at nok er nok. Man må elske de så mye at man klarer, og er villig til, å gi slipp den dagen dyret ikke lenger har det godt. For de er dyr - uansett hvor uendelig mye våre katte-prinsesser betyr for oss, så er de dyr, og når de ikke lenger har det godt, så er det vår plikt å la de slippe...

Vår dyrlege er vår dyrlege fordi hun alltid har sagt at hennes fremste hensyn er dyrets velferd - ikke vår. Da vår siste S døde, sa hun da vi hadde tatt valget, at dersom vi ikke hadde tatt det da, så hadde hun tatt det for oss. Fordi hun visste at det ikke var noe mer å gjøre da. S hadde det så komfortabelt som hun kunne ha det, men hun kunne aldri bli bedre, og dyrleger har en plikt til å avlive dersom alternativet er lidelse for dyret.

HI spør om man bør la være å skaffe seg kjæledyr om man ikke kan ta seg råd til omfattende kreftoperasjoner eller dyre forsikringer som kan dekke slikt - idet man skaffer seg et dyr påtar man seg ansvar for et liv. Er det da for mye å forlange at man setter seg ned og bruker litt tid på å vurdere om man ham mulighet til å ta vare på dette livet på en forsvarlig måte?

Selvfølgelig kan man diskutere hva som ligger i forsvarlig, men de færreste ville vel latt et barn vokse opp uten noen form for helsesjekk - hvorfor er det greit at et dyr gjør det? Jeg kjenner argumentene om at "i naturen osv", men vi er ikke lenger i naturen når vi tar et dyr inn i hjemmet vårt. Vi gjør det - det er vårt valg, ikke dyrets. Og det bør være vårt valg å da ivareta dette livet best mulig.

United sa for 12år siden:

Det er nok relasjonen. Driver en f.eks. med husdyr, kan man ikke tillate seg å bli så knyttet til dem at en ikke orker slakte dem.

Myria sa for 12år siden:

Selvsagt har relasjonen til oss veldig mye å si, og dette er da ikke noe som gjelder kun dyr. Ditt barn og naboens barn er akkurat like mye verdt, men rent hypotetisk, hvis du kunne redde bare en av dem ut av et brennende hus, hadde ikke du da valgt ditt eget barn?

Høst sa for 12år siden:

Relasjon har nok betydning, men for meg er det livet i seg selv som har verdi. Har man dyr ment for slakt, fordrer det at man både sørger for at livet til dyret blir så bra som mulig, og at slaktingen foregår på en så "bra" måte som mulig. Og når det gjelder nyttiggjøring av dyr, er det en selvfølge at alt som brukes kan, brukes.

En liten digresjon - første gang jeg hørte om sportsfiske, trodde jeg vedkommende tullet med meg. Hvor ond er man ikke dersom man "skadefisker" en fisk, tar den løs og kaster den uti igjen??? :eek: Men joda, det var vistnok en grei ting....:rolleyes:

Malama sa for 12år siden:

For meg er det absolutt forskjell på et dyreliv og et menneskeliv.

Mygg og edderkopper avliver jeg uten annen grunn enn at de er for nærgående.
Hund og katt og hest og fugl og en del andre dyr ville jeg avlivet på bakgrunn av sykdom eller skade som gjorde det fornuftig.
For mennesker er jeg motstander av aktiv dødshjelp.
For min sønn eller min datter ville jeg klatret til månen om jeg kunne, for å gi dem hva som enn trengtes for å få beholde dem.

For meg er det forskjell.

(likevel betaler jeg nok rundt tusenlappen i mnd i medisiner til dette dyret som jeg ikke engang har valgt å anskaffe, altså. Jeg er ikke sååååå kald.)

Høst sa for 12år siden:

Jeg er ikke en stor tilhenger av fiskeoppdrett. Og fra det jeg har lest, mener jeg at det er utfordringer i denne bransjen ikke bare med tanke på vaksinasjon, men også med tanke på fiskens liv. Jeg skulle ønske det ble et sterkere fokus også på slike dyregrupper. :sukk:

rine sa for 12år siden:

Hm, det er jo levebrødet til veterinæren vi snakker om. Sier den plastiske kirurgen at puppene dine egentlig ser helt OK ut når du lurer på om du skal forstørre dem? I think not. Jeg synes det er gått alt for langt når hunder og katter er på månedslange rehabiliteringer etter hofteoperasjoner. Sorry, men hvis hunden din trenger hofteoperasjon er den for gammel og bør avlives. En ting er det usmakelige i å bruke så mange penger på dyr mens mennesker rundt om i verden sulter, det andre er at vi ikke aner noe om smertene et operert dyr har. Dyr har andre instinkter og andre "verdier" i livet enn mennesker og jeg synes hunder og katter må få slippe å humpe rundt med bandasjer i månedsvis når de i beste fall har et liv med redusert livskvalitet å se fram til.

emm sa for 12år siden:

Jeg er tilhenger av å la dyr slippe lange og smertefulle behandlinger, særlig når man ikke engang vet utafallet.

Men det er et annet aspekt i dette, særlig når dyret ikke er i kategorien gammel enda. Hvis eieren ber om å få det avlivet så får man ikke igjen noe på de fleste forsikringer, men hvis dyrlegen sier det ikke er noe valg, ja så får man igjen det man har forsikret for. I tilfellet hund eller hest kan det fort dreie seg om litt penger, særlig hvis man gjerne vil ha en ny hund og den man har ikke engang er så gammel. Dette kan føre til en unødig drakamp frem og tilbake med lange behandlinger som etisk sett kanskje ikke gangner dyret noe. Kom tilfeldigvis inn på dette med min vetrinærvenninne som synes det er vanskelig da hun ikke kan avgjøre at et dyr skal avlives så lenge hun har behandling å gi og eier holder igjen for å ha penger, eller hvert fall noe penger, til å kjøpe et nytt dyr senere. Da må hun i så fall lyve rundt omstendighetene. Mange vetrinærer gjør likevel det, og sier det ikke er noe valg, nettopp for å hjelpe eieren.

United sa for 12år siden:

Jeg har fått en hund operert og sett hvor fort de kommer seg. Dessuten gis det smertestillende. Ikke syns jeg det er rarere å bruke penger på kjæledyr enn på biff og rødvin heller. Men, det med veterinærer og fortjeneste, det støtter jeg. Sett kvalmende eksempler på kompliserte inngrep, som etter mitt syn burde vært inngått. Eieren er desperat og lei seg, og dyrlegen kynisk. Etter mitt syn. Ikke alle er sånn. Men det praktiseres.

Kitty Bastard sa for 12år siden:

Jeg er opptatt av dyrs ve og vel.
Men jeg syns det er trist at det har kommet til det at dyr er babyer.
Dyr er dyr, og de fortjener å være dyr, ikke menneskeerstatninger.

Vi har alltid blandet oss inn i dyreliv, og vi har alltid gjort mennesker av dyr; både de vi har i hus og de vi ser på tv. De vi spiser til vanlig tenker vi ikke så mye på, de smaker nemlig godt (med mindre de er i en pettingzoo, da får de navn og personlighet på stedet, og dvergvarianter er alltid poppis). Og fisk er det ikke så farlig med, foreldre som nærmest hulkegråter over tanken på å sende barn med på jakt har ingen problemer med å sende det samme barnet på fisketur.
Vi føler oss så snille og så gode når vi "tar vare" på dyrene via operasjoner og livsforlengende behandlinger, vi tenker at husdyr er mye lykkeligere enn villdyr. De får kose og slappe av foran peisen og sånt. Vi tenker at de måler lykke og livskvalitet på samme måte som oss. Liv for enhver pris; man skal holde fast så lenge som mulig.
Dyrevenner verden over forer villdyr og føler seg som helgener, uten å tenke på at de pasifiserer dyret og drar det inn i vår verden. Temmer det. Tenker at det har det så mye bedre når det er mat å få i hagen; når de har en matmor som kan sørge for at de får det de trenger.

Jeg har ingenting i mot dyrehold, jeg har ingenting i mot jakt eller fiske, jeg spiser kjøtt, jeg fisker, og jeg skulle gjerne vært med på jakt om noen kunne ta meg med.
Jeg forer villdyr; en million småfugl, en liten haug med rådyr, en rev, en villkatt og siden jeg henger opp julenek så forer jeg mus også.
Jeg har kjæledyr, tre katter. Den dagen det kommer til det at en av de mister muligheten til å være en katt, så kommer den til å bli avlivet. Det kommer til å bli vondt, jeg kommer til å gråte, men jeg vet at det er det riktige å gjøre.
Selv om føleføleKitty mye heller vil kaste penger på en veterinær så jeg får ha pusen min hos meg litt lengre.

Fakse sa for 12år siden:

Når man eier et dyr synes jeg man er ansvarlige for at dyret har det bra. Å se på at et dyr lider uten å gjøre noe med det er for meg langt over grensen til det uetiske. Det gjelder både om man ikke får sjekket eller behandlet dyret når det åpenbart plages med noe, og meningsløs livsforlengende behandling fordi man ikke vil eller kan ta et tungt valg om å avlive. Nå synes jeg forsåvidt at man kanskje er litt for flinke til å seigpine mennesker også for å oppnå litt flere uker og måneder med smertefullt liv, men det er en annen diskusjon. For dyr synes jeg langdryg behandling med hyppige dyrlegebesøk blir ekstra ille fordi mange dyr blir veldig redd og stressa av å måtte dra til dyrlegen. De kan jo ikke forstå hvorfor, og noen blir aldri vant til det heller.

Jeg kjenner flere som har tatt med sin syke og aldrende jakthund ut i skogen for å skyte den selv framfor å ta den med til dyrlegen. Jeg har selv nød-avlivet en undulat jeg hadde, så jeg vet hvor tungt det må være for noen som er virkelig glad i hunden sin å gjøre det på den måten. Derfor blir det nesten rørende å tenke på at de gjør dette for å spare sin gode firbente venn for redsel og stress, og heller gi den sine siste timer i den situasjonen den trives best i.

rine sa for 12år siden:

Synes Kitty sier det veldig bra. :nemlig:

Fakse sa for 12år siden:

Veldig godt poeng Kitty! For meg som er oppvokst på landet har det urasjonelle føleriet jeg observerer i enkeltes dyrehold overrasket meg veldig. Det virker som om menneskets kjærlighet til og sorg over et dyr som bør få slippe lidelse overskygger hva som er dyrets beste. Kanskje får man et litt annet syn på dette når man har ansvar for dyr som man ikke har like sterke følelser for, og der man kan tenke på dyrets beste alene uten å bli "forstyrret" av sine egne følelser og sorgreaksjoner.

Myria sa for 12år siden:

Dette synes jeg er et merkelig argument som gjentatte ganger dras inn spesielt i tråder om å bruke penger på kjæledyrene sine (merkelig nok er det ingen som snakker om usmakelig bruk av penger i tråder om "hvor skal vi dra på ferie i år"). Er det verre å bruke penger på dyret sitt enn å dra på en ukes ferie til Hellas? Kjøpe seg nok et par sko? Ny bil? Pusse opp huset? Hvor mange mennesker kunne fått mat med penger du velger å bruke på unødvendige ting? Så fremt man ikke selv lever kun på det aller nødvendigste og gir alt overskytende til veldedighet har man lite med å kritisere andres pengebruk.

Slettet bruker sa for 12år siden:

Jeg er veldig glad i dyr. Særlig katter. Men de er fortsatt dyr. De er ikke små mennesker eller denslags.

Så. Om ikke husets kattopat slutter å spise husets barn, så er han snart ni katteliv fattigere samme søren hvor søt han er og hvor høyt elsket han faktisk er.

:sukk:

kie sa for 12år siden:

Jeg tenker at det å avlive vs. behandling er noe som bør vurderes fra tilfelle til tilfelle. Vi hadde en hund som man under et inngrep anbefalte avlivet nærmest på default fordi "han er jo så gammel og kreften vil komme tilbake selv om vi nå har fjernet svulstene". Man antok ikke at han ville ha smerter med det første, men det var den alderen. Vi sa nei. Ikke fordi vi var egoistiske, men fordi vi kjente hunden rimelig godt. Han overrasket også veterinær og andre ganske mye da han våknet av narkosen og vi fikk gitt ham 6 flotte måneder med riktig og forebyggende medisinering etter det. Men vi var veldig klar på at ved første tegn på at han ikke hadde det bra, bar det rett til dyrlegen.

Etter 6 fine måneder for både hund og eiere var han på tur og koste seg. Han logret tidligere på dagen. Så kom smertene. Vi ga ekstra smertestillende og så bar det til dyrlegen. Mindre enn 30 minutter etter første tegn på at tiden var inne var han avlivet. Vi kunne kanskje ha mast på dyrlegen om å fjerne svulster osv. denne gangen også, men det var noe helt, helt annet da enn det hadde vært 6 måneder tidligere. Dyrlegen ga oss jo også rett i at man hadde sett seg litt blind på alderen den første gangen da man anbefalte avliving. Jeg er stolt av at hver eneste dag i hundens liv var dager hvor han var glad, logrende og viste tegn på trivsel. Selv begynnelsen på den siste dagen av livet hans.

Floksa sa for 12år siden:

Det sier ganske mye om oss mennesker når man kan ha en levevei av å portrettfotografere andres kjæledyr, mens å dyrke gulrøtter er dugnadsarbeid.

Det handler også om dyrevelferd, om individer som ikke har tidsfølelse i noen særlig grad, de kan ikke fortelles at de vil bli smerefrie om 6-8-12 uker. Om dyr som instingtivt skjuler smerte og veterinærer som sitter på bukta og begge endene...

Darth sa for 12år siden:

Vi avlivet hunden vår for et knapt år siden. Han var bare fire år. Hunden får hadde da hatt epilepsi i over to år. Når han fikk anfall så var det full pakke med kramper og tissing og sløvhet og alt som følger med. En gang beit han meg, men det var midt i anfallet og det var nok ikke meninga. Likevel så fikk hendelsen meg til å begynne å lure på om det var greit å fortsette. Det kunne jo like gjerne være barna som kom hjem fra skolen til en hund som akkurat hadde hatt anfall, som var hjemme når hunden fikk anfall, etc. Han pleide å være ganske desorientert etter anfallet, og det var en ganske stor vaskejobb etterpå - både av hunden som fikk seg en tur i dusjen og omgivelsene som var tisset og slimet ned. Likevel så fortsatte vi. En periode fikk han medisiner - da hadde jeg virkelig vondt av han. Han kjente ikke sitt eget navn, han kræsjet i dørkarmer. Jeg husker en gang han hadde sovnet ute på terassen, det begynte å regne og jeg ropte på han fra verandadøra. Han reagerte ikke i det hele tatt, var akkurat som om han ikke hørte meg. Først da jeg gikk ut til han og klappet han så oppfattet han at det var han jeg snakket til.

Det siste halvåret økte anfallene på både i hyppighet og styrke, og, som sagt, etter to år valgte vi å avlive hunden. Det var ingen lett avgjørelse. Hunden var jo frisk så lenge han ikke hadde anfall, han var jo en av familien. Dog så merket vi at de andre hundene ute begynte å reagere på han. Han var stor - har aldri sett en større han-flat enn den vi hadde, men til og med små hannhunder som var yngre enn han knurret. Da bestekompisen hans, en boxer, glefset etter han bestemte vi oss for at nok fikk være nok. Dyrlegen var ikke hundre prosent enig og mente at vi burde prøve flere typer medisinering og at hunden kunne ha et godt liv selv om de andre hundene begynte å markere negativt på han - det var ikke særlig gøy å måtte forsvare avgjørelsen vår hos dyrlegen. Vi angrer ikke, jeg vet at vi gjorde det som var riktig for hunden, men jeg mistet noe av respekten for dyrlegen og kommer aldri til å bruke han igjen. Vi har jo også tre unger, og selv om godgutten aldri viste tegn til aggresjon så var han ikke helt tilregnelig under anfall. I et hjem der det er unger, både egne og andres, hjemme uten at vi voksne er hjemme så føltes det etterhvert ikke helt greit. På dårlige dager kunne hunden ha oppmot seks anfall - de kom liksom i bølger. Huff, det er pyton å tenke på det. Stakkars, det er den verste avgjørelsen jeg har tatt, å avlive hunden.

Madicken sa for 12år siden:

Vi har en gammel hund som vi er veldig glad i. Den dagen han ikke klarer å spise, gå, elle gjø(re) fra seg uten ubehag, eller på andre måter viser tegn til at han ikke har det fint, tar vi ham med til dyrlegen. Jeg har dessverre sett for mange eksempler på at dyreeiere setter egne behov foran dyrets, og det vil vi unngå.

Inagh sa for 12år siden:

Jeg er vokst opp med dyr rundt meg, og har katt i huset nå. Dyrene er alltid behandlet pent, som et familiemedlem, men like fullt som et dyr - det er ikke et barn. Småsår og skader blir selvsagt behandlet, men skader og sykdom som vil forringe livskvaliteten til dyret, der setter jeg grensa for min del. Jeg syns f.eks. ikke det er greit at en aktiv utekatt blir redusert til en humpete treneint innepus, bare for at eier ikke klarer ta farvel med dyret.

Gubben og jeg ble avskrevet som barbarer i diskusjon med et vennepar. Vi hevdet, og mener ennå, at skal katta gjennom en operasjon, har vi en maksgrense på rundt 5000, og da skal vi vite at katta vil få et fullverdig katteliv etterpå - dvs mulighet til å være aktiv utekatt, som han er vant til. Vennene våre ville glatt ofret 30.000 på sin katt.

Dette handler selvsagt også om økonomi, vi har ikke 30 tusen å bruke på en katt, vennene våre kan gjøre det flere ganger i året om de må, men det handler også om synet på hva et kjeledyr er. Gubben og jeg er kynikere der, og tenker at en katt er en katt, og noen ganger er det kanskje bedre for katten å få dø, enn å måtte leve et redusert liv. Slik tenker ikke vennene våre.

Jeg har grått mang en tåre over elskede katter som har måttet bøte med livet, absolutt, og jeg vil nok grine en skvett den dagen gamlekatta vår ikke er mer, men sorgen går fort over, for å si det slik.

kie sa for 12år siden:

Jeg tenker det kan være greit å finne en mellomting, jeg. Egoistisk plaging i ene enden og "bruk og kast"-mentalitet i den andre. Jeg vet om dyr som lever godt med sine helseplager, som har blitt operert osv. og jeg har sett dyr lide unødig lenge. Det verste jeg ser er ikke de som drar til dyrlegen, følger opp medisinsk behandling osv. men de som bare lar dyret gå rundt med betennelser etc. i ukesvis. For meg blir det litt av den samme manglende respekten og empatien "bruk og kast"-greia er.

Et familiemedlem av meg vurderte en stund å bli dyrepleier. Hun hospiterte derfor en periode ved en dyreklinikk før hun avgjorde at dette ikke var noe hun orket. Det var ikke avlivingene i seg selv som var vanskelig, men mentaliteten til folk som ikke gidder bruke penger på p-piller eller kastrering til katten, men synes aborter er en fin løsning gjentatte ganger (ikke moro å legge levende kattunger i fryseren). Eller avliving av en helt frisk valp fordi den tygger på ting, eller man skal på ferie og har ombestemt seg ang. hundehold og nekting av omplassering istedet osv. Det er visstnok også en del av jobben å forholde seg til.

Dyr er ikke babyer. Men de er pokker ikke ting heller. Altfor få har respekt for oppgaven dyrehold innebærer. Det er en vanskelig balansegang spesielt når livet nærmer seg slutten, men jeg synes det er ganske horribelt å av prinsipp ta livet av et vesen så fort det viser tegn til sykdom også. Det vitner om et mindre greit syn på dyr, synes jeg. Samtidig er det å slippe å lide seg inn i døden kjæledyrets privilegium. Nettopp fordi det er så mange nyanser synes jeg det er rimelig nytteløst å skulle generalisere for mye. Og jeg har inntrykk av at eierens respekt for dyret som et levende vesen skinner igjennom når det gjøres riktig. Enten det riktige er å medisinere, gi noen gode ekstra måneder eller å avlive tvert.

Hm..
Kanskje "Egoistisk plaging i ene enden og "bruk og kast"-mentalitet i den andre" ikke er så mye to motsatser, men heller to forskjellige måter manglende respekt og omtanke for dyret som et levende vesen kan komme til uttrykk på?

Dixie Diner sa for 12år siden:

Enig med Kie. Jeg synes tvert imot dyr blir avlivet for fort, og behandlet som ting. Det får vi jo grusomme eksempler på hver sommer for eksempel, når folk skal ta den dyrebare ferieturen sin og de ikke får noen til å passe dyret.

rine sa for 12år siden:

Jeg tenkte på at argumentet nok ikke holdt vann mens jeg skrev, men for meg blir det rart å bruke enormt med tid og penger på redde dyrs liv, når det er så mange viktigere ting å bruke pengene på.

Myria sa for 12år siden:

Enig, jeg synes dette er hårreisende. Jeg tror ikke alle tenker over at å skaffe seg et kjæledyr betyr årevis med ansvar. En katt blir fort 15-16 år gamle. Begge kattene våre er katter som har vært uønsket hos andre. Den ene skulle avlives bare to år gammel fordi eierne skulle skille seg og ingen ville ta katten. Jeg synes den dag i dag at det er en forferdelig tanke. Muligheten for skillsmisse, familieforøkelse, ferier, flytting osv er alle elementer man må ta med i vurderingen når man går til det skritt å ha et kjæledyr. Katten er nå 11 år gammel og har et lykkelig liv hos oss, og jeg blir trist når jeg tenker på at hun var dager fra å bli avlivet uten noen spesiell grunn.
Den andre katten vår ble funnet forlatt i en skog bare 9-10 uker gammel. Gjentatte annonser og plakater gav ingen treff på eier og med tanke på alderen er vår tanke at hun rett og slett ble kastet ut for å dø. Hun er nå 5 år gammel og bærer fremdeles preg av opplevelsen. Hun er f.eks. redd for å gå ut, og drister seg bare såvidt ut på verandaen om sommeren, ellers er hun inne. Hun er også en veldig engstelig og skeptisk katt generelt, og jeg blir sint på dem som har tatt vekk tryggheten hennes ved å forlate henne ute liten og hjelpeløs.
Jeg har også en generell tanke om at jeg ikke vil betale for oppdrett av rasekatt når det finnes så mange som trenger et nytt hjem, rasen er helt uvesentlig. I tillegg til at jeg er uendelig glad i kattene våre gir det meg også en god følelse at de har hatt, og kommer til å få, mange lykkelige år hos oss og er både ønsket, elsket og tatt vare på, framfor den skjebnen de kunne hatt.

Dixie Diner sa for 12år siden:

Jeg ser at du skriver "for deg" så da er det jo kanskje ikke vits å argumentere, men jeg lurer litt på hva DU mener er viktigere ting? Her snakker vi om dyrs liv, er feks. en tur til Gran Canaria viktigere? Eller et par-tre nye sko? Jeg går ut fra at du snakker om de som bruker enorme summer på å redde et dyr som kanskje burde vært avlivet, men ordlyden i det du skriver gir meg litt frysninger.

Dixie Diner sa for 12år siden:

Jeg er helt imot oppdrett av både hunder og katter.

Dixie Diner sa for 12år siden:

Fordi jeg synes folk kan ta seg av de millioner av dyrene som gis bort (og til slutt avlives) i stedet for å støtte produksjon av den og den "rasen". Min personlige mening.

Kitty Bastard sa for 12år siden:

Jeg syns folk kan ta seg sammen og huske å få dyrene sine sterilisert.

Dixie Diner sa for 12år siden:

Det og.

Sure Eplet sa for 12år siden:

Det er jeg veldig enig med deg i. Regner med du mener katter?

Fra linken:

Jeg syns det er helt ok å la dyr få slippe drifter de ikke kommer til å bruke likevel. Hester er ikke bare arbeidsdyr mer, men blir unghingster som ikke er avlsmateriale blir likevel kastrert på default. På den måten kan de ha sosiale hesteliv også, og slippe å gå i spinn over hopper med løpetid eller fremmede hingster.

Hadde glatt kastrert hunden min som ung om det hadde vært lov. Han har ikke hormonstyrte adferdsvansker som gjør livet vanskelig for oss mennesker, men det er ikke så stas for han å bli stressa av fine damer med løpetid.

kie sa for 12år siden:

Sterilisering av hunder er ikke bare bare å få til. Søsteren min måtte ha med dokumentasjon/anbefaling fra atferdsspesialist for å få lov til å kastrere sin Rottweiler.

Ellers er jeg enig i grunntanken om at man skal adoptere fremfor å kjøpe dyr, men har samtidig gjort unntak for den minste hunden vår. Dette pga. at hunder her i huset settes i arbeid (vi har 3 barn i autismespekteret og hundene bidrar veldig positivt), at hund #2 måtte passe godt inn og fungere med den eldre hunden og at det kan være greiere for en valp å tåle vår familie enn for en eldre hund som kommer med egen bagasje.

De to andre hundene vi har kjøpt har vært blandingshunder som ikke akkurat ble avlet frem. Minstehunden er forresten litt "feilvare" blant kjennere selv om hun altså er rasehund. De som skulle kjøpe henne ombestemte seg pga. en liten bilyd på hjertet (veldig vanlig hos valper de første ukene), hun har litt underbitt, har hvit pels på brystkassen (iiik!) og egner seg derfor ikke til utstilling og i tillegg er hun stor for rasen sin. Jeg synes hun er helt perfekt og jeg håper og tror at det at hun ikke har et knøttlite hode som man visstnok liker å avle frem fordi det er såååå nusselig, gjør henne mindre utsatt for sykdommen rasen er plaget med. (Kraniet blir for lite for hjernen, noe som gir store smerter).

Jeg tror for øvrig at Cesar Millan har et poeng når han sier at "every dog needs a job". Nettopp derfor tror jeg faktisk at vi har et godt hjem å tilby hunder. De har en oppgave. En funksjon.

Nå snakker jeg meg litt bort, merker jeg. :flau:

Sure Eplet sa for 12år siden:

Det har jeg også tro på. En hund er et flokkdyr, og vil alltid prøve å finne "sin" funksjon i flokken. Hvis en hund opplever det som sin livsoppgave å gi flokken sin beskjed når det kommer gjester, så vil den gjøre nettopp det. :værsågod: Om flokklederen blir opprørt og gretten uten at hunden får en ny funksjon, vil den likevel fortsette å gjøre jobben sin bedre og bedre.

DER er planmessig avl viktig. Å avle på individer som klarer å ha et verdig liv burde være viktigere enn å avle på individer som mangler hvitt på brystet. Jeg tror ikke at "pyntehunder" som ikke oppfører seg bare er et resultat av at eieren ikke klarer å oppdra dem - det er sånt som skjer når det blir avlet på utseende og ikke på bruksegenskaper: bruksegenskapene blir uforutsigbare.

(og don't get me started om hunder som trenger keisersnitt, tannregulering, har halen grodd ned i anus, får soppinfeksjoner i flotte hudfolder, infeksjoner i øyne som stikker altfor langt ut eller ligger for langt inne osv osv - bare fordi vi mennesker syns de skal se så FINE ut. Det gjør meg rasende. Det er ikke noe merkelig at flere kjæledyr trenger medisinsk behandling når vi eiere VIL ha dyr som vi har avlet fram til å bli så sårbare. Vi har tatt dyra ut av naturen, men vi kan ikke ta naturen ut av dyret.)

Pappalille sa for 12år siden:

Total digresjon; i mine morgentrette øyne leste jeg at mange venter for lenge med å avlive kjæresten.

Pesten sa for 12år siden:

Leste overskriften og da kom jeg på noe som skjedde på en revy via ungdomsskolen. En som deltok hadde med i showet sitt at han skulle spise en gullfisk. Huff blir helt kvalm bare jeg tenker på det. :(

Myria sa for 12år siden:

Senest i dag finner man denne artikkelen om dette temaet i Aftenposten. Det er veldig trist og helt unødvendig synes jeg.

kie sa for 12år siden:

Vanlig vekt for min rasehund er vel ca. 4-8 kg. Vår lille cavalierjente veier 12,5 kg og hun er ikke overvektig, i følge dyrlegen. Bare stor. Altså har man ikke avlet med tanke på nusselighet eller minimalt hode osv. Jeg synes hun er søt som få allikevel, jeg. må bare legge ved valpebilde

Men altså; bittelitt underbitt, ikke helfarget ruby og et kranie hjernen får plass inni gjør henne utelukket for utstilling og slikt. Hadde hun fått valper ville de sannsynligvis heller ikke møtt rasestandarden, selv om jeg tror de ville vært friskere enn mange andre.

Det er litt galskap, synes jeg.

Sure Eplet sa for 12år siden:

Jeg håper oppdrettere tar til seg dette med helse, det har jo vært fokus på det i flere år nå. Var periodepasser for ei blandingstispe ei stund, en rottweiler/shæfer/labrador-sak. Utrolig snill og koselig hund :hjerter: hun syntes hun var omtrent så stor som en katt, så hun kom gjerne snikende opp i fanget med sine 30 + kilo. Dessverre hadde hun arvet den langhåra shæfer-pappaens hudproblemer, og hun mistet så mye pels at hun ble helt naken på buken, brystet og halsen. Huden flasset og skallet, og det gjorde vondt med både sele og halsbånd. Hun ble avlivet når hun var drøyt tre år gammel. Fullstendig meningsløst. Og det var en planlagt parring også. :gal: De lånte shæferpappaen fra Sverige fordi han var så pen og snill. Og hunden ble pen og snill. Og syk.

Dumpa over denne artikkelen i dag forresten - avliving av andres kjæledyr. Litt på siden, men ...

jbl.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=26315

Kitty Bastard sa for 12år siden:

Jeg syns ikke "lar leve for lenge" og "avliver for tidlig / uten grunn" egentlig er så veldig motstridende, hvis dere skjønner hva jeg mener.
Begge deler handler om håpløs egoisme, det handler om å ikke se noe som helst annet enn seg selv.
Den ene gruppa føler at de har lov til å gjøre som de vil fordi de elsker. Føleføleføle kommer før alt.
Den andre gruppa føler at de har lov til å gjøre som de vil fordi de eier. Deres rett til å behandle sin eiendom som de ønsker kommer før alt.
(Så har vi utskuddsgruppa som kaster kattunger ut av biler i fart og sånt, men de er ikke folk. De er rett og slett ikke folk.)

Begge gruppene hadde hatt godt av å huske at de håndterer dyr.
Ikke babyer, ikke ting.

Maverick sa for 12år siden:

Sunn avl som fokuserer på gemytt, ikke bare raseperfeksjon, synes jeg er en finfin ting.
Det er ikke bare-bare å overta en voksen bikkje fra omplassering og gjøre om til familiehund. (Been there, done that, got the scars to prove it.)

Så kan heller alle gjøre som meg. Kjøpe de valpene som vanligvis blir avlivet fordi de ikke lever opp til rasekravene. :stolt eier av hvit boxer:

Neket sa for 12år siden:

Hvor finner man sånne da? Vi (jeg) vurder (prøver å overtale) å skaffe hund, har ingen planer om utstilling og kan gjerne kjøpe en litt rar en. Men hvordan får man tak i de?

Sure Eplet sa for 12år siden:

Trekk på steder med mye hund og spør folk hvor de har fått tak i sine og hvem de anbefaler. Spør på lokale brukshundklubber også, så slipper du å binde deg til en spesifikk rase før du vet hva du trenger. Etter hvert vil du sitte med ei ganske god liste over oppdrettere du kan snakke med, kanskje også lokale raseklubbavdelinger. De aller fleste hundeeiere elsker å snakke om hundene sine, så du kan egentlig ikke bomme så mye her :knegg:

kie sa for 12år siden:

Jepp. Gemytt betyr mye. Og det er ikke bare rase. (Jeg mener å ha hørt at Golden Retrievere er overrepresentert på statistikken over biting, nettopp fordi folk tillater seg selv og barna sine mer overfor dem osv. Man glemmer liksom at hunden er et dyr og ikke den barnevaktbikkja fra Peter Pan.)

Blandingshunden vår er forresten en salig blanding av mye rart. Det var en blandingstispe som var på vift med en Vorsther. Men den blandingstispa er også fast innslag på et ridesenter for barn med diverse funksjonshemminger. Et veldig godt gemytt hos en hund som ikke er så lettskremt, tåler andre dyr og uforutsette hendelser osv. I tillegg gjorde eieren hennes en fantastisk jobb med å tilvenne valpene det samme miljøet, trente på håndtering, bilkjøring og i det hele tatt. Hunden vår er det ganske mange som har spurt hva er fordi de synes han er veldig pen og behagelig i gemyttet. Og flere har bemerket at de kunne tenke seg en akkurat som ham. Men med unntak av hans søsken skal det godt gjøre å få til den samme miksen med det samme fantastiske gemyttet, altså. Han er unik. :nemlig:

mocci sa for 12år siden:

Av egen erfaring vil jeg si at veterinærer ikke er flinke til å si fra at nok er nok når det gjelder behandling av syke/skadde dyr. Min hund ble alvorlig skadet i ryggen, nærmest invalidiserende hvor hun ble lam i bakben/bakpart med null kontroll over avføring og urin. Det tok hele 4 dager før dyrlegen mumlet noe om at avlivning kanskje var det beste, dette utsagnet måtte jeg nærmest presse ut av vedkommende!! Hunden var blant annet innom til observasjon en hel dag hvorpå veterinær sa at vi kunne ta med hunden hjem. Jeg nektet og fikk hunden avlivet samme dag. Jeg blir helt fra meg når jeg tenker på min stakkars hund som måtte lide i 4 hele dager pga en ukyndig veterinær. Hunden fikk noe smertestillende underveis men langt fra nok da hun ynket, peste og kastet opp gjennom hele forløpet. Det hele var et mareritt fra ende til annen. :leppe::trist:
Jeg har nemlig ingen problemer med å avlive et kjæledyr skulle situasjonen tilsi det, problemet her var at vi ikke fikk vite hvor alvorlig situasjonen var og måtte se på den stakkars hunden lide i mange dager, jeg satt med hunden på fanget natt som dag for å trøste henne som beste jeg kunne. Uff, nå begynner jeg å gråte her, får vel avslutte. Unner ingen å miste kjæledyret sitt på en slik måte!

Maverick sa for 12år siden:

Jeg sjekket ut ryktet til boxeroppdretterne, ringte litt rundt, og sa til de beste jeg fant som ventet kull at hvis det kom noen hvite var jeg interessert. Vofsen min er jo da feilvare, så jeg fikk ham til halv pris. :knegg:

Så lenge det er brunt på ørene er de ikke disponert for døvhet som de helhvite er.