Jeg vet ikke engang om alle har magefølelse? :gruble: I mitt hode definerer jeg magefølelse bittelitt annerledes enn intuisjon, men klarer ikke forklare hvorfor.
Uansett. Ordet "magefølelse" har vært veldig aktuelt i mitt liv i det siste, jeg har tatt flere beslutninger kun basert på magefølelsen, og får stadig spørsmål om "hva sier magefølelsen din". Det som forundrer meg er at det stort sett viser seg at magefølelsen har rett, eller det har i det minste ikke blitt motbevist, og jeg føler meg sikrere på avgjørelser jeg tar på magefølelse, enn de jeg har sittet og fundert og veid for og i mot og analysert opp og ned i mente.
Realisten i meg liker ikke dette. :knegg: Jeg foretrekker å kunne forklare nøyaktig hvorfor jeg tenker som jeg gjør, "det føles riktig" er ikke egentlig et holdbart argument.
Men! Da lurer jeg jo selvfølgelig på - har dere magefølelse, stoler dere på den, og tar dere beslutninger basert kun på magefølelse?
Jeg har magefølelse og er bevisst den de gangene den krasjer med logiske, fornuftige tanker jeg har om en sak. Og da aner jeg ikke hva jeg skal gjøre og blir sur og tverr.:knegg:
Men som regel stemmer vel magefølelsen med hodet, og da tenker jeg ikke så nøye over det.
Jeg syns det er kjempevanskelig å ta en avgjørelse basert på magefølelsen. Og hvis ungene spør hvorfor når jeg har tatt en magefølelseavgjørelse i forhold til dem, så syns jeg ikke jeg kan gi dem et skikkelig svar.
Definer magefølelse. Jeg tror ofte ting uten å vite det sikkert, men jeg vet ikke om jeg vil kalle det magefølelse. Heller sånn, jeg tror ikke hun der har det så bra hjemme fordi hun sa sånn og sånn. Jeg synes å oppfatte noe bak de ordene. Men da er det jo fordi jeg er så sabla smart og observant (:kry:) og jeg vet vel som oftest alltid hvorfor jeg tror det jeg tror. Altså tror jeg ikke jeg har noe særlig udefinerbare følelser.
Jeg har en.
Når den sier at min logisk fattede avgjørelse er feil, og jeg likevel gjennomfører, sier magefølelsen kart fra med nettopp en stor klump i magen. Og i ettertid viser det seg somregel utelukkende at magefølelsen hadde rett. I alle fall i de tilfellene jeg husker, men jeg husker dem kanskje nettopp fordi magefølelsen hadde rett, og den ubehagelige følelsen av å handle mot denne, og deretter bekrefte at det var galt?
Et sted der magefølelsen min gang på gang viser seg å stemme er når det gjelder barna og helse. Jeg har flere ganger tatt med en tilsynelatende frisk unge til legen, pga jeg følte at noe i stemte, og vi har alltid kommet ut derfra med medisiner..
Det er nok små tegn jeg plukker opp og setter i system, uten at jeg selv egentlig vet det.
Jeg har også litt den at føles det riktig - så er det nok riktig, føles det feil er det nok feil test på mye..
Og ja, når logikken og magefølelsen ikke er enig, da trives jeg ikke.
Sånn er jeg nå, i forbindelse med ting som har relativt stor og varig konsekvens. Jeg liker det ikke.
(At magefølelsen og logikken ikke var enig om todagers seminar når Knerten var 9 mnd, hadde som konsekvens at hverken far eller sønn sov den natta. Og det visste jeg egentlig (så logikken var delvis enig også, det var bare det at den logikken alle andre hadde, overstyrte) Men det var ei natt. Nå snakker vi langt med omfattende konsekvenser. Jeg liker det ikke.)
Jeg har en magefølelse, og de gangene den ikke samsvarer med det hodet konkluderer med så tenker jeg at det er fordi jeg i bakhodet har noe informasjon som jeg ikke greier å komme på, og som gjør at den beslutningen hodet vil gjøre murrer.
Puh, for en setning! Skjønte noen dette?
Eg brukar magefølelsen ganske ofte, men lagar gjerne ei grundig mental konsekvensutgreiing først :knegg: Deretter får magefølelsen vere tungen på vektskåla. Det har hendt at eg har lagt bort konsekvensutgreiinga og tatt valget på "gefühlen". Det har stort sett vore riktig.
Eg har vore altfor snusfornuftig og forsiktig når det gjeld sjuke ungar - gått til lege for seint rett og slett. Skikkelig dårlig mor som ikkje følger magefølelsen når det gjeld eigne barn :hmm:
Det siste året har eg opplevd at magefølelsen, eller intuisjonen min som eg likar kalle det, har prøvd fortelle meg noko men eg har undertrykt det. Når det vise seg at magen min har hatt rett heile tida er eg blitt meir bevisst på dette og dermed lytte eg no veldig til kva den seie. Den har jo stort sett rett.
Nei. Jeg stoler ikke all verden på magefølelsen. Det er derfor jeg starter så mange tråder her inne for å høre om magefølelsen min er på bærtur eller ikke.
Jeg har ikke fått all verden av sosial forståelse som ballast hjemmefra ... innser jeg med årene.
Njæ.
Jeg er jo ikke frisk, hodet mitt fungerer ikke som det skal og jeg forstår ikke alltid situasjoner. Å stole på en intuisjon som ikke sitter med selv de mest grunnleggende verktøyene er ikke en spesielt god plan.
Jeg bruker følelser en hel del når jeg bestemmer meg for noe, for det er sånn jeg er, men magefølelsen må i grunn få dille på egenhånd.
Jeg har en problematisk magefølelse. Så på noen områder ignoreres den så godt jeg kan. Når den sier "dette burde en som virkelig bryr seg om deg skjønne instinktivt, denne relasjonen skal termineres" for eksempel. :gal:
I jobbsammenheng og en del andre settinger stoler jeg temmelig totalt på magefølelsen da den har vist seg godt kalibrert gjennom mange år.
Jeg tar sjelden avgjørelser i jobbsammenheng basert på magefølelsen. Og det er ene alene for at ingen sjefer liker meg hvis jeg gjør det. Jeg er ingen bissniss-kvinne, og hvis jeg skulle tatt avgjørelser basert på magefølelsen i jobbsammenheng hadde muligens selskapet gått konkurs. Magefølelsen min vil at alle skal være glade og like meg.
Jeg stoler på min magefølelse ja.
Er det noe som ikke stemmer så gir magefølelsen meg en følelse av klump i magen.
Hvis ikke hodet blir enig med meg selv så er magefølelsen den som vinner.
Magefølelsen min inntrer vel først når noe skurrer litt for meg, tror jeg. Når det er snakk om valg av noe slag, og der noe sier meg at det umiddelbare kanskje ikke ikke likevel er veien å gå. Jeg tror dog ikke det er intuisjon for meg eller noe spesielt ved det. Jeg tror det er oversett samvittighet, moral, prinsipper, følelser som presser seg litt fram. Sånt kjenner man jo typisk i magen, og når man velger noe som føles godt, ja så blir mat lett i magen og til sinns. :)
Så fint sagt. Det er ofte sånn jeg også opplever det. Det synes så klart når man først forstår det og ting føles bra.
Den jobbmessige magefølelsen min er egentlig kunnskap og erfaring. Det er små ting som blir gjort (eller ikke gjort) og sagt, som blir vurdert, analysert og slått sammen av underbevisstheten (eller magen :p), for deretter å bli til en følelse av noe som ikke alltid er logisk forklarbart. Jeg har ikke alltid vært like flink til å stole på magefølelsen, men de siste årene har den vist seg å være riktig veldig ofte. Jeg øver meg på å bli flinkere til å legge vekk fornuften og heller høre på magefølelsen.
Magefølelsen skal man ikke kimse av, det har jeg gang på gang fått erfart, spesielt i jobbsammenheng.
Når magefølelsen ikke samsvarer med logikken viser det seg, når jeg tar en opptelling, at jeg faktisk stoler mer på magefølelsen enn logikken, og det har faktisk vist seg å være riktig beslutning.
Jeg tenker som flere, at magefølelse eller intuisjon som regel er oppsamlet kunnskap og erfaring og at den derfor er verdt å lytte til. Mitt problem er at den sjelden får tre frem så klinkende klart, men akkurat i jobbsammenheng har jeg hatt god nytte av den hver eneste gang jeg har fulgt den.
Her er jeg også. Jeg hadde mye mer selvtillit før, og da kjente jeg mer på magefølelsen og turte til en viss grad å styre etter den også. Nå er jeg litt lost og følger derfor andres magefølelse mer enn min egen.
Ja, jeg har magefølelse og følger den i jobb og gjerne ellers også. Jeg tror magefølelsen blir sterkere og mer høylydt jo eldre man blir og jo mer erfaring man får.
Jeg tror aldri jeg benytter det begrepet privat. På jobb gjør jeg det stadig, oftest i sammenhenger som "åkej, vi får psykopat-vibber av mannen alle som én, men vi har ikke egentlig noe som kan dokumentere at det er konas versjon av virkeligheten som stemmer." Det kan vi selvsagt ikke ta beslutninger utfra.
Men jeg har to jenter som er gode bevis på at jeg ikke burde stole blindt på magefølelsen. Den sa nemlig (ganske bastant) at de begge var gutter før jeg fikk vite kjønnet på dem. :knegg:
Ja, jeg har magefølelse og nei, jeg stoler ikke nok på den. Det skjer stadig at ting blir feil fordi jeg ikke stoler på magefølelsen.
Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skulle være noe hokuspokus over det heller. Det handler vel om summen av erfaring og innsikt som kommer fra kjernen av en selv, om jeg kan si det sånn, og som ikke er styrt av ytre ting som hva andre mener og synes, og hva en selv tror at andre kommer til å mene og syns og hva andre gjør og ikke gjør, hva som er vanlig, hva man antar er forventet og ja... og i det uendelige.
Jeg er superealist og nettopp derfor lytter jeg nøye til magefølelsen.
For jeg tror at det man sier er magefølelsen er at man egentlig driver og prosesserer informasjon, men man har ikke bevisstgjort det egentlig. Som eksempel da, sånn faglig sett så lytter jeg nøye når magefølelsen sier at noe egentlig er galt med en pasienten som i utgangspunktet virker i god form. Det har jeg reddet liv på flere ganger, og jeg tror da at det er erfaringen min som har plukket opp noe som jeg ikke bare ennå har bevisstgjort det meg.
Magefølelsen min forteller meg mye rart jeg helst ikke bør høre på. Den er skeptisk til mye mer enn jeg har godt av å være og slår seg gjerne sammen med Kamerat Angst :gal:
Jeg er også en superrealist og jeg følger magefølelsen min. Jeg tror det er en "råprossesering" av mange fakta, og den er fri for føleri og bevisst synsing.
Magefølelsen min er svært velutviklet og treffsikker.
Jeg har en eksepsjonelt velfungerende magefølelse. Den sa i fra at pappaen min var død og hvorfor, og den sa i fra da mamma ble syk og at hun kom til å dø av det.
Problemet med meg er at jeg alt for ofte overhører magefølelsen min og hører på "slik skulle jeg ønske det var" i stedet.
Magefølelse, eller intuisjon, er din egen bevissthet som bearbeider all informasjon uten å tenke. Uten å tenke på hva andre sier og mener. For oss utrente på magefølelse er det lettest å sense de vonde følelsene, de som bygger seg opp som en klump i magen, og bare sier at noe er galt. Eller i andre situasjoner der du bare vet at noe er rett, uten å ha tenkt over det.
Jeg har en jobb hvor magefølelse ikke spiller noen rolle. Saksbehandler som ikke stoler helt på hva regelverket sier, men lytter til hva nagefølelsen sier vil nok ikke bli veldig respektert av arbeidsgiver. :knegg: Men når det kommer til mer organisatoriske og sosiale valg som må tas lar jeg meg styre av magefølelse og den har vist seg å være rett. Det som er litt rart er at det er først nå jeg ser det.
Privat er jeg heller ikke klar over når magefølelsebeslutninger har vært rett. Jeg huske imidlertid veldig godt de gangene jeg ikke har lyttet til magen, for da har det vist seg at jeg burde ha gjort det.
Jeg har lært meg å følge hva magefølelsen sier når det gjelder barna mine. Det har ofte vist seg riktig, også i noen situasjoner som kunne blitt kritisk om jeg hadde latt meg stoppe av realisten i meg.
