Datatilsynet og NTNU-forsker mener foreldre bruker barna for å bygge en perfekt fasade rundt livene sine.
Jan Frode Haugseth ved institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU:
– De fleste begrenser hvem som har tilgang til å se private bilder på Facebook. Det er mer problematisk med mammablogger. Der blir de liggende tilgjengelig for hele verden, sier han.
Bloggen blir et sted å søke bekreftelse. Jeg tror mange oppnår glede av at lesere kommenterer hvor fine barna er og hvor gode mødre de er.
Guro Skåltveit, Datatilsynet:
– Det behøver ikke å være galt å ha bilder på blogger og Facebook, men vi vet lite om følgene for barna i fremtiden. Enkelte foreldre har et lite gjennomtenkt syn på hvilke bilder de deler. Det trenger ikke å være morsomt å finne igjen fotografier der man er naken på stranden eller når man er sint og gråter. Foreldre fratar barnet et valg ved å legge ut bilder på nett, derfor er det viktig å ha barnets beste i tankene, sier seniorrådgiver Guro Skåltveit i Datatilsynet.
Skåltveit forstår at foreldre er stolte over barna sine, og at motivet deres er å vise dem frem til venner og familiemedlemmer. Samtidig tror hun mange bruker barna til å fremstå som gode mødre og fedre med perfekte liv.
– Vi ser en tendens til at foreldre skjuler seg bak barna for å vise hvor flotte livene deres er. Barna blir en slags fasadebygger i hverdagen deres, sier hun.
Skåltveit minner foreldre på at de mister rettighetene til bildene så snart de er publisert. De blir liggende i databaser, og kan søkes opp i mange år fremover.
**
Jeg skulle til å skrive at det er et tankekors. Men egentlig er det jo ikke det, for vi vet det jo så godt. Men en påminner kanskje?
Eller er det greit å legge ut bilder?
Jeg synes det kanskje er verdt å tenke litt på hvorfor man legger ut bilder av barna sine? Er det for barnas del eller er det for sin egen del? Det er vanskelig å se for seg at barna har noe glede av det, det er jo fordi foreldrene liker å få skryt.
Jeg synes det er litt urettferdig å legge ut bilder som jo en selv drar fordelen av og som barna må bære ulempene av. Det er jo helt umulig å vite om barnet selv kommer til å være veldig privat av seg eller ei når det blir voksen og kan bestemme selv.
Dette er absolutt verdt å tenke over. Jeg deler bilder av mine barn på M2 og et annet forum med begrenset tilgang. Jeg fjerner de etter en stund. På FB har jeg også et bildealbum jeg er innom og rydder i med jevne mellomrom. Jeg viser bilder for min egen del. For å skryte og få skryt. Jeg er jo så innmari stolt av disse barna mine og noen ganger tar jeg bilder jeg bare må dele.
Jeg må innrømme at jeg har tenkt en del på det der, rådført meg også og har fått råd begge veier, og vakler fortsatt. Vi er jo i en litt spesiell situasjon og film og bilder av lillegutt (og meg) brukes i opplærings-, info- og veiledningsøyemed ift talemaskiner og sånt. Jeg legger jo også ut bilder på åpen blogg selv. Jeg gjør det fordi jeg selv har lett livet av meg for å "finne noen som oss" eller info om de utfordringene lillegutt har ift kommunikasjon/Språk, uten å finne noenting. Men samtidig har jeg "singlet ut" kommunikasjonsutfordringne i bloggen, skriver ikke om mer personlige ting og prøver å generalisere problemstillingene til det som kunne tenkes å være interessant for andre i mer infoøyemed.
Jeg er blitt spurt både av Se&Hør, ukeblad, og "brukerblad" om å stille opp med lillegutt, men har sagt nei takk. Nettopp fordi det da blir så trykt og "for evig". Men det er vel bloggen min og... :vetikke:
Jeg tenkte senest her om dagen over denne vinklingen om at alt man bedriver på FB er fasadebygging og skyting. Jeg oppfatter dette som unyansert og til tider et litt latterlig (og også ganske stusslig) perspektiv. Det er selvfølgelig én side av det hele - men det å vise en fasade som er sånn noenlunde på stell er da ikke et noe som oppsto med FB. Jeg er sikkert ikke den eneste som også før FB panikkryddet før besøk og sjekket sveisen før jeg gikk ut etter avisa. Og som etter helgen fortalte kollegaene at vi hadde hatt en koselig strandtur på lørdag men unnlot å fortelle at jeg kranglet med mannen på lørdag kveld og ikke hadde orket å skifte sengetøy på et par uker.
Men over til poenget i akkurat denne artikkelen - barnebilder. Det er absolutt nødvendig å ha et bevisst forhold til barnebilder på nett. Jeg har album med bilder av guttene mine på FB. De blir tittet på av familie og venner som er nære nok til å bry seg og bildene i seg selv er i utgangspunktet ikke noe jeg tenker vil kunne være en belastning for dem senere i livet. Guttene mine er gamle nok til at de selv koser seg med at jeg legger ut bildene og de blir glade over hyggelige kommentarer. Så til det jeg egentlig vil si - jeg legger ut bildene for å dele opplevelser med andre. Jeg legger ofte ut glimt fra familien i både statusfelt og fotoalbum - og det jeg vil oppnå med dette er ikke fasadepushing med påfølgende skryt men det å dele hverdagen med folk vi bryr oss om og som bryr seg om oss. Jeg elsker at andre gjør det samme. Det gir en følelse av nærhet og fellesskap.
Nja... Jeg vil vel ikke si at alle bildene jeg har av unga på fb er fasadebygging akkurat. Svarte unger som koser seg i gjørme og ser ut som et lite helv.... Unger som har klint smør og sjokoladepålegg utover hele kjøkkenet, to blide gutter midt i en haug av kakaopulver osv.
Det viser vel ikke akkurat noe perfekt liv.:p
Vi har en del familie et stykke unna og de morer seg stort over sånne bilder.
Jeg syns det er veldig viktig at det skjer en større bevisstgjøring av hva som faktisk skjer med informasjon man legger ut på nett. Det finnes jo flere kraftige høstingsroboter som crawler nettet og tar øyeblikksbilder av åpne nettsider til bevaring for ettertiden. Dette innebærer igjen at i det man legger ut bilder og annen privat informasjon på det åpne nettet så mister man også i realiteten kontrollen over informasjonen. Et eksempel på en slik arkiv er Internett Archive, hvor jeg har funnet frem en høstet side fra 1. august 2008.
Jeg er litt der at om jeg legger ut et koselig bilde av jenta mi på fb, så tror jeg ikke det er noe som kan skade noen. Enten det er snakk om nå, eller om seksti år.
Men samtidig så finnes det jo folk der ute som ikke evner å bruke skjønn, og det er jo fryktelig dumt om det skal gå utover barna deres.
Om et bilde av meg eller snuppa er bevart for ettertiden så er det nok helt supert for de i ettertiden å få se hvor fint vi feks hadde det på stranda en vårdag i 20012.
For min del går grensen ved nakenhet og slike bilder der barna er i situasjoner som kanskje ikke er så gøy å se seg selv i. Nå har jeg kontroll over de som ser bildene jeg legger ut da, jeg liker i alle fall å tro at jeg har det. Og jeg er ikke bekymret på min families vegne.
Jeg legger aldri ut bilder av ungene på fb. Ved et par anledninger har jeg vist bilder av de eldste i lukket blogg, da har de sagt ja på forhånd.
Babyen har blitt vist frem på flere bilder, men aldri naken eller redd eller noe sånt. Når han blir større blir heller ikke han vist frem så mye vil jeg tro.
Jeg synes noe av kritikken som kommer mot sosiale fora er litt surmaget. At litt hyggelig sludring på FB blir tolket som skryt og å vise en falsk fasade, synes jeg er teit, rett og slett. Jeg tror da ikke at de FB-vennene mine som gleder seg over fine ting, har bakt brød eller viser stemningsfylte bilder fra skitur i lysløypene en helgekveld, bare opplever silkeføre, duft av hjemmebakt brød eller harmoni.
Jeg legger ut et og annet bilde av pøbelprinsessen på FB og har også vist henne frem i M2. Men jeg sørger for at det er bilder jeg regner med hun aldri vil bli flau eller lei seg for eller noe som kan bli en belastning for henne.
Jeg prøver å være litt forsiktig. Viser ikke frem mye her, og heller ikke mye på FB. Men jeg har jo et album med bilder. Akkurat nå tenker jeg at jeg burde rydde litt. Selv om det bare er venne som har tilgang til bilder, så..... Vel, bildene er jo der uten barnas samtykke. Ikke at jeg tror de bryr seg så veldig, men. Får ta dette som en påminnelse.
Jeg må si meg enig med pøbel i denne. Ja, å legge ut ting på fb kan handle om ønske om tilbakemeldinger og bekreftelse, men å anta at det er alt, blir for snevert. Jeg har mye familie og venner langt unna og som vi ser alt for sjelden, og da er det å dele bilder være en fin måte å dele litt av hverdagen på.
Jeg er bevisst på personverninnstillingene og står godt inne for det jeg deler på fb.
Som følge av familie langt unna, har jeg også blogget om datteren min fra hun var tre måneder gammel. Rett og slett for å la dem ta de i hennes hverdag. Denne bloggen er imidlertid lukket og jeg har god kontroll på hvem som besøker den. Likevel har jeg en null nakenhet-policy også her, og om bildene skulle plukkes opp av en søkerobot som samler info og lager dette, så er det egentlig ingen krise. I min egen åpne blogg hender det at jeg bruke bilder av henne, men det er sjelden. Det hender også at jeg bruker bilder av meg selv.
Det jeg reagerer på, er de som er så strenge på sin egen anonymitet, men som gjerne viser bilder av ungene. Hva er greia med det?
Jeg har noen bilder av ungene på FB, og selvsagt er det for å vise dem fram. Hva skulle ellers grunnen være? En annen viktig grunn er at familie og venner som bor på andre kanter av landet/verden har lett tilgang på nye bilder. Verden blir mindre på den måten, og det liker jeg. Jeg lar selvsagt ikke alle 250 venner se bildene. Bare de jeg normalt ville vist bilder av ungene mine til, har tilgang på mine album. Jeg har ikke mange bilder, og jeg kommer nok til å fjerne bildene når de blir større også. At FB allerede har lagret dem, bekymrer meg ikke så mye. :niks:
Forøvrig så deler jeg deler av bekymringen som beskrives i den artikkelen, altså. Når noen velger å ha blogger hvor de daglig publiserer bilder av seg selv og barna og hva de har på seg og hva de spiser og hva de gjør. En ting er at det blir liggende på nett, en annen ting er at man jo kan bli temmelig avhengig av tilbakemeldinger fra andre. Noen av de mest populære rosabloggerne får jo hundrevis av tilbedende tilbakemeldinger hver eneste dag - og jeg tenker at det er fort gjort å bli avhengig av slike tilbakemeldinger.
Samtidig så er det jo slik at sosiale medier gir en helt unik mulighet til å nå ut og til å treffe andre man ellers ikke ville truffet. Jeg tenker at for M^2 og Lillegutt, så er både blogg og deltakelse i ulike nettfora en ypperlig mulighet til å bli kjent med andre som har samme type utfordringer. Det er fint at man setter fokus på etiske utfordringer ved blogging. Ofte blir jo slike artikler veldig polariserte, og det er jo dumt, men det er jo ofte slik media velger å fremstille en sak.
Det er utrolig fint å dele erfaringer med andre, og internett på sitt aller beste, er jo nettop slike fora som FP og andre, hvor man kan møte kloke folk og være sosial.
Nei, her tenkte jeg på åpne blogger etc. Eller for den del nettfora. At en gjerne viser fram ungene, men samtidig er konsekvent på å ikke legge ut bilder av seg selv, det skurrer for meg.
Jeg har en del bilder av poden på Facebook, mest for at familie og venner kan ta litt del i han. Har også en advarsel på profilen om at den er pyntet på og ikke gir et nyansert bilde av virkeligheten, så jeg har alt mitt på det tørre. :nemlig:
Jeg prøver egentlig alltid å fremstå som nokså normal og renslig, både på facebook og i andre sosiale rom. Kall det gjerne fasadebygging :nemlig: jeg har ikke noe stort behov for å flashe hvordan ting egentlig er på facebook til enhver tid.
Enig med røkla. Er det ikke typisk at noen skal komme med pekefingeren da? Fjortiser som legger ut lettkledde bilder av seg selv bør kanskje tenke seg om. Tviler på at barn får store traumer av at det finnes bilder på nett der de spiser is eller leker i sandkassa.
Og ellers, barn har jo vært i media før Internett. Bursdagsbilder i avisa, reportasjer fra barnehager med morsomme sitater, gullkorn fra barn på Skavlan, barn som programledere for barnetv osv.
Nettet blir ofte konstruert som en greie som frarøver oss alt det nære og fine og varme - og det irritererer meg. Jeg tenker at det er håp for menneskeheten når vi velger å bruke all den moderne teknologien til å kommunisere mer. At noen bommer på sosiale koder, er jo ikke noe nytt det heller.
Vi har normale, tekkelige bilder på FB, med det formål å vise hverdagen vår for familie langt unna. Har ganske streng begrensning på bilder av familie/barn, og litt mer åpent på andre bilder, eks. oppussing.
Ungene er klar over at det er bilder (og filmsnutter) av dem der, og sier selv at jeg må ta bilde og vise mormor og farmor. Av det jeg skriver er det både klaging, skryt, humor, glede, hverdagsanekdoter og diverse. Jeg drar dog ikke fram de svarteste øyeblikkene på FB - der er jeg for privat - men ellers er det livet. I tankene har jeg som regel mamma og svigermor som hovedmottakere. De liker veldig godt å få ta del i vårt liv, som bor så langt unna.
Veldig enig i denne. De største motforestillingene jf bruk av sosiale medier etc kommer ofte fram dem som ikke bruker dette som arena selv og derfor fritt kan synse om hvor unødvendig, farlig, patetisk og jeg vet ikke hva det er.
Jeg tror heller ikke at uskyldige barnebilder på nett er den største faren for dagens unge. Da er jeg mer betenkt til hvordan datteren min selv kommer til å bruke nettet og profilere seg når hun blir gammel nok til å bevege seg her selv. Jeg nekter dessverre å tro at alle tenåringsjentene som legger ut halvnakne bilder av seg selv har foreldre som ikke har prøvd å snakke fornuft med dem her eller ikke bryr seg/følger med.
Man kan kanskje også spørre seg om de som legger ut daglige anekdoter og bilder av sine barns gjøren og laden, matmeny, avføringsrutinger og plaggskifter på internett (som eksemplet i artikkelen f.eks, jeg sikter ikke til deg her) faktisk er de rette til rådgi en tenåring i hva som bør og ikke bør legges ut på nett av info og bilder, eller til å gi dem de lure rådene ift skjerming og evt. anonymitet. :vetikke:
Godt poeng, m^2. Er slike ting tema på skolen? Spør fordi jeg selv er en dinosaur som gikk på skolen for 100 år siden og har barn som ennå ikke har begynt på skolen.
Hvor privat skal man være for at livet skal være "trygt"? Hvor utleverende er det å dele med venner og bekjente at minsten har fått sin første tann og at eldste koser seg på cup? Hvorfor er det farlig å gi innblikk i eget familieliv, så lenge det ikke er utleverende? Jeg har ikke en eneste voksen FB-venn som er utleverende. Men jeg har en hel haug som beriker min hverdag med glimt fra sin.
Jeg er for bevissthet. Men jeg er ikke for at det hele blir paranoid.
Jeg er helt enig med Zoë. Og jeg blir sur av det jeg anser for å være paranoia og krisemaksimering.
Og jeg mener definitivt det er greit å dele at minsten har mistet tann og at barna har det gøy med diverse aktiviteter. Jeg liker også slike hverdagsglimt.
Hverdagsglimt er super. Full oppdattering daglig i åpen blogg synes jeg blir litt mye. Har sett noen mammablogger som ikke er helt heldige på det området.
Synes det er stas å dele litt, og noen ganger bare MÅ man. . Fordi de er så herlige og man vil at hele verden (iallfall FB gjengen skal få se). Og deriblant har jeg familie spredt utover hele landet som setter stor pris på å få følge med. MEN... noen drar den litt vel langt ja. Da man omtent føler man kan oppsummere hele livshistorien.
Jeg legger ut bilder både litt her og på FB. På FB deler jeg kun med venner da. Det ligger ikke åpent. Her legger jeg mest på min lukka blogg, eller M2.
Men fasadebygging føler jeg ikke det er :hehehe:
Jeg skriver ingenting på Facebook jeg ikke kunne ropt ut på den lokale Rema 1000 en vanlig lørdag, hengt opp på lapp på samvirkelaget der jeg er oppvokst eller sagt personlig til hver og en av dem jeg er venner/"venner" med.
Jeg viser bilder av ungene mine. Mindre og mindre av den eldste, men ofte av de to små. Det er hyggelig å vise frem ungene og tilbakemeldingene er utelukkende positive. Jeg har mye slekt, gamle venner, tidligere naboer som venner på Facebook og siden vi gjerne bor mange mange mil fra hverandre er dette måten vi får fulgt med hverandre på. Det er koselig!
Jeg er veldig bevisst på hva jeg deler og hvem jeg deler med. Alle er ikke det, men det er de ikke på Rema 1000 eller på samvirkelaget heller. De ville gjort og delt rare ting analogt også.
Å kalle det fasadebygging syns jeg er veldig snevert syns jeg. På FB så har jeg ganske strenge regler for hvem jeg deler bilder med. Kun familiemedlemmer og nære venner. I og med at jeg har mye familie på en annen kant av landet, så prøver jeg å dele litt bilder innimellom slik at besteforeldre kan følge litt med. Her deler jeg på lukket blogg, og tenker at en blogg er å dele litt av livet sitt. Både på godt og vondt. Noen ganger er det med bilder, andre ganger uten. Men jeg deler bevisst færre bilder av eldste enn av yngste.
Jeg skulle ønske vedkommende hadde kommet med enda mer fornuftig om at vi må ha et edruelig syn på bildedeling og ikke surt oppgulp om vikarierende motiver hos andre. Kan man ikke fronte viktigheten av å ivareta barns integritet på nett uten å anklage andre for fasadebygging i samme slengen? Og kan folk få få til noe og fortelle om det uten at vi skal fnyse "fasadebygging" smålig etter dem? Det hadde i alle fall vært særdeles ukoselig og uinspirerende å være f.eks. her på FP om vi hadde hatt sånne takter, der folk jo er flinke til å dele det de er gode på og får til. Enten det er kosthold som legges om, turer som gås, bøker som leses osv.
Dette er veldig riktig synes jeg. For ordet "fasadebygging" insinuerer en intensjon som jeg ofte ikke oppfatter som korrekt. Det er mange brukere her som viser mye bilder og forteller om barna sine på en måte som jeg synes er langt over grensene mine, uten at jeg tror det er for å bygge fasade, men mer en annen oppfattelse av hva som er greit.
Det er ikke noe fasitsvar på hvor mye som er passe heller, for det varierer fra person til person. Jeg hadde kaldkvælt moren min om hun hadde lagt ut like mye om meg som mange gjør her om barna sine, mens andre vil kun synes at det er koselig kanskje.
Så en venninne av en venninne poste på Face i dag at hun var sjokkert over at en fremmed mann hadde postet bilde av hennes barn på sin profil. Hun måtte fortelles at dette kunne ha med at profilen hennes var helt åpen.
Det er vel jevnt over snakk om å tenke litt lenger enn det nesa ser, og klarer man ikke det på nett så har jeg ingen tro på at man klarer det ellers heller.
Jeg kjenner jeg er litt på Harriet sin tankegang om hva jeg legger i begrepet fasadebygging. Jeg ser for meg Happymuffinblogger i pastell og offwhite, hvor alt framstår som en lykkeboble, alle er rene, pene og smilende, og barna er fargekoordinerte med mor.
De gangene jeg legger ut bilder av ungene her, og det er mest av Lillemann, er det mest for at jeg er så forbanka stolt av et eller annet, og jeg vil vise det fram for hele verden. (He he, det er nok at han smiler litt godt, for at jeg blir stolt av ham, altså.)
Jeg skal ikke legge skjul på at det da er gøy og hyggelig å få tilbakemeldinger som bekrefter hva jeg var på jakt etter - se så fin en unge jeg har. :knegg:
Noen fasadebygging klarer jeg ikke se det er, men et egoboost, er det jo til en viss grad.
FP behandler jeg som Mega (vi har ikke Rema.) Det jeg legger ut på veggen på FB kan jeg si høyt på Mega. Jeg legger ut bilder av barna der og, mest for å dele med familie og venner som bor langt vekk, og jeg siler hvem som får se bildene. Uansett hvor godt jeg siler, kan det likevel skje at en eller annen skulle finne på å dele bildet, ergo legger jeg heller aldri ut bilder som ikke kunne hengt på oppslagsveggen på Mega.
Jeg tror det Ramses vil si er at det ikke er noen automatikk i at det en selv mener er fornuftige grenser nødvendigvis er det, eller bør være det for alle. Og at det da nødvendigvis også finnes mange som setter grensen et annet sted enn en selv ville gjort uten at det betyr at disse andre er ubevisste mennesker som ikke har tenkt nøye gjennom det hele.
Jeg legger ut bilder av ungene på FB, og jeg har vel lagt ut (og tatt bort) ett i M2. Jeg legger ut helt vanlige hverdagsbilder så familie langt av sted kan følge med, og det er ingen bilder som jeg hadde hatt problemer med å ha i lokalavisa, på Rema osv. Men jeg har ikke åpen profil.
Jeg bryr meg ikke om at folk laster opp bilder av megselv på FB heller, selvom jeg har tatt vekk navnet mitt fra de verste fyllebildene fra studietida. :humre: Det kan føre noe godt med seg også - her om dagen la noen ut et gammelt bilde der jeg hadde på en alldeles uanstendig kort topp, og fant ut at jeg hadde knallfin mage en gang for lenge siden, så nå har jeg begynt å ta situps. :nemlig:[size=2][/size]
Jeg har vel lagt ut noen bilder her, men fjernet etterpå. Rett og slett fordi her er jeg ansiktsløs. På Fb deler jeg litt i lukket profil med mine 300 nærmeste venner. Bloggen er åpen for alle og det er nøye gjennomtenkt hva jeg legger ut der. Fasadebygging, kanskje? Dog må jeg innrømme at det ikke er en blankskurt fasade jeg bygger. Men noen ganger kan jeg nok virke kvalmende ordentlig. Men det er ingen vane.
Jeg kan ikke se at det er så galt å velge å ha et redigert/polert/ordentlig bilde av seg selv i enkelte sammenhenger. Jeg forteller jo ikke sjefen på jobb alt om hvem jeg klinte emd i studietiden eller deler sexlivet mitt med naboen. Noen gjør sånt og synes det er greit, men for meg er det viktig å kunne dele noe med noen og annet med andre og ikke noe med atter andre igjen.
Problemet er vel at noen tror at du bare er det du viser. Det opplever jeg av og til via blogging og ofte må jeg påpeke at bloggen ikke er mine innerste tanker og alle sidene av livet mitt. Det er en liten bit av overflaten.
Det har du helt rett i. Og der ligger fallgruvene også. Jaja, så tror kanskje noen at jeg er et overfladisk fjols, jeg tenker det er tryggere enn å glemme meg helt og "snakke" kun til nære venninner på FB og "glemme" de 450 andre (sjefer, naboer, medforeldre og slekt).
Jeg har ingen problemer med å være overflatisk. Det kler meg. Dog må jeg av og til forsvare meg (når noen skviser meg)og si at jeg er ikke bare det folk ser. Mens andre er jo bare det man ser. De er åpne som bøker og viser alt. Ofte er det disse jeg må forklare for. Ikke så rart, egentlig. :knegg:
Jeg har til og med noen FB-venner som ikke får se statusen min engang. I all hovedsak folk jeg nesten ikke kjenner, men som av en eller annen grunn vil være FB-venn med meg. Disse kan faktisk se et bilde av en unge el.to, men jeg gidder ikke dele artige (synes jeg da :humre:) og mindre artige betraktninger rundt det som skjer i livet mitt med dem. Det ville heller ikke vært naturlig å dele det med dem på Rema, all den tid vi bare ville nikket kort til hverandre der.
Og så skjønner vel enhver idiot at det nesten bare er smørsiden som blir lagt fram på FB, og jeg skjønner rett og slett ikke at det skal være så unaturlig eller galt.
Altså, å fargekoordinere barna, for så å dandere dem rundt et sjakkspill for fotografering, DET er fasadebygging, altså. :knegg:
Ellers deler jeg av mange grunner. Noen ganger for å få folk til å le, noen ganger for at jeg vil at folk i den litt større kretsen min skal vite litt mer om oss og vårt (at vi har stått på ski eller vært på ferie eller vært mye syke). Og noen ganger deler jeg fordi jeg vil skryte til alle som vil høre på, og noe jeg er stolt av. Ofte ungene. Og da er FB godt egnet. Jeg skal stå lenge på Rema for å finne nok folk som er interesserte i bilder av ungene mine. :knegg:
Det er det Zöe skriver jeg mener. Jeg tror det finnes haugevis av ubetenksomme mennesker som ikke tenker gjennom det de skriver, men så finne det sikkert enda flere mennesker som tenker gjennom ordene, men som setter andre grenser for hva som er greit enn meg.
Jeg har delt opp livet mitt litt i bolker, egentlig, sånn ift hva man viser hvor. Så sånn sett er det kanskje litt fasadebygging, all den tid ingen får se alt? :vetikke:
Facebook - det er som tidligere tiders postkort til venner og familie.
Bloggen min her, vidåpen - det er jo bare lillegutt, og kommunikasjon og lesing og skriving og sånt. Kanskje jeg utleverer lillegutt for mye? Kanskje... jeg er usikker. Vakler mellom å tenke at det er supernyttig å dele - og får tilbakemeldinger om dette fra andre, og at det kan fort bli for mye (tar gjerne tilbakemelding på prikk om dette, siden dette er noe jeg som sagt vakler på).
Strikkebloggen og hagebloggen, begge har ligget brakk lenge. Men det var gøy så lenge det varte! Nerde om såing av frø, eller vakre garntyper. Nå har vel ravelry tildels tatt over.
Det jeg skriver her inne på selve FP-forumet er nok mer utleverende enn både facebook og bloggene tilsammen. Og ofte sletter jeg innlegg før jeg har lagt dem ut engang, for det tråkker over en eller annen slags grense. Og det er ikke vanskelig å finne ut hvem jeg er, så den er "jammen man er jo anonym" holder ikke lenge.
Men samtidig - når man føler verden går i mot en i bøtter og spann, og alene her i verden, og en slags positiv tilbakemelding og "vegg av støtte" er bare noen tastetrykk kan det være lett å glemme at man deler det med flere hundre mennesker (eks M2). Ikke en nær venninnegjeng.
Kanskje det er der noen av disse happimøffinsene butter? At tilbakemeldingen blir så viktig at målet helliger midlene? Barnas avføringsrutiner blir delt fordi medhårsstrykingen er så viktig? samtidig lurer jeg på om det kan bikke over... Hvor man kler barnet i akkurat de klærne, eller lager muffins i akkurat den fargen fordi Internettet blir så hæppi for å se det :vetikke:
Og hva hvis man ikke får den tilbakemeldingen man trenger, blir man da å dele mer?
Dette er fantastisk nyansert og veldig klokt, synes jeg.
Og når det gjelder hæppimøffin- eller rosabloggerne, så tenker jeg at det for noen har vippet over i forhold til hva de har behov for av tilbakemeldinger. Og da er jeg mer kritisk av svært mange grunner. Jeg leser ikke så mange mammablogger, men har fulgt en rosablogg med litt sånn himmelfallen interesse i noen uker. En ting er at man faktisk kan livnære seg på å skrive om hva man har på seg og hva slags hair-extentions man bruker, en annen ting er noe som likner avgudsdyrkelse i kommentarene fra leserne.
Men artikkelen denne debatten springer ut fra, handler jo litt om mammabloggere og litt om FB og sosiale medier også blir artikkelen en slags saus som konkluderer med at å Dele på Nett er Dumt og Sosiale Medier Ødelegger Menneskeheten.
Men heldigvis er den en haug folk her inne som kan nyansere, siden artikkelforfatteren ikke var så god til det.
Mulig det er feil av meg å linke til noen blogger, samtidig som blogger jo er offentlige.
Men denne bloggen her deler ganske mye, mor skriver om dårlig økonomi, ber om penger fra sine lesere osv. Vet ikke helt hvor kult det er å bla gjennom dette når man er 15.
Mens denne bloggen her er om en annen ung mamma, som balanserer (?) mellom å legge ut fine bilder av barnet sitt og festebilder/glamourlookalikebilder. Småkleint.
Ingen av disse driver vel fasadebygging (slik jeg tenker på ordet...). men det går vel en grense et sted hvor mye om barn og barns oppvekstmiljø man bør dele. Synes jeg.
Og dermed blir det kanskje feil å linke til dem? Vet ikke helt.
Pelle: :tullerdunisse: jeg greier ikke å lese, men vil klore ut øynene mine samtidig! Og hva synes egentlig Bjørn Ståle, Lucas og Niklas om å være hovedpersoner i Malins blogg?
Men tror du han er keen på det etter at han fant ut at det bare var dager mellom at han erstattet Niklas? Og er seks mnd lenge? Bør hun introdusere typer kjapt fordi hun tenker positivt? Eller skal hun liksom regne med at det blir slutt da liksom? Og la være å introdusere alle kjærester fort? For det kan jo gå bra!?
Og at det krangles om en barnevernssak i full bloggoffentlighet. :(
Men samtidig - hvem i all verden skal lære disse (generelt, ikke nøyaktig disse to) jentene om nettvett da? Man spør jo ikke om hjelp til et problem man mener man ikke har :vetikke:
En skal selvfølgelig tenke nøye gjennom hva en legger ut av informasjon og bilder av sine egne barn. Men er egentlig det å legge ut et skrytebilde på nett så mye verre enn for eksempel å sende det til familiesidene i en regionavis? På nett kan du fjerne dem selv (i alle fall om du har din egen blogg), avisa vil bli arkivert og tilgjengelig for nedlasting på nett i all fremtid. Og hva med alle bildene ANDRE tar av barna dine i 17. mai-toget?
Har skrevet litt om emnet på pappabloggen til meg og datteren min. Dere finner det her!
Jeg synes ikke det er greit å legge ut bilder av barna både her og der. For ikke å snakke om all info en kan finne på nett om mange barn. Tror ikke det er like kult å lese om raserutbruddet du hadde i barnehagen når en blir fjortis feks!
Jeg synes ikke skrytebilder er noe problem, men jeg er påpasselig med å fjerne bildene etter en stund, og jeg blir mer og mer restriktiv etter hvert som barna blir større.
og hva med de som ikke legger ut på egen blogg. Tommelfingerregeln er at utlagte bilder forblir utlagte uansett hvor mye du selv sletter. De som har interesse av å samle på søte dukkefjes og lage sitt eget rollespill de gjør det.
Advarselen er vel tydelig i 2012: Vær varsom! - og især når du "låner ditt barns ansikt" ut til offentligheten.
Ja. Legges det på nett, så må man faktisk anse bildet som spredd. Man har jo faktisk ikke noen kontroll what so ever, så lenge det har vært publisert. :niks:
Jeg har tenkt noe over dette. Gjort mindre...:rolleyes:
Jeg er på facebook, og har, iforhold til andre, ikke såå mange venner der. Men mange av de jeg har, er jo ikke engang venner. De er ikke uvenner, men gamle skolekamerater av mine søstre osv.
Jeg legger også ut bilder der, av mine barn. Ikke bilder som jeg tror kommer til å gjøre dem forelegne senere, men allikevel. Hvorfor gjør jeg i det hele tatt det? Dels fordi vår familie ikke er til stede under barnas oppvekst, men også dels fordi jeg noen ganger tar bilder hvor jeg synes de er ekstra søte...! Da er det jo egentlig skrytealbum, eller? Tror faktisk jeg skal gå facebook´en etter i sømmene og luke ut en del...
Jeg skjønner ikke argumentet om familie som bor på annen kant av landet, hvorfor ikke sende bildene per epost? Det er ikke nødvendig å publisere bildene på et nettsted for at de skal bli delt til de som bryr seg mest.
Jeg synes man først og fremst skal bruke seg selv og ikke skyve ungene foran seg på nett. La ungene bruke nettet på sine premisser når de blir store nok til det. La ungene snekre sammen sin fasade og slippe mammas sesååsøt-fjasing fra de siste ti årene. Å bli eksponert på nett før man er mentalt moden for det er ikke å beskytte ungene. Tenker jeg.
Når jeg legger ut bilder så legger jeg dem jo ut til de jeg velgere å dele med. Epost eller Facebook - det er da samme sak, bortsett fra at FB er uendelig mye mer lettvint å bruke.
Det er hyggelig å dele glimt fra eget hverdagsliv med andre, det er hyggelig å få små glimt inn i andres. Det heter sosial kontakt, og er til berikelse for de fleste.
Det er det jeg også mener, men forrige innlegget ditt forstod jeg som at bilder var en "nødvendig" del av det, noe jeg mener det ikke er, særlig ikke når det gjeldler bilder av mennesker som ikke har samtykket til publisering.
Det at Facebook eier bildene er en sannhet med modifikasjoner altså. Det er mye større "fare" i at folk deler bilder de ikke ville vist frem i et album, eller at de ikke vet hvordan de lager grupper og dermed deler alt med alle.
Bilder er ikke en nødvendig del av det, men en hyggelig del av det, synes jeg. Et bilde av gutta som spiller fotball i hagen er verken bedre eller verre eller hva det skal være enn bildet av yngstemann under en fotballkamp som ble lagt ut av en journalist på lokale nettavisen i går.
Jeg synes perspektivet om at det er så farlig og uteverende og skrytete og sånn er blåst ut av proposjoner. Jeg kjenner meg ikke igjen i at det å dele med fornuften i behold skulle være noe negativt overhodet - tvert imot.
Jeg er enig i at det selvsagt er lurt å tenke over at i det bildene er lagt ut så eier du dem ikke lenger. Sånn at nakenbilder, dobilder eller bilder barna syns er pinlige når de blir fjortiser, det kan man droppe.
Men ikke bilder som fint kunne stått i avisa, liksom.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
