Jeg sitter og ser på Firestjerners middag. I dag er de hos Trude Mostue. Jeg skrudde på tv-en for sent til å se på selve matlagingen hennes, men jeg fikk med meg serveringen. Det var en voldsom nedrakking på maten, ja, fra Trude selv altså. Toppen Bech kommenterte også flere gsnger at hun gjorde dette. Klaget på sin egen mat, det var ikke måte på hvor mislykket og forferdelig den sikkert var.
Jeg har også noen venninner som holder på med egennedvurdering. De kan ikke servere noenting uten å si noe om hvor mislykket den er og at den sikkert ikke er god.
Jeg greier ikke å forstå denne mekanismen. Jeg blir faktisk litt irritert og det ødelegger litt av matopplevelsen, uansett kvalitet på den. Jeg mener ikke at det skal være firbudt å kommentere sin egen mat, men jeg mener den konsekvent gjennomførte nedvurderingen. Uansett. Jeg lurer på hva folk vil med dette. Dempe dårlig selvtillit? (Den blir jo bare verre?) Fiske etter komplimenter? Jeg tror egentlig ikke det heller.
I min mors familie gjør man det. Det er utrolig lite hyggelig, og min mor får beskjed om å holde kjeft hvis hun begynner med det. Greia er vel at man må si noe negativt selv, så unngår man i hvertfall at de andre sier det, evt at de da sier at "så galt var det da ikke". Matjantelov kanskje.
Trude Mostue, som for en stund siden var så negativ til det norske samfunnet og janteloven burde jo heller ha skrytt av maten sin, ikke rakket ned på den. (Så ikke programmet, men regner med den ikke var uspiselig?)
Jeg tror det er komplimentfisking av typen "see så stygt jeg tegner!".
Forøvrig kan jeg lide av det samme i den grad at jeg dessverre kan kommentere det som ikke gikk helt etter planen. Da er det ikke skikkelig nedrakking, men mer unnskyldning for at det ikke ser ut som på bildet i kokeboka. Totalt unødvendig det også egentlig, så jeg prøver å slutte.
Hun laget nesten ikke noe av maten selv og ødela og klønet voldsomt med det lille hun faktisk gjorde av matlaging. Kanskje hun bare var flau?
Jeg tror de som sier sånt er usikre på egne evner og vil dempe forventningene. Det er iallefall mitt inntrykk. Er maten god skal det mere til for å forstyrre måltidet for meg.
Aner ikke hvorfor Trude Mostue gjør dette, mrn jeg tenkte vel egentlig mer generelt da jeg startet tråden. Jeg vet nemlig at mange mennesker driver med dette. Og ja, de er alle sammen damer.
Jeg greier ikke helt å tro at de egentlig er grisefornøyde selv, men fisker etter komplimenter. Jeg tror det handler om noe annet, men vet ikke hva.
Jeg har ikke sett på tv, men dette er da ganske universelt omtrent uansett tema, er det ikke? Som du sier, damer rakker ned på seg selv. Streber hele tiden etter å være bedre. Har for små pupper, er for feit, lager for dårlig mat, you name it.
Det handler om at man tror ikke man er "bra nok".
Hvordan skal vi lære våre barn å ha selvtillit, om vi ikke har det selv?
Derfor kommenterer jeg ikke kroppen og utseendet mitt negativt til mannen min. Tenk om han da for første gang faktisk legger merke til det jeg kommenterer og er enig!
Ja, det er sikkert det samme, men jeg trodde nesten at det i var opplest og vedtatt at sånn gjør man ikke lenger, og at det er forferdelig usjarmerende. Jeg trodde de fleste av dagens kvinner til en viss grad hadde lært å ta imot et kompliment.
Jeg kommenterer som regel alltid maten jeg selv lager, enten det er hverdagsmat eller et festmåltid med mange retter. Men i motsetning til det som beskrives her kommentere jeg både positivt og negativt. Jeg gjør det fordi jeg er oppriktig interessert i matlaging, og alltid analysere hva som må forbedres, hvilke oppskrifter som skal forkastes og hvilke som skal beholdes.
Det er jeg helt overbevist om. Jeg tenker litt sånn selv av og til. I og med at jeg er "kjent" for å lage god mat og ofte invitere til middagsselskaper og sånt, føler jeg forventningene ofte ligger litt høyt hos folk (de gjør ikke det egentlig, jeg bare tenker sånne teite tanker) og da frister det av og til å jekke dem ned litt i tilfelle det ikke ble så Fantastisk som de kanskje forventet. Men jeg gjør det egentlig ikke, altså, selv om jeg av og til har ymtet frempå at "eh, denne kaken ble stekt litt lenge" eller "ostsausen hadde ikke nok salt" osv. Men jeg prøver å være bevisst på det, for det er jo bare teit.
Jeg skjønner den, Fakse. Jeg gjør også det. Mrn jeg smaker ikke om dette, jeg snakker om de som uansett og alltid er negative og selvkritiske. Til og med før maten er fortært.
Har ikke sett episoden.
Svigermor driver veldig med dette. HELE kvelden. Det er til å bli sprø av. Hun kan jo lage mat men trenger tydeligvis masse ros..
Hun spør ofte om sausen var god, for salt, for lite salt, og veldig om det er nok saus tro...
Og så er hun litt gjerrig og har akkurat mat nok og er tydlig nervøs for om det holder og så måå hun kommentere at vi spiser så mye og at hun skulle hatt mer....
Nei, det virker tvert imot som om svært få mennesker kan ta imot komplimenter, og da spesielt kvinner ja. Hver gang jeg sier noe pent til en annen kvinne, feks. "så fin du er på håret", er det ikke takk, men "neei, dette bustehåret her?" Alltid! Selv har jeg lært meg å si takk og aldri tråkke på komplimentet. For det er jo det det er.
På et seminar jeg var på i fjor påske, var det ei dame som fortalte en fin liten historie om nettopp dette. Hun hadde bedt en person gi henne en rose. Da hun tok i mot den, kastet hun den på gulvet og trampet på den. Personen ble helt perpleks. Da sa hun at det er dette folk indirekte gjør når de ikke takker for et kompliment, men heller vrir det om til noe negativt. Det er i grunnen ganske uhøflig mot den som gir komplimentet, man tråkker på det og kaster det bort. I stedet for å takke pent og ta det som noe positivt.
Jeg har nok litt lett for å gjøre det fordi jeg sliter med dårlig selvtillitt og er kjempe redd for at det ikke er bra nok, godt nok osv... Jeg gjør det ikke for å fiske etter komlimenter men trenger det helt klart samtidig som jeg ønsker ærlige tilbakemeldinger.
Jeg kan også skryte av egen mat. Ikke alltid, men ER det virkelig godt, ser jeg ingen grunn til å skjule det eller late som om maten ikke er bra, og er de andre ikke enige, så er de utrolig kresne. :knegg:
Gikk det virkelig skeis, så kan jeg også nevne hva som gikk galt altså, mrn ikke på en sånn nedrakkende måte som jeg beskrev over her.
Dette er da et gammelt og velkjent fenomen gjennom generasjoner, er det ikke? Slektæ eldste hos oss er i alle fall berømt for å konsekvent si "bestemor kan ikke lage bløtkake" ved servering - selv om hun har gjort det i 85 år og aldri med annet enn suksess. :knegg: jeg er litt sånn sjøl også. Det har vel litt sammenheng med jantelov-oppdragelse, har det ikke?
Der er jeg og. Jeg kan finne på å si at "dette ble jaggu så godt, at sier ingen det for meg, så får jeg si det sjøl!"
Jeg tror Trude Mostue (som forøvrig fikk, utrolig nok, enda større nek-status hos meg etter dette programmet) var oppriktig flau. Som Kasia nevner, ikke hadde hun lagd mye av maten sjøl. Det hun lagde sjøl, som f.eks. kamskjellene, ble til viskelær, og fisken, som var fin i utgangspunktet, klarte hun grapse til. Det var jo reint flaut å se på, på hennes vegne.
Men på generelt plan, tror jeg det handler mye om jantelov og det at vi på død og liv ikke må stikke oss fram. Ei heller kan mange ta i mot et kompliment.
Noe er også fisking etter ros og anerkjennelse, og det er ikke bare her på berget det funker slik. Jeg leste en eller annen bok om kina og kinesisk kultur, blant annet når det kommer til mat. Spesielt eldre damer vil servere maten, ta en liten bit sjøl, og så beklage seg høylydt over hvor smakløs maten er etc. Dette er stikkordet til gjestene - skryt maten og kokken opp i skyene.
Og slik tror jeg det er med mange av oss - vi fisker etter bekreftelse på at det var da helt fint og godt og bra, siden vi tør ikke skryte av oss sjøl.
Det er ingen i min slekt som sier sånn, bluen. De skryter ikke spesielt heller altså, men de spiser i rolig tilfredshet og sier aldri noe dumt om maten. Moren min er flink å lage mat, og ikke spesielt tradisjonell, selv om hun kan lage slik mat også. Jeg kan sldri huske å ha hørt henne si noe negativ om maten sin.
Kjæresten til far min er en slik, gammel dame. Hun er et av de skjønneste vesner på to bein, men hun er ekstremt engstelig for å være til bry, for at ikke gjesten skal være helt fornøyd, for at det er noe hun ikke har gjort for deg. Når vi spiser middag hos henne, har jeg nesten vondt av dama, for hun er så livende redd vi ikke skal like maten hennes. (Jeg har ennå til gode å få et måltid som ikke var godt.) hun kan fint sitte under middagen og komme med små kommentarer som at det ikke er salt nok, det er for mye salt etc.
Da var det litt enklere å forholde seg til mor. Mor var Dronningen av Toro, og likte man ikke Toro, kunne man la være å ete. :knegg:
Jeg sier ofte sånt, men det er fordi jeg ikke kan lage mat. Jeg sier det ikke på ting jeg faktisk er god på. Tror ikke jeg kan kalle det jantelov, mer fastslåing av fakta. Jeg sitter likevel ikke hele måltidet og maser om det, men noen ganger er det faktisk nødvendig å opplyse folk om at man faktisk er klar over at maten egentlig ikke skal smake/se sånn ut.
Jeg rakker ikke på meg selv, prøver tvert om å si fine ting om meg selv mens barna hører på i ny og ne. Da ser de at jeg er fornøyd med meg selv - og lærer kanskje at de kan være fornøyd med seg selv også?
Jeg synes vanligvis det er urteit når folk som åpenbart er gode på noe blir sånn; nei, jeg er ikke noe flinke, men i Trude Mostue sitt tilfelle, må jeg si at hun nok bare var ærlig. Hun var jo ikke sikker på hvordan hun skulle koke poteter en gang, og hun klarte neste å ødelegge en suppe hun skulle tine.
Jeg så ikke programmet, men kan det ikke oppfattes som litt kokketering om kokkelering, tro? Litt som i "matlaging er ikke helt for meg, min hjerne er laget for tall og Viktige (dyrlege)Ting"? Det hender jeg tenker at det er det folk formidler når de kommer med kommentarer som "jeg har så mye å gjøre i min o`ìmportne jobb at jeg bare slang sammen noe småtteri, dessuten er jeg jo ingen husmor, gud forby".
På en annen side, i disse dager skal man jo både kunne turnere viktig og important jobb og samtidig fikse 4-retters middag på hælen, så jaggu om jeg vet.
I mammas familie handler det om å komme mannfolka i forkjøpet, de vet nemlig å kritisere hvis de finner noe galt med maten. Hvis ingen sier noe, har man bestått. Skikkelig hyggelig.
Rettelse: ikke at jeg sier slikt om egen matlaging altså, for den er jo sjelden noe å skrive hjem om, men generelt og av andre ting, mente jeg. :knegg:
Ble nysgjerrig nå så tror jeg må søke opp denne episoden, det går vel å se de på TvN sin side? :p
Men atte, går det an å være dårlig til å lage mat når man har 2-3-4 barn..
Jeg var ingen kløpper til å lage mat før jeg fikk familie men må vel si at jeg klarer det meste og er vant til å diske opp selskap til 14 stykker når vi har familien på middag nå så jeg tenker ikke på meg selv som en som ikke kan lage mat, iallefall. Men usikker og nervøs for resultatet kan man jo være for det. :)
Denne kjente jeg var vond å lese og den manglende selvtillitten får enda en knekk.
Jeg er elendig til å ta imot komplimenter, men jeg lærer stadig. Jeg er veldig flink til å rakke ned på meg selv og tror såvisst ikke jeg er god nok på noe som helst vis.
Men jeg jobber som sagt med det og etterhvert så går kanskje komplimentene "inn" også. Ikke bare noe jeg hører i forbifarten.
Jeg skjønner godt at du syns den kommentaren var vondt. :klemme: Jeg kjenner noen som rakker sånn ned på seg selv hele tiden og det er leit og vondt å se. Jeg syns det nesten er litt arrogant å avfeie den typen forsvarsmekanismer som usjarmerende. Jeg tror veldig ofte det bunner i dårlig selvtillit og liten tro på seg selv, og at det ligger en bønn om bekreftelse i det.
Beklager! Virkelig. Det var overhodet ikke meningen å såre noen. Jeg tenkte faktisk ikke engang over muligheten da jeg skrev det. Sier vel mest om meg...
Men jeg står for at jeg synes det er usjarmerende å fakke ned på seg selv til stadighet. Jeg får ikke til kursiv på iPhone, mrn jeg ønsker å utheve "til stadighet". Jeg har også sider ved meg selv hvor jeg er svært kritisk. At andre kan synes det er usjarmerende må jeg jo nesten regne med?
Dixie Diner sa det fint over her. Det er dårlig gjort å tråkke på en kompliment. Like leire som å tråkke på en gave, noe det jo er! Jeg blir også lei meg når jeg sier noe fint til andre og de tråkket det ned i søla.
Du leser meg med veldig vrange briller nå. Hvis du har lest tråden, så vil du oppdage at jeg ikke avfeier noe som helst, men tvert i mot ønsker å finne forklaringer. At jeg synes det er usjarmerende å rakke ned på seg selv til stadighet og tråkke på komplimenter må jeg nesten få lov til å synes. Jeg blir lei meg når venninner ikke takker for mine komplimenter. Jeg kunne valgt å bli lei meg for det du skrev her også, på samme måte som deg.
Jeg ble ikke lei meg, men jeg skjønte at det kunne oppleves sårende. Jeg tenkte det da jeg leste innlegget ditt første gangen også at det kunne oppfattes sårende når du skrev at det er er usjarmerende, men for all del du kan syns hva du vil for meg.
Siden jeg kanskje ikke greier å uttrykke meg generelt, kan jeg jo nevne at jeg for tiden har temmelig dårlig selvtillit på kroppen min. Jeg har lagt på meg en hel del på helt feil steder. Jeg kan godt finne på å si noe ufint om kroppen min til andre, selv om jeg får et kompliment. Dette er jo urteit, og ja, forferdelig usjarmerende. Jeg synes faktisk det ordet er veldig beskrivende for hva jeg synes. Jeg kan ikke tenke meg noe mindre sjarmerende enn sånt. Nå har jeg ikke møtt Star personlig, men hvis hun sa noe som jeg oppfattet som usjarmerende, betyr det jo ikke at jeg synes at alt ved henne er usjarmerende. Viktig forskjell synes jeg.
Jeg kjenner igjen det du skriver i HI, Hyacinth. Jeg kommer fra et sted der man ihvertfall i mine foreldres generasjon skal gjøre det sånn. Man setter seg til bords og så sier vertinnen et eller annet om at 'Ja, håper det smaker, selv om det nok burde ha koket lenger/jeg burde ha hatt i mer salt/jeg brukte litt for lite rabarbra', you name it.
Det er sånn man skal gjøre, ellers er man nemlig selvgod. Og det er jo det verste man kan være, for janteloven der lever veldig sterkt (sterkere enn her i Norge).
Det har ikke noe med å fiske etter skryt eller dårlig selvfølelse, man skal bare ikke være selvgod over det man har gjort.
Jeg gjorde akkurat samme når jeg selv ble voksen og hadde selskaper (her i Norge). Men etter å ha blitt hysjet ned et par ganger sluttet jeg med det. Jeg klarer fortsatt ikke å skryte av maten min, selv når jeg synes at den er vellykket men hvis jeg (den?) får komplimenter så klarer jeg å si "Åh, så bra at du liker den!" uten å si noe nedlatende om selve retten.
Jeg tolker det som rosfisking, men skjønner det kan være sosialt selvforsvar.
Det ene er teit, det andre er leit.
Jeg er som Esme og kan høylytt bejuble egen mat. Folk på min egen alder takler det fint, mine foreldre og svigerser får helt hetta av selvskryt/selvbevissthet.
Jeg fisker i alle fall ikke etter ros når jeg er kritisk til min egen matlaging. Jeg gjør det mer for å forberede folk på at det de får servert ikke er laget av noen gourmetkokk. For jeg er virkelig IKKE flink til å lage mat. Når jeg derimot treffer blink en og annen gang, er jeg den første til å bejuble det.
Ikke så mye forskjell i matkultur, mer sosialt eller kanskje i sosial samhandling, kan man si.
Jeg var bland annet vant til å si: "Gi meg den!" hvis jeg ville noen gi meg saltet feks. Det var ikke uhøflig ment, men vi pleier ikke å brodere så mye. Nå har jeg lært meg at de norske øyenbrynene heves litt mindre hvis jeg istedet sier: "Skulle du kanskje kunne være så snill og, i tilfelle du har anledning, hvis det ikke er noe bry for deg, om du muligens kunne, sende meg saltet?" :knegg: Satt på spissen, selvfølgelig.
Jeg har vært her så lenge, så nå klinger det bedre i mine ører å være høflig også. :D Sender deg prikk om det første du spurte om. :)
Jeg har en bekjent som ofte sier sånn "Jeg lager altså verdens beste brownies, altså!" Greit nok, men jeg synes det blir litt kleint, selv om maten er veldig god. I dette tilfellet stemte det ikke, og da ble det bare...eh... rart. :skeptisk:
:nikker: Jeg tror at -ea- har rett. Det er behov for selvbekreftelse som slår inn, gjerne kombinert med en konstant nedvurderelse av seg selv. Dette har blitt gjort gjennom et langt liv, og har blitt en (u)vane.
Jeg tolker det som sosialt sjølforsvar og i noen tilfeller frykt for å framstå som sjølgod. Jeg har holdt på sånn sjøl (jeg tror kanskje man kan se tendensen i kakeblogginnlegget jeg skreiv for litt siden også, :sparke:) men jeg er blitt bedre. Det hjelper å øve, så man blir tryggere på at resultatet er bra, smake underveis, og så hjelper det litt å ha en svigermor som ikke akkurat er gourmetkokk, så man blir realitetsorientert litt. :knegg: Hun er søt og god, da.
Tror du har helt rett. Hvis det skulle være noe feil på maten, så har man ihvertfall oppdaget det selv først - ved å nevne alle tenklige svake punkter ved den. :ja:
Selvfølgelig går det an. Har du en partner som disker opp like bra som deg?
Moren min har fem barn, men hun har aldri blitt spesielt god til å lage mat. Jeg har to barn selv, men matlaging er ikke min store interesse, så jeg tror jeg må si jeg er ganske dårlig til å lage mat. Nå har jeg 2-3 ting jeg lager som jeg får til, men ut over det kan det lett bli katastrofe hvis jeg skal lage mat til mange.
Når det gjelder den episoden av fire stjeres middag, så er jeg ikke forundret over hennes beklagelse. "Alle" viste at hun ikke kunne lage mat og det hun lagde var minimalt egenprodusert, bare varmet eller stekt omtrent. Og hun fikk ikke det til heller det var den delen av programmet du gikk glipp av. (Det var bare den delen jeg så da.)
Generelt, så henger dette muligens igjen fra andre tider når ydmykheten rådet kanskje? Å være selvgod er jo nødvendigvis ikke så bra heller, sånn som at man skryter hemningsløst av noe man har lagd som ender opp med overhodet ikke å svarer til forventningene.
jeg er veldig enig med divine her, det fungerer på samme måte for meg (beklager hvis jeg har gått glipp av noe viktig her i tråden, og ikke kan svare helt ordentlig). veldig ofte, når jeg har venner, familie og bekjente over på middag, er jeg som regel veldig stresset. er heller ingen groumetkokk, og vet aldri helt hvordan maten ender opp. det kan jo være den er blitt kjempegod, men det er det vanskelig å si noe om før man har smakt :) føler også det kan være ganske personlig å lage mat for noen, om dere skjønner hva jeg mener? man får liksom så mye oppmerksomhet... :)
Jeg klarer fint å merke selv både hvordan maten smaker og hvordan den ser ut, så det er litt dumt når vertskapet påpeker "feil" gjennom et helt måltid. Før var jeg så "høflig" at jeg svarte med å forsyne meg ekstra når det virkelig var noe galt med maten for å prøve å gi kokken litt positiv feedback :knegg: det har jeg slutta med.
Jeg er veldig dårlig vertinne-emne. Ingenting av det jeg har eller det jeg gjør og lager er bra nok. I mine øyne. Jeg inviterer svært sjeldent til noe som helst pga angst for å mislykkes/drite meg ut.
Jeg jobber veldig med å forbedre meg selv når det gjelder å ha tro på meg selv da det hemmer meg endel i hverdagen og i jobben. (sjefen har stor tro på eksponeringsterapi og lar meg derfor utføre alt som jeg har angst for - ofte. Det er svært slitsomt men jeg håper det funker etterhvert)
Mannen er av samme oppfatning og inviterer (heldigvis ikke ofte) til blandt annet nyttårsfeiring for oss og 2 andre familier. Jeg kom helskinnet igjennom og jeg tror jeg bare unnskyldte oss, huset og maten i forkant av selskapet. :o
Jeg skjønner at det er usjarmerende å klage slik på seg selv, men, selv om jeg prøver å la være så er det ikke alltid det går. I mitt tilfelle er det ene og alene usikkerhet, lav selvfølelse og manglende selvtilitt. Hvorfor skulle noen gidde å være sammen med meg liksom?
.jpg)
