Noen ganger føler jeg meg litt sosialt inkompetent, så derfor lufter jeg her med dere andre for å høre litt.
Hva er fløring for deg? Hvis du er gift/samboer/kjæreste, flørter du med andre? Eller er fløring og trå over en utrukket grense?
Når syns du fløringen går for langt? Hvis du blir flørtet med, tror du noe mer ligger bak eller er du helt avslappet til det hele?
Det er forkjell på å flørte i en sosial sammenheng der man ønsker å skape gode relasjoner, selge ting, skape stemning eller bare har en slik tone og den typen flørt man bedriver i jakten på den O store kjærligheten.
Jeg har kanskje et litt i overkant avslappet forhold til det hele?
De fleste selgere lærer jo at litt flørt får salget i boks. Uten at de skal prøve å komme i buksene på noen...
Dette var sikkert ikke et godt svar på det du spurte om.. :p
Hehe.. Jeg er ikke ute etter noe spesielt svar. Jeg er bare sjelden i situasjoner hvor man kanskje flørter litt/blir flørtet litt med. Derfor jeg ville høre litt. Flørter dere feks på jobben? På fester? Med venner? Helt ukjente?
Jeg også tenker at det har gått for langt når man havner til sengs, men det er vel sikkert noen som mener man har gått for langt lenge før man kommer dit?
Jeg flørter ikke. I hvertfall ikke mer med menn enn kvinner. :knegg: Jeg er vennlig og ekstrovert og smilende og gir komplimenter og spiller til tider på sjarmen in a tight spot, men jeg flørter ikke. Hverken på jobb, på fester eller noe annet sted.
Håkkei. Flørting for meg er å vise en person mer enn kun vennskapelig interesse, holde blikket, "tilfeldige" berøringer, sørge for å komme i nærheten av ved strategiske stolbytter, i overkant mye komplimenter, æh, det er jo umulig å definere. Men blikket er veldig viktig. :nemlig:
Ja, jeg vil gjerne høre definisjoner.
Jeg er litt usikker selv på hva andre regner som flørting. For meg er flørting delt. Det er den type fløringting som er veldig åpent; man er fysisk og "legger seg litt etter" en person. Og så er det den typen som er mindre åpent som spiller mer på at man kjenner hverandre og dermed kan terge/erte litt.
Håkkei. Sånt driver ikke jeg med, det høres jo helt kleint ut. Der fikk jeg brukt det ordet også. :knegg: Men jeg også er vennlig, sjarmerende og kan gi komplimenter. Og det i seg selv kan sikkert oppfattes som flørt??
Jeg tror ikke jeg flørter.
Men jeg opplever vel at en del flørter med meg eller i alle fall skrur på sjarmen. En kollega som i vinter gav meg komplimenter (som jeg egentlig var fryktelig fornøyd med :glis: ) følte jeg gikk litt over streken. Ettersom komplimentene ble litt vel konkrete/intime.
Da ga jeg ham en: "Nei, nå, Eriksen, må du holde deg på matta!", og fjaste meg ut av vaktrommet. :knegg:
Hmm, jeg flørter, men ikke sånn som M definerer det nødvendigvis og kun med folk jeg kjenner og som jeg vet er med på flørten. Dvs nå er jeg jo singel, og det er en viss mulighet for at jeg flørter annerledes nå enn før. :gruble: Altså at jeg nå kan finne på å flørte med folk jeg ikke kjenner.
Flørt er mye. Med ukjente er det gjerne en kommentar etterfulgt av et blikk og et lite smil. Aldeles uskyldig ment fra den som flørter og med på å bygge opp en god report.
Med kjente kan det være en litt intern diskusjon som følges opp med blikk som holdes litt lengre eller små smil. Det kan også være kommentarer som ikke er så interne, men heller litt på kanten av småfrekk og uskyldig. Etter hvert kan flørten utvikle seg til å bli noe annet - og bli mer plagsom/prøvende slik som Mav beskriver.
Hjemme... :grubler: Jeg vet ikke helt.
Jeg tror egentlig at for meg er det meste avhengig av blikk og mimikk.
Jeg flørter med alle, føler jeg. Men det er en type hverdagsflørting som ikke har med kjønn å gjøre eller som ikke har med noe annet å gjøre enn at jeg vil at folk skal føle seg vel rundt meg.
Jeg er veldig "utoverrettet".
Men den andre måten å flørte på bedriver jeg også. I større grad enn mange andre, men likevel på et ganske uskyldig nivå. Jeg er gift, men føler ikke at den flørtingen jeg bedriver er noe galt.
Hvis jeg skal tolke flørten jeg bedriver mot det andre kjønn, så er det også en ganske "jeg vil at du skal føle deg vel i selskap med meg"-flørt, samtidig som det er en klar søken etter bekreftelse.
Når jeg flørter er det ikke veldig tydelig og ikke veldig seksuelt ladet. Det er bare hyggelig på en litt nærere måte en vanlig, kanskje? :gruble:
Jeg har en mye videre "definisjon" av flørting enn flere av dere, ser jeg, og det er vel derfor jeg også ville sagt at flørting oftest er helt greit og uproblematisk. Det Maverick beskriver ville jeg mer kalt "å legge an på". Hva jeg definerer flørting som, det blir jo selvsagt verre å sette ord på - men det omfatter mye av alminnelig tøysing og spøking og vennligsinnet erting, og det å kommunisere på en måte som viser at man liker den andre/hverandre. Og det kan være et snev av "jeg liker deg såpass godt at dette kunne vært seksuelt ladet dersom omstendighetene lå til rette for det" også i det jeg definerer som uskyldig flørting - det uskyldige ligger da i at man mer eller mindre bevisst velger å ikke gå den veien.
Å legge an på noen synes jeg ikke er OK dersom man er i et forhold. Men å flørte uten at det går over til å legge an på, det synes jeg er helt greit. (I alle fall så lenge det ikke kombineres med å enten ignorere eller være ekkel mot partneren sin.)
Jeg ser poenget deres. :nemlig: (Husk at jeg var singel i et par livlige år, nå da. :knegg: )
Men det dere kaller flørting, kaller jeg gjerne "normal måte å få mennesker til å føle seg vel fordi da går alt så mye lettere"-oppførsel. Bortsett fra antydninger om at "vi kunne vært et veldig bra par om det nå hadde vært et issue", det liker jeg ikke.
Min beste venninne har ikke peiling på om hun flørter eller ikke. Hun kan hardnakket påstå at de bare snakket, men at det er helt åpenlyst at det er flørting for alle andre. Når da stakkaren som har flørtet med henne hele kvelden spør henne ut så blir hun helt: Hæ!? Hvor kommer dette fra?! Hehe. Tror det er mange ekstroverte som sier at de ikke flørter, men som av andre kan bli sett på som litt flørtete allikevel. Stort sett er det jo bare hyggelig og man får andre til å føle seg vel. Uskyldig flørt på jobb eller blant gamle venner kan være artig. Altså at man flørter litt med hverandre, men kjenner hverandre godt og vet at ingen mener noe med det siden begge er godt gift/opptatt. Flørting med ukjente synes jeg er mer "skummelt" siden man ikke vet helt hva den andre egentlig mener og vil.
For meg er flørting å bruke humor (gjerne både sarkasme og litt frekke kommentarar) og sjarm for å skape tettare relasjonar til eit anna menneske. Men det kan vere både kvinner og menn, eldre og yngre. Så det ligg ikkje eigentleg noko seksuelt i det. Det har meir med personleg kjemi å gjere. Med ein gong det kryssar grensa til å vere noko eg ikkje ønsker at mannene min skal overvære meiner eg det glir over til å bli "å legge an på". Det synest eg ikkje er greitt. Flørting er derimot viktig krydder i kvardagen. :nemlig:
For meg er ikke flørting sånne ting som å se meg dypt inni øynene og komme med komplimenter eller kyssing på underarmen. Æsj. Jeg tenker som Alfa. Det handler mye om humor, oppmerksomhet, lange samtaler, frekke kommentarer, "erting" og latter. I tillegg til blikk.
For meg er det flørting (og det er difor eg definerer flørting som ufarleg). Hyggeleg er ein sakleg og beherska måte å oppføre seg på, som eg prøver å ha mot alle (så sant eg ikkje har grunn til å vere noko anna), men flørting er noko som berre oppstår når kjemien er der.
Flørting og kurtise er ikke det samme. Jeg føler meg ikke nødvendigvis kurtisert selv om jeg blir flørtet med, og jeg kurtiserer absolutt ikke selv om jeg flørter.
Når jeg flørter, så er hensikten min å fortelle at "jeg ser deg" og "jeg liker deg". Folk som vet at de blir sett og likt av meg, har en tendens til å behandle meg bedre enn folk som ikke føler seg sett og likt. Og så syns jeg det er greit å smile - sånn flørting jeg driver med skal liksom ikke få folk til å le høyt, bare litt inni seg sånn at smilet kommer og ting flyter lettere.
Kurtise derimot, der er jo hensikten å få folk til sengs. Klart flørting hører med der også, men i tillegg så må man vise at man vil være intim :nemlig: og sjekke om den andre også vil.
Så for meg er flørt bare flørt. Kurtise er når det blir lovet "noe mer". Det er jo litt kjipern å ha sittet å kurtisert et menneske (jeg tør ikke å skrive "noen" her, for tenk om Noen ser det) en hel kveld bare for å oppdage at vedkommende bare har flørtet og ikke engang vært klar over det selv :knegg: jfr venninna til Vixen.
Men det er det altså ikke for meg. Flørting for meg er helt synonymt med å legge an på. Og det driver jeg altså ikke med. Jeg ser at andre legger noe annet i å flørte, og det tar jeg til etterretning.
Jeg flørter en del, med kelnere, folk på jobben og nære guttevenner, (Ja, og med enkelte kjendiser i heisen :knegg: ) men jeg kurtiserer ikke noen av dem.
Om jeg synes kelneren er litt kjekk og jeg spiser sammen med venninnene mine kan jeg gjerne flørte. Det handler om blikk og om ordvalg. Men jeg legger definitivt ikke an på mannen.
Nja, jeg er nok litt flørtete av meg. :nikker:
Samtidig er mye av det sånn tøyseflørt med folk jeg kjenner liksom. Men jeg synes også litt blikkflørting med ukjente kan være litt morsomt. Men det er kanskje ikke sånn skikkelig flørt da heller. :vetikke:
Men svaret er nok at jeg kan flørte innimellom ja. Og at jeg synes det er litt gøy.
Bokmålsordboken er ikke utfyllende når det gjelder hvordan ord kan brukes. :niks: (Ingen ordbøker er vel forsåvidt det.)
Norsk ordbok sier at flørte brukes om å "drive flørt; kokettere" og nevner også bruken "å flørte med en idé", altså noe i retning av å "lefle". Å "drive flørt" er mer i retning av å "kurtisere", slik jeg leser det, mens å "kokettere" mer er å kommunisere på en leken eller tøysete måte. Mener jeg. Og å flørte kan brukes om begge deler.
Jeg tar tilbake at jeg er kokett. :knegg: Det stemmer virkelig ikke.
Jeg kaller det å være sjarmerende, tenker jeg. :glis: (Men igjen, det er forskjell på å være sjarmerende, og å faktisk gå inn for å sjarmere. :nemlig: )
:knegg:
Mange er jo såpass ekstroverte at det de anser for å bare være hyggelig kan jo kanskje en som er veldig introvert oppfatte som virkelig flørting?
Det er mulig! Jeg er ekstrovert og kan i følge deres definisjoner sikkert være flørtende. For meg er flørting noe som kun er forbeholdt det motsatte kjønn (i tida før jeg fant mannen min) og absolutt ikke noe jeg kunne tenke meg å bedrive i forhold til venninner, kollegaer eller andre mennesker jeg treffer.
Det finst uendelig mange måter å flørte på da, ingen definisjon i det hele, det hele koker vel sammen til at om man prøver å gi en person et særs godt inntrykk av en, ved små smil, latter kanskje, kommentarer, litt forlange blikk, tilfeldig berøring osv, så er det flørt. Iallefall for meg.
Jeg syns noen av dere har for brede definisjoner av flørting. Det er jo noe annet å flørte enn å være vanlig hyggelig, vennlig og eventuell morsom? Det må jo være en forskjell, mener jeg?
Min definisjon av flørting er litt lange blikk, at man tar frem glimtet i øyet og på en måte lager en intern inneforståtthet som bare to stykker tar del i.
Har nok slutta å flørte jeg, og savner det. :sukk:
Jeg er en stor flørt og skulle nok helst vært singel så jeg helt kunne leve ut den flørtende siden av meg. Jeg tok meg selv senest på lørdag i å blikkflørte med en kollega. Jeg skjønner ikke hva som driver meg. Det kan være spenningen av å se om du er spennede nok til å bli flørtet tilbake med. Eller kanskje bare jeg liker det.
Jeg flørter (tøyser, tuller, smiler, sjarmerer, gir komplimenter, dulter, viser interesse, følger med, osv.) både med menn og kvinner, men det har ingen erotisk undertone. Sistnevnte sparer jeg til min mann på freddan.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.