Jeg lurer på om noen av dere kan gi meg et råd? Det er en person i familien vår som vi er nødt til å ha mye med å gjøre, som er så utrolig annerledes enn meg. Dette gjør at jeg veldig ofte blir sittende å klø meg i hodet, for å prøve å finne ut hva hun egentlig vil og ønsker. Hver gang vi sees klarer hun alltid å få meg til å føle meg teit og litt slem på en måte, fordi dialogen er skikkelig goddag-mann-økseskaft. Jeg er nødt til å forholde meg til henne, så det hadde vært veldig greit å forstått litt bedre....
Sånn er hun:
-prater veldig mye om seg og sitt og stiller ikke spørsmål
-blir veldig satt ut hvis jeg spør om noe uansett om det bare er "Hvordan går det med dere?" eller "Hva har dere gjort i dag" eller liknene, da kommer hun liksom i forsvar og må alltid enten svare at de har jobbert med et eller annet eller gjort noe fornuftig, men hvis de har slappet av må det unnskyldes (skjønner ikke hvorfor- jeg har aldri ymtet noe om krav til noe og selv er jeg ikke spesielt flittig eller flink)
sier ofte "Vi gjør det sånn vi, det er nok veldig fint for dere" (uten noengang å spørre. Som om alt hun gjør er for oss og ikke seg selv)
Hvis hun skal noe hyggelig, må det alltid unnskyldes med at hun gjør det fordi en annen vil det (venninnen hennes ville så gjerne på teater eller til syden)
hvis jeg spør hva hun synes om noe svarer hun alltid det hun tror jeg vil høre eller gir et svar som kan tolkes begge veier så det på en måte ikke blir feil for noen
Dette ble kanskje fryktelig rotete.... er det noen som forstår hva jeg mener eller ble dette helt gresk? :confused:
Jeg er en ganske direkte person som sier hva jeg mener og elsker å svare på spørsmål. Jeg blir derimot satt ut om ingen spør meg om noe som helst, og har da vanskelig for å få sagt noe i det hele tatt. Dette gjør jo at meg og denne personen sammen blir helt merkelig. Noen som har noen råd om hvordan vi skal få en bedre dialog? Jeg kan jo overhodt ikke ta det opp med henne, for jeg kan jo ikke stille spørsmål....:rolleyes:
Hun virker jo fryktelig usikker. Klarer du å være direkte nok til å si at det ikke er noen grunn til å unnskylde seg? Kanskje hun rett og slett må bli fortalt i klartekst at hun er bra nok.
Du trenger ikke stille spørsmål, men fortelle henne hvordan du opplever henne. Snakk utifra deg selv så slipper dere at hun går i forsvar. Fortell henne at det er litt ugreit for deg.
For meg høres dette ut som et menneske som trenger bekreftelser og trygging, ikke å bli fortalt at du opplever henne ugreit.
Må man nødvendigvis drive å fortelle folk man ikke helt er på stasjon med dem?
Jeg tenker litt som Nextlife, tror jeg. Vil du ha mitt råd, så handler det for det første om å finne måter hvordan du skal håndtere omgang med henne, ikke hvordan du skal forandre henne. Forberede deg mentalt, ta ordet og snakk litt om deg selv om du ønsker det, prøv å lete etter tema dere faktisk kan ha en dialog rundt. Gjør gode miner til slett spill, gå på toalettet og tell til 40 dersom du må ha en pause for å senke frustrasjonsnivået.
Å forandre andre funker sjelden, rett og slett.
Det andre kan være å vende speilet mot deg selv og se om det er noe ved deg som gjør henne utrygg. Altså om din direktehet oppleves truende og vanskelig for henne. Vi er forskjellige, og selv om direktehet er en aktet verdi, så er det ingen naturlov som sier at det er Det Riktige. Misforstå meg rett, jeg mener ikke å si at du overkjøre henne. Men du beskriver deg selv som veldig direkte, og dersom hun er veldig vag, så kan det jo tenkes at hun opplever det utrygt?
at det kan oppleves truende med en som er direkte for en som ikke er det
Derfor har jeg til nå også prøvd å telle til 40 utallige ganger, og tenke ulike måter å kommunisere på veldig mange ganger uten at dette har fungert så bra. Jeg har snakket i vei om meg og mitt for å åpne en dialog, for eksempel hvis jeg har vært ute å reist kan jeg prøve å fortelle fra reisen uoppfordret. Men dette mennesket er ikke så interessert i dialog. Hun tar heller over og forteller hva hun har opplevd og hvordan hun opplever ting. Det er derfor jeg trenger noen konkrete råd, for det er forferdelig slitsomt å ikke kunne kommunisere. Det er tross alt en person jeg ser hver eneste uke og i ferier....
Tenkte du at jeg skal prøve å ikke bry meg mere med det? Og liksom kjøre litt hennes stil og ikke forvente mer enn det? (Det er nemlig det jeg har tenkt selv i det siste, men jeg synes liksom det blir så trist på en måte)
At hun høres utrygg ut er nok veldig riktig. Og jeg har overhodet ikke tenkt til å si at jeg opplever henne som ogrei å være sammen med, da ville hun bli knust. Men jeg trenger noen råd for å lette kommunikasjonen. Men det blir sikkert vanskelig uten å kjenne oss. :rolleyes:
Jeg ser det virker veldig pessimistisk, men det var egentlig det jeg tenkte, ja. At forsøk på å ta det opp med vedkommende fort kan oppleves vanskelig for den andre og at det fort ender med å bli en krevende sak som leder til minimalt med endring. Men for all del - jeg sitter ikke på noen fasit. :)
Og jeg forstår godt at dette er kjipt, altså. Venner kan man "enkelt" velge bort, men det er ikke så lett når det gjelder familie.
Jeg håper liksom på et abrakadabra- ord som gjør at dialogen letter. :highfive: For jeg vil liksom ikke gi opp. Men det blir sikkert til at jeg gjør det, for jeg har jo prøvd alt annet i mange mange år. Veldig synd, for det har medført at jeg trekker meg mest mulig unna henne og unngår helt å prate når vi er sammen. Jeg sitter kun og sier ja og ha til alt hun babler i vei om.
Hvordan er hun sammen med andre? Og hvordan er hun eventuelt sammen med noen hun er trygg på?
Det jeg uansett ville tenkt i denne situasjonen er at om du vil forbere forholdet, så må du finne måter å vise henne at hun kan være trygg på deg og at du synes det hun gjør og den hun er er god nok. Nå virker det jo som om synes det, men hun trenger åpenbart at du viser det litt tydeligere.
Hun er sånn sammen med alle. Mann, barn, venninner, alle. hun har et enormt behov for å fortelle andre hva hun gjør, kan og får til, og hun skravler i ett eneste sett om seg og sitt uansett om det er nære venner eller folk hun møte for første gang. :rolleyes:
Dette synes jeg er et dårlig råd å gi, og folk som snur ryggen til er vel det siste et menneske som ikke har det helt greit behøver. For det høres ut som om hun sliter med selvtilliten, og har behov for bekreftelse og venner. Kan du ikke prøve å komme litt nærmere henne? Høre hvordan hun virkelig har det?
Jeg kan ikke snu ryggen til, dette er en eldre person i nær familie. Jeg ser henne minst en gang i uken.... det vil ikke hjelpe å spørre henne hvordan hun har det, for hun takler ikke spørsmål, da blir hun helt satt ut. Det virker som hun tror at jeg skal ha et eller annet av henne hvis jeg spør om noe- at jeg ønsker at hun skal svare noe spesielt. :confused: Jeg skjønner ikke bæret av henne, og det blir egentlig bare verre og verre mellom oss.... det er derfor jeg spør her, for jeg blir litt desperat. :(
Men kan du spørre uten å stille spørsmål, om du skjønner, for eksempel ved å bryte forsiktig inn med små kommentarer om at du oppfatter det sånn og sånn underveis i samtalene deres?
Forsøk å legg forventningene på en nivå hun kan mestre kanskje og fokuser heller på å gi henne bekreftelse om du gidder. Det er jo alltid en vurdering hvor mye man skal investere i mennesker rundt seg men det høres jo ut som om du vil fortsette å ha en relasjon til henne. Bekreftelse er alltid bra da.
Det kommer jo an på relasjonen om det er et dårlig råd å gi. Jeg anser det ikke som mitt ansvar å støtte opp alle mennesker rundt meg som har det dårlig. Noen har man faktisk ikke lyst til å ha mye med å gjøre eller støtte oppunder. Men nå ser jeg at her sier jo HI at hun må ha en relasjon, så da blir det annerledes.
