Vet ikke lenger hvor jeg kan spørre, si noe eller lure på ting, så jeg prøver her.
Når man oppdager gang på gang at barnet tar ting hjemmefra, hva gjør man?
Dette har foregått nå de siste 12-13 årene og ingenting fungerer.
Altså, filmer, bøker, cd'er osv blir bare borte.
Enten spøker det her, eller så har jeg fortsatt rett i det jeg sier.
Småsøsknenes bibliotekbøker blir borte, filmer forsvinner osv.
Regner med det blir tatt med til venner og "glemt" å ta det med hjem, men er det greit? Sånn i lengden mener jeg.
Håpløs til å ordlegge meg, men prøver så godt jeg kan iallfall...
Straff fungerer ikke. Hverken husarrest, filmnekt, kjeft, tilsnakk, leksjon om hvordan dette påvirker resten av huset, forslag til konsekvens fra barnet selv osv. Slå er selvfølgelig ikke noe alternativ!
Men bortsett fra fysisk avstraffelse har vi prøvd det meste og nå vet jeg ikke helt lenger hva jeg skal gjøre.
Burde tilføye at barnet skal til utredning for aspergers og ikke er "som alle andre" på den alderen... Men nå er jeg bare sliten og lei, for selv når 15-åringen ikke er hjemme ble kveldens kosekveld ødelagt siden vi ikke finner noen av de filmene vi hadde planer om å se. Alt er borte...
Innimellom finner vi enkelte av tingene på rommet til femtenåringen, men mye er borte. Nå er det avtalt at vi skal gå igjennom rommet hos faren, for å se hva som kan være der. Besteforeldrene får faren sjekke hos selv...
Mine klær, smykker og diverse ting og tang havner også i skuffer og kasser inne på det rommet. Alltid vært sånn.
Som fireåring ble smykket til oldemora stjålet, til tross for at oldemora hadde sagt at dette smykket får du ikke røre. Jada, det var en fireåring, men allikevel er det jo en del av historien. Dukker også opp ting fra faren og fra stefaren inne på det rommet.
Jeg tenker at hvis barnet er til utredning for Aspergers så vil en mulig forklaring ligge der, og da også gode råd for hvordan håndtere dette.
En slik oppførsel vil vel helst komme av en årsak, og er det en diagnose kan vel det i så måte være lettest å takle. Er det ikke en diagnose som ligger bak, er det sannsynlig å tro at barnet sliter med noe.
Det er jo ikke greit når noen stjeler, men måten å gripe det an på må nesten tilpasses om det kommer til å foreligge en diagnose.
Det skal godt gjøres... Spiller på en måte ingen trille hva som tas.
Kan ikke gjemme alt fra bestikk til hårstrikker, innom filmer, katteleker, hundeutstyr osv osv osv...
Får ikke noen vettuge svar på hva som er årsaken.
Jeg vet ikke er en klassiker selvfølgelig, men ellers ramses svar opp som fra et manuskript. Ergo, man vet aldri om svarene er sanne eller om det som blir sagt sies fordi det er det femtenåringen tror det er det vi vil høre.
Har bedt, ropt og mast om hjelp i 9 år og endelig blir jeg tatt på alvor.
Måtte bare få en adhd-diagnose selv først, så angst og depresjonsdiagnosene forsvant og de ikke lenger kunne påstå jeg tilla barna mine mine egne følelser og meninger.
Venter som nevnt på plass til utredning og har forklart til barnet at vi skal det for å finne ut en måte å komme igjennom på. At vi som foreldre trenger hjelp til å lære hvordan vi skal gå frem når ting skal skje. Både når det gjelder positive og negative handlinger. Nå om dagen er det full forsvarsposisjon og uansett om jeg skjenner eller skryter får jeg full overhaling så øra flagrer.
Håper vi kommer raskt inn, både for foreldre og barns del. Ganske slitsomt for oss alle om dagen og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.
Føler ikke jeg kan straffe handlinger på lik linje som for 5 år siden lenger...
Ungen er halvannet år yngre enn det jeg var da jeg flyttet ut. :eek:
En god :klemme: skal du få, også håper jeg dere får noen svar snart. Kan bare tenke meg hvilke utfordringer dere har, hver eneste dag.
Og viser det seg å være en diagnose, så kan jo det si at den mentale alderen er ett helt annet sted enn hva den biologiske alderen tilsier- det er ikke alltid like lett å huske. Det er kjempevanskelig. Men det vil jo og si at man må agere i forhold til den mentale alderen og ikke den biologiske.
Man reagerer jo ikke likedan når en 4 åring trasser som når en 15 åring trasser. Nei, jeg håper dere får hjelp kjapt, så blir det lettere for dere å finne ut hvordan dere skal takle hverdagens utfordringer :)
Men mens du venter på hjelp så er det kanskje en ide å lese seg opp på tvangshandlinger og se om det kan gjøre deg litt klokere? For det virker jo som om han nærmest "drives" til denne hamstringen, og ikke gjør det for vinnings skyld?
Har mine diagnoser selv, så endel om tvangshandlinger og tvangstanker kan jeg heldigvis. Har hatt endel samtaler rundt disse temaene pga diagnose på venners barn osv i tillegg.
Enig med Polyanna i at det nok er en form for hamstring ja.
Da 15-åringen kom hjem i dag var det en ydmyk person som sto og spurte om å få kose lenge med mamma, for fire dager hos en venn var veldig lenge å være borte.
Akkurat som jeg noen sinne kommer til å nekte barna mine en klem! :O
Deilig med en hel kveld uten konflikter og kjefting, kanskje sende ungen på overnatting oftere? hehehe
Neida, tror nok savnet etter rutiner og trygge rammer var vel så savnet som mammas klemmer gitt. Litt rart å vite at jeg fortsatt er verdens beste mamma når ungen er passert 15 egentlig. Hører jo andre som klager på at barna syns de er dumme allerede før de begynner i barneskolen, så jeg har vært heldig gitt.
C.D du får en god klem tilbake også! :)
Eldste er absolutt ikke den eldste av ungene mentalt. Merker tydelig at 12-åringen tar seg mer og mer av eldste og er på vei forbi i sosial alder. 12-åringen er hypersosial og har alltid venner å være sammen med. Å ta med søsknene i lek med vennene er sjeldent noe problem, heller en selvfølge.
Egentlig har jeg tre veldig flotte barn, det blir bare litt mye innimellom når begeret renner over for småting.
Takk for gode svar!
Utrolig igrunn, at man åpner seg sånn til fremmede på nett og det er helt greit...
Påskeaften skal nok bli koselig i år også, enten vi vil eller ikke.:P
