Vi har vært på middag hos svigers. Mann, to barn og jeg.
En selsom opplevelse egentlig. Vi har definitivt forskjellig oppfatning på hva som er normal høflighet iallefall.
Jeg syns IKKE det er særlig høflig (eller hyggelig) at maten blir båret ut på kjøkkenet igjen før alle er ferdige.
Historien er: Vi satt med middagsbordet, og var nok litt senere med å spise enn de andre for jeg har to små to-åringer som trenger hjelp med å få maten på tallerkenen, de trenger hjelp til å skjære opp og trenger av og til litt hjelp underveis...og det var det kun JEG som gjorde. (ingen hjelp å få fra verken faren deres eller besteforeldre.)
Jeg hadde forsynt med for første gang, og var midt i måltidet hvor svigermor ser seg rundt og sier "Ja, da bærer vi ut middagen. Nå er det dessert!"
Jeg hadde munnen full av mat og fikk ikke sagt noe, men forventet vel at min mann skulle si noe. Men nei da!
Desserten fikk jeg iallefall en liten skål av da, så jeg bør vel være fornøyd.
Men er det ikke uhøflig å bære ut maten før alle er forsynt?
Jeg syns det er verre at du ikke fikk hjelp fra mannen med ungene.
Uansett så hjelper det lite å gnure på det i ettertid. Si ifra, gjerne før neste gang dere skal spise som samlet flokk, så minsker sjansen for at det skjer igjen.
Men mindre svigers tvers gjennom ondsinnet uhøflige så gjetter jeg på at det ikke var opplagt at du ikke var ferdig. Hvorfor i alle dager deler ikke dere på matingen og hvorfor sier du ikke fra? "Åh, men jeg er jo ikke ferdig å spise, gi meg noen minutter til? :blafre:"
Det er uhøflig, enig med deg. Men jeg syns også det var skikkelig dårlig av de andre å ikke hjelpe deg med barna så du også fikk et noenlunde rolig måltid. Er det vanlig hjemme hos dere at du tar begge barna og mannen bare ordner seg selv? Da ville jeg nok gitt beskjed om at han fikk hjelpe det andre barnet, gitt...
Jeg hadde definitivt sagt i fra, først og fremst til mannen. Jeg hadde blitt SUR og latt dem få vite det. Og jeg er egentlig en ganske mild person altså. :p
Og for å svare på spørsmålet - dersom det var åpenbart at du ikke var ferdig og de rett og slett ryddet av for å demonstrere et eller annet poeng så synes jeg de er veldig uhøflige. Og tåpelige. Og, og.. Ja.
Når vi er HJEMME er det ikke vanlig, når vi er borte hos andre derimot er det veldig vanlig at han ikke hjelper.
Det er ikke noe jeg "gnurer" på, og jeg har veldig sære, men veldig snille svigerforeldre så jeg er fremdeles glad i dem.
Men jeg syns uansett at det er temmelig uhøflig.
Jeg er gjerne mer opptatt av høflighet enn vanlig er (det ser jeg etter å ha sett uante tråder her inne og på andre forum), men jeg vet iallefall at hadde jeg hatt gjester (og ja, vi blir regnet for gjester hos svigers) så hadde jeg spurt dem et enkelt "er du forsynt" før jeg bar maten ut.
Dog bor jeg med en intj som ikke tenker på hygge ved bordet som noe som påvirker logistikk, og jeg kan live deg at det ikke er med vond vilje han stikker av med maten altså. Men jo, han stikker av med maten.
Neste gang avtaler dere på forhånd at dere hjelper en unge hver. Og så er det bare å si i fra på en hyggelig måte at du gjerne vil at maten skal stå igjen litt til.
Helt klart uhøflig, men kanskje de bare antok at du også var ferdig? Det var helst verre gjort av mannen din og ikke hjelpe til. Det hadde jeg sagt fra om lenge før...
Uhøflig av svigers samt lite omtenksomt og lite omsorgsfullt av mannen din.
Ser du skriver at hjemme tar dere hver sin, men hos andre tar du begge. Hadde kommet til å nekte å dra noe steder jeg da ;) Men det er vel ikke det som plager deg, man gjør ikke slik mot middagsgjestene sine.
Jeg spiser tregt og har hatt flere slike opplevelser uten at det lå noe annet enn uoppmerksomhet i det. Nå vet de jeg spiser tregt.:knegg: neste gang sier du bare fra, de kan ikke ha fått med seg at du fortsatt spiste. Mannen derimot bør få beskjed om arbeidsdeling ved bordet. Det kan du fint si ved bordet også - da hjelper jeg x og du y? Med et smil.
Svigermor er av samme ulla. Hun rydder gjerne før alle er helt ferdige, og mannen min er alltid snar med å si fra. Men neste gang gjentar det seg. :gal:
Jeg hadde kommettil å be mannen om litt hjelp lenge før maten ble båret av. Særlig siden du sier dette er vanlig når dere er borte, så er det på tide med en prat om det.
Vi har også to små, som trenger hjelp. Og jeg har vel roligere måltider nå som vi tilbringer påska hos svigermor. Knerten fått plass mellom svigermor og ei tante, og Mikro sitter for nordenden mellom meg og svigermor. Normalt sett ville jeg og mannen skiftet på å sitte på denne plassen, men siden han er syk og synes det å sitte oppreist er en utfordring for tiden, har jeg tatt den hvert måltid. Men altså, Knerten har jeg minimalt med ansvar for, og Mikro hjelper svigermor meg med. Og definitivt får jeg spise ferdig.
Har du snakket med mannen din om det at han ikke hjelper til når dere er hos andre? Hva sier han selv om det? Jeg hadde aldri i livet tolerert noe sånt, yikes.
Men merker at mannen slapper av på en helt annen måte når han kommer hjem til mor. Jeg måtte "oppdra" han til å ta seg av ungene ved matbordet når vi var på besøk der da ungene var små.
Jeg hadde også sagt ifra til mannen, men ikke noe til svigers. Tror jeg. Tror jeg hadde sagt jeg var forsynt også, om alle andre var ferdige, og det kun var meg igjen. Enda vi er nærmeste naboer med de, og spiser der rett ofte.
Jeg har snakket med mannen om det ørten ganger, og svaret er det samme "ja, sorry jeg glemmer meg!"
Jeg sier det til han MENS han sitter der og svaret er "ja, jeg skal hjelpe han jeg!" så fortsetter han å øse på til seg selv og spise mens ungen sitter der og maser om hjelp.
Av og til er det lettere å gjøre det selv.
Og de så at jeg holdt på å spise ja. Det er ikke første gangen for å si det sånn.
Uavhengig om hun sa noe eller ikke, man bærer da ikke ut maten før alle er ferdige? Med ferdige mener jeg at ingen personer fremdeles sitter og tygger.
Ja, det er uhøflig å ta maten av bordet før man vet om alle er forsynt.
At man kan være uoppmerksom kan jeg forstå. I våre familier er sånt noe vi har åpenhet nok til å si i fra om. "Hei.. jeg er ikke ferdig. Kan jeg få litt til?"
Hvis forholdet allerede er anstrengt kan jeg skjønne at det kan være vanskelig å si i fra, men jeg tror ikke det nødvendigvis er snakk om en bevisst uhøflig handling mot deg. Når det gjelder å være vertskap kan jeg være en svime og det er ikke vondt ment om jeg bryter noen høflighetskoder. Jeg bare er sånn. Jeg hadde satt pris på at folk hadde sagt i fra om jeg hadde båret bort noe uten å spørre om de var forsynt.
At ikke han bidrar med å mate barna synes jeg er veldig mye verre.
Klart det er uhøflig å ta av maten før alle er forsynt.
Enda mer "uhøflig" er det at mannen din ikke tar sin del av ansvaret her.
Gudameg jeg hade blitt forbanna, og jeg hadde nektet å spise der (eller andre plasser han ikke hjelper til) helt til han tar tegninga. Det går bare ikke an å "glemme seg ut".
Det må jo være en finfin måte å få ham til å se alvoret på; at du nekter å spise hos dem med mindre han viser at han deltar i matingen av barna. Jeg hadde definitivt gått for den metoden.
Nei det er nok ikke en bevisst handling. Det er jeg helt enig i. Jeg bare undrer meg over at folk er uhøflige.
Jeg må understreke at ungene SPISER selv altså :knegg: det er bare en del på forhånd de trenger hjelp til. (Som å legge maten på tallerken, skjære den i passende biter, sørge for at den ikke er for varm, helle vann i glassene osv. Og så er det jo alltid en som ikke har fått det den andre har og vil ha mer osv. Jeg sprang litt rundt bordet før jeg fikk satt meg, for å si det mildt.)
Da order du bordplasseringen slik at han naturlig sitter med ansvar for en av ungene, fordi han sitter ved siden av barnet, og du ikke gjør det. Og forteller ham hvorfor, og at han har med å ta sin del av ansvaret. Også løper du ikke rundt bordet, du påpeker til ham, om han ikke "hører" ungen at: du, nå ber xxx om yyy, sørg for det! Eller "gir du ham litt vann, vær så snill?" om du vil være i de hakket med høfflige hjørnet selv.
Uhøflig å bære av maten mens noen fremdeles spiser. Neste gang kan du godt prøve å si ifra om at du ikke er ferdig.
Mannen min hadde en tendens til å "glemme" å hjelpe ungene når vi var på besøk hos familien hans. Nå passer jeg på å plassere meg strategisk langt unna, gjerne mellom fjortistanteungene våre, så jeg er utilgjengelig og han får ikke mulighet til å glemme det. Å si ifra til ham virket sjelden, så jeg gikk for "learning by doing"-varianten.
Når mannen er hos svigers så blir han som et barn igjen, og slapper HELT av og blir tatt vare på av sin mor, som nyter å ta vare på oss. Etter ar vi har fått barn derimot, så har vi måttet jobbe med denne totale avslappede stemingen hans, for barna må jo faktisk håndteres som vanlig, og jeg blir pisse sur når han ikke stiller opp som vanlig, men må bes hele veien. Vi tok det steg for steg, først med at vi avtalte noen hint fra meg til ham, som gjorde at han forstod at det var hans "tur" uten at jeg måtte kommandere ham i alles påsyn, og så har vanen krøpet inn sakte men sikkert. Nå, ti år etter, går det riktig fint. :knegg:
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble sittende med kniv og gaffel løftet og mat i munnen, mens fatet plutselig forsvant. :hehehe: Svigerfar forsyner seg nemlig STRAKS vi setter oss til bords, gjerne før vi har sagt "værsågod" til barna, og før vi er ferdige med forsyning av alle barna, så er han ferdigspist, og venter utålmodig på at måltidet skal slutte. Dette har blitt en stående vits, jeg har fortalt historien med kniven og gaffelen hevet og munnen full mange ganger, og det har seget inn til slutt. Tok bare ti år det også. :p
Nå tar jeg det ikke så veldig ille opp, da. Det gjør meg veldig lite å bare spise en halv porsjon middag, mat er ikke veldig viktig for meg, ei heller prinsippet. Det var mer komisk.
Men hvorfor spise bare en halv porsjon middag og ikke si i fra?
Det aner meg at svigermiddager kanskje er mer formelle hos andre enn det jeg er vant til.
Hadde pappa uforvarende begynt å rydde bordet og mannen min ikke var ferdig så hadde jeg blitt litt månebedotten om han etterpå var oppgitt over at han ikke hadde fått spist nok. Han kunne jo bare sagt fra. Evt. hentet matfatet på kjøkkenet igjen.
Njanei, det har bare vært veldig pytt-pytt der og da. Svigerfar er tunghørt og litt vrang, så det er ikke alle kamper jeg gidder å ta. Og så er det på Sunnmøre, så det er aldri lenge til kakebordet kommer fram uansett.
Jeg hadde blitt mest sur på faren som er mere opptatt å få i seg sin egen mat en å hjelpe i allefall en av ungene.
Men kanskje han er vant til at maten forsvinner fort og passer på å få sin andel.
Jeg er vant til at man spør om alle er forsynt før man fjerner maten, så jeg tror jeg hadde blitt litt satt ut. Ovenfor eks svigermor så hadde jeg ikke hatt problemer med å si fra da, men hos min eks svigerfar hadde jeg nok ikke sagt et pip.
Så har jeg kontakt med eksens mamma fortsatt da, og eksens pappa jar jeg vel sett et par ganger de siste 10 årene, men eksen har ikke sett faren sin noe mere han heller da.
Jeg ville blitt veldig overrasket og hadde sagt i fra dersom noen ryddet bort før jeg var ferdig å spise. Helt uten å tenke over hos hvem jeg var.
Men det hadde aldri vært noen som hadde gjort det. Måltidene er i stor grad samlingspunkt i familiene våre og det er vel heller fare for at ingen ville ryddet av bordet ...
Men den mannen som ikke hjelper til med ungene og lar seg pjuskes med av mor; han hadde ligget tynt an.
Men jeg hadde blitt veldig lei meg dersom jeg ikkke hadde fått spist meg ferdig. Selvsagt må barna ha hjelp i spisesituasjonen, deretter er det min tur til å spise. Slik er det der vi ferdes. Jeg er glad i mat, glad for å bli bedt bort, og synes det er hyggelig å få servert middag, all den tid det ikke er så ofte. Så hvis matfatene hadde blitt ryddet ut under min bespisning, hadde jeg blitt snurt. Det er ikke vanlig vil jeg mene, lite høflig. Man byr gjerne om igjen også etter at man er ferdig med førstegangsservering. Jeg hadde ikke hatt mye utbytte av å reise på middag til noen dersom jeg ble redusert til å hjelpe barna, ikke fikk spist meg mett, og mannen slapp både å hjelpe 2-åringen, samt fikk full avslapning og service. Nei da hadde det ikke blitt mange besøkene gitt. Som vertinne byr jeg alltid om flere ganger og sikrer meg at alle gjestene er mette og fornøyde før vi rydder ut.
Jeg tror jeg hadde spist opp maten min kjempesakte på ren trass og for å understreke at jeg ikke var ferdig. :humre: Så hadde jeg tatt det opp med gubben når jeg kom hjem såpass tydelig at han ikke kan fortsette å ignorere det.
Skjer sånne ting ofte er det jo greit å ta det opp med svigers og, hvis ikke så ville jeg lagt det fra meg. Dette er irriterende, men ikke noe mer enn det. Syntes jeg. :) Kan hende svigers var litt tankeløse denne gangen.
Neste gang setter du deg på andre siden av bordet, slik at ungene sitter ved siden av mannen, eventuelt at dere tar en unge hver. Dette informerer du mannen om at skal skje på forhånd.
Dernest sier du fra på en hyggelig måte at "Beklager at jeg spiser sent, men det tar så lang tid når jeg må hjelpe ungene med maten. Kan vi drøye middagen litt til, er dere snille."
Oppskriften på en mye hyggeligere middag hos svigers.
Dere har mange gode poenger, og noen HAR jeg prøvd.
Det med å sette seg på hver sin side av bordet med hvert sitt barn...vel, det var det vi gjorde! Det funket absolutt ikke.
Jeg er nok ikke den mest populære i svigerfamilien. Jeg har ingen problemer med å kommandere mannen her hjemme, men hos svigers får jeg det ikke til. Spesielt siden de synes jeg gjør så lite fra før av. (Jeg har noe sykdomsdritt som gjør at jeg blir fort sliten, så mannen har måttet ta sitt fra starten av.)
Det skal sies at han er VELDIG flink her hjemme, og tar mer enn sin del av arbeidet med barn og hjem. Men det er som om han glemmer alt når vi er utenfor døra! Og det er det samme om vi er hos hans foreldre, min mor, venner el.l.
Min svigerfamilie er kort og godt veldig spesielle. De ER lite høflige i utgangspunktet, de har mer tro på "fri oppdragelse" enn mye annet og de synes jeg er streng. (Men i dag når vi var der måtte Svigermor innrømme at den eneste ungene - og bikkja - hørte på, var meg!)
De bor rett nedi bakken her, men det er feil å si at jeg er "tittgjengd" i døra der.
Svigermor er veldig snill altså, og vil det beste, men det kommer jammen meg feil ut uansett hvordan hun formulerer ting. :knegg:
Men takk for synspunkter alle sammen.
Jeg konkluderer med at :
1 = Ja, det ER uhøflig.
2 = Jeg burde være flinkere å si ifra.
3 = Mannen burde kringlevris når vi er hos andre!
"Du, det blir så stress siden jeg må hjelpe begge unger og forsøke å spise selv samtidig, og når jeg endelig har begynt så forsvinner maten. Neste gang det er middag hos svigers så gjør vi dette; du og kidsa drar på middag. Jeg drar på restaurant. :nemlig: "
.jpg)
