Synes jeg ser så mange som skriver eller sier at de savner hverdagen. Ikke jeg, jeg vil ha mer ferie! Feriene går altfor fort! Jeg trives jo forsåvidt i jobben, men jeg får aldri nok av lange, deilige fridager sammen med barna. I morgen begynner hverdagen igjen for min del, da det er planleggingsdag i barnehagen til minsten i dag, og jeg gruer meg allerede selv om det skal bli godt å treffe kollegene igjen. Men opp før fuglene fiser, smøre matpakker, trøtte unger som helst vil sove til 8-9, bilkø, 7,5 timer foran en pc-skjerm før jeg endelig får se barna igjen osv. Jeg gleder meg allerede til neste ferie. :mumle:
Ja.
Jeg blir altfor lat av å ha mye fri, og gleder meg nesten alltid til å komme i gang med hverdagene igjen etter mange dager fri/ferie.
Jeg synes det er veldig deilig med fridager altså, det er ikke det, men godt å komme i normalt gjenge igjen også.
Nei, ikke nå lenger. Da ungene var mindre og ferier var krangling fra ende til annen, var det en lettelse når hverdagen kom over oss igjen og det gikk an å være noe annet enn kjeftemamma, brølemamma og meglemamma hele dagen. :nemlig:
Nå er de såpass store, selvgående og lite kranglete at en ferie føles som en ferie. Ferien er avslappende, koselig, og bare en helt normal dose kjefting, brøling og megling.
Nei, men eg gjorde det da eg var gift, ulykkelig, hadde små barn som sto opp tidlig og eg jobba turnus og såg fram til fridag aleine. :knegg: I frykt for å støte nokon; eg trur dei fleste som savne kvardagar etter ferie har små barn og jobbe redusert/jobbe turnus/har fri og har tid til seg sjølv.
Ja, det skjønner jeg. Her er det ikke mangel på venner i feriene, men om bestevenninnen til eldste er vekkreist kan det bli litt nedtur for henne, men hun har jo andre å være med. Minsten er jo ikke selvgående på det området enda, men han får heldigvis alltid lov å leke med eldstes venner når de er her, og han kan gjerne også bli med dem opp i barnehagen rett over huset vårt, jeg ser dem fra kjøkkenvinduet. Så det er alltid action her i feriene også.
3 mndr igjen til vi drar til Tyrkia i to uker. Jeg klarer ikke å vente!
Jeg skal ha fri mange uker før jeg savner hverdager igjen. Jeg merker at jeg savnet hverdager på barnas vegne på slutten av en lang sommerferie, men siden jeg selv bare har 3 uker ferie, så rekker jeg ikke å savne mine hverdager på de 3 ukene.
Normalt elsker jeg ferie sammen med familien min. Det er så godt å kunne ligge litt lenge om morgenen, før man setter seg ned sammen rundt frokostbordet og blir enige om hva man skal bruke dagen på. Ungene bruker å bli hørt på sine ønsker, og vi voksne prøver å få lagt inn litt som er kos for oss.
I år er jeg i overkant redusert, og merker at 11 dager med påskeferie har gitt meg en helsikkes hodepine, mer kvalme, svimmehet, nummenhet i lillefinger og ringfinger på begge hender... Det var med andre ord ganske ok å sende mann og barn ut av huset i dag tidlig slik at jeg kan hente meg inn litt igjen.
Det sjelden jeg savner hverdagen i løpet av ferien. Men jeg er ganske god på innstille meg selv på hvor lenge ferien skal vare, og når ferieuken(e) er over er det ganske ofte godt å komme inn i de vanlige rutinene igjen. Det hjelper selvsagt at alle trives fint på jobb, skole og barnehage.
Det å ha en jobb man elsker er nok en stor grunn til at folk gleder seg til hverdagen igjen. Jeg trives som sagt på jobb, men trives bedre hjemme og misunner jo veldig de som virkelig elsker jobben sin og brenner for den. Jeg håper jo jeg er der en gang.
Hvis vi er bortreist et sted, og gjør morsomme ting, savner jeg ikke hverdagen. Men hvis vi bare blir gående og tråkke oppå hverandre uten å finne på noe, synes jeg det er deilig å komme tilbake til rutinene. Og ja, det hjelper selvsagt å trives på jobben og å vite at barnet trives i barnehagen.
Det er jo ikke akkurat sånn at jeg lengter etter å komme på jobb igjen da. Men det er noe med at vi alle har behov for påfull og energibruk utenfor familien, dette merkes særlig på barna. Dessuten har vi en tendens til å la alt skli ut i ferier, kosthold, tv-tid, leggetid. Vi trenger visst litt faste rammer.
Jeg savner ofte hverdagen helt mot slutten av ferien, for eksempel fordi det er koselig å tilbringe noen få dager i en ikke alt for stor hytte sammen med ti andre mennesker. Og det er koselig at noen sørger for at marsipanskålen alltid er full, men ikke når bukselinningen strammer som følge av tre ekstra påskekilo, og man ikke eier selvdisiplin. Og det er sjarmerende å smelte snø til eget forbruk, men ikke i mer enn to dager. Jeg elsker ferie, men er såpass til bekvemmelighetshungrig vanemenneske at jeg går litt lei av vaner og rutiner som ofte følger med en (påske)ferie.
Jeg ser også at folk skriver at de gleder seg til hverdagene kommer igjen. Jeg er ikke sånn i det hele tatt. Jeg liker jobben min og alt, men jeg lever for feriene våre. Og helgene. Nesten litt for mye. Jeg burde lære meg å sette større pris på hverdagene. Det er jo de det er flest av.
Jeg synes det er utrolig deilig å være sammen med mann og barn uten stress. Vi tråkker ikke oppå hverandre i det hele tatt. Det er bare fint og koselig.
Stort sett ikke, men akkurat etter årets tragedie av en påskeferie så er det helt greit. Selv om hverdagen forsåvidt startet med en dag hjemme med det syke barnet. Nå gleder jeg meg til han blir frisk og skal i barnehagen igjen. Jeg har tilbragt hele påsken med en unge klistret inntil meg eller oppå fanget mitt.
Ja, jeg savner hverdagen etterhvert, men det slutter jeg nok med når vi ikke har småbarn lenger om et par år. Da blir nok ferien ordentlig ferie igjen.
Jeg savner ikke hverdagen. Jeg synes at det er vidunderlig å ha ferie sammen med familien min og kan som oftest tenke meg å ha mer.
Det betyr ikke at jeg ikke trives med hverdagen når den er der. For det gjør jeg. Og jeg innser at jeg må ha hverdag for å sette sånn pris på ferie. :pippi:
På slutten av sommerferien kan jeg synes at det er litt gøy å komme tilbake til rutinene igjen. Det har noe med at det er nye og spennende ting og at jeg er veldig glad i høst. Men etter andre ferier har jeg stort sett lyst på mer ferie. Og jeg er aldri lei av å være sammen med jentene. Men så har jeg jo ganske store barn også, og kan unne meg en tur på trening, eller bare ut om jeg vil.
Tenåringer trenger ikke å legge seg kjempetidlig fordi de ikke konstant henter vann, søler med det, klatrer opp på TV-skapet, hiver alle skoene ut av skoskapet, trykker på DVD-spilleren, trykker på vaskemaskinen, står med hodet nedi do, pusser tennene med dobørsten, osv.
Jobber med dem, så jeg vet det. Men JEG blir mest sliten av det at jeg aldri vet om jeg klarer å få gått på do eller henge opp en klesvask uten at det blir katastrofe et eller annet sted i huset. Tenåringer er slitsomt det også, men på en annen måte som passer MEG bedre.
Jeg synes det var helt OK at ferien var over nå. Godt å komme på jobb igjen. Har hatt en kjempefin ferie, men det er noe med det - det er ferie og de skal ikke vare forever.
Det eneste var at det var utrolig kjedelig å stå opp veldig tidlig igjen.
Nå har ikke jeg tenåringer lenger, men jeg tror jeg forstår hva du mener. Minstemannen min var et utrolig slit i alderen 10 måneder til to og et halvt. Visste aldri hva han kunne finne på. Nå er han 4 og ting ser heldigvis helt annerledes ut. Jeg begynner ikke lenger å hyperventilere av tanken på ei helg med dem alene.
Sånn sett så har jeg kanskje barn i akkurat passelig alder. De er 4,5 og 7 år. De står opp om morgenen, men trenger ikke å passes på. Bare vissheten om at vi er i nærheten er nok. De tar seg mat selv og ser på tv eller leker. Legge seg om kvelden gjør de også. Og de er helt selvfølgelig med på hytta uten protester.
Å, finnes de?? :hyper: Jeg vil også ha en sånn halvannetåring. Som ikke skriker og går i fistel over den minste ting, som ikke biter så snart muligheten byr seg, som ikke river ned alt som ikke er naglet fast og som ikke henger i lampa på kjøkkenbordet om jeg snur ryggen til i 2 sekunder.
Jeg vet.. hver alder har sin sjarm, og det blir sikkert slitsomt med tenåringer i hus. 5-åringen er en fryd, og hadde jeg hatt to som han hadde nok feriene vært litt mindre slitsomme også.
Jeg liker hverdag og rutiner best akkurat nå, og jeg er glad for at påskeferien er over. Lang ferie med mulighet for sol og strand og varme i luften, er noe ganske annet enn snøfri ferie i pissregn (pardon my French) og 5 grader utendørs.
I påsken har Storesøster vært i stallen hver dag, mens vi andre har vært på jobb og i bhg frem til og med onsdag før Skjærtorsdag.
Lillebror er så liten enda, at det ikke er aktuelt å reise til så mange andre kompiser enn de som er i nabolaget. Når disse er på ferie, og de vi evt kunne ha invitert hit også har reist bort, har ferien stort sett bestått av å finne på noe så dagene ikke blir så lange for minstemann. For meg er ikke TV og spill/data kombinert med hånda fastlimt i et påskeegg noe alternativ som hovedaktivitet, og dermed så har ferien bestått av å finne på ting som Lillebror vil synes er OK, men som ikke innebærer overnatting eller for lang reise unna huset (i tilfelle det skulle skje noe med Storesøster).
Jeg fungerer best med ferie VEKK fra hus og hage, og jeg klarer ikke få feriefølelsen når jeg tråkker rundt i de samme omgivelsene som jeg vandrer rundt i ellers. Jeg tror vi fungerer best som feriefamilie i litt andre omgivelser rett og slett, og neste år kommer vi til å reise bort hvertfall deler av ferien.
Unger er utrolig forskjellige. Jeg husker at knerten som halvannetåring var alldeles utmattende. Han måtte gjetes kontinuerlig. Å se bort noen få sekunder var dødsrisiko. Han eide ingen meninger og gikk konstant rundt med 3-5 blåmerker bare i ansiktet.
Nei, jeg savner ikke hverdagen når jeg har ferie. Det beste er å slippe å stille klokka.
Men det er godt med hverdag når den kommer også, det er ikke det. Påskeferien var fin, deilig å koble jobben helt ut, være sammen med familien :)
Jeg har nok gått lei av ferier tidligere, men nå er det bare helt utrolig nydelig. Én seksåring som enten er opptatt med kompiser eller av tven i sofakroken med meg, og en mann som har hobbyer utenfor heimen gir deilige dager for meg. Jeg har dinglet i sofaen, hengt på kjøpesenter, solt meg noen dager i Spania og bare hatt det fredelig. :D Jeg syntes det var trist at påsken var over i går kveld.
Jeg savner egentlig feriefølelsen. Den man får når man jobber mye og teller ned til weekender og ferier. Den forsvinner som en bivirkning av deltidsjobbing.
Det kan være jeg fiskedasker meg selv om et års tid når jeg har jobbet fullt igjen en stund, men hva vet jeg.
Og så synes jeg det er vidunderlig å ha ferie med halvstore barn sammenlignet med babyer og aktive småttiser som må passes på og jaktes på 100% av tiden. Det var ikke ferie i mine øyne, bare bytte av jaktmarker.
Ja. Ungene blir i overkant kranglete av å være hjemme mye sammen. Det hjelper selvfølgelig hvis de er mye ute med venner og slikt, men vanligvis er det enklest å være foreldre her når det er hverdag og rutiner.
Vi er sjeldent noe sted i ferier. Hadde vi vært ei uke i syden hadde jeg neppe savnet hverdagen. Det blir noe annet. Men vi koser oss også, altså. Det er ikke slik at ferier bare er slitsomt. Før, derimot, hadde vi noen perioder de vi gruet oss til ferier. Det var så intenst med fire små barn. Litt annerledes nå som de er eldre.
Nei. Ikke når jeg er ute og reiser. Overhodet ikke.
Men når vi har ferie hjemme, ja. Jeg er kronisk syk og blir ufattelig sliten av å ha familien rundt meg 24/7. Det føles godt at de er tilbake på skole igjen. :sukk:
Savner overhode ikke hverdagen når det er ferie - selv om hverdagen er fin den også. Hovedforskjellen på ferier og hverdager er her at i hverdagene er jeg alene med småtrolla på dagtid mens i ferier er mannen også hjemme; vi er to voksne på å springe etter småtrolla, DET er deilig, luksus! Føler jeg/vi får gjort så mye mer med ungene da, at de får lov til å gjøre mer som jeg ikke føler jeg har god nok kontroll på til å gjøre alene med de.
Savner aldri hverdagen, nei. :niks: Det er alltid godt å komme hjem, men det er ikke det samme som at jeg ikke heller ville vært lengre borte. Og selv om det er godt å komme hjem, ville jeg alltid heller hatt noen dager fri hjemme enn å starte i hverdagen igjen.
Jeg ser jo at jeg er preget av situasjonen min. Når jeg ikke KAN jobbe, savner jeg det skrekkelig. Og jeg husker godt den deilige feriefølesen (og helgefølelsen) jeg hadde. Den forsvinner jo.
Jeg blir sliten av ferie, det gjør jeg. For det er ekstra utmattende å ha folk rundt seg hele tiden, selv om mannen gjør brorparten av arbeidet. Nå er ungene mine store, men den ene har en autismespekterforstyrrelse, og det gjør det nok ekstra slitsomt. Men det er kjekt også. Aller kjekkest er det å reise bort. Da får jeg slappet mer av. Vi reiser mye bort.
Med en toåring og en ettåring savnet jeg barnehagen intenst i ferier. Av en eller annen grunn synes jeg ikke 4 unger fra 0 til 10 er i nærheten like utmattende. Så nei, jeg savner i grunn ikke hverdag. Og så er det ufattelig deilig at fritidsaktivitetene også har ferie.
Nei, ikke i det hele tatt. Jeg liker jobben min og gleder meg alltid til å gå på jobb om morgenen, men ferie er deilig og jeg liker å få være sammen med lillesøster hele dagen og ikke bare noen få timer på morgen og ettermiddag. Dessuten er det himmelsk med lange frokoster - det har jeg aldri tid til i hverdagen.
Nei, jeg er som skapt for ferie, og etter juleferien er jeg bent frem trist fordi hverdagen begynner. Etter sommerferien er jeg alltid klar og motivert for et nytt skoleår, men ikke ferielei.
Nei, aldri. Jeg elsker ferie og elsker at vi får masse ekstra tid sammen som familie. Jeg har aldri forstått mennesker som kjeder seg. Jeg kjeder meg aldri og har mer enn nok å fylle dagene mine med. Jeg kunne fint hatt ferie (dvs aldri hatt arbeid utenfor hjemmet) resten av livet og ikke kjedet meg et sekund, bare kost meg.
Nå som jeg er hjemme og syk, så merket jeg at hverdagen var god å få tilbake. Det blir straks ro i huset med unger i bhg/skole og mann på jobb.
Feriene nytes til vanlig og savner i alle fall ikke jobben. Det er riktignok greit at det skjer ting, selv om det skal mye til for at jeg kjeder meg. Det skal ikke mye til før guttene og mannen kjeder seg. Så om dagene blir innholdsrike, er det det beste, da kan dagene nytes.
Nei. Jeg elsker dager sammen med familien min. Vi har blitt gode på å avlaste hverandre når det kommer til snuppa.
Syns helgene går så fort, og merker at mannen lander veldig når vi har ferie sammen.
Akkurat her er jeg også. Identisk. Jeg har alltid nedtelling til helgen, og er verdens lykkeligste menneske fredag ettermiddag. Og teller selvsagt også ned til ferier. Drømmer om å stikke av med en diger Lotto-pott så vi begge kan slutte å jobbe, eller jobbe deltid (jeg kunne tenke meg 50 % på dagtid) og reise i ALLE skoleferier. Absolutt alle, uten å måtte tenke på fri fra jobb osv. Vet jo at det sannsynligvis aldri vil skje da. :knegg:
Vi er mange verdens lykkeligeste fredag ettermiddag rundt om. :knegg: Eg tenker at dette ikkje er ille, så lenge en unngår en ekstrem mandag morra blues?
Jeg synes hjemmeferie er meget behagelig. :nemlig: Vi har hytte og jeg tenker at det er mye å være der 3 av 10 sommerferieuker, jeg ville nemlig gjerne vært hjemme hele tiden. :sparke:
Mens jeg hadde egen "spalte" da lillebror var i den alderen bare kalt "Dagens lillebror". Det gikk på alt fra hvor mange potteskjulere som var knust den dagen, bilder av lillebrors egen versjon av Tre nøtter til Askepott med alt av ris og makaroni ut over kjøkkengulvet, og mye om hva som faktisk får plass i en normal do. :nemlig: Dessuten historier om jakt nedover gata etter ham da, både med mor som var iført tøy og mor som var revet ut av dusjen av en oppjaget storesøster og som dermed løp nedover gata uten tøy. Det var tider.
Nei, jeg gjør ikke det. Jeg synes som regel det er greit å begynne på jobb igjen, men savner det aldeles ikke når jeg har ferie. Kanskje det hadde vært anderledes om vi hadde hjemmeferie, men det skjer nesten aldri. Unntaket er i julen og da er det deilig med noen fredelige dager hjemme.
Jeg har hatt en deilig påskeferie med barn som er store nok til å stå opp alene, finne på egne aktiviteter og være mye ute. I går var jeg timesvis i drivhuset uten å måtte bekymre meg for hva barna fant på.
Jeg storkoser meg med ferie, det gjorde jeg ikke da barna var mindre, da ble jeg fryktelig sliten av å ha dem hjemme og gjete dem hele dagen og aldri kunne sitte i fem minutter uten at noen hadde et eller annet behov.
Så svaret på spørsmålet ditt er nei, jeg skulle gjerne hatt et halvt års ferie eller noe sånt nå for å ta igjen alle årene med småbarn hvor ferien ikke føltes som ferie. Nå er det heldigvis ikke sånn lengre.
Ja jeg savner hverdagen etter ferien. Men nå har jeg jobbet i ett sett siden forrige tirsdag og er ennå ikke ferdig med maratonet, så i påsken har jeg igrunnen ikke savnet hverdagen....
Ja, ikke veldig langt riktignok, men utenfor hagen i hvert fall. Jeg hadde dog et "håndkle". Jeg brukte hermetegn her med vilje for det var knapt nok større enn en vaskeklut.
Jeg har tvillinger på 3 1/2 år, så for meg er det faktisk ferie å gå på jobben. Jeg gruer meg faktisk til ferier, for da pleier jeg å bli fullstendig utslitt.... men så har jeg en kronisk sykdom også, så jeg blir ekstra sliten av å ikke ha barnehageavlastningen. Og jeg jobber bare 50% til vanlig, med muligheten for å hvile mye så jeg holder sykdommen i sjakk. Jeg gleder meg til den dagen ferien føles som en ferie igjen. :)
.jpg)
