... å beskue bokberget foran meg :D
I dag kom de i posten til meg, de lå i postkassa alle sju da jeg kom hjem fra jobb. Postkassa så helt sprengt ut.
Full av pakker fra Amazon:
Tears of the Giraffe (No.1 Ladies' Detective Agency) (A. McCall Smith)
The Kalahari Typing School for Men (No.1 Ladies' Detective Agency)(A. McCall Smith)
Morality for Beautiful Girls (No.1 Ladies' Detective Agency)(A. McCall Smith)
The Full Cupboard of Life (No.1 Ladies' Detective Agency)(A. McCall Smith)
Dorothy L. Sayers: The Complete Stories
The Kite Runner (Khaled Hosseini)
Lord Peter - a Collection of All the Lord Peter Wimsey Stories (Dorothy L. Sayers)
Fordi det er nydelige bøker som handler om et skikkelig grepa kvinnfolk med et selvbilde, og ikke minst kroppsbilde, som vi Vestens kvinner har en del å lære av. og fordi det er første gang jeg har klart å få en følelse av den afrikanske (Botswanesiske, i hvert fall) mennesketypen, som er en mennesketype jeg er svært glad over å føle at jeg har blitt litt kjent med. Massevis av meget gode og levende skildringer av veldig fine personligheter.
Du kan forresten takke Blå for bekjentskapet med Mma. Ramotswe. Det var hun som anbefalte dem til meg. Ingenting er som en skikkelig Amazon-pakke, forresten!
Siden dere nå først nevner No 1 Ladie's, og dette med å bli kjent med botswanske kvinner, synes dere ikke det får litt mindre troverdighet i og med at bøkene er skrevet av en amerikaner? Jeg ble skeptisk til all forherligelsen av hvor flinke botswanerne var, og hvor overfladiske amerikanerne er. Misforstå meg rett, botswanerne er sikkert utmerkete mennesker. Men jeg føler vi ser hele greia fra en expats point of view.
Jeg synes også han beskriver kvinnene som svært selvstendige og at de nærmest befinner seg i maktposisjoner. Er det virkelig slik i Botswana?
En annen ting jeg ikke var veldig begeistret for var hvordan han gjentok nærmest hele forrige bok i sin neste. Det ble mye repetisjon.
Ok, jeg skulle ha takket deg først og fremst, men jeg satt i telefonen mens jeg skrev innlegget og glemte både det ene og det andre. :takker: til Tinetoff for at hun ga meg den første Mma Ramotswe-boka som påskelektyre
Eneste lille skår i gleden var at selv om alle sju bøkene (samtlige paperback) kom samtidig, har Amazon likevel trukket meg for portoutgifter x 2, hhv. 8 og 7 pund – det er jo liksom litt penger også... :sur:
Alle mennesker er jo individer og følgelig forskjellige. Om han som forfatter skulle ha helgardert seg ville jo boka blitt drepende kjedelig og full av moderasjon over hele fjøla. Det er bedre med litt svart-hvitt-presentasjon når det er noe helt nytt (noe det er for meg), så kan bildet heller nyanseres senere :åpen og inkluderende:
Jeg liker bøkene, i hvert fall. (Og nå fnises det vel også litt av botswanernes tro på egen fortreffelighet. Jeg liker spesielt referansene til Nigeria som en syndens pøl og roten til alt ondt.)
Kanskje det var det jeg ikke skjønte? At jeg skulle fnise av det? :rødme: Jeg ble bare oppgitt jeg, og følte at bøkene var svært preget av en amerikaner som var skitlei livet i USA, flyttet til Afrika og følte at han hadde sett lyset.
Nigeriareferansene skjønte jeg dog at jeg skulle fnise av.
Og egentlig så likte jeg jo noen av bøkene. Det var først i bok nr 3 at jeg fikk fnatt.
:knegg: Enig. Jeg digget følgende passasje: "When they died, good people, such as Mma Ramotswe's father, Obed Ramotswe, were undoubtedly welcomed by God. The fate of the others was unclear, but they were sent to some terrible place – perhaps a bit like Nigeria, she thought – and when they acknowledged their wrongdoing they would be forgiven."
Jeg synes ikke den er preget av stereotypier på en negativ måte, jeg. Jeg synes det er gjort med akkurat passelig mengde humor, sånn at det bare blir hyggelig og man tar poenget liksom. Det er jo krimbøker, ikke fakta-bøker.
Forfatteren er ikke amerikaner, han er skotte, men født og delvis oppvokst i Zimbabwe. Han bor i dag i Edinburgh. Han har tilbragt mye tid i Botswana - jeg føler at det han skriver virker ekte og "sant".
Jeg har lest 1,5 av bøkene, de fenger meg ikke uhemmet, men jeg kommer trolig til å lese flere likevel.
