Jeg har fått unger skadet i barnehagen. Ikke mye, men nok til at det har trengtes en sjekk på legevakta. Jeg blir skremt, men vet inderlig godt at det like gjerne kunne skjedd "på min vakt".
Nevøen min hadde en meget alvorlig hendelse i barnehagen. Helikotper til Ullevål fra en by 12 mil unna, og svært kritisk situasjon. Alt gikk bra. Barnehagen la seg helt flate, men foreldrene (min bror og hans eks) var enige i at også dette var et uhell som barnehagen ikke hadde kunnet forutse; i hvert fall når de fikk det på litt avstand.
Jeg er veldig klar på at jeg synes ungene skal få teste ut sine egne grenser, og at det er lov til å slå seg. De får klatre i trær og leke ved vannet. Sistnevnte dog under vår oppsikt. Knerten har falt i sjøen på hytta mens han skulle kaste kongler, men vi stod rett ved og plukket ham opp igjen. Verken jeg eller mannen min har mer opplæring i førstehjelp enn vi har fått på helsestasjonen og i barnehagen.
Er det ikke sånn at uhell vil skje? Og siden ungene befinner seg i barnehagen så stor del av dagen så er det naturlig at en god del av uhellene skjer akkurat der?
Jeg kjenner veldig på at jeg ikke ønsker meg dit at ungene ikke får klatre, ake eller spille fotball fordi det kan resultere i skader.
Jeg syns absolutt dette er noe å ta på alvor. Jeg syns det virker som det skjer for mange alvorlige uhell i barnehager, og at barndom blir borte på tur, drukner eller kveles i barnehagen ikke skal skje i det hele tatt. Det er noe helt annet å passe egne barn enn å ha ansvar for en stor gruppe med andres barn, så eksempelet med gutten din som falt i vannet syns jeg ikke er relevant for den saken her.
De fleste skadene guttene har hatt har skjedd i barnehagen. 3 fingre, et par tenner og en brekt arm. Alle har resultert i en tur på legevakta, evt tannlege dagen etter.
Må si jeg ikke er bekymret, det er sånn som skjer.
Men jeg vet at de ansatte er flinke til å se an forholdene. Ungene sendes ikke ned en isbelagt akebakke f.eks. Og skal de ut på isen må de ha på hjelm, men da har de som regel skøyter på beina også.
Husker vi fikk beskjed om at de ikke ønsket hettegensere/hettejakker etc på ungene i den forrige barnehagen.
Jeg tenker at så lenge det ikke handler om livstruende skader eller skader som fører til funksjonshemming, så har ikke barn vondt av å lære at visse type handlinger fører til visse skader. Nå har jeg barn som egentlig er ganske forsiktige når det kommer til utprøving av egne grenser, de balanserer ikke på skrenter, kaster seg ut i vannet uten å vite hvor dypt det er eller henger og dingler fra den øverste greina, så det er kanskje lett for meg å si det. Jeg vet jo tross alt at de delvis tar vare på seg selv.
Men det man kan, bør og skal forvente er at barnehagepersonalet har førstehjelpskurs, at de sikrer barnehagen for å unngå de "farlige" skadene, og at de faktisk følger med på de barna de har ansvar for, sånn at de raskt er på plass hvis noen først skader seg.
Og de gangene vi har tatt turen til legevakten eller ringt giftsentralen så har det vært i regi av mannen eller meg. Legevakten har vært kuttskader etter fall. Giftsentralen har vært gnafsing av ukjente bær. Begge deler kunne nok ha skjedd i barnehagens regi. Kuttskadene hadde jeg ikke reagert på. Bærspising hadde jeg blitt temmelig oppgitt over. Men jeg innser at man kan faktisk ikke skjerme dem mot alt, selv når man overvåker så og si konstant.
Som barnehageansatt, er det mitt største mareritt at det skal skje en alvorlig ulykke med noen av barna under mitt ansvar. Vi passer på dem, til enhver tid, men det skjer så fort.
Jeg har hatt en gutt, normal, frisk seksåring, som løp og lekte, som seksåringer gjør. Han falt, selvsagt måtte han treffe akkurat den eneste kanten det kunne vært mulig å treffe, og undertenna sto ut gjennom leppa...
Ei frøken, før vi fikk sukk for oss, gjorde, hva hun visste, var strengt forbudt. Når en voksen bøude seg ned og hjalp et annet barn - vips var hun på toppen av sklia, med akebrettet. Utfor bar det, og bang, rett i gjerdet, som faktisk sto et godt stykke unna.
Unger er utrolig kjappe, spesielt når de vet de ikke har lov til noe, men likevel vil gjøre det, og den voksne snur seg vekk ey øyeblikk.
Så lenge barnehagepolitikken er som den er, det vil si, vi skal ha flest mulig barn, inn på færrest mulig voksne - til en minstepris som foreldrene kan leve med, er det en stygg realitet at ja, det hender at jeg ikke ser alle barna til enhver tid. Vi sprer oss så godt vi kan i terrenget, vi voksne, men det er alltid rom for at uhell kan, og vil skje, om vi ønsker at barna skal få utfolde seg utendørs.
Min frykt er at vi ender opp med et samfunn, som ei bestemor fortalte om. Hun hadde et barnebarn på et par år, han vokste opp i USA. Hans jevngamle fetter, gikk i min barnehage, vi var rett i skogkanten og mye ut på tur over stubber og røtter. Fetteren kunne ikke bevege seg utendørs. Hun hadde spurt hvorfor, og fikk til svar at de aldri var ute, i hans day care i USA - dersom barna falt og fikk blåmerker, skrubbsår, eller skader, ville det nemlig bli så dyrt for bedriften, for ikke å snakke om at de risikerte bli saksøkt av foreldrene.
Uhell som fører til skade, skal, ideelt sett, ikke skje, men jeg tror det er helt umulig å gardere seg 100 % mot det, om vi ønsker at barna skal få tumle. En unge kan fort finne på å dytte en annen ned fra klatrestativet, et barn kan miste balansen på huska, eller bli for overmodig, og falle av. Vi skal legge til rette, vi skal forebygge og være påpasselige, men vi kan ikke forutse enhver hendelse. Dessverre.
Vi forebygger, ved å ha førstehjelpskurs en gang i året, forbud mot varm drikke andre steder enn på pauserom, vi har forskriftsmessige leker, skulle vi være i nærheten av vann, må en ansatt ha livreddingskurs, og vi følger med, så godt vi kan. Snorer i hetter, hetter som sitter fast på jakker, lek med sykkelhjelm på etc, er skummelt og bør unngås. Vi kan ikke klippe av snorer, om barna har det, men vi oppfordrer til klær uten dette.
Junior på fire synes jeg faller og slår seg stadig. Ikke noe alvorlig til nå, men må vel regne med tur på legevakt på et tidspunkt. Det er ikke så rart at det skjer i bhg siden han er der veldig mye av sin våkentid i løpet av en dag.
Men det er forskjell på fallulykker og at de glemmer barn ute eller at barn kan stikke av uten at de merker det på lang tid o.l. Det første tenker jeg er en del hverdagen, mens andre ting er sånn som absolutt ikke skal skje og som man må ha gode rutiner for å unngå at skjer.
En skal ikke forvente at det ikke skjer små uhell, men drukning, kvelning og at de blir borte på tur syns jeg en kan forvente at ikke skal skje. Og det er ikke det samme at du ikke har førstehjelpskunnskap når du passer egne barn, som at ansatte i en barnehage ikke har det.
Jeg er enig med Filifjonka at alvorlige ting av typen drukning og kvelning ikke bør forekomme. Utover dette tenker jeg at man må regne med noen skader.
Og så synes jeg også det er vårt ansvar som foreldre at vi snakker med barna som begynner å bli eldre om hvordan de skal oppføre seg og at man jobber med at de gjør som de blir bedt om. En seksåring har ikke store problemer med å stikke av fra barnehagen hvis han virkelig vil, uavhengig av de ansatte.
Jeg har nok vært heldig, for mine barn har aldri fått legetrengende skader i barnehagen. Knapt skader i det hele tatt. Tror det nærmeste vi kommer er da storebror fikk en ekstrem blåveis ved en eller annen anledning. Storebror gikk på friluftsavdeling siste året og de fisket, syklet og gikk på skøyter; det var sjelden uhell eller skader.
Det å miste barn på tur syns jeg er helt uakseptabelt. Det samme gjelder sikring på tur, drukning og kvelning. Det å ha forbud mot hettegensere og skjerf i en barnehage syns jeg er på sin plass. I tillegg må man faktisk følge med på barna.
Jeg forventer at barnehagen har rutiner for å på best mulig måte forhindre at alvorlige ting skjer, type drukning på tur, men at småuhell skjer i barnehage så vel som hjemme er bare en ting jeg regner med kan komme til å skje. Vi har hatt et uhell, med påfølgende tur til tannlegevakt, og barnehagen tok det mye tyngre enn det vi foreldre gjorde, for guttungen kunne like gjerne gått på snørra med en av foreldrene som vakt.
For det første må vi kunne forvente at profesjonelle barnepassere er godt kurset i førstehjelp. Det syns jeg for øvrig foreldre burde se til at de er også, Høvdigeng og jeg tok førstehjelpskurs for småbarn da jeg var gravid, og tenker å ta et oppfriskningskurs snart.
Skal barnehagen ha med ungene til vann forventer jeg at minst en av personalet er trent i livredning i vann, og at de resterende alle har oppfriskede førstehjelpskurs.
For det andre er det forskjell å ta med 20 unger i en isete akebakke og å ta med en eller to. Selvsagt skal unger fortsette å ake, men det er kanskje ikke nødvendig å gjøre det på holka? Det hender da at vi som foreldre vurderer akebakken som utrygg under slike forhold også, til tross for at vi bare har ett barn å holde styr på.
Jeg syns ikke problematikken som er tatt opp i denne artikkelen er den samme som i noen utenlandske barnehager, her er det jo hovedsaklig snakk om nok personale, og utdannet personale slik at man nettopp kan passe på ungene når de klatrer eller husker. Ikke at man skal droppe klatiring, aking og husking.
Jeg har forresten ikke latt noen av barna mine ha hettegensere i barnehagen, selv om de ikke har forbud. Synes det er veldig rart med alle hettegenserne som figurerer der, særlig på småbarn.
Selvsagt skal man forøvrig forvente at når du leverer barnet ditt i barnehagen, skal det komme levende hjem. Ei heller skal barnet glemmes igjen på tur, eller klare rømme fra barnehagen.
Når det er sagt - noen barn klarer stikke av, jeg har hatt en som måtte gjetes, rett og slett, hvis ikke, ble han borte. Når Martha Louise klarte rømme fra barnehage i sin tid, klarer de fleste det, om de virkelig har lyst. Men skje - nei, det skal det faktisk ikke gjøre. Å glemme igjen barn på tur, i vognskur og boder, det syns jeg faktisk er på randen av utilgivelig. Man teller og dobbeltteller på tur, man låser aldri, aldri, et skur, uten å sjekke både en og to ganger at ingen har gjemt seg i en krok, eller sover stille i ei vogn.
Dødsulykker kan skje - takk og lov ikke ofte, men dessverre, det forekommer. Barn kan falle ned fra lekeapparater, ei lita venninne av Lillemann døde for noen år siden av en pølsebit i halsen. I dette tilfellet var hun under oppsyn av folk som var opplært i livredning, all den tid de egentlig hadde ansvar for min sønn, men han var ikke i barnehagen denne dagen. Så - til tross for at jenta var under oppsyn av personale med livredningskompetanse, heimlich ble forsøkt på korrekt måte, hjerte-lungeredning ble så igangsatt til lege kom med helikopter - de gjorde alt etter boka, og har politi- og legebekreftelse på at de ikke kunne gjøre noe som helst annerledes - like fullt sto ikke livet til å redde på veslejenta.
Slikt kan skje - det er like forbanna vondt hver gang det skjer, og personalet trengte lang tid med oppfølging av kriseteam før de klarte gå videre i hverdagen.
Og ene rådet de fikk - ha pølsefest igjen, så fort som bare det - dere må aldri bli redd for å la barna spise pølser, for det er en del av barndommen, det med.
Jeg tenker at uhell og ulykker kan skje hvorsomhelst, nesten samme hvor godt man passer på. Vi har heldigvis aldri hatt noen alvorlige ulykker i barnehagen, og det har ikke vært noen alvorlige hendelser på avdelingene mine har gått.
Når eldste gikk i barnehagen mistet en annen avdeling to barn på Oslo S. Selvsagt noe som aldri skal skje, men det skjedde - og de ansatte tok det utrolig tungt. Heldigvis gikk det bra, men alle rutiner ble gjennomgått med lupe etterpå. Det var snakk om to 5-6 åringer som hoppet av toget ut av den andre døra på vogna etter å ha blitt telt opp osv ved en dør. De hadde heldigvis blitt funnet av en snill mann som ringte barnehagen med en gang (de hadde refleksvest med mobilnr), og passet på til en voksen fikk hoppet av på neste stopp og kommet tilbake. Det ene foreldreparet tok det veldig rolig (etter en stund hvertfall), de andre tok barnet ut av barnehagen.
Jeg skjønner at det kan skje. Jeg har mistet en unge på et kjøpesenter, enda vi var to voksne med bare to barn.
Jeg tenker at jo eldre barna blir, jo lettere blir det å gjøre sånn som Neket skisserer. Dersom jeg hadde en seksåring som hadde hoppet av toget, hadde jeg hatt en lang runde med seksåringen, for å si det sånn. På skolen må man jo regne med at de kan passe seg selv til en viss grad. I klassen til storebror var det to gutter som stakk av på skogstur, og jeg møtte mor til den ene, og hun var rimelig klar på sønnens eget ansvar.
Jeg er litt enig med Tjorven. Selv om man skal kunne forvente at barna blir passet på, så synes jeg vi på en måte går i retning at barna ikke får utfolde seg fritt i barnehagen lenger. Jeg synes det skjedde mye bare på de 10 årene jeg jobbet i barnehage. Fra at foreldre stilte opp på dugnad og bygde lekeapparater, til at vi nå kun får sette opp EU godkjente ting osv. Og litt den redselen for hva som vi skje OM et barn skader seg, feks ved å klatre i et tre.
Men så lenge det ikke er en voksen pr barn, så vil ikke gå an å ha kontroll på absolutt alle barna, hele tiden. Men når det er sagt så tror jeg fortsatt at mange barnehager har for dårlige rutiner ift oppsyn/kontroll med barna. :nemlig: Men jeg vet ikke om forbud og veien mot USA tilstander er det beste. :vetikke:
Jeg er ikke overrasket over disse tallene og jeg mener de er for høye. Jeg er ikke for at ungene skal begrenses veldig slik vi ser i mange andre land og forskning viser også at unger som blir vant til å vurdere risiko generelt skader seg mindre enn andre. Det innebærer at det er bra for barn å klatre, løpe, sykle, disse og leke.
Jeg mener derimot at bemanningen er for dårlig. Det som jevnt over er vanlig er tre personal på 18 barn fordelt på 9 og en halv time og hvis man da tar med pauseavviklingen og møter betyr det at vi i store deler av dagen bare er to stykker med barna. Om det er sykdom og vi ikke klarer å skaffe vikar er det perioder hvor en av oss er alene med alle sammen. Det skjer dog ikke ofte, men det skjer.
Dette er ikke forsvarlig etter min mening og hver gang jeg hører de diskutere kvalitet i barnehagen og de utelukkende snakker om mer kursvirksomhet og høyere lønn så blir jeg sur. Gi meg en assistent til sånn at jeg kan få bedre arbeidsvilkår til å få til et godt pedagogisk arbeid så skal de få se at kvaliteten øker. Nå går mye av tida bort til å holde stumpene sammen.
Jeg kjenner ikke til at det har vært skader i barnehagen, annet enn skrubbsår etter fall fra huska. Men jeg reagerer på at HMS ansvarlig er ubetjent, dvs. leder har ansvaret, men det skulle vært egen person. Forebygging er viktig, men det tror jeg det blir satt av liten tid til. De har nok med bemanningskabal og å gjøre vikarer kjent.
Postet samtidig med Meissa ser jeg, er veldig enig i det over.
Fordi da var det mer «ok» med det meste av fri utfoldelse, føler jeg. Og økonomi (siden de klatrestativene er svindyre). Nå er det flere begresninger. Jeg føler bare at det har snudd litt, med mye er regler og ting som ikke er lov, fordi det kan være farlig.
Jeg skjønner det jo, både ift det at barn ikke skal skade seg, og redsel for erstatningskrav og det som er, men jeg vet ikke hvor sunt det faktisk er på sikt.
Jeg skjønner fremdeles ikke sammenhengen? Mener du at man kan utfolde seg mer i hjemmesnekra apparater? At det blir færre apprater på grunn av økonomi forstår jeg.
Her er bilder fra en barnehage i vårt nærmiljø, jeg vil ikke si at disse apparatene står tilbake for noen hjemmesnekra, altså:
Deter vel mer snakk om at de godkjente apparatene er så dyre at det i noen tilfeller ikke blir mange apparater. Men jeg syns det er greit at de skal være godkjent etter visse regler. Det har vært endel ulykker med lekeapparater.
Jeg tenkte litt på denne nyheten i dag tidlig, forresten, da jeg spurte lillesøster om hun gledet seg til en ny dag i barnehagen og jeg fikk et umiddelbart "JA! for da kan jeg leke i det gule klatrestativet". Det gule klatrestativet er det klatrestativet med flest fysiske utfordringer, blant annet at man kan henge etter hendene og bevege seg fra punkt A til punkt B ved å flytte hender fra et gult håndtak til det neste. Det er såpass høyt ned at ramler de ned kan de komme til å tråkke over eller brekke et bein, og det er altså helt greit for meg. For den fysiske oppsiden ved å ha et slikt klatrestativ er mye større enn den lille risikoen det er for at man skal ramle ned og slå seg.
Nå skal det sies at vår barnehage har en veldig god bemanning, de er fem stk på 22 unger, og de voksne har veldig gode rutiner på å spre seg rundt på uteområdet, sånn at de har veldig god oversikt til enhver tid. Det gjør at jeg stoler maksimalt på at de har god kontroll. De har til dags dato ikke mistet en unge på tur, selv om de drar mye på tur, og de har heller ikke hatt noen tilfeller av rømlingsforsøk.
At det aldri skal skje dødsulykker i barnehagen, ser jeg på som like utopisk som at det aldri skal skje dødsulykker andre steder. Barn kan falle ned og lande på nakken, barn kan sette noe i halsen som man ikke klarer å få opp igjen, osv.
Jeg forstår ikke at det skal være mindre sannsynlig at ting skal skje når man er tre voksne på tjue barn enn når man er to voksne på tre barn. Ja, de skal være trenet i førstehjelp, og nei, det hjelper ikke alltid. Jeg har ofte ansvar for 30 barn alene på tur i skolen, og hvis en stikker av så har jeg ikke nubbsjanse til å forhindre det. I barnehagen er de noen flere voksne, men til gjengjeld har de mindre barn som må gjetes på en annen måte.
Jeg vil absolutt ikke til et samfunn hvor barna ikke får prøvd seg og ikke får utfordret sine grenser. Barna våre for klatre, hoppe, stå på ski, ake, stå på brygger (med oss ved siden av), og alt mulig annet de trenger å øve på for å mestre når vi ikke er med dem lenger.
Jeg tenker at barn skader seg. slikt skjer. Så lenge barnehagen følger med, passer på, har rutiner for situasjoner som kan hende, og har førstehjelpskunnskaper, så må man være fornøyd. (nå tenker jeg på uhell og skader. Ikke på kvelning/drukning/alvorlige ulykker som kommer av dårlige rutiner).
Man vil jo ikke at noe skal skje med barnet sitt, men man kan ikke pakke det inn i vatt heller.
snuppa ble skadet en gang da hun var 4. hun datt ned fra benken ute og dunket tinningen mot vinduskarmen og fikk et kutt som måtte stripses.
Også datt hun ut av ro- båten da de var på sommertur da hun var 5. (Dette er bare typisk snuppa.) Det gikk helt fint men hun ble litt skremt. (hadde redningsvest på seg)
Sønnen min har også blitt skadet. En gutt dyttet ham slik at han falt mot noe og slo ut en tann, men det var i følge parklederen første skikkelig skaden så lenge hun kunne huske. Jeg tenker at uhell skjer og at det er umulig å forhindre uhell totalt. Selvsagt skal de ansatte gjøre sitt beste for å passe på, men det vil aldri være mulig å overvåke alle barna 100% av tiden (men jeg er enig i at glemte barn o.l. ikke skal forekomme), og barna må få utfolde seg. Jeg synes det ville vært synd om de må begrense seg fordi vi er så redde for brukne bein eller blåmerker.
Jeg syns at skader som rett og slett bare skjer i blant (som at jentungen trynte og knakk en tann på hardt underlag, eller guttungen falt og brakk en fot, eller vennen til Lillebror som ramlet over sin egen arm og brakk den), det kan man ikke forebygge uten at man skal polstre ungene og omgivelsene deres.
Alvorlige skader, som drukning, kvelning i usikrede lekestativer, forgiftninger pga at man ikke oppbevarer ting godt nok, osv., er noe annet.
Bemanningen og rutinene skal være nok til at OM et barn faller ned fra et tre slik at hetta blir hengende i en gren, så er det en voksen som ser det før det går galt.
Og så er jeg glad for at de ansatte i barnehagen vår har årlige førstehjelpskurs.
Det er da klart det blir MINDRE sannsynlig at noe skal skje når man har bedre muligheter til å følge med på hvert barn??? At man ikke kan eliminere risikoen er kanskje sant (men man har nullvisjoner andre steder, hvorfor ikke i barnehager?), men det er klart risikoen blir mindre!
Det er jo nettopp det jeg sier. Det er færre voksne pr barn i barnehagen (tjue barn på tre voksne) enn hjemme (tre barn på to voksne)- så når det skjer ulykker hjemme, må man også forvente at det kan skje i barnehagen.
Ja, det med kostnader skrev jeg at jeg skjønte var problematisk. :) Men jeg forsto Nessies lik at det også var bra med egensnekrede apparater for utfoldelsens del, og det skjønte jeg ikke helt.
De apparatene er sikkert megadyre, men et eksempel på at de eu-godkjente på ingen måte trenger å være kjedeligere enn hjemmesnekra greier.
Signerer. Vi har også vært hos tannlegen etter at en av ungene tok seg en flytur fra et eller annet møbel, og det skriver jeg på kvota for "shit happens", akkurat som den flyturen han tok fra stuebordet her hjemme som medførte at en søndags formiddag ble tilbragt på skadepoliklinikken på den lokale akutten.
Ja, jeg ser ikke noe annet negativt enn kostnader, egentlig, men det kan jo være ganske vesentlig, for det betyr at det er mange barnehager og skoler som ikke har råd til skikkelige lekeapparater. Hos oss jobbet og samlet foreldrene inn penger, men det går jo ikke overalt.
Jeg forsto ikke Nessie som at hjemmesnekrede apparater var bedre for barnas utfoldelse og lek, tror hun mente at disse var mer innenfor rekkevidde økonomisk. Men det kan hun jo svare på selv. :)
Barnehagen vår har akkurat rehabilitert uteområdene sine. Jeg synes de fikk skrekkelig lite utstyr for de 500 000 som de hadde til disposisjon. Og 500 000 er jo egentlig mye penger.
Nå skal ikke jeg bestemme hva Nessie mente altså, men det var dette innlegget jeg lurte på, hvor "Og økonomi" kom som et tillegg til noe jeg ikke helt skjønte:
Vi kan ikke ha lekeapparater på lekeplassen her i nabolaget fordi Velet ikke har sjanse til å spa opp så mange penger. Så ja, jeg synes det er veldig dumt at man har så strenge krav at alternativet blir ingen lekeapparater.
Jeg syns jo egentlig ikke det er et alternativ med utrygge aparater heller.
Men jeg ser jo at i barnehagen (der det ikke er apparater, fordi pedagogikken dyrker fri lek i naturområde) er det jo langt mer uttrygt enn det foreldre vil klare å snekre sammen, med knauser og trær og skrenter og gjørme oppå glatte berg. Det blir litt snodig, men jeg vil jo aldri fjerne naturtomten og erstatte den med en polstret lekeplass heller. Selv om det kostet mellomsøster en fortann.
Ellers: En ting med EU-godkjente lekeplasser er at de er relativt polstret. Underlaget er såpass mykt at man slår seg, med skader seg ikke, om man faller fra toppen. Og det er en balanse i hvor mye smerte man skal fjerne fra lek som involverer klatring og balanse, før det blir en risiko i seg selv (fordi barna automatisk, om ikke bevisst, blir dårligere til å vurdere risiko av det. Og det er jo også farlig).
Ja. Om ikke det hadde vært en sånn mølle for å få godkjent apparatene, ville det blitt flere konkurrenter om å lage slike apparater, og prisene ville gått ned. Det finnes mange typer lekeapparater som overhodet ikke er like utrygge som å være ute i den vanlige naturen - noe jeg synes er den beste form for atspredelse barn kan drive med.
Man trenger ikke være Einstein for å konstruere lekeapparater hvor faren for kvelning er så godt som eliminert. Faren for å dette ned får du ikke eliminert uten å ta bort lekeapparatene, og om det er alternativet sier jeg ja til flere skader a la brukne bein og sånt for å få barna til å være aktive og trives med å være ute.
Det er forskjell på ulykker og ulykker synes jeg. At barna får utfolde seg, av og til faller og brekker et bein eller slår ut ei tann synes jeg er innenfor det man skal akseptere så lenge det ikke var en halvgal ansatt som løftet halvannetåringen opp i toppen av det høyeste klatrestativet. Mine klatreunger som kommer seg opp selv synes jeg imidlertid må få lov til å klatre selv om det alltids er en viss fare for at de kan falle ned.
Ulykker som skyldes farlige lekeapparater synes jeg derimot er uakseptabelt. Da tenker jeg på lekeapparater som ikke tåler å bli brukt på en annen måte enn de var konstruert for, slik at deler løsner og unger kommer i klem eller blir kvalt. Dette er problemet med foreldrebygde klatrestativer, at de ikke nødvendigvis er solide nok og gjennomtenkte nok. Naturen selv stiller i en egen klasse synes jeg, den er som den er og det har en egen verdi å lære å mestre den selv om den ikke er tilpasset smårollinger. Jeg synes heller ikke det er akseptabelt å gå på tur med så få voksne at de ikke greier å holde styr på at de fortsatt har alle barna, og jeg synes at redningsvester hører med hvis man er i nærheten av vann der det er mulig å falle uti og drukne.
Men jeg er enig med de som er bekymret for økonomien i mange barnehager.
Det er ganske få barnehager som har økonomi til de lekeapparatene der. :nemlig:
Men det kunne nok fint vært foreldre som hadde kunnet lage apparater som ligner på de over.
Og jeg tror redselen for at ting skal gå galt legger begrensninger på barns utfoldelse i barnehagen, og det bare mer og mer fremover. Inkludert dugnad for å få til klatrevennlige apparater.
Søk om midler gjennom Sparebankstiftelsen (eller tilsvarende, avhengig av hvor du bor)! I 2012 går midlene til Kunst og kultur og Nærmiljø, idrett og lek.
Som likner ja. Men kanskje ikke som holder like lenge, som er satt sammen med tanke på at snorer ikke skal henge seg fast, fingre ikke skal klemmes av, spiker ikke skal stikke ut, trinn ikke skal bli slarkete osv.
Jeg er veldig enig i hva Katta skriver over her med tanke på sikkerhetskrav til lekeapparater.
Jeg, personlig, er veldig glad det er en norm som lekeapparater i barnehage skal være bygget etter, for å bli godkjent - og for at det (i hvertfall i min barnehage) er daglig inspeksjon av utstyr, og årlig offentlig kontroll, for å være sikker på at barn ikke kan skade seg på dem - utover det at de kan falle ned.
Desverre koster det noe enormt med godkjente lekeapprater, og mange barnehager, min egen inkludert, ender opp med et fantastisk kjedelig uteområde, da vi ikke får midler til å kjøpe inn mer, og ledelsen har som policy at vi ikke har lov til å be om hjelp fra foreldre. (Kjekt nok det og, sånn egentlig.)
Men, når vi først er inne på økonimi, er jeg egentlig glad for at ledelsen prioriterer å leie inn vikar ved fravær, framfor å sette opp et nytt klatrestativ - når man først er tvunget til å velge. Mangel på hva jeg mener er tilstrekkelig voksentetthet, er det verste vi strir med, i det daglige.
Men det er jo mulig å ivareta sikkerhet likevel. Med kontroller og inspeksjoner og en norm å følge. Tenker jeg. For det er mange som har kompetanse på å bygge blant foreldrene, feks.
Men byggekyndige får vel lov til å bygge etter gjeldende regler? Eller får man bare kjøpe fiks ferdige apparater fra navngitte utsalg? Når jeg sier foreldrebygget tenkte jeg mer på glade amatører som setter i gang med god vilje og ikke fullt så gode kunnskaper.
Det er ofte mulig, men slett ikke alltid. Sånn som vi bor består foreldrene stort sett av urbane akademikere. Vi er så tafatte på dugnad at jeg må trekke på smilebåndet (og dette inkluderer i aller høyeste grad meg og mannen også, altså).
Jeg har opplevd 2 skader i barnehage, den ene der 2-åringen fikk kjøre sparkesykkel ned en lang bakke uten hjelm, og endte i en grushaug med kjøttsår fra hake til panne, og en med en stor, blå kul etter en uheldig forsering av sklia.
Det siste uhellet ble forbigått i stillhet - det er slikt som skjer. Men den første uhellet førte faktisk til at jeg tok barnet ut av barnehagen. Kanskje overreaksjon, men det var det som tippet lasset, å føle at barnehagen ikke tok ansvar for og viste omsorg ovenfor barnet mitt.
Jeg tenker derfor at man må skille mellom hendelige uhell som kan oppstå uansett, og skader/ulykker som oppstår på grunn av svake rutiner.
