Vi befant oss i utlandet den 22. juli og var borte i nesten 2 uker. Vi fortalte og forklarte for snuppa (da 6,5), men valgte å ikke fortelle noe til knerten (da 3,5 år). Det var en feil. Knerten fikk en reaksjon i ettertid. Han var veldig redd for "bombemannen" som han kalte ham.
Vi ser ikke på nyheter når ungene er våkne, men det er ikke til å unngå at de får med seg ganske så mye allikevel. Begge kommer sannsynligvis til å få med seg nyheter om rettssaken, men helt hvordan det skjer vet jeg ikke.
Noe av målet mitt er å fortelle at vi ikke skal gå rundt å være redde hele tiden. Det kan skje igjen, men at denne "bombemannen" er tatt. De lurer på når han kommer ut av fengsel, og foreløpig har jeg svart "Aldri" selv om jeg ikke er sikker på om det er korrekt.
Noen som har noen gode innfallsvinkler på hvordan man snakker om dette med unger i aldersspennet 4-7 år?
Jeg vil tro Supernytt har noen gode vinklinger? De hadde det i tiden etter 22. juli i allefall. De lagde tre videoer som lå tilgjengelig på nettsidene til NRK, og i den ene snakket de blant annet om det med redsel.
Supernytt for 6 - og 11 åringen.
15 åringen har allerede oppdatert seg veldig på nett-tv.
Vi har snakka mye nå etter at de tre eldste kom hjem fra skolen. De er opptatt av dette, og har mange spørsmål. Jeg synes det er viktig å gi svar.
11 åringen er mest opptatt av rettssystemet, og jeg tror det bunner i at hun ønsker en trygghet om at denne mannen aldri kommer ut i samfunnet igjen. Vi har snakka om hvordan rettssystemet er bygd opp, og om hvorfor denne mannen har rett på advokat.
Jeg prøver å framstille det på en ryddig måte, men må innrømme at jeg sliter litt med det innimellom. Jammen er det mye følelser inn i bildet, og jeg tenker virkelig på pårørende i disse dagene.
6 åringen får meg også til å smile, for hun har jo barns herlige uskyld. :hjerter:
Vi snakka om at han er fengsla, og at han ikke kommer seg ut derifra.
"I Pippi bruke dæm to tyvan ei fil, også e dæm ut av fengselet."
Utfordringen er litt å finne tid nok til å ha rolige og lange nok samtaler om dette, en-ti-en, så det må vi prioritere fremover. Supernytt, ja.
07-eren vet om hva som skjedde (en bombe og at han skjøt og drepte mange), og at man skal bestemme hvordan han skal i fengsel. Det er vel det, tror jeg. Han har spurt når det har kommet opp fra de andre barna.
Mellomjenta er opptatt av hva en rettssak egentlig er, hvorfor man må ha det når han har tilstått, og sånt.
En viktig ting: Jeg har minnet dem på at når sånne store, viktige ting skjer så er det alltid masse rykter og at de IKKE må tro alt de hører. Og at de må spørre oss om de hører noe de ikke er sikre på om stemmer, eller alltid om de lurer på noe.
Ja, og med eldste så har vi prøvd å snakke om hva som er sykdom og hva som er ondskap og hvorfor man ikke skal straffes for det første, men det er jo virkelig et fordømt tricky tema!
Jeg har ikke tenkt til å snakke med gutta om det med mindre de spør om ting. De kom veldig midt oppe i det den dagen det skjedde. Jeg var hjemme alene med gutta, og satt og så på TV når dette startet. Plutselig gikk det opp for meg at min beste venninne var på jobb i regjeringskvartalet. Det kvarteret det gikk før jeg fant ut at hun var ok er et av de tøffeste øyeblikkene i mitt liv. Jeg var helt fra meg en stund, og måtte sende gutta på rommet til jeg klarte å ta meg sammen. Etter det måtte vi jo snakke sammen. Venninnen min er fadder for begge gutta, og de kjenner henne. Vi snakke masse om dette i etterkant. Så med mindre de lurer på noe, så orker jeg ikke å rippe så mye opp i det. Jeg kjenner at jeg ikke takler det så bra rett og slett.
9 åringen rant helt over av spørsmål seint i kveld. Hadde fått med seg endel på tv og radio tydeligvis. Han kunne virkelig ikke fortstå at tiltalte fikk sitte uten håndjern, at det hadde tatt så lang tid, hva som skulle skje osv. osv. Jeg hadde ikke så gode svar følte jeg. Skal bruke litt tid på dette her i morgen.
Jeg svarer på alle spørsmål så godt jeg kan. I dag var 8-åringen hjemme fra skolen så han og jeg så litt på tv fra rettsaken sammen. Så klart kun enkelte utdrag, han ville se hvordan han så ut, høre hvordan han snakket osv. Når 10-åringen kom hjem så hun litt også. De får ikke se det alene, men når jeg er der. De spørr om hvorfor han gjorde det, om han angrer, nøyaktig hva han gjorde, om han var alene, finnes det andre som tenker slik og kan gjøre det samme. Jeg svarer etter beste evne. Mine merker godt om jeg prøver å dekke over eller snakke rundt, de vil ha sannheten og den får de. De blir usikre om de merker at voksne ikke forteller for da betyr det at det er skummelt.
Tja, si det. Mine var ikke særlig snakkesalige i dag. De hadde ikke hatt dette oppe på skolen, men begge de store hadde nok fått med seg en del om rettsaken likevel. Eldsten var mest opptatt av om det rette hadde vært dødsstraff, slik en kamerat av ham hadde foreslått, eller ikke. Hvorfor vi ikke har dødsstraff, og at noen hadde fått dødstraff i landssvikoppgjøret. Mellomsten var opptatt av hva som var sykdom og hva som var slemhet, og om det går an å skille. Vanskelige spørsmål, og jeg har ikke svar. Men det er greit å prate litt rundt. Vi har snakket om hva som er greit å få med seg og å skjerme seg fra når det gjelder nyheter. Ok med avtaler om slikt når man har nyhetshungrige unger. Minsten fikk med seg i sommer at det var en slemming som hadde laget bombe, og som hadde skutt mange mennesker. Han vet at slemmingen er fanget av politiet. Han har ikke brydd seg noe med dette nå, men forleden fikk han seg ny dosang. Her tryktes det til høylydt: Eg ve te Bergen, ve te Bergen med det samme.Der har eg det så fisken i vannet. Vått og kaldt, og Breivik overalt.
Vi får nok ta en prat eller to med ham også, ja...
Jeg tok opp gårsdagens supernytt, fikk ikke vist den til ungene, men så den selv. Jeg syntes den var godt tilrettelagt. Og min 4-åring hadde fått se den hvis han hadde vært hjemme i dag. Han skal være med en kompis hjem, så jeg og snuppa skal se den sammen. Det tror jeg egentlig er lurt, og så kan 4-åringen og jeg se den sammen etterpå. Så kan han få stille spørsmål uten storesøster tilstede.
Vi vil prate med minstemann om dette også. Særlig med tanke på hvor skremt han var i fjor sommer da vi trodde han var for liten til å få med seg noe som helst.
Jeg dropper Supernytt for minsten. Er ikke alltid jeg har likt vinklingene der særlig godt, selv om det er snillere enn voksennyhetene. Særlig reagerte jeg på hvor raskt de forklarte ABB som tankesyk i sommer, uten tanke på alle de som har foreldre med tankesykdommer, eller de ungene som selv har tankesykdommer. Det er jammen meg nok av dem. Storeguttene mine får se Supernytt hvis de vil, men jeg vil nok helst se sammen med dem.
Jeg syns det blir helt feil om man ikke kan bruke begrepet tankesykdommer om dette. Skal man følge den logikken kan man ikke kalle folk med influensa syke heller, fordi noen har kreft.
Nå ja, kanskje, etter at psykologer har gjort sine evalueringer av ham. For min del synes jeg feiltanker har fungert bedre som forklaringsbegrep, et ord mange som gir tips og råd rundt hvordan formidle til barn bruker. Men å konkludere med tankesykdom bare dager etter terrorhandlingene, uten at sakkyndige hadde samtalt med/observert/evaluert/diagnostisert Breivik i det hele tatt, mener jeg var veldig feil. Alle slemme handlinger er ikke nødvendigvis syke handlinger. Psykisk syke foreldre blir anbefalt å bruke tankesykdom som begrep for å forklare og forståeliggjøre, og kanskje avstigmatisere sin sykdom for sine barn, og psykisk syke barn får dette begrepet som hjelp for å forstå sin egen sykdom. Da mener jeg det ville vært lurt å trå mer varsomt enn hva Supernytt, og dermed også masser av skoler rundtom endte opp med å gjøre. Sammenlikningen mellom influensa og kreft blir en helt annen sak, mener jeg, da psykisk sykdom på en spesiell måte kan oppleves svært sosialt stigmatiserende, både for den syke og pårørende. Tror ikke jeg kommer til å diskutere den saken mye mer nå, da dette også ble ganske greit debattert i ukene etter 22. juli.
Hvit spurte om jeg syntes at han burde få straff for det han hadde gjort. Jeg svarte ja, og da sa hun at hun var helt enig. Han burde i hvert fall få to måneder. :knegg:
Jeg svarte at han kom til å få mye lenger straff enn to måneder. Han måtte ha en straff som hindrer ham å skade flere mennesker, og da betyr det at han ikke får være fri og sammen med andre mennesker på mange mange år, kanskje aldri.
Jeg har i dag fått sett gårsdagens supernytt med begge ungene, men heldigvis i to omganger. De hadde mye fokus på sikkerhet rundt ABB, og akkurat det var det som var viktig for Knerten. Nemlig at han ikke kan rømme. Det synes jeg de fikk forklart og klarte å skape litt trygghet.
Jeg er veldig glad for Supernytt kjenner jeg. Det er klart og greit og jeg likte også fokuset på at de passer veldig godt på, altså at han ikke er en trussel for noen lenger.
Vi ser aldri vanlige tv-nyheter mens jentene er oppe, så det er ikke snakk om det nå heller. Men vi abonnerer på mange aviser, så det ligger jo en del rundt her.
Vi var også i utlandet 22. juli, og storebror kunne ikke lese. Vi pratet litt med ham om det, mest om Regjeringskvartalet siden min far faktisk stod rett ved den utblåste kantina og hadde mer flaks enn hva burde vært lov. Etterpå fortalte vi kort om Utøya, men han spurte ikke mye og vi gav ikke detaljer. Han virket ikke så interessert, og jeg ville ikke presse det på.
Jeg ser han er blitt mye eldre nå, og jeg tenker at nå må han få vite mer og jeg må følge med. Han leser også strålende, så han kan jo finne hva som helst og lese om det som har skjedd. Jeg synes Supernytt er en god innfallsvinkel, det er en naturlig måte å ta det opp på. Vi passer på å se det sammen med ham hver dag nå, og igår snakket jeg litt med ham, spurte om han hadde forstått hva det var, om han husket det fra ifjor, om han syntes det var skummelt.
Han sier han husker det, at bestefar var heldig, at han ikke er redd, men at han synes det er spennende å høre om. Han virker ikke veldig ivrig på å prate om det utover det, så jeg lar det ligge der. Jeg tenker at det viktigste er å være tilgjengelig, ikke nødvendigvis si så mye.
Niåringen min har en autismediagnose, og er derfor sosialt umoden. Vi var på ferie i tiden etter 22. juli, og snakket nesten ingenting med han om hva som hadde skjedd, men vi sensurerte ikke hva vi voksne snakket om. Han har selv aldri nevnt det som skjedde. I dag satte jeg derfor med vilje på nyhetene mens han fortsatt var våken, for å se om han reagerte, slik at det ville bli lettere å initiere en samtale rundt temaet. Og niåringen reagerte med en gang.
Se, der er Anders Eivind Breivik, mamma.
Behring, ikke Eivind.
Det er for vanskelig, så jeg sier Eivind.
Vet du hvem han er da?
Han er er morder! Er han i fengsel nå? Hvor lenge skal han være i fengsel.
Han skal sikkert være i fengsel eller på sykehus til han blir gammel.
Jeg er glad vi var i England da, mamma, så vi ikke ble myrdet.
Videre spurte han om hvor ABB var, og hva en rettsal er og litt annet. Etter hvert begynte han å spøke og si "se bak deg, mamma. Der er Breivik". Jeg sa at det var ikke noe moro når han spøkte med dette, men da sa han "men, det er jo ikke farlig, han er jo i fengsel".
Så, til og med en rimelig asosial niåring som aldri ser nyheter og sjelden snakker med andre barn, har fått med seg dette. Men regner med at de har snakket om det på skolen.
Jeg har faktisk sendt mail til rektor på skolen nå i kveld og spurt hvorfor de ikke snakker om dette på skolen (som visstnok er anbefalt). Det er veldig mange elever i Osloskolen som ikke har foreldre de kan snakke med hjemme, og mange av de forstår ikke helt hvordan dette henger sammen.
Barn får med seg utrolig mye bare av å se forsider på aviser og høre nyheter i "bakgrunnen". Vi var ikke i Oslo da dette skjedde men min datter spurte meg kort tid etter 22 juli om ABB "bare" hatet muslimer eller om han hatet "slike som meg også" (faren hennes er svart brite). Hun fortalte meg at mange muslimer på skolen trodde det var flere som ABB som ville drepe dem, og lurte på om dette var sant. Det er utrolig mange tanker som rører seg rundt i hode på barn, og samme hvor mye vi ønsker å skjerme de for de grusomheter vi nå skal høre om i detaljer i flere uker fremover så må vi bare snakke og snakke om det. Dette er en så enorm stor sak at barna våre vil, om vi liker det eller ikke, få med seg masse detaljer. Da er det mye bedre at vi åpner opp for "åpen dialog" om det i hjemmet slik at det er lav terskel for de å spørre oss hjemme. Ofte vil de jo bare høre ting bli gjenfortalt, eller de vil se en forside på en avis med en tabloid overskrift. Det er vår jobb å hjelpe de til å forstå og sette det i en kontekst (så langt det lar seg gjøre).
Men jeg er overhode ikke imponert over at Osloskolen ikke i større grad har hatt fokus på dette. Særlig ovenfor de elever som kanskje ikke har de forutsetninger mange andre har for å forstå eller snakke om det hjemme. Jeg får vondt langt inn i hjerterota av å tenke på alle de elevene som er født og oppvokst her i Norge som må ta budskapet til ABB innover seg i så ung alder. Jeg kan ikke engang innbille meg hva det må gjøre med et ungt barnesinn. :(
Jeg er ikke sikker på at alle barn får med seg mye av saken. Barn som ikke bruker internett ubevoktet, som ikke leser avisen og heller ikke ser nyheter på tv (annet enn Supernytt som er veldig begrenset) og som ikke har foreldre som snakker om det mens ungene er våkne. Disse barna har bare pratet fra elever på skolen, og kanskje noen ubetenksomme voksne. Det er ikke mye de får med seg. Og det synes jeg er helt greit.
Barn får med seg mye mer enn du tror. Barn snakker sammen, og det er ofte mer skremmende enn virkeligheten spesielt fordi virkelighet og fantasi kan skli sammen. Hadde du snakket om barnehagen kunne jeg forstått det men å tro skolebarn kan skjermes blir vel blåøyd og naivt.
Jeg tror det er viktig at barn lærer at slemme mennesker ikke går i stripete tøy og er slemme hele tiden. At mennesker som virker snille/ er snille kan gjøre slemme ting. Noen ganger tror mennesker det de gjør er rett selv om det er veldig feil. Å lære om rettssystemet, og lære om grunnprinsippene for demokrati er langt fra feil for skolebarn. Ta barna på alvor og ikke ekskluder dem.
For et par måneder siden overhørte jeg en jente kommentere den saken der et lite barn ble druknet i en bøtte. Moren feide det hele bort, mens jenta tydelig og i mine øyne med rette var redd etter å ha hørt noe så grusomt fortalt av andre barn. Jenta trengte å få snakket om saken og å bli trygg.
Når det gjelder ABB og 22 juli er det noe som ikke går over. Å skjerme barna helt fra den hendelsen blir å stikke hodet i sanden. Du trenger ikke å la dem høre lydlogger og se bilder, men fakta er stort sett bestandig mindre skremmende enn fantasi.
Mazungen som er veldig var for skumle ting har vært informert hele tiden. Hun deltok på torget uken etter noe jeg tror handlet litt om å være inkludert.
I februar spilte hun turnering på Tyristrand, og det tok oss da få minutter ekstra og kjøre forbi Utøya. Det snakker hun om enda, spesielt at det fremdeles var blomster ved veien.
Ullmor, pratet fra andre elever og det man overhører kan være sterkt nok. Jeg syns det er utrolig naivt å gå ut i fra at de ikke vet så mye og bare la det være med det.
Vi har allerede en gang gjort den feile antakelsen om at knerten ikke fikk med seg noe rundt dette. Vi trenger jo ikke gjøre det en gang til. Han har spurt mye om "bombemannen" kommer til å bombe igjen. Da er det greit å vise et tv-program rettet mot barn hvor politiet forsikrer om at vi har lite å frykte.
Så snakker vi mindre om at dette selvfølgelig kan skje med en helt annen bombemann. :skremt:
Ungene har hatt lite spørsmål om hvorfor han gjorde det, så vi har ikke forklart om fremmedfrykt, rasisme osv. Det burde vi kanskje gjøre. Begge ungene omgås jo barn med annen hudfarge. De ser jo bare på det som en utseendemessig forskjell, men det er kanskje greit å snart lære dem at det finnes folk som ikke ser så enkelt på saken?
For du har rett, Arkana, at vold på grunn av hudfarge og politisk overbevisning faktisk forekommer.
Vi har forklart at han syns hvite mennesker er best, og de som er kristne. At det finnes mennesker som ikke liker de med annen hudfarge, eller de som er muslimer. Hiawata syns det er helt hårreisende og syns det er synd at de går glipp av så mange venner. Vi har også forklart om mennesker som syns gutter er best.
Jeg har ikke sagt noe til storebror om hvorfor han gjorde det. Han har ikke vært interessert i det i det hele tatt, og jeg synes han er for liten til å påtvinge informasjon han ikke etterlyser.
Jeg grudde meg til første gang jeg måtte forklare hva rasisme var (før denne saken). Det ble så utrolig tydelig hvor absurd det er, når man skulle prøve å sette ord på det. Og ungene ble veldig sjokkerte også, da de forstod hva jeg mente. Men jeg har snakket litt mer med eldste om det, og forklart at det jo ikke er så enkelt som at "noen ikke liker at folk er brune", men at det handler om frykt for det som er annerledes enn det man kjenner, ønske om at ting skal være likt og kjent, irritasjon over annerledes måter å gjøre ting på, og også, tidvis, blandet sammen med tildels relevant skepsis til kulturelle praksiser vi med god grunn ikke liker. Jeg har også prøvd å forklare ham at det er ganske vanlig å være skeptisk og til dels fordomsfull, og at det er noe man aktivt må jobbe mot, med seg selv og sine egne holdninger. Men den samtalen er vi ikke ferdige med, tror jeg.
Det var en fin vinkling, Polyanna. Vi har tatt den samme selv, men ikke kommet helt like langt i rasismens mange nyanser. Foreløpig har han fått svart/hvitt-versjonen.
Dette er jeg enig i. Vi har heller ikke snakket om hvorfor. Derimot har det kommet mye spørsmål knyttet til hva og muligheten for at det skjer igjen, og det har vi svart på.
Jeg trodde som sagt at knerten var for liten til å lure så mye, men det var han slett ikke. Og når han ble usikker på å dra til byen osv. så føltes det riktig og viktig å fortelle.
Det er jeg enig i. Jeg tenker at i det man lager situasjoner for dialog så vil barnet føle at det er ok å spørre hvis det lurer. Sånn sett synes jeg SuperNytt er veldig bra, for det er en naturlig situasjon å sitte sammen i sofaen, ikke så kunstig "nå skal vi snakke sammen".
Vi har valgt denne tilnærmingen. Junior har rett og slett ikke fått det med seg. Jeg nevnte for ham i sommer om han hadde hørt at det var en mann som hadde hatt en bombe som hadde ødelagt et stort hus, men det var ikke spesielt interesant syntes han. Så da lot vi det bli med det.
Han har ikke stilt spørsmål, han har ikke oppført seg annerledes og han er normalt en gutt som spør ukritisk om mye rart.
Det kommer nok en dag der han spør, og da skal han få vite. Uansett føles det greit å da kunne gi ham info, nå som vi vet så mye mer enn de første dagene etter handlingene.
Hmmm, kanskje jeg må på en liten fisketur med gutta i morgen for å hanke inn hva de eventuelt vet. De fikk med seg litt da det skjedde, men vi har ikke snakket stort om det etterpå og de har heller ikke spurt.
Jeg ser ikke nyheter når de er våkne, vi har ikke aviser hjemme og han bruker ikke internett til annet en skolearbeid. Men han kan jo selvsagt få det med seg andre plasser.
Jeg tror ikke barn under skolealder nødvendigvis får med seg mye av saken (selv om Tjorvens Knert fikk det), og jeg hadde ikke sagt mye om det til en femåring med mindre det kom opp.
På vår skole var det flere elever og tidligere elever som var på Utøya. En håndfull ble skutt, men ingen døde. Dette gjør nok at barna får høre mer i skolegården enn andre steder, i tillegg til at vi faktisk hørte smellet. På grunn av alt dette har saken kommet veldig nærme og vi har hatt behov for å snakke endel om det.
Poden på 5 år ser på supernytt sammen med oss, foreløbig har det ikke kommet så mange spørsmål, men kommer de så får han svar.
( Jeg overhørte noen 7-åringer for noen dager siden som diskuterte det, han ene sa at men ABB er jo død, nei han sitter i fengsel sa de andre, min mamma sa han var død sa han igjen da å holdt på sitt. Må innnrømme at jeg ikke synes det er riktig å si at han er død.)
Noe av det første niåringen min spurte om da han så ABB på skjermen, var hvorfor han hadde brunt hår. Han hadde jo hatt gult hår før. Så han må tydeligvis ha fått med seg bilder. Og så ble han veldig bestyrtet over at det gikk an å få stelt seg og klippet håret selv om man satt i fengsel.
Så det kan være mye rart ungene tenker på, som kanskje ikke er det VI nødvendigvis tror de tenker på i forbindelse med denne saken.
Jeg prøvde å fritte Guttungen (9) litt ut om hva han tenker i går. Det kom fram at han ser Supernytt på skolen, de snakker med læreren og "hva er det til middag, mamma?"
Det virker som om ungen min, i det minste, føler seg greit nok ivaretatt når det kommer til dette, heldigvis. Han tok det tyngre da det skjedde, vi var i København, kom hjem til hotellet etter en dag ute, skrudde på tv, og fikk det rett i ansiktet. Da var han redd en god stund for at det var blitt krig i Norge og om huset vårt også var bomba. Det tok litt tid å berolige ham på akkurat dette.
I ettertid, har han virket ganske uberørt, men så var vi og utrolig heldige, vi kjenner faktisk ingen som er direkte berørt av denne terrorhandlingen, og det hjelper nok form ham, når det gjelder å få dette på avstand.
Min eldste var veldig fascinert av bildene i sommer. Fordi Breivik ikke så ut som en "ond morder", bare helt vanlig. Det fikk vi en del fine samtaler rundt.
Tenker og at geografi har noe å si her. Hvor i landet man bor og går på skole/ bhg.
Her vi bor så kjørte helikopter over huset hele ettermiddagen, kvelden og langt ut på natten. Det er en ungdom fra en naboskole som døde på Utøya. De fleste har vært og lagt ned roser. Da blir det naturlig at barn snakker sammen om det. Og etter sommerferien så var det en del lek som gikk på dette på skolegården, helt ned i 1. klasse.
Men hvis man bor langt fra Oslo og Utøya og forelder velger at ikke se på nyhetene, ikke lese og ikke fortelle om det så er det vel mindre naturlig at det blir en del av tankene til barna.
Men ettehvert så kommer jo alle uansett alder til at en eller annen gang høre om det for første gang. Om det blir hjemme, gjennom tv hjemme hos en lekekamrat eller gjennom pensum på skolen en eller annen gang, så kommer det til at skje. Dette er jo nå en del av norges historia.
Det var vesla og. Jeg ville først ikke la henne se bilder, da hun er så sart og lett får mareritt, men valgte å vise henne et bilde der han såg så vanlig ut som mulig. Ikke et bilde med uniform. Og vi og fikk fine samtaler rundt det at han ser vanlig ut. Og for vesla sin del så hjalp det på bildene hun hadde skapt selv i hodet sitt.
Guttungen og er veldig opptatt av dette for tiden - hvordan ser mennesker som sitter i fengsel ut?
Vi har snakket masse om dette. Jeg har, i min tid, deltatt i et velferdsprosjekt med innsatte på Ila, og dette har jeg fortalt endel om, at de ser ut som helt vanlige mennesker, de er ikke monstre, selv om mange, og spesielt terroristen, har gjort forferdelige ting og fortjener å sitte kjempelenge i fengsel.
Terroristen til side, han er et uhederlig unntak i prinsippet mitt, så bruker jeg også å fortelle Guttungen at veldig mange av de menneskene som sitter i fengsel egentlig ikke er slemme/onde mennesker, men folk som av ymse årsaker har kommet til å gjøre noe som er så galt at de må straffes med fengsel. Ikke alle er farlige, mange av dem er helt vanlige mennesker, som har blitt ofre for omstendighetene. (Kremt, sagt med litt andre ord.) jeg syns det er viktig å få litt perspektiv på dette, all den tid jeg har truffet mange i fengsel. (Dette var før Ila ble sikringsanstalt )
Men terroristen, han omtaler jeg som en som har gjort noe så forferdelig at han fortjener å sitte i fengsel resten av livet sitt.
Guttungen min trodde helt til nylig at alle de slemme hadde røde øyne. Først bare lo vi av det, helt til vi skjønte at han trodde det i fullt alvor. Da måtte vi ta en alvorlig prat.
Vi snakket litt med minsten nå, og han ville vite hvordan han slemmingen så ut. Vi fant et par bilder i avisa. "Han så helt vanlig ut. Han så ikke slem ut, men smilet hans var ikke snilt." På bildet var også forsvareren. Vi snakket om at når man har gjort noe galt, har man rett til å fortelle sin side av saken, og at forsvareren skal hjelpe til så det blir rettferdig. Det var en politimann på bildet også. Det var betryggende for minsten, for "politimannen passer på at ikke han slemme kan gjøre mere slemt". Enkelt og vanskelig på en gang. Vil ikke pushe for mange opplysninger på ungene, men samtidig skal de få den inforen de trenger for å forstå og bli så trygge som mulig i dette.
Det er nettopp derfor jeg startet tråden. For å høre om hva andre unger er opptatt av og hva man svarer.
Jeg ble jo overrasket i fjor over hvor mye dette hadde gått inn på minstemann, og ønsker at han skal få svar på det han trenger for å føle seg trygg. Når vi drar til byen, spør han fremdeles om det er slik at det kan komme flere bomber. Jeg vet ikke om han har fått med seg Utøya, og det er kanskje greit nok.
...og ikke minst hender det at staten sier man har gjort noe galt, og så har man ikke det! (Ikke at det er aktuelt i denne saken) da er det også viktig med en forsvarer som kan forklare dette til retten.
Jeg vet ikke hva som er riktig, men leser råd fra barneombudet og andre fagfolk og forsøker å tilpasse det til våre barn. Barneombudet sier at man skal godta at ungen føler det han gjør og ikke presse fram reaksjoner som ikke er der. Når barnet mitt i samtale sier at det ikke blir snakket om saken på skolen og nesten ikke har spørsmål og vi har gått gjennom temaer som hvorfor vi ikke bare kan kaste han i fengsel, at han har visse rettigheter (frisk luft, mat osv), hvor lang livstidsdom er og at han likevel kan bli sittende inne lenger, ja, da synes jeg ikke det er noen vits i å gjøre mer ut av det. Han kjenner ingen som er berørt, verken direkte eller indirekte.
Vi snakket enkelt om det den 23.7 og noen uker senere var vi i Oslo og så på Regjeringskvartalet og snakket om det, men vi har ikke deltatt i noen offentlig sørgearrangementer (tilgi meg om ordvalget er feil).
Vi ser Supernytt sammen. Jeg tror dette er nok. Jeg vil ikke at han skal føle at han må engasjere seg eller føle noe rundt dette. Han viser bare tegn til å være trygg.
Kan hende ligger det noe under som jeg ikke forstår, men tegnene er ikke der på at noe er galt.
Så vi har gjort noe, men vi lar ikke saken "flyte" og være en del av oss.
Jeg ser at vi har lite fokus på minstemann, men han sier ingenting, så jeg vet ikke helt hvordan vi tar det opp. Han ser ikke Supernytt, så der er det ingen naturlig innledning. Blir kanskje noe merkelig å tvinge han til å se Supernytt når han helt klart ikke er interessert.
Det jeg stusser på er forventningen om at vi skal reagere og gjøre saken til et tema. Unger som lever upåvirket, synes jeg skal få lov til det, saken angår oss ikke i hverdagen og jeg vil ikke påføre dem noe de ikke trenger å være påvirket av. Det er mine tanker som jeg gjerne mottar respons på.
Men Ullmor, hvordan vet du at unger lever upåvirket av det som skjer? Jøss, hvor i landet bor du? Nå vet jeg ikke hvor gamle ungene dine er men barn snakker jo om dette hele tiden etter min erfaring, særlig når vi voksene ikke er der. Det er mye de ikke forstår, mye de ikke vil snakke om, derfor er det viktig at vi som voksene tar det opp og hjelper de til å forstår og ikke minst oppklare masse masse faktafeil som barn har. Det er jo vanskelig for oss å ta inn over oss omfanget, da kan man jo tenke seg hvordan det er for barn.
Så lurer jeg på hvordan det er mulig å snakke om Breivik og 22 juli men ikke dra inn rasisme perspektivet? Det er jo det som er hele konteksten? Om man ikke har barn selv som rammes av rasisme så tipper jeg ganske sikkert at barna deres ser, og har venner, som opplever rasisme stadig vekk i skolegården og andre steder. Nedsettende kommentarer om muslimer spesiellt, eller jøder for den saks skyld er jo et omfattende problem i Oslo og andre steder.
Det bør jo ikke være noe annerledes å snakke om rasisme en det er om mobbing? Vet ikke om dere har sett BBC's Children of our Times eller alle de andre dokumentarene som viser hvor tidlig barn utvikler rasistiske holdninger basert på det de lærer av samfunnet rundt seg?
Så må man jo også huske på at hudfarge bare er et aspekt av rasisme slik vi forstår begrepet i Norge. Rasismeparagrafen vi har her i landet omfatter også diskriminering på grunnlag av religion eller seksuell legning. For større barn kan man jo snakke om rasismeparagrafen og hvorfor vi har den. Det er sjelden den blir brukt men hele poenget bak loven kan være et fint bakteppe til å ta opp de litt mer vansklige "større" spørsmålene rundt dette.
Breivik er jo uten tvil en fascist og hans måte å se verden på er ikke så langt unna Khomeinis. Jeg er snart der med vesla at spørsmålene hennes er såpass avanserte at jeg kommer til å finne denne "kanggen" med politiske modeller / ideologier for han å se verden på som en type forklaring (det er jo mange "lag" av forklaringer her). Jeg vil ikke at hun skal tro han bare er en gal mann, for veldig mange av Breiviks ideer og sitater kunne ha vært tatt fra mainstream aviser fra de fleste Europeiske land de siste ti årene. (Og det er de jo forsåvidt gjort også).
Det er jo fordi barna ikke spør hvorfor i det hele tatt. Storebror hos meg tror jeg ikke forstår at det er noe "mer". Han forstår en bombe, han forstår at mange mennesker ble skutt og at det var veldig galt gjort. Han lurer ikke på noe særlig mer. Hvis han spør skal jeg selvsagt svare. Det er ikke sånn at alle små barn reflekterer spesielt over dette. En seksåring er ikke veldig stor.
Det er klart man ikke komme unna rasismeperspektivet i en lang samtale, men storebror er ikke interessert i en lang samtale. Har i alle fall ikke vært hittil.
Ok, hvis barn ikke spør så er det jo greit men jeg har stikk motsatt erfaring. Andre barn i familien, yngste på bare 4 år var jo også veldig opptatt av hvorfor denne mannen var så slem. Det har liksom alltid vært det spørsmålet som har ligget der hele tiden.
Jeg har tenkt litt mer på hva du sier. Man hva tror 6 åringen i sitt hode da lurer jeg på? Det kan da ikke være greit å bare tro at et menneske kan lage en bombe for å drepe mange for så å reise på ei øy for å skyte masse mennesker? Er det ikke da bedre at man faktisk forteller barna hvorfor han gjorde dette? Hvis ikke kan man jo risikere at barn går rundt og tror at dette "bare" er noe mennesker gjør? Det må jo være en fryktelig vond og skremmende tanke. Da er det vel bedre å forklare hvorfor? Selv om det er en "vond" begrunnelse blir det jo en kontekst, og ikke helt random??
Jeg vet ikke, bare synser men jeg sliter med å forstå at det skal være bedre for barna å bare tro at en mann kan gjøre noe slikt uten noen grunn. Det må være forferdelig skremmende for barn tenker jeg men jeg respekterer selvfølgelig at alle vet hva som er best for sitt eget barn.
Rett etter bomben la vi vekt på at han ønsket å bombe og drepe de som bestemmer i landet, fordi han var uenig med hva de bestemte. Der og da slo han seg til ro med den forklaringen, men etterhvert syns jeg det har vært naturlig å dra inn rasisme, mye fordi det er aktuelt i nærmiljøets historie. Jeg syns også det er greit å forklare litt om bakgrunnen.
Absolutt Tallulah og nå minnet du meg nettopp på et godt eksempel som jo blir veldig nært som er fint å bruke til barn.
Det er jo fryktelig kompliserte greier. Målet for handligene var jo ikke "de han hater" så det er ikke noe logikk i dette overhode for barn. Men hovedbudskapet mitt er vel at vi voksene ikke helt ser omfanget av hvor mye barn hører, ser og plukker opp i hverdagen samme hvor mye vi kontorllerer dette innenfor hjemmets fire vegger. Og med det i bakhode tror jeg det er fint hvis man "oppmuntrer" til at barna lufter vonde og vanskelige tanker hjemme hvor de kan spørre om hva de en måtte lure på.
Jeg spurte akkurat 9 åringen om de har snakket noe om dette på skolen. Det hadde de ikke gjort. Jeg åpnet for en samtale om det, men han er ikke opptatt av det. Jeg tror vi i veldig stor grad gjorde oss ferdige med dette i sommer. Vi snakket mye sammen da. Jeg holder fremdeles på at vi ikke snakker om det med mindre de spør om det.
Jeg spurte niåringen på mandag om de hadde snakket om det på skolen, enten blant kameratene eller i timen, og det hadde de ikke. Han ble overrasket da jeg sa at rettssaken begynte den dagen - "jeg trodde det var for lenge siden!" sa han. Det er jo ikke så rart, siden Breivik har sittet i fengsel i mange måneder. En dag vi har litt mer tid, skal vi snakke litt om rettssystemet.
Selve problematikken rundt har vi ikke snakket om i det siste, men vi har hatt en del samtaler tidligere. Poden har vært veldig opptatt av hvorfor han gjorde dette, og særlig hva han egentlig mente å oppnå. Begge deler er jo egentlig ganske uklart, så det er vanskelig å svare på, men snakke om det kan man jo gjøre likevel.
Jeg er litt ambivalent på det å si at han er "gal" eller ikke - på den ene side vil jeg helst nyansere oppfatningen av hva "gal" er, og si at folk som feiler noe i hodet eller følelsene sine ikke vanligvis er farlige eller onde, men på den annen side kan jeg ikke ikke si at det er noe alvorlig i veien med en person som kan gjøre slikt. Så jeg har snakket en del rundt akkurat det - at Breivik åpenbart "mangler" eller "feiler" noe, for nesten alle mennesker i verden ville aldri gjort noe slikt. Og så har jeg snakket en del rundt å skille mellom meningene han forfekter og det han har gjort, og sagt at det er mange som mener lignende ting, og jeg mener de tar veldig feil, men at det å mene slike ting ikke betyr at man gjør sånt som Breivik har gjort. At det er uhyrlig og ondt på et helt annet plan enn det å være rasist eller innvandrerfiendtlig. Det er lov til å være f.eks. rasist (og så bør man jo si seg uenig og prøve å bekjempe og overbevise rasister), men det er aldri, aldri lov til å drepe andre bare for å få frem et poeng.
Jeg tror ikke han tror han gjorde det uten grunn, men jeg tror ikke han lurer på hva grunnen er. Han er rett og slett ikke så interessert. Redd fremstår han på ingen måte ikke.
Han ville nok spurt hvis han lurte. Jeg synes grunnen er veldig kompleks for en førsteklassing, men spør han får han svar.
Jeg tror egentlig han er over middels reflektert til å være akkurat fylt 7. Men jeg tror det hadde vært annerledes om han hadde vært litt eldre da det skjedde og kunnet lese.
Jeg har ment der var viktig (men sårt og vanskelig, fordi fenomenet jo er så trist, når barna ikke engang tenker i de baner) av en annerledes grunn enn det Lisa trekker frem. Fordi barna her virkelig ikke opplever rasisme i skolegården. Vi lever i et ganske hvitt område, men skolen er mer flerkulturell, og jeg tror det er 7-8 nasjonaliteter i jentas klasse på 13 barn. Men jeg har ikke oppfattet at ungene reflekterer over det, bortsett fra nysgjerrighet rundt hvorfor man har andre farger på huden når man kommer fra forskjellige land. Og at noen av foreldrene snakker annerledes eller ikke norsk i hele tatt.
Så derfor måtte vi jo forklare hva det er. De kan ikke vandre ut i verden og ikke vite det. Men det var så trist, så trist, å forklare at en hel haug med folk mener at yndlingslæreren, halvparten av klassekompisene og hun som var au pairen vår (nå student) ikke burde være her.
Selvsagt må barna få vite hva rasisme er. Men jeg synes ikke det er nødvendig å introdusere det for en 6-7 åring som ikke har kommet borti det ennå. Jeg er i det hele tatt litt klar for å introdusere ting når det faller naturlig. De skal jo ikke vandre LANGT ut i verden ennå akkurat.
Egentlig synes jeg at å introdusere rasisme for første gang ifm ABB høres uendelig vanskelig ut, for det han har gjort handler om uendelig mye mer. Nesten så mye mer at jeg ikke ønsker at barn skal koble rasisme til ham ettersom det vil vise seg at de kommer borti rasisme flere ganger i livet og helst ikke bør tenke ABB hver gang.
Barna mine viser ingen tegn til at de har vonde, skremmende tanker i hodet, de er opptatt av å bygge lego, sykle og være sammen med venner og er akkurat som for ett år siden. Rettssaken og diverse rundt den er ikke noe de får noe særlig med seg og etter SuperNytt sin sending er det heller ikke mye respons å få når jeg åpner for å snakke om det.
Jeg ser ingen grunn til å påtvinge informasjon som kan presse fram reaksjoner, tvert imot synes jeg det er en bra ting dersom de ikke blir påvirket av det, men lever sine vanlige liv på vanlig vis.
Saken er fjern for dem, engasjementet var antakelig større den gang de gikk i barnehagen og hadde fattige i uland som tema.
Rasisme, rettssystemet, menneskerettigheter osv kan snakkes om uavhengig av 22.7-saken.
Men jeg startet denne tråden og var klar på at begge mine unger har hatt spørsmål og Knerten har også vært redd (flere ganger, men særlig første gangen vi dro til byen etter 22. juli).
Og jeg synes jeg har fått mange gode innspill i denne tråden på hvordan jeg kunne ta det opp. Særlig Supernytt på mandag passet veldig godt til knertens situasjon, og takket være tips her så så jeg den selv først.
Jeg er enig i at man ikke trenger å pushe dette på ungene, men ganske mange vil stille spørsmål, og da er det greit å ha gjort seg noen tanker om hva man skal svare.
Vi har snakket med ungene om rasisme. Det er for dem komplett uforståelig. Hvorfor kan noen tro at Fatima og Hassan er mindre verdt enn oss? Så dette må vi visst utdype mer om senere.
Jeg spurte Junior i dag om de hadde snakket om slemme mennesker i barnehagen i det siste. Han lurte på om jeg mente tyver eller kanskje sjørøvere - de var skikkelig slemme. Så spurte jeg om de hadde snakket om en mann som bombet et hus. Ja, eksplosjon hadde de snakket om, for hele jorden var en eksplosjon når det var dinosaurer, og da fantes det ikke hus eller mennesker eller noe.
Knerten vår er helt sikker på at kaptein sabeltann er en banditt. Han er jo sjørøver. Røvere er banditter.
Han aner ikke noe om ABB og 22.7.11
Han var knapt tre da. Han er 3,5 nå.
Jeg skal fortelle ham om det en gang. Kusina mi var på utøya, hun overlevde, men det berørte familien vår. Det berører hele landet, det er en del av vårt lands nyere historie.
Men jeg ser ikke noen stor grunn til å ta dett veldig med ham nå, kjenner jeg. Vi skjermet ham i sommer, og gjør det å også. Rett og slett, når kaptein sabeltann er den skumleste banditten han kjenner til, så sparer jeg ham for terroren litt til.
I dag tidlig spurte minsten om hvorfor de sa navnet til ABB på radioen hele tiden. Så da tok vi en kort seanse på det. Han la til at da var jeg veldig lei meg, og at jeg trodde venninnen min var død. Han husker den tiden veldig godt virker det som.
Vi har ikke snakket så mye om rettsaken med ungene. Minste har ikke spurt noe i det hele tatt. Eldste har sett litt på tv sammen med oss. Han er en som suger til seg informasjon og da er det bedre at han ser det med oss og vi snakker sammen enn at han leser nettavisene alene eller papiravisen.
De to yngste skjermer vi litt. Men jeg tror vi skal snakke litt med dem nå i helgen om hva de tenker om dette. Finne ut hva de har fått med seg. De har hatt uteskole hele uken, så det har ikke blitt snakket om i skolesammenheng.
Jeg mener ikke at man skal påtvinge små barn som er uanfektet informasjon. Men jeg tror det er mange foreldre som tror barna er mer uanfektet enn de er, og da syns jeg det er greit med noen kontrollspørsmål, samt skape et rom hvor samtale, spørsmål og undring føles naturlig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)