Jeg har også her inne fra tid til annen sett betegnelsen "tante" bli brukt om de ansatte i barnehagen, og må innrømme at jeg virkelig ikke har sansen for det.
Jeg gremmes over at det fremdeles opereres med yrkestittelen "tante". Hovedårsaken til at den irriterer meg er at den antyder at man "bare passer barn i barnehager." Jeg reagerer forresten på alle barnehageansattes vegne enten man har en pedagogisk utdannelse eller ikke. Jeg synes det er like lite på sin plass å kalle en assistent for tante som en førskolelærer, så der er ikke det å utdanne seg i tre år for å oppnå tittelen "tante" dette handler om. Det handler om hvordan man egentlig ser på de som jobber i barnehage og verdien av det arbeidet som blir gjort.
Jeg vet at noen tenker på det som en slags "hederstittel" og sier det for å være koselig, men jeg kjenner ikke mange barnehageansatte som setter pris på den "hederen" der.
Hva sier dere? Synes dere at dere er helt ok å kalle ansatte i barnehagen "tante" (eller "onkel" om det er mannlige ansatte der)?
Jeg synes det er veldig unødvendig å kalle de det, for de er strot sett hverken tante eller onkel til noen av barna.
Merker at jeg retter på andre om de sier det i samtaler.
Med ungene snakker vi om de voksne i barnehagen eller bruker navnet på personen, og med voksne omtaler vi de som de som jobber i barnehagen eller de barnehageansatte.
Etter at Poden begynte i bhg har jeg kalt de voksne ved navn, og omtalt de som "de voksne". Dette fordi jeg vet at de ikke ønsker å bli kalt tanter. (Har en venninde som er utdannet førskolelærer og hun skal ha seg frabedt å bli kalt tante fra andre enn ekte tantebarn ;) )
Ellers er jeg en av de som tenker på "tanter" i bhg som noe veldig positivt. Jeg tenker tilbake til min tid som barn i park og barnehage, og har bare gode minner om tante Liv, tante Grete og tante Lucy. Jeg tror kanskje jeg synes at det ble en trygg og nær relasjon til de voksne som hadde ansvaret for oss de timene vi var i park/bhg. Mere det ved å kalle dem tante enn ved navn.
(Litt som kompisen min som sa han kalte sine foreldre mor og far og ikke mamma og pappa. Han synes mor og far hadde den distansen som han ønsket. Mamma og pappa ble på en måte litt for "nært" for han.)
Jeg sier ALDRI tante til de barnehageansatte, men bruker fornavnene.
Men når jeg skal fortelle for eksempel en historie fra barnehagen til min mor eller noen andre hjemme, så må jeg innrømme at jeg har brukt ordet barnehagetante for å illustrere en ansatt. :rødme:
Helt ubevist og jeg skal skjerpe meg.
Rart at denne diskusjonen kom opp nå, for vi diskuterte dette med tante og onkel på jobben forleden dag.
Jeg bruker navn på mine tanter og onkler, og det gjør mine barn også. Aner ikke hvorfor det er blitt sånn.....
Jeg kan omtale personen som tante ditt eller onkel datt, men som oftest omtaler jeg de med navn og jeg bruker aldri "tittelen" i prat/samtale med dem.:o
Jeg kaller aldri de ansatte i bhg for tanter direkte, men det er ikke så fryktelig lenge siden jeg omtalte dem som tanter om jeg fortalte om noe barnehagerelatert i andre settinger. Så kom jeg over en tråd i et annet forum som omhandlet akkurat dette, og etter det har jeg blitt sjempeflink og latt være å bruke ordet. :stolt:
Forøvrig kalles jeg støtt og stadig "søster" i min jobb uten at jeg gidder å bry meg nevneverdig om det. :snill:
Sånn er det her også. Lillemor sier "de voksnan" så da har det blitt så vi gjør det også. På de fast ansatte bruker vi fornavn, men siden det er så mange vikarer/studenter hele tiden har vi faktisk ikke oversikt over hva alle som jobber der til en hver tid heter... Ellers så bruker jeg begrepet barnehageansatte for det er så mange ulike yrkestiltler (pedagogisk leder, assistent, barne- og ungdomsarbeider, konsulent osv) at det er kjekt med en fellesbetegnelse synes jeg.
Vissvass. Frøkna omtaler de ansatte i barnehagen som "de voksne", enkelt og greit. Eller Siri, May og Heidi når hun nevner noen av dem spesielt.
Når jeg snakker om dem til andre voksne, omtaler jeg dem som "de ansatte". Selvsagt er det mulig å unngå å bruke tante-begrepet. Det er ikke en gang en utfordring.
Mine unger har brukt navnene på de voksne eller bare sagt de voksne når de har snakket om de ansatte i de respektive barnehagene.
Når jeg jobbet i barnehagen så var det ingen unger som kalte meg tante og det var jeg glad for da ingen av mine tante barn gikk i den barnehagen og jeg liker ikke å bli kalt tante av andre enn de jeg er tante til.
Kalles stadig for "søster" når jeg jobber og tror som deg at dette er en generasjonsgreie og bryr meg ikke. Finner det faktisk litt koselig av og til. Selv kaller jeg ikke de ansatte i barnehagen for "tante" og "onkler". Kanskje med unntak av når jeg snakker med den eldre generasjonen. (selv da prøver jeg å la være, men de sier selv "tante" om de voksne i barnehagen og da har det lett for å skli litt ut).
Jeg har blitt kalt for søster i min jobb og jeg liker det ikke. :nemlig: Har korrigert dem, for oftest er det mannfolk i 60-årene som kaller meg for det på en litt nedlatende måte, og jeg er ikke engang utdannet sykepleier.
Kaller heller ikke de bhg-ansatte for tante eller onkel, men for deres fornavn.
Eller "sykepleierske". Min gamle farmor kaller nok meg for "lærerinde". Det er fremdeles en del (voksne!) som sier frøken. Ingen elever gjør det. Jeg kan ikke fordra å bli kalt frøken.
I storebror sin bhg har vi vært i så mange år at vi kjenner alle ved navn.
Men lillebror sin bhg er så stor og det er så mange forskjellige der og jeg har enda ikke klart å skille de og klarer ikke å huske alle navnene. Utrolig mange av navnene begynner på samme bokstav og de går i samme sjanger så jeg blir veldig forvirret. Sier da mest de voksne, men nå er han enda såpass liten at han ikke tenker så mye over det. Jeg må nok pugge navnene... Kaller ingen for tante iallefall. HAr ikke hørt noen andre som gjør det heller.
Tante/onkel, søster og frøken er da bare gammeldagse ord for noe vi har mer profesjonelle navn på nå. Jeg tenker ikke nedlatende om de som evnt får de gammeldagse betegnelsene brukt om seg og sitt yrke. I vår barnehage sier man navn eller "de voksne", men på syttitallet da jeg gikk i barnehagen sa vi tante, onkel og frøken uten at det var noe nedverdigende i det. Hører jeg noen som bruker disse betegnelsene nå tenker jeg ikke annet over det enn at de kun er vant til de "gammeldagse" ordene.
Jeg er tante til mine egne tantebarn. For barna i barnehagen er jeg enkelt og greit Inagh.
Jeg er helt enig med TM i at ordet barnehagetante/barnehageonkel sender ut feil signaler. Det bygger opp under fordommen at vi kun er i barnehagen for å leike oss, og at "det er da ikke så vanskelig å passe på noen unger, er det vel?"
Jeg tror du har rett i at folk flest ikke mener noe negativt eller nedlatende når de omtaler barnehageansatte som "tante" eller "onkel", men at det ikke spiller noen rolle, er jeg ikke enig i. En slik begrepsbruk er i høyeste grad med på å opprettholde fordommene som mange har til yrkesgruppen og bidrar til den alt for lave statusen som førskolepedagogyrket har.
At en "barnehagetante" bør ha like høy lønn som en IT-ingeniør er nemlig ikke opplagt for alle, selv om yrkesgruppene har likeverdige utdannelser. Da er det langt lettere å ta en "førskolepedagog" eller for den del en "ansatt i en barnehage" seriøst.
Jeg er temmelig sikker på at de færreste IT-ingeniører ville likt å bli omtalt som "dataonkel", og en slik begrepsbruk ville neppe hatt noen positiv innvirkning på den yrkesgruppens lønnsvekst.
Når man bruker begreper som "banehagetante", "frøken" og "sykesøster", så er man kanskje ikke nedlatende eller slem mot dem man snakker om eller til, men begrepene signaliserer uansett en nedvurdering av både kompetanse og sosial status til de yrkesgruppene som omtales. I tillegg til at bruken av begrepene sier en hel del om dem som bruker dem, etter min mening.
Må innrømme at jeg ikke har tenkt på dette som et problem. Det er trolig fordi jeg ikke kaller de ansatte i barnehagen til barna for "tante" eller "onkel". Men jeg er enig i at betegnelsen funker dårlig. Om den er så veldig nedsettende, vet jeg ikke, tror det henger veldig i fra "gamle dager". Det blir vel litt som å kalle en kvinnelig lærer for "frøken".
Nå har jeg lest hele tråden. Jeg tror vel det viktigste er hva den som sier legger i det hun sier. Og om mottakeren blir såret, får hun si fra, og så ordner det seg vel?
Det kan jeg være enig i, at det har en betydning at man får "ordentlige" yrkesbegrep på det, men mulig det kan tjene mot sin hensikt å reagere veldig "hårsårt" på det. Men hvis man skal sammenligne yrker, så er det en helt annen diskusjon. Der mener jeg virkelig at en økonom ikke fortjener høyere lønn enn sykepleier/førskolelærer med samme års utdannelse. Men det igjen har jo sammenheng med inntjening og bransje. En økonom i finansbransjen er i et selskap som tjener penger, det er ikke en lærer. Forøvrig er jeg sterkt uenig i å lønne veldig etter utdannelse, heller etter erfaring og kompetanse;hvor god jobb gjør du.
Det er jo en veldig annen diskusjon igjen, men vi kan vel være enig om at lønnsforskjellene som eksisterer mellom for eksempel ingeniører og førskolepedagoger verken er fundert i utdannelse eller kompetanse.
Hvordan skal man så måle kvalitet i omsorgsyrker? Det å måle hvor god jobb en gjør er mye enklere med klare resultater basert på f.eks. salgsmål og inntjening enn hvor god man er til å gi barn en god barndom, eldre en verdig alderdom osv. Skal sykepleiere lønnes etter hvor flinke de er til å sette kateter, hvor effektive de er til å tømme bekken, e.l.?
Jeg er førskolelærer selv og kan ikke si at jeg like så veldig godt å bli kalt for tante. Jeg er jo ikke tante for noen barn i barnehagen og da blir det helt feil å kalle meg for tante...
Ja, i enkelte yrker kan det nok være vanskelig å måle, men ikke umulig, det har med hvordan man tradisjonelt måler eller ikke måler en god jobb innenfor profesjonen.
Har aldri hørt noen her kalle de voksne i barnehagen for tanter eller onkler.
Dette må da være et særdeles lite utbredt "problem" nå til dags?
Eller er det geografiske forskjeller? Mine eldste er rundt tjue, og tantetittelen var ikke i bruk her da de var små heller.
Jeg tror faktisk ikke det er så uvanlig. Dette ble diskutert på NM flere ganger, og der var det i alle fall overraskende mange som sa at de brukte tantebetegnelser på barnehageansatte og at de ikke kunne se at det var noe problem.
"Søster" om sykepleiere, innbiller jeg meg at det stort sett er eldre mennesker som bruker, og så vidt jeg har skjønt har lærerne vært ganske flinke til å få luket bort begrepet "Frøken" fra dagligtalen.
Det er ikke så vanskelig å få ungene til å la være å si frøken. Det er bare å fortelle dem hva man ønsker å bli kalt. Som sagt er det verre med foreldrene. De kaller meg ved navn når de henvender seg direkte til meg, men når de omtaler meg overfor barna sine, hender det at noen sier frøken. Lurer på om jeg neste gang skal fortelle dem at jeg er fru, ikke frøken.
Ja vel? Det er 1) færre menn enn kvinner i barnehagen og også færre som opplever å bli kalt "onkler" 2) de få mennene jeg kjenner som jobber i bhg opplever i mye mindre grad å bli kalt onkler enn kvinnene opplever å bli kalt tanter.
Vi kaller de med fornavn. Mannen er litt værre, for han er elendig på fornavn, så da blir det : hu blonde, kineserdama (adoptert fra korea), hippifyren etc...
Nemlig. Jeg tiltaler ingen som tante eller frøken, men det har nok skjedd at jeg har omtalt dem som dette ved en glipp rett og slett fordi det er så innarbeidet fra barndommen av. Men da sønnen min ikke skjønte hvem jeg mente da jeg snakket om "frøkna hans", måtte jeg le litt av meg selv og legge meg på minne at dette nok var et noget foreldet uttrykk. Så jeg prøver å skjerpe meg, men det er ikke nedlatende ment hvis jeg skulle forsnakke meg.
Har ikke lest igjennom annet enn første side av tråden, så beklager hvis jeg støter noen.
Er ikke dette forrige generasjon? Da var det gjengs å kalle alle for barnehageonkel/ tante. Min mor gjør det ennå, men de på min alder gjør det ikke.
Ser ikke noe problemer med det. Det skal da være måte på "stolthet" over tulleting.
Dessverre er det fremdeles en hel del som synes det er er helt ok å kalle ansatte i barnehagen for tanter. Det handler forøvrig ikke om stolthet, men om at man nedvurderer den jobben som gjøres. Teofelia sier det veldig bra:
I hovedinnlegget ser du at jeg ikke skiller mellom førskolelærere og assistenter i forhold til det å bli kalt tante. Så det er ikke utdannelse det handler om.
Har du forsøkt å lese Teofelias innlegg i denne tråden? Hun sier det godt, synes jeg.
... men når et flertall av de ansatte i barnehagen ikke setter videre pris på å bli kalt tanter er det kanskje en ide respektere det?
Det handler ikke om at man finner det nedverdigende, men at det er en undervurdering av den jobben som faktisk blir gjort i barnehagen. Det signaliserer at "man bare passer barn".
Man bør respektere de "nye" betegnelsene som er korrekte for stillingene, men jeg mener fortsatt at de fleste ikke mener noe nedvurderende med å kalle noen for tanter eller onkler, det er kun fordi man er vant til det fra tidligere, enten når man selv gikk i barnehage eller er av den generasjonen som kanskje ikke har fått med seg de nye.
Og en stor del av jobben er jo faktisk å "passe barn", det er vel ikke noe galt med det, selv om det også ligger mye pedagogikk, planlegging, tilrettelegging osv...spesielt fra de med førskolelærerutdanning/ped.utdannelse.
Dette har helt klart med yrkesstolthet å gjøre. Forståelig nok. Men det må da være åpning for å innse at mor og far ikke undervurderer ansatte selv om de kaller dem onkel eller tante.
Jeg har hatt så mye erfaring med renholdsbransjen, at jeg kan si med temmelig stor sikkerhet at de færreste renholdere setter pris på å bli kalt eller omtalt som "vaskekjerring".
Det er greit nok at man selv ikke mener noe vondt med begrepene, men man kan likevel respektere at andre blir støtt, irritert eller tar seg nær av dem og av den grunn kutte ut bruken av dem.
All den tid veldig mange førskolepedagoger sier at de ikke liker å bli kalt eller omtalt som "tante" eller "onkel", så synes jeg det i seg selv er grunn god nok til å ikke kalle dem det. Man er nemlig i sin fulle rett til å ta seg nær av eller irriteres ved et kallenavn eller en omtale selv om den ikke er vondt ment i utgangspunktet. Og jeg for min del synes det er langt viktigere hvordan et kallenavn eller en betegnelse oppfattes av dem det brukes på, enn hvordan det var ment av den som brukte det.
Nemlig. Det er derfor jeg gir meg selv en mental klask på lanken skulle jeg finne på å bruke slike betegnelser. Jeg blir for øvrig utrolig støtt av betegnelsen "feit", men det har jo blitt så dagligdags at ingen bryr seg. Unntatt meg.
Her er de voksne i barnehagen "voksne" synes det er upersonlig og ikke særlig trivelig tittel så vi bruker bare fornavn.
Er selv "søster" og det har jeg ikke noe imot. Jobbet sammen med en mannlig sykepleier på sykehjem engang. Ei eldre dame satt i gangen og ropte hele tiden " søster, søster " så kom han forbi og hun ropte " bror, bror" :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
