Jeg lurer på hva andre gjør i følgende situasjon med eget barn (man har også en 2-åring som oftest hermer etter alt storebror gjør):
Man har hjemmelagede kjøttboller i vanlig Dolmio pastasaus og pasta. Junior på 5 år er kresen, men spiser både spagetti og lasagne til vanlig, samt kjøttboller. I dag liker han ikke kjøttboller.
Han ønsker at kjøttboller skal tørkes rene for saus, men får beskjed om å isåfall gjøre det selv. Han vil ikke ha kjøttboller, kun pasta. Masse sutring.
Blir oppfordret til å smake, tar en bit, spytter den deretter ut med mye grimaser på tallerknen og sier ææææææææææsj.
Jeg gjør ikke noe vesen utav det, og lar ungen få lov til å spise tørr pasta, eller evt pasta med ketchup. Pleier som regel å la noen av kjøttbollene forbli tørre også, sånn i tilfelle noe slikt skal skje. Mat er ikke noe jeg presser for mye på. Oppfordring til å smake: Ja. La ungen gå sulten fra bordet: Nei.
Sier det er fint at han smaker, men at det ikke er lov å si æsj om mat andre liker, og dersom man må spytte ut det man har i munnen skal det gjøres i en serviett. Informerer om at det ikke blir annen mat å få før det er kveldsmat.
Her er det helst i forkant at maten ikke likes, men jeg pleier å si at det er greit å ikke like maten, men at man ikke trenger å si æsj og slike ting. De får lov til å si at de ikke liker, sålenge de sier det på en ordentlig måte.
Om det sa fortsetter med æsjing og sutring så sender jeg de fra bordet med beskjed om å komme tilbake når de har bestemt seg for å slutte med en slik oppførsel.
Kjent situasjon. Jeg sier at det er greit å ikke spise det hun ikke vil ha, men at jeg vil ikke høre æsj til mat. Og je goppfordrer til å smake en bit av alt, men tvinger ikke. Spiser hun kun pasta, er det greit, men jeg slår ned på æsjing.
Men altså, at man ikke sier æsj til mat har vi jo sagt på en fin måte en million ganger allerede, siden vi stort sett hører det nesten daglig. Og dette var ikke "æsj", men "ææææææssssjjjjjj" grimaser, sprute med tungen og rynke på nesen meget høylydt
Jeg aner ikke, det er veldig sjelden vi hører æsj her. Så lenge de får velge selv om de spiser eller ikke, og får spytte ut dersom de smaker på noe de ikke liker, så holder det for dem at de kan si at de ikke liker det virker det som. :vetikke:
Barn som spytter ut maten og sier æsj, blir bedt om å forlate bordet. Det er 100 % uakseptabel oppførsel her i huset (og har ikke forekommet på mange år nå).
Jeg hadde tatt barnet passe hardt i armen, fulgt h*n vekk fra bordet og sagt med en stemme som ikke kunne misforståes at ingen(!) omtaler mat som æsj i vårt hus og at h*n kan komme tilbake til matbordet når h*n har lært seg bordskikk. Jeg hadde også gitt bæng i om ungen gikk sulten frem til kvaldsmaten.
Hjemme hos oss er det lov til å ikke spise alle deler av maten. Det oppfordres sterkt til å smake, og hvis det er ting vi vet at de egentlig liker så er det ikke full frislipp på pasta/ris.
Det vi er strenge på er at det ikke er lov til å sutre over maten. Det respekterer begge.
Det er lov å ikke like, men her skal man smake (selv om man har smakt før), og klaging og grimaser vil vi ikke ha noe av. Da går man fra bordet her. Det går an å ikke like, uten å gjøre noe stort nummer av det. Alle har ansvar for trivsel ved bordet. Det man ikke liker kan man diskret og udramatisk skyve til sides på tallerkenen. Fungerer forholdsvis bra med seksåringen, men i noe varierende grad med toåringen.
"Hvis du skal holde på sånn får du gjøre det et annet sted" er en frase jeg bruker endel. Det er lov å ikke like, det er lov å være skeptisk, men man oppfører seg skikkelig og sutrer ikke ved bordet. Sutrestemme skjønner vi ikke, høylydt sutring kan man gå et annet sted med. Jeg kan ikke påstå at det fungerer slik at vi aldri har sutring, men det fjerner hvertfall problemet der og da. :frp-oppdragelse:
Jeg har lav toleranse for sånt. Her går man fra bordet. Man får returnere om man endrer oppførsel, ellers kan man vente med å spise til vi andre er ferdige. Det har aldri gått så langt. ;) Som regel holder det med beskjed om marsjordre.
Vi hat forresten såpass hyppige måltider, at jeg ikke kjenner det noen plass om barna ikke går mette fra bordet. Det er læring i det også; å spise når maten står fremme. Ødelegger man for seg selv ved ett måltid, så må man vente til neste. Seksåringen har skjønt dette nå. Jeg er sikkert streng på dette, men jeg orker ikke styr og mas rundt måltidene. Jeg mister lett appetitten selv, og det koster meg rett og slett for mye krefter.
Nulltoleranse er nulltoleranse. Jeg tok vel ganske lik fremgangsmåte som agenten den ene gangen vi hadde en slik episode her. Det var nok med én gang. De har aldri spyttet ut mat ved bordet siden. Min erfaring er at når noe virkelig ikke er greit, og det signaliseres på en krystallklar måte at "nå gikk du over streken", så skjer det vanligvis ikke flere ganger.
Vi har inngått en avtale om at dersom de smaker på noe som er helt pyton og ha i munnen, enten fordi det smaker pyton eller som er alt for sterkt, så sier de fra på en skikkelig måte, og spytter i søppelbøtta. Det er helt lov til å ikke like mat, men det kreves at man oppfører seg ordentlig like fullt.
Digresjon: Jeg var en gang på restaurantlunsj med fire damer jeg ikke kjente så godt. Alle i 28-35 årsalder. Den ene damen skar grimaser og "æsjet" høylytt da hun smakte på maten. Jeg var så flau at jeg holdt på å dø. Jeg tror "nulltoleransen" min fikk næring der og da.
Vesla brakk seg forresten med bordet da hun smakte sushi. Hun fikk selvsagt ingen straff, men mor fikk litt vondt i "alle-skal-smake"-ideologen sin. :o
Jeg også. Jeg lar til nød lillesøster sin venninne få spise pizza hos oss, i og med at hun plukker av ost, paprika og løk. Men i og med at hun plukker stille og spiser restene, så er det greit. :knegg:
Sånn oppførsel hadde resultert i marsjordre frå bordet her. Det er ikkje lov til å sei æsj eller å spytte ut maten. Det er lov å sei at ein ikkje liker noko. Etter at ein har smakt på maten.
Trur aldri mine ungar har spytta ut maten, den einaste som har gjort det er mannen og han forsvann fort i frå bordet då.
Jeg synes dere er litt strenge altså. Kanskje han virkelig synes det er æææææææææsjjjj?
Jeg ville nok gitt en advarsel om at dette ikke er greit å si, og at om han gjør det igjen kan han gå et annet sted å æsje.
Dersom jeg visste at han foretrakk kjøttbollene uten tomatsaus ville jeg servert de tørre og saus ved siden av, evt noen tørre og noen i saus. tilrettelegger
Hvis dette er første gang det skjer er jeg enig, men hvis dette er noe som burde vært innlært for lenge siden (jeg tror de fleste av oss som har litt kresne barn har ganske mye fokus på hva som er greit å si i sakens anledning), er det greit at det smeller med en gang. Det er veldig langt utenfor det som er normal akseptert adferd.
Spytting ved bordet kan jeg ikke huske å ha opplevd, må ha fortrengt det hvis det har skjedd. Det ville jeg også vært streng med.
Hos oss er det lov å spise kjøttboller uten saus, men det er ikke lov å bare spise pasta. Jeg har sagt at kroppen trenger mer enn bare mel, og derfor må den ha kjøttbollene og grønnsakene også. Det har stort sett fungert.
Vi gir en advarsel før det blir bortvisning. Han har enda ikke måttet forlate bordet, så noe går vel inn :knegg:
Det er greit å ikke like (etter at man har smakt), han må ha det på fatet sitt når det er tatt på, men han trenger ikke spise noe annet en det han liker. Det er derimot helt fantastisk ugreit å sitte og si "æææææsj", lage grimaser og spytte ut mat og det har vi som sagt gitt tydelig beskjed om. Det er både uhøflig og uappetittelig. :tantesofie:
Tørke av saus og komme med alternativer skjer ikke, jeg lager ikke to middager og jeg tror ikke man kurerer kresenhet med curlingservice og servering av pasta i ketchup hver dag.
Vil han ikke ha noe får han vente til kveldsmat.
Her tenker jeg nok motsatt av deg, men det skal sies at mine barn ikke har vært spesielt kresen av seg.
Jeg har gjennom mine barns liv hatt matglede som et svært prioritert område, og sikkert hatt det du kaller for curlingservice.
Jeg har vært opptatt av at familien skal spise sunt, spise godt, variert og at måltidet skal være et hyggelig samlingspunkt. Om det innebærer å tørke av saus, koke litt ekstra pasta eller en annen saus så har jeg gjort det.
Det blir som den gangen jeg skulle lage wok, og tok av endel før jeg hadde på sausen fordi gangen før så hadde ungene klaget på at de ikke likte sausen. Vel, plutselig likte de den likevel og ville slettes ikke ha uten saus.:knegg:
Jeg pleier å si at vi bruker ikke snakke om hva vi ikke liker, vi bruker bare å snakke om hva vi liker, og da får jeg straks ramset opp det mest utenkelige og tenkelige som hun liker. Om grensene for god bordskikk tråkkes over og advarsler ikke hjelper sender jeg henne ut i gangen (rommet brukes ikke for sånn, da vil hun jo ikke leke der etterpå), men lar henne komme tilbake dersom hun viser at hun har forstått alvoret og vi blir enige om at hun skal oppføre seg fint.
Da er vi nok uenige ja.
Vi har også veldig stort fokus på matglede, og mitt barn er heller ikke av den kresne typen. Heller tvert i mot. Men man får ikke utvidet smakssansene sine av å bare spise det samme hele tiden. For å like noe nytt, må man smake noe nytt. Og det må smakes på mer enn en gang. Måltidet blir ett hyggelig samlingspunkt uansett, for det er stort sett noe han liker på bordet og variert blir det når man nettopp ikke lager opp pasta og ketchup som alternativ hver dag, mener jeg :knegg:
Det at han en sjelden gang får servert middag der han ikke vil ha noe ødelegger neppe hverken matglede eller hyggelig stemning rundt middagsbordet. Jeg tenker at det er fin læring i både å akseptere at man kan bli servert mat man ikke liker og å oppføre seg ved bordet selv om man ikke liker/spiser maten.
Matglede for meg er ikke å produsere barnas favoritter som alternativer til den "ordentlige" middagen. Derimot er jeg helt for at vi alle kan spise hans favorittmat en gang i blandt.
Jeg synes ikke å gi ungene marsjordre fra matbordet høres spesielt hyggelig ut (sagt av en annen lenger oppe her), men det avhenger jo selvfølgelig av settingen.
Jeg liker bare å legge til rette slik at sånne situasjoner ikke oppstår.
Jeg mener ikke at man skal servere ketchup og pasta hver dag, langt derifra, men dersom det ene barnet virkelig avskyr brunsaus koster det meg lite å koke pølse i vann til henne, og servere de i brunsaus til de andre.
Denne brunsaushateren har heller aldri vært spesielt glad i kokte poteter, så jeg har gjerne hatt andre alternativer til henne.
Dette er eksempler på hva jeg mener med å legge til rette.
Jeg hadde sagt at det var fint at han smakte og hvis han ikke likte kjøttkakene kunne han spise pasta i stedet. Jeg lager ikke spesialmat til barna, og de må smake på alt, men de trenger ikke spise det de ikke liker. Æsjing opplever vi ikke, men storebror kan godt erklære høylytt, gjerne allerede før han har smak, at han ikke liker maten. For min del skal det mer til enn æsjing før jeg sender folk fra bordet. Jeg opplever i allefall at å overse er ganske effektivt, og at barnet fort selv finner ut at dt skal spise litt likevel.
Å gi ungene marsjordre fra bordet, er ikke spesielt hyggelig, nei. Derfor er det også reservert de gangene det virkelig, virkelig har gått for langt.
Spytte ut maten demonstrativt og kasting av mat i veggen, er vel de to eneste tingene jeg kommer på som har utløst en slik reaksjon her. Jeg kan ikke komme på at noen av dem har skjedd mer enn én gang. (Jeg snakker da ikke om babyer, så klart, men unger som vet meget vel at slikt er hårreisende uakseptabelt.)
Selvfølgelig er det ikke hyggelig. Men det er heller ikke hyggelig for kokken og de andre som spiser at et medlem rundt middagsbordet spytter ut mat (bare det i seg selv er nok til å fremkalle brekningsrefleksen) og omtaler mat som æsj. En marsjordre er da på sin plass, kan man ikke oppføre seg, får man heller ikke delta. Selv om det ikke er hyggelig.
Man trenger ikke like, man kan om nødvendig spytte diskré i servietten, men utspytting på tallerken og æsjing av mat er totalt forbudt hos oss.
Det er ikke spesielt hyggelig, nei. Men jeg synes det er enda mindre hyggelig med barn (eller voksne) som sier æææææsj og spytter ut mat. Og dette er jo ikke en situasjon som oppstår ofte (hos oss), heller. En gang tror jeg det har skjedd og at det da ble både mindre hyggelig rundt middagsbordet og lite fokus på matglede lever jeg greit med :knegg:
Jeg tenker at om barnet aldri blir servert brunsaus vil han/hun vel aldri begynne å like det heller, og at veldig mye av "liker ikke"-pratet til barn er en "greie" mer en at de faktisk ikke liker ting. Mitt fokus er på "du må smake (i dag også) på maten" også tar vi det derfra. Om han da ender opp med å bare spise fisken i suppa fordi han ikke liker fenikkel og pastinakk eller motsatt, er det helt greit.
Jeg har kresne barn (den ene er ekstremt kresen). Derfor har vi gjort det svært tydelige skillet å ikke like og å "æsje" seg over maten. Vi har gått noen runder på dette, men det funker nå.
Det er sjelden at Knerten tør å prøve noe nytt, og det hender at han må spytte det ut når han forsøker seg. Dette har vi bestemt at er greit nok. Det er viktigere for oss at han prøver. Men det er jo forskjell i måten det skjer på også. Hvis han forsiktig tar det ut av munnen og legger det i papirservietten med en enkel kommentar om at han ikke likte det, så er det langt lettere å godta enn hvis det spyttes ut over tallerkenen med et høylytt "ÆÆÆÆSJ". Det siste er ikke lov. Det første får vi leve med.
Man må gjerne synes at maten er æææsj, men man kan virkelig lære at man ikke gir tydelig og høylytt uttrykk for det. Det er lov å si fra at man ikke liker, men ikke med grinaser, klaging og "æsjing".
Og det er selvsagt ikke sånn at barna støtt og stadig sendes fra bordet, men de vet godt at de skal bidra til god stemning rundt bordet. Jeg synes slett ikke en seksåring er for liten til å ta hensyn til andre. Vi har flere ganger hatt barn på besøk som ikke stilles slike krav til, og det er lite hyggelig for resten.
Mine er glade i mat og spiser det meste, og jeg kunne virkelig aldri tenkt meg å tilrettelegge slik du beskriver. Det har jeg hverken tid, krefter eller lyst til. De trenger ikke spise alt som serveres, men jeg driver ikke spesialbehandling. Om poden plukker vekk løken av wokede grønnsaker, så gjerne for meg, men det hadde ikke vært aktuelt å servere grønnsakene og løken hver for seg, eller la ham slippe å spise grønnsaker i det hele tatt.
Jeg kan forøvrig ikke huske at storebror noengang har sagt at han ikke liker noe. Akkurat der er han høfligheten selv. Jeg kan se at han ikke liker det han putter i munnen, men om jeg spør om han liker det så er svaret alltid: Joda, jeg likte det, men ikke så veldig godt.:knegg:
Ja, altså jeg mener ikke at det er greit å æsje, men at jeg kanskje ville gitt en advarsel for marsjordern kom.
Samtidig også sagt noe om at det er grit å si at man ikke liker på et hyggeligere måte.
Jeg tenker at dersom man synes noe er virkelig stygt er det lett å glemme seg og æsje littegrann.
og når det gjelder brunsausen så kunne det aldri falle meg inn å si at hun må smake (i dag også) på noe hun så tydelig syntes var virkelig, virkelig stygt.
Jeg driver ikke å smaker på ting jeg vet jeg ikke liker til stadighet, så da forventer jeg det ikke fra barn heller.
Selvsagt gir vi advarsel. Og "marsjordre" var ment i en spøkefull tone. Poenget var at dårlig oppførsel ikke aksepteres ved måltidene, heller.
Vi har lært poden at noen ting må man smake mange ganger for å vite om man liker/ikke liker. Han har blant annet erfart dette med paprika og stekt løk, som han mente han ikke likte. Han liker det nå. Andre ting liker han ikke etter å ha smakt flere ganger, men vi oppfordrer gjerne til smaking likevel. Jeg smaker også på ting jeg ikke har likt før, og har sånn sett "gjenoppdaget" mange ting. Mens noe liker jeg virkelig ikke.
Junior er som sagt relativt kresen, og liker ikke smake på ny mat. Kjøttboller er som sagt noe han ellers har pleid å spise. Vi tvinger som regel aldri noen til å hverken smake eller spise hvis de ikke liker maten hos oss. Dette fordi begge deler har utartet seg til særdeles lite hyggelige måltider, og vi vil helst ha det fint sammen når vi spiser. Liker man ikke plukker man vekk selv, wok serveres uten saus, man tar det man vil på hamburger osv.
I dag brukte vi dog lang tid på å få ham til å smake på en bit vannmelon (som han likte da han spiste det sist i fjor sommer), fordi vi var ganske sikre på at han likte det. Han smakte, sa han ikke likte det, og greit nok - ros for å ha smakt.
Men tilbake til kjøttbollemåltidet. Han hadde alt i flere minutter akket og uffet seg over måltidet og lå over bordet og sutret og rørte rundt i maten. Jeg vet han helst vil ha kjøttbollene uten saus, men velger å servere de med. Dete fordi han kun spiser 3 grønnsaker (agurk, mais og gulrot), og jeg tenker da at tomatsaus gir bittelitt ekstra vitaminer, sånn generelt - i tillegg liker han jo all mulig annen tomatsausmat som bolognese, lasagne, tomatsuppe, pizza med tomatpurre og hakkede tomater osv. Han fikk dog ikke noe saus på tallerken, ut over det som satt fast på kjøttbollene.
Han fikk flere beskjeder om å slutte å akke og uffe og æsje. Når han da demonstrativt spyttet ut maten ble jeg rett og slett skikkelig sinna og ba han gå på rommet. Det ville han ikke, så da bar jeg han dit, og ga beskjed om å komme ned når han skulle spise - og at han skulle spise opp det som lå på tallerken (4 kjøttboller + pasta uten saus som han liker). Så litt hyl og skrik mens mannen snakket med ham og forklarte hvorfor han ikke fikk sitte ved bordet.
Så kom han tilbake til bordet, spiste 4 kjøttboller uten å mukke, eller klage det grann og var blid og fornøyd og vi hadde et hyggelig måltid. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd han likte kjøttboller (hvilket han altså normalt gjør sånn passe).
Minstemann spiste i lang tid ikke "blandet" mat. Hun kunne godt spise saus, men den skule ikke være oppå hverken kjøtt, fisk eller poteter. Det har ikke vært noe problem å lage det hver for seg.
Nå blander hun det meste på tallerken, men jeg lager det aller meste hver for seg.
Ift den konkrete situasjonen synes jeg det avhenger litt av atferd til vanlig og hvilke "sanksjoner" man pleier iverksette, men både æsj og spytting av mat man normalt liker er helt uakseptabelt i alle fall.
Jeg har barn som normalt har spist det aller meste, storebror har i alle år fått masse kommentarer på hvor allsidig han spiser det aller meste han får servert. Jeg har valgt å tilrettelegge på konkrete ting som ikke er en "dille". Det er jo faktisk sånn at ikke voksne liker alt heller. At mange barn ikke er glade i blandet mat er vel nærmest et faktum, og noe jeg har valgt å respektere.
Vi skilte i flere år ut enkeltingredienser før vi blandet, og serverte i tillegg svært lite blandet mat. Dette synes jeg ligger innenfor hva som er normalt å gjøre for en 2-4 åring. Etterhvert har det gått seg til, nå skiller jeg ikke ut lenger, men jeg pøser ikke på med saus og "blanding" av retter jeg vet han ikke er så glade for at er blandet. Tar på en liten porsjon der jeg prøver å tilrettelegge litt hva jeg tar, og så kan han spise det han vil og evt la ligge igjen, men jeg sorterer ikke lenger for ham.
Storebror liker heller ikke tomatsaus, men han spiser mat som har vært i tomatsaus nå (før lot jeg være å putte oppi sausen). Avtørking er ikke aktuelt. Han spiser også pizza med tomatsaus nå.
Dette er stort sett det eneste jeg har vært nødt til å tilrettelegge for storebror, og det synes jeg faktisk er helt greit. Å presse et barn til å spise opp sitter langt inne for meg selv om vi nå som 7-åring jobber mot det målet.
Nei vi har i ny og ne mat som noen ikke liker, men som regel kan jeg forutse dette, slik at middagen består av bestanddeler alle liker. Verken jeg eller mannen spiser mat vi ikke liker, og forventer ikke noe mer av barna. Hadde de (to eldste) blitt bedt om å forlate bordet hadde de nok reagert med vantro og harme. Sånn er de ikke vante med å bli behandlet, og sånn hadde jeg ikke selv ønsket å bli behandlet. (minstemor har dog blitt båret i stua noen ganger, men det har mer handlet om 3-4 års trass og dramatikk som trengte en liten pause, enn om maten).
Men jevnt over - er det noe de ikke liker så er det greit. Vi tar gjerne ikke noe på fatene før de selv sier hva de skal ha. Hvis noe derimot ikke smakte som de trodde, så legger man bare den maten litt på siden. Nå er det veldig greit hos oss, da de jo vet dette, og måltidene generelt er lagt opp slik at alle får noe de liker. Så egentlig ikke behov for noe styr. Ingen skal gå sultne fra bordet, og en del mat forventer jeg ikke at de liker før de blir eldre/voksne. Jeg var selv kresen som barn, og utviklet sansen for nye smaker i størst grad etter fylte 20 år faktisk.
Vi jobber beinhardt med at alle skal sitte ved bordet til alle er ferdige med å spise. Så æsjing og å skape seg fører ikke til at man får gå fra bordet, det hadde blitt belønning for Storebror, å få gå og fortsette med det han holdt på med før middag.
Lillesøster sier vi som oftest "nei, ikke lov til", også overser vi, samtdig som vi roser "sidemann" (altså Storebror) som sitter i ro, spiser pent, ikke sier æsj, whatever. Da følger hun etter i 99% av tilfellene.
Storebror får beskjed om at det ikke er lov. Og en gang til. Og enda en gang. Og enda en gang. Og er mødrene slite så kommer det gjerne beskjed om en konsekvens, type null ipad i ettermiddag etc. Det funker som oftest.
Begynner han og skape seg (type hyle, stikke fra bordet etc) så bytter jeg og madammen plass, og jeg holder han fysisk fast resten av måltidet.
Dronningen, nå handlet vel ikke hovedinnlegget om greit å ikke like mat eller ikke. Det handlet om å si høyt og tydelig æsj og spytte ut mat ved bordet.
Nå er det vel heller ingen her som har ment man skal gå fra bordet fordi man ikke liker maten, så det ville vel vært oppsiktsvekkende for de fleste. ;)
Jeg er enig med hvordan du løste det, Pelle. Her hos oss er det også utpreget kresenhet som gjelder, men vi forventer at det smakes på. Jeg tror jeg ville ha falt av stolen hvis pøbelprinsessen hadde sagt ÆÆÆSJ! og spyttet ut, og det ville absolutt ha blitt påtalt. Vi er veldig tolerante og forståelsesfulle overfor liker-ikke, altså.
Jeg tenker at Junior gjorde dette for å provosere, jeg. :ja: Han vet jo hva bordreglene er i pelle-familien.
Jeg syns heller ikke æsjing og spytting er akseptabelt. Her har slik oppførsel ført til strengt tilsnakk, og det har i grunn vært nok. Hadde det ikke vært det, så hadde han nok blitt sendt fra bordet, etterfulgt at en skikkelig samtale når gemyttene hadde roet seg. Det har dog hent at han har åpnet munnen og latt det ramle ut igjen på tallerkenen, men da har det vært i fortvilelse over at det har vært for varmt eller for virkelig altfor sterkt, og da tolererer jeg det. Det har bare skjedd et par ganger.
Men det er kun i det siste jeg har begynt å servere kjøttet oppi sausen. Han smaker på alt, men vil gjerne bestemme selv hva som skal blandes, og det syns jeg det er greit å respektere. Jeg syns for øvrig ikke det er særlig rart at man liker lasagne, pizzasaus og tomatsuppe, men ikke Dolmio. Sistnevnte er sursøt og skarp i smaken.
Sier de æsj, så sier de æsj. Man behøver ikke si sånt, og så kan man jo bare si det. Å spytte ut høres litt voldsomt ut. Men tror ikke jeg var langt unna selv da vi prøvde 'laksepølser' eller hva de nå heter. Som regel guider vi bare en gang på hvordan man oppfører seg, og da sitter det som regel. Alder spiller jo også inn. Vi forventer litt mindre av hun på 4 enn de som er eldre.
Jeg skrev vel et svar basert på en del reaksjoner nedover i tråden, summert opp om hvordan vi håndterer mat. De har også en naturlig forlegenhet i seg, som gjør at de slettes ikke ville gjort det samme ute blant folk som hjemme.
Jeg syns det høres ut som en helt fair reaksjon på den type oppførsel. Min terskel for dårlig oppførsel ved matbordet og andre steder forsåvidt går også akkurat rundt der, så jeg kunne gjort det samme som deg for et så stort barn. Normale femåringer skjønner veldig godt når de har tøyd strikken for langt.
Som regel holder det med tilsnakk, men hvis det ikke hjelper så syns jeg det er greit å fjerne barnet fra situasjonen (og fra meg siden jeg blir så sint at jeg mister filteret for hva som er lurt å si til barn).
Det er forskjell på en unge (eller voksen) som forsøker å undertrykke brekninger og så litt småflau ikke greier å ha maten i munnen og en som provoserende sier ææææææsj, skjærer grimaser og spytter ut maten på tallerkenen. Den ene gjør et mislykket forsøk på å holde seg på matta mens den andre forsøker å lage ablegøyer med æsjing ved matbordet. Det blir to veldig forskjellige ting.
Nei, men nå likte han denne maten sist vi hadde den, da. Og han liker spaghetti, kjøttkaker og annen kjørfasemat - så å da forvente litt oppdragelse når det er kjøttboller på menyen synes jeg ikke er å forvente for mye. For øvrig er det masse mat jeg spiser som ikke er favorittmaten min, feks fiskeboller og fiskegrateng.
Absolutt. Maten ble spist uten så mye som en rykning på nesa 15 minutter etterpå, så tviler på at det var like traumatisk for ham som da jeg måtte spise nyregryte, lungemos og blodpudding som liten.
Absolutt. Jeg skiller også veldig på mat som ufrivillig spyttes ut fordi den var alt for varm eller sjokkerende sterk, og mat som demonstrativt spyttes ut med et påfølgende ææææsj. Det første har skjedd ved noen anledninger. Da har det alltid blitt etterfulgt av en unnskyldning og et flaut ansiktsuttrykk fra barnets side. I slike tilfeller er responsen "uffda, vennen, var det for varmt? Drikk litt vann for å hjelpe", og barnet blir selvsagt ikke sendt fra bordet.
Det er den trassige, demonstrative "ææææsj" som jeg synes er hinsides en hver god oppdragelse og som ikke tolereres, verken fra egne eller andres barn.
Nå får dere sende meg fra bordet, men pastasaus fra Dolmio, det liker jeg ikke. :sparke:
Jeg spytter ikke og sier æsj da, men kunne nok godt ha valgt å nyte kjøttbollene uten. Er den virkelig så næringsrik at man bør ha den med?
Jeg kjøper eller serverer ikke ferdige pastasauser jeg heller, foretrekker dem hjemmelagede, og synes det finnes mye underlig på glass. Men så lenge man har bordskikk når man får maten servert, enten det er partneren eller noen man spiser hos som har laget maten så er det greit å ikke like tenker jeg. Om du begynner å spytte ut og æsje demonstrativt tror jeg ikke jeg ville ønske å ha deg heller ved bordet, men om gjør så godt du kan og forsøker å opptre så høflig som du kan er det vel neppe noen som har noe å si på det. Om du er på besøk og kjøttbollene serveres i sausen så forsyner du deg kanskje sikkert som normalt, men prøver å ta så lite saus som mulig?
Nei men herregud, da, er det også noe å henge seg opp i? Vi er kanskje en av de barnefamiliene i Norge som kjøper færrest glass fra Dolmio i løpet av et år, da pastasaus normalt lages fra bunnen (tro det eller ei, de som kjenner meg). Men denne gangen hadde vi altså Dolmio.
Om den er så næringsrik aner jeg ikke - men det var nå en gang dette vi hadde denne dagen, og kjøttbollene lå oppi sausen. Ingen hos oss blir sendt fra bordet fordi de ikke liker maten. Han liker pasta. Han liker kjøttboller. Han fikk lov til å tørke av sausen om han ville det. Det er nok tilrettelegging for min del denne gangen, egentlig er jeg skikkelig møkke lei av at han må klage på nesten alt vi har til middag hver eneste dag. Kanskje jeg burde servere de uten saus neste gang.
Selvsagt kan man spytte ut mat som er varm eller som smakte meget uventet vondt. Men å tygge på maten, spytte ut med masse spytt og si ææææææææsj (for deretter å spise opp alt uten å mukke, så det er grenser for hvor ufattelig vondrt det kan ha vært) - det synes jeg rett og slett er fullstendig uakseptabel oppførsel. Det er han som har oppført seg dårlig, ikke jeg fordi jeg er slem og hadde kjøttbollene oppi sausen.
Jeg har brukt lang tid på å lage denne maten, og det er respektløst overfor meg som kokk, det er ekkelt og uapetittelig og det er særdeles lite ønskelig at Lille (copycat) på 2 skal starte med liknende oppførsel.
For øvrig er det da fullstendig irrelevant hva folk her inne liker og ikke - eller hva andre har til middag? Jeg har masse ting jeg ikke liker, men jeg klarer da å oppføre meg likevel.
For ikke å snakke om Junior - han liker jo nesten ingenting - så dette er vi fullestendig vant med og har som regel hyggelige måltider likevel. Uten spytting.
Avsporingen om Dolmio er god eller ikke, er ikke særlig fruktbar, det er jeg enig med deg i. Jeg synes som sagt dere håndterte dette på utmerket vis og hadde syntes dere var fryktelig sløve hvis dere hadde latt han holde på sånn ved bordet.
Her hadde lillebror et utbrudd mens jeg laget middagen i dag, det var æsj og ikke måte på hvor ille maten var. Han fikk beskjed om at det ikke var greit å si det, og at om han ikke likte så trengte han ikke å spise. Så kom maten på bordet og fra lillebror kommer det: Broa kom å se den nydelige maten mamma har laget.:knegg:
Rolig nå. Enig i alt du gjorde da Pelle, avsporinger skjer stadig i debatter. Den var vel egentlig ganske closed. Helt på jordet er det vel heller egentlig ikke å fortsette diskusjonen rundt mat barna eller vi voksne ikke liker. For de fleste av oss har jo noe de ikke liker særlig. Man kan fint spise det for høflighets skyld borte hos andre, men jeg hadde ikke spist Dolmio (som eksempel) hjemme gjentatte ganger om jeg ikke synes noe om smaken.
Forventer du virkelig respekt fra en femåring for deg som kokk og for den tiden du har brukt på å lage maten? Virkelig? Jeg har problemer med å få husets tenåringer til å respektere slikt, og da langt mindre husets 2007-modell. :knegg:
Gutten er fem. Han trenger å bli lært opp i hvordan man oppfører seg uten at man kjefter og smeller, og uten at man skal fortelle ungen at han har oppført seg dårlig.
Nå kan det selvsagt være at dere gjentatte ganger har fortalt ham at det å spytte ut mat og det å høylydt proklamere at dette var "ÆÆÆSJ" verken er ønsket eller blir satt pris på. Og at dette likevel er et stort og tilbakevendende problem for dere. Da blir jo dette en litt annen sak, tenker jeg, og reaksjonen må jo stå i stil.
At det finnes en toåring i husholdet som kan forventes å ta etter femåringen syns jeg på et vis er mer dere voksnes ansvar enn femåringens ansvar. Han må selvsagt gjerne læres opp til å være forståelsesfull og å forstå at hans gjerninger har innvirkning også for andre unger, men jeg syns ikke reaksjonen han får på sin oppførsel skal være basert på om toåringen er i nærheten eller ei.
Min femåring viser respekt for at jeg har brukt tid på å lage god middag, ja. Hun takker alltid for maten, hun roser meg opp i skyene hvis det er noe hun liker ekstra godt, hun spiser litt av alt selv om hun ikke liker alt like godt og om det er noe hun ikke orker å spise alt av legger hun det bare på kanten av tallerkenen uten å snakke noe mer om det. Dette har hun behersket i hvert fall siden hun var tre år. Det samme gjelder Storebror på syv.
Jeg synes overhodet ikke det er for mye å forlange av en femåring - for ikke å snakke om tenåringer.
Jeg må si jeg sperret øynene opp da jeg leste innlegget ditt, oslo78. Mener du virkelig at jenta di fra hun var tre år gammel har hatt noen som helst forståelse for hva tid betyr, og ikke minst hva tid betyr for andre? At hun forstår at du bruker masse tid på å lage middag? Og at hun er oppriktig takknemlig for at du bruker den tiden på å lage middag?
Jo mer jeg tenker på dette, jo mer forstår jeg at dette koker ned til følgende: Hva mener du egentlig med "respekt", og er det nødvendig å ha denne respekten?
Selv var jeg et særs kresent barn, og middagene hjemme hos oss var en kamp. Det ble selvsagt ikke noe bedre av at jeg hadde en lillebror som spurte "Liker vi dette, Lille meg?", og jeg svarte "NEI!". Selvsagt ikke. Og, nei, jeg hadde ingen respekt for min mor som lagde maten. Og hvorfor skulle jeg egentlig det? Jeg har i ettertid forstått at jeg var et barn som for det første smakte veldig mange smaker og smakte dem veldig sterkt. Og i tillegg var jeg ekstremt følsom for varme. For eksempel måtte jeg ofte vente veldig veldig lenge før risengrynsgrøten ble kald nok til at jeg klarte å spise den. Mens å spise den rett fra kjøleskapet var himmelen for meg. Var jeg respektløs som ikke bare spiste maten, men gjorde opprør ved å nekte?
Hvis jeg lager middag som husets barn og tenåringer ikke ønsker seg, hvem er det da som er respektløs? Jeg syns det er noe å i det minste tenke gjennom, kanskje særlig om man har barn/tenåringer som ikke er spesielt glad i varm middag, men heller foretrekker brødskive. Slik var jeg, og jeg fikk ikke mye respekt for akkurat den holdningen.
Til slutt, for å komme curling-anklager i forkjøpet, så er jeg krystallklar i forhold til tenåringene på at om de på et generelt grunnlag ikke gidder spise den middagen jeg lager, så får de gi meg beskjed. Så skal jeg rett og slett slutte å beregne porsjon til dem. Jeg ønsker ikke å kaste mat, så enten er de med og spiser sin andel, eller så er de ikke med.
Jeg slås alltid av hvor forskjellige unger du må ha fra mine, oslo78. Mine er skikkelig arrige. Rett og slett kamphaner. Og de er partners in crime. Du kan tro jeg får mye respekt av dem som kokk (dvs., det slumper, jeg hører de skryter av meg til vennene). Men ved bordet? :haha: Vi konsentrerer oss om å jobbe med at det ikke er greit å få hysterisk raserianfall fordi man er misfornøyd med dagens meny. Alt annet får ligge inntil videre.
Jeg syns ikke en femåring trenger å være så innmari takknemlig for å få middag, det ser jeg på som en ren selvfølge og det vil jeg at barna mine skal se på som en selvfølge, men jeg forventer av så store barn at de holder fred ved måltidene likevel. Av respekt for oss voksne som gjerne vil ha fred ved matbordet. Jeg er streng med mattull. Helt greit å ikke like noe eller bare spise makaroni, men overhodet ikke greit å spytte ut eller grise med vilje.
Innrømmer at jeg har noen runder med toåringen som er hakket verre å oppdra enn niåringen. :knegg:
Respekt for matlaging og tiden det tar får de dersom de er med på å lage maten selv, og særlig når de kan begynne å ha ansvar for hele middagen. Learning by doing.
Da min yngste var to år, hadde hun et helt år der hun daglig lå under bordet ved middagstid og hadde hysterisk raserianfall over et eller annet hun var misfornøyd med. Da er det ikke rart at æsjing og smake på alt kom litt i andre rekke. Man må jo jobbe med det som faktisk er mulig.
Veldig enig. Minstemann er superkresen. Å smake på alt er så uendelig fjernt for ham, så vi har hatt fokus på å spise de delene han faktisk synes er greit og ikke "offe" seg over at det finnes ting på min tallerken han ikke vil nærme seg.
Stort kryss i taket i går da han faktisk smakte på omelett, konkluderte med at det var "slett ikke så verst!" og spiste både pølse, ost og omelett (godt dynket i ketsjup) uten å mokke. Dette er nye takter fra ham.
Toåringen er jo som regel kaputt utslitt ved middagstid da. Hun har et voldsomt tempo hele dagen i barnehagen, så det er helt uaktuelt å kreve noe som helst av henne klokken fem på ettermiddagen. Veien til hysteri er farlig kort på den tiden av dagen. Oftest er hun heldigvis sulten og siden hun ikke finnes kresen går middagen som regel ned med god apetitt. Også tørker hun fingerne på faren sin når hun er ferdig. HVer eneste dag - på t-skjorten hans. :humre:
Jeg vet at jeg har enkle barn, tro meg. Og jeg tar ikke en gang kredit for det, de har vært greie å ha med å gjøre fra tre års alder (men ikke spør meg om alderen mellom halvannet og tre) ganske av seg selv. Men forventninger til skikkelig bordskikk, det ser jeg de har for femåringene også i barnehagen (observerte et måltid der i forigårs faktisk), og det så ikke ut som det var noe problem for noen av dem å oppføre seg greit der ihvertfall.
De to eldste hos meg krangler så godt som aldri, de hjelper til i huset med et "jippi, det er gøy" hver gang jeg spør, de passer Lillebror så lenge det trengs, Storebror gjør leksene sine uten å klage, de blir alltid kjempeglade når de får noe, lite eller smått, og de har aldri sagt "jeg hater deg" eller "du er dum" eller noe lignende til oss voksne i det hele tatt. De er rett og slett utrolig harmoniske, så jeg aner at tenårene kanskje blir bøygen her i huset - en eller annen gang må det jo komme. Og jeg tror ikke vi har gjort noe revolusjonerende for å få dem til å bli slik, jeg tror bare vi har hatt flaks. Lillebror ser ut til å ha mer temperament i seg, så det blir spennende å se utviklingen der i gården.
At jeg har enkle barn (foreløpig), betyr ikke at jeg forventer at alle andre barn skal oppføre seg som mine. Men akkurat det med å sitte ordentlig ved bordet, ikke si æsj, ikke spytte ut maten (annet enn hvis det er for varmt eller sterkt som en spontanreaksjon) og lignende, regner jeg for noe man kan forvente av en femåring sånn i utgangspunktet.
Mine eldste har vært mye med og laget mat, jeg tror kanskje det er derfor de har fått med seg at den ikke kommer på bordet helt av seg selv, ja. Også er jeg relativt flink til å lage mat også (tror jeg), så de synes som regel at det de får er godt. Og det er de altså glade for.
Det var ikke min intensjon å antyde heller! Bare forklare at når barna mine skryter av maten min så tror og håper jeg ikke det er fordi de tror jeg forventer det, men fordi de faktisk liker maten.
Og jeg har forøvrig en toåring som overhodet ikke spiser middag for tiden - bare fordi han har bestemt seg for det - så god mat hjelper ikke på barn som ikke VIL, det ser jeg tydelig. Men han sitter heldigvis ved bordet og er hyggelig ellers, så jeg venter bare på at det skal snu og gjør ikke noe særlig med det. Han spiser middag så det koster etter i barnehagen, så det er ikke det at han ikke liker heller.
Nei, jeg forventer ikke at han har slikt innebygd. Men alt må læres og jeg synes ikke en 5-åring har vondt av å lære at noen faktisk har brukt tid på å lage mat, og at denne personen godt kan få litt ros en gang i blant. Og ihvertfall ikke spytting som skjer med vilje.
Respekt for kokken var for øvrig ingen stor greie i denne sammenheng, men et av flere momenter vi tok opp med ham i etterkant. Mannen sa noe sånt som at "nå har mamma brukt tid på å lage middag til oss, da er det ikke pent å spytte ut maten på tallerknen" eller noe sånt. Er det virkelig så ille å lære 5-åringer? Jeg synes det er helt på sin plass.
Respekt er noe som er viktig for oss å lære opp barna i, men det går selvsagt begge veier. Barna fortjener også respekt, og vi tar dem på alvor.
Jeg ser overhodet ikke noe galt i å påpeke når barns oppførsel går ut over alle støvleskaft. Og ja, denne middagen ble det kjefting og smelling. Men det var det ikke i de 5 minuttene i forkant der han satt og sutret og søyt ved bordet. Da ba vi ham pent gjentatte ganger om å slutte med slikt, på en fin og høflig måte.
Æsjing og sutring er et generelt problem i heimen. Spytting har ikke forekommet før. Å bli sendt på rommet når man spytter ut mat på den måten han gjorde, synes jeg står fullt og helt i stil med hans oppførsel denne ettermiddagen.
Selvsagt er det vårt ansvar og han lastes i liten grad for dette. Men det er helt klart et arguemnt som brukes jevnlig, siden han ofte gjør ting han mestrer, som ikke er så ok - bla. fordi lille ikke mestrer det. feks riste på vannglass så vannet nesten skvulper ut (alt sprutes rundt når Lille gjør det et nanosekund etterpå), holde glasset med bare to fingre (Lille mister glasset med en gang), åpne munnen full av suppe uten at det renner ut (alt renner ut hos Lille). Hans oppførsel får konsekvenser, og det kan han fint gjøres oppmerksom på. Dvs i denne sammenheng at det ikke går så bra når Lille kopierer ham, hvilket hun stort sett gjør - og at det er for er best om han lar være med slike handlinger. I tillegg til at mye av det generelt er dårlig bordskikk.
Jeg har for øvrig selv vært kresent barn, og Junior har det atskillig enklere enn meg basert på den spisetvangen jeg ble utsatt for omtrent daglig.
Jeg eksploderte skikkelig en gang med akkurat dette. Ungene hadde i lengre tid vært misfornøyd med stort sett alt vi serverte som ikke var fiskegrateng eller fiskepinner. Vi forsøkte på en vennlig måte å gi beskjed om at dette ikke var akseptabelt. Så en dag bare klikket det for meg under middagen. :brølemamma:
Jeg bruker mye tid hver eneste dag på å lage en god og næringsriktig middag til familien min. Jeg finner meg ikke i at unger på 4 og 7 år sitter og surver ved bordet bare fordi de ikke fikk favorittretten sin den dagen også. Vi voksne vet hva små og store kropper trenger, og vi tvinger dem aldri til å spise noe de synes er ekkelt. Dette skulle jeg ha slutt på, og dette skulle jeg ha slutt på NÅ.
Det ble bedre etter den tordentalen. For det ble virkelig en tordentale. Man har lov til å bli sint en gang i blant når man har gitt beskjed på en langt mer vennlig tone mange ganger tidligere.
Vi ble også enige om at de skulle få bestemme litt mer over middagene, men ikke hver dag. Vi har gjennomført det for snuppa sin del, men er ikke like flinke med knerten.
Jeg er på linje med Tjorven og pelle, kjenner jeg. En ting er at man ikke kan forvente at 5-åringer skal forstå hvor mye arbeid som kreves for å sette mat på bordet. Men man kan forvente at de oppfører seg - og man har da jammen lov til å bli sint som voksen hvis man blir demonstrativt ignorert over lenge tid når man sier fra på en ordentlig måte.
Jeg synes ikke sutring og demonstrering hører hjemme rundt matbordet¨og tenker at femåringer definititv er store nok til å forstå det.
Og når det gjelder sutring og klaging på maten, så synes jeg kommentaren til en venninne da sønnen hennes for n-te gang klaget på maten var helt på sin plass. "Hver dag er ikke noen jævla fest, heller!" sa hun. Med utestemme. :fnise:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
