Jeg har sett at snuppa og flere i jentegjengen hennes har begynt å bruke "vondt i magen/hodet" som unnskyldning når det er ting de ikke har lyst til. Både når det gjelder skolearbeid, gå ut i SFO-tiden, når det oppstår småkrangler i jentegjengen osv. Jeg ser at det er unnskyldninger og ikke reelle plager, for plagene forsvinner som dugg for solen når man bare har ryddet opp i "problemet".
Jeg har forsøkt å fortelle historien om ulv, ulv til snuppa, men alt hun ser er at venninnene "slipper unna" med dette. Så hun forsøker seg stadig. I går hadde hun vært hos en venninne og ville hjem fordi hun hadde vondt i magen. Etterpå spurte jeg om hun faktisk hadde vondt eller om det hadde skjedd noe annet som gjorde at hun ikke ville være der mer. Svaret var da at hun kanskje ikke hadde så vondt på ordentlig, men at hun FØLTE at hun hadde ganske vondt. Jeg svarte at hvis man hadde kranglet litt og derfor ikke var så glad, så var det helt lov til å bruke det som grunn til å bli hentet og ikke si noe som egentlig ikke var sant. Dette måtte hun visst tenke litt på.
Akkurat denne typen historie er en gjenganger i jentegjengen. Vi har aldri måttet hente "sykt barn" på skolen i sånne situasjoner, men jeg vet at det har skjedd et par av de andre jentene.
Er det noen som har gode råd og tips om hvordan man får ungene til å slutte å bruke vikarierende unnskyldninger for å komme seg ut av "ubehagelige situasjoner"? Eller er det rett og slett mer stuerent å bruke fysiske vondter som unnskyldning for å komme seg unna en ubehagelig situasjon? (Dette ble jo drøftet i en helt annen tråd for ikke så lenge siden.)
Ja. Vent til ungen brekker fingeren, nekt å kjøre ham på legevakta før dagen etter, ettersom det umulig kan være så vondt, han overdramatiserer jo alltid. Så kan du ta diskusjonen om ulv, ulv, når han kommer hjem derfra.
Mulig dette er noe jentegreie? Mine to gutter har aldri sagt sånne vondt i magen-ting iallefall.
Lillebror sier ifra selv når han vil hjem og når han synes at han har vært lenge nok hos noen. :o
Mine to jenter har heller aldri brukt den metoden, GinaK.
Forøvrig tror jeg at dette er helt avhengig av hvilken respons barnet får. Hjemme hos oss hvor mannen er vokst opp med legefar og jeg er sykepleier, er det lite dulling rundt småvondter - og ergo lite klaging på småvondter. (Men dette fordrer selvsagt at man har tro på sin egen evne til å vurdere om noe er alvorlig eller ikke. Da mitt barn brakk fingeren, skjønte jeg med en gang hva som hadde skjedd, og dro på legevakten. :kry:)
Men jeg tenker at hvis noen av jentene i gjengen bruker dette som et middel for å unngå ubehagelige situasjoner og får responsen de ønsker seg, så vil de fortsette med det. Også kan det jo være at de opplever konflikter som som ubehagelige at de får fysisk vondt av det.
Jeg synes du velger en veldig god løsning på dette, Tjorven.
Jeg har en dramakonge. Tjorven kan gjette hvilken. :knegg:
Her funker det å si at om man har smerter og er syk så må vi slå av tv og data. Det finnes ingen sykdommer med diffuse symptomer som ikke har godt av avslåtte skjermer.
Dernest et spørsmål om det han egentlig prøver å si er at han har et behov han ønsker dekket. Det er ganske godt når han svarer ja og kravler seg sammen i armkroken en stund.
Ja, det er sant. Jeg kan få skikkelig vondt i magen hvis jeg har uheldige opplevelser med kunder på jobben. Og jeg skjønner jo at det ikke er så lett å skille på om dette er mest fysisk eller mest psykisk når man er 6-7 år. I voksen alder vet jeg hva det kommer av, og tar meg en runde rundt bygget eller tur på kaffebaren rundt hjørnet for å klarne hode og mage.
Det siste er viktig. Jeg har "omgangssyke" når jeg har eksamensnerver. Det kjennes helt reelt, men går bort etterpå. Jeg har også en unge som prøver seg for å slippe å være med på ting han ikke vil. Det er derfor strenge regler for når man er syk hos oss og man må ha feber før det blir noen goder som utløses. Vi har ikke hatt brukne bein så langt.
Jeg fikk knerten til legevakta umiddelbart da han kom hjem med brukne fingre. Det var mer enn faren hans gjorde enda de befant seg et par hundre meter unna legevakta da skaden skjedde.
Jeg var hjemme en dag med knerten for et par uker siden. Han var subfebril (37,9 på kvelden) og så tufs og slapp ut. Dagen etter fortalte han ped.leder i barnehagen at han hadde lurt mamma til å være hjemme. Så jeg er skeptisk. :mumle:
Jeg måtte ta meg selv i hva jeg selv sa, jeg. Da jeg hadde bekkenløsning og et av barna plutselig ikke kunne rydde rommet sitt for han "hadde så vondt i bekkenet". :flau:
Altså; begrunnelsen var reell, men jeg tok en runde med meg selv og mannen på behovet for å stadig gjenta dette med bekkenløsningen. For jo mer jeg måtte minne mannen om at jeg sa nei eller ba ham om å gjøre visse oppgaver pga. bekkenløsningen jeg hadde i det svangerskapet, jo oftere snappet jo ungene opp dette.
Ellers har jeg vel kommet frem til at det er lov å ta feil. Jeg har et barn som etterhvert opparbeidet seg et heftig fravær pga. "sykdom". Så jeg har kommet frem til at dersom jeg tvinger ham på skolen med magevondt eller svimmelhet etc. og det viste seg å være noe i det, så får det bare bli sånn.
Hvordan kjenner du de andre mødrene? Er dette noe man ta en mailrunde på, eller til og med en prat over en kaffekopp? Type: "Jeg observerer at jenta mi .... (det fra H.I.). Ser dere det på samme måte? Kan vi takle dette på en felles måte? Hva tenker dere?"
I denne gjengen kjenner jeg både mødrene (og fedrene) svært godt. Vi omgås også uten barn.
Vi har diskutert problemstillingen, men ser veldig forskjellig på dette. Også med dette om at ungene godt kan finne på å ha fysisk vondt. Noen mener at så lenge ungen har vondt, så skal det få ta livet med ro og gjøre som det ønsker. Jeg er kanskje litt for hardbarket og avviser en del av vondtene deres. Særlig når jeg har hørt dem mange nok ganger. Og jeg kan helt sikkert finne på å ikke oppdage den den gangen ungen faktisk er syk.
Jge tenker også at det er vanskelig og at voksne er ekstremt ulike på dette feltet. Jeg har en relativt god venninne som setter himmel og jord i bevegelse hvis datteren føler seg litt klein. Og som jeg vet at hun synes at jeg er kald og slem og ufølsom når jeg avfeier sutring over det jeg mener er småting fra min datter.
Jeg synes at hun er overhysterisk, og selv om jeg aldri har sagt det, så tror jeg hun vet at jeg synes det.
Hun og mannen dro for eksempel avgårde midt på natten til legevakten i fjor sommer fordi datteren hadde vondt i lillefingeren etter å ha snublet tidligere på dagen. Selv om fingeren ikke var hoven eller blå, og selv om datteren hadde sittet sammen med våre barn og spilt brettspill i flere timer etter snubleulykken. Og etter at hun hadde bedt meg se på fingeren, og jeg mente at det var helt usannsynlig at den var brukket, fordi den ikke var hoven, kunne beveges, og fordi barnet ikke var smertepåvirket i større grad en n at hun kunne delta i en flere timer lang TP-turnering uten å nevne fingeren en eneste gang.
For disse vennene våre tro jeg at kjøring til legevakt midt på natten, er en måte å vise omsorg på.
Og kaste bort legevaktressurser på. Det er ikke et omsorg- og trøstesenter, men en sted for akutt oppstått sykdom som man har sterk mistanke om ikke kan vente til neste dag og vanlig åpningstid. :gaah: kjepphest
Det er der vi også er med det foreldreparet i denne jentegjengen som står lengst unna oss. Jeg er ufølsom og de er hysteriske. :rolleyes:
Men det er ikke så lett, synes jeg. Dette har blitt den gjengse måten for disse jentene å få viljen sin nå. Og jeg liker det IKKE. Jeg har gitt beskjed til SFO om at de skal se på min datter både 2 og 3 ganger hvis hun ber om å få legge seg på "sykesofaen" for å hvile og deretter bli hentet hjem. Men det kan jo skje at hun faktisk blir syk, og da vil jeg ikke føle meg så høy i hatten hvis jeg har nektet å komme. (For SFO ringer konsekvent mammaen i slike situasjoner. Barnehagen er hipp som happ om de ringer meg eller mannen.)
Jeg tror man bør ha i bakhodet at barn er ulike og håndteres forskjellig også. For å dra et annet eksempel basert på historien din, pøbelsara:
Sønnen min skadet fingeren i barnehagen. Han sluttet å gråte fort, og lot seg ikke plage av det resten av dagen. De hadde derfor ikke tenkt over at de burde titte noe mer på fingeren. Da jeg kom for å hente viser han meg fingeren og sier den er vond. Den er synlig hoven og stiv, og litt blå. Barnehagen kan ikke tro dette, siden han har vært med på alle aktiviteter hele dagen og stusser over at jeg vil dra på legevakta.
Legen der derimot er sjokkert over at de ikke har tenkt tanken selv, siden hun trodde den var brukket. Det var en riktignok ikke, men den var skikkelig forstuet. Sønnen min er en praktisk anlagt type som bare lot være å bruke fingeren, og har ganske høy smerteterskel. Han kunne fint ha spilt TP en hel kveld uten å nevne en vond finger.
Når det er sagt så syns jeg ikke man skal oppfordre barn til å bruke fysiske plager som en unnskyldning. Men det kan hende de trenger til ekstra TLC når de gjør det, fordi de er slitne, lei seg eller noe annet.
Jeg vet. Og det er ikke første gang det skjer heller. De har et godt utvalg av historier om dramatiske hendelser med påfølgende legevaktsbesøk og tilogmed ambulansehentinger. Det har hittil aldri vært noe sykdom å behandle etter at barnet har blitt undersøkt. Det er egentlig litt sykelig, tror jeg. :sukk:
Jeg syns det var bra at du fortalte at det å være trist etter en krangel kan være grunn god nok til å bli hentet, Tjorven. At man ikke trenger å lyve på seg en annen årsak.
Da jeg bodde i USA hadde mange veldig strenge foreldre, og å si at man skulle i kirken var en måte å kunne gå ut på en school night. Mine vertsforeldre var ikke særlig strenge, men det endte med at jeg brukte samme unnskyldning siden "alle andre" gjorde det. :knegg: Keg ble selvsagt avslørt og de kunne ikke skjønne at jeg hadde løyet siden de ikke hadde noe problem med at jeg gikk ut.
Snuppa mi er ei veldig følsom jente. Og kunne tidligere ha vondt i magen og være kvalm ganske ofte. Innimellom også med oppkast.
Etterhvert lærte jeg meg å spørr om det var en grunn til at hun hadde vondt i magen, og litt mer direkte: Hva er det du tenker på som gjør at du har så vondt i magen nå?
I 99 % av tilfellene hjalp det med en prat, litt gråting og trøst, så var magevondtet borte. Så jeg har tro på å spørre ganske direkte. Vondt i magen eller hodet kan være helt reelt.
Det å bli sett på som ufølsom kjenner jeg igjen, ja. Vi har vært borti en helsesøster som rett og slett ikke evnet å lukte lunta og heller ikke hadde særlig tiltro til oss foreldre i forhold til slikt da et av barna oppsøkte oppmerksomhet på en litt uheldig måte. Altså ble vi bedt om å ta henne med til fastlegen om og om igjen for alt mulig rart. Vi måtte alliere oss med fastlegen og lærerne for å få en slutt på det. Det er jo måte på hvor lenge jevnaldrende gidder å forholde seg til en som stadig er "syk", skal særbehandles og får stikke fra timer for å løpe ned døra hos en blåøyd helsesøster. Så jeg synes ikke vi var så veldig ufølsomme. Tvert imot så var vi vel mer følsomme for konsekvensene atferden ville få for ungen sosialt og hvordan selvbildet ble påvirket negativt på sikt.
I tillegg til å sette ned foten og nekte ørten legebesøk selv om helsesøster ville det, så ga vi massiv positiv oppmerksomhet for andre ting.
Ingen i venninnegjengen til snuppa blir sendt til legen i tide og utide og ingen av dem har usedvanlig mye sykefravær heller. Bare så det er sagt.
Men det varierer litt hvor mye vi tillater dem å melde seg ut når de sier at de har vondt. Jeg mener at det slett ikke er en plikt å leke med noen du er i krangel med, men da kan du heller si at det er krangelen som har skylden. Samtidig som jeg trumfer ganske hardt på at leselekser kan gjøres selv om man har "vondt i hodet". Bare vi kommer i gang, så leses det jo som regel godt og uten problemer.
Slik er Størstegutten min og, vi ender da opp med å sende han på skolen, hvorpå han kaster opp i gangen på skolen litt senere på dagen. :sparke: Glemte vist å komme med ulv ulv historien etter at jeg hentet han den dagen... Men ja, han har spesielt mye vondt i magen under lekseøkten...
Ja, ignorer at barnet sier det har vondt i magen, og tro at det bare er falsk alarm som vanlig. Dra det med deg i bursdagsselskap, forsøk å overtale det til å spise mat og få to liter oppkast i fanget. Han skjønte fortellingen om ulv ulv etterpå. Og har ikke klaget over vondt i magen siden. Host.
Her er det et stort problem,det ble tatt opp på foreldremøte at dette gjelder svært mange av jentene i klassen(25 jenter). Eldste min forteller stadig om at hun får være inne i friminuttet, en gang fordi hun nesten stakk seg i øye med blyanten, en gang fordi hun klemte hånda i bildøra før skoletid (og hun hadde tjukk vott på,så det ble ikke store klemskade) osv. Jeg håper jo ikke dette stemmer,for da er det jammen ikke rart at jentene er dramaqueens....
Jeg skjønner hva dere mener her, men klarer ikke la være å tenke på de gangene jeg hadde akutt vondt i magen som ungdom, og at det var grunnen til at mine foreldre lot meg være hjemme fra skolen fra tid til annen. Årsaken til magevondten var mobbing, men det var ingen "påfunnet" smerte. Og da jeg etterhvert fikk høre mange nok ganger at "det er bare i hodet det sitter", ble jeg veldig flink til å ignorere vondten, og endte innlagt pga. magesår. (Som forsåvidt også var direkte forårsaket av mobbing/stress/utrygghet.)
Eller når man sender ungen til skolen med foten han ikke kan stå på og blir ringt opp av school nurse med at gutten bør hentes og han ender to uker på krykker med skamslått fot (takk og pris at det ikke var brudd!). :flau:
Men jeg sa der som det var, jeg: jeg var ikke sikker på om han faket for å få være hjemme, og tok en sjanse på å sende ham av gårde. :knegg:
Og derfor mener jeg at man ikke skal føyse det vekk. Men spør om hva de tenker på som gir de vondt. Det er viktig for de små å bli tatt på alvor.
Som oftest har de jo vondt når de sier de har det. Men det kommer som oftest av en grunn. Og det den man må gjøre noe med.
Det der synes jeg er skikkelig vanskelig.
Jentungene her hadde en periode med mye magevondter og det var jo en god grunn til det. Hun hadde det helt jævlig på skolen.
Det er jo nettopp derfor det er så vanskelig. For det kan faktisk gjøre fysisk vondt selv om selve problemet ligger et annet sted.
Men jeg tror ikke at de har så skrekkelig vondt så veldig ofte. Tror jeg. Og det blir et problem når det brukes som en unnskyldning for å slippe ting som er litt lettere ubehagelig; som å rydde opp i en krangel med venninner du egentlig liker godt, gjøre lekser, gå ut i friminuttet osv.
Klart. Som jeg skrev, "jeg skjønner hva dere mener her". Og jeg mener ikke at man skal dra med unger som ikke orker å rydde rommet fordi de har så vondt i hodet til legevakten.
Jeg har også ei som prøver å slippe unna med å ha vondt i hodet/magen. Er særlig hvis jeg ber henne rydde rommet eller at hun bare pirker i maten. Jeg spør henne om det er noe annet som plager henne, og sier at hun godt vente noen minutter til før hun sier det er vondt. For som oftest er det bra igjen like etterpå.
Da eldste var liten (kanksje 5-6 år) skulle jeg være en flink mor og bruke "ulv, ulv" historien. Hun hørte godt etter, og jeg trodde hun hadde forstått det. Så kommer det fra henne: Men mamma da, vi har da ingen sauer!! :rofl:
Det er en risiko, ja. Når det gjelder skole har det hjulpet å kommunisere med skolen. Når et barn har fått ganske høyt fravær er nok både foreldre og lærer interessert i å gjøre noe med det og da er det ok å si ifra til hverandre de dagene man er usikker. Og ha en linje på at eleven f.eks. kan få Nyco eller paracet etc. ved behov, men ikke masse oppmerksomhet. Og være klar for å bli oppringt for henting ved behov. Men i vårt tilfelle hadde jeg altså mer tillit til lærerens enn helsesøsters vurdering, til tross for faglig bakgrunn. Rett og slett fordi helsesøster var ung, dum og blåøyd. Et funn for dramatiske fjortiser. Lærerne har vært litt mer kyndige på aldersgruppen, ser mønstrene osv.
Når det gjelder sosiale greier så har jeg prøvd å prate litt om konsekvensene sosialt og hvorfor jeg mener ungen selv taper på det i lengden.
Det som gjør det litt utfordrende her er at jeg på grunn av egen helse ikke kan "walk the walk" akkurat nå. Det synes jeg er vanskelig og har ikke funnet en god løsning på enda. Men også foreldre som er uføre eller sykmeldte må jo få ungene på skolen. Det er bare litt vanskelig når man ikke får vært den rollemodellen man ønsker.
.jpg)
