Dette er sannsynligvis den beste treningsartikkelen jeg har lest på lenge.
Jeg er så enig, så enig. Jeg har selv vært, og er sannsynligvis tilbøyelig til å igjen bli det om noen år, svært opptatt av optimal trening og det å trene mye. Jeg har trent mye hele livet, men tok for alvor av i 25-26-årsalderen. Da lå jeg i flere år på 5-6 økter i uken med tung styrketrening og løping. Jeg trivdes med det, men sett i retroperspektiv ser jeg jo at det ble en besettelse. Da jeg fikk barn, og slet tungt med å komme i gang med treningen igjen, gikk jeg gjennom en lang prosess for at jeg skulle klare å innse at bra er godt nok og at Det er bedre å trene to ganger i uken enn ikke fem. En av grunnene til at jeg brukte over ett år med å komme skikkelig i gang med trening igjen var nemlig min hellige overbevisning om at om jeg ikke kunne trene "skikkelig", dvs slik jeg gjorde før, kunne jeg like gjerne la være. Ikke fordi jeg ikke så både de treningsmessige og de helsemessige fordelene med å trene færre ganger i uken, men fordi jeg rett og slett trodde at jeg aldri kunne bli fornøyd med så få økter i uken.
Medias fokus på trening har økt massivt de siste årene. Jeg synes det er flott at den helsemessige viktigheten av trening og bevegelse er i søkelyset, men jeg synes altfor ofte søkelyset er på hvordan vi skal bli best mulig, hvordan vi kan få fastere kropp, bli kvitt grevinneheng, få sprettrumpe og større biceps. Utseendefokuset er massivt. "Få kropp som Rihanna", "Slik trener Tone Damli Aaberge, gjør som henne og bli som henne", "Slik lokker du frem six-packen til sommeren", "Gjør kroppen bikiniklar".... ad infinitum. Vi skal hele tiden forbedre oss og bli en bedre utgave av oss selv. Hva gjør dette med selvfølelsen vår? (At de fleste tabloide treningsartikler av dét kaliberet er crap mtp. treningslære, er en annen sak.) I tillegg kommer det massive fokuset på at vi må trene så sabla optimalt hele tiden. Jeg tror dette stresser mange, og gjør at man mister mye treningsglede på veien. Blir man presentert for dette tilstrekkelig antall ganger, og er av det slaget som lar seg påvirke av det man leser, kan det ødelegge for treningsgleden. I mine øyne er (nå) den mest optimale treningsformen den som gjør at man faktisk trener og trives med den.
Jeg synes selvfølgelig ikke det er noe galt i å trene hardt og mye og legge ned tankearbeid i hvordan man kan få mest mulig ut av treningstimene sine; jeg har tross alt gjort det selv og kommer nok til å gjøre det igjen. Mange har svært stor glede av dette. Men jeg håper ikke at fokuset på mengde og optimalisering som f.eks treningsspaltene i en velkjent økonomi- og finansavis, og ei heller tabloide sprettrumpeartikler, ødelegger for treningsgleden til flere av mosjonistene som lunter avgårde i rolig tempo på joggeturen sin et par ganger i uken. Likevel har jeg en iboende frykt for at fokuset kan bidra til å gjøre akkurat dét.
Jeg mener bestemt at fokuset på trening har blitt hysterisk i mange kretser og i media, og at dette kan virke mot sin hensikt mtp. å fremme treningsglede og det virkelige poenget med trening for mannen og kvinnen i gata: den helsemessige gevinsten.
Jeg tror joggebølger og treningsdiller er fine greier. Jeg tror at for hver som bikker over og blir treningstulling, så er det mange, mange flere som oppdager treningsglede, en kropp som fungerer bedre, mer krefter til hverdagen, mer glede, mer mestring.
Er man i god form så er det også mer sannsynlig at man faktisk orker å spille ball med ungene, hoppe tau med dem, ake med dem og generelt få rumpa opp av sofaen.
Jeg tror denne greia med folk som trener helt hinsides og setter det foran alt annet er litt medieskapt. De fleste jeg kjenner som trener mye gjør det i stedet for å se på tv og være på Internett. Ikke i stedet for å være med ungene. Idiotene finnes jo, men jeg tror de er få.
Veldig enig, Polyanna. Jeg kjenner meg ikke igjen i artikkelen. I noen kretser stemmer det kanskje, men jeg tror virkelig ikke det er normen at trening har blitt en usunn besettelse. Det tror jeg virkelig ikke noe på.
Tror mer dette har med personligheten til folk å gjøre. Jeg er typen som elsker å nerde - samme hva det gjelder. Hadde jeg trent hadde jeg nerdet der også. Om dette er en bra eller dårlig ting med personligheten til folk? Jeg vil si både/og. Klart det er sammenhenger hvor det lønner seg å bli helt ko-ko opphengt i ting, mens det i andre sammenhenger er lite heldig. Folk som når langt er helt klart "hektet", jeg leste et intervju med Northug hvor han sa at "Du må like at det gjør vondt" om mengdene og metodene han brukte når han trente. Og jeg tror det er en veldig god beskrivelse for alle som oppnår noe. Vis meg en som tjener 2 millioner i året - det er noen som elsker jobben sin, det garanterer jeg deg. Vis meg noen som er i eliten i sjakk - det er noe som har blitt ofret på veien. Vis meg noen som spiller fiolin som en gud - da er sikkert håndballen gått fløyten.
Man kan ikke få alt i livet, og jo flinkere man vil bli i noen av disse tingene, jo færre ting får man plass til.
Vel, jeg tror et problem med treningsnerder kan være at de ikke helt skjønner hvor inaktive andre faktisk kan være. Og når de da prøver å kommunisere med og motivere sofapotetene, vil antagelig en del av optimalitetsretorikken og du-må-opp-i-puls-preiket virke mot sin hensikt.
Jeg vet om flere tilfeller der familiens livsstil styres av at feks far MÅ delta i 3 x Birken i løpet av året, med dertil trening i forkant i løpet av uken og i helgen - særlig sykling og langtur på ski tar jo sin tid. Man kan jo holde seg i form med noe mindre trening enn det, liksom.
Det gjelder jo alle som skal kommunisere over kompetansegapet - en lidelse å være i, men en deilig underholdning å observere. Men jeg også har opplevd treningsmisjonærer som prøver å "omvende" meg :gal: . De er pikadø verre enn Jehovas Vitner, og alle mine hint (først) og direkte tilbakemeldinger (på slutten) om at det var nivåforskjeller mellom oss, og at vi ikke var helt sammenlignbare, prellet av som vann på gåsa. (Kjenner faktisk jeg blir litt irritert her jeg sitter, håper jeg kommer på en god hevn snart - det vil gjøre meg i perlehumør! :D )
Jeg klarte ikke helt å se at det er et problem? (Jeg ser at det sikkert er et fenomen, altså)
Jeg tror denne treningsiveren har mer av en sildreeffekt: Northug insiprerer Birken-folket, Birken-folket inspirerer folk som mannen min, sånne som mannen min inspirerer sånne som meg, og jeg vil i all beskjedenhet påstå (fordi folk har sagt det til meg) at jeg har klart å motivere en og annen sofapotet.
Dette handler mest om kommunikasjon eller? Jeg tror ikke at en treningsnerd som bikker over i det usunne drar med seg endel som da trener akkurat passe. Heller motsatt. Og for endel av de (oss) som har en tendens til å bli veldig inaktive hvis man ikke tar seg sammen konstant kan det virke mot sin hensikt med artikler og snakk om hvordan man skal nå alt for høye mål eller komme igang med optimal trening. For det er endel av oss som fungerer etter alt-eller-intet-prinsippet, enten greier jeg å følge programmet eller jeg greier det ikke.
Jeg er imidlertid enig med polyanna i at det ikke er noen sammenheng mellom mye trening og lite lek med barna. Veldig høye ambisjoner i hva som helst har imidlertid en tendens til å begrense familietiden. Da også trening. For de fleste av oss er vel ikke treningen i seg selv det som hindrer oss i å leke med ungene, men summen av alle skulle-ha-fått-til og burde og det-er-bare-snakk-om-prioritering-tingene som spiser av allerede korte ettermiddager og et allerede oppspist overskudd.
Hvis man kan lese budskapet i den artikkelen som "ikke fokusert så mye på å stresse med å finne den optimale treningsformen, fokuser på å være en aktiv familie" er jeg enig med artikkelen (det var sånn jeg leste den først nemlig). At foreldre flest trenger å droppe trening for å få tid til ungene tviler jeg på.
Jeg mener at hvis noen faktisk har klart å kreke seg opp av sofaen og gå en liten tur hver kveld eller begynt å sykle 2 km til jobb eller fått seg en pilates-dvd eller hva har du, så er det ikke hensiktsmessig å meddele dem at aktiviteten deres er milevis unna noe som kan kalles fullverdig trening. «Du styrker ikke kjernemuskulaturen med det!» «Du brenner ikke fett med det!» Sjempemotiverende.
Ja, jeg tror heller ikke at det er mange som forsaker (for) mye tid med ungene for å trene, altså. Men jeg synes treningsfrelste av og til har en kommunikasjonsstil som ikke akkurat er til hjelp for å få inaktive i gang. (Nå skal det sies at jeg har hatet friskuser siden første klasse og er usedvanlig trassig på det punktet. Jeg begynte jo ikke å røre på meg før ingen i hele verden lenger hadde makt til å si at jeg måtte. :knegg: )
Jeg kan garantere deg at idioter som trener ikke blir mindre idioter enn de som ikke trener. Klart det er et problem med folk som nekter å høre på hva du sier, innsistere på at det finnes bare en riktig måte (og gjett hvem det er sin?) og elsker å fortelle deg at det du driver med milevidt unna "fasiten".
Men dette har jo ikke noe med treningen i seg selv å gjøre. Jeg har en svigerinne som er kjempeflink å trene og hun er definitivt en inspirator heller enn en irritator.
Mange friskuser har også en kommunikasjonsform som i og for seg kan inspirere noen til å ville sette igang, men slutte like fort fordi det ikke er mulig å oppnå det man bør. :knegg:
Jeg leste den også slik, og tror den har mye rett i det. Faren min er et forbilde i så måte. Han er meget aktiv, men mest i hverdagsslitet. Han sykler der andre tar bil, lager hoppbakke med barna, leker sisten i snøen med barna, aker med barna, har barna på ryggen og hopper rusnt som hest osv.
Jeg pleier å si at hvis du svetter g er andpusten en halv time så har du trent.
Det er virkelig svært få der ute som trenger makspulstester og måleinstrumenter og dill og dall altså. For de aller fleste handler det om det Toffskij sier - komme seg ut av sofaen en tur og svette litt. Mer stress en det trengs ikke. Om du spiller fotball med ungene eller om du løper etter en eller annen pt er ikke så nøye så lenge du svetter.
For de med genuin treningsinteresse og konkrete mål blir det noe annet - du blir ikke en god landeveissyklist av å hoppe på trampoline alene. Men for de fleste av oss som bare skal ta vare på kroppen så holder det å huske at man altså trener når man er andpusten og svett.
Jeg kjenner meg ikke igjen i det som står skrevet, men for 6 år siden hadde jeg nikket gjenkjennende og knegget for meg selv.
Jeg har en kropp som er avhengig av trening for å kunne fungere godt. Det oppdaget jeg litt sent dessverre. Energien til lek med ungene ble mye større etter at jeg begynte å få en kropp som fungerte. Jeg er ikke treningsnerd og har som grunntanke at bevegelse stort sett er bra uansett, men om noen spør konkret om hvordan få kondis på kort tid så svarer jeg at intervaller er bra osv.
Nå har jeg i fire dager trasket gatelangs og opplevd uendelig mye sammen med eldstesønnen min. For seks år siden hadde jeg ikke orket det samme og all verdens aktivitet med ungene hadde på det tidspunktet hadde ikke klart å få økt kondisen min nok. Jeg er tung, lat og tungtrent i utgangspunktet. Det er jeg forresten fremdeles, men jeg orket generelt mye mer.
Jeg tror også at alt fokuset på pulsklokker, intervaller og makspulstester kan ta motivasjonen fra mange sofaslitere. Media fremstiller trening som rene vitenskapen, mens det for hverdagsmosjonister egentlig bare handler om å få opp dampen såpass at man blir litt anpusten og svett. For en sofasliter så er det vesentlig bedre med to-tre raske gåturer i uka jevnt og trutt hele året, enn tre uker med intervaller og pulstester og 49 uker på sofaen.
Jeg er ikke uenig i det artikkelen faktisk sier, men jeg er uenig i at det er et stort problem for "folk flest". Også syns jeg overskriften var teit. Hva skal jeg bruke sprettrumpa til? Det samme som en fin kjole, sminke, lekre sko eller god humør; jeg skal føle meg vel.
Allikevel er ikke sprettrumpa målet, men å ha en kropp som virker godt i mange år til. Ikke til å løpe maraton og gå birkebeinerløp, men til å kunne gå en hel helg i en storby uten problem, til å kunne holde tritt med sønnen min og til å ikke gi opp på grunn av vondter.
Jeg blir vanvittig sur på syklister i marka, rulleskigåere i Maridalen og bodybuilderne på treningssenteret som mener det er deres rett til å ta all plass og null hensyn fordi de trener mest.
Jeg er heller ikke uenig i at ekstremt trenings- eller kroppsfokus er uheldig, men samtidig så syns jeg artikkelen sier at når man har barn så skal man egentlig bruke all tid på dem og ikke ta seg tid til trening, det holder å leke med ungene og gå på tur med dem. Den sier også at når man har barn så skal man helst ikke bry seg om hvordan kroppen ser ut. Begge deler kan være en uheldig måte å tenke på hvis en er litt naturlig lat. Og det er en god del større sjanse for å ha overskudd til nettopp aktivitet med barna, hvis en tar seg tid til skikkelig trening på den ene eller den andre måten. Det blir også lettere å ta de bra valgene på hverdagsaktiviteten hvis en har god kondis og sterke nok muskler.
Ja, der har det vel tatt litt av. 3-4 timer med toåringen fra mandag til fredag er vel litt i minste laget, uansett om det er jobb eller trening som tar tiden.
Jeg blir bare sur. Det er sikkert et poeng at hun trener for mye og at sønnen ikke ser moren nok, men hvorfor er det bare mødre som henges ut i sånne artikler? Det nevnes vel i en bisetning at barnets far trener omtrent like mye.
Det vet jeg ikke. Det står jo at de begge trener veldig mye, og trenger besteforeldre, tante og nabojente for å få det til. Jeg syns det høres ekstremt ut å prioritere så mye trening fremfor å være sammen med barnet sitt, enten man er mann eller kvinne.
Jeg syns også det høres leit ut å plassere barnet på barnepass på treningssenteret på lørdagen, hvis man bare har fått 3-4 timer sammen i løpet av uka. Og tre timers langtur alene på søndag sånn på fast basis ... De må være himla gode på kvalitetstid ja.
Helgene brukes til å ta igjen mye av et tapte tiden med Magnus. Da er det Hundsund Bad på Fornebu som gjelder fra klokken 08.00. – Mens jeg svømmer programmet mitt, koser guttene seg i varmebassenget. Så tar jeg med Magnus på Sats og plasserer ham på barneparkeringen mens jeg løper i 75 minutter. Etterpå er det hjem til Kristian som forbereder seg til kamp på kvelden.
Jeg er helt enig i det, jeg blir bare provosert av det som utløser skriving og snakk er at kvinner prioriterer slik. Det finnes nok av menn som prioriterer på samme måten, enten de velger trening, andre hobbyer, eller karriere istedenfor barna, det blir ikke den samme "stakkars barna"-skrikingen av det.
Det handler ikke om at det er verre at kvinner gjør sånn enn menn, men at det er mer uvanlig. Det er ikke så ofte kvinner fortsetter å være toppidrettsutøvere etter de har fått barn, men det er mange menn som gjør det. Det er også flere menn som jobber så mye at de "aldri" ser ungene sine enn det er kvinner. Osv.
Veldig enig. Det er ikke få menn jeg har lest om som reiser halve verden rundt, og er innom hjemmet en gang i blant for å hilse på kone og små barn (gjerne nyfødte også, selve fødselen er heller ikke så aktuelt å få med seg hvis det kolliderer med en kamp eller et viktig ritt), uten at det faller en eneste kommentar om prioriteringer. Det som var litt spesielt i eksemplet som kom sist her var at mannen var borte fire kvelder i uka i tillegg til morens hundre aktiviteter. Det beskrives ofte ikke når de mannlige superheltene som aldri er hjemme portretteres i avisene, da er det gjerne deltidsjobbende eller hjemmeværende partnere som muligens rosablogger litt og har PT-timer på dagtid når ungene er i barnehage og skole. (Satt på spissen.)
Jeg synes artikkelen har noen poeng, men jeg tror de er mest aktuelle for de som er som foreldrene i familien det er snakk om - folk som har trent ekstremt mye og med høye mål. For oss andre blir det litt god dag mann økseskaft. Jeg tipper at disse er veldig mye mer fysisk aktive enn oss andre når de ikke trener, og jeg tipper at treningsøktene som beskrives ikke akkurat er 20 minutter med yoga.
Jeg vet ikke i hvor stor grad treningsnarkomaniet er utbredt, men så skriver også Hollekim at dette er problematisk i enkelte grupper, ikke blant folk flest. Jeg kjenner meg igjen i det usunne stresset som Hollekim (og Ruslebiffen) skriver om, og jeg tror vinklingen på artikkelen er nyttig for dem som opplever det slik (og sikkert ikke like bra for dem som faktisk trenger et tupp for å komme igang). For et par år siden ville jeg sannsynligvis hatt nytte av en slik vinkling på ting selv; ikke i forhold til akkurat barn, men generelt om å sette treningen i perspektiv. Jeg tror ikke det nødvendigvis bare gjelder folk som i DN-linken, jeg tror mange flere (uten at jeg tror det er noe som gjelder "folk flest") kjenner på den mentale siden ved dette, selv om de ikke er like ekstreme treningsfantomer som foreldrene i linken. For dem som kjenner på nederlaget (og dermed stresset/ubehaget) ved det middelmådige og verre (:iiik:), tror jeg fokuset på å være aktiv fremfor perfekt kan være en god rettesnor...
Som deg, Ruslebiffen (fantastisk nick, som jeg må få si at ikke passer deg i det hele tatt! :knegg:), har jo jeg også vært ganske ekstrem med tanke på hva som var bra nok trening (for meg selv), og da jeg ikke lenger trente med målsetninger og innsats som før, følte jeg at jeg like godt kunne la være. Enten-eller. Nå er jeg heldigvis over den kneika, og føler meg ikke truffet av artikkelen i det hele tatt, men jeg vet jo at det er endel som stresser såpass mye med treningen at det kanskje ligger i grenseland for hva som er sunt og helsebringende. Da jeg var "der" selv, opplevde jeg å bli kjempefrustrert om jeg ikke fikk trent slik jeg hadde planlagt og pushet meg for hardt. Det er noe i det der om at noen trenger PT for å pushe seg selv, andre for å unngå å skade seg selv... :knegg: Målet om den optimale treningen, som du skriver, hadde superhøy pri, og det kunne ikke falle meg inn å trene uten bestemte mål. Det gikk ofte utover humøret dersom treninga ikke gikk som den skulle, og det er da jeg synes det bikker over til å nærme seg det usunne. Jeg tror en eller annen lenger opp her nevnte noe om at dette med innstilling til trening kommer an på personlighet, at dette ofte går utover enten/eller-personer, og det tror jeg er rett.
Jeg tror altså ikke at fokuset på trening generelt er negativt (i min nye tilværelse som mer sofapotet enn treningsnerd blir jeg inspirert av ekstreme DN-artikler, for eksempel :knegg:), men at det for noen er det, og at det derfor likevel er et viktig tema å si noe om.
Jeg er bråsikker på at det er et mye, mye, mye større problem for folkehelsa at folk er inaktive (og gjerne sitter og leser slike artikler som dette mens de nikker megetsigende for seg selv) enn at noen få bikker over og blir loco.
Jeg leste i dag at bare 3 av 10 hjertesyke mente at livsstil hadde noe med sykdommen å gjøre. :gal:
Jeg tror også at inaktivitet er et større problem, men det at noe er et antatt større problem betyr jo ikke at andre ting av den grunn er ikke-eksisterende og ikke trenger fokus.
Ser den. Men jeg synes likevel ikke at man skal la være å skrive om et reelt problem fordi folk utenfor målgruppa kan lese og feiltolke det. Sett ut ifra hva jeg tror hun skriver om synes jeg artikkelen er god. Hadde det vært en artikkel om trening generelt, uten vinklingen hun faktisk har på foreldre som er "helt skrullete opptatt av å trene", hadde den ikke vært god.
Nei, og det gjelder kanskje begge veier? Det blir litt tannløst med artikler om trening som tar alle mulige forbehold om at "det viktigste er at du beveger deg, det er ikke så nøye hvordan, men om du nå har lyst til å prestere litt utover bare det å komme i litt bedre form, så..." :p
Av egen erfaring; jeg er en LANGT bedre mamma når jeg holder kroppen i form enn når jeg er en sløv sofamamma.
Har slitt med depresjon og angst, og det er lettere å ta gamle dumme tankemønstre ta overhånd om jeg ikke trener. Å få kroppen igang og kjenne litt blodsmak i munnen gjør meg glad - enkelt og greit.
De "treningsdamene" jeg kjenner ser på de få treningstimene sine som nærmest hellige - ei tid da Mamma kan være BARE seg, og ikke tenke på noe annet. Kall det gjerne meditasjon. så går de tilbake til unger, hus, mann, jobb, venner etc med fornya energi og tålmodighet. En vinn-vinn-situasjon for alle, også barna.
:nemlig: Det føles bare helt himmelsk å kle seg i treningstøy, hive musikk på ørene og svette og slite, helt uten at noen maser eller forstyrrer meg på noe vis. Har ikke dårlig samvittighet for noe, all den tid jeg i all hovedsak trener etter leggetid eller på formiddagen på fridager/aftenvaktsdager.
Enig med Polyanna, jeg tror også inaktivitet er et større problem enn de få som tipper overi treningsnarkomani. Det at jeg trener 3-4 ganger i uka på treningssenter gjør meg friskere, sprekere og gjør at jeg har mer energi til andre ting. Jeg kan bruke sprettrumpen min (i den grad man kan snakke om det godt opp i førtiåra) til beste for hele familien.
Jeg selv har det utrolig mye bedre både fysisk og psykisk når jeg trener.
Og han har jo ikke noe belegg for det han sier! HAN har opplevd at han trente så mye at det gikk ut over tid i skog og mark med familien, så nå har han valgt den andre grøfta. :dåne: Og så antar han at alle andre som trener gjør samme tabbe som han gjorde.
Jeg tror at av de som går lange turer i skog og mark med ungene så er det langt flere som er godt trent, enn som ikke er det.
(helt ærlig, man skal være i ganske god form for å dra med seg unger på sykkel og i sykkeltralle, to telt, fem soveposer + liggeunderlag, primus, mat og ved (!) for friluftstur i marka. Det er jo drit-tungt!)
Han mente kanskje at nettopp det var trening god nok?
Er det ikke ofte sånn at de som har "vært der", uansett hvor "der" måtte være, gjerne føler for å advare alle andre som de mener "er der"? Og de er gjerne så opphengt i sine egne tidligere feil/mangler/uvitenhet at de ser bare det hos andre også. Kanskje. Trur eg. Lurer på om jeg har "vært der" selv en eller annen gang. :gruble: Ikke i avsien da.
Jeg synes forøvrig at folk skal trene akkurat så mye de selv vil, og så håper jeg at folk ikke bryr seg så mye om at jeg ikke trener. :o
Jeg tror ikke man kommer i tilstrekkelig god form på søndagstur med ungene, faktisk. Det er fint, men det er faktisk ikke nok trening for å opprettholde en god helse.
Uansett er jeg enig i at hans konklusjon om at folk er for mye i treningssenter og derfor ikke barn tar barna med i naturen, ikke henger helt på greip. Jeg tviler på at det er en sammenheng der.
Jeg liker å gå tur, og prøver å få gjort det ofte, men jeg tenker ikke på det som trening. Måtte slå opp i bokmålsordboka for å se definisjonen av trene.
Jeg tror kanskje jeg fort kan falle inn under første kategori, hvis jeg ikke kommer meg ut på tur ofte nok:
I trene v1 (norr tréna, av treen) bli treen, få konsistens som tre
II trene v1 el. v2 (eng. train, av lat. trahere 'trekke') øve opp, utvikle (ferdigheter, evner o a)
Hva legger du da i god helse? Regelmessig trening for folk flest er et relativt nytt fenomen, så hvis du har noe empiri i forhold til dette er jeg veldig interessert.
Det er vel ganske godt dokumentert, uten at jeg rekker å slå det opp nå, at flere treninger hver uke, god kondisjon og god muskelmasse forebygger både kreft og muskel- og leddvondt, for ikke å snakke om hjertelidelser. benskjørhet er for eksempel veldig sterkt korrelert med (manglende) trening.
Det er vel ganske godt dokumentert, uten at jeg rekker å slå det opp nå, at flere treninger hver uke, god kondisjon og god muskelmasse forebygger både kreft og muskel- og leddvondt, for ikke å snakke om hjertelidelser. benskjørhet er for eksempel veldig sterkt korrelert med (manglende) trening.
En del av de tingene du sier her er jeg veldig overrasket over. Kreft trodde ikke jeg hadde noen sammeheng med trening overhode. Hvilke kreftformer er det? (Jeg limte inn et sitat fra kreftforeningen.no under her)
Jeg har for eksempel en økt risiko for kreft på grunn av skader i vevet som skyldes kronisk betennelse i flere år. Og det er derfor man har økt risiko for hudkreft ved overdreven soling. Ved overdreven soling "tvinger" man cellene til å dele seg mer / fornye seg på grunn av skader. Og det er vel noe med at jo oftere en celle deler seg jo mer øker sjansen for kreft?
Men poenget var egentlig ikke å diskutere slike ting. Jeg synes bare det hørtes ut som om det fantes noen allmenne, objektive kriterier som definerte helse, og det var det jeg var nysgjerrig på.
Det er overhodet ingen fare for at jeg kommer til å neglisjere barna til fordel for Birkentrening. :knegg:
Jeg kan ikke fordra å trene ute så skulle jeg holdt meg til kun det så hadde det ikke blitt noen trening. Joda, jeg kan gå ut med barna, men går ikke fort nok til at det blir trening.
Jeg synes faktisk han her har et poeng da. Det er ganske mange, da spesielt gjerne syklister, som trener ganske mange timer i uken. Med full jobb og 20 timer på sykkelen i uka, er det ikke mange timer igjen til tur med familien.
Helt enig i at kritikken er rettet til de som driver utholdenhetstrening, som sykling. Det er en svært dyr og tidkrevende idrett. Mange bruker helgene mellom påske og Birkenes til ritt. Både å reise til ritt, og å sykle de.
Vi så pappaen vår lite mellom påske og sankthans. Regelen var minst 100 mil grunnlag før 1. juni. For i juni er det Trondheimsfjorden rundt, Vetteren rundt og Styrkeprøven. Etter det hadde vi tre uker ferie. Og resten av året var han flink til å ta oss med på hytta og turer ellers. Han hadde heldigvis ikke de samme ambisjonene på ski. Han har syklet Trondheim - Oslo på 15 t og 30 min.
Jeg er helt overveldet over at det argumenteres mot at trening er positivt for helsen. Angående kreft: her er fra den første linken jeg fikk på Google:
Fysisk aktivitet svarende til rask gang, hurtig cykling eller lignende ½ til 1 time dagligt kombineret med mere intensive aktiviteter mindst en time 1-2 gange ugentligt mindsker risikoen for kræft i tyktarm, bryst, livmoderhulen og prostata samt en række sjældnere kræftformer (IARC 2002).
Fra vi er ca 40 så reduseres også muskelmassen vår, hvis vi ikke driver styrketrening. Og musklene trengs ikka bare for forbrenning og for å løfte ting, men også for å forebygge belastningsskader på ledd og skjelett.
Jeg argumenterer ikke mot at trening er positivt for helsen, men jeg lurer oppriktig på om det er noen "objektive mål" på at man er i god form. :) Det er jo stor forskjell på treningsformer, så antall ganger man trener blir i alle fall for vagt for meg.
Og anngående kreft - jeg ante ikke at det var en sammeheng mellom kreft og trening. Men nå vet jeg det (og jeg vet hvorfor også, alt man lærer!). Det at man ikke vet noe er vel ikke det samme som at man er negativt?
For de som er like uvitende som jeg var. Fra kreftforeningen sine sider:
Jeg synes det er en del som går i forsvarsposisjon så det holder her nå. Utgangspunktet for begge artiklene er så vidt jeg skjønner den voldsomme treningen som har kommet virkelig på moten i enkelte kretser. Det skal deltas i både Birken og Wasaloppet og Mashialonga (sikkert feilstavet) og alt med seg.
I hvert fall en av artiklene er fra DN og der er det nesten ikke ei uke utan at det er artikler som beskriver treningsopplegg på 20 timer i uken i tillegg til full jobb og vel så det, som forberedelser til disse store konkurransene. Det er klart at det må gå ut over noe. Hvis man trener tre timer om dagen i tillegg til full jobb, så er det ikke mye tid til overs til å ta med ungene på tur.
Hvis det er den typen treningsopplegg disse artiklene angriper så applauderer jeg. Mine tre-fire treningstimer i uka går ikke ut over noen og dem tenker jeg å holde på med, men om jeg skulle dra på og ville ha 20 timer tilgjengelig så håper jeg mann og barn har vett på å sette ned foten.
Og bare for å understreke det selvsagte; Selvfølgelig er det viktig å trene og å være i god fysisk form, det kan da vel ikke herske noen som helst tvil om det? Samtidig så tror jeg ikke nødvendigvis det er bra, hverken for helsa eller familien, dersom treningen tar helt overhånd.
Treningsbehovet for å opprettholde god helse er definert som 30 min om dagen. Men det er godt dokumentert at folk som trener mye, men ikke ekstremt, lever lenger enn sine inaktive kontroller. De som trener ekstrem utholdenhet over svært mange år, bikker litt nedover på kurven igjen. De er mer utsatt for f.eks. hjerteflimmer. De lever fortsatt lenger enn inaktive, men ikke sammenlignet med de som trener moderat.
Sånn populistisk sett tror jeg man sier at det er sunt å trene hardt en time 4 ganger i uken, men ikke 2 t 6 ganger i uken. Et sted mellom der går vinningen opp i spinningen.
Det Candy sier. :nemlg: Diskuterte det med PTen min, som er eks basketballspiller på høyt nivå. Han sa at han aldri rådet noen til å trene mer enn 45-60 minutt i slengen, og at de han så som trente 2 timer på studio trente ekstremt ineffektivt. Og han beviste i alle fall for meg at jeg ikke hadde mer energi enn til en time med ham - etterpå var jeg så tåen at jeg ikke kom lengre enn til kaffeen i første etasje hvor jeg måtte hastebestille en juice jeg ikke klarte å betale før etterpå fordi jeg var helt tom og på grensen til å svime av. Og jeg ER i ganske god form, altså. :knegg:
Ellers tenker jeg det er med trening som med mat - alt med måte. Det er jo helt klart at om man trener 20 timer i uka ved siden av en travel jobb, så går det ut over ungene. Men en del av dem som trener så mye legger vel ofte treningen inn ved å sykle til og fra jobb feks.
At unger har vondt av foreldre som er på treningssenter en time 3-4 ganger i uka tror jeg ikke noe på. Og det som Poly sier om trening er der forsker mye på, og det er mer som taler for at det stemmer enn at det ikke gjør det.
Sagt på en annen måte: å trene 20 t i uken er antagelig helsebringende sammenlignet med 0-1, men ikke sammenlignet med 10, og antagelig heller ikke med 5.
Å, som det kjeeeeder meg at folk ikke kan finne en middelvei. :gjesp:
Jada, trene 20 timer i uken vil selvsagt gå utover tid med barn, mann, hus og venner. (Eller jobb, evt.) Trene ingenting og ofre seg er ikke noe valg for meg. Hvis jeg ikke trener blir jeg sur, tjukk, får vondt i kroppen og får raskt smerter i bekken, nakke og rygg. Det er bare 10 dager mellom topp og au.
Er det så ille altså? Kjenner du disse rennene? Jeg kjenner flere som deltar i denne typen renn som i tillegg til å trene mye er sammen med familien sin, er herlige trenere i barneidrett, drar på familietur på søndag osv. Flere av dem har krevende jobber i tillegg. Kanskje de bruker litt mindre tid på shopping, husvask, TV, lesing, håndarbeid osv?
Jeg kjenner veldig mange spreke folk, men jeg vet om bare to som trener så mye at det går ut over familieliv. Men jeg tror at hadde det ikke vært treningen, så hadde det vært noe annet som hadde slukt dem. De er egoister som prioriterer seg og sitt rett og slett. Jeg kan heller ikke akkurat se at problemet i Norge er at folk trener for mye, og jeg synes derfor sånne artikler som er i HI er dustete.
Både mannen min og jeg trener minst 3 ganger i uken. Vi kunne fint trent et par økter til hvis vi hadde droppet diverse dugnadsarbeid. Vi er mye sammen med ungene våre, og jeg tror det er helt supert for dem å se at treningen er en naturlig del av hverdagen. Det er noe man prioriterer foran mye annet.
Dette handler jo ikke nødvendigvis bare om trening som tar opp tid man kunne brukt med barna. Det finnes jo andre fritidsaktiviteter som voksne har glede av. Jeg spiller i orkester, f.eks. Det er utrolig fint å få bruke tid på en interesse som betyr mye for meg. Det er mulig dette ryker ut så snart det kræsjer for mye med barnas organiserte ting, men enn så lenge nyter jeg å drive med dette (og litt trening også) med god samvittighet. Ikke at jeg får sprettrumpe av det, da men. :humre:
Ja nettet er virkelig en atskillig større tyv mht tid og ikke minst oppmerksomhet, enn det trening er. Trening kan man jo faktisk ta med unger på trening, de kan sykle mens man jogger, feks, mens om man sitter med hodet i pc eller mobil mens man er med dem, så blir man fort Terje Fjern.
Jeg trener en og en halv time. Den første timen er effektiv - jeg svir av rett over tusen kalorier på den når jeg måler. Den andre halvtimen er effektiv på det jeg driver med, men det er ikke kardiotrening da. Det er spesielle styrkeøvelser for å ikke få vondt i hodet. Jeg har trent i så mange år at jeg vet forskjellen på å trene effektivt og ikke altså. :nemlig:
Ut over det så trener jeg ikke mer enn to ganger i uka. Jeg trenger faktisk ikke mer. Da stiger formen greit nok i massevis og jeg er frisk og rask og sterk.
Jeg har ingen personlig erfaring med dem, men jeg nekter å tro at man kan klemme inn tre timer trening hver dag i tillegg til full jobb og sju timers søvn og samtidig være tilsted i ungenes liv, hjelpe med lekser, stille opp på fritidsaktiviteter etc. De har ikke mer enn 24 timer i døgnet de heller.
Mitt inntrykk er at det er de foreldrene som er mest aktive på treningsfronten som også har aktive barn, som henter og bringer unger her og der, som stiller på dugnad og som heiagjeng på fotballbanen, håndballbanen, drar med ungene til skogs o.l. Vi bor et litt sånn "friskus"-området der Birken o.l er temmelig vanlig.
Tre timer daglig er nok vel mye, men det fins dem som trener omtrent daglig og likevel klarer å følge opp barna. Hos oss trener f.eks. begge foreldre 5 ganger i uka. Vi jobber hhv 120%+vakter og 100% stilling og har tre barn der alle tre spiller håndball i tillegg til at en av de driver med fotball, en friidrett, en turn, en synger i kor, en går på håndverksskole og to spiller piano. Vi bringer og henter mange ganger daglig hver eneste dag, ser på så å si alle kamper, tilbyr ofte å kjøre til kamper og cuper land og strand rundt samt hjelpe til med arrangementer og jeg går alltid gjennom alle lekser med alle tre barna.
Det ER mulig å kombinere hyppig trening med god oppfølging av barn, men jeg sliter jo ikke akkurat ut sofaen vår, da. 7 timers søvn blir det vel heller ikke så ofte noe av (mest fordi jeg henger på FP "fordi jeg fortjener det" etter intens ativitet hele dagen og kvelden!!!)
Jeg trener også hver dag og jobber fullt (minst), samtidig som jeg alltid har vært engasjert i fritidsaktivitetene til LilleVenn. Jeg tror ikke det hadde funket om jeg skulle trent 3 timer om dagen. Da måtte nok resten av 'fritiden' gått med til å hente seg inn.
Jeg er nok litt farget av jeg kjenner til ganske mange som trener ekstremt mye og som aldeles ikke har tid til å være noe særlig med familien, det overlater de til kona;)
Selvsagt går det an å være med i Birken og liknende uten å trene så ekstremt, det kommer også an på ambisjonene.
Man trenger ikke trene 20 t i uken for å klare merket i Birken eller gå disse lange turrennene. At det står om slike treningsopplegg i DN eller andre steder betyr ikke at det er veldig mange som følger dem, heller ikke av de som går fort i Birken. Og det går an å klokke 10 t på ski en helg og fortsatt ha masse tid sammen med familien. Man må prioritere og planlegge, men det går fint an.
Jeg synes det er flott at det er mange som trener mye og har disse store arrangementer som mål. Jeg har ikke deltatt selv (men prøvd noen av løypene/traseene), men jeg skjønner godt at andre synes det er gøy og vil bruke tid på å trene mot dem.
Det er jo nesten ingen som trener tre timer daglig i tillegg til full jobb. En jeg følger tett, trebarnsmor i full jobb, er en av Norges beste kvinnelige maratonløpere, og hun trener 5-8 timer per uke, mener jeg det er.
Mulig jeg misforstod denne? Jeg trodde du etterspurte empiri om at trening var sunt/helsebringende, og koblet med hims innlegg like før, så ble jeg helt lamslått her.
Kvantitative mål på "god helse" er sikkert ikke så lett, men jeg tenker mer "bedre helse enn man ville hatt uten trening", altså lavere kreftrisiko, mindre smerter, mindre belastningslidelser, midre ryggplager, bedre immunforsvar (altså mindre syk generelt), lavere diabetesrisiko, mindre leddskader, Osvosvosv.
Jeg har hatt store problemer med å skjønne hva du ble så sjokkert over, men nå har jeg finlest mitt innlegg og sett at jeg har byttet ut ordet "trener" med "trenger". Det var en leif, tro meg. :humre: Jeg er klar over at det er sunt å trene, men jeg antar jo at det er den vanlige 80/20 regelen her også. :)
