Jeg lurer på hva som er poenget. Om man tar et barn fra moren, frivillig eller ufrivillig, så ser jeg på det som intet annet enn traumatisk for mor/barn å kun få se hverandre 6 timer i året. Barnet vil ikke kjenne moren, det har intet grunnlag for å ha relasjoner til moren i det hele tatt, spesielt siden dette barnet ble tatt fra moren ved fødsel.
Er det virkelig ikke bedre med et rent brudd, fremfor slik følelsesterrorisering som dette muligens vil medføre? Hva er seks timer egentlig? Ingenting. Å sitte i et rom med et barn og andre voksne som stirrer deg over skulderen, det må da være bedre for alle parter å la vær?
Svært vanskelig å uttale seg om en sak gjengitt av VG. Bare siste setningen om at de ansatte som jobber med jenta er ilagt "munnkurv" av hennes advokat, viser at avisen atter en gang har tatt standpunkt, og er mot barnevernet.
Generelt forteller saker som omtaler barnevernet i media aldri begge sider av en sak. Barnevernet har taushetsplikt. Barnevernet skal ha taushetsplikt.
Jeg vil tro det ligger faglige vurderinger bak at "litt er bedre enn ingenting". Mor er mor, uegnet eller ei, og jeg antar at det å møte henne i blant, se hvordan hun har det og fortelle hvordan en selv har det, gir en slags kontinuitet, selv om det selvsagt er vondt der og da.
Jeg tror ikke man kan snakke om et "rent brudd" i en slik sammenheng. Jeg vet ikke hvem farfaren min er, og jeg skulle gjerne ha visst det. Ikke for å ha en relasjon til ham, men rett og slett vite hvem han var.
Jeg vil tro at denne typer følelser er ganske universelle. Hvorfor i all verden melder folk seg ellers på "Tore på sporet"? Hvorfor lette tyskerungene etter fedrene sine?
Jeg tror det å kjenne til sitt opphav er en verdi.
Om dette er traumatisk eller ikke er vel helt avhengig av rammene og tilretteleggingen rundt barnets oppvekst forøvrig. Polyanna har et viktig poeng med at litt er bedre enn ingenting.
Mor har ingen rolle i dette barnets oppvekst, men hun er fortsatt mor, og barnet er fortsatt hennes avkom. Jeg ville tro at det kunne være greit både for mor og barn å ha minimal kontakt fremfor ingen. Blant annet kan barnet kanskje slippe å leve med urealistiske fantasier om hvordan "den egentlige moren min" er.
Amen! Man blir ikke mor av å føde et barn! Å være mor innebærer å gi kjærlighet og omsorg, biologi alene gjør en ikke til mor/far.
Og om moren sier fra seg omsorgen, så bør vel dette barnet adopteres bort (forutsatt at ikke far har foreldrerett da)?
Jeg kommer aldri til å forstå meg på det foreldrevernet man har i Norge, der foreldre får sjanse på sjanse og barn sjelden frigis for adopsjon, for det kan jo hende at foreldrene kanskje, muligens, en gang i framtiden skjerper seg. Som om det å ha familietilhørighet til biologiske foreldre er det ultimate for et barn, uansett hvor dårlige foreldre de er :(
Fosterhjem er en fin ordning det, men i de tifellene hvor
man ser for seg at ungene skal bo i fosterhjem til de blir voksne, med minimal konakt med biologiske foreldre, så begriper jeg ikke at man ikke kan adoptere dem bort i stedet.
At ungene vil føle savn og lure på hvem biologiske forldre er, er et dårlig argument for å opprettholde kontakt med mennesker man kun deler gener med.
Om man ønsker at mor og barn skal ha litt kontakt synes jeg man bør øke antall besøk en del. 2 møter i året blir alt for lite for at man skal kunne kalle det noen kontakt. For barnet vil jo moren være ukjent hver gang i en del år framover.
Om valget hadde stått mellom de 2 besøkene eller ingenting ville jeg si at det beste for begge parter vil være ingenting.
Dette blir jo bare vondt og opprivende for begge parter.
Fin kommentar fra Zol - jeg leste artikkelen - og det er klart at her ligger det mange ulike faktorer som skal tas hensyn til. Vi vet jo heller ikke om barnet skal presenteres for den biologiske moren som at "hei gutten din - her er moren din".
Det kan jo godt være at dette barnet aldri skal tilbake til moren, men det kan jo være en mulighet for at barnet og moren kan kjenne hverandre bedre og treffes jevnlig senere i livet. Jeg tror barn har best av å vite sannheten, og hvis barnet hennes vil treffe moren senere, er det jo fint at de har fått opprettholde noe kontakt.
Selvfølgelig kan man det, men mange som har en annen biologisk familie enn den de regner som "sin egen", velger alikevel å oppsøke sin biologiske familie. Jeg vil si at det er lettere å danne seg et inntrykk av folk RL enn på andre måter. Jeg har feks truffet flere har på FP på treff, hvorfor gjør jeg det hvis ikke det å sees i "virkeligheten" ikke tilføyer noe ekstra?
Jeg tror kanskje vi har ulik oppfatning av betydningen av biologi. Jeg er nok farget av mine egne sterke følelser for mine biologiske røtter. Andre har andre erfaringer. Man ser jo også at noen adopterte er svært opptatt av sitt biologiske opphav, for andre er det helt uviktig. Det er ikke så lett å vite hva et barn vil føle rundt dette før det blir stort.
Jeg syns, som him, at det å faktisk ha sett noen, hørt dem prate, osv., gir et tydeligere bilde av hvem de ER, og at dette vil kunne være til hjelp for barnet i oppveksten.
I dette tilfellet: Moren er 15 år, og mye kan skje rundt hennes utvikling. Det er ikke utenkelig at de kan ha en tettere relasjon i fremtiden.
Jeg vet av egen erfaring at jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å selv ta kontakt da jeg ble gammel nok. Jeg skulle ønske noen hadde tatt ansvaret for å holde den kontakten jevnt eller ujevnt i oppveksten min. Jeg er for ordninger som dette, hvis alternativet er ingen kontakt med forelder i det hele tatt.
Ja, det er det!
Har selv fosterbror, han får se foreldrene litt oftere, men det er virkelig opprivende for ham. Når barn blir tatt fra fødsel, eller relativt tidlig, så vil nok det beste være total løsrivelse.
Nei, et lite barn har ikke en slik forståelse. Men det har heller ikke et ønske om ikke å ha kontakt. Jeg tror at en slik kontakt i oppveksten kan føre til et mer realistisk bilde av både seg selv og sin biologiske familie. Jeg tror at grunnen til at folk som er adoptert (og andre som ikke fullt ut kjenner sitt biologiske opphav) er nysgjerrige skyldes akkurat det at de har ubesvarte spørsmål, de har gjort seg tanker, fantasier - ja, kanskje dagdrømmer om sin biologiske famile. Kontakten med familien - selv en så liten - vil kunne svare på slike spørsmål. Det vil kanskje ikke en gang være nødvendig å stille dem.
Jeg har egentlig bare lyst å signere, understreke og utheve alt him sier her.
Også har jeg lyst å legge til at der nok finnes ganske mange tilleggsopplysninger som kunne gitt oss et bedre bilde på ordningen som skisseres i hovedinnlegget. Enten det er hvilke vurderinger som ligger til grunn, eller andre ordninger som barnevernet også har anbefalt, men som VG har funnet "mindre viktige" og dermed utelatt.
Så da skal man altså sende et barn inn i et rom med en fremmed tilsynsperson og en biologisk mor, for å være der i tre timer. Jeg lurer på hvor mange små barn som vil godta dette.
Bare en liten kommentar. Det er faktisk forsvinnende få adopterte -i alle fall utenlandsadopterte - som er opptatt av å finne sitt biologiske opphav i føle adopsjonsforeningene, som bistår adopterte som ønsker dette.
Men Tore på sporet har dessverre skapt et litt annet inntrykk :( .
Selv har eldstemann her i huset et ønske om å en gang treffe sine biologiske foreldre (et behov hun plutselig fikk etter forrige runde med Tore på sporet, hvor venner spurte om hvem som var hennes "ordentlige foreldre" :mad: ), men jeg tviler sterkt på at savnet hadde blitt mindre om hun fikk en årlig dose på seks timer sammen med dem, snarere tvert i mot vil jeg anta.
Jeg vet ikke hvorfor noen adopterte blir opptatt av bakrunnen sin og andre ikke, det eneste jeg vet er at unger som har vokst opp i samme familie har helt ulikt syn på biologisk familie. Har vært på foredrag med Vegard Olsen (Migrapolis), som fortalte at mens han aldri har hatt et behov for å finne "røttene sine", hadde søsteren en periode hvor hun var veldig opptatt av det. Så da kan man vel anta at det er personligheten som spiller inn, og ikke hva man oppdras til?
Jeg tror ikke det finnes noen allmengyldig regel for hva som er bra for et barn mht kontakt med biologiske foreldre eller ei. Men jeg tror alle barn har behov for foreldre - biologiske eller adoptivforeldre - som er i stand til å elske dem betingelsesløst og ta vare på dem. Biologi er fryktelig viktig i det vestlige samfunn, men ikke like viktig andre steder.
Det jeg tenker om denne saken, er at om barnevernet først mener at de bør ha kontakt i det hele tatt, så burde det vært oftere.
Å se hverandre to ganger i året er så sjeldent at man vil bli fremmed for hverandre hver gang - og da kan det bli en ganske så vanskelig og følelsesmessig utmattende affære de få timene det gjelder.
Men det blir jo umulig å diskutere akkurat denne saken, fordi vi ikke har lest saksdokumentene og bare har fått med oss det VG mener er viktig. Altså, svært lite, og bare det mest sensasjonspregede.
Men zol; forstår du virkelig ikke at SAKEN her er irrelevant? Ser du det virkelig ikke? Det er TIDEN med samvær her som betyr noe, ikke hvem som har gjort hva og hvorfor. Tror du virkelig at tidsaspektet forandrer seg for barnet etter hva forelderen har gjort eller ikke gjort?
Da misforsto jeg deg :). Jeg synes også at akkurat dette utdraget fra barnevernets forslag virker søkt. Jeg kan se at det har noe for seg, i ekstreme tilfeller. Men det aner meg at der står mye annet i barnevernets forslag som ville gitt oss mer forståelse av hvorfor de velger å gjøre som de gjør. I tillegg til at andre tiltak kan settes inn i tillegg. Kanskje får gutten se andre i sin biologiske familie oftere?
For meg blir det underlig og meningsløst å diskutere deler av en sak som vi ikke vet mer enn bruddstykker av. Mange har det med å svelge medias bilde av barnevernet så rått at jeg ikke alltid klarer la være å kommentere.
Jeg er i grunnen enig med Polyanna. Barnet vil på denne måten i hvert fall vite hvem den biologiske moren er og kan stille spørsmål om faren og om mors og fars familier. Det virker som om veldig mange som er adopterte har et veldig sterkt ønske om å vite hvem de biologiske foreldrene er selv om de har hatt det aldri så godt hos adoptivforeldrene. Dette blir jo nesten det samme.
Da må jeg få rette opp det inntrykket, som Tore på sporet-programmene uriktig har skapt: Det er ikke mange adopterte som har et sterkt ønske om å treffe igjen sine biologiske foreldre, i alle fall ikke utenlandsadopterte. Det er en ørliten prosent som tar kontakt med adopsjonsforeningene for å få hjelp til å finne "røttene" sine. Det store flertallet ønsker ikke å vite mer enn det som står i de papirene som fulgte dem da de ble adoptert.
Tore Strømøy har med sin programserie skapt et ganske falskt bilde av viktigheten av å finne sitt biologiske opphav for adopterte. Det er viktig for noen, helt klart, men det er ikke slik du skriver, "veldig mange adopterte" som har et slikt ønske.
Min eldstemann har forøvrig et ønske om å en gang få treffe sine biologiske foreldre, men blant adopterte jeg vet om er hun unntaket, ikke regelen.
Da skal jeg rette mitt utsagn til at ut fra hva jeg har kunnet se i nær familie så er det stor interesse for å finne sitt biologiske opphav på tross av gode adoptivforeldre og mitt inntrykk er at det gjelder for mange andre også. Tore Strømøys programmer har jeg aldri sett.
Godt du er like blid :D . Generalisering er en farlig ting, vettdø ;) . For det er rett og slett forsvinnende få adopterte som søker opp røttene sine, selv om du kjenner til tilfeller i nær familie, og jeg har en datter som sier at hun skal finne sine bioligiske foreldre når hun blir stor. Tallenes tale sier dog at de er i mindretall.
Nå snakker jo du om utenlandsadopterte, også. De jeg kjenner til som ikke har kontakt med biologisk familie er norske. Det er klart et mindre hinder i forhold til å "søke opp røttene sine" - både økonomisk, kulturelt og praktisk.
Det har du forsåvidt rett i, og jeg kan ikke uttale meg om norskadopterte, de kjenner jeg to av. De har riktignok ikke vært interessert i å spore opp røtter, men det skal jeg ikke generalisere noe som helst ut av ;) .
De jeg kjenner er heller ikke adopterte. Dette er snakk om eldre folk, født før krigen. På den tiden var det ikke helt uvanlig at barn bare ble "satt bort". Dette er jo også en annen grunn til at det kan være forskjell, alderen til de impliserte.
Kom plutselig til å fundere på om dette er mulig i dag? Kan jeg bare sende døtrene mine til en slektning av meg uten at det skjer noe? Ja, jeg har selvfølgelig ikke tenkt å gjøre det, men jeg kom plutselig i tanker om hvem som skulle oppdage noe slikt. Mine barn er selvfølgelig litt for gamle (2 og 5), regner med at i alle fall barnehagen ville ha reagert? Men hva med en 2 mnd gammel baby? :gruble:
Jeg må først si at jeg kjenner ikke til hvorfor Barnevernet gjør dette, hvilke regler som eventuelt ligger bak.
Men jeg syns det ville være unaturlig å merkelig å ta barnet helt i fra foreldrene, dvs uten mulighet for dem til å se hverandre. I såfall snakker vi jo mer eller mindre om tvangs-adopsjon.
Jeg oppfatter det sånn at selv om Barnevernet er inne og tar over omsorgen for et barn, så er det normalt sett ansett å være midlertidig. Der hvor det lar seg gjøre vil barnet bli gjenforent med foreldrene når tiden er moden for det. Da vil det være helt feil om barnet ikke vet at det har andre foreldre enn fosterforeldrene, og ikke kjenner moren i det hele tatt.
Når det er behov for samvær under tilsyn så tyder det på ganske alvorlige forhold. Jeg tenker at det kan være årsaken til at det bare blir to ganger i året. Det har sikkert noe med ressurser å gjøre. Men ideelt sett mener jeg at foreldrene bør få se barnet f.eks. en gang i måneden, under tilsyn. Men det krever jo mer ressurser, da.
Men jeg syns altså at to ganger i året er bedre enn ingenting. Opprivende for barnet, ja, men barnet er allerede i en opprivende situasjon, og jeg tror ikke det er bedre for barnet å bli fratatt moren fullstendig. Det er jo som med folk som havner i fengsel, selv om det er opprivende syns jeg det er riktig at barna får besøke foreldrene sine.
Å frata foreldrene barna sine fullstendig, uten mulighet til å treffe barna, betyr i praksis at foreldrene aldri vil få tilbake omsorgen for barna. Slik jeg oppfatter det har ikke Barnevernet anledning til å fradømme foreldrene foreldrerett og ansvar. De har bare anledning til å gripe inn for å sikre barnet for kortere eller lengre perioder, for å unngå at barnet lider overlast.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
