Når skal man egentlig lære??? Her sitter jeg å koser meg i sofaen. Det har vært en nydelig dag med sol og så varmt vær at selv jeg vurderer å finne frem shortsen. Gubben har laget dritgod grillet laks til middag, og kjøpt min nye favoritt drikke (Tine ferskeniste med kullsyre :nam:). Verden var vakker, jeg var vakker (som alltid), forventningene sitter i kroppen til helgen når jeg får besøk av den fineste venninnen... I det hele tatt.
Så dukker det opp melding om at mamma akkurat har logget seg på Skype. Og i en slags euforisk lykkerus (for jeg er jo så vakker og dagen er vakker og isteen er god og ja... dere vet...) ringer jeg henne opp. Og nå har jeg sittet i en hel time å bedrevet smalltalk. EN HEL TIME! :gah: Fire - 4 - ganger prøvde jeg å avslutte med "nei, nå er jeg så trett at jeg tror jeg må gå å legge meg (løgn, selvsagt, men hallo lizm)", og hver gang klarer hun å si en eller annen avsluttningssetning som forlenger samtalen enda litt til.
Det er ikke det at det ikke er koselig å snakke med muttern sånn innimellom altså, og noen ganger er det til og med både artig og underholdende, men i dag hadde det holdt i massevis med 10 minutter.
Men ellers er jeg verdens mest perfekte datter, altså. Helt sant. :nikker:
Jeg har ikke tal på hvor mange ganger jeg har løyet på meg lite strøm på mobilen, for å så fake flatt batteri 5 minutter etterpå. I dag klarte jeg å kutte etter 44 minutter, eneste aberet var at jeg startet å avslutte etter 16.
Hun er jo verdens snilleste mamma, men jeg har ikke behov for timeslange samtaler flere ganger i uken altså,
:knegg: "Jeg må legge på nå, vi får snakkes siden. Ha det bra". Og legg på. Noen greier jo å gå mange runder på samme samtalen før man får lagt på røret.
Min mor er også sånn, men jeg har nå kommet i den alderen at jeg for det det første har en snart utflytningsklar datter og frykter at jeg selv blir lik min mor, og for det andre tenker at jeg skal gi henne (altaå min mor) litt slækk. Ikke minst på grunn av det første. :sparke:
Et det nå jeg skal fortelle hva slags datter jeg er da?
Jeg snakker frivillig en time eller to med mamma i telefonen jeg. Daglig, så lenge jeg er i permisjon. Og nå flytter vi, sånn at vi kommer nærmere dem.
Ja, altså, fakta er dog sånn at siden vi faktsik bor 37 mil unna dem, så er det ikke som om vi ser dem mange ganger i året, så derfor er telefonen grei. Og "nærmer" blir fortsatt sånn en halvtime unna dem eller noe sånn, men vesentlig nærmer, da blir det ikke like nødvendig med timeslange telefonsamtaler. Ja, også kan jeg ikke heller, for jeg begynner på jobb igjen, ny jobb. Det er bare i permisjon jeg snakker så lenge med mamma, men jeg har hatt mye permisjon i det siste, to unger, den første fikk barnehageplass når han var to, den yngste får nå når hun er halvannet. Ulønnet perm er også perm.
Heldigvis funker mamma'n min også sånn at jeg kan si som jeg sa i dag "ja, men nå har jeg ikke tid til å snakke med deg mer akkurat nå". Jeg hadde virkelig ikke det, jeg måtte handle før jeg hentet min mann å han kunne ta dyret til dyrelegen. (glem at jeg var ute i så god tid at toget ikke hadde dradd fra oss TIL byen enda når jeg kom til togstasjonen, og han altså skulle gå på I byen og ta det hit. (det går bare frem og tilbake mellom de t stoppene da) så jeg hadde visst ikke såååå dårlig tid.)
Men hey, i morgen kommer mamma hit, så da snakker vi ikke i telefonen resten av uka. Telefonsamtalen jeg regner med blir i morgen, markerer på mange måter slutten på en tid. Fra jeg flyttet hjemmefra som nittenåring, og hadde lange telefonsamtaler med mamma fra hybelen. Det er fjorten år siden nå snart.mange, mange timer telefon.
Det stikker fortsatt når jeg kommer på min "barndomsvenninne" (i alle fall kjent si den første klasse) som under studietiden uttalte "malama snakker så fort at man får bare med seg en tredjedel. Men det er greit, for det er ikke mer som er verd å få med seg heller"
Også Skype da...
Gjør det så vanskelig å dra hvite løyner om "alt-annet-som-plutselig-dukker-uventet-opp". Vanlig telefon er lettere. Helst trådløs eller mobil, som "plutselig" blir utladet. :erfaren:
Den dagen min mor ringer på Skype, blir jeg :sjokk: Hun har mer enn nok med finne ut av mobilen hun har hatt i fem år. :nemlig:
Ellers snakke jeg bare med henne 1-2 ganger i måneden, egentlig.
Det var ikke unikt, for å si det sånn. Det kom mange stikk derfra.
Når en studievenninne kommenterte det, påsto hun at det var "vår interne humor". Som jeg dog aldri syntes var morsom, ikk da jeg var ti, ikke da jeg var tjue.
Men om en liten halvtime nå, setter jeg meg i bilen og henter mamma. Vår siste "bor halve landet fra hverandre"-telefon er et tilbakelagt stadie. Det blir spennende å se hvordan fremtiden blir.
"Hallo? Hallo? Kan du høre meg? (Du ignorerer selvsagt svaret) Bildet frøs mamma, og jeg hører deg ikke. Men vi snakkes senere, jeg skal gå ut en tur nå. Vi snakkes!"
Det er nemlig stadig "hører du meg, er du der? Nei, hun er der ikke..." så legger hun på. (men forsøker å ringe tilbake da, så det er nok ikke bevisst...)
:rødme: Altså, eg er sånn derre snakkedame på telefon. Og særlig med mamma. Me bur 5 min i frå kvarandre ( bil ) men me snakkast minst ein gong i veka og som regel over ein time kvar gong.
Polyanna: Ja... :gjesp: Det begynner å bli sent...
Mamma: Ja! Jommen! Og i går ble det sent du! Jeg måtte luke opp 4 bøtter skvalderkål og
<10 min>
Polyanna: Å, der har visst mannen laget litt mat til meg! Jeg må visst...
Mamma: Å, du kan tro vi hadde god middag i dag! Vi hadde torsk, hadde fått tak i nyydelig fisk, og.....
Jeg snakket en halvtime i uka med mamma på telefon da jeg flyttet 160 mil unna som 18-åring. Hun er også en seriesnakker (det er mannen min også forresten), det er hyggelig, men når jeg ikke gidder eller kan snakke mer gidder jeg ikke snakke mer.
Miromurr: "Du, nå må jeg legge på."
Mamma/mannen: "Ja, men blablablabla."
Miromurr: "Ja, hadet."
Mamma/mannen: "Ja, men blablablabla."
Miromurr: "Ja, hadet."
:legger på:
Jeg er ikke så hyggelig, men jeg er i det minste tydelig.
Er en av dem som ikke kjenner seg igjen. Mamma er ingen typisk skravledame, og siden vi bor langt unna og ikke prater hver dag, så er ofte samtalene litt oppdateringer, eller bare ' hei, hvordan går det'- type-prat. Bare fordi man tenkte på hverandre. Jobb går det også i en del, eller jeg vil fortelle om noe. Den barnslige 'dette må jeg si til mamma' dukker opp i ulike settinger.:)
Jeg håper ungene vil finne dette like natulig som meg når den tid kommer, men det er rart å se for seg at de kan bosette seg kanskje like langt unna som jeg selv har gjort.
Man kan si mye om mamma, men det er altså ingen tvil om at hun er den tekniske av mine to foreldre. Min far har en "teknisk" utdannelse, men han er definitivt bedre på teori enn på praksis. Mamma har aldri vært for å prøve ut nye ting, og etter at jeg flyttet ut hjemmefra sitter hun jo mye alene hjemme (siden pappa pendler mye og bor i Oslo mesteparten av tiden), så sånn sett er jeg glad for at hun tar ansvar selv og kontakter folk både IRL, på skype og på Facebook.
Og det ER virkelig hyggelig å snakke med henne innimellom, altså, selv om det kan bli litt vel mye værprat og "jeg har måket snø/ryddet garasjen/klippet gress"-oppdateringer. Jeg ser henne jo ikke så ofte jeg heller, siden hun bor i Bodø og jeg bor i Oslo. Jeg må bare lære meg å ikke ringe opp når jeg egentlig ikke er klar for det. Det trengs mental forberedelse for å takle 1-1,5 time av det der. Hehehehe... I alle fall når man er hormonell viser det seg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
