Jeg har tenkt over dette (også før solhattråden) en stund, for jeg synes det er ganske fortvilende når eldstejenta får sin 8. håndveske eller 4. smykkeskrin (og hun bruker ingen av delene), eller en mengde andre fine søte ting som noen bare måtte kjøpe fordi det var så fint eller søtt. Jeg får dårlig samvittighet av å gjemme det bort, gi det bort eller noe sånt, særlig om det kommer fra besteforeldre som barna mine er så heldige å ha to par av.
Jeg prøver å ønske dem ting som brukes og som det går an å ha relativt ubegrensede mengder av
som hverdagsklær, perler, tegnesaker, puslespill, bøker, lego og småbiler. Men det funker liksom ikke helt.
Jeg er helt enig, og det var jo også jeg som startet den sagnomsuste solhatt-tråden :knegg: , nettopp av de grunner du nevner. Du er også inne på noe jeg har valgt ikke å trekke inn der (bedre at vi tar det videre her på generell basis), den dårlige samvittigheten over det som bare ligger, det vi ikke får brukt. Det er veldig fremtredende for meg.
Jeg vet faktisk ikke hvordan man skal gjøre det. Selvsagt kan man si fra at man har nok av enkelte ting, og jeg mener jo det egentlig bør respekteres, men man kan ikke nekte noen å gi en gave heller. Mitt beste råd må jo være å fokusere på hvor veldig man ønsker seg disse ANDRE tingene, altså trekke fram andre ønsker veldig sterkt og håpe at det derfor appellerer.
Vi har fått besteforeldrene til å spleise på et par reiseprosjekter i bursdagsgave i år, og tidligere har storesøster fått tegnetimer i gave. Sånt synes jeg er fint. Opplevelsesgaver finnes jo i alle størrelsesordener. Teater med besteforeldrene synes ungene er fantastisk, og i Secundas bursdagsselskap i går var den aller mest populære gaven et kinogavekort.
Vi sa ganske enkelt fra da Vesla var baby at vi ikke ønsket at de kjøpte noe særlig til henne utenom jul og bursdag. Det har tatt av for den strømmen av leker og ræl som jeg ser andre sliter med. Selvsagt hender det at noen kommer med noe likevel, men da er det oftest klær eller ting de bruker og trenger. Samtidig er det rom for at de gir ungene noe de selv gjerne vil at ungene skal få.
Jeg syns det er en helt grei beskjed å gi. "Vi vil ikke at ungene skal ha digre berg av leker og unyttige ting som bare blir liggende. Kjøp denslags til jul og bursdag".
Svigers finnes ikke sløsete så de har aldri vært noe problem, mamma kunne fort kommet med Europris-dokker, vesker og plastarmbånd annenhver dag. Så fort hun skjønte at jeg hadde sterke meninger om dette så var det greit for henne å rette seg etter det. Hun spør alltid hva ungene trenger og hva jeg tror er fint at de får. Godt oppdratte besteforeldre er ikke dumt. :hehehe:
Vi har gitt beskjed til besteforeldre at ungene har det de trenger av det meste av klær og ting, og at de derfor ikke trenger sånne smågaver. De har hørt ganske godt etter, så det blir lite "dillegaver". Vi har også brukt miljøargumentet - barn kan lære at de ikke trenger overflod av alt, og plastikkræl som går i stykker etter 5 minutter vil vi helst ikke ha. Arveklær og -leker tar vi gjerne imot, og det får vi mye av.
Men det er jammen nok leker og tull hos oss også altså. :gal:
Mine foreldre er minste like oppgitte over alle tingene som ungene har som vi er, så de vil helst kjøpe klær eller sportsutstyr til ungene. De trenger jo alltid nye ski, sykler eller lignende. Men det betyr jo ikke at ikke huset flyter over av ting. Barnebursdager er en sikkert kilde til masse rot og ting som er fine først blir ofte til søppel til slutt. Det "verste" likevel er nesten all legoen og playmoen som eldste alltid har ønsket seg, støttet av sine foreldre som synes at det er kjekt med varige leker. For når ting aldri blir ødelagt går det jo heller aldri an å kaste, og nå har vi uendelig mye lego. :dåne:
Vi arver masse leker og klær fra venner og familie. Det er fantastisk! Da sorterer mannen og jeg ut masse gamle leker og gir til loppis. På den måten vokser ikke berget sååå mye.... men må innrømme at det kommer nok mer inn enn ut.....
Besteforeldre kjøper ikke leker til barna. Mormor kjøper ikke noenting utenom bursdag/jul. Svigers kjøper endel klær, men det er bare koselig. De liker å shoppe i små, dyre barnebutikker når de er på reise etc.
Vi har vel sagt fra til våre foreldre, noe som har medført at de prioriterer å gjøre ting med ungene, f.eks badeland og teater, overnattinger og matlaging. Så dette problemet har vi faktisk ikke. Kan dere ikke snakke med de da?
Jeg tror at de aller fleste barn som har mer enn de trenger har fått de fleste greiene fra foreldrene sine. Den beste måten å hindre at de får for mange ting er kanskje å droppe en del av innkjøpene man gjør selv, heller enn å hindre folk i å gi gaver.
Jeg har ubevisst vært en sånn forelder. Jeg har tenkt at de kan få noen få små ting innimellom, og tenkt at da blir det ikke så mye tilsammen. Men jeg har sett at det blir mye uansett. Fordi både jeg og andre gir. Jeg har derfor begynt å heller kjøpe større og færre ting. Men de har uansett mye de ikke bruker. Det er ikke alltid så lett å vite hva som faller i smak når de er små.
Jeg får meg ikke til å pakke bort eller gi bort skikkelige leker selv om de ikke brukes så mye. Plutselig snur trenden og de blir brukt alikevel. Ræl og ødelagte ting kaster jeg. Ofte i smug.
Det tror jeg ikke nødvendigvis stemmer, Darth. Min erfaring er at rukkel som ikke blir brukt, ofte kommer fra folk som ikke kjenner barna så veldig godt. Barnebursdagsgaver og gaver fra slektninger som ikke har jevn kontakt med ungene. Folk som kjøper ting av plikt med en generalisert sjuåring i tankene.
Våre får i grunnen ikke så skrekkelig mye, utenom jul og bursdag. Mine foreldre spør alltid om hva vi trenger. Svigers kommer innimellom med noen votter eller en liten ting, fordi fetteren trengte og de vil gjøre likt. Det hender likevel at vi får ting vi ikke kan bruke, og jeg har bestemt meg for at jeg ikke gidder å ha dårlig samvittighet for det. Vi takker pent og bytter om vi kan, gir det bort eller kaster det. Jeg har ei egen hylle med små plagg vi fikk i barselgave, som alle har lappen på. Håpløst med plagg som ikke kan byttes, og som er for små når man får dem. Og så bruker jeg ikke klær med fast hette på babyer og småbarn, men det er det sikkert andre som gjør, så da får andre bruke dem. Fretex er fint.
Nå er ungene mine veldig små ennå, så det kan jo godt hende ting endrer seg når de blir store nok til å mase om ting sjøl, men foreløpig flytter det ikke over med ræl her.
Her er jenta så heldig at hun har sju besteforeldre og seks av dem respekterer at vi ikke ønsker leker i tide og utide. Den sjuende mener derimot at det er hennes rett som bestemor å skjemme bort barnebarnet. De ses jo sååå sjelden (annenhver måned og en uke i slengen). Jeg vet ikke annen råd enn at både mannen og jeg gjentar at vi ønsker klær, bøker og sånt, IKKE mer dill. Kanskje det går inn før eller siden?
Ok, det var en liten utblåsing. Bortsett fra det så dukker leker og ting helst opp ved bursdag og jul her i huset, så jeg føler ikke at vi vasser i skrot. Dill-dall som ødelegges kaster jeg glatt, men jeg skjønner jo at det er vanskelig å kvitte seg med smykkeskrin o.l.
Det er min erfaring også. Mesteparten av den ubrukelige plasten vi har er resultat av barnebursdager. Det ser jeg godt nå som jeg driver å pakker frem ting til Lillesøster som Vesla hadde da hun var liten.
Jeg er jo sånn jeg også, jeg mente ikke å være moraliserende. Ungene mine mangler ingenting, og minsten har for lengst skjønt at det er lurt å bli med på butikken, for da vanker det et blad f.eks. (Det tok han veldig kort tid å finne ut at mamma heller kjøper blader enn godteri, og det utnytter han maks. Og de bladene har jo utrolig mye ræl i seg, og ikke er det så mye å lese i dem heller.)
Jeg syns det er fælt når man syns at man får rukkel i barnebursdager, da foreslår jeg at man kutter ut barnebursdagene tvert - eller sier i fra at bursdagsbarnet ikke vil ha gaver. Når unger på fem-seks-sju år har vært i lekebutikken og valgt gave til kompisen, ut i fra begresede midler (her er prisen avtalt til å ligge på 100 kroner ca.), da syns jeg det er superarrogant å si at det bare er dritt.
Jeg kom meg visst aldri til å svare på spørsmålet. :sparke: Her funker det i alle fall å komme med gaveønsker, vi kjøper relativt sjelden noe sjøl, sett bort fra forbruksting som tegnesaker, og så sørger jeg altså for å kvitte meg med ting vi ikke vil ha, på den ene eller andre måten. Jeg orker ikke drukne i ting som ikke brukes, ut med det!
Personlig opplever jeg at dette endrer seg etterhvert som barna blir eldre og mer "spesialiserte". Feks har yngste vært så heldig å få ridesko hos besteforeldrene, og de er såpass dyre at det automatisk blir mindre.
Ellers synes jeg at Darth har et godt poeng i at man kanskje heller bør begrense sine egen innkjøp? (Selv om jeg skjønner at det kan være vanskelig det også, det kommer jo veldig an på når ungene har burdsdag etc. Jeg fatter rett og slett ikke hvordan folk greier å ønske seg vinterklær til jul? For vår del er det for sent på året, våre unger må som regel ha nye klær når sesongen starter. Og vi har ei litt lav jente og ei litt høy. Ikke unormalt høye eller lave, men såpass at de ikke bestandig greier å arve)
Det går ikke an å kutte ut barnebursdager. De er en institusjon. Og en av ulempene (det er en del ulemper, i tillegg til mange fordeler), er at ungen din får 10–20 hundrekronersgaver hver gang. Det sier seg selv at minst 50 % av gavene er tull, og det er bare et fåtall av ungene som har valgt dem selv.
Man får ikke bukt med dette uten en radikal endring i norsk barnebursdagkultur. Jeg prøver å bidra ved å kjøpe forbruksting hver gang selv. Tegnemateriell, perler.
Jeg synes det kommer mer dritt fra blader enn fra barnebursdager. I barnebursdagene kommer det stort sett ok ting. Det er mye overflødig fjas, men lite som er ubrukelig. Hos min 7-åring er det fjas som slår ann.
Mine barn har vært i flere bursdager hvor ønskelisten er penger eller gave til Redd barna. :) Veldig hyggelige og fine bursdager. (Selv bidrar jeg til min egen lomme ved barnebursdager ved å kjøpe ting på tilbud, og til foreldrene til bursdagsbarnet ved å be om byttelapp og til ungen ved å kjøpe noe nogenlunde adekvat. Jeg er jo bare reneste kinderegget! :stolt: )
Det er ingen som hindrer deg i å avtale med barnet ditt at dere skal kutte ut gaver på barnebursdager fordi det bare er dritt uansett. Eller skal man bare være dobbeltmoralistisk og snakke om hvordan man skal hindre at barna får for mye, snakke dritt om de gavene de får, men overhodet ikke være villig til å gjøre noe med det?
På seg selv kjenner man nødvendigvis ikke andre. At det vanker småting om man blir med på butikken er veldig fjernt fra min verden. Bortsett fra Aftenposten Junior tror jeg barna vår får blader kanskje et par ganger i året. Det er heller ikke andre ekstra småkjøp om de er med og handler, unntatt på lørdager da de får velge lørdagsgodt. (Også da styrer vi stort sett unna godteri pakket inn i diverse plasttull.)
Som barnebursdagsgaver gjør vi som Toffskij - vi kjøper forbruksvarer.
Bøker låner vi på biblioteket. Får de leker til bursdager og jul, er det ting som varer.
Jeg ville ikke ha gjort det for mine barn. Men jeg vet om barn som har det, og jeg har inntrykk av at det fungerer OK.
Vi har det blant annet slik med nevøen min. Vi sender så og si bestandig penger til foreldrene (pga porto, sen postgang - og miljø!! Nei, det siste var vel skryt, da. :knegg: ), så han får lite pakker av oss. Ser ut som det fungerer OK?
Ja, hvis jeg mente at det var riktig. Jeg har en annen holdning enn deg til de gavene ungene får i barnebursdager, så her er det ikke aktuelt å droppe gaver i barnebursdager som en konsekvent handling. Jeg har dog arrangert barnebursdag der hele avdelinga i barnehagen var invitert, i barnehagetiden, og da ble det tydelig sagt fra om at ingen barn skulle ha med gaver. Bursdagen var bare en feiring, og fordi jeg hadde fri så hadde jeg for en gangs skyld mulighet til å ta alle sammen hjem på dagtid. Uproblematisk for bursdagsbarnet. Grunnen til at det var uproblematisk er jo sikkert fordi ungen visste at han kom til å få gaver til bursdagen sin uansett - fra annet hold. Et overskuddsfenomen med andre ord.
Jeg synes det er for mye forlangt av en sjuåring at hun skal akseptere at hun er den eneste i klassen som ikke får gaver i sitt eget bursdagsselskap. Hun synes jo Barbie-kopien med den lilla plastdelfinen er fantastisk, selv om jeg ikke er optimistisk i min vurdering av dens lekepotensiale og slitestyrke. Det hindrer meg ikke i å ønske meg at ting var annerledes, men det måtte jo endres på makronivå.
Jeg synes forresten at de digre elefanthordebarnebursdagene er en uting på generell basis, fordi det ofte ikke er hyggelig verken for bursdagsbarn eller gjester, men jeg viser til diverse diskusjoner på FP om inkludering i barneselskaper når det gjelder grunner til at jeg fortsetter med dem likevel.
Ting har fordeler og ulemper. Man kan godt fortsette med en ordning som har mange ulemper fordi man synes fordelen oppveier for ulempene. Det betyr ikke at det blir ulovlig å hjertesukke over noen av konsekvensene, eller at det er umoralsk å droppe direkte aktivisme som går utover ungene.
Jeg synes ikke mine har så mye ræl da. De får som regel bursdagsgaver som er 'in' i tiden, og heller ikke til jul er det så mye som ikke direkte kan brukes. Om fjerne slektninger bommer litt på alder og størrelser det gjør ikke så mye. Er det klær som ikke brukes går det til Fretex. Plasttull som vi har liggende er gjerne McDonalds-leker og noen sånne ting. Vi har også en del de vokser i fra. Etter hvert vil jeg samle opp en eske med brukbare ordentlige leker og gi til barnehagen. Har gjort det før, og synes det er veldig greit. Men jevnt over har de det egentlig greit, og jeg har ikke hatt behov til å korrigere verken den ene eller den andre. At de får ting i ny og ne i løpet av året når besteforeldre kommer på besøk, er heller ikke et problem for meg. De bor langt unna, og den gleden må de nå bare ha når de først kommer. Det meste som kommer inn her er nok fra oss selv, og ting de kjøper seg for egne penger.
En gavefribursdag ville vært litt småsadistisk spør du meg. Jeg liker ting og tang, og det gjør ungene også. Vi snakker heller ikke dritt om gaver, og lærer dem å være takknemlig for alt de får. Om en gammel oldemor har forsøkt så godt hun kunne, så er det det de skal vite. Om vi må bytte det eller fikse det på en måte, så gjøres det på kammerset, uten å fronte det på en eller annen måte.
Besteforeldre her kjøper generelt ikke leker i gave annet enn forbruksvarer som tegnesaker, perler osv. Ofte får de heller en sum inn på konto og klær. Det er en grei ordning. De reiser mye, men kjøper ikke med noe til dem da heller, setter heller penger inn på konto etter hver tur. Det blir penger av det.
Jeg forsøker å kjøpe forbruksvarer i bursdager til venner, ting som ikke bare blir liggende. Senest i går kjøpte vi gaver: Lego og tegnesaker (top model).
Småtingene til eldste er det nok jeg som står for, dessverre.
Barnebursdager tror jeg bare er som de er, ræl hører med, mange kjøper noe annet enn ræl også, sånn er det bare. Jeg er mer opptatt av å begrense mengden ellers.
Jeg synes egentlig ikke det slenger inn så veldig mye ræl til vanlig, og kjenner overhode ikke igjen at det er lurt å bli med på butikken. Mine barn får stort sett aldri noe uplanlagt på butikken, det hender de får en is hvis det passer slik, men da må det være fordi jeg hadde tenkt det uansett. De får kanskje et blad i halvåret, og da stort sett ved sykdom eller ferie.
Hvis jeg hadde det sånn at ungene stadig fikk noe på butikken, ville jeg gjort noe med det lenge før jeg prøvde å begrense andre slektninger eller barnebursdager.
I barnebursdager får ungene bare fine ting, mye bøker, lego og fotball-Star Wars-kort. Fra min familie (det er begge mine foreldrepar, min farmor og min bror) har barna bestandig fått penger til bursdag og jul (sparekonto), så det hjelper betraktelig på inflow av leker.
Jeg forstår faktisk godt at mange besteforeldre ikke vil gi penger til bursdag, og det kunne ikke falle meg inn å be om det. At en bestemor heller vil gi noe et barn blir glad for der og da, synes jeg er ganske opplagt. Ikke forstår jeg hva barna skal med alle disse pengene heller.
Hvis besteforeldrene selv foreslår å gi penger, må jo det selvsagt være greit.
Jeg tenker som Dronningen; vi kjøper oss gjerne en masse ræl vi voksne også. Man kan mislike at det er sløsing og skaper mye rot, men tror det er vanskelig å slippe unna. Å ha gavefri bursdag ville være for din skyld, ikke barnets. Sånn jeg ser det.
Jeg blir mer oppgitt over dyrt ræl som kjøpes av besteforeldre enn billig ræl som gis i barnebursdager. Heldigvis synes jeg ungene får en del ålreit i presang, men noe ræl blir det jo.
I dag skal Snuppa i en trippelbursdag og de har gått sammen tre jenter for å spleise slik at det bare ble en litt dyrere presang. Vi kjenner den jenta det kjøpes til ganske godt, men håper at hun blir like henrykt over sommerfuglmønstret sengetøy som Snuppa. Men hva definerer ræl egentlig? Kanskje denne familien har mer enn nok av ungpikesengetøy. :vetikke:
Enig. Vi ser jo av flere tråder her at alt er relativt rundt hva man trenger. Jeg kjenner meg for eksempel ikke igjen i at man trenger ubegrenset av noen klesplagg fordi de forsvinner - selv om klærne i seg selv er fornuftige nok. Når jeg tenker på hvor glad storebror har blitt for noe av Ben10-rælet (ja, jeg synes det er ræl) han fikk til barnebursdagen, synes jeg likevel det hadde mer verdi enn om han der og da hadde fått en pakke fargeblyanter han kanskje trenger om 3 år (vi har mer enn nok) - selv om også jeg foretrekker å gi bort mer ordentlige ting, av typen farger.
Forøvrig synes jeg at jentene hadde funnet på en skikkelig fin gave til venninnen! Koselig med sommerfuglmønstret sengetøy.
Jeg synes det er fint å både gi og få spleisegaver. I fjor fikk pøbelprinsesssen et kjempefint antrekk av de tre beste venninnene.
Og jeg synes definitivt ikke sengetøy er ræl. :nemlig:
Jeg synes det er uproblematisk med plastikkræl som de faktisk ønsker seg og som har høy lekeverdi. De har f.eks. lekt ubeskrivelig mye med Littlest Pet Shop-figurer. Men det er jo ikke til å stikke under en stol at det kommer masse annet tøys også.
Jeg tror det er to ting man kan gjøre, det ene er å kjøpe mindre selv (men i vår familie som i mange andre vil ikke dette gjøre at det kommer ting de faktisk trenger fra andre, de bommer liksom litt uansett) og det andre er å være såpass uforskammet at man sier klart fra hva barnet ønsker seg. Ikke som i bukse, men som i "blå bukse i str 134 fra cubus". Det siste har jeg gjort endel i forhold til familie og det hjelper godt. Barnet kan også ønske seg penger, hvertfall når det blir litt større. For penger kan de kjøpe seg noe større de virkelig trenger (og da må foreldrene være flinke og holde igjen litt så de ikke allerede har alle disse større tingene de ønsker seg) eller de kan spare. Det er ikke dumt det heller. Mine har nå oppdaget at de har bankkontoer, og det er glede i å se at de summene vokser også når man har lært om tall.
Jeg vet ikke. Etter Juniors bursdag satt vi igjen (fra to sett besteforeldre) med 22 klesplagg (dog til begge barn) 8-10 leker. Dette er besteforeldre som alle bor i samme kommune som oss, så de sees jevnlig. Noen ganger har de fått samme eller liknende ting to ganger, fordi de som gir ikke har oversikt over hva de har gitt før (samme bamse, feks).
Vi sparer mye på kleshandel, siden de får så mye. Samtidig har Lilel nå over 20 buukser og tights som passer, og Junior hadde i fjor sommer 18 shorts. Det synes jeg er i overkant mye.
Det er et klart luksusproblem å klage på for mye gaver, men jeg synes det er dumt. Han rekker knapt å ønske seg noe før han vips har det i hendene (og det er for øvrig vel så mye faren sin skyld...)
Enn så lenge er jeg helt alene om å mene dette, så da blir det som det bli.
Her er det sånn at Mazungen har mindre lyst på ting om hun betaler selv. Penger er derfor en fin gave, men det hoper seg faktisk litt opp. Vi konfiskerer og setter i bank da.
Hun ønsker seg fremdeles leker fra tid til annet, men leker lite med slikt, og er nå nesten redd for besøk fra venner som ønsker å leke med slike ting. Hun er ikke helt villig til å gi bort heller.
Vi kommer nok med tiden til å ønske henne bidrag til trenere og reiser i forbindelse med hobby. Klær er ganske så håpløst å få i gave fordi selv jeg klarer ikke lenger forutse hva hun liker alene, og det gjør ikke hun heller.
Svigermor kjøper stadig ting og noen av disse sier MAzungen hun liker og vil beholde men hun vil aldri vil bruke.
Andre som min storesøster kjøper alltid ting hun liker selv, men de blir aldri brukt av Mazungen så det blir jo litt dumt. Der takker vi og smiler og sier ikke mer om det.
Heldigvis har vi nå min kusines barnebarn som arver og de blir kjempeglade for alt. Så ting blir jo brukt og satt pris på.
Besteforeldre og tanter må jo få lov å kjøpe det de har lyst til, men jeg synes jo det er trist med ting som ikke blir brukt.
Hos oss er det eldste som har mest ræl, hun elsker loppis og har ervervet seg en diger smykkesamling for slik og ingenting.
Hverken voksne eller barn har mengder av ting. Og heldigvis er stort sett det meste som kommer i gave ordentlige og slitesterke ting.
Hvordan vi begrenser? Tja. Vi kjøperikke ting i tide og utide bare fordi det er et godt tilbud. Et godt tilbud er bare et godt tilbud om det er noe vi trenger. Om vi arvertakker vi ja, plukker ut det vi ønsker og sender videre. Ingen grunn til å fylle opp. Dog har jeg litt problemer med å skilles av med avlagt barnetøy som jeg virkelig liker. Men jeg jobber med det.
Ellers føles det ut som om de får flere ting når de blir eldre, men det er jo forskjell på hvor stor plass sko i str 41 og sko i str 28 tar. For ikke snakke om omfanget av skolebøker og treningsutstyr.
Og enkelte ting blir forbruksvare når de blir eldre og er av den slumsete sorten. Votter, feks. I perioder kjøpte jeg fem i slengen. De var og ble borte vekk de vi hadde fra før. De sier seg selv at vi ikke snakker Reimavotter.
Det kommer svært lite ræl inn her ved barnebursdager, synes jeg. Gaveverdien ligger på rundt en hundrelapp, men jeg tror flere gjør som meg: handler på ExtraLeker. :knegg: Det er Barbiedukker, filmer, hoppetau, Lynet-biler, MyLittlePony, sprettballer, perler, bøker, tegnesaker etc. Omtrent det samme som vi selv gir bort.
Besteforeldrene spør som regel meg hva ungene ønsker seg, også blir det sånn. Ex-svigers spør alltid meg og aldri eksen. Jeg vet at de gir en fornuftig gave og en lekegave, så da sender jeg ønskeliste deretter. Fx fikk snuppa skisko nå til jul, mens minien fikk en vinterjakke. Til snuppas bursdag fikk begge skikkelige sparkesykler fra det andre besteforelderparet. Selv prøver jeg å gi skikkelige gaver til jul og bursdag. Noe som er solid og vil vare lenge. Til seksårsagen fikk snuppa klokke fra meg og sykkel fra pappaen sin.
Men jeg glemmer likevel ikke jula det året snuppa var toogethalvt. Jeg var så opptatt av at hun ikke måtte få så mange leker, for hun hadde jo så mye. Så jeg ønsket henne klær og nyttige ting. Julemagien forsvant det året. Vi feira med tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre, så gavehaugen var enorm. Snuppa så med store øyne på søskenbarna som fikk leke etter leke etter leke. Da det endelig kom en gave til henne var det klær. Og klær i den neste også. Og neste. Så kom det en stooor pakke. Hard! Iveren var enorm. Barneservise. Og enda ett. Hun åpna ikke flere pakker etter det. Av 30 pakker tror jeg tre av dem var leker.
Etter at økonomien min ble strammere som studerende alenemamma synes jeg det har regulert seg ganske fint av seg selv. Barbiedukke til ungen eller ny ullongs fordi alle andre har hull på knærne? Sier seg selv. Dessuten liker jeg å gi ting som varer i gave. Kjøper en del bøker, puslespill og spill på loppis, også bruker vi biblioteket mye.
Det synes jeg er helt kurant, om det hadde vært mitt barn i den alderen. Men hos oss pakker ikke barna opp alt selv, for de får så himla mye - så en del klespakker blir spart til de har lagt seg.
(Blir heller ikke bedre av at begge min ehar bursdag innen 3 mnd etter jul, så da må man kommme opp med nye ting de ønsker seg, siden de fikk alt til jul.
Begynne med seg selv. :nemlig: Når vi har sluttet med å kjøpe ny sofa hvert tredje år og nye puter, duker og blomsterpotter fordi de gamle ikke matchet sofaen, og fem nye sommertopper hvert år, "fordi vi fortjener det" og de søte koppene som vi "bare må ha" fordi en eller annen har lagt ut bilde av de i interiørshoppingråden på FP, osv, osv, da kan vi si at ungene ikke får gaver på bursdagen sin fordi det ikke er bra for verken kropp (miljø) eller sjel.
Min erfaring er at det blir mindre ræl dersom man alltid spør hva bursdagsbarnet ønsker seg, istedenfor å gi egen unge fritt spillerom ifht innkjøp av gave. Og vica verca. Si hva man ønsker seg. :nemlig:
Opplever ofte at noen i nærmeste slekt bare har kjøpt noe til lille, mens vi alltid spør hva de ønsker seg, nettopp for å "treffe" med gaven.
Jeg, som voksen forelder, synes det er helt topp at barna får masse klær og bruksting til jul. Men det er jo ikke det ungene ønsker seg. Mantraet gjennom året her er at "det får du ønske deg til jul/bursdag", og da synes jeg ikke mine ønsker for dem skal gå foran. Hva de ønsker seg av familie/venner og hva de får er på en måte en sak mellom de to partene - ikke med meg som en tredjeperson som blander seg inn. Grovt sett, da. De får ikke ønske seg hva som helst. Mine regler for fx lekevåpen gjelder uansett. Og jeg legger som sagt litt føringer for besteforeldre.
Klart de skal få ting de ønsker seg. Men når barn får 20-40 gaver til jul (som mine) - så gjør det ingentign om 50-75 % er nyttige saker. Synes jeg da. Men jeg er en sånn som ikke kjøper noe særlig til meg selv heller, og interiørbutikk for dill og dall har jeg knapt vært i (jf det som ble sagt om å starte med seg selv).
Jeg liker opplevelsesgaver aller best. Ungene blir like glade eller gladere for dem enn for leker, de fører oftest til at de gjør noe sammen med oss eller andre de er glade i, de gir høytidsstemning og er ikke noe de uansett ville fått. Jeg er litt allergisk mot idealet om nyttige gaver (vinterdress, ullsokker …), jeg er ikke så asketisk anlagt at det gjør noe (og ikke ungene heller).
Tror nok også at man må begynne med seg selv og sin egen holdning til Ting. Selv om man har fått et eller annet av bestemor og er veldig-veldig-veldig glad i bestemor ... så bor ikke bestemor i tingene hun har kjøpt og gitt til oss. Vi blir ikke mindre glade i bestemor selv om vi ikke har bruk for nips-ponnien som brakk to bein :niks: så den ponnien kaster vi. Ting som virker og er pene, men som vi ikke har bruk for, gir vi videre. Plass er verdifullt for oss, og jo færre ting vi har å rydde i jo mer tid blir frigjort til å bruke på ting vi liker bedre enn å rydde :værsågod:
Jeg er veldig for å kutte ned på forbruk og å kjøre opp på opplevelser. Gir helst bort ting jeg vet folk trenger, gavekort eller noe som blir brukt/spist opp. Det er sånne ting jeg liker best å få også.
Vi har såpass få ting nå at det gjorde ingen ting at den siste bursdagen medførte en stor pose "ræl", det var bare moro.
Akkurat dette med for mange ting tenkte jeg på i går. Da fikk nemlig Lille Ville elektrisk tannbørste av farfaren (uten at han hadde hørt med oss, jeg hadde tenkt at det passet bedre når hun ble litt større). Da han kom på 17.mai hadde han med nye tegnesaker (som hun allerede har mer enn nok av). Og uka før fikk hun stor dukkevogn, fordi han hadde kjøpt det i bursdagsgave til kusina hennes. Jeg har til tider følelsen av å drukne i ting og tang og leker som ikke blir brukt. Også har jeg ikke lyst på en unge som er vant til å bare få og få og få hele tiden...
Tror jeg har sagt fra til ham før at hun har mer enn nok, men det går visst ikke inn...
Jeg har akseptert at barnebursdag = mye ræl. Det er en del av pakka. Men jeg prøver å la det stoppe der. Jeg kjøper ikke barbie eller andre plastikkdingser utenom. Jeg har relativt åpen lommebok når det gjelder puslespill og bøker, men leker kjøper jeg aldri uten jul og bursdag. (så godt som - det hender jeg kjøper sesongleker)
Det stemmer kanskje for de aller fleste barn, men det stemmer ikke hos oss. Jeg kan si med hånden på hjertet at vi kanskje har kjøpt 10% av de lekene som befinner seg i huset vårt. Jeg ser at vi har mindre enn de fleste andre, men det er likevel altfor mye, og det er svært mye som ikke blir brukt.
Når det gjelder barnebursdager, får vi ikke ræl - men vi får ganske mange ting som er ganske like. Derfor bytter vi ofte en del og kjøper en eller to litt større ting i steden. Dette holder også mengden nede.
Minstemann holder nå på å vokse fra "babylekene" sine, og jeg gleder meg enormt til å få sortert ut, kastet og gitt bort.
Det etiske aspektet i det hele er også en side av saken, men vi prøver å bøte på det med å gi bort ganske mange ting hvert år under Frelsesarmeens juletre. Da vet vi at andre barn får glede av det, og barna våre synes det er veldig stas å være med å pakke inn og reise og legge det under treet.
Bare det at for mye leker er et problem hos mange sier jo litt om kjøpesamfunnet vårt da. Jeg er skeptisk til lekemengder, men jeg er enda mer skeptisk til trender som kommer litt senere i forhold til hva man "må" ha for å være med på skolen. Vi arbeider aktivt for å få barn som ikke måler verdien av andre i materielle goder og som klarer å stå for dette ved å selv ikke ha alt som "kreves". Heldigvis er det mange andre foreldre som er på samme sporet her oppe, og håpet er å unngå "Blærumssosser" om noen år. Og det begynner når de er små - tror jeg.
Da ligger jeg godt an ser jeg. Gjør visst ingen av disse tingene jeg. Mangler shoppinggenet totalt - mannen min sier alltid "kjøp alt du har lyst på" når jeg skal ut å handle. Men jeg kommer bare hjem med akkurat det vi trengte likevel...
Men hva i alle dager handler det om? Har ikke din jente også bursdag en gang? Mine svigerforeldre har også prøvd seg på sånt ("han må jo få noe han også, så han ikke blir lei seg") og jeg har avslått tvert. Ungene må tåle å ikke alltid få gaver når andre får, for ikke å snakke om at besteforeldre og andre må skjønne at det ikke er farlig at ikke alt er på millimeteren likt hver gang. Barna prøver seg noen ganger de også- "hva skal jeg få da?" når f.eks broren har fått nye sko. Jeg spiller bare dum og later som om jeg ikke skjønner hvor de vil, det funker ganske bra. (:humre: ) Den som trenger noe får, den andre må vente til han trenger noe.
Jeg synes det er trist at vi later til å ha kommet forbi det punktet der gaver blir gitt primært for å glede. Nå handler det om staus, "rettferdighet" og det er blitt en slags målenhet på ettellerannet. :vetikke: Tenk på alle trådene her rundt juletider som handler om hvor mye man bør gi til den og den og folk som er lei seg fordi fetteren fikk en gave som var tohundre kroner dyrere enn det ens eget barn fikk. Jeg skjønner ikke greia, eller- jeg skjønner det, men jeg vil ikke være med på det. :niks:
Jeg synes jeg er nokså flink til å si hva barna trenger og ønsker seg til bursdager og jul fra besteforeldre og mine søstre. Og det følger de opp - bare at de fant noe i tillegg som bare var så fint og... :blabla:
Jeg tror jeg må bli flinkere til å formidle hvorfor jeg har hvilke ønsker, og at vi ikke har plass til pynt og ting de bare trenger én av, og at det bare blir liggende.
Jeg tror hun har (hatt) 6 smykkeskrin.
5 håndvesker.
6 lommebøker.
12 badehåndklær.
4 sett tekopper og sånt.
4 sånne høydemålere til å ha på veggen.
19 hårbøyler og 4 par solbriller (hun bruker briller, gjett da :knegg: )
En kjempenyttig tyggisdispenser. Som jeg kastet i smug forrige uke. Ups.
Jeg vokste opp med å få en god del gaver til bursdag og jul,
og pleide bestandig å huske hvem jeg fikk hva av. Så jeg synes det er trist når man mister oversikten eller ender opp med å kaste store deler av det man får sånn etterhvert. :sukk:
Jeg syns stort sett ungene mine får greie gaver, nå har storebror til nå bare feiret en ren barnebursdag, og da fikk han bare lego, og ble kjempeglad for det.
Besteforeldrene kjøper stort sett bruksting, i fjor fikk storebror sykkel, i år får han nok skolesekk. Lillebror fikk rattkjelke i år. I tillegg pleier de å få noe på selve bursdagen, da som regel klær eller lego.(får som regel de store gavene noe før, sykkelen fikk han i juni fjor, han ha bursdag sist i juli, rett og slett for å få brukt den mest mulig)
Jeg tror nok det meste av rælet får jeg ta på meg skylden for selv, selv om jeg egentlig ikke kjøper så mye til dem utenom bursdag og jul.
Jeg er jo så barnslig at jeg blir litt snurt for at det liksom er jeg og mannen som må kutte ned også, jeg. Hvorfor det - vi er jo foreldrene? Men nå har vi jo som sagt besteforeldre som er over the top mht gaver, så resultatet er jo at vi kutter ned. Slik at barna våre kun skal få top påskeegg stappfulle, fremfor tre.
Det siste nå er at en bestemor kommer innom på lørdager for å levere lørdagsgodt, til tross for at Junior og faren har fast greie på lørdager at de går sammen på butikken og handler.
Vi må jo få gjøre hygelige ting med barna våre vi også. Og noen ganger synes jeg at det er koselig å kunne kjøpe ting til dem (selv om det sjelden skjer), uten at det alltid skal dankes ut av noe bestemor akkurat har gitt.
Opplevde det forleden da jeg kom hjem med nye gore tex sko til eldste (klaget på gamle, fikk nye av butikken), drikkeflaske til eldste (også ny pga klage), en bukse til eldste mens yngste "bare" fikk en tynn lue (som han trengte). Fikk kommentarer på det fra venninne til eldste at det jo ikke var rettferdig. Hvorfor fikk han bare en ting mens søsteren fikk fire? Vel, det var det de trengte, sånn er det bare. De er vant til at det er slik og reagerte ikke på det.
Jeg synes det er rimelig at hvis man som voksen stadig fornyer alt mulig, MÅ kjøpe seg noe på butikken, stadig kjøper bladet etc, ligger det en større forventning om at man som barn også skal få mye - naturlig nok.
Personlig kjenner jeg meg ikke igjen, jeg og mannen bruker veldig lite penger på ting til oss selv, og også til hjemmet hvis du ser bort fra hus og renovering av dette.
Jeg er lik dere. Yngste har bare arveklær i sommer. Butikkene er fulle av mye fine klær jeg godt kunne tenkt meg til ham, men jeg lar være. Klær er klær tenker jeg, særlig for en bhg gutt.
Får han ting utover bursdag/jul så er det nok fra oss foreldrene.
Farmor gir kun gaver til jul/bursdag. Selv om hun er mye ute å reiser så vanker det lite gaver etter en tur.
Mormor bor lengre unna og da får han gjerne noe når hun er her, hun er på besøk to ganger i året så de får styre på. Han får gjerene lego som han ønsker seg da.
Til bursdag så er det også lego det går i her blandt gutta i bhg.
Har egentlig vært lite ræl....
Ikke sant - hun har jo det. Og det har ikke vært noe problem i andre bursdager, for hun vet jo at det ikke er hennes dag og har aldri vært sjalu fordi ikke hun får gaver samtidig. Han trodde nok at vi skulle i bursdagen, men det skulle vi ikke, så han kom innom med vogna.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
