Jeg trenger bare en plass å få ut litt frustrasjon, tanker og alle problem jeg har. Kan fortelle kort om hvorfor... Min kone Fikk for over 1 år siden ca. hodepine som ikke gikk over, i 3 mnd. gikk hun med d. En hverdag der hun konstant er sliten og trøtt. Stelle hus og slikt ble alltid utsatt og overlatt til meg i tillegg har vi en sønn på snart to år. På sommeren gikk hun til øyelege og sa hun trengte linser, dette viste seg raskt å hjelpe, hun ble bedre, men bare i en mnd. tid ca. i august 2011 fikk hun det tilbake, stadig sterkere hodepine. Dager i strekk i sengen, konstant på Paralgin forte, uten at det alltid hjalp. Slik har hun det ennå...Nå har hun fått en diagnose på det hele. Psykosomatisk Haudeverk, eller spenningshaudeverk om du vil. Ingenting å gjøre med d, sa nevrologen. Jeg synes at leger gjør så alt for lite, gir henne smertestillende og sykemelding og mener at det skal hjelpe, men ett halvt år med det viser jo at det ikke funker. Hun har også fått diagnose depresjon, dvs at hun sliter sykisk, noen dager er hun helt på bunn psykisk, og kommer seg ikke opp av sengen av den grunn, for haudeverk og depresjon har hun nå fått en ny medisin som sliter hun helt ut, både kveld og morgen er hun tom for krefter.
Hverdagen min er som følger, Opp på jobb, hjem fra jobb å ta meg av min sønn på snart 2, når han er i seng må jeg rydde og vaske i huset. Ofte er jeg trett og orker ikke dette, er tømrer, så har ett fysisk yrke. Ofte er jeg for trett til å leke med sønnen min når jeg kommer hjem, så Tv'n er ofte en redning der, selv om jeg ikke har lyst å gi ham den vanen. Men for at jeg skal kunne ha krefter til å ta huset på kvelden, må jeg få slappet av. Når jeg er for trett til å ta huset også, ser huset ut som en svinesti etter ett par dager, slik er det med en uge i hus. Da får jeg "depresjon"..humøret synker og jeg blir sint, dette gir min kone dårlig samvittighet, og gjør henne enda sykere, en kosntant ond sirkel dette...Vil bare ha min gamle kone tilbake, slippe medisinen, en kone som orker å bli med ut en liten tur, en konne som ikke ligger dagen etter hun har vert på familiebesøk, eller en handletur. Det virker jo Litt som at den nye medisinen har hjulpet en del på haudeverken, men det hjelper lite når det slår henne ut, på tretthet. Savner det å ha en kone som kan ta i ett takk hjemme, med sønn,matlaging og rydding. Det er ikke det at hun aldri gjør noe slikt, men når hun gjør det vet jeg at det sliter veldig, og at det alltid ødelegger neste dag, derfor har ikkje jeg samvittighet til å la henne gjøre for mye.
Jeg kan jo ikke si min frustrasjon til henne heller, det syns jeg er tøfft, har heller ingen jeg føler jeg kan klage til. Derfor er det godt å få det ut her inne. Visst du faktisk har orket å lese deg igjennom klagingen min så takker jeg for det. Har du opplevd lignende, så legg gjerne igjen en kommentar, tips og slikt til hvordan gjøre hverdagen lettere. Jeg er bare en utslitt ektemann og far som ikke vet hva mer jeg kan gjøre for min kone fordi jeg ikke orker mer.
Jeg ville først og fremst funnet en barnevakt, sånn at du kan få deg en ettermiddag fri i uka. Du trenger mer overskudd. Om dere har økonomi til det, ville jeg kanskje også fått tak i vaskehjelp.
Prøv å tenk gjennom om det er aktiviteter du kan finne på med sønnen din som ikke er så krevende for deg. Dra til en lekeplass/skolegård/barnehage hvor du kan sitte stille og han kan leke, f.eks.
Småbarnsårene er slitsomme, men det blir bedre etter hvert. Helsa til kona di kan jeg ikke si så mye om.
Uff, det høres slitsomt ut, både for deg og henne. :dakars:
Min første tanke er: sett ut deler av oppgavene. Kan dere engasjere en vaskehjelp? Au pair? Snill besteforelder til å avlaste med barnet i ny og ne?
Særlig vaskehjelp ville jeg prioritert å ta meg råd til, hvis det er økonomisk rom for det. Det hjelper mye både å komme hjem til rent hus, og å slippe å sette av tiden til å gjøre det selv.
Forstår at dette er tøft nå, og husk at det er litt unntakstilstand i heimen nå. La hus være hus, alt trenger ikke være på stell hele tiden. Bruk heller overskudd på sønn og kjæreste, det får du ofte noe igjen for også.
Og ikke glemm degselv helt bort. Har dere mulighet for barnevakt i ny og ne? Får du litt tid til segselv innimellom?
Også ville jeg kanskje pushet litt på ang. psykolog ol her. Terapi og medisin i kombinasjon er den beste løsningen.
Ta kontakt med Home Start om de finnes i kommunen din.
Ellers er det rutiner, da. Rydde av bordet med en gang, holde oppvasken unna kjøkkenbenken, tørke opp søl med en gang, ta femten minutter intensiv rydding under barneTV fx.
Får din kone noen annen behandling enn medisiner? Psykolog?
Jeg tenker først og fremst på å ta tak i hovedproblemet: Tilstanden til kona di. Hun trenger annen behandling enn bare smertestillende. Det blir bare en ond sirkel, å være passiv er heller ikke bra. Her må en tenke alternativt.
Legen kan henvise til psykomotorisk fysioterapi som kan være til hjelp for mange, ofte lange ventelister men la ikke det ta motet fra dere. Rosenterapi kan også være nyttig å prøve, ikke så lang ventetid.
De fleste av oss mangler magnesium, og mangel på dette gir ofte muskelspenninger og lav energi. Gå innom helsekosten og kjøp en pakke Shift Supermagnesium (den beste og reneste), kanskje hun også trenger tilskudd av D-vitamin.
Kanskje du kan snakke med en av hennes venninner om de vil ta henne med seg på gåturer om kveldene, det løsner på musklene og øker energien og humøret. Svømming med påfølgende badstu er også en fin avkobling.
Det er klart du er sliten, det er trist å se kona si kronisk syk og utmattet og det blir ekstra mye jobb for deg. Prøv å legg deg tidlig så du får nok søvn. Det er flott at du gjør husarbeidet, det er hun sikkert sjeleglad for! Men en vaskehjelp som kan komme 2-3 g/mnd kan være en vidunderlig investering i familielivet.
Kanskje du kan gi henne en liten nakkemassasje i ny og ne, trenger ikke være omfattende i det hele tatt. Aromaterapi evt annen massasje kan også være godt for henne. Og deg! :) Men slikt koster jo penger.
Din kone har sikkert veldig dårlig samvittighet og er lei seg for at hun ikke orker noe - og det i seg selv gir spenninger i kroppen. Vis forståelse, at du er tålmodig, prøv å vær humoristisk og gi henne klemmene hun trenger. Sex er trolig ikke aktuelt i denne perioden. Hun trenger mye vann, kanskje du kan lage Rooibush-te til henne også (servere varm eller kald, la det stå en kanne i kjøleskapet), det kan også hjelpe mot hodepine. :jupp:
Lykke til - håper dere kommer ut av den onde sirkelen!
Glemte visst å skrive det angående psykolog. Takk for alle svar forresten..Men psykolog-hjelp er på vei. Å hjelpen kom fra, hold dere fast, NAV. Og det var NAV som tok initiativet til det, og tilbød psykologhjelp..Første gang jeg kan si meg fornøyd med NAV, men med tanke på at det nermer seg ferie og slikt så, kan vi nok ikke regne med at de skjer før august/september.
Besteforeldre og resten av konas familie er gode å ha, de har hjulpet både med vasking og barnepass..Men har jo også egne familier å ta seg av, så kan ikkje forvente alt for masse av de heller. Akkurat tatt opp stort lån, så økonomi til barnepasser eller vaskehjelp er det dårlig, med, har økt litt på plassen i barnehagen, men det hjelper ikke meg så masse siden jeg likevel er på jobb når han er i barnehagen.
Hvem styrer med den hodepinen? Det finnes jo ingen hodepine som avspises med paralgin forte og gå hjem og legg deg. Er det ført hodepinedagbok? Vært hos nevrolog? Forsøkt fysioterapi? Bra at dere har fått en god kontakt i NAV!
For din del handler det om søvn, riktig mat og fysisk aktivitet. Det siste får du vel nok av i jobben din, men sånn generelt sett har kroppen din bedre av at du legger deg kl 22 hver kveld (HVER, også lørdag) i en periode enn at du sitter oppe og har alenetid. Ja, det er kjipt, men du kommer til å merke energien i hverdagen.
Når det kommer til mat ville jeg endra litt og litt. Blir det mye "junk" for tida? Ikke bra for verken deg eller kona di. Lær deg et par middagsretter du kan lage fra bunnen av. Trenger ikke være avansert. Vet du hvor enkelt det er å lage en god blomkålsuppe for eksempel? Eller du kan steke kyllingfilet i ovnen, koke ris (boil in bag ftw) og steke grønnsaker. Steke laks og servere med pestopasta (pesto og litt matfløte i pastaen etter du har helt av vannet) og avokadosalat.
Det er klart at det er mye som faller på deg her nå. Det føles nok både uoverkommelig og urettferdig. Det er du som må bære hverdagen og samtidig sørge for at dere ikke glir fra hverandre. Mye å bære for bare én mann.
Da jeg slet med voldsom spenningshodepine var det trening, trening og masse tøying og strekking som hjalp. Obligatorisk oppmøte hos fysio/lege 3 ganger i uken funket veldig bra. Jeg har ikke tatt medisiner på lenge, og migreneanfallene har minimert seg.
Katta er som vanlig inne på noe vesentlig. Ikke hørt om så mange som blir pigge og friske av paralgin forte og går hjem og legg deg opplegg. Oppsøk nevrolog og før dagbok for hodepineanfallene, paralgin forte fører med seg medikamentutløst hodepine også. Det blir en ond sirkel. Vaskehjelp høres ut som en god plan.
Henger med på Amelie. Jeg ville fått time hos psykomotorisk fysioterapi, hørt mange som har fått god hjelp og lært mange lure teknikker. Hvor i landet holder dere til?
Og Paralgin Forte hører ingen steds hjemme i behandling av kronisk spenningshodepine. Det er dop, bare dop, og fører til avhengighetsproblematikk og medikamentindusert hodepine - nok en vond sirkel.
Jeg har veldig god erfaring med lett styrketrening for nakke, skuldre og dermed tøying av problemområder for spenningshodepine. Ville tatt kontakt med en fyisoterapeut. Håper det ordner seg for dere snart!
Jeg har hatt et sånn halvår selv, og det eneste som hjalp for meg var manuell terapeut og trening, trening, trening. Det tok en måneds tid før det hjalp, men etter den første måneden var jeg som ny. Dette er 6 år siden, og fortsatt må jeg bruke øvelsene når jeg kjenner hodepinen komme snikende.
Og vaskehjelp i en overgangsperiode er gull. Det har reddet oss i en lignende knipe en gang.
Nå har du fått mange gode ord her og flere av legene våre sakt sitt, men jeg har lyst til å presisere enda en gang hvor viktig det er at du får litt egentlig også, om du skal orke å stå i dette. Både for kona di og ikke minst for sønnen din, er det viktig at du også har det bra og får litt pusterom.
:klem:
Ta på din egen maske, som det heter på flyvertinnespråket.
Du må ta vare på deg, ellers kan du ikke ta vare på andre. Ta jeg var syk selv i fjor (utbrent), så falt mye på mannen min. Han tok seg tid til å trene tre ganger i uken, spiste sunt og prøvde så godt han kunne å sove nok. Jeg tror det var med på å holde hodet hans over vann i den tøffe perioden. Noen helger sørget vi for barnevakt og litt ekstra hjelp her hjemme, så han kunne ta en tur med kompiser og få sove skikkelig ut.
Selv gikk jeg tur eller trente hver eneste dag, fokuserte på å hvile, gå i terapi, gjøre lystbetonte aktiviteter, spise sunt og få mest mulig lys og luft.
Legene her inne har sagt kloke ting om hodepine og medisinering.
Så trist å høre at din kone er blitt så dårlig. Det må være vanskelig å takle for dere begge, det må jo for henne være veldig vanskelig å ikke strekke til ved langvarig sykdom - noe som helt klart ikke hjelper når man alikevel er dårlig. Det er lett å komme inn i en veldig ond spiral som du sier, og kanskje vanskelig å få snudd.
Jeg kan fortelle kort om min opplevelse (på andre siden av bordet). Nå er jeg riktignok alenemamma så har sluppet mye unna å ha dårlig samvittighet for en samboer når jeg var på mitt dårligste.
Jeg ble gradvis dårligere og dårligere fra før graviditet og til sønnen min var rundt 3 år var det som verst, så har jeg heldigvis fått snudd sirkelen og jeg bygde meg sakte men sikkert opp igjen - min plager er hovedsaklig svimmelhet (men på mitt verste var det også kraftig hodepine veldig mye, stive muskler og leddsmerter + dårlig mage)... man blir helt lammet med null energi og man blir jo redd, får dårlig sammvittighet for alt man burde ha gjort, lei seg for alt man ønsker man kunne gjort og det tar enda mere krefter når alt man egentlig trenger er alt som kan gi energi så blir man bare tappet. Det er usannsynlig fælt å være i en sånn situasjon der man er redd for at livet ender opp sengeliggende...
Mitt råd er å komme seg til psykolog så fort som mulig, for å få hjelp til alt rundt det å være syk, det er vanskelig å ikke skulle bli nedfor, redd og trist av en slik tilstand. Kanskje du kan også gå til en eller samme for å få hjelp/bukt med å takle det hele.
Jeg føler selv at ekstremt rolig start med trening og sunnere kosthold er det som har hjulpet meg mest (kutte ut all junk food, ferdigmat, raske karbohydrater, sukker, hvetemel osv - det er litt omfattende men for meg føles det ekstremt viktig å holde små måltider med jevnt blodsukker som gull verdt. Jeg har fra å ha hodepine minst ett par ganger i uken nesten aldri det lenger, maks en gang i måneden (knapt det), jeg var så plaget at jeg måtte ligge helt i ro og orket ikke engang å snu meg i sengen. Treningen begynte med 5 minutter daglig, noe mer gjorde bare vondt verre og nå trenger jeg 30 min minst hver dag, gjerne mer... men det må skje i samsvar med kroppen. Syk er jeg heller nesten ikke mere i form av forkjølesler, oppkast osv, mot før som jeg ALLTID ble smittet og det var alltid langvarig, nå blir jeg ikke lett smittet og det er oftest kotvarig og ganske mildt. Jeg er fortsatt masse svimmel (på 10.året), men ihvertfall veldig oppegående.
Ble langt dette. Beklager. Legene har verdt ekstremt kjipe å takle, man føler seg som en hypokonder med "litt svimmelhet" som ikke er noe å finne ut av... Det er så sårt og kjipt å bli behandlet så dårlig - sendt hit og dit og ingen finner noe feil. Jeg har heldigvis hatt en veldig hyggelig og fin psykolog og det siste året en flink fysioterapaut som viser forsåelse - DET er ekstremt viktig. Håper hun finner ut av det og ta gjerne kontakt om hun trenger å snakke med noen i "litt samme båt" Håper hun får tilbake form og energi og lykke til. Håper dere finner en måte å takle det på sammen .
Godt innlegg, Nip! Så bra at du har blitt frisk! Og så tøft det måtte ha vært mens det stod på...
Det er så viktig det med kostholdet, det er det mange som ikke tenker på. Skulle ønske legene hadde mer fokus på det!
Les Nips innlegg en ekstra gang! :)
Sitter her med dårlig samvittighet idag fordi jeg ikke orket å rydde huset, selv om jeg vet at jeg har lov, og må ta d litt med ro..Leser i ett annet forum som min kone skriver i..hvordan hun har d..Jeg hater dette virkelig...Hater å se min kone slik, maktesløs, og orker ikke dagene hun er alene med sønnen vår. Det burde ikke være slik.
Fysioterapi time er bestilt, har jeg sagt d tidligere, men får ikke time før utpå høsten en gang...Psykolog er bestilt, men får nok heller ikke time der før utpå høsten en gang..Dette blir ikke helt den sommeren jeg hadde håpet på..Får nok ikke slappet av slik jeg vil og trenger...Skulle gått an å fått sjukmelding på grunn av syk kone og fordi jeg har omsorg for barn...hadde virkelig trengt d.
Såg ei nevnte en terapigreie, min kone har prøvd helhetsterapi...dette var bare tull og pengesluk..hjalp ingenting...og vaskehjelp er fortsatt ingen løsning, siden økonomien er alt for trang slik den er nå.
Jeg spør etter råd og tips, men vil vel egentlig ikke ta imot noen, for vi har vel gitt opp når vi ser at ingenting fungerer, eneste håpet vi har nå er fysioterapi og psykolog.
Gleder meg til en bedre hverdag...håper på at hun en dag blir fri fra Helvete...For jeg HATER dette.
Av og til føler jeg at hun kansje utnytter seg av sykdommen å får meg til å gjøre ting hun egentlig hadde klart selv..Missliker slike tanker...Føler jeg aldri kan si noe imot henne, for det vil bare gjøre henne sykere...
Fysioterapi-time kan man da klare å få omtrent på dagen, med mindre dere bor i HuttiHeita med en aktiv fysioterapeut.
Man kan ikke sitte i sofaen og vente på en innkalling fra en psykolog. Jeg fikk beskjed om at det var herfra til evigheten med ventetid. Men jeg fikk en åpen henvisning. Så satte jeg meg ned med listen over psykologer som har refusjonsavtale og ringte hver eneste av de. Jeg fikk time i løpet av 3 dager! Det samme gjelder forøvrig for fysioterapi. Man kan ikke vente på å få komme inn - man må aktivt ta kontakt.
ikke bare å få en time til hverken psykolog eller fysioterapi..her snakker vi psykolog gjennom NAV, og Psykomotorisk(eller noe sånt) fysioterapi, som der er laaaaaange ventelister på... Takk Nip for ditt svar også...skal se på det med daglige rutiner...Det var ett godt tips...Godt å se at det går an å bli frisk...
Kan dere ikke prøve vanlig fysioterapeut mens dere venter på psykomotorisk?
Ikke at jeg er noe universelt mål, men hos meg forsvant depresjonen gradvis med hodepinen. Fysioterapeuten kan kanskje hjelpe til med det? Ellers var det som holdt meg gående lister med babysteps som skulle gjennomføres hver dag og rutiner. En dagsplan kunne f.eks. være å stå opp, kle på meg og dusje. Den ene dagen orket jeg å vaske opp, den andre å gå på butikken, den tredje ingenting, og den fjerde å vaske klær. Hver dag krysset jeg av på lista og skrøt av meg selv. Skryt fra mannen hjalp også veldig.
Det kan ta tid desverre. Jeg valgt å gå til privat - det har kostet en formue desverre, men nå er jeg ikke der så ofte lenger og så lenge jeg ikke er sengeliggende så er jeg glad til. :) Det går jo kanskje ann for sommeren?
Har dere noen muligheter for å reise med hennes plager, finne en reise som hun også klarer å være med på, muligens ikke delta så aktivt på, men for deg å kunne få gå ned på hotellfrokost og spise middag ute må jo være deilig.
Hun tross alt er jo antagelig dårlig uansett om hun er hjemme eller borte så for henne må det jo også være verdt å "streve litt ekstra" for en kort flytur for å få litt avslapning.
Du kan jo også prøve å se på det litt som om du er "alenepappa" en stund nå som din kone er syk, da må du jo også ta ansvaret for sønnen din, jobbe og gjøre husarbeid. Hun burde ha faste oppgaver som hun kan gjøre, kanskje det du missliker mest. Om det så er å planlegge ukesmiddag - så har du en handleliste å forholde deg til å ikke trenger å tenke så mye, hun kan jo ha ansvaret å få lagt inn klestøy osv, små små ting som ikke kreves så altfor mye så hun mestrer noe og hjelper litt til.
Klart det er mulig å utnytte å være dårlig form ved å gi opp og overlate alt til andre...
Jeg måtte ha hjelp av pappa i 3 uker når jeg var på mitt verste, ellers krabbet jeg nærmest i ukene før og etter for å få laget mat til sønnen min, jeg sov før jeg trillet sykkelen for å klare å hente i barnehagen og brukte de få kreftene jeg hadde på å spille spill med han, ellers lese litt osv... Jeg var heldigvis ikke på mitt verste i mange måneder, det gikk litt opp og ned, men det var ikke mye jeg fikk til. Vi var på strandturer og altmulig rart vi altså, men jeg måtte gjøre det i mitt tempo og tidspunkt. Vi var ofte på stranden til frokost, da var det ingen der og jeg var på mitt beste i formen om morgningen.
Jeg har svært liten tro på at det å ligge i senga, sove og synes synd på seg selv og spise da mye dårlig mat gjør vondt verre, man må snu den onde sirkelen.
Dersom det er ME så hjelper det dessverre ikke å komme seg i aktivitet.
Men slettes ikke sikkert at det er det altså.
Kona di trenger en mann som er støttende og positiv, forsøk alt du klarer å se det positive i små ting, det kommer til å hjelpe hele familiesituasjonen.
Det er godt dere bare har 1 barn som dere må ta dere av og ikke flere som skal hit og dit på aktiviteter osv.
Hvordan vet du at hun er psykisk syk? Jeg gikk på en smell for to år siden, og jeg var ikke syk i hodet, men i kroppen. Jeg kastet opp, sov ikke, svimte av, hadde ekstreme smerter i magen og ryggen - og det hjalp ikke noe å gå til psykolog for å si det sånn. Det eneste som har hjulpet er å hvile, få hjelp til å sove og å bygge meg sakte, sakte opp igjen. Som en som har vært på andre siden av bordet med smerter, blir jeg litt provosert av å høre at man skal komme seg i aktivitet og at det skal gjøre ting bedre. Det var da jeg endelig sluttet å prøve å trene og hvilte i steden at jeg begynte å bli bedre.
Eg må kommentere det fleire skriv om paralgin forte - eg har opplevd å bli dårlegare av det. Eg fekk det på grunn av eit prolaps, og i løpet av dei seks vekene eg brukte denne typen smertestillande, fekk eg ganske kraftig hovudpine av pillene. I tillegg blei eg i dårleg humør (noko som kan forsterke depresjon), fordi eg blei å sløv av pillene. Så råd kan vere å følgje litt med på desse pillene, dei har ganske sterke biverknadar.
Ein annan ting: eg kjenner til familiar som har vore i liknande situasjon (langvarig sjukdom hos ein forelder), som har fått avlastningsheim via barnevernet. Dette er ikkje bare eit tilbod til uskikka foreldre, men også eit tilbod som kam gi deg ein pause kvar tredje eller fjerde helg. Det kan hende det er litt ventetid, men det er eit alternativ som kan vere til hjelp og avlastning.
Lykke til. Det høyrest ut som ein vond situasjon å vere i.
Det er jo ingen som har sagt at man ikke skal hvile, men å ligge hele dagen tror ihvertfall jeg ikke er bra for noen, spesielt ikke om man sliter med migrene og hodepine... Ja, hvile er kjempe viktig, men å komme igang med aktivitet er jo bra for alle. Når man har gått kanskje 6 mnd-1 år og bare er hjemme, så må man komme seg ut og opp - i sakte tempo. Jeg snakker utifra mine erfaringer, og erfaringene jeg har fra alle bøker og blader jeg har lest.
Om man har sovet og slappet av i ett halvt år og hodepinen bare fortsetter er det vel på tide å gjøre noe annet enn bare å ligge synes nå jeg. Ikke for anstrengende ting, men sakte men sikkert, da er balansen mellom hvile og trening/aktivitet hårfin. Jeg ble selv bare dårligere om jeg tok i for hardt med trening, bare 5-10 min på stepmaskinen satt meg helt ut i starten, men jeg var jo alikevel sengeliggende store deler av dagen så å ha rørt litt på seg var jo kjempe fint, bare en liten runde rundt kvartalet gjør jo at man får litt luft og solglimt
Hun ligger høyst sannsynlig ikke til sengs hele dagen når hun har et lite barn. For min del var det i hvert fall mer enn nok med den aktiviteten jeg fikk av å være mamma for barna. Det tok et halvt år før jeg kom meg gjennom en helg med barn uten å klappe totalt sammen etterpå.
Turer: Jeg startet med 10 minutters tur hver dag. Da hadde jeg utrolig sterke smerter etterpå - og jeg gikk i skilpaddetempo. Jeg brukte et halvt år på å komme opp i 45 minutters turer hver dag. Nå, etter snart to år, kan jeg gå nesten så lang tur jeg vil, men bare på dager hvor det ikke er mye program.
Jeg vet ikke hva som feiler HIs kone, men mer aktivitet er ikke alltid tingen - det var poenget mitt. Og psykolog hjelper slett ikke alltid mot smerter i kroppen eller hodet - det var mitt andre poeng. Men hjelp trengs - mas, mas og mas. Jeg ble lagt inn på sykehus fem uker da jeg var på mitt verste, og det var redningen. Fem uker totalt uten krav, uten aktivitet og uten dårlig samvittighet overfor mann og barn. Derfra har det gått sakte, sakte oppover - med mange nedturer innimellom.
Mistenkeliggjøring av at hun gjør seg til for å slippe å gjøre noe, er i hvert fall det verste HI kan bedrive. Samvittigheten min var svartere enn svartest, og mannen min var sliten og sur - og det var helt krise for meg i hvert fall. Å komme bort fra mannen de fem ukene var faktisk det aller viktigste for oss som par, ellers er jeg redd vi hadde vært skilt i dag.
Jeg også var alenemamma altså, så jeg rørte jo på meg også... Det er jo bare fint med forskjellige råd, noe funker for noen, noe annet funker for andre... Jeg mente ikke nødvendigvis at psykolog hjalp på smertene i kroppen, men for å takle en vanskelig hverdag med smertene, jeg er fortsatt svimmel jeg selvom jeg har gått til psykolog i 3 år, men har fått endel hjelp til å takle sykdommen.
Jeg tror også at "barneaktiviteten" man får (selvom den er veldig koselig) ikke nødvendigvis er det freden og roen man trenger og at man trenger ro, fred og aktivitet. Gjerne Yoga etterhvert også - for mange Helt enig med deg at ingen krav, ro og fred er helt nødvendig. :)
Yoga var veldig fint for meg - etter et år. Før det bare svimte jeg av om jeg fant på noe sånt...
Barneaktivitet er slett ikke det optimale for å bli frisk, men det er vanskelig å velge bort barna sine, og den aktiviteten man får ved å være sammen med den kan være nok en periode - i hvert fall var det det for meg. Fremdeles er det sånn at jeg må være ytterst forsiktig i ferier, da har jeg ingenting å gå på fordi barna er nok i seg selv.
Enig i at det er bra med ulike råd, jeg ville bare være en motvekt til alle dem som "maste" om mer aktivitet. Mitt råd er at hun får hjelp av lege til å reise bort et sted i noen uker, et sted hvor det er personale å snakke med og ro og fred. Kanskje det hjelper, kanskje ikke - men det kan i hvert fall gi svar på hvilken vei det er riktig å gå.
Men Oslo78, sier ikke du akkurat det samme som resten? Litt aktivitet, sakte men sikkert, med mulighet til hvile etterpå. Reise bort for å få rod og fred - men også noen å snakke med?
Jeg vet av mange som også sliter med hodepine og kroppssmerter når de er deprimerte. Selv om smertene er reell så er de likevel utløst av depresjon. En depresjon er ikke bare tanker og følelser. Den kan også være kjemisk betinget og da er det ikke usannsynlig at det kan påvirke resten av kroppen. Uansett, hvis man har forsøkt noe over så lang tid, må det være verdt å forsøke noe annet. Erfaringene til veldig, veldig mange, er at litt aktivitet hjelper.
HI - når det gjelder psykologer, så er det flere enn de som er knyttet til sykehusene man kan benytte. Det er mange privatpraktiserende som har refusjonsavtale med NAV. Det betyr at man kun betaler vanlig egenandel (som på sykehus) og at dette inngår i frikortsordningen hvis man har henvisning fra lege. Legen vil normalt ha oversikt over disse, ellers kan det bære at NAV gi deg det. Man ringer rundt selv, blir satt på ventelister, man blir litt motløs og ringer noen runder igjen - så får man plutselig napp.
Om konen til HI kunne komme seg bort et par uker, hadde kanskje vært fint. Om man ikke får sykehusinnleggelse, kunne hun kanskje dratt til en hytte ved sjøen, på fjellet eller noe. Bare for noen dager. Det samme for HI og barnet. Få litt avstand.
Høres litt ut som meg for et par år siden.
Pga en uholdbar arbeidssituasjon ble hodepinen verre og verre. Psyken ble også helt kjørt. Var innom fastlegen gang på gang og ble henvist til nevrolog. Fikk resept på migrenemedisin og antidepressiva, men innerst inne føltes begge deler feil for meg.
På oppfordring fra min lettere utslitte mann ringte jeg en manuellterapeut og fikk time noen dager senere. Endringen var merkbar allerede under første behandling. Har aldri brukt verken migrenemedisin eller antidepr., og kommer heller aldri til å gjøre det. I dag må jeg ha oppfølgingsbehandling for å unngå tilbakefall, men situasjonen er heldigvis en helt annen nå.
Manuellterapeuter henviser selv, så man trenger ikke gå veien via fastlege. Finn en som er under NAV-systemet, så trenger det ikke å bli så dyrt heller.
Det er grusomt for dere begge å ha det slik. Håper dere får hjelp fort. Lykke til.
Må også legge til at min nevrolog overhode ikke hadde tro på manuellterapi. Hun mente at massasje kunne ha en viss verdi, men ellers var det medisinering som var løsningen i hennes øyne.
Det var det ikke i mine, og etter å ha fått på plass noen nakkevirvler ble hverdagen utrolig mye bedre. Nå har jeg et nokså normalt energinivå for å være trebarnsmor i full jobb og litt til ;)
Det er innført en ny ordning for å få psykolog i Oslo nå, jeg vet ikke om det gjelder for resten av landet. Her ringer man et telefonnummer for å få opplyst hvilke psykologer som har ledig kapasitet, og så får man nr til disse. Da skal det ikke ta lang tid å få psykolog.
Vedrørende fysioterapi går det jo ann å betale noen timer selv før man får en med avtale.
Jeg har ikke opplevd det å ha en syk partner, men jeg har opplevd å være syk, og i tillegg alene med 2 barn på 3 og 6 år(hadde ikke noe regelmessig samvær med far, så det meste falt på meg). Det jeg fort innså var at jeg bare måtte legge listen veldig lavt, det vil si at jeg gjorde det jeg måtte av husarbeid, og prøvde å ta det på dager der jeg var i relativt fin form(dvs nokså sjelden). Jeg brukte tv som avlastning om ungene kranglet mye, og la rett og slett bort den dårlige samvittigheten. Jeg sørget for at ungene hadde rene klær, at de fikk mat, og at de fikk masse kos. Jeg sørget også for nok søvn, dvs at jeg la meg tidlig, selv om det innimellom var litt deilig å bare sitte i sofaen og slappe av etter at ungene var lagt.
I tillegg hentet jeg sjelden guttene veldig tidlig i barnehagen, det var ikke helt lett, men jeg måtte bare legge bort den dårlige samvittigheten når det gjaldt det også.
Jeg hadde jo den fordelen at jeg deler av den tiden jeg var syk så var jeg sykemeldt, men i løpet av det året jeg var mest syk så jobbet jeg en god del redusert, aktivt sykemeldt osv, så helt fri var det jo ikke.
Nå er jeg vel stort sett frisk selv om jeg har noen dager innimellom som er dårlige, men det er jo slitsomt å være alene med aktive barn, som også strever med sitt.
Hehe... Tok endel år før jeg også var klar for Yoga, etter jeg begynte med trening... Nå har jeg holdt på ca en dag i uka i ett års tid, det er veldig fint. Jeg ble kjempe svimmel bare av tanken på å tenke på pusten :P
Hei :) jeg kjenner meg godt igjen i din situasjon, og du er tøff som skriver om det.
Min kone er også psykisk syk, vi har 3 barn sammen, og seter tøft med alt alene. Jeg har lært meg og ikke ta alt personlig, og kreve min egentid ila uken, enten en treningstur eller en tur til en kompis. Min kone går nå til psykolog, men han har sagt at dette vil ta år, mange år. Så da er det vel bare å holde seg fast så godt man kan. Få seg en barnevakt i ny og ne er heller ikke dumt. Håper dere får det lettere. Før eller senere setter livet oss på en prøve. Masse lykke til. Skriv gjerne tips i retur om du har noe som gjør hverdagen litt lettere.
Jeg har det også sånn, bare at jeg er aleneforsørger.... Altså jeg har det som kona di. Skjønner frustrasjonen din godt, men antagelig så har hun det langt verre. Vet ikke helt hva jeg skal si egentlig. :klem:
