Sønnen min er 4 år, og et ekstremt b-menneske. Han er virkelig sprudlende om kvelden og oser av energi. Å skulle legge seg er helt grusomt. Nesten like grusomt som å skulle stå opp neste morgen, for det er visst ren tortur.
Han legges kl 20, men bruker tid på å sovne og vekkes kl 7. Legges han tidligere så bruker han bare lengre tid på å sovne. Så det ser litt ut til at innsovningstidspunktet er gitt fra naturens side.
Er det noe man kan gjøre med dette så han sovner lettere og ikke er så trøtt om morgenen?
Jeg er a-menneske. Trøtt som en strømpe om kvelden, men spretter opp når klokka ringer om morgenen. Jeg står opp en halvtime før jeg trenger, for å få tid til latte og avis om morgenen.
Nei, det tror jeg vil være ganske fånyttes. Jeg har bodd sammen med et b-menneske, som virkelig, virkelig ville være litt mer a-menneske men som ikke hadde noen som helst mulighet til å få det til.
Som voksen D-menneske med flere slike i familien må jeg si nei. Man kan ikke endre dette. Men etterhvert som man blir større lærer man seg å tilpasse dette slik at det blir akseptabelt, man lærer seg triks for å komme seg opp om morgenen (kaffe, dusj, frokost i første pausen på jobb når kroppen er igang) og man lærer seg å ikke bjeffe til verden. Og så prøver man å ikke gi etter for trangen til å være oppe ut og bort, man legger seg og forsøker å sove. Men jeg må hele tiden passe på at døgnrytmen ikke sklir ut, jeg kommer aldri til å bli trøtt tidlig på kvelden tror jeg. I min familie tar det ca 2 dager før alle legger seg mellom 4 og 5 om morgenen i ferier. Da snakker vi om den familien jeg er født inn i.
Jeg tror egentlig jeg vil ha 30 timer i døgnet hvis jeg får bestemme. :knegg:
Ellers har det sine fordeler, jeg har veldig mye lettere enn mange andre for å jobbe om natten.
Jeg er og blir b-menneske. I mange år måtte jeg stå opp kl 6, det forandret ingen ting. Det er lett å gå med kronisk søvnunderskudd, hvilket jo ikke er noe særlig. Den ene broren min er a-menneske, og han greier heller ikke å snu det. Trøtt på kveldstid enten han vil eller ei, og greier ikke å ta igjen søvn på morgenen i helgene.
Nei, det tror jeg faktisk ikke. Jeg fyller 40 år i år, og jeg sliter fortsatt med å stå opp om morgenen. De dagene jeg begynner undervisning 7.30 er ren tortur. Jeg klarer det, det er ikke det - men det er ikke lett. Det er nesten så det går litt ut over livskvaliteten min å begynne så tidlig på jobb. Jeg sover godt om natta, og får tilstrekkelig antall timer søvn - det er rett og slett det å stå opp tidlig som er problemet.
Hvis du virkeligvirkelig ønsker å gjøre noe med dette, så må det bli via beinhard vekking tidligere om morgenen enn 7 - også i helgene.
På den måten vil han etter en tid bli trøttere tidligere på kvelden - la oss si en time tidligere dersom dere holder beinhardt på å stå opp kl. 6 hver dag.
Så spørs det om situasjonen nå er så problematisk at dere er villige til å gjøre morgenene så ubehagelige i lang tid framover. For han vil jo nødvendigvis ha fått for lite søvn så lenge han ikke er "skrudd" til å sovne tidligere om kvelden.
Jeg tror nok ikke man kan snu, men jeg har lest at B-mennesker lettere tilpasser seg andre døgnrytmer enn A-mennesker gjør og det er jo en fordel i forhold til å måtte stå opp tidlig pga skole/jobb.
Jeg er selv B-menneske, men med små barn starter ikke dagen så sent som jeg skulle ønske. Jeg klarer meg jo, men kjenner likevel at jeg aldri får helt optimalt med søvn.
Jeg har alltid vært et B-menneske. Men de siste 5-7 årene har jeg endret meg voldsomt. Jeg elsker å stå tidlig opp på morgenen, mens alle andre rundt meg sover.
Jeg liker fremdeles å drive på med både boklesing, nettsurfing, husvask og andre ting om nettene, men jeg våkner likevel tidlig neste morgen.
Jeg var forresten ganske b-type da jeg gikk på barneskolen.
I løpet av videregående ble jeg mer og mer a-menneske,
og nå er jeg jo nesten død kl. 21 og forholdsvis levende når knøttet vekker meg med sang kl. 05.
Nei. Å være A- eller B-menneske handler ikke om selvpåført døgnrytme. Man kan måte melatonin i spytt hos mennesker og se ut fra dette om man er A- eller B-menneske. Alle kan tvinges inn i andre døgnrytmer, men i dette tilfellet kan man jo spørre seg om det er nødvendig. Han blir neppe mer sprudlende om morgenen av den grunn. Jeg er B-menneske og er grisetrøtt om morgenen samme hvor mange timer jeg har sovet.
Hvis man vil så kan man kanskje prøve å slite ham ut på ettermiddag/kveld, så kroppen lett faller i søvn når han legger seg? Også kjøre strengt regime på tidligmorgener en stund (hverdag som helg).
Jeg er A-menneske, men tror nok at jeg med litt jobb over tid kunne forandret døgnrytmen min.
Nei. Jeg er B-menneske, og all den tid jeg må være A-menneske i hverdagen, så er det et helvete. Jeg klarer ikke sovne tidlig, uansett hvor mye jeg prøver, og det er et mareritt å stå opp tidlig uansett hvor mange timer jeg har sovet. Jeg går gjennom en liten depresjon hver morgen jeg må opp før kl. 09, for å si det sånn ...og antall timer søvn i forkant betyr altså nada.
Jeg er C- eller D-menneske eller noe, for jeg sovner som en stein uansett når jeg legger meg. For meg handler det mer om å ikke takle å våkne tidlig, uansett hvor mye jeg har sovet.
Nei. Det er mer eller mindre fysisk umulig for meg å sovne før kl. 22, og aller helst er det ikke snakk om søvn før klokken bikker midnatt. Jeg har forsøkt flere ganger å endre på døgnrytmen min, men uten hell. Kan godt være det sitter i hodet altså, men det er virkelig utgjort.
Jeg kan dog sovne på dagtid hvis jeg er skikkelig sliten og har mangel på søvn (bør jo helst sove mer enn 8-9 timer pr døgn :flau: og i snitt har jeg bare 6.5 timer på hverdagene), da kan jeg få en time hvor trøtta tar meg sånn i 17-tiden, men hvis jeg sovner blir jeg helt skutt. Det utløser gjerne migrene hos meg og, så å sove på dagtid/ettermiddag er dødt løp. Sover jeg ikke, klarer jeg allikevel ikke å legge meg tidligere de dagene hvor jeg tydelig er ekstra sliten. Når jeg bikker en viss tid på ettermiddagen/kvelden, gjerne ca kl. 18, så er jeg ikke trøtt i det hele tatt lenger - ikke før over midnatt.
Tja, vil jeg si. Du kan aldri gjøre ham mer trøtt om kvelden og mindre trøtt om morgenen, men du kan styre ham inn i et søvnmønster som gjør det enklere for ham å takle en hverdag tilpasset a-mennesker. Det betyr blant annet å legge ham til samme tid hele uke, også i helgene, og vekke ham til samme tid hver morgen, også i helgene.
Jeg er b-menneske, på grensen til c. Det samme er faren og broren min. Min erfaring er at man faktisk ikke kan tillate seg å sove for lenge ut over formiddagen i helgene, uten at det går ut over ukedagene. Nå har jeg en mann som er a/b-menneske (han kan sove litt lenger i helgene og han kan være oppe om kvelden, men han kan like gjerne legge seg tidlig og stå tidlig opp uten å være trøtt) og det som redder meg er at han får meg i seng om kvelden, mens barna får meg opp om morgenen. Jeg er trøtt, men ikke zombie. I helgene sover jeg litt lenger om morgenen, men aldri ut over formiddagen, og det redder meg. Pre barn kunne jeg gjerne sove halve dagen og heller legge meg når det lysnet på morgenen.
Hvis det du lurer på er om jeg er mer sliten om kvelden hvis jeg er fysisk utmattet, så er svaret nei. I går kveld var jeg helt kake etter en temmelig utmattende dag. Men da klokken bikket 22 var jeg plutselig våken og opplagt igjen.
Jeg har heldigvis tilegnet meg en hel del teknikker som gjør at jeg klarer å slappe godt av selv om jeg bruker tid på å sovne og det gjør det lettere å legge seg før klokken 23.
Min erfaring er det totalt motsatte, nemlig at det å få sove akkurat slik jeg ønsker og få være 100% uthvilt i helger/ferier er det som gjør ukedagene levelige.
Enig. Hvis jeg av en eller annen grunn ikke får sove så lenge jeg vil i helgene, eller i det minste én av dagene, blir jeg litt panisk. Det betyr ikke at jeg sover til langt på dag, men det å slippe å må stå opp før det er naturlig for meg, er med på å bevare den psykiske helsen min, tror jeg.
Høres ut som min sønn.. Siden han begynte på skolen har han aldri sovnet før kl 21. Nå er han 10, og legger seg mellom 2130 og 22.. Men han spretter opp da han vekkes klokka 7, men samtidig kan han sove til kl 10 hvis han ikke blir vekket da..
Jeg var tidligere skikkelig b-menneske, oppe til langt på natt, og sov til langt på dag når jg kunne.. Nå er jeg oppe senest seks hver dag, legger meg 2230, og sliter med å sove lenge om morgenen.. Står gjerne opp i sjutida i helgene, mens ungene kan finne på å sove et par timer lenger enn meg.. Men jeg nyter den stunden alene :)
Jeg er B-menneske og synes det er et slit å komme seg opp på morgenen. Har alltid slitt veldig med det. Det er faktisk så ille at jeg synes det er generelt demotiverende for livskvaliteten. Men det hjelper å legge seg tidligere på kvelden, problemet er jo at da er jeg ikke trøtt. Jeg har som regel en veldig trøtthetsperiode på ettermiddagen, men når klokka bikker ni er jeg fit for fight. Jeg burde ha jobbet i butikk som åpner klokken 10 og sluppet å stå opp med barn som skal på skolen. Det passer meg fint å legge meg i etttiden og sove til ca åtte-halv ni. :o Vi legger oss ofte i 00-01-tiden og det er for sent når man skal opp i sjutiden. Men mannen min sliter ikke sånn som meg.
Med årene har jeg jo også begynt å sette pris på "å få noe ut av dagen" så jeg liker egentlig ikke å sove veldig lenge i helgene mer.
Jeg hater inderlig å stå tidlig opp, det har jeg alltid gjort. Men jeg sover sjelden lenger enn til halv åtte. Det er dog forskjellen på himmelen og helvete for meg. Hvis jeg er på jobb og må opp kl06 så er det nesten fysisk umulig (men da har jeg jo også lagt meg etter 24.00, som er altfor sent for meg). Jeg kan godt finne på å legge meg kl21. Men holder også til 23.00. Sovner uansett. Natta bør ha 9 timer, men MÅ ha 8 timer.
Jeg tror det er like greit å bare akseptere det. Det betyr ikke at han har rett til å bli pottesur, men at det er greit at han er stille og mutt og ikke sprudler like mye som resten av familien.
Ja, jeg tenker at dere får vekke ham på det tidspunktet som passer inn i familiens rytme, og respektere at han trenger tid til å våkne og å bli blid, evt. Og heller vekke ham litt tidligere, hvis han trenger tid og dere sliter med å komme dere ut av dørene på grunn av det.
Ja, jeg tror faktisk at det er den eneste veien å gå. Er han b-menneske, så er han b-menneske. Jeg er vokst opp i et hjem der jeg stadig ble hakket på fordi jeg var så trøtt om morgenen, så jeg vet hvordan det er å ikke bli forstått eller ikke få aksept for å være b-menneske. Så jeg mener det er viktig å være litt obs, slik at man ikke gjør et for stort nummer ut av det.
Ja, dere må faktisk respektere at han er trøtt om morgenen. Jeg er overhodet ikke tilsnakkelig før jeg har fått den første kaffekoppen, helt uavhengig av når jeg står opp og hvor lenge jeg har sovet. Jeg syns å huske at jeg har lest et sted at noe av det som karakterieserer b-mennesker er nettopp det at de bruker lenger tid til å våkne, i motsetning til a-mennesker som er våkne med en gang de står opp.
Han er ikke unik i familien. Mannen min er helt lik. Mannen har fått beskjed om at kan få være trøtt og mutt, men ikke sur. Det er vel veien å gå med Knerten også.
Nå er han liten, da aksepterer du det bare og prøver å tilrettelegge så han får nok søvn. Ikke pirk for mye i han om morgenen før han har våknet. :knegg: Men han vekkes til samme tid hver dag og legges før han er trøtt, finn en nedroende aktivitet på kvelden. Det kan hende han bør få lov til å høre på lydbok på senga for eksempel, det har hjulpet mine til å få ned pulsen og sovne.
Når han blir litt større må han jo lære seg at verden går etter klokka, og da kan han konfronteres med at det er greit at han er trøtt, men det er ikke greit å glefse til verden av den grunn.
B-menneske synes jeg er et håpløst uttrykk egentlig. 2. sortering på noe vis. Vi som ikke greier noe så enkelt som å kontrollere døgnrytmen. Det å komme seg opp om morgenen er sett på som en fin ting som vitner om kontroll i motsetning til å være våken på kvelden. :knegg: "evening person" er bedre synes jeg.
Jeg og minsten er veldig B-mennesker, og så lenge ingen snakker noe særlig til oss på morgenen så går det fint. Vi må bare få være litt i fred, så kommer vi oss ganske raskt. Vi vekker minsten ca. 15 minutter før han må opp, da får han de minuttene han trenger til å komme litt til hektene. Minst mulig snakking. Jeg blir fort sur om min kjære snakker for mye til meg om morgenen - det har han lært seg. :knegg:
Eksen er ekstremt B. Eller C eller noe annet. Han la seg aldri samtidig med meg, og i helgene var det sjelden har var våken og stått opp før kl ti.
Jeg er mer variabel. Jeg synes om å komme meg i seng til elleve og sover gjerne før klokken har passert midnatt. Ofte kan jeg være våken og stått opp til klokken åtte, av og til blir den halv ni-ni. Og la meg bare presisere at jeg er pr legeerklæring nå sliten og utbrent og har ikke noe jeg MÅ stå opp til alltid.
De dagene jeg har hatt vikaroppdrag står jeg greit opp kvart over seks. Trøtt i trynet, og så lenge ingen snakker til meg umiddelbart så er jeg ikke grinete heller.
Tenåringer har jeg skjønt er i en klasse for seg. Eksen og sønnen hans kommer glatt til å snu døgnet når de skal ha ferie sammen i sommer. :jupp: Det blir en utfordring når vi skal tømme huset for søppel... :sukk:
A-mennesker kontrollerer ikke døgnrytmen sin bedre enn B-mennesker. De har bare tilfeldigvis en døgnrytme som er mer praktisk i samfunnet, men det er ikke akkurat deres egen fortjeneste eller noe som gjør dem bedre.
Jeg er med på den. Forutsatt at man kan kreve av a-mennesket at det bare er blid og våken og ikke spretter rundt og er superenergisk på morgenkvisten. Da blir jeg sur, og det forbeholder jeg meg retten til å være. Hvis du snakker hull i hodet på meg og forventer svar før jeg er skikkelig våken, da må du tåle å få et rimelig surt svar.
Vi har den motsatt, jeg er blid og energisk etter midnatt og kan godt tenke meg å diskutere familiens fremtidige ferieturer eller spareløsninger på den tiden av døgnet. :knegg:
Eg har det sånn. Uansett når eg legge meg og uansett kor mange timar eg har sove er eg trøtt og sur når eg må stå opp. Sjøl om det er langt på dag en barnefri søndag. Det er veldig, veldig vanskelig å unngå påvirke omgivelsane mine, spesielt om eg blir trigga av a)kjæreste som skal ha meg med på fjell/ski før klokka er 11 eller b)ungar som krangle om klær, mat, skulevei. Da er eg monstermenneske. Får eg være i fred er eg mutt og stille til eg kjem meg i gong.
Eg hadde fokusert på å lære rutiner til et skuleliv og arbeidsliv. Verdien av å være pålitelig og komme tidsnok på skule/jobb når den tid kjem. Innarbeide ei vane.
Og så er eg litt snurt på vegne av oss B-mennesker. Korfor er det "lov" å meine noko om oss men ikkje trøttingane som skal legge seg før klokka 22? :knegg:
Jeg har vært på Life Navigation-kurs med Camilla Kring, stifteren av B-samfundet i Danmark. Det var kun etter det at jeg sluttet å føle meg som annersortering.
Klart det er lov, de er jo skikkelige festbremser. :knegg:
Jeg pleier å fleipe med at jeg har veldig lakenskrekk på kvelden, men blir alltid veldig kurert i løpet av natten. :nemlig: Jeg har alltid vært sånn, jeg var oppe til over midnatt i helgene selv de første årene på barneskolen. Vel måtte jeg holde meg på rommet mitt, men ikke søren om jeg sov. Om sommeren kunne jeg fint ta nattesøvnen mellom 05 og 12. Det går jo ikke lenger. Mannen påstår at han har vært sånn, men nå er han rent ufordragelig i all sin A-menneskelighet, så jeg tror egentlig ikke på han.
Det finnes jo en del forskning på dette med nattarbeid og hvordan det påvirker kroppen. Kanskje det burde stå i stillingsbeskrivelsen for slike jobber "B-mennesker oppfordres til å søke"? :knegg:
Jeg har ikke sagt et vondt ord om b-mennesker. Bare at de er trøtte om morgenen. Jeg er ubehagelig trøtt sent på kvelden.
Forrige uke var jeg på jobbtur til utlandet som skulle "representere" (fint ord for å drikke seg dritings på leverandørens regning). Det var jeg slett ikke god til.
Men som artikkelen Divine linke til seier så er det ikkje tvil om at det er et ideal å komme seg tidlig opp "og få mest mulig ut av dagen". Det er få ting eg finne meir provoserende enn når nokon seie det til meg. Eg produsere veldig mykje bedre både tankar, samtalar, husarbeid klokka 22 en søndagskveld enn klokka 9.
Jeg synes det er mange b-mennesker som synes synd på seg selv.
Litt type: Buhu, jeg er så trøtt, for jeg er b-menneske og samfunnet er ikke tilpasset meg. Og alle de som bestemmer i verden er selvfølgelig kjipe a-mennesker, så jeg kommer alltid til å være trøtt og spesiell.
Men det er jo litt sant, da, Appelsin. Camilla Kring snakket om "the 7 a.m CC mail" og alle smilte litt flaut. For er man TIDLIG på jobb, så sørger man for å vise det til verden, gjerne i form at en "viktig" mail til gud og hvermann, i håp om at folk fikk med seg klokkeslettet den ble sendt på. :knegg: At den som kommer på jobb klokken to er en slacker, selv om man disponerer dagen helt fritt, osv.
På en måte ja, men samtidig føler jeg at det er synd å bruke de timene på døgnet hvor jeg har det best på jobben. Selv om det er et slit å dra seg opp tidlig føles det også som litt greit å få være mest i form når jeg kan gjøre det jeg har lyst til.
Appelsin: Når man sier slikt viser det jo bare at 1) Du er A-menneske og 2) Du forstår ikke at mennesker er forskjellige. Dette er ikke noe man kan styre selv. Jeg tror ikke du ville hatt det så bra om du måtte stå opp og dra på jobb kl 3 på natten hver natt.
Å seie at samfunnet ikkje er tilpassa oss er å dra det litt langt. Det er meir heile den følelsen av å "ikkje vere bra nok" fordi en heller vil sove litt utpå og vere i full form på kveldstid. At det er så mykje meir ideelt å ha et "legge seg 22 og stå opp kl 6 året dreiande".
Ikkje at det er ei stor sak altså men noko må eg hisse meg opp over en rolig dag på kontoret. :knegg:
Igjen, mennesker er forskjellig. Jeg klarer meg fint jeg også, og jeg får mer søvn enn mannen min. Men jeg er B-menneske og det er ikke han, så han får likevel en større prosentandel av optimal søvn enn det jeg gjør og er derfor mer uthvilt enn meg på tross av færre timers søvn.
Niks! Overhode ikke, ikke jeg i alle fall. Jeg kan fint sitte oppe og sy, strikke, hekle til langt på natt, men jeg kan ikke jobbe. Om ikke det jeg driver med virkelig engasjerer meg og jeg "glemmer tiden", så er jeg helt fullstendig bortreist om natten. Jeg sover tungt når jeg sover og jeg er avhengig av den søvnen jeg får.
Jeg har prøvd nattevakter flere ganger alle den tid jeg er utdannet sykepleier, og det går rett vest - én nattevakt bruker jeg opp mot 14 dager på å rette opp. Og DA blir jeg gretten da!! :skremt:
Det tok meg altså mange år å forstå at søsteren min ikke burde snakkes til om morgenen, jeg irriterte meg grenseløst over at hun var pottesur og usedvanlig lite snakkesalig ved frokostbordet. Hun må derimot ha irritert seg grenseløst over en superblid og våken og ikke minst ekstremt snakkesalig lillesøster som ikke holdt kjeft klokken 0700. :knegg:
Men det behøver jo ikke å ha noe å gjøre med hvilken type menneske man er. Det er individuelle forskjeller på søvnbehov også.
Jeg trenger mer søvn enn mannen min gjør.
Forresten synes jeg det er rart at det virker som du tror jeg bare kan irritere meg over sutring fra mennesker som er ulik meg selv.
Jeg irriterer meg over sutring fra (enkelte) b-mennesker = jeg må være a-menneske selv.
Verden kan da umulig være så enkel. ;)
Jeg har et veldig b-barn. Jeg tilrettelegger på den måten at jeg vekker henne litt før hun må stå opp og lar henne ligge litt og våkne langsomt, evnt lese eller gjøre noe annet. Og jeg lar henne, og resten av familien, komme ned til dekket frokostbord. Jeg er a-menneske og morgenvåken, så for meg er det greit å stå opp litt tidligere, og det at vi har litt tid om morgenen gjør at a/b kommunikasjonen går litt lettere. Til gjengjeld forventer jeg at mannen følger opp barn som ikke får sove om kvelden, for da er jeg trett og sur og har lyst på litt tid for meg selv.
Jeg tror ikke at det er lett å endre slike rytmer. Selv er jeg veldig a og sliter med at uansett hvor sent jeg er oppe, så får jeg ikke sove lenge om morgenen. Og det betyr at en sen kveld er vanskelig. Jeg blir fryktelig trett og jeg vet at jeg blir trett dagen etter også fordi jeg ikke får sove ut. I ekstreme tilfeller, når jeg virkelig er utkjørt, kan jeg sove til 10 (kanskje). Problemet er at det at jeg våkner, ikke betyr at jeg er uthvilt. Jeg er like trett. Jeg får bare ikke sove.
Jeg er aldri uthvilt eller har lyst til å stå opp når vekkerklokken ringer.
Av og til er jeg supertrøtt på ettermiddagen/tidlig kveld, men jeg er aldri trøtt kl 23.00 hvis jeg ikke er syk eller har hatt et voldsomt kjør over tid.
Du kan ikke snakke til et b-menneske som nettopp har stått opp! :tullerdu: Og det er nå en gang slik at man må tilpasse seg det samfunnet man lever i, uavhengig av hvilken bokstav man er i trøtthetsalfabetet.
Jeg studerte stort sett fra klokken 12 og utover og skrev oppgaven min på ettermiddagen, kvelden og natten. Fordi det var mulig (og mannen dessuten aldri var hjemme fra jobben før tidligst klokken 22). Men jeg klarte likevel å tilpasse meg ordinær kontortid, og etter barn er det ikke sjelden at det står 07-ettellerannet på klokken når jeg kommer på jobb. Og det går faktisk helt fint, fordi sånn er det jeg må tilpasse døgnrytmen min i denne fasen av livet. Men jeg kommer alltid til å være morgengretten, altså.
Jeg har da aldri sagt at alle b-mennesker er morragretne. Men jeg er det, og jeg har visstnok et helt hinsides morratryne. I følge venninnene mine lyser det smerte lang vei. :knegg:
Jeg er er nok i slekt med dovendyrene. :nemlig:
Jeg kan aldri få nok søvn, og selv om jeg legger meg 19.30, fungerer jeg for kvart maskin kl 7 neste morgen. :gal:
Men jeg har lært å leve med det.
Ungene har selvsagt arvet den featuren. :himle: Det er party til langt på kvelden, og så hales de ut av sengen neste morgen. Knotten vekkes i 3 omganger, Knøtteliten er litt kjappere i gang.
Jeg er aldri sprudlende om morgenen, men heller ikke gretten. Men prøv å vekk meg i en middagslur. :gal:
Jeg kunne godt jobbet ettermiddager, ja også natt sikkert, men det er få lærere som har den muligheten. Jeg jobbet mye ettermiddagsvakter på et bosenter i studietida, og det passet meg perfekt. Bare så synd det gikk ut over det sosiale, for jeg var jo ferdig på jobb når alle andre var på tur i seng.
"I kveld skal jeg legge meg tidlig." Er min første tanke hver eneste morgen. Jeg har alltid vært sprudlende om kvelden og trøtt om morningen. Jeg må ha på vekkerklokke i helgene for å ikke sove bort dagen. Alltid vært sånn og aksepterer at Frøkna er sånn. Mann og Mini er A-mennesker, jeg har mange hyggelige kvelder med Frøkna.
:knegg: Jeg luktet lunta mht Frøkna da hun var bare ett par mnd gammel, vi forsov oss til timen hos helsesøster kl 11.30.
Søsteren min er heller ikke morragretten, det er i grunn svært sjelden hun er noen som helst form for gretten, men hun bør ikke snakkes til om morgenen for det. Det er stor forskjell på å være morragretten og bare litt stille og mutt.
Stille og mutt og noget asosial. Det er meg om morgenen. Men gretten er jeg ikke. Jeg har fått barn som er støpt over samme lest. Vi kommuniserer med få ord og kroppsspråk. That's it. Og så tar vi det igjen med tidvis veldig hyggelige pratestunder om ettermiddagen og kvelden.
Jeg er tidligere B-menneske. Jeg er blitt mer og mer A-menneske med årene, men hadde forholdene ligget til rette, så hadde jeg garantert glidd tilbake til B. Jeg er mest kreativ i nattetimene, så med andre ord er jeg aldri kreativ lenger. :p
Jeg er B-menneske og i følge mammaen min var jeg født sånn. I helgene kommer jeg meg sjeldent ut av sengen før 10-10.30, og jeg er stort sett aldri i seng før kl 02. Selv om jeg skal på jobb, så det kommer vel med at jeg generelt trenger lite søvn. Om morgenen er jeg fattet og forholdsvis blid, men det skal ikke voldsomt mye til før jeg vippes av pinnen. Jeg klarer heller ikke spise frokost, men blir gjerne sulten en time etter at jeg kommer på jobben. I feriene, når barna er hos faren, er jeg sjeldent i seng før solen står opp, og jeg elsker det :jupp:
Eg er veldig B-menneske og har alltid vore veldig veldig B. Seint i seng og står opp seinast mogleg. Treng i tillegg 8-9 timars søvn sånn jamnt over.
Har no kome inn i ein rutine som er det næraste eg har vore A-menneske heile mitt liv, eg går og legg meg ca 11 og står opp klokka 8. Med denne rutina er eg ofte stuptrøtt i sjutida om kvelden og kan godt slokne ein times tid på sofaen då, men uavhengig om eg søv då eller ikkje så kan eg når som helst vere vaken til langt på natt. :]
Jeg klarer å sove i 19-tiden på ettermiddagen, så hvis jeg er helt utslitt kan jeg lett sovne da. Kl. 23 er jeg derimot alltid våken, uansett hvor lite søvn jeg har fått i dagene forut. (Og jeg er våken kl. 23, uavhengig av om jeg sov en halvtime kl. 19 eller ikke. Det er sjelden jeg sover ettermiddagslur altså.)
Jeg pleier å sende e-poster kl. 2 om natten. Det blir også lagt merke til. Særlig pleier studentene mine å ble temmelig satt ut, når de sender meg en mail kl. halv et om natten, og får svar etter tre minutter. Jeg tror de tror at gamle mennesker alltid legger seg før kl. 22, eller noe slikt. :knegg:
Samme her med eldstemann. Vi fikk alltid store øyne når jeg sa at jeg og toåringen aldri står opp før 10-11 på hverdagene, da hadde "alle andre" vært oppe siden 6. :D
Jeg er forresten heller ikke morgengretten selv om jeg er B-menneske.
Jeg sendte epost klokken syv i dag morges, som respons på en epost som kunden min hadde sendt meg en eller annen gang i natt. Vet ikke helt hvem av oss som er best eller verst. :knegg: Vi flirer uansett begge to av våre til tider litt odde tidspunkt å eposte hverandre, men er helt enige om at man leser når man kan og sender når man kan, og det at jeg sender en epost klokken syv om morgenen betyr ikke at jeg forventer at han svarer med en gang.
I de fleste jobber jeg har vært borti er dette med å sende mail tidlig på morgenen et triks for å vise at man jobber selv om man ikke sitter utover ettermiddagen. Sitter man til kl 18 får man automagisk kred liksom.
Jeg blir også ganske imponert når jeg får svar på mail fra læreren til toern rundt midnatt. :knegg: Og hun nærmer seg pensjonsalder. Så hun er nok i b-klubben hun også. Min far sliter nå som han er blitt pensjonist, han havner fort på kjøret med å legge seg i 5-tiden og stå opp når det passer engang utpå dagen. :knegg: Der hadde jeg også vært uten jobb.
Min mann og hans sjef er helt umulige a-mennesker, de kan finne på å ha møter klokken halv seks om morgenen og sånt. Men de har forstått at det fungerer dårlig å invitere andre til møter på det sinnsvake tidspunktet.
Men altså, jeg sender ikke epost tidlig på morgenen bare for å markere at jeg er på jobb, jeg gjør det som en respons på noe noen andre har sendt meg, og da er det like greit å få det unna først som sist.
Det skjer ikke ofte lenger, men jeg har fra tid til annet fått spørsmål om det er mulig å legge et møte til 07 eller 07:30, og standardsvaret på det er alltid: "Nei, men vi kan møtes kvelden før kl. 21", hvis det passer for deg. Da haster det vanligvis ikke så mye likevel, gitt. :knegg:
(Jeg har møtt opp på møter kl. 7, når det virkelig er helt åpenbart at det må skje akkurat da altså, men jeg gidder ikke stille på jobb da bare fordi et A-menneske vil gjøre unna møtene tidlig på dagen.)
Ang. morgengrettenhet. Jeg er ikke ett happysnæppi menneske om morningen. Folk som river opp rullgardinen, slår på taklyset og roper "Goooood morgen!! Rise and shine." står ikke veldig høyt i kurs hos meg. Jeg har aldri vekket ungene på den måten, det må kunne gå ann å vekke folk på en anstendig måte.
Min erfaring er hvertfall at det ikke går an å snu A-mennesker. Jeg bor med tre stykk, som alle er ganske umulige å holde våkne (samme hvor gøy vi har det :knegg: ) utover vanlig leggetid. Og selv om de av og til er det, så er de våkne like tidlig neste dag. De er lys våkne i 5-6 tiden. :gal:
Jeg er B-menneske, gubben sier jeg er D-menneske da :knegg: Når jeg skal opp om morran på jobb har jeg ingen problemer med å stå opp kl.06.00 selv om jeg kanskje ikke har lagt meg før rundt kl.01.00-02.00. Men har jeg mulighet til å sove lenge en morran. Da sooover jeg lenge altså. :knegg:
Jeg er z-menneske, jeg da!
Sent oppe, alltid. Det er sjelden jeg er i seng før midnatt og jeg er alltid oppe før sju i uken.
Nå har jeg hatt en uke med tidligvakter på jobb, og jeg har ikke vært i seng før 00.30- 1.30, jeg er trøtt nå klokken har ringt 5.45, men ikke umenneskelig trøtt.
Men jeg må ha fem timer søvn, og jeg liker å ha litt tid alene om morgenen. Ikke morgengretten, men stille.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
