Tenkte bare å si fra hvis andre ville se. Om foreldre med autistiske barn liker den skal jeg ikke uttale meg om, men selv synes jeg han har en fin måte å møte folk med respekt på.
Og scenen i bilen der han og en gutt hermer etter hverandre med bevegelser er bare helt nydelig!
Denne har jeg ikke sett, med liker hans dokumentarer veldig godt. Han møter folk med respekt, men spør likevel de vanskelige spørsmålene. Takk for tips!
Har sett den og likte den veldig godt. Det at han fikk frem sjarme hos autistene og at vi fikk en følelse av noen av dem gjorde det hele fint! Og skolen? Kjempebra! -jeg har jobbet med autister i mange år og en slik skole var jo veldig fin
Jeg har også veldig sansen for hans dokumentarer. Han klarer å vinkle det slik at man får se det han filmer uten filter. Det er sånn det er å ha demens, eller et barn med autisme, hvis det går an å si det. Ekte, oppriktig og ærlig, og med en genuin interesse for mennesker. Og han klarte å få frem at disse barna har mange sider. Ikke bare den "vanskelige" siden som vi som oftest får høre om når det er snakk om autisme.
Jeg synes det var en fantastisk dokumentar. Jeg likte at fokus ikke var så mye på medisinske definisjoner av diagnosen, men heller om selve menneskene. Jeg likte at vi møtte helt "vanlige" familier, og ikke familier som har "taklet autismen på en strålende måte" eller "se hva denne mirakelkuren har gjort for oss". Som mor til et barn med autisme synes jeg til tide dokumentaren var vond å se, men så kom innslagene med Nicky, og da ble vi bare glad. For en herlig fyr. :hjerter:
Og den scenen i bilen hvor Louis og Brian hermer etter hverandre, var helt fantastisk. :rørt:
Jeg satt mesteparten av tiden og tenkte "og jeg synes at VI har det vanskelig!?". Jeg ser jo at sønnen vår er bare sunshines and roses sammenlignet med flere av de vi så i programmet.
Jeg så deler av den i går kveld (ikke akkurat den scenen i bilen, dessverre), og syns han klarer å presentere enkeltmennesker på en utrolig fin måte. Han virker engasjert og menneskelig. Jeg likte hvordan han fant frem mobilen og viste film for han vesle som ikke villr kippe håret. :hjerter:
Jeg likte at de viste foreldre som verken var supermennesker eller ofre, men at de fikk frem slitet, frustasjonen, men også kjærligheten og gleden, på en veldig balansert måte.
Jeg synest dokumentarene hans er utrolig gode. Jeg så også denne, og den var intet unntak. Synest dokumentarene hans virker troverdige, han prøver ikke å hverken svartmale eller gjøre det om til solskinnshistorier. Han forteller bare fakta.Og måten han er sammen med alle type mennesker gjør meg varm om hjerte. Er nok litt svak for han, ja. :hjerter:
Det var en veldig fin dokumentar, både hjerteskjærende og hjertevarm. Jeg liker at han tør å være så ærlig, og at han er oppriktig om at det er vanskelig og ubehagelig.
Nickey digget jeg, og jeg tror Storebror kan bli en slik type, etterhvert. :knegg: Den kommentaren med at det at han begynte å snakke, og at han ikke så på det som en velsignelse, for at munnen hans hadde fått han opp i mye rart. Jeg lo og lo. :knegg:
Det var vondt å se raserianfallene, for jeg så Storebror mye der, og til og med lydene han lager når han er på det verste var de samme!
Jeg liker virkelig dokumentarene hans. Jeg har mer erfaring med demens enn med autisme. Men siden jeg hadde sett den med demens først, så følte jeg at jeg kunne stole på at han viste spekteret ved autister på en god måte. Han gir så godt innblikk.