Inspirert av en annen tråd og samtaler jeg har hatt med andre foreldre de siste dagene, så lurer jeg på om det som skrives i avisene og fortelles på nyhetene i stor grad påvirker hvordan du oppdrar barna dine.
Konkret eksempel fra i går: Snuppa begynner i 2. klasse til høsten. Hun ønsker da å kunne gå til og fra skolen uten voksenfølge. Det er snakk om 800 meter og de skal krysse en blindvei og en middels trafikkert vei (som dog er noe uoversiktlig). Det er greit for oss at hun går selv, men vi er allikevel på leting etter noen hun kan gå sammen med. En av naboene har som til høsten begynner i 3. klasse. Moren var ærlig på at hun kanskje syntes det var på tide at ungen gikk uten voksne til skolen, men at hun var redd for alt det som skrives i mediene om kidnappinger og dess like. Selv bekymrer jeg meg bittelitt for trafikken, men dette med kidnappinger tenker jeg ikke så mye på. Vi har øvd med snuppa på hvordan hun skal håndtere slikt hvis det skjer, men man kan jo aldri vite med 7-8-åringer.
Annet konkret eksempel: tråden om hvorvidt større unger kan være litt alene på hotellrommet når de har telefon og foreldrene befinner seg i hotellobbyen.
Jeg har full forståelse for denne bekymringen selv om jeg ikke deler den. Eller i hvert fall ikke deler den nok til at jeg lar det påvirke hva vi lar og ikke lar snuppa få lov til. Føler du selv at dette setter store begrensninger for deg/dine unger?
Jeg tror det er umulig å ikke bli påvirket litt, selv om det sikkert er forskjellig hva man blir påvirket av og hvilke utfall det får.
Jeg er for eksempel hysterisk redd for drukning, og har nok strengere regler der enn mange andre. Jeg er ikke redd for kidnapping, men merker at jeg syns det er vanskelig å gi slipp på kontrollen over hvor Hiawata er til enhver tid. Jeg hadde mye større bevegelsesradius selv som barn, så jeg er helt klart påvirket av noe, men om det er nyheter eller endringer i samfunnet generelt vet jegikke.
Nei, jeg lar meg ikke påvirke av den typen nyheter. Mine barn får så mye frihet og ansvar som jeg/vi vurderer at de er i stand til å takle. Kidnappinger er ikke med i betrakningen når avgjørelsen om hva de skal få lov til tas.
Jeg ser av tråder her inne at jeg tillater ganske mye mer enn det som ser ut til å være vanlig. Så jeg lar meg tydeligvis ikke påvirke av FP heller.
Jeg har jo veldig dårlig fantasi, så for meg vil ofte en nyhetssak eller en diskusjon eller eksempler jeg hører gjøre at jeg kommer på farer jeg ellers ikke ville tenkt på.
Et eksempel er babyer i pulk, noe jeg droppet etter å ha hørt en håndfull skrekkeksempler. Og jeg tror nok at "barn alene på hotellrommet" er preget av den Madeleine(?)-saken.
Kidnapping ellers er jeg egentlig ikke veldig redd for (banker hardt i bordet!!). Man hører jo om disse "menn prøvde å lokke med seg barn"-episodene, men det virker nesten som "pranks", for gudsjelov så ser det jo ikke ut til at de lykkes noen gang?
Jeg er generelt veldig avslappet, men jeg lar meg sikkert påvirke på et plan, jeg også. Jeg merker meg at ungene har venner med foreldre som er drastisk mye reddere for «slemme voksne» enn jeg. Jeg er for det meste bare redd for trafikken, jeg, men jeg lar tredjeklassingen gå alene fra skolen over et skummelt kryss likevel, fordi jeg mener det er bra for henne på andre måter.
Jeg tror det har mye å si hva slags erfaringer man selv har med verden og fra egen barndom. Har man en basic trygghet og tro på at fæle ting bare hender med andre! så er det nok lettere å være avslappet i forhold til barna. Jeg har dessverre endel opplevelser som gjør at jeg ikke har den tryggheten, så jeg har virkelig måttet jobbe med meg selv for å ikke la katastrofetankene ta overhånd i barneoppdragelsen. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men neste gang dere tenker om andre at de er hysteriske hønemødre, så husk at det kan være mange grunner til det.
Det er vel umulig å ikke tenke over det i allefall, men jeg lar det ikke påvirke avgjørelsene mine. Dessuten tenker jeg at jeg heller vil utstyre barna mine med den kunnskapen de trenger for å takle ulike situasjoner heller enn å begrense friheten deres for å unngå at de havner i situasjonene i det hele tatt.
Jeg opplever det samme, og jeg har litt vanskelig for å forsvare meg også når jeg får argumentene om hvorfor man bør være forsiktig. Jeg forholder meg til sannsynligheten for at ting skal skje fremfor å tenke på konsekvensene om det usannsynlige ble sannsynlig. Noe annet syns jeg blir hemmende.
Dette stemmer nok veldig godt med hvorfor jeg er avslappet. :klemme: Og jeg tenker ikke så mye om hva andre gjør egentlig. Bare registrerer at jeg er mer avslappet enn mange andre når det gjelder å gi ungene personlig frihet. Jeg er hysterisk på andre områder og får katastrofetanker av andre ting rundt ungene.
Filifjonka: Det er svært sjelden jeg omtaler noen som hysteriske hønemødre. Jeg fordømmer på ingen måte moren til den omtalte 3. klassingen for at hun er skeptisk til å la henne gå alene. Jeg undrer meg over hvorfor vi blir så forskjellige på dette, og svaret ditt gir jo et godt innblikk i det. Jeg hadde en trygg barndom uten ordentlig ekle opplevelser. Det er svært mulig at dette i stor grad påvirker meg; i større grad enn mediene.
Jeg vet at jeg er mer forsiktig på endel områder enn andre, og jeg vet også at det kan være unødvendig. Samtidig som jeg syns andre er for slepphendte på noen områder. Jeg tenker sånne små forskjeller er greit, så lenge det ikke blir altomsluttende ene eller andre veien.
Dette blir kanskje litt på siden av hva som er "skummelt", men det er relevant til dette med å la ungene prøve seg litt på egenhånd. Frøkna sitt kull skal over på mellomtrinnet nå, og får nye lærere. Og det vil nok bli en liten overgang, disse nye er mye mer "mammaen din jobber ikke her"-typen, sagt med glimt i øyet og mye humor altså, men de forventer mer av barna da det gjelder å ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Jeg er :hyper:, mens en del andre foreldre er mer slik: :eek:
Jeg er ganske så hysterisk på bilsikring forresten. Sånn blir man vel kanskje når man som barn gjentatte ganger var med mamma på jobb da hun jobbet på trafikkskadeavdelingen på Sunnaas sykehus?
Der og da, når nyheter om feks kidnapping osv blir presentert, tenker jeg over potensielle farer men jeg kan ikke si at det preger barneoppdragelsen hos oss nei.
Sunn fornuft kombinert med hva vi mener barnet takler er det som er rådende.
Som eksempel kan jeg si at jeg trygt kunne sendt 17 åringen til syden med sine venner, 19 åringen kunne jeg ikke sendt avgårde når h*n var 17. Unger er forskjellige noe som igjen gir utslag i hvordan oppdragelsen blir praktisert.
Kan vel si det slik at grunnreglene, basisen for hvordan vi oppdrar barna er den samme men så må det modifiseres for hvert enkelt barn.
Hva nyhetsbilde gir oss av vonde og triste hendelser, endrer ikke barneoppdragelsen men gir oss konkrete eksempler å vise barna som de kan forstå og kanskje relatere seg til.
Å nekte den grovmotoriske eneren Lars å klatre i tre fordi det har vært en ulykke der ett barn falt ned fra ett tre mener jeg blir feil, ei heller å nekte den ikke så grovmotorisk dyktige Mats til å prøve for å kunne mestre. Forskjellen er at jeg er fysisk nærmere Mats for å kunne veilede, ikke fordi jeg er redd det samme skjer med han som i nyhetene. Jeg har også Lars under oppsikt, men der trenger jeg ikke være fysisk nær på samme måten.
Skal jeg ta inn over meg alt som skjer i verden ville livet blitt skremmende farlig å leve og det å skulle oppdra barn, en umulighet.
Jeg har aldri helt skjønt denne frykten rundt kidnapping. Når skjedde det sist i Norge at et barn ble kidnappet? (Alt som står i media er jo relatert til "kidnapping" i en kontekst der et nært familiemedlem tar barnet).
Jeg er først og fremst bekymret for trafikken (særlig trikken.) Men disse bykidsa er jo helt fantastisk flinke i trafikken selv om jeg observerer at de i litt større grupper blir litt mer slepphendte med å se seg for før de krysser veien.
Ellers vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive den bekymringen jeg har noen ganger for at vesla skal komme opp i situasjoner som kan være alvorlige. Vi bor sentralt i Oslo og jeg ønsker overhode ikke å bo noe annet sted i Norge, men som i andre store byer så er det mye som skjer som man må forholde seg til på godt og vondt.
Barnet mitt er nå snart ferdig med 3 klasse og blir straks 9 år. Hun går rundt alene til venner i bydelen og har også begynt å ta buss og trikk alene med venner. For meg har denne "prosessen" vært alt annet en lett men hjelpes så sunt det er for de å få denne friheten til å klare slike ting på egenhånd.
Min neste prøvelse blir Hudøy i sommer. Min største angst er også vann, jeg klarer ikke slappe av når jeg ikke ser min egen unge ved eller i vannet. Jeg har ikke mistet noe søvn over det enda men vet den uken på Hudøy kommer til å bli et rent helvete for meg men uten tvil bare ren skjær lykke for ungen.
Men for å svare på spørsmålet. :rolleyes: Det er sikkert umulig å ikke la seg berøre av det man leser og hører men som med alt annet synes jeg det hjelper å bruke fugleperspektivet. Og når det gjelder barndom og sikkerhet så er det vel et faktum at det aldri før har vært "tryggere" å være barn.
Kidnapping på den måten at barn blir tatt med i fremmed bil skjer ikke ofte. Men overgrep skjer, tenk på Lommemannen, overfallsvoldtekter av barn på skolevei i Oslo, Marianne-saken og Therese-saken selv om de to siste skjedde for veldig lenge siden. Det må vel nesten kalles kidnapping når de aldri ble funnet. Det er jo ikke sånn at det ALDRI skjer.
Jeg kan nok la meg påvirke av ting i nyheter, men det glemmes fort gitt. :sparke: Jeg er dog nøye med at ikke mine eventuelle frykter skal smitte over på barna; de er ikke tjent med å bli engstelige og redde for alt mulig som statistisk sett er trygt bare fordi noe kan skje. Dessuten er de kjapt ute med å kalle meg "Nure-mamma!" hvis de synes jeg går over streken; det er visstnok ikke en hedersbetegnelse. :knegg: Men vann og brann kjenner jeg at jeg nesten panisk grensesetter for.
Når har det skjedd overfallsvoldtekt av barn på skolevei i Oslo?
Som du sier kan det jo skje men stastisikk sett er jo sjangsen for å bli kidnappet så absurd liten at hvis man lar seg berøre av det så kan man umulig tørre å kjøre bil fra A til B med barn? Sjangsen for ulykke i bil blir jo i forhold ganske mange millioner prosent høyere så bare et lite snev av fornuft ville jo da være nok til å forby bilkjøring. Eller for ikke å snakke om å bli påkjørt av bil som fotgjenger. Det er det jeg helt konkret er redd for.
Jeg går ikke rundt og er bekymret for kidnappinger. Man kan ikke låse ungene inne heller.
Er litt mer redd for trafikken, men min 8-åring har relativt frie tøyler, så lenge vi vet hvor hun er sånn omtrent.
Hun har gått alene til skolen siden 2. klasse. Og nå i 3. har hun også vært hjemme alene etter skolen.
Jeg lar meg sikkert også påvirke, men prøver å ikke la hos bli hemmet av det. Ungene mine er ikke alene på hotellrom, men det er fordi jeg ikke har hatt behov for det og jeg synes ikke de har vært store nok heller.
De har sett foreldrene drikke alkohol. Mannen min tar seg til stadighet en øl eller to til maten, eller vin. Jeg drikker veldig sjeldent, men det er ikke det som er grunnen.
Jeg har VELDIG høydeskrekk, og det fanger nok ungene opp. Jeg kan bli litt panisk i stemmen om de nærmer seg et eller annet som (bare) jeg synes er skummelt. Prøver å legge bånd på meg, men det er ikke lett.
Jeg lever litt etter mottoet til min mor som er "ikke la tullingene begrense livet ditt"
Jeg går for å lære barna mine normal skepsis - men går definitivt ikke rundt og tror at de vil bli kidnappet etc.
Jeg er dog veldig opptatt av at barna skal føle seg trygge i situasjonene de utsettes for, så det må skje å deres premisser.
Jeg har vondt i magen når jeg tenker på at om få år har jeg alle fire guttene mine med samme skolebussen, på en farlig veistrekning, hver eneste dag. Jeg har en veldig stor respekt for bussjåførene som orker å sitte med et slikt ansvar.
Dernest så har vi helt reelle farer tett på livet hver eneste dag. Vi bor på gård, med dyr, traktorkjøring, møkk kjellere osv. Det betyr at hverdagssikkerheten må være på plass hver eneste dag. Jeg har mer enn nok med å gjete ungene så de ikke havner under melkebilen eller faller i møkkummen. Skulle jeg brukt tid på å bekymre meg for ting som høyst sannsynligvis ikke kommer til å skje (kidnapping/eksplosjonsartet brann/at et fly styrter i hagen/gal mann med hagle osv) ville jeg blitt fullstendig gal innen kort tid.
Jeg er norgesmester i krisemaksimering, men puster med magen og lar ungene få lov alikevell.
Jeg tror som Filifjonka at egne erfaringer kan spille en rolle. Jeg har vokst opp med en veldig overbeskyttende mor, som syntes at alt var farlig, og helst ikke ville gi meg lov til noe særlig. Nå gjorde jeg mye likevel da, bak ryggen hennes, for jeg skjønte fra jeg var ganske liten at det at moren min var redd for alt, måtte bety at hun tok feil, for erfaringene mine var jo at ting stort sett gikk bra.
Med bakgrunn i det er jeg veldig opptatt av at ungene mine skal få prøve ting, selv om de kan slå seg, selv om de kan bli litt redde, selv om de kanskje kan erfare at de ikke klarer. Og av og til lurer jeg på om jeg kanskje tar det litt vel langt andre veien. :vetikke:
Klart jeg får vite om ting i media som påvirker oss, og jeg vil si at mye av det er fornuftig. Jeg kan være korttenkt, det er ikke alt jeg regner meg frem til selv. Som for eksempel hvor varmt det blir i en bil etter kun kort tid når det ikke er veldig varmt ute. Eller at det finnes typer som lommemannen. Eller at barn blir kidnappet på ferie. Eller at man ikke alltid reagerer logisk i krisesituasjoner, spesielt når man ikke er voksen, og at sånt kan bli veldig ille psykisk siden.
Jeg tror ikke jeg overdriver, men det er i grunnen greit å få en korrigering av min tendens til happy-go-lucky som er den som er naturlig for meg. Jeg hadde foreldre som slapp meg langt tidlig og hvor dette gikk veldig bra.
Her en dag fikk jeg kommentar av en kollega som bor i samme borettslag som meg at hun syntes jeg var tøff som lot junior leke såpass mye ute uten at jeg eller pappaen var der. Han er fire år og leker ute i borettslaget med naboungene. Vi sjekker han så klart innimellom, men han kan jo i teorien rekke å sykle utpå veien eller komme seg langt avgårde om han vil. Jeg begynt å tenke litt etter den kommentaren om hun egentlig mente at vi passet for dårlig på.:hmm:
Jeg er vokst opp på gård med tusen "farer" overalt og relativt stor frihet selv og er nok preget av det.
Jeg har hatt gleden av å høre Ellen Beate Sandseter fortelle om forskningen sin rundt barndom i et stadig mer sikkerhetshysterisk samfunn. Hun har sett på sikkerhetshysteri i flere land, og Norge som følger etter. Undersøkelser i USA, der barn sjelden får leke ute, har beregnet at et barn i USA må leke alene ute i ca 750 000 år før det blir rimelig sjanse for å bli kidnappet. En enkel risikovurdering tilsier dermed at frykt for endel av det vi er redde for er temmelig overdrevet. Anbefaler å se på forskningen hennes, her er et framlegg hun hadde på en konferanse forleden:
Ja, statistisk sett er det mye skumlere at jeg lar barnet mitt ha samvær med pappaen sin enn at han får være ute alene når han blir gammel nok til det. Men jeg blir nok litt påvirket, jeg må innrømme det.
Men jeg blir påvirket av alskens råd og skriverier om "den perfekte barneoppdragelse". Når man da har et ekstra sint og temperamentsfullt barn der slettes ikke alt funker etter boka, så er det lett å føle seg inkompetent og urimelig mye skrikete og kjeftete. Iforhold til hva media prediker.
Jeg er i alle år blitt kalt hønemor. :p Men det får så bare være. Jeg tar avgjørelsene som jeg selv føler er trygt for ungene og at jeg ikke er bekymret.
Litt preget av nyhetene blir man nok. Altså hadde man opplevd i sommer en haug med norske barn kidnappet av fremmede, ville man jo ikke latt ungene tasse rundt alene, tenker jeg da. :)
Men igjen, jeg slipper ungene friere her hjemme i Norge, enn jeg gjør når jeg er på ferie i utlandet. :) For i utlandet har jeg nok veldig noia, som da den tråden med hotellrom og foreldre i resepsjonen. Jeg ville aldri turt noe sånnt i utlandet. I Norge ja kanskje, men ikke i utlandet. :)
Jeg bekymrer meg litt mer enn jeg ønsker. Men jeg øver meg og forsøker å ikke la min egen frykt påvirke barna.
Baneheia- saken er vel kanskje den som er den verste historien her til lands, og selv om jeg ikke hadde barn da, sÅ hender det jeg tenker på den saken.
Akkurat nå er jeg mest bekymret for at 7- åringen skal en uke på hyttetur langt avgårde med svigermor. Jeg vet at faren for bjørneangrep er liten, men det plager meg mer enn jeg liker. Men han får dra.
For meg er kidnapping det absolutt verste som kan skje. Det overgår alt. Så ja, jeg tenker på det av og til. Ikke veldig mye, men kommer det opp noe i media, så er det der igjen. Det påvirker mest hvor påpasselige vi er med minstemor hvis vi er på fremmede steder, og at vi har alle under oppsyn på reise.
Ellers er jeg redd de skal møte på en løs og aggressiv hund når de er alene. Vi har da snakket om å gå rolig bort fra den, omså en annen vei. Ikke løpe vilt.
De får ikke gå på isbelagte vann.
De får ikke forsøke å svelge en kvart pølse. Hadde et barn med stor bit fast i halsen en gang. Dessuten får de ikke bruke klær med fastsydd hette i bhg/småskolen.
Jeg er en middels følsom og lettpåvirkelig person. Jeg påvirkes nok litt av alt - nyhetsbildet, familie, naboer og foreldre på foreldreforumet... Men jeg er blitt noe flinkere til å kjenne på magefølelsen samt sannsynlighetsregning/alvorlighetsgrad.
Mitt største barn begynner på skolen til høsten, og jeg har hatt mange diskusjoner med meg selv om hvorvidt hun skal ha lov til å gå selv. Hun vil så gjerne (kort skolevei; gjennom veien vi bor på og så gjennom en liten skog). Jeg er ikke redd for at hun skal rote seg bort/glemme tid og sted, men det har vært enkelte episoder de siste årene, hvor barn har kommet redde hjem fra skolen, fordi fremmede har prøvd å lokke dem med i bil. Ikke i vår "bydel", men allikevel. Jeg vet ikke om jeg synes beslutningen blir noe enklere selv om hun går sammen med klassevenner.
Det som er sikkert, er at jeg skal ha den nøye planlagte samtalen med henne : "Hva hvis noen fremmede vil ha deg med i bil/hjem". Den pedagogiske fremgangsmåten er jeg dog litt usikker på. Men at det skjer før skolestart er det ikke tvil om, og alvoret i det, kommer jeg ikke til å stikke under en stol.
Jeg er ikke redd for så mye, men jeg har stor respekt for trafikken, vann og ild.
Om jeg er hysterisk for noe, så er det skader og sykdom. Mine unger sykler aldri uten hjelm og de får ikke sykle i trafikken før de er 10. Likevel er jeg ikke overforsiktig når det gjelder bilsikring, lillesøster sitter på pute og ikke i beltestol, som er det tryggeste. Jeg blir rasende når jeg ser barn (og voksne) kjøre slalåm uten hjelm, jeg tillater meg å kalle de voksne for idioter.
Jeg tenker krisetanker når ungene blir syke, jeg har alltid vært hysterisk redd for at en av dem skal få hjernehinnebetennelse. Denne redselen bunner nok i en vond opplevelse da jeg var sykepleierstudent og fikk en døende 3-åring og hysterisk livredde foreldre i fanget.
Jeg lar meg sikkert påvirke - men mest i retninger der jeg kanskje er lettpåvirkelig fra før vil jeg tro. Kidnapping er blant de tingene jeg er lite redd for. Når det er snakk om å gå til og fra skolen er det utelukkende trafikken som bekymrer meg. Førsteklassingen min har forøvrig gått hjem sammen med kompisen noen ganger, og vi har planlagt at han stort sett skal gå de fleste dagene til høsten - litt avhengig av min timeplan på jobben.
Når det gjelder unger på hotellrom flere etasjer over så er det brann jeg er redd for, ikke kidnapping. Jeg hadde imidlertid med meg to jenter på Kielferga for ikke lenge siden, de er 11 år, og de fikk gå en del alene rundt på båten. Det kan jo strengt tatt bli brann der også, så jeg er visst ikke helt konsekvent i reaksjonsmønsteret. På den andre siden så er begge disse to jentene oppegående og kvikke, og vi hadde avtalt møteplasser i tilfelle sånn og sånn. Det blir litt annerledes om de skulle ha passet på en lillebror på lugaren, syns jeg.
Jeg er nok midt på treet bekymret. Begge våre barn har gått til skolen alene fra dag to på barneskolen, men det gjør jo nesten alle i området her og det er en fin ting synes jeg. De må krysse en litt skummel vei, så de har vel hørt endel ganger at de skal se seg for. Trafikken har alltid skremt meg, men det tror jeg sitter hardt i da min brors beste venn ble påkjørt og drept da jeg var 7 år. Da var det jo mye mindre biler, og de skulle krysse en vei. Dessverre feilberegnet de farten på bilen som kom. Huff, det glemmer jeg aldri.
Kidnapping og slemme voksne bekymrer meg lite, men vi har da hatt praten med dem begge om at voksne får spørre andre voksne om de lurer på noe feks. Men ikke mye egentlig. Har forstått at barna snakker seg imellom også, det var en som lokket til seg jenter for et års tid siden for å blotte seg her i området. Så det er jo ikke alle voksne som er like koslige da. Barna mine har omtrentlig samme radius som det jeg hadde når jeg var liten. Men jeg vokste opp i byen og vi bor på landet, så der er det jo en forskjell.
Å gå fra barn på hotellrom har jeg aldri villet gjøre, hverken før eller etter Madeleine-saken. Vi har vært på tur med mange som har hatt barn før vi fikk egene også, og ingen av dem gikk fra barna sine alene over tid på hotellrom heller. Jeg tror egentlig ikke det har vært så vanlig? Mobiltelefon og bedre kommunikasjon åpner på mange måter nye muligheter på dette området. Jeg synes likevel ikke det føles riktig, selv om det nok ikke bygger på rasjonell frykt for noe.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
