Jeg har vokst opp med hund, og savnet etter å ha hund har vært enormt i mange år. Men jeg har fått min dose via mine foreldres hunder. Var stadig oppe hos dem og gikk turer med hunden, mens de bodde her, og etter at de flyttet langt unna, så har jeg gledet meg nesten like mye til å være sammen med hunden, som med dem.
De siste 13 årene så har de hatt en Gordonsetter, Scott. En spinnvill og sprø hund, og så ufattelig klok, god og snill. Ha har i alle år gått bananas når han ser meg, for han vet hva jeg betyr: TUUUUUR :knegg:
storesøster har fulgt han fra han kom til mamma og pappa, og Scott har fulgt guttungen fra han kom til.
Glemmer aldri da vi kom opp til dem første gangen med guttungen. Scott som vanligvis renner folk i senk av ren glede, han kom ilende til, ser den lille bylten, bråstopper to meter i fra oss, legger seg ned på gulvet og kommer ålede bort for å hilse på. Han forsto at her må vi ta det rolig.
Han var alltid forsiktig med barna. Kom vi voksne inn først, så kom han som et lyn. Sendte vi et av barna inn døra først, så var han rolig.
Han var som sagt 13 år nå, noe som betyr at han er en meget gammel mann, og jeg har vært forberedt på at det nærmer seg slutten. I går kveld snakket jeg med mamma, og de hadde avgjort at nå er tiden kommet. Scott viste tydelige tegn på at han knapt nok hadde hverken syn eller hørsel lengre. Han hadde også den siste tiden vært fryktelig stiv og støl, og han pistret når han hadde ligget lenge i ro. Og han var fryktelig på å fotfølge mamma og pappa. Slapp dem ikke av syne.
Hun var ikke helt sikker i går på når de skulle ta den tunge turen, men i dag fikk jeg sms om at nå var det hele over. Vår vakre, snille, gode og spinnville Scott har vandret videre til de evige jaktmarker.
Jeg har grått og grått i dag. Det er så rart å tenke på, og det er så vondt å vite at denne svarte hårdotten aldri mer skal dra meg med på tur, leke og herje med pinne, sitte med hodet i fanget mitt for å få kos.
Men det var en riktig avgjørelse. Han hadde det ikke bra nå, og det var på tide å la han slippe. Jeg håper han har det godt der han er nå, snilleste Scotten min :hjerter:
Har selv hund, så jeg tror jeg kan fornemme tomheten... Men jeg blir faktisk glad når jeg ser hundeeiere som lar dyrene slippe når de er gamle og "skranter". Scott var jo heldig - han fikk bli en gammel herremann.
Men minnene har dere jo, og de kan jo brukes om og om igjen.:klemme:
Jeg gråter med deg, og kjenner igjen den vonde, tomme følelsen fra i høst, da vi måtte ta farvel med vår godgutt. Nå, 8 mnd etter, klarer vi (nesten) alltid å prate om han uten å begynne å gråte, og vi har begynt å venne oss til et hus uten hund.
Se på bilder, prat masse og del minnene dere har om han! :klemme:
Ja, han var en utrolig flott hund. Bildet her er vel tre år gammelt, så han så mye eldre ut nå på slutten. Mye gråere i ansiktet.
Jeg og barna har snakket mye om han i dag. De er så klart også lei seg, og vi synes det er leit at vi ikke fikk tatt farvel med han. Er en stund siden sist vi traff han nå, så vi hadde et håp om at han fikk leve over sommeren, så vi fikk tatt farvel.
Jeg har jo mistet hunder før også. Det er jo livets gang, og hunder har en langt kortere levetid enn oss. Og det er alltid vondt, men det går over, og før så har vi jo alltid fått en ny hund inn i livet etter relativt kort tid.
Men denne gangen kommer det nok ingen ny hund. Håper jeg, nær sagt. Mamma og pappa har ikke kapasitet til å oppdra en valp nå, dessverre. Mamma lider av parkinson, så hun klarer ikke med en vilter valp lengre, og pappa har mer enn nok med å hjelpe og ta seg av mamma. Så deres liv som hundeeiere er nok over.
(det har de sagt før også, men denne gangen blir det nok sånn)
Uff, det er så trist å miste en som betyr så mye. Utrolig hvor tomt det blir når de er borte. Hadde selv hun frem til i fjor og kjenner følelsen. :( Det var en nydelig hund du hadde. :hjerter:
Mja, jeg har luftet temaet for mamma, for jeg vet at de kommer til å slite ved å ikke ha hund. Men hun er klokkeklar; de skal ikke ha ny hund. Jeg flirer bare, for jeg vet at hun vil smelte fort om temaet kommer på bane.
Men så er det pappa da... Han er en mann som har sine meninger og sine metoder, og han vet hvordan han vil oppdra en hund, og hvordan hans hund skal være. Jeg har svært vanskelig for å se for meg at han vil ha en hund som noen andre har oppdratt...
Men hvem vet, den mannen har endret holdninger og meninger før, å hvorfor ikke nå også, når han vet at de ikke kan ta på seg en valpeperiode.
Trist men samtidig fint at du valgte det som nok var det beste for hunden din. Det er desverre alt for mange dyreeiere som ikke orker å gå til det skritt og la dyrlegen ta livet av kjæledyret, og derfor plages mange dyr unødvendig. Så tenk med deg selv at du valgte det som var best for din hund.
Men ja, de gjorde det eneste rette for Scott her. Pappa har alltid vært veldig fornuftig når det gjelder hundene, og da også når nok er nok. Men jeg var spent her, for han har hatt et ekstremt tett bånd til denne hunden, og han vet at dette er deres siste hund, så jeg har vært veldig redd han skulle ignorere signalene denne gangen.
Noe han til en viss grad gjorde underveis, men når det nå ble alvorlig så våknet pappa og valget var soleklart for han.
Ja, ungene har tatt det greit. Vi har jo vist at dette nærmet seg, og jeg har valgt å snakke endel om det til dem. Scott var jo gammel, og tegnene har kommet sakte men sikkert, og i full fart den siste tiden.
Men de gruer seg for den dagen vi treffer dem igjen, og Scott ikke er der. Det gjør jeg også. Det skal liksom være en spinnvill hund sammen med dem.
.jpg)
