Jeg har i det siste lest kaffebloggen med en viss interesse og undring. Jeg er svært sosial og ekstrovert av meg. Jeg blir glad når jeg møter kjentfolk på bussen om morgenen (tar bare buss en dag i uka siden jeg sitter hos en kunde den dagen, resten av dagene går jeg alene).
Det har overhodet ikke slått meg at disse menneskene, som jeg anser som vennene mine, ikke skal ha lyst til å skravle med meg. Men sånn kan det altså ha seg? At de har mer lyst til å sitte i fred og våkne?
Kan noen forklare meg om takt og tone på morgenbussen?
Jeg kan være litt sånn, må jeg innrømme. :sparke: Det skyldes ikke at jeg ikke synes det er hyggelig å møte kjentfolk som jeg prater lett med, men at jeg leser sakspapirer på toget og dermed korter litt ned på arbeidsdagen. Hadde jeg f.eks. satt meg ved siden av barnehagefaren jeg skimtet foran meg i påstigningskøen for dagens "buss for tog", ville jeg ha måttet jobbe en halvtime lengre i ettermiddag. Derfor dukket jeg ufint ned på en av de fremste radene og lot som ingenting. :flau:
Jeg er veldig glad jeg ikke tar kollektivtransport om morgenen, for selv om jeg er svært sosial/ekstrovert så hadde jeg klikka om jeg måtte sitte og jabbe med folk før fuglene feis.
Noen ganger trenger jeg å våkne, da passer jeg på å sette meg på et sete hvor jeg får være i fred og er det skravlebøtter bak meg (som i dag) så stapper jeg musikk i ørene og får meg den halvtimen jeg trenger på å bli et bedre menneske. Andre ganger er det veldig hyggelig å sitte og prate skjit, det kommer an på dagsform og humør.
Det er ingen som har gitt uttrykk for at de ikke vil skravle. Men jeg leser jo av kaffebloggen at ikke alle er like skravlesyke som jeg er om morgenen. Jeg vet jo at jeg er a-menneske og at ikke alle er det.
Nei, nei, det ville jo nærmest være sosialt selvmord. Og det ser selv jeg, som er introvert B-menneske. :knegg: Jeg hadde selv blitt alvorlig snurt hvis jeg hadde satt meg ved siden av kjente og fått beskjed om at "vet du, jeg føler ikke for å snakke med deg i dag, jeg".
Jeg jobbet sammen med en slik i fjor. Vi tok buss sammen en halv time hver morgen, men hun satte seg alltid alene foran istedenfor bak med meg. Hun trengte rett og slett den tiden, for vi skravlet mye på hjemveien!
Når vedkommende panisk ser en annen vei eller blir veldig opptatt av skolissene sine. :knegg: Eller bare hilser og beveger seg videre bakover i bussen/på perrongen, har jeg hørt (funker bare med mer perifere bekjente).
Jeg er glad jeg ikke tar kollektivtransport om morgenen tror jeg. :knegg: Ja, jeg har jo alltid lyst til å snakke med venner, men hjernen er sirup på den tiden av døgnet så jeg fungerer best i mutt modus.
Og nei, man sier ikke fra når man er i mutt modus. Dessuten vil jeg jo snakke, jeg har bare ikke lyst. Eller noe sånt. Dvs jeg er glad for å snakke, men jeg skulle mye heller møtt på vedkommende en time senere.
Hvis de ikke sier det eller viser det, så har du jo ingen måte å finne ut av det på.
Hvis de skravler tilbake, så må du bare gå ut i fra at de liker det. :nemlig:
På toget vårt er det ganske åpenbart om folk er interessert i å prate eller ei, man leser det lett på kroppspråk og hvor folk setter seg. Det er jo omtrent de samme folka som tar toget hver dag, så det har jo etablert seg en ganske fast togreisekultur i den ubetjente vogna. :knegg:
Men er jeg trøtt og sliten og det kommer dumpende ned en bekjent på setet ved siden av meg så er det jo hyggelig å prate, så det gjør jo ingenting om det skjer.
Et par ganger har jeg sagt i fra at jeg må jobbe, og det respekteres selvsagt.
Hvis jeg er veldig trøtt, ønsker jeg helst å sitte i fred og ro, kikke tomt ut av vinduet og høre på musikk. Møter jeg f.eks en gammel klassevenninne som jeg har lyst til å snakke med, synes jeg det er hyggelig. Møter jeg en jeg ikke er så interessert i å snakke med, ville jeg foretrukket Ipoden. Å tørrprate med naboer som jeg kan snakke med nårsomheslt ellers, er heller ikke noe jeg har veldig lyst til, og foretrekker IPoden der også. Men jeg er egentlig utadvendt og sosial, altså. :knegg:
Men, altså: Hvis noen setter seg ved siden av meg og insisterer på å skravle, så tenker jeg ikke noe spesielt om dem, jeg har innsett at det er jeg som er litt sær på det området. :nemlig:
Nah, la folk ta ansvar for seg selv. Prøver de å rømme til andre delen av trikken kan du jo la være å løpe etter, men det er helt fint å skravle litt selv om man egentlig ikke har våkna. :knegg: Man tør jo som regel opp etterhvert. I hvertfall virker jeg sånn. Jeg vil jo ikke at du skal la være å snakke med meg fordi jeg kanskje ikke har boota ennå.
Jeg var en av de som sa det, så jeg kan jo svare. Om det faller seg slik at jeg treffer noen å prate med, så prater jeg og synes det er hyggelig. Men jeg oppsøker ikke prat. Jeg går ikke bort til perifere bekjentskaper og setter i gang. Jeg har ipoden på og setter meg der jeg ikke kjenner noen. Er det gode venner der så prater jeg.
Men jeg synes det er greit at det kan være lov å bare nikke til et bekjentskap og så sette seg et annet sted for å få de ti minuttene alene.
Om noen tydeligvis har lyst til å prate med meg, så ville jeg aldri sagt at jeg ikke orket prate. For det orker jeg jo egentlig alltid. Og strikke kan jeg gjøre uansett, så lenge vi får sitteplass, så det er ikke noe problem. Jeg hadde pratet med deg på bussen når som helst Tjorven. :D
Jeg tar det som det kommer. Det kan være fint å prate litt, og det er deilig å ha 20 minutter med radio eller bok, eller bare til å sove.
De helt perifere som jeg treffer i ett og annet familiebesøk (ikke min familie) nikker jeg til og setter meg på et annet sete. Klasseforeldre prater jeg gjerne med når vi treffes, det skjer heldigvis ikke hver dag.
For meg handler det forresten mest om at jeg har behov for den lille pustepausen før det "braker løs." Styr med unger som skal ut døren og rekke skole og en drøy halvtime senere skal man "prestere" igjen i klasserommet. Hadde jeg hatt en jobb der jeg kunne startet dagen rolig med kaffe og maillesing, ville det ikke vært så om å gjøre å få puste ut på bussen, tror jeg.
Jeg synes det er hyggelig å treffe kjente på banen, og slår gjerne av en prat, både om morgenen og om ettermiddagen, enda jeg er både introvert og B-menneske. Og det finnes vel ikke noen soleklar regel for når det er riktig å snakke med folk og ikke - dessverre. :) (Eller heldigvis?)
Jeg passer på å gå inn først og sette meg med et ledig sete ved siden av. Hvis vedkommende vil skravele setter han seg der, hvis han ikke vil skravle siger han inn på et annet sete.
Jeg bodde i Oslo tidligere, og tok buss og trikk i tre kvarter hver morgen (og ettermiddag). Jeg håpet alltid at jeg ikke skulle møte på noen bekjente siden jeg foretrakk å sitte i min egen verden med musikk og avis/bok, eller bare drømme meg bort. Den starten på dagen var gull verdt for meg! Nære venner ble noe annet, siden det er en langt mer naturlig setting for meg å skravle med en god venninne enn å prate med en gammel klassekamerat som jeg muligens ikke har mye til felles med.
Jeg tok forøvrig ofte samme trikk som sjefen min. Vi hadde "trikkeamnesti"; når vi møttes på trikken nikket vi tilhverandre og sa "God morgen", men satte oss ikke i nærheten av hverandre. Begge to ville heller lese og slappe av, men i det vi gikk av trikken slo vi følge til jobb og pratet i vei. Veldig fin ordning. :D
(Jeg er forøvrig B-menneske som er en blanding av introvert og ekstrovert, men helt klart introvert på morgenen.)
Jeg er B-menneske og på den tiden jeg tok t-bane og tog til jobb hadde jeg alltid bok med meg som jeg gledet meg til å lese, evnt musikk på ørene. Så ja, jeg er sånn som kan banne inni meg hvis jeg møter på kjentfolk om morgenen. Men jeg tar meg jo i det og det blir alltid en hyggelig skravlings ut av det.
Kanskje du kan prøve å ikke ta initiativ til skravling, og se om den andre gjør det? :vetikke:
Selv er jeg morrasur og B-menneske, og gjorde alt jeg kunne - innenfor alminnelig høflighets grenser - for å unngå å prate med folk den tida jeg bodde i Oslo og reiste med tog til Eidsvoll hver dag. Jeg pratet jo hvis noen tok kontakt, men jeg tror nok ikke jeg klarte å være like sprudlende som jeg kan være litt mer utpå dagen.
Jeg innbiller meg også at reisen til arbeid for mange er et pustehull mellom en hektisk morgen (med barna!) og en hektisk jobb enten man tar kollektivtransport eller kjører selv. Eller går selvfølgelig.
Jeg tok buss for noen år siden og da sov jeg eller bare døste, og jeg la det liksom inn i den totale søvnmengden. Det ble dermed litt kræsj om jeg plutselig ikke fikk sitteplass på bussen eller om jeg møtte noen som skulle skravle.
Snakke med sjefen andre steder enn på jobb? :skremt:
Det kommer få kjente på bussen min. Noen ganger tar jeg den samtidig som en nabo og da har som regel samtalen begynt på busstoppet. Jeg kan slå av en prat tidlig om morgenen dersom vedkommende setter seg ved siden av meg, men mest sannsynlig ville jeg ikke selv ha satt meg ned, men gått videre til en fremmed. Jeg liker å stirre ut av vinduet/i luften/duppe av mens jeg hører på musikk.
Er det ikke bare å avvente da om andre kommer bort til deg/setter seg ved siden av deg. Så fremt man ikke er 'oppdaget' og det synes obligatorisk å gå bort selv.
Som andre har nevnt, har ikke dette noe med introvert/ekstrovert å gjøre, men med morgenopplagthet å gjøre. Da jeg tok buss til og fra jobb, fikk jeg av og til selskap av kollegaer på setet ved siden av meg. Praten mellom oss gikk relativt tregt, vi var mye mer skravlete på veien hjem. :humre: Som regel satt jeg med nesen i en bok eller med musikk i ørene, og jeg "slapp unna" med et nikk og en hilsen.
Om jeg var usikker ville jeg bare vært litt bakpå og sett det litt an. Tar den andre kontakt og prater i vei ville jeg tatt det som et tegn på at prat er bra. Hvis den andre ikke tar kontakt, eller er litt kort i samtalen, så er det et tegn på at det kanskje er litt tidlig på morgenen ennå.
Jeg tenker at om en bekjent sitter der med musikk i ørene, eller feks leser ei bok - så er jo det en indikator på at de ikke er så skravlesyk kanskje? Da er det jo litt sånn signal om å være i fred.
Men om folk hilser, smiler og ikke har noe som viser at de kobler ut, så ville jeg nok slått av en prat om vi satt sammen/sto sammen eller noe sånt. :nikker:
Om folk ikke ønsker kontakt, så er det jo lettere å få til akkurat det ved nettopp å «koble ut» de rundt med øretelefoner, bok eller noe sånt. Så da er det jo litt deres ansvar og. Ikke tenk at det automatisk er ditt liksom.
Eg tok buss saman med ein kollega til jobb, ein periode. For meg blei dette eit stressmoment fordi vi hadde ulike roller (det var min nærmaste leiar) og fordi eg syntest det var vanskeleg å finne noko å prate om. Vedkommande var full av anekdoter frå yrkeslivet og skravla i veg, men eg sette større pris på å få sitte i fred med radio i høyretelefonar og kaffekoppen. Kjemien mellom oss, var slik at desse bussturane blei lange og "kleine".
Siste året har vi køyrd i lag til jobb, tre stykker. Det har vore litt småprating, gjerne kommentarar til radiosendinger og liknande, men ikkje same intensitetsnivå som på bussturen og det har vore heilt greit. Det er jo også forskjell på å småprate på ein 15-minutters biltur og på å skulle småprate i ein heil time, inkludert bussbytter.
Men både grad av morgentrøtt og kjemi speler inn for min del.
Det kan jo tenkes at de som skriver at de ikke vil skravle ikke har møtt deg på morgenbussen enda :knegg: Fra spøk til alvor, det finnes enkelte ganger jeg ikke er veldig skravlesyk av meg (helt sant) og aller helst foretrekker å få sitte i fred, men det finnes også enkelte mennesker som er kjekke å prate med uansett om jeg er i det moduset eller ei og de får liksom frikort uansett. Så om folk ikke gir deg tydelige signaler hadde jeg ikke brukt mye energi på å fundere videre på dette, for plutselig er du en av disse frikortene.
Jeg foretrekker å sitte for meg selv og lese avisa, lese notater før jobb etc. Det gjør ofte de jeg møter også. Setter meg da ikke ved siden av de jeg kjenner. Hvis de setter seg ved siden av kan jeg avbryte etter litt pjatt og si at jeg må gjøre noe.
Unntaket er når jeg har reist med datteren på vei til barnehagen, og møtt min mor (tar ofte samme buss).
Tjorven, jeg opplever dette sjelden som et problem. Det er i såfall vilt fremmede skravlesyke mennesker, men da spiller det ikke så stor rolle med takt og tone. :knegg: Kanskje har jeg velutviklet kroppsspråk, eller litt lite nettverk.
Vil jeg være i fred, sier jeg hei og går videre hvis det er folk jeg ikke kjenner så godt. Er det folk jeg kjenner godt, tåler de at jeg sier at jeg helst skulle jobba litt eller tatt en lur. Å dra frem en bok er også en sikker vinner. Også hender det jo også at det er en gylden luke for å få skravla litt med noen man ikke ellers får snakket sammenhengende med.
For min del er det ikke det at jeg MÅ sitte alene i egne tanker til og fra jobb hver eneste dag, det er ikke alltid jeg har lyst til det heller. Men de gangene jeg føler behovet (ofte om morgenen) for litt egentid, og det passer seg sånn at jeg får sitte i fred på toget, er det gull. :hjerter:
[/CENTER]
