Tjorven sa for siden:
Jeg vet at mange opplevde fryktelige saker i forbindelse med 22. juli og det vi opplever er ingenting i sammenligning. Men jeg håper at noen kan komme med innspill.
Knerten er så redd etter det som skjedde 22. juli i fjor. Han var bare 3,5 år i fjor sommer, så vi snakket faktisk ikke så mye med ham om det som hadde skjedd. Vi reiste i tillegg på ferie den 21. juli til et sted uten tv, så tanken var å forbigå det hele i stillhet for hans del. Vel, slik har det ikke gått.
Han ble redd første gang vi dro til byen i fjor, og han er jammen meg redd enda. Han spør og spør og spør. Han vil vite alt. Hvorfor gjorde han dette? Kan det skje igjen? Hva skjer med ABB nå? Spørsmålene går på repeat. Jeg smører tykkere og tykkere på:
- "Han kommer ALDRI ut igjen."
- "Hvis han må på sykehus og ikke i fengsel, så kommer de til å bygge et sykehus inni fengselet. Han kommer ikke ut."
- "Alle er enige om at det han gjorde var helt grusomt, og ingen andre kommer til å gjøre det samme."
Jeg blir klarere og klarere i talen, men føler at jeg nå begynner å love ting som ikke er helt sant for å få ham trygg. Synes du dette er feil? Bør man holde seg strengt til sannheten overfor en liten og redd gutt på 4,5 år?