Propella sa for 12år siden:

Jeg kunne aldri vært hjemme på fulltid. Jeg ble smårar av være hjemme i permisjon når ungene var babyer. Det passer ikke for meg. Jeg blir særdeles lite hyggelig.

polarjenta sa for 12år siden:

Joda, man har ganske ofte halvsyke barn i barnehagen, barn som gjerne kunne vært hjemme en ekstra dag, men som kommer likevel fordi foreldrene ikke har tid til å være hjemme. Vi ringer gjerne til foreldrene dersom barna er slappe og helt tydelig ikke har så godt av å være i den hektiske barnehagen, og nesten uten untak er tilbakemeldingen dagen etterpå at "barnet var jo i fin form når h*n kom hjem". Det er visst ikke alltid så lett å skjønne at det å være hjemme og det å være i barnehage er to helt forskjellige ting.

Samtidig så skjønner jeg faktisk at man ikke kan være hjemme med snørrete, hostete barn i evigheter.

jane sa for 12år siden:

Ikke på heltid, men jeg skulle jobbet mye, mye mindre. :jupp:

Vind sa for 12år siden:

Nei, akkurat nå vil jeg ikke det.
Men jeg har vært hjemmeværende i flere år, i Norge og i utlandet, og det er ikke utenkelig at det skjer igjen. Og det er helt ok.

OlleVia sa for 12år siden:

Hadde vi vunnet mye penger, eller arvet en stor formue så hadde vi nok ville jobbe redusert begge to. :D
Siden jeg har meldt meg på kurs nå til høsten, så hadde det vært utrolig deilig å jobbe 50% ( eller kanksje 40% hyehheh ) dette året. Men det blir nok ikke det nei.

Harriet Vane sa for 12år siden:

Nei, det ville jeg ikke. Jeg har vært hjemme i mange mange måneder de siste fire årene pga permisjoner og sykemeldinger og ikke får jeg gjort noe særlig og ikke blir jeg harmonisk og lykkelig av det. Det er en negativ spiral for min del der jeg får gjort mindre og mindre. Har jeg det travelt, derimot, så blir jeg mer effektiv og organisert. Feks fikk jeg ført fatt på hageprosjektene mine og oppussingen da jeg begynte å jobbe.

Det er vel derfor man har uttrykket "skal du ha noe gjort, spør en seksbarnsmor", evt en hvilken som helst travel person.

Hvis jeg hadde hatt penger på hånden som gjorde meg helt økonomisk uavhengig, ville jeg ha tatt en ny utdanning.

Ruslebiffen sa for 12år siden:

Nei, absolutt ikke. Jeg kunne til nød jobbet 90 % i kombinasjon med at mannen gjorde det samme. Som mange andre her skriver så syens jeg det er godt å få brukt hodet mitt skikkelig og få brukt utdannelsen min. Jeg liker i grunnen både å sysle i huset og lage mat, men jeg hadde sannsynligvis blitt en svært sur dame om jeg skulle vært hjemmeværende husmor.

Det hadde jeg også! Selv om jeg er glad i utdannelsen min, er det et par andre utdannelser og yrker (ernæringsfysiolog, jordmor) jeg gjerne kunne tenkt meg, så det hadde vært en mulighet.

Pasta sa for 12år siden:

Nei.
Jeg er avhengig av utfordringene og det sosiale nettverket som jobben gir meg.
Kunne kanskje hatt litt permisjoner uten lønn for å reise litt oftere.

polarjenta sa for 12år siden:

Jeg tror forresten at om jeg f.eks hadde vunnet masse penger, så ville jeg sagt opp jobben og begynt å studere, f.eks historie.

Philomena sa for 12år siden:

Nei, absolutt ikke. Har studert for lenge og jobbet for å kunne jobbe i drømmejobben min. er for glad i jobben rett og slett. Men kunne tenke meg å ta oftere ulønnet permisjon eller ferie/fridager hvis vi hadde råd il dette :)

Smash sa for 12år siden:

Jeg har vært både hjemmeværende på fulltid, jobbet 100% og jobbet redusert, og det som funker best for meg og mitt humør er å jobbe ca.40-60%.
Det siste året har jeg jobbet som vikar, og det har fungert veldig fint, eneste ulempen er at det kan bli lite penger på kontoen.
Hadde vi plutselig sittet her med masse penger, så hadde jeg definitivt jobbet redusert.

Er nå aktiv jobbsøker og håper jeg får noe fast i løpet av høsten en eller annen plass.

iben sa for 12år siden:

Aldri i livet! Jeg er helt avhengig av å være i jobb og hadde blitt syk om jeg skulle gått hjemme og grublet. Kan ikke tenke meg å jobbe deltid heller.
En annen ting er jo dette med pensjon og at jeg ikke vil være avhengig av min mann for å klare meg her i livet.

emm sa for 12år siden:

Jeg kunne fint tenkt meg en god slump mer fritid enn det jeg har i dag. Ikke så mye for andres del, mer meg-meg-meg.

Om jeg hadde full frihet økonomisk (nå og inn i evigheten), så ville jeg kanskje på sikt valgt å gjort noe helt annet enn jeg gjør i dag. Jeg er veldig glad i jobben min, men tanken på å gjøre noe helt annet er ikke fremmed.

Det er dog endel ting som er bra med at jeg ikke har denne friheten. Jeg ville for eksempel lett kunne meldt meg fullstendig ut og blitt en raring som drev kun med håndarbeid, trening og leste bøker. Jeg trives egentlig litt for godt i mitt eget selskap.

Å gå hjemme nå vil jeg på ingen måte forveksle med barselpermisjon og småbarnsliv, jeg tenker disse tankene utfra ståstedet vårt nå, med selvgående barn på 7 og 10. Gå hjemme med barn hele dagen har jeg aldri drømt om, men noe mer tid med dem kunne jeg nok hatt godt av. Jeg har en evne til å være veldig der jeg er, på godt og vondt, og det merker jeg med jobb også. Å ikke ha hodet for mye der hadde vært godt innimellom. Jeg har følt litt på at jeg skulle vært mer tilstede for de hjemme, ikke dårlig samvittighet, men en følelse av å ha gått glipp av mye av de korte årene vi låner barna.

Jeg tar selvsagt utgangspunkt i at jeg hadde vært 100 % frisk når jeg gikk hjemme.

Dixie Diner sa for 12år siden:

Ikke om det betød å leve på mannen, men om jeg feks. vant en helt absurd sum i lotto eller annet spill og ble rik med MINE penger, hadde jeg definitivt sluttet å jobbe. Da hadde jeg kun gjort ting jeg brenner for. Aldri mer kjøring i rushen, aldri problemer med feriekabalen, ikke noe stress og dritt. Jeg hadde trent, gjort ting jeg brenner for, jobbet mye mer med bloggen min og gjort veganrelaterte ting (noe jeg virkelig brenner for), reist når jeg ville og hvor jeg ville osv. Definitivt! Ikke tror jeg at jeg hadde blitt dummere av å reise rundt og gjøre det jeg brant for og ville, enn å sitte på et kontor i 8 timer daglig, altså.

Minty sa for 12år siden:

Nei. Jeg må ut blant folk på jevnlig basis. Kunne kanskje gått ned til 80%.

Supra sa for 12år siden:

Nei! Jeg har gått hjemme nå i 3 år pga nakkeskade, og jeg flyr på veggene!! Jeg er ikke lagd for å gå hjemme og pusle som ei husmor!

vixen sa for 12år siden:

Hadde vi hatt så god råd så at vi ikke måtte gått ned i standard på noe måte så kunne jeg tenkt meg et par år som fulltidsstudent for å ta en ny høyere grad. Jeg har bare diplom fra utlandet etter cand mag og kunne tenkt med norsk mastergrad.

emin sa for 12år siden:

Nei, jeg hadde gått på veggene. Kunne tenkt meg å jobbet 50% i så fall.

Røverdatter sa for 12år siden:

Jeg ville nok kunne trivdes med det en god stund. Jeg liker rolige morgener og ettermiddager med familien og huset på stell og generelt stressfri hverdag, men jeg vil jo ikke være økonomisk avhengig av noen andre. Også må jeg bruke utdannelsen min og utvikle meg i faget mitt kontinuerlig for å kunne utføre arbeid innenfor mitt fag. Noen år utenfor ville vært katastrofalt tror jeg.

Gerbera sa for 12år siden:

Jeg hadde gjerne vært hjemme. Veldig gjerne. Hatt rolig frokost hjemme med ungene, før jeg fulgte de i barnehage og på skole. Hatt en hund som kunne vært med, så hadde vi gått en lang tur før vi gikk hjem igjen. Gjort litt husarbeid, kanskje trent, og gjort kontorarbeid for mannen, før vi hentet ungene igjen, latt de ha med venner hjem, og hatt en fin ettermiddag sammen.

Har jobbet fullt de tre siste årene, og samvittigheten gnager meg opp aldeles. En mann som er selvstendig næringsdrivende og ekstremt lite fleksibel i arbeidssituasjon, og meg med en fastlåst stillingsprosent og arbeidstid, fører til kjas, mas, skrikende unger og mor, og mor som gråter i bilen på vei til jobb ganske ofte. Ungene dras opp av senga, gråtende fordi de er trøtte, og de blir levert som førstemann på hvert sitt sted, og må spise frokost i barnehagen og på SFO hver morgen. Mor stresser hjem, og henter hver av barna, som sistemann på hvert sitt sted, vi rekker sjelden eller aldri å ha med venner hjem.

Har nå fått meg en ny jobb, skal jobbe 80%, og ha litt mer fleksibel arbeidstid. Håper dette hjelper, ellers kommer jeg nok til å melde meg ut av arbeidslivet i noen år, og la mannen forsørge meg.

Susse sa for 12år siden:

Helt hjemmeværende ville aldri fungert for meg på noen måte. Jeg må ha utfordring og være i et fagmiljø for å ha det bra. Om vi hadde hatt råd til det ville jeg fortsatt som nå i lang tid: Jobbet rundt 40% og studert ved siden av. Dessverre bare ett år igjen på den måten, og lenger enn det går det heller ikke økonomisk. Det er rett og slett temmelig dyrt å ha gammelt hus, fire unger og studere.

Katinka sa for 12år siden:

Hvis hjemme på heltid betød at jeg kunne realisere andre prosjekter jeg brenner for og som jobben gjør at jeg ikke får nok tid til, så ja, definitivt.

Dixie Diner sa for 12år siden:

Vil bare påpeke at det å ikke jobbe ikke automatisk betyr at man er inne bak husets fire vegger og vasker klær hele dagene altså, det virker som om mange tror det. Er jo mange faktorer som spiller inn, bla. økonomi, interesser osv.

Gerbera sa for 12år siden:

Jeg må sjekke om vi har lottokupong som gjelder enda.

Mistral sa for 12år siden:

Odelia sa for 12år siden:

Nei, det hadde jeg ikke klart. Jeg trives med å jobbe deltid nå fordi jeg ønsker å bruke mye tid sammen med barna mens de er små og har glede av det. I tillegg har familien min behov for mye hjelp i forbindelse med alderdom og/eller alvorlig sykdom, og det betyr veldig mye for meg å kunne yte denne hjelpen (spesielt siden jeg ikke har noen søsken som bor her slik at dette faller på meg). Med andre ord hadde fulltid vært uaktuelt for mitt vedkommende slik situasjonen er nå.

På den andre siden trives jeg veldig godt med å jobbe, og har jobbet mye siden jeg fikk min første jobb. Det er deilig å føle at en får brukt seg på en annen måte enn det jeg får gjort "hjemme", i tillegg til å føle seg produktiv i en annen skala. Å få utfordringer og tilbakemeldinger fra folk utenfor mine nærmeste kretser er også veldig verdifullt og tiltrengt, og gir meg gode muligheter til utvikling. Det å kunne bidra på andre arenaer (være seg betalt eller frivillig jobb) gir også en god følelse, i tillegg til at det er deilig å vite at man alltid har noe som skal gjøres uansett hvor godt man kommer i mål eller hvor mye fritid man skulle få til overs en dag.

Så snart den minste hos oss starter i barnehagen kommer jeg til å begynne med studier igjen (ved siden av å fortsette deltidsstillingen slik at jeg fortsatt kan være hjemme når barna kommer hjem fra skole og ha kortere dager i barnehagen). Når barna er godt opp i barneskolealder derimot, skal det nok føles veldig godt å få starte i fulltid igjen. Men for meg er hjemmebanen det jeg ønsker å ha mest fokus på nå, og dermed blir kapasiteten til stillingsstørrelsen redusert tilsvarende. Til gjengjeld varer som regel dagene mine fra kl.07/08 og til kl.02-05 (med unntak fra de dagene jeg jobber nattevakt, da hender det at jeg sover etter noen av dem), og da er det ofte fullt kjør hele dagen og frem til jeg setter meg ned med kveldsmaten på natta, men det hender ofte at jeg får satt meg ned under lunsjen altså. Akkurat nå kunne jeg ikke ha presset inn en ekstra klesvask engang (har veldig mye som står på), men sånn vil det jo ikke være for alltid så jeg regner jo med at jeg vil finne andre ting (flere studier, hobbyer, ect) som kan fylle opp dagene. Så nei, jeg kunne aldri ha vært hjemme på heltid om muligheten bød seg (foruten permisjonsåret da) :)

Dronningen sa for 12år siden:

Ja for en periode. Trivdes utmerket i permisjon, og trives veldig godt hjemme helt alene.
Jeg ville fortsatt hatt barnehage 80%, men hadde kunnet levd et mye mindre stressfullt liv. Jeg føler pr. i dag at det kreves veldig mye av meg fra alle kanter. Så mye at 'jeg' nesten blir borte. Jeg har det egentlig ikke helt som jeg vil ha det.

Men hvis det økonomiske var slik at jeg ikke måtte jobbe, hadde jeg nok heller vurdert etter hvert etterutdanning og muligens en annen type jobb. Skulle gjerne hatt økonomi til å våge å prøve ut andre jobber. Men er i dag for redd til å miste det jeg har, og det er egentlig vanskelig å jobbe redusert. Det er mye jeg skulle kunnet mer om, men som er vanskelig å finne nok tid til i dag.

Mani sa for 12år siden:

Ja det ville jeg gjerne, så skulle jeg satt ut i livet alle de tusen prosjektene jeg har i hodet mitt og som jeg aldri har verken tid eller anledning til å gjøre noe med. Så skulle jeg utviklet og blitt flink til andre ting i livet mitt enn bare det jeg jobber med i dag.

Men dette fordrer at han virkelig, virkelig hadde god råd til å forsørge meg. Om vi hadde måttet snu på en eneste krone ville jeg aldri vært økonomisk avhengig av ham på den måten.

Høst sa for 12år siden:

Takk for mange svar - jeg registrerer at de fleste er der jeg er. For meg ville det være helt uaktuelt å være hjemme, jeg trenger jobben, utfordringen, til og med stresset....:)
Og helt, helt uaktuelt å være økonomisk avhengig av samboeren min! Selvsagt, hadde jeg/vi plutselig fått masse penger, så hadde vi nok jobbet litt mindre, hatt bedre tid til reiser, studier, prosjekter med og uten ungene...:)

Bakgrunnen for spørsmålet var en diskusjon med min mor sist helg. Hun har, så lenge vi ungene bodde hjemme, vært hjemmeværende. Skikkelig hjemmeværende, med nybakte rundstykker og kakao klar på bordet når vi kom fra skolen, ferdigsmurte matpakker, hjemmelaget i alle ender og hjemmestrikket er best må skjønne...:nemlig: Alltid åpent hus for våre venner, alltid en liten godbit og hjelp til leksene...:hjerter:

Mine barn vil aldri få det. Min mor har aldri noensinne gitt meg grunn til å angre på de valg jeg har tatt - hun vet at for meg er det riktig, slik det å være hjemme var riktig for henne.

Men, i diskusjonen kom jeg med dette da, at jeg "aldri ville kunne være hjemmeværende, herlighet, jeg ville jo blitt helt fordummet om jeg skulle gå å tråkke innenfor fire vegger mens jeg bakte rundstykker, stullet og stelte og nipset rundt i huset...." Eller noe lignende, men der har dere essensen...:flau: Og da sa mamma - "Jeg ble da ikke dummere av å gå hjemme med dere - hver dag hadde sine utfordringer, og det var alltid ting jeg måtte lære..Nei dum rakk jeg i alle fall ikke å bli..." :) Og hun har jo rett - jeg vet ikke om noen klokere enn mamma...Hun kan ikke noenting om datamaskiner, det er først de siste årene hun har begynt å bruke bankkort i butikk (og ikke bare i minibank), og hun innrømmer glatt at det nok er en og annen ting hun gjerne skulle visst mer om - men samtidig kan hun jo så utrolig mye! Og for henne var det å være hjemmeværende aldri et "offer" på noen måte, mer en selvsagt del av det å få barn og en familie.

For meg er det på ingen måte en naturlig konsekvens av å få barn at en av oss skal være hjemme - verden rundt oss endrer oss, barnehage er det forventede, det naturlige nå, det alle gjør. Og vi har forventninger til oss selv - det oppfyller ikke mine ideer om meg selv å være hjemme, lage mat og vaske klær. Hadde man andre forventninger til seg selv før? Skapt av samfunnet rundt en? Er det bra/dårlig? Hvorfor er det så få som ville vært fornøyd med å være hjemme nå, når så mange (tilsynelatende) ville vært fornøyd med det "før i tiden"? (Jeg er medio tretti, så sånn ca når jeg var lita :) )

Samtidig som jeg nyter å jobbe, utfordres, utvikle meg, så er det et lite stikk av sorg i meg ved tanken på at mine barn ikke vil få den fantastiske barndommen jeg hadde. Men jeg ser jo at for de er denne barndommen den beste de vet om - og jeg ville nok aldri vært en så god mamma som hjemmeværende som det min mamma var...:)

3barnsmor76 sa for 12år siden:

På en måte kunne jeg tenkt med å vært hjemme, spesielt da når barna var små.
Kunne godt tenkt meg å jobbe i en 50% stilling, eller enda mindre. Komme meg ut 2 dager i uken :)

Jobber i 100% stilling nå, men i en 6-skifts ordning og da har jag fri i 1 uke + 2,5 uker av 6 uker. Kjenner at jeg blir litt lei av å bare gå hjemme, spesielt når 18 dager fri er over... ;)

liefje sa for 12år siden:

Ja. Og har hatt det sånn i 10 år nå. Nyter hver dag til fulle etter mange år med internasjonal karriere før beslutningen om å bli hjemmeværende ble tatt.

Billa sa for 12år siden:

Jeg ser poenget ditt, Høst, men vi beundrer jo folk i ulike kontekster. Jeg hadde mange venninner med hjemmeværende mødre, men husker faktisk ikke at jeg misunte dem det, egentlig. Min mor var karrierekvinne, med universitetsutdannelse og lederstilling. Hun dro alene til England på en tid hvor de færreste jenter i det hele tatt vurderte muligheten, og tok med seg min far tilbake til Norge etter at de giftet seg.

Hun har aldri vært hjemme når jeg kom fra skolen, hun har aldri dullet eller vært særlig opptatt av "hus". Hun kan bake, for all del, og lager nydelig mat - når hun må. Hjemme hos oss har barna hjulpet til med middag og niste fra vi var ganske små, vi har vasket tøy og vasket hus. DET er jeg vant til. Samtidig har jeg en dyp beundring for det hun har oppnådd, manndominansen hun har stått midt oppi, og valgene hun har tatt. Det har aldri vært aktuelt at jeg ikke skulle følge i hennes, uavhengige, fotspor.

Nå er hun mormor med systue, og pepperkakeverksted. Det er en tid for alt :)

Karima sa for 12år siden:

Jeg husker det motsatte, faktisk. Gikk vi hjem til min bestevenninnes hjemmeværende mor etter skolen, var det et evig mas om lekser, håndvask og maten ble servert, ikke alltid helt slik vi ville ha den. Såfremt vi kunne, dro vi til meg, der vi fikk være litt i fred og sjekket ut nye oppskrifter i Mikke Mus-kokeboka. :knegg:

Til spørsmålet: Nei. Jeg har faktisk aldri tenkt tanken, og det tror jeg ikke samboeren har heller. Jeg hadde ulønnet permisjon i seks måneder da vi var i utlandet pga jobben hans og det gikk greit fordi jeg hadde nok frilansoppdrag og prosjekter til å holde hjernen gående og jeg brukte tida på en måte som brakte meg videre karrieremessig. Men jeg hatet virkelig følelsen av ikke å ha egne penger.

Teofelia sa for 12år siden:

Jeg var nøkkelbarn fra første klasse, og jeg var vel den som ble mest misunt, hvis jeg ikke husker aldeles feil. Jeg hadde ofte med venninner hjem fra skolen, for hjemme hos oss var det ingen voksne, så der kunne vi gjøre hva vi ville.

Min mor var yrkesaktiv hele oppveksten min, og jeg kan aldri huske at jeg savnet noe i forhold til oppmerksomhet eller kontakt fra henne.

Teofelia sa for 12år siden:

Linella sa for 12år siden:

Nei. Det er kjedelig å gå hjemme hele tiden. Lite mental utfordring i huslige sysler, og lite sosialt. Dessuten har jeg ikke noe ønske om å ende opp som minstepensjonist. Og ved et evt. samlivsbrudd står man der og må plutselig søke jobb og har gjerne vært ute av arbeidsmarkedet i årevis. Så nei, jeg foretrekker å jobbe, av mange grunner.

Dali sa for 12år siden:

Nei, jeg merker nå etter permisjon Nr 3 at jeg stortrives med å jobbe og ha det aktivt både på jobb og hjemme. :jupp: Og jeg gjorde som Karima, ble helst med venninnen min hjem, mens hun husker mitt hjem som idyllisk, med boller og kakao. :knegg:

Dronningen sa for 12år siden:

Min mor har også alltid jobbet og videreutdannet seg. Min far var lærer. Jeg husker vi alltid ventet på mamma. Skulle gjerne hatt henne mer hjemme. Som barn var aldri jobben hennes noe positivt. Da jeg var 14 fikk jeg en bror, og hun var hjemme i permisjon. Jeg husker fortsatt hvor deilig det var å komme hjem til noen. Selv som ungdom opplevde jeg det som veldig fint.

Jeg forstår driven hennes. Hun er yrkesaktiv så det holder den dag i dag. Men da jeg var barn var ikke det viktig. Da var tid og mulighet til å være sammen viktig.

007 sa for 12år siden:

Teflona sa for 12år siden:

DET kunne jeg også gjort.

tinkadott sa for 12år siden:

Jeg kunne ikke gått hjemme uten jobb. Jeg elsker jobben min, og har lagt ned masse innsats for å komme dit jeg er nå. Jeg jobber riktignok redusert, men tjener bra så med å jobbe noen og 60 % føler jeg at jeg også har masse fritid. Jeg jobber turnus, og bruker egentiden på dagtid til å lese, trene, dra på badeland/spa, og gjøre det jeg vil. Vaske etc tar jeg gjerne ellers når de andre er hjemme.... :sparke:

Guttemammis sa for 12år siden:

Jeg kunne nok også ha hatt et friår eller to, merker tidsklemma veldig og skulle gjerne ha hatt roligere morgener
og vært hjemme når ungene kommer hjem fra skolen for å hjelpe med lekser og ha god til tid fritidsaktiviteter.
Hadde nok blitt tungt i lengden, for jeg har behov for å gjøre nytte for meg,
mer enn husarbeid og lignende, og det sosiale med kollegaene ville jeg savne mye.
Skulle gjerne hatt råd til å studere, så det ville jeg nok kanskje ha prøvd å få realisert.

Nå har vi ikke sjans i havet til at jeg jobber 90% engang.:sukk:

Billa sa for 12år siden:

Det har kanskje noe med hvordan man balanserer hverdagen å gjøre. Å være tilstede betyr mer enn fysisk tilstedeværelse, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har savnet mamma, på noe plan.

Når det er sagt, så er barns behov ulike også, og jeg velger bort jobber som innebærer mye reising akkurat nå, nettopp fordi jeg ser at barna mine trenger oppfølging i hverdagen.

Bokormen sa for 12år siden:

Jeg elsket de timene jeg hadde alene hjemme etter skolen. Da mamma jobbet skift en periode, og var hjemme annenhver uke da jeg kom hjem savnet jeg de timene husker jeg.

Eldste vår er også slik, ringer jeg og sier at jeg må jobbe litt lenger er hun bare fornøyd. Vi høres ut som den dysfunksjonelle familien. :knegg:

GinaK sa for 12år siden:

Nei, jeg ville blitt apatisk av å gå hjemme på dagtid.

ingling sa for 12år siden:

Jeg kan virkelig aldri huske å ha ønsket at mamma skulle være hjemmeværende eller følt at jeg manglet noe som helst av kjærlighet eller oppmerksomhet fordi foreldrene mine jobbet, altså. Jeg gikk hos dagmamma til jeg begynte på skolen, og var der en del etter skolen det første året, men etter det var jeg hjemme aleine eller med søstrene mine, og det var kjempefint. Vi ble også veldig selvstendige av det, og lærte oss å lage i stand mat og fikse ting sjøl. Det har kun vært positivt.

Katta sa for 12år siden:

Jeg hadde også jobbemamma og husker heller ikke noe negativt med det. Det er klart, mine foreldre hadde relativt fleksible jobber, men jeg hentet jo søsken i barnehagen og laget middag før de kom hjem. Det opplevde jeg som helt greit. Det var også godt å være alene hjemme av og til. Jeg vet imidlertid at mamma fikk endel kommentarer på at hun ikke valgte å være hjemme med oss da vi var i skolealder. Vi savnet kanskje litt kakao og bollebaking, men det var vi veldig klar over at på ingen måte hadde kommet om hun hadde vært hjemme på heltid. Jeg husker at hun spurte oss en gang om hvordan vi syntes det var at hun jobbet. Vi svarte spontant og unisont at vi heller ville ha glad jobbemamma enn sur hjemmemamma. :knegg:

Guttemammis sa for 12år siden:

Jeg hadde en mamma som var hjemmeværende til jeg var 12 år og jeg husker godt da
hun begynte å jobbe, jeg syntes det var bedre da hun var hjemme.

Karima sa for 12år siden:

Jeg lurer på om det er sånn at hvis man føler seg grunnleggende elsket som barn, så knytter man kjærligheten til det som er realiteten i egen tilværelse? Jeg tror ikke det falt meg inn et sekund at andre mammaer kunne være mer glad i sine barn enn min var i meg. Tvert imot husker jeg at syntes andre mammaer ofte var så strenge og smilte så lite sammenlignet med min, og så følte jeg at jeg hadde trukket det absolutte vinnerloddet. :knegg:

Hvor mye mammaer jobbet var ikke med i kalkylen i det hele tatt da jeg var liten, antakelig fordi jeg som noen her skrev aldri følte meg forsømt eller uelsket. Men som voksen tenker jeg jo på mammas valg med utrolig stor takknemlighet og som et uttrykk for kjærlighet. Tenk, hun demonstrerte på en overbevisende måte at utdanning, karriere og økonomisk uavhengighet er lurt og fint og selvfølgelig, samtidig som hun tok seg av hjem og tre barn mer eller mindre på egenhånd (jeg har noen flere kritiske bemerkninger til min fars valg, for å si det forsiktig). Uten å noen sinne gi oss følelsen av noe annet enn at vi var det beste som hadde skjedd henne, liksom.

Maverick sa for 12år siden:

Jeg har en mor som begynte å jobbe igjen da jeg begynte i barnehagen, og en far som jobbet hjemmefra, laget middag og ryddet. Konservative kjønnsroller mtp. familiekonstellasjon har liksom aldri vært et tema.

ingling sa for 12år siden:

Ja, jeg hadde også en pappa som hentet tidlig, lagde middag og sånt, det glemte jeg rent å nevne. Sikkert fordi det var så mye snakk om mødrene her. Foreldrene mine var nok mer likestilte da vi var små enn de er nå, faktisk.

konsulenten sa for 12år siden:

Jeg har vært hjemmeværende en stund og har det fint. Men det passer nok ikke for alle. Jeg har ikke enormt sosialt behov (introvert) og trives godt i mitt eget selskap. Også er jeg flink til å aktivisere meg selv. Jeg elsker å lære meg nye ting og har fått mange nye hobbyer (noen jeg også tjener litt på). Husarbeid er jeg ikke spesielt glad i, så det deler vi på som alle andre. Istedet for standard husarbeid gjør jeg litt andre ting i huset på dagtid, pusser trapp, maler, diverse oppussing og nå prøver jeg også å få skikk på hagen. Men etter at barna kommer hjem ca kl. 13 så går timene fort. Det er formiddagsmat og lekser, faktisk går det veldig mye tid til lekser synes jeg, men jeg har barn med litt ekstra utfordringer.

Ellers er jeg ganske flink til å melde meg frivillig til verv og oppgaver i barnehage, skole og fritidsaktiviteter. Bl.a. har jeg vært styrer i en barnehage som var i en vanskelig situasjon, med hyppig møtevirksomhet på dagtid over en lang periode. Det ville vært vanskelig for en utearbeidende forelder å fylle dette vervet. Jeg er også en del på skolen og hjelper til, har vært med på alle ekskursjoner, dessuten høytlesing, juleverksted, matlaging, og diverse arrangementer (dette foregår altså i skoletiden og kommer i tillegg til arrangering av 17. mai og slikt som de fleste foreldre bidrar til). Jeg har dog ikke bakt en eneste cupcake i mitt liv, ikke har jeg blogg, jeg liker ikke å sitte å glo på café og jeg interesserer meg ikke for manikyr og designervesker. :knegg: Jeg føler at jeg har mer enn nok å henge fingrene i, og jeg føler ikke at jeg snylter på samfunnet selv om mitt bidrag er ulønnet (for en periode). Dette ble jo nesten en forsvarstale, men jeg vet at noen her inne mener man ikke bidrar når man er hjemmeværende og det er jeg ikke nødvendigvis enig i.

gullet sa for 12år siden:

:)
Døgnet har jo ikke mer enn 24 timer og det hadde vært fantastisk å kunne bruke alle timene til å realisere tanker og ideer.
I dag er det mest jobb og barn, lite tid tid egen kreativitet og aktivitet.

Anne C sa for 12år siden:

Nei det er ikke noe for meg. Men jeg kunne godt hatt fri en dag i uka.

Chanett sa for 12år siden:

Jeg hadde elsket det. Rett og slett.

him sa for 12år siden:

gajamor sa for 12år siden:

Er det her alle feministbarna er havnet. :dulte:
For å sitere litjtausa; "det er litt dumt at du og bestemor er så mye borte. Men det går bra, for pappa og bestefar er alltid hjemme, de".

Anne C sa for 12år siden:

Mamma sluttet i jobben sin når jeg heller ville være i parken enn å bli med henne hjem. Hun var hjemme til jeg gikk på ungdomsskolen. Pappa var aldri hjemme. Jeg var misunnelig på de som fikk være litt alene hjemme etter skolen. Jeg fikk egen nøkkel når jeg gikk andre året på ungdomsskolen.

Dixie Diner sa for 12år siden:

:nemlig:

Synes det er litt merkelig at man antar at hjemmeværende = se på Glamour og vaske dagen lang. Når det gjelder det å være hjemme er det voldsomme generaliseringer ute og går, ser jeg. Jeg er ikke hjemmeværende selv, men hadde jeg vært det, hadde i hvert fall ikke dagene mine bestått i kun rydding og vasking, tror faktisk livet mitt hadde vært hakket mer interessant enn å sitte foran pc-skjermen i 8 timer daglig. Men det er jo "smak og behag".

Tallulah sa for 12år siden:

Jeg syns tankegangen om å skulle være hjemme for å pusle med hobbyer er helt kårni. Da har man tydeligvis valgt feil jobb og bør heller etterutdanne seg, tenker jeg.

Jeg syns også det er naturlig at den som er hjemme er den som gjør husarbeidet. Noe annet er da veldig urettferdig.

Chanett sa for 12år siden:

Vi har samme arbeidsfordeling om jeg er hjemme eller jobber. Omtrent 50-50. Men når jeg er hjemme betyr det bedre tid til ungene og mer tålmodig mamma.til og med tenåringene gruer seg til å komme hjem til tomt hus til høsten.

him sa for 12år siden:

Lavender sa for 12år siden:

Det er lett for meg å si at jeg velger jobb. Har god inntekt, fleksitid, hjemmekontor, mange goder, kort reisevei, eller under 30 min fra dør til dør er bra her jeg bor.

Hadde jeg hatt lav lønn, kjedelig jobb, faste arbeidstider, lang reisevei, og i det hele hatt en jobb som hadde belastet familien og ikke vært så berikende inntektsmessig. Da hadde jeg glatt vært hjemme en periode. Sikkert tatt en utdanning.

Lille meg sa for 12år siden:

Det var da en litt merkelig påstand? Urettferdig? :gruble: Mener du at om man er hjemmeværende, så er det eneste man skal ta seg til å vaske hus og hjem? Det finnes da i sannhet ganske mange andre grunner til at man er hjemmeværende, enn at man skal vaske hus og bake boller.

Og er man hjemmeværende og har samtidig unger hjemme, så er det da ganske begrenset hvor mye husarbeid man får gjort med unger hengende i beina.

Jeg var hjemme en periode fordi vi som familie ønsket det og hadde nytte av det. Vi var heldige og hadde økonomisk ryggrad til at det var gjennomførbart. Det gjorde at det var et menneske hjemme hos oss som hadde litt mer overskudd enn den andre. Skulle jeg vasket og ryddet og vært hushjelp, så ville jo vinningen gått rett opp i spinningen. Jeg hadde hatt mindre overskudd i hverdagen, ikke mer.

Nå skal det sies at vi har og hadde noen til å vaske hos oss, så den biten utgikk uansett. Men aldri i livet om jeg hadde gått med på å skulle bytte ut jobb med hjemme-for-å-gjøre-alt-husarbeid.

Tangina sa for 12år siden:

Jeg skulle gjerne hatt et hjemmeværende halvår i ny og ne, men ikke for alltid. Først ville jeg ha ligget litt på sofaen, og så ville jeg brukt tid på å komme meg i bedre form, lage morsommere mat, få orden på en del ting i heimen og å generelt kose meg litt mer så jeg forhåpentligvis var en blidere mor når barna kom hjem. Hos oss er det mannen som er husarbeideren, og han hadde nok ikke sluppet taket i alle sine daglige donter selv om jeg hadde vært hjemme (jeg hater husarbeid mens han finner en pussig glede i oppvask og gulvask). Etter noen måneder ville nok imidlertid blidheten vippet over i kjedsomhet og surving og det ville vært på tide å komme seg på jobb igjen.

Blå sa for 12år siden:

Jeg ville ikke ønsket å være hjemme på heltid nei. Men, som mange andre her, ville jeg gjerne jobbet ganske redusert i en periode.

Ellers ser jeg at jeg er enig med Tallullah. Da jeg var hjemmeværende ( i fødselspermisjon) gjorde jeg så godt som alt husarbeidet, og hadde jeg vært hjemmeværende eller mye mer hjemme enn partneren min, så ville jeg ha gjort det fremdeles. Jeg hadde ikke giddet sitte å se på rotet eller vente på at middagen skulle bli laget av en som hadde vært en full dag på jobb. Å ta hovedansvaret for husarbeidet betyr da ikke at man gjør det hele tiden. De fleste av oss klarer å gjøre unna husarbeid på ganske mye mindre tid enn en full arbeidsdag. Nå skal det sies at hjemme hos oss prioriterer ingen husarbeid, og sånn ser det da også ut. Men da jeg var hjemme var det bedre altså.

Lavender sa for 12år siden:

Jeg er enig. Det er for luksuriøst for meg å betale for å få husarbeid gjort, særlig hvis barna er i barnehage eller skole. Jeg hadde nok uansett gjort det når det trengs. Jeg hadde forventet at mannen tok husarbeid om han var hjemme.

him sa for 12år siden:

Blå sa for 12år siden:

Joda, det er jeg enig i, him. Jeg synes bare at det var rart at det var en sånn sterk bevegelse for at det å være hjemmeværende ikke skal ha noe med å gjøre husarbeid å gjøre. For meg ville det være helt unaturlig å ikke gjøre husarbeid på dagtid med god tid og dagslys dersom jeg likevel var mye hjemme.

Esme sa for 12år siden:

Bytte bort arbeidstid med husarbeid, aldri i livet.

Ha så mye penger at jeg kunne brukt tiden min på bøker, hagearbeid, diverse prosjekter og reiser: ja da hadde jeg kanskje gjort noe med arbeidssituasjonen.
Jeg hadde vel sannsynligvis frikjøpt meg selv fra vakt og poliklinikk og bare forsket og operert tenker jeg.

løve70 sa for 12år siden:

:nemlig: Ihvertfall dersom den som er hjemmeværende blir forsørget av partneren som er i arbeid. Dersom den hjemmeværende er økonomisk uavhengig stiller saken seg på en annen måte. Da er det ikke like naturlig tenker jeg.

him sa for 12år siden:

løve70 sa for 12år siden:

Enig i det, men da er man, etter min definisjon, ikke hjemmeværende. Snarere selvstendig næringsdrivende med hjemmekontor;)

Gaia sa for 12år siden:

Jeg hadde ikke trivdes som hjemmeværende. Jeg at et underutviklet husmorgen og har ingen hobbyer man kan tjene penger på. Derimot så trives jeg veldig godt med jobben min, selv om den innebærer åtte timer foran en PC.

Katta sa for 12år siden:

Det er to helt forskjellige situasjoner om man er hjemme fordi man er økonomisk uavhengig og ikke må jobbe for å tjene penger (da kan man vel strengt tatt gjøre som man vil) eller om man lever på partneren som da må jobbe ekstra mye for å få det til å gå rundt. I den siste situasjonen synes jeg det er rimelig at den hjemmeværende tar det meste av hus og hjem og barn selv om hver familie selvfølgelig bestemmer selv, det kan være andre faktorer som spiller inn. For eksempel helsetilstand hos voksne og barn.

Hvis jeg hadde hatt mye penger hadde jeg nok også trappet ned jobb, men jeg hadde ikke gått hjemme med ungene. Da er det en viss fare for at jeg hadde begynt å forske på heltid eller engasjert meg i en humanitær organisasjon.

him sa for 12år siden:

Anuk sa for 12år siden:

Barselpermisjonen lærte meg at jeg hjemme på heltid funker ikke. Ikke med barn i alle fall. Vinner jeg i lotto vil jeg nok doble feriedagene og ha 7 timers dag året rundt, men det er så mange sider ved jobben min som ikke en hjemmetilværelse dekker, at jeg ville aldri kutte helt.

Jeg kunne sikkert fylle tiden min med andre meningsfulle aktiviteter som jeg styrte 100% selv, men det kaller jeg ikke å være "hjemme på heltid".

Mandino sa for 12år siden:

Nei, det kunne jeg aldri tenkt meg. Jeg liker å jobbe og kunne selvsagt hatt litt kortere arbeidsdag og en fridag i uka, men ikke vært hjemme på fulltid.

Tangina sa for 12år siden:

Ja, sekstimersdag hadde vært bra. På min jobb er det flest ansatte over seksti, og det er pussig hvordan mange av dem alltid har uendelig mange timer i pluss fordi de elsker jobben sin og ingen forpliktelser hjemme så de kan jobbe så mye de vil, og i tillegg har de seniordager og ekstra ferie som de egentlig ikke har lyst til å bruke, mens vi få småbarnsforeldre alltid har minustimer, må ta ut feriedager uten lønn hvis vi skal ha noe ekstra, og aldri får tid til å gjøre noe ekstra. Jeg skulle gjerne hatt noe tilsvarende seniordager for småbarnsforeldre.

ingling sa for 12år siden:

Apropos det, Tangina, så har vi faktisk akkurat fått fri med lønn til alle planleggingsdager i barnehage og grunnskole opp til fjerde klasse tror jeg det er. Det hjelper litt på, i hvert fall, så jeg synes det er et glimrende tiltak!

Floksa sa for 12år siden:

Jeg får analkløe ca 3 timer etter at barna er født og er som regel tilbake på jobb innen 24 timer, så å være hjemmeværende står for meg som et mareritt :knegg:
Sikkert mange frivillige organisasjoner ol. som ville likt det da. Hadde sikkert tatt på meg et vell av verv.

Rose sa for 12år siden:

Nå når ungene er små så kunne jeg tenke meg å være mer hjemme, men kunne aldri tenkt meg å vært 100 % hjemme. Hvis jeg kunne velge så ville jeg jobbet 2 ganger i uken og fri resten.

konsulenten sa for 12år siden:

Hva som er rettferdig fordeling av husarbeid i den enkelte husholdning har ingen fasitsvar på uten å kjenne detaljene. Jeg synes man har kommet til en glimrende løsning hvis alle parter er fornøyd, uansett fordeling.

Tallulah sa for 12år siden:

javel? Hva da? Nå tenker jeg selvsagt på en situasjon hvor den ene parten jobber og den andre går hjemme (utenom barselpermisjonen og sykdom).

Skremmern sa for 12år siden:

Jeg innser at jeg er heldig. Jeg tror neppe min mann hadde likt at jeg var hjemme hele dagen for å vaske hus og vaske klær, tror han ønsker mer stimuli og aktiviteter for sine barn enn som så. Jeg har de tre minste hjemme på fulltid, og det utgår med skyhøye kneløft å være hjemme hele dagen for å gjøre husarbeid. Jeg klarer ikke å forstå den tankegangen.

Jeg gjør omtrent alt av husarbeid, på ettermiddag og kveld, men det er fordi mannen reiser mye, hadde han vært hjemme skulle han sikkert fått slappet av på sofaen når han kommer hjem fra jobb, mens jeg vasket rundt bena hans, eller? :rolleyes:

Slettet bruker sa for 12år siden:

Enig.

Etter halvannen uke i jobb etter permisjon kan jeg slå fast at det er et år siden sist jeg var så uthvilt. Jeg har da jobbet søtti timer den første uka og regner med det samme denne uka her.

konsulenten sa for 12år siden:

Hva annet man skal ta seg til enn å vaske hus og hjem? Bruke tid på barna f.eks. Jeg hadde ikke vært hjemmeværende om vi ikke hadde hatt barn. Det er enighet mellom meg og mannen at oppfølging av lekser f.eks. har større prioritet enn husarbeid. Sist uke var vi enige om at jeg i tillegg til å ha barna hjemme hele dagen også skulle (forsøke å) beise garasjen mens mannen min var på jobb. Jeg tenkte ikke at det skulle være naturlig og rettferdig at jeg også tok husarbeidet om kvelden mens han lå på sofaen. Det endte med at jeg tok meg av middag, oppvask og rydding mens han vasket klær og støvsuget. Så fikk vi tid til å se film sammen etterpå. Jeg er hundre prosent sikker på at han var mer fornøyd med den løsningen enn å se film alene mens jeg gjorde husarbeid.

Jeg vet ikke, jeg. Kanskje vi definerer rettfedighet forskjellig? Eller kanskje det er meg og mannen min som ikke er så opptatt av å telle antall arbeidsoppgaver utført eller timer brukt for opplevelsen av rettferdighet. Det er viktigst for oss at begge er så tilfredse som mulig, at harmonien i heimen opprettholdes. Vi fungerer best med en fleksibel fordeling. Noen ganger ser jeg at han er sliten og da legger jeg han i sofaen med kaffe og avis og tar husarbeidet selv. Andre ganger er det omvendt.

Det er nok viktig for manges følelse av rettferdighet at husarbeidet fordeles på en bestemt måte. Men jeg tror ikke en 100/0 fordeling er det beste for alle når den ene parten er hjemmeværende. Vi hadde ikke vært tilfredse med en slik løsning, selv om det kanskje objektivt sett hadde vært rettferdig. Er rettferdighet egentlig en objektiv størrelse? :undrer:

Bokormen sa for 12år siden:

Jeg synes det går et stort skille mellom "hjemme med barn" og "hjemme mens barna er i barnehage/skole".

Hadde jeg finansiert at mannen gikk hjemme alene på dagtid hadde jeg forventet at vanlig, forefallende husarbeid, plenklipping og slikt falt mest på han. Vi har ikke så høy standard, og det hadde ikke tatt med enn et par timer daglig.

Jeg kjenner en del hemmafruer i utlandet, og det er utrolig hvor mye noen greier å legge ut om hvor travelt det er å både vekke barn, lage frokost, levere barn, hente dem, følge opp lekser og endatil få dem rundt på aktiviteter. Det er klart man da trenger de timene midt på dagen til å hente seg litt inn, trene, lunche med venninner, fikse negler og andre livsviktige aktiviteter. :nemlig:

Og igjen, å ha barn hjemme på dagtid er noe helt annet. :)