nokon sa for 12år siden:

Aftenposten hadde eit oppslag i går om kvinner i leiarstillingar. Sjølv om 70% av jusstudentane i landet er kvinner, er 90% av partnarane i store advokatfirma menn. 20% av professorstillingane i landet har kvinner tilsett og 18% av landets rådmenn er kvinner.

Kva er forklaringa på denne skeivfordelinga mellom høgt utdanna kvinner og kvinner i høge stillingar?

mobil.aftenposten.no/kultur/--Norge-har-et-tydelig-problem-6940127.html

Darth sa for 12år siden:

Jeg tror det delvis er riktig, samtidig som jeg tror at de neste 25 årene kommer til lå endre de tallene du nevner dramatisk. Det er en treghet i systemet også, tror jeg, som gjør at gamle kjønnsroller henger fast.

Samtidig så vil jeg slå et slag for at det må være lov til å ikke være ambisiøs og å ønske seg karriere, i betydningen lederstillinger, selv om man har god utdanning og er kvinne. Det er nesten litt skummelt når man nesten framstilles som om man har mislyktes, og kastet bort både evner og utdanning, om man jobber som lektor på en videregående skole til man blir pensjonist, uten å ha vært verken avdelingsleder, rådgiver eller rektor.

Wix sa for 12år siden:

Jeg tror det er flere kvinner enn menn som har innsett at ingen ligger på dødsleiet og ønsker at de hadde brukt livet til å jobbe mer.

Bokormen sa for 12år siden:

Dette er sant, men samtidig trenger jo ikke lederstillinger bety at man ikke ser familien omtrent. Veldig mange kvinner har jobber som er mentalt og/eller fysisk veldig slitsomme, og kanskje minst like tappende som en lederstilling ville ha vært.

Jeg var for øvrig på jobbintervju denne uka, og sa at jeg overhodet ikke er noe lederemne. Svaret jeg fikk var at veldig mange gode ledere hadde hatt den innstillingen til å begynne med. :knegg:

Appelsin sa for 12år siden:

Tror du vet svaret om noen måneder, bai.
Sånn i at det kjennes på kroppen.

Jeg har høy utdannelse, mannen har det også - jeg har familiesamvittigheten han til en viss grad mangler, og han kommer til å sitte i lederposisjon om få år, det er jeg sikker på.

Esme sa for 12år siden:

Uenig. Det er ganske mange eldre kvinner som føler at de ikke har fått utnyttet evnene sine og er ganske bitre over det.

Blånn sa for 12år siden:

Jeg tror det er flere kvinner som velger å få familiesituasjonen til å gå i hop framfor en karriere enn menn. Jeg tror det er mange kvinner som ønsker seg karriere men som setter seg selv til side. Jeg har nettop gått over i en lederstilling og kjenner en del på samvittigheten. Jeg tror aldri mannen har kjent på den samme samvittigheten. Vi er begge ledere nå, men på veldig ulike arbeidsplasser.

Det jeg vet er at om jeg ikke hadde tatt sjansen nå ville jeg sannsynligvis angret om noen år.

Moia sa for 12år siden:

Kjenner meg veldig godt igjen i det dere sier om "familiesamvittighet". Mannens prioritering er først seg selv, så jobben, så familien. Dette ser jeg er det samme for nesten alle menn. Det virker som om menn ser det som "mandig" å prioritere jobb foran unger - og det å prioritere familie er å vise svakhet overfor andre menn. Kvinner derimot, prioriterer gjerne ungene foran alt - og denne prioriteringa trer sterkere fram jo mindre "familiesamvittighet" far viser. Vi hadde i utgangspunktet tenkt at hvem som tar mest ulønnet perm skulle veksles fra år til år fram til skolestart, men nå som jeg ser at pappaen til stadighet henter seinere enn avtalt i barnehagen (fordi noen ringte på jobben, fordi en kollega hadde et spørsmål, fordi han var i et møte) blir det til at jeg tar mer ulønnet perm - fordi jeg er den eneste som sliter med samvittigheten om ungen blir en time lengre i barnehagen. Av samme grunn er jeg mere skeptisk til 50/50% deling av svangerskapspermisjon for barn nr 2. Denne gangen vet jeg av erfaring at pappaen prioriterer seg selv og har null dårlig samvittighet om han har brukt hele permdagen på dataspilling/sofasliting - uten særlig sosialisering eller aktivisering med babyen. Joda, barn har godt av å lære å aktivisere seg selv, men når en mor vet at situasjonen hjemme er sånn - så har hun neppe samvittighet til å jobbe overtid (det har iallefall ikke jeg).. Og som konsekvens tar jeg større del av permen denne gangen. Far klager ikke, da han er godt fornøyd med å komme fort tilbake i jobb.

Sjefsstilling kunne jeg nok fått på jobben om noen år, men som eneste dame i en mannsdominert jobb er det rimelig uaktuelt. Vi har hatt mange høyere ledere som har vært kvinner, men de slengbemerkningene de har fått - samme hvor dyktige de har vært - har jeg ingen planer om å utsette meg selv for. Mannlige sjefer slenges det aldri dritt om. Likevel tror jeg ikke det hadde hjulpet om det var mange kvinner på jobben. Mens menn stort sett støtter opp om en mannlig kollega som blir sjef, virker det ikke som om kvinner støtter like godt opp om en kvinnelig kollega er i samme situasjon. Generelt tror jeg det er langt mer ensomt for en kvinne i lederstilling. Å sitte "ensom på toppen" mens en må tåle drittslenging som menn i samme stilling slipper unna, appellerer kanskje ikke til så mange damer.

Ja, det fører til at damer ender med lavere lønn - og lavere pensjoner. Det er trist å se hvordan foreldregenerasjonens damer havner på nesten-minstepensjon - mens mennene oftest er bedre stilt - til tross for identisk utdannelse og jobb med sammenlignbart ansvarsnivå.

him sa for 12år siden:

Personlig tror jeg vi kommer til å få mer likestilling i Norge, men at det kanskje ikke blir å gå så fort som de som brenner for det ønsker.

Teofelia sa for 12år siden:

For øvrig sier jeg som Esme: jeg kjenner mange eldre kvinner som er bitre og/eller bedrøvet over at de aldri hadde muligheten til å utdanne seg og ha en jobb der de kunne realisere seg selv. Jeg kjenner også flere som er skuffet over å se at samfunnet (og av og til også familien) ga dem lite kredit, når det kom til stykket, for å ha jobbet deltid eller ofret egen karriere i mange år.

Adrienne sa for 12år siden:

Både mannen min og jeg prioriterer ungene like høyt. Forskjellen mellom oss ligger i måten vi tenker på balanseringen jobb/familie. Mens jeg kan ha dårlig samvittighet for at jeg er på jobb når jeg ville vært hjemme og omvendt, så er han mye mer binær. Er han på jobb, så fokuserer han på det. Er han hjemme så er han 100 % hjemme. Dette har også gitt utslag i hvor stor grad vi har klart å lykkes karrieremessig, selv om vi i utgangspunktet skulle ha akkurat like forutsetninger for å ha en vellykket karriere.

Appelsin sa for 12år siden:

Jeg er vel akkurat der at jeg innser at jeg er i ferd med å bli bitter allerede, og kjemper for å ikke bli sånn. Jeg må ta noen ubehagelige valg fremover (ubehagelige pga. familiesamvittigheten). Alternativt velge trygt og sannsynligvis bli bitter.

Jeg har mange venninner i samme posisjon som meg selv. Mennene deres har familien som førsteprioritet i hjertet,
men kanskje ikke når det kommer ned til dagligdagse småvalg, ganske likt det Moia beskriver.
Hvis jeg kommer i bgh fem minutter før stengetid gråter jeg nesten,
mens mannen tenker: Yes! Jeg rakk det!

Polyanna sa for 12år siden:

Topp-toppstillinger vil nesten alltid kreve langt mer enn det som er forenlig med å kunne tilbringe mye tid med barna. 60-70-80 timers uker, mye reising, krav til tilgjengelighet i ferier. En partner i et av de mer prestisjetunge advokatfirmaene jeg kjenner godt ble oppringt av jobb eller kunde den dagen han giftet seg. Det var ikke aktuelt ikke ta telefonen. (det var helg, ja). Jeg ville ikke valgt det, mange menn jeg kjenner velger det også bort. Det er rett og slett for de få, de som vil og brenner langt mer enn snittet. Det er de som blir toppolitikere, toppbyråkrater, topplede, toppforskere.

Det krever at man har OG er villig til å la en partner eller innleid hjelp ta en stor del av barneoppdragelsen. Og jeg tror at det fortsatt er flere menn enn kvinner som er villig til å ta det valget.

Hvis dette skal endre seg så er det kravene til disse stillingene som må endre seg, men dette er jo områder som er ekstremt konkurranse på, så om du bruker mindre tid og krefter, så går jo de som er villige til å ofre mer forbi deg.

Dere har lest "why women still can't have it all", ja?

Appelsin sa for 12år siden:

Jeg sier på ingen måte at jeg er mer glad i barna enn mannen og sånt altså.
:viktig:

Guava sa for 12år siden:

Hva man kommer til å tenke på dødsleiet er vanskelig å forutse. Det er ganske mange menn i pensjonsalder som ser tilbake på et liv hvor de gikk glipp av barnas oppvekst. Det er mange kvinner som ser tilbake på et liv hvor de ikke fikk brukt sitt potensiale.

Jeg tror som Him at alder har en god del å si. Jeg tror også at det er lang vei å gå når det gjelder roller i familier og forventninger til ledere.
I mitt eget yrke har det sakte men sikkert beveget seg fra en kvinneandel i lederstillinger som var null til at andelen stadig øker. Lederrollen har også endret seg mye underveis og det er bra.

Jeg kan ikke tenke meg et liv hvor jeg er mer "gift" med jobben enn jeg er, men jeg kan godt tenke meg mer ansvar etterhvert og jeg kan godt tenke meg utfordringer.

Så lenge kvinner synes det er greit at fedre knapt seg barna sine og menn synes det samme så er det vanskelig å gjøre noe med lederes vilkår.
Jeg tror at endringer må skje på hjemmebane først. Arbeidet hjemme må fordeles likt for at mulighetene i arbeidslivet skal bli like. Det viser seg at kvinner som gjør karriere i yrkeslivet oftere går på en smell enn menn fordi de i større grad også må ta ansvar hjemme. Slik kan det ikke være. Likestilling på hjemmebane først!

m^2 sa for 12år siden:

:nemlig:

Nå er vel neppe fp noen "snittbefolkning", men ta også en titt på den generelle trenden i tråder om hvor kjekt det er at MOR kan jobbe redusert mens barna er små, hvor kjekt det er at MOR tar lengre barselpermisjon (og far kortere), hvor kjekt det er at MOR har den enklere jobben, og hvor vanlig det er at MOR gjør mer husarbeide, stiller opp mer ift ting med barna, tar barna med i svømmehallen mens far...? (bare for å trekke fram en enkelt tråd), hvor vanlig det er at KVINNER blir utbrente/utslitte/sykemeldte/utkjørte, hvor vanlig det er med sykemelding i svangerskapet, hvor vanlig det er at MOR går hjemme noen år med små barn.

Og så kan man spørre seg det samme spørsmålet igjen.

Det er og blir slik at det er den som er på jobb - og deltar på arbeidsplassen gjerne utover det som forventes ift arbeidstid og innsats - som faktisk trekker det lengste strået når det gjelder karriere. Og det skulle da jaggu bare mangle, egentlig.
Skal kvinner gjøre mer karriere i arbeidslivet er det egentlig forholdene hjemme som må endre seg...

Meissa sa for 12år siden:

Nja, det må vel endre seg begge veier. Jeg synes vel egentlig ikke det er mer greit at far arbeider 90 timer i uka om han har familie enn at mor gjør det.

Noen må jo ta seg av barna også og det er ikke ønskelig (samfunnsmessig) at vi slutter å få barn for å gjøre karriere i stedet.

Blånn sa for 12år siden:

Problemet slik jeg ser det er at det er mye mer akseptert at far setter til side familien enn at mor gjør det. Samtidig er det en endring på gang. Det er ikke lenger like akseptert at fedre ikke prioriterer familien sin. Utviklingen er positiv, men det er langt igjen.

Guava sa for 12år siden:

Jeg vet ikke om det stemmer, men mitt inntrykk er at det å være sammen med barna er noe som stadig prioriteres høyere av fedre, men at det går tregere med likestillingen når det gjelder de daglige oppgavene i hjemmet.

Jeg husker godt forumtråder på gravid og barselforum (uten å nevne navn) om fortvilte kvinner som var lei av å plukke mannens skitne sokker opp fra gulvet og som var overgitt over at mannen ikke klarte å finne matchende klær til barna.

Katta sa for 12år siden:

Men har dette noe med likestilling å gjøre egentlig? Det har kanskje det? Jeg har sympati med sokkeproblematikken, det er jo et irritasjonsmoment uansett hvem som gjør det. Men hva er dette med å klage over manglende matching på barneklær? Har det egentlig noe med likestilling å gjøre eller er det en sånn sladregreie hvor man nedvurderer mannfolka?

m^2 sa for 12år siden:

:nemlig: akkurat det der tenkte jeg også på.
Skal kvinner ha topplederstillinger må de (vi) også akseptere å slippe taket på hjemmebane. Nettopp fordi det er ikke mulig å være 120% på begge arenaer, hele tiden. Og det betyr kanskje at ting ikke blir gjort slik man ville gjort dem selv, eller at man må senke egen standard ift hva man får gjort hjemme.

Meissa sa for 12år siden:

Men begge foreldre kan ikke slippe taket på hjemmebane? Arbeidsplassene må bli mer fleksible om det skal være mulig å ha topplederstilling og være småbarsforelder samtidig. Kanskje det ikke er mulig å kombinere disse, men da syns ikke jeg at kvinner nødvendigvis på død og liv må ta slike stillinger i likestillingens navn om de ikke ønsker det. Jeg synes heller fedrene må vurdere å slacke litt sånn at de kan delta mer på hjemmebane. Jeg opplever at familielivet stadig degraderes og at det ultimate skal være å strebe i arbeidslivet. Er det noe galt i å ønske å srbeide redusert en periode mens barna er små? Jeg er glad verken jeg eller mannen er ambisiøse. Jeg synes hverdagene er hektisk nok når vi begge arbeider fullt med 37, 5 timers arbeidsuke.

m^2 sa for 12år siden:

Det var en kommentar til fedre som ikke finne rmatchende klær :humre:

him sa for 12år siden:

Jeg synes ikke det som står der har så mye med likestilling å gjøre. De jobbene som hun beskriver er ekstreme, det er ingen som får alt. Skal man ha en toppjobb og familie, er det kanskje det man har. Ingen fritidsaktiviteter, lite venneliv, lite fritid i hengekøye i hagen. Og det er jo greit nok, hvis det er det man velger. Men dette gjelder jo både menn og kvinner. (Mulig jeg har misforstått litt, men jeg oppfattet HI til bai som mer generelt enn bare de aller øverste lederjobbene)

Katta sa for 12år siden:

Ennå er det vel vanligere at kvinner velger å være sjef for as familien og er fornøyd med at mannen da kan bruke mer tid og krefter på jobb og dermed gjøre at familieøkonomien går rundt. Det er foreløbig ganske uvanlig at menn jobber redusert for at kvinnen i familien skal kunne satse på karriere. Og kvinner som satser på karriere møter fortsatt skråblikk og spørsmål fra flere hold. Det er også en ganske vanlig holdning på arbeidsplasser at man ikke satser så mye på kvinner i 30-årene, for det forventes permisjoner og innsats på hjemmebane noen år. Og da sakker man akterut, når man da ønsker å satse noen år senere er det allerede satset på en yngre mann. Nå tabloidiserer jeg, men jeg tror ikke det bare er snakk om fordeling på hjemmebane, men også hvordan arbeidsgivere bevisst eller ubevisst tenker om kvinner og menn i den alderen hvor grunnlaget for karrieren legges.

Når det er sagt ser jeg tydelig nå at det valget jeg har gjort nå, å jobbe 2 dager i uken istedenfor å være helt borte fra jobb i permisjon har vært veldig smart karrieremessig. Jeg har unngått ute-av-syne-ute-av-sinn-effekten, og sørger på den måten for å være med i alle fremtidsplaner selv om jeg knapt jobber. (2 dager i uken med ammefri er jammen ikke mye, men det utgjør en stor forskjell å være der). Jeg tror at mer likestilling på hjemmefronten mhp permisjonsfordeling vil hjelpe på sikt, også når det gjelder lederstillinger. Når det blir naturlig å tenke at menn har en plass hjemme med småbarn blir det nok også naturlig å tenke at de godt kan ha hovedansvaret hjemme mens kvinnen i familien satser på jobb.

-ea- sa for 12år siden:

Jeg skjønner ikke helt den der greia med at det er så synd og skam å la ungene være i barnehagen til stengetid? Hvis det var meningen at de måtte hentes før, så hadde vel ikke bhg vært åpen så lenge, eller?

Teofelia sa for 12år siden:

Hvis barnehagen åpner 7 og stenger 17, så synes jeg det er lenge å benytte hele åpningstiden. Om man leverer 9 og henter 17, så er vel ikke det noe verre enn å levere 7 og hente 15.

-ea- sa for 12år siden:

Jaja, jeg tenkte det hadde å gjøre med noe av det samme forferdelige som muligens kan skje dersom ikke klærne matcher.

Lille meg sa for 12år siden:

Må det virkelig være slik? Det er ikke mer slik at man som top-topp-sjef lar det bli slik?

Jeg syns det er et svakhetstegn ved samfunnet om man må jobbe 60-timers uker hele tiden. I hvor mange stillinger er det slik? Og i hvor mange av disse stillingene er det slik at man kunne fordelt ansvaret mellom flere mennesker, slik at man i stor grad var ferdig med jobben når man dro hjem eller hadde ferie?

Jeg har selv sett at et firma i en oppstartsfase hadde en leder som ikke hadde fri selv når han reise bort på "ferie". Men etterhvert som antall ansatte økte og man derfor forlot den flate strukturen og fikk mellomledere, så ble det mindre jobb og mer mulighet for faktisk ferie.

Det er selvsagt mulig at dette ikke er like lønnsomt for hver enkelt bedrift (bedre at man sliter ut folk :snill:), men jeg tror det på sikt vil være det riktige. Jeg syns ikke det skal være nødvendig å forsake familien for å kunne være topp-topp-sjef.

Appelsin sa for 12år siden:

Det kommer kanskje an på når man leverte dem.
Jeg synes faktisk det er litt synd og skam å levere barna 07 og hente 17 hver dag. I vår barnehage er det ikke lov engang - det er makstid 9 timer.

Teofelia sa for 12år siden:

Man kan jo ikke godt nekte folk å jobbe lange dager, for at det skal være rettferdig for de som ikke vil eller kan jobbe like mye.

Cuyahoga sa for 12år siden:

Jeg hadde ikke villet jobbe i et firma der ledelsen kun var tilgjengelig mellom åtte og halv fire, virkelig ikke. Eller ikke kunne nås eller ta stilling til noe på helg eller fire uker i strekk i sommeren. Skal man sitte med det øverste ansvaret og ta avgjørelsene, så man være tilgjengelig når ting skjer.

nokon sa for 12år siden:

Nå har eg litt dårleg samvit for å starte ein tråd og ikkje følgje opp, men det har vore mykje som har skjedd både i går og dag.

Aspektet med at det tar lang tid før kjønnsforskjellane jamnar seg ut blant folk i 50-åra, sjølv om kjønnsforskjellane er snudd opp ned på dei prestisjetunge studiene, er jo veldig interessant! Det har eg ikkje tenkt på i det heile tatt, men det seier seg jo sjølv at det tar litt tid før alle dei kvinnelege studentane får opparbeida seg nok erfaring og kompetanse til å overta toppstillingane. Det er jo eit veldig viktig aspekt, som det er rart at Aftenposten-saken og andre, liknande saker ikkje tar høgde for.

I Aftenposten-artikkelen eg lenka til, står det til slutt litt om moglegheit for heimekontor og kveldsjobbing. Og det kan jo hende det ville vore lettare å kombinere karriere og familieliv, viss arbeidslivet var meir fleksibelt. Far er på jobb frå 8-16 medan mor er på jobb frå 14-20 (+ evt. overtid) eller omvendt. Dersom dette var "vanleg" ville ein heller ikkje mista så mykje av det kollegiale fellesskapet ved å jobbe til andre tider.

Cuyahoga sa for 12år siden:

Hvordan i all verden skal den løsningen du skisser sist der, bai, gi mer familietid?

nokon sa for 12år siden:

Det var Slaughter sitt løysingsforslag, ikkje mitt. Poenget var vel at dersom arbeidsgivarane er villige til å tenke meir alternativt, vil det vere rom for andre løysingar. Og eit slikt forslag gir jo ungane meir tid saman med ein av foreldra, sjølv om det ikkje blir meir tid til heile familien, gitt at ungane er saman med den av foreldrene som er heime, på dagtid (likevel, mødre som jobber deltid og fedre som jobber overtid, gir og bare meir tid saman med ein av foreldra).

Cuyahoga sa for 12år siden:

Jeg ser den, men barn begynner jo etterhvert på skolen.

Fleksible arbeidsgivere er viktig, men jeg tror ikke man kommer unna at de mest krevende jobbene krever mer enn gjennomsnittlig innsats og at det for det fleste av oss er det sånn at dersom vi skal yte ekstra mye på et område i livet over tid, så må det gå utover et annet område. Jeg tror ikke at noen kan få alt, verken kvinner eller menn.

Milfrid sa for 12år siden:

Veldig enig i dette. Jeg opplever at en del kvinner har null tro på at mannfolk kan stelle hjemme, og om ting ikke gjøres slik de ville gjort det, så gjøre det feil. Da er det ikke rart at kvinner sliter seg it som dobbeltarbeidende.

Jeg var forøvrig på vei til å bli hun bitre som ofret karrieren for mannen. Med en mann som var ganske overbevisende mht hvorfor det var logisk at vi gjorde det sånn. Og økonomisk sett hadde han helt rett. Mht alle andre aspektet tok han helt feil. Og for meg var vendepunktet da 6-åringen (gutt) sa: "det er urettferdig at mennene må worka og worka mens damene bare kan være hjemme". Et sånn verdensbilde skal ikke sønnen min vokse opp med! Ikke faen! (ikke datteren min, for den saks skyld heller).

him sa for 12år siden:

Selv har jeg en helt alminnelig jobb. Fast lønn, ingen bonuser, provisjoner eller aksjer. Jeg har i realiteten samme lønna uansett hva jeg gjør (muligens tvilsomt at jeg vil øke i lønn uansett hva jeg gjør), og jeg trenger selvfølgelig ikke å jobbe 60-timers uke. Men hadde jeg hatt en lønn som var mye mer resultatorientert, så hadde jeg kanskje - i perioder - vært nødt til å jobbe så mye.

Lille meg sa for 12år siden:

Nå vet jeg ikke hvilken bransje du jobber i og hvilken jobbsituasjon du har, men er det virkelig slik hos deg at det kun er ett menneske som kan ta en avgjørelse? Og disse avgjørelsene vet man aldri om når kommer, om det er natt eller dag, søndag eller onsdag? Eller er det mer unntaksvis? På et generelt nivå syns jeg ikke det er sunt for et menneske å aldri ha skikkelig fri. Å alltid måtte være tilgjengelig kan ikke være helt bra.

For ikke å snakke om hvilken situasjon man kommer i om denne ekstremt viktige personen skulle bli kjørt over av trikken på vei hjem. Litt redundans på viktige stillinger bør man ha.

Selv statsministeren har da ferie og er bare tilgjengelig for kriser, om jeg ikke tar feil?

Og så er det da ganske stor forskjell på om man får en fem-minutters telefon etter arbeidstid, og om man må være på jobben i 10-12 timer hver dag.

Synnemor sa for 12år siden:

Dette tror jeg er et vesentlig poeng i denne diskusjonen. Skal man ha en lederjobb med ansvar for en større bedrift/mange ansatte, kreves det ofte mye jobbing og tilgjengelighet 24/7 året rundt, også i ferien. Skal man bruke så mye av tiden sin på jobb, MÅ det nødvendigvis gå ut over noe annet - og noe annet er blant annet tid med familien. Man får ikke flere døgntimer selv om man jobber mye!

Jeg tror at det fins masse kvinner som i utgangspunktet kunne tenkt seg en lederjobb, men at mange av disse ikke er villige til å bruke så mange timer pr. uke på jobb som det kreves at de gjør fordi de da mister tilsvarende tid med barna/familien sin. Menn med lederstillinger er sikkert veldig glade i barna sine de også, men jeg tror menn er flinkere til å legge vekk den dårlige samvittigheten overfor hjem og barn enn kvinner ofte er. Min erfaring er at menn er veldig på jobb når de er på jobb, og klarer å la være å tenke på at de helst burde hentet i bhg tidlig i dag siden det ble lang barnehagedag i går. Jeg tror slike ting gnager mer hos kvinner. Kvinner vil ofte yte 120% både på jobb og hjemme, og det funker ikke over lengre tid.

Jeg ser dette i forhold til meg selv også - jeg har høy utdannelse og ønsker å bruke denne. Jeg har ambisjoner ift jobb og er opptatt av å ha en spennende arbeidsplass som gir variert hverdag, økt faglig kompetanse og god inntekt. For å oppnå dette har jeg startet egen bedrift og stått på for å få arbeidssituasjonen min slik jeg ønsker. Derimot har jeg ikke ønske om å drive bedrift innen min bransje med ansvar for masse ansatte, nettopp fordi jeg vil verne om min fritid. Jeg kan godt jobbe livskiten av meg når jeg er på jobb fra 08-16, men kveldene, helgene og feriene mine vil jeg ha i fred! Av samme grunn takket jeg nei til å søke på en lederstilling i det offentlige jeg var ønsket til før jeg startet for meg selv for et par år siden. Jeg tror jeg ikke er alene om å tenke slik som universitetsutdannet kvinne.

Moia sa for 12år siden:

En ting til som gjør det vanskeligere for menn å prioritere familie; forventningspress fra andre menn.

På jobben vår deles hvert år (på julebordet) "myk mann"-prisen ut. Denne prisen går til den mannen som i løpet av det siste året har jobbet lite overtid/ dratt fra jobb eller møte som følge av telefon fra familien (kona) / generelt prioritert familie framfor jobb. "Prisen" er ment som fleip og tull, men det er svært få menn som er særlig begeistret over å få den - og de fleste prisvinnere vil etter dette være mindre åpne om at de prioriterer familie. Det er med andre ord (iallfall på en mannsdominert arbeidsplass som min) fortsatt ansett som litt pinglete og umandig å prioritere familie. Jeg håper denne typen prisgiving forsvinner sammen med gamle sjefer. Kanskje det ville hjulpet for å ta et ørlite skritt mot familieorienterte menn og karriereorienterte kvinner.

Har dere andre vært borti denslags midler i arbeidslivet?

Som kommentar til at ledere må være tilgjengelig 24/7: mulig det gjelder en del stillinger, men langt fra alle. Mange ansatte er vant til å ta de fleste avgjørelser selv - evt. spør en av mange mellomledere om nødvendig. Denne typen lederstilling burde fint kunne fungere innen vanlig arbeidstid, men viljen for tilrettelegging til dette må jo være tilstede.

Milfrid sa for 12år siden:

:sjokk:

Heilo sa for 12år siden:

Det Milfrid sa! Sånt hører jo ikke noe sted hjemme.

Moia sa for 12år siden:

Helt enig, men som eneste dame (utenom sekretærer) har jeg ikke giddet lage spetakkel om det.:peode:

Katta sa for 12år siden:

Mannen sin forrige jobb (veldig mannsdominert) endret bonusordningen fra å være resultatorientert til å ta utgangspunkt i hvor lite man var borte. Mao en forutsetning for å få noe særlig bonus var at man ikke tok ut velferdspermisjoner eller sykt barn-dager. Det var en medvirkende årsak til bytte av arbeidsplass.

Polyanna sa for 12år siden:

Jeg syns du er helt utrolig naiv i din syn på store deler av arbeidslivet, lille meg. Og tror du virkelig at statsministeren ikke jobber utenom krisetelefoner i løpet av ferien sin??

nokon sa for 12år siden:

Terskelen for å ringe ein sjef som er på ferie, bør vere høgare enn terskelen for å spørre sjefen om hjelp når han/ho er på jobb. Men eg har vore borti kollegaer som ringte butikksjefen på ferie i Mexico (frå jobbtelefonen) for å spørre om dei kunne bytte vakter...

Guava sa for 12år siden:

Ledere som gjør seg selv uunnværlige og jobber døgnet rundt og sjeldent tar fri er ikke nødvendigvis ledere som lykkes særlig godt. Jeg har ikke dokumentasjonen her, men jeg leste en del om det i fjor. Ledere som lykkes er dem som har et relativt selvgående team under seg som deler visjoner og gjør at leder ikke trenger å selv utføre alt og være tilstede til enhver tid.

Jeg synes å huske at antall arbeidstimer pr uke over ett visst nivå ikke er en god indikasjon på hva ledere oppnår.

Hvis en butikksjef ikke utruster noen til å lede slike ting når det er ferie synes jeg ikke det vitner om godt lederskap. Noen elsker å være uunnværlige i lederrollen, men det blir gjerne bedre ledelse om man gir andre myndighet til å ta slike avgjørelser i ferietid.

Cuyahoga sa for 12år siden:

Jeg signerer Polyanna her. Og som sjef på toppen, og som den med det endelige ansvaret, så vil du vite og være informert om det som skjer. Du vil ikke høre om kontraktsbrudd, HMS-hendelser og økonomiske overstigelser uka etter at det var et faktum.

Og flere til å sitte med ansvaret? Jeg skal love deg at å ha sluttansvaret fordelt på flere hoder enn ett, enten det er på prosjektnivå, gruppenivå eller firmanivå er oppskriften på beslutningsvegring, uklarhet og frustrasjon. :liker klare linjer:

Cuyahoga sa for 12år siden:

Men det handler ikke om å gjøre alt selv, Fnatten, det handler om å være til stede for de som skal gjøre det, og som gjerne trenger støtte på sære tidspunkt.

Storm sa for 12år siden:

Men handler dette bare om tid/familie/prioriteringer? Jeg ser egentlig ikke for meg å havne i en lederposisjon med personalansvar. Det virker for meg som en utakknemmelig jobb der du må være i stand til å være ganske tøff og ikke ta ting personlig. Jeg vet ikke om det er noe en del menn kan være flinkere til?

Guava sa for 12år siden:

Som leder må man alltid være tilgjengelig på sære tidspunkt, men man er ikke noe særlig til leder om man må støtte sine stedfortredere med filleting. Da er det noe i veien med utrustningen til stedfortreder.

Å være tilgjengelig i ferier, netter og helger (noe jeg også er) er ikke noen enorm belastning dersom man bare kontaktes når det er alvor.

Å bli kontaktet om bytte av vakter og filleting kan være belastende.

Guava sa for 12år siden:

Man kan fint ha klare linjer i en organisasjon og samtidig delegere bort temmelig mye. Dersom målstyringen er god trenger ikke leder involveres i absolutt alt. Hvis for mye makt og kunnskap er samlet i en person blir organisasjonen ekstremt sårbar.

m^2 sa for 12år siden:

Jeg har opplevd at alle "damene" ble kalt opp på julebordet for å få en egen gave fra adm.dir, også viste det seg at "damene" ikke inkluderte meg, siden jeg hadde samme stilling som alle mennene og ikke støttefunksjon slik som de andre damene :snill:.

Jeg har også opplevd at de samme damene inviterte til dametreff utenom jobb, hadde fast "damekaffepause" på jobb, og sparte fast til "dametur". Uten at jeg ble bedt, siden jeg hadde "mannejobb". :snill:

Sånn er det å være eneste jente i mannsdominerte yrke - og yngst, tror det har noe å si også. (det er en stund siden da)

m^2 sa for 12år siden:

:nemlig:

løve70 sa for 12år siden:

Moia og m^2: Vi har tydeligvis en ganske lang vei å gå fremdeles her til lands..:( Jeg har heldigvis til gode å oppleve noe liknende.

På min arbeidsplass er det flere av fedrene som har tatt lengre permisjon enn obligatorisk og flere jenter (enn meg), som har tatt kortere permisjon.

Slettet bruker sa for 12år siden:

Moia, hvor i alle dager er det du jobber? :sjokk:

Dette kunne skjedd hos oss også. Ikke det med gave fra firmaet, men at damene på jobben ekskluderer meg er en fullstendig regel. Jeg er jo ikke dame, jeg er ingeniør. Ingeniører er menn, ergo - do the math. Og det må ingeniører gjøre, for damer gjør ikke matte. :knegg:

Jeg gir fullstendig beng. Jeg er ikke dame på jobb. Mennene rundt meg er i mine øyne ikke menn. Vi er folk som jobber sammen. Jeg hadde antagelig følt meg kjemperar ute på kveld med Damene. (De pleier ha noen middager og greier som jeg ikke blir bedt på.)

Dog ser jeg at det er et utslag av kvinner er kvinner verst på jobben hos meg altså. Firmaet ellers og særlig ledelsen ville aldri funnet på å særbehandle ut fra kjønn under noen omstendighet. De er ryddige til fingerspissene. Og jeg drar strengt tatt heller på Kaizers og rølp med gutta enn på revy og tapas med damene.

Slettet bruker sa for 12år siden:

Eh. Kvinner og karriære var det ja. :sparke:

Jeg er en av dem som kunne gjort mer ut av meg om jeg ville. Jeg har utdannelsen, erfaringen og på sett og vis ambisjonen til å drive ting ganske langt. Likevel sitter jeg i samme stilling ørten år på rad. Grunnen er enkel - jeg stortrives der jeg er. Jeg har rett og slett lyst til å fortsette å gjøre det jeg gjør. Jeg vil ha masse ansvar og myndighet, men jeg vil ikke ha ansvar for andre. Og sånn har jeg det, så da blir jeg jo der jeg er. Ikke er høyere lønn noe som betyr noe heller - jeg tjener greit nok.

m^2 sa for 12år siden:

Ja bevares, jeg har det mye bedre med gutta enn med Damene, så noe stort savn har det ikke vært :nemlig:

Lille meg sa for 12år siden:

Den kommentaren finner jeg upassende, Polyanna. At du har andre erfaringer enn meg betyr ikke at jeg er naiv. Mange av de sjefene jeg har kjennskap til, kvinner som menn, klarer helt fint å ta seg av familie samtidig med at de er sjefer. Man må ikke ha en halvveis hjemmeværende kone for å kunne være leder for et firma.

Men det er klart at det hjelper. Jeg bare tror ikke det er nødvendig. Jeg tror det er fullt ut mulig å være leder for relativt store firma, og likevel ta seg godt av familien. Det har noe med hvilken stil man har som leder og hvordan et firma er lagt opp. Ikke alle firma legger opp til at man skal jobbe livet av seg.

Jeg blir sittende her og lure litt på hva man egentlig mener med kvinner og karriere. Hva vil det si å gjøre karriere, egentlig? Må man være leder, eller er det nok å "bare" være en halvveis uerstattelig ekspert? Eller gjør man karriere om man, som jeg mener noen var innom, for eksempel ønsker å satse på en musikkariere eller en annen form for kunstkarriere? Uavhengig av hvor bra man livnærer seg av denne karrieren?

him sa for 12år siden:

Når jeg hører uttrykket "gjøre karriere" så tenker jeg at det er noen som ønsker å arbeide seg opp i et hirarki, ikke nødvendigvis noen som ønsker å tjene mye penger, men å komme seg "opp og frem". Og det kan man selvfølgelig gjøre innenfor alle fagfelt, men jeg tror det er mye vanskeligere å gjøre dette innenfor musikk enn innenfor jussen. Rett og slett fordi nåløyet er trangere, og at det er et mindre sjikt i nivået under.

Teofelia sa for 12år siden:

Selvsagt må man ikke være sjef for å gjøre karriere: musikere og forskere er andre eksempler på yrkesgrupper der man må jobbe knallhardt og langt over normal arbeidstid for å være en ener på sitt felt, men der det store flertallet har vanlige jobber og fint klarer å kombinere familie, jobb, hytte og husarbeid.

Og om det er tilfredsstillende å bare være "god nok", eller om man går for toppskiktet, er jo et sørsmål om både evner, omstendigheter og valg.

Polyanna sa for 12år siden:

Visst finnes det lederjobber som ikke innebærer 70-timersuker. Men der det er snakk om stillinger som det er stor konkurranse om beinet, så hjelper det jo ikke om jobben teoretisk kan gjøres på 40 timer, når andre er villige til å selge mer, reise mer, bidra mer, levere mer til kunder og få iverksatt større ting og altså skape mer verdi for selskapets eiere.

Innen forskning må du publisere mest, undervise mest, være mest tilstede på konferanser og rett og slett levere mest for å i det hele tatt få jobbe.

Du blir ikke partner i thommesen eller Selmer på 40 timer i uka. Ikke 50 heller. Du er heldig om du slipper unna med 60. Samme med McKinsey, BCG, for ikke å snakke om Baine. (hvis du ikke jobber "deltid" = 40-50 timersuker, men da bruker du dobbelt så lang tid som de andre og må slåss for fritiden din hver centimeter av veien). Fordi det alltid vil være noen som er villige til å jobbe hardere og dermed oppnå mer. Skal du være partner i et partnereid selskap så skal partnerne vite at du vil dra din del av lasset. Og bidra med like mye som dem. Investment bankers, samme sak. I private Equity-selskaper har de tre uker til å vurdere om de skal gjøre investeringer på fra 100 millioner og oppover, og hvor mye de vil betale for dem. Det kan ikke gjøres om de jobber 8-4.

Skal du til topps i Akersystemet så kreves det en intens tilstedeværelse, leveranser med tighte deadlines, tilgjengelighet, superhøy kvalitet og at du VIL mer enn de andre som også vil. Og at du hopper når Røkke sier Hopp.

Sånn er det i mange, mange yrker. Å si at det ikke BURDE være sånn syns jeg er naivt. For det ER sånn.

Angelique sa for 12år siden:

Jeg har gjort karriere der jeg arbeider.
Privat IT-selskap som er en av de fire største forhandlerne til Visma. Mitt arbeidssted er i Oslo. Nå er jeg alene med barn, og det er de siste to årene min karriere har skutt fart, mens jeg har vært alene. Vil påstå at jeg bruker like mye og god tid på barna.
Et veldig mannsdominert yrke har jeg også.

Vil bare nevne, siden det var endel prat om professorer. Min kusine ble professor i medisinsk genetikk da eldste var 4,5 år, og yngste bare noen måneder. Hun var kun 39 år da hun ble professor.
Hun bruker like mye tid på barna som andre mødre med jevnaldrende barn.

Milfrid sa for 12år siden:

Som ekskona til en partner i et fond kan jeg bare si at Poly langt på vei har rett. Man kan ikke bare velge å jobbe mindre. Man kan ikke bare legge bort telefon og mail og si at man vil jobbe normale arbeidsuker. Det er rett og slett ikke sånn det fungerer. Og det nytter ikke å si "jeg har ferie", om selskapet man har investert penger i går tom for penger. Da må man jobbe ræva av seg for å holde liv i selskapet, om man aldri så mye er på ferie med familien. Fordi hvis ikke er det mennesker som ikke får lønn, selskap som går konkurs og investeringer som ryker. Og da har man ikke gjort jobben sin. Ikke kan man delegere der videre til kolleger heller, for disse har for de har mer enn nok å gjøre selv. Og ikke den kjennskapen man trenger for å gjøre jobben.

Min eks begynte med ganske greie uker, og så ble det bare mer og mer og mer.

Konklusjonen? Har man en sånn jobb må man ha en kone som jobber lite, om man vil ha en familie. Der blir vanskelig den dagen man får en kone som ikke synes at det er ok at man jobber så mye, og at kona må velge bort sist og dra lasset. Eller så må man velge å ansette noen som kan dra lasset på hjemmebane. Vi kunne selvfølgelig ha valgt å gjøre det siste, men jeg syntes det ble helt feil overfor barna. Så jeg valgte å parkere karriere og konsentrere meg om ungene. Med støtte fra eksen, for det var jo det mest logiske, økonomisk sett. Jeg er temmelig sikker på at det var hovedårsaken til at ekteskapet mitt røk. Jeg ble sur og bitter, han levde et liv der jeg bare ble en del av kulissene.

Den tabben skal jeg aldri gjøre igjen gitt. Og han insisterer på at det skal ikke han heller. Vi får nå se.

Slettet bruker sa for 12år siden:

Hos oss er det faktisk ingen som jobber så lite som sjefene. Men så mener vi som tar jobben på alvor at ledelsen er noen slappe sniker også da. :knegg: :fagidiot:

him sa for 12år siden:

Slettet bruker sa for 12år siden:

Jeg tror også det stort sett er sånn.

Men klart - man har også noen steder der det er rom for superledere som vil opp og frem og til topps som da kjemper i knallharde markeder og som jobber ekstremt. Det er sikkert noen sånne oppover i hierarkiet hos oss også, vi bare ser dem ikke vi som tilhører bånnslammet.

LaBanga sa for 12år siden:

Nettopp! Og det er jo stor forskjell på toppledere i store private, gjerne børsnoterte selskaper, og for eksempel det offentlige, hvor jeg jobber. Det er klart, de har mer ansvar og en forventer at de er tilgjengelige ved kriser. Men de har da ferie med noen som fungerer for dem, og de kan også gå hjem kvart på fire som vi andre. Jammen får de ikke avspasere plusstiden sin også (overtid får de ikke). Min siste kvinnelige sjef hadde også tid til barna sine, men mannen jobbet redusert (80 %) en stund nettopp pga. barna.

Harriet Vane sa for 12år siden:

Jeg har hatt lederstilling og det var utrolig kjekt. Jeg vil gjerne ha det igjen. Selv om det innimellom var opp mot 80 + timer i uken. Det var så spennende og nei, man kan ikke skru av når det er helt krise. Man må fikse.

Men jeg skal ikke ha den typen stilling mens jeg har barn under skolealder med ganske store primæromsorgsbehov. Mannen min vil heller ikke ha lederstilling nå. Vi prioriterer tid sammen og tid med ungene. Vi driver heller ikke med mer skiftjobbing enn høyst nødvendig, siden vi mene det viktigste er at alle sammen er sammen, ikke bare at barna er mest mulig hjemme.

For vår del er det en forholdsdødare å være mye fra hverandre, og det var en av grunnene til at vi flyttet fra Oslo og mannen byttet jobb til en som innebar mindre kvelds- og helgejobbing. Det er også en forholdsdødare for oss å ikke dele likt på husarbeid, praktiske ting, henting og bringing. det er VI som har fått barn, ikke bare jeg.

For min del er det kjempeviktig å utnytte mitt fulle potensiale. Jeg vil være med å bidra til samfunnet så godt jeg kan. Akkurat nå er det i form av å gjøre en grei jobb, forsørge familien og ta vare på ungene mine. Om noen år blir det kanskje noe annet.

Politikken er den arenaen jeg kjenner best og der er det umulig å jobbe 40 timers uke. Det er umulig å ikke ha reisedøgn. Møtedagene på Stortinget eller i fylkesting/bystyrer/kommunestyrer er lange, forberedelsene må gjøres mellom andre oppdrag, man har forpliktelser overfor partiorganisasjonen lokalt og nasjonalt, man har verv i organisasjonen og utenfor, man skal være aktiv i fht media og sosiale medier, man skal ha tid til å møte lobbyorganisasjoner, privatpersoner og representanter for ulike grupper og interesser, man skal gjøre research, hospitere på arbeidsplasser, drive valgkamp, reise på komitereiser og på toppen av det hele er man gjerne arbeidsgiver, skal løse store og små konflikter i organisasjonen og drive valgkamp. Man MÅ være tilgjengelig for kommentarer, man kan ikke melde seg ut, da er man ferdig.

Sjalala, sier jeg bare.

Teofelia sa for 12år siden:

Selvsagt er det ikke alle ledere som jobber avsindig mye (eller tjener avsindig mye penger, for den del). Ingen forventer at en barnehagestyrer eller avdelingsleder i offentlig sektor jobber 80-timersuke. Ikke tjener de syvsifrede beløp heller, og det er klart de har ordentlig ferie.

Med det at det er fint mulig å kombinere barn og karriere som avdelingsleder i kommunen eller som barnehagestyrer, er jo ikke det samme som at det derfor bør være mulig i alle andre typer jobber.

Heilo sa for 12år siden:

Det er fullt mulig for en barnehagestyrer å jobbe 80-timers-uke, måtte være tilgjengelig på telefon til alle døgnets timer og ikke kunne ha ordentlig ferie. :erfaringsbasert kunnskap: Spørsmålet er om det er nødvendig å organisere virksomhet på den måten for å kunne være en god leder. Selv om jeg ser at det er vanskelig å forandre store strukturer alene, og selv om det er forskjell på ulike typer lederjobber, så tror jeg faktisk det er for enkelt å si at "det er bare sånn det må være å være leder".

Jeg synes ellers at denne debatten er litt vanskelig å gå inn i. Det er mange forskjellige ting som spiller sammen som gir de statistiske utslagene som HI tar opp. Jeg tror ikke det er så enkelt som å la tida gå så vil ting forandre seg. Det handler om arbeidsfordeling i hjemmet, kjønnsrollemønster, forventinger, diskriminering på noen arbeidsplasser osv. Mye av dette er individuelt, noe er strukturelt, og noe handler om organisasjonskultur og organisering tror jeg.

Selv kan jeg si at jeg synes det er vanskelig å få kabalen til å gå opp med egne karriereønsker, mannens karriereønsker, hensyn til ungene og egne forventinger til hva det vil si å være god mor, ha et ok familieliv og være et samfunnsengasjert menneske. Døgnet har ikke nok timer til alt, det må velges, og noen ganger gjøres nok ikke valgene med tanke på hva man ideelt synes er riktig men ut i fra hva som der og da reelt oppleves som mulig...

vixen sa for 12år siden:

Min mor er "bare" leder i offentlig sektor. Hun er enhetsleder for innvandrertjenesten i en kommune. Hun er tilgjengelig til alle døgnets tider egentlig. Selv om det ikke er hver helg så er det ganske ofte hun må opp på natt/kveld når noe skjer. Om det er slåssing på mottak eller hun må låse opp for politi som skal hente ut folk. Ekstra ferieuke får hun da, men hun klarer jo aldri å ta ut all ferien så hun overfører jo hvert eneste år.

Jeg er veldig glad i fleksitid og normal arbeidstid nå skal jeg innrømme, men ønsker nok en mer spennende jobb på sikt.

Teofelia sa for 12år siden:

Jeg mente ikke å si at det ikke finnes ledere i offentlig sektor som ikke jobber mye, jeg mente å dra det frem som eksempler på type lederjobber der det er relativt lett å kombinere lederstillinger med familieliv, hvis man ønsker.

Og de fleste som har en utfordrende jobb, jobber mye i perioder. Det er ikke det det er snakk om. Jeg jobber periodevis 60-80 timer i uka, men så kan jeg ta det helt med ro i andre perioder, avspasere og få timekontoen i balanser i løpet av jule- påske- og sommerferien, for eksempel.

Lille meg sa for 12år siden:

... Som er litt av mitt poeng. Jeg vet at det i enkelte bransjer er ganske tøffe forhold, men da er det jo ofte det for nærmest alle ansatte, fra topp til bunn, er det ikke slik? Aksjemeglere, for eksempel. Jeg kan ikke tenke meg at det er særlig kult om man har familie. En bekjent av meg jobber et stykke opp i systemet, og hans mulighet til ferie er omtrent fraværende. Først er det møter før børsen åpner. Så er det hurramegrundt mens børsene er åpne, og så er det analyser og rapportering etter at børsen har stengt.

Rent personlig klarer jeg ikke å se at dette er noe å hige etter, men selvsagt er ikke denne typen jobb forenelig med familieliv.

Men det er klart. Hvis definisjonen av å "gjøre karriere" er at man forsaker familie, så blir det fryktelig vanskelig for kvinner å gjøre karriere uten å, eh, forsake familien. :o

Hvis man har litt andre definisjoner, så vet jeg at det er fullt mulig å være ganske godt oppe i ymse system uten at familielivet må forsakes. Og jeg vet også at det er fullt mulig å tilrettelegge bedre. Som smilefjes skrev - i noen bedrifter kan det virke som om sjefene er de som jobber minst!

Appelsin sa for 12år siden:

Det er da ikke akkurat timetallet det kommer an på heller. Noen kan oversette bøker eller sy bunader og ha et timetallet som langt overstiger 37,5 og likevel kunne hente, bringe, legge barn og lage middag hver dag.
Bare sånn for å ha sagt det. Mannen min kan jobbe mye på kveldene uten at det går ut over barn og familie. Men det lille kvarteret han "bare skal" midt i rushet får større ringvirkninger som er vanskelig for meg å skulle tåle dag ut og inn.

Katta sa for 12år siden:

Enig, Appelsin, man kan jobbe ganske mye, det er tidsrommet mellom 16 og 19 som er kritisk.

Slettet bruker sa for 12år siden:

Det er min erfaring også. Jeg har ganske normalt ekstremt lange arbeidsuker, og ifølge familien går det veldig fint. (Jeg jobber om natta.)

Teofelia sa for 12år siden:

Helt klart. Vi har hatt et prinsipp i ti år nå, om at overtid gjøres alle andre tider enn mellom 16-21 og på dagtid i helgen. Det fungerer fint fordi vi har fleksible jobber og fordi det ikke spiller en rolle når på døgnet jobben gjøres.