På søndag arrangeres det mengder av konserter, samlinger og lignende. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan oppmøtet på disse kommer til å være. Er vi like opptatt av dette et år senere? Forsvant fokus etter prosedyrene i rettssaken?
Kommer du til å stille opp i rosetog og på arrangementer på søndag?
Jeg kommer ikke til å delta på noe arrangement, men det er ikke fordi det ikke berører meg. Offentlig sørging er ikke helt min greie, men jeg synes det er fint at det er et tilbud til de som finner trøst i sånt.
Nei, jeg kommer ikke til å delta.
Det er dog absolutt ikke et tegn på at jeg ikke er engasjert - jeg er absolutt engasjert. Jeg bare skal ikke gå i tog eller synge Lillebjørn Nilsen.
Nei, jeg mener på ingen måte at det er obligatorisk å møte opp på noe slikt for å vise engasjement. Egentlig lurer jeg mest på om det rett og slett arrangeres for mye.
Jeg var ikke med på noe offentlig for ett år siden heller, og kommer nok ikke til å delta på noe nå heller. Men mulig jeg ser minnekonserten søndag kveld på tv.
Jeg synes det er viktig å markere dagen, for å si det først.
Jeg synes derimot ikke det er så stilig når det blir arrangert konserter bare fordi det er så gøy å arrangere, med artister som er desperate etter spilletid. Til tider føler jeg at denne datoen og følelsene i folket blir utnyttet, og det liker jeg ikke.
Her i byen skal det skje "noe", men jeg aner ikke hva. Sønnen min kommer hjem fra ferie den dagen, så jeg tviler vel på at vi skal delta på noe. Tror ikke jeg hadde gjort det uansett, jeg er ikke "offentlig".
Ikke rosetog eller noe sånt. Vurderer å gå på noe i Regjeringskvartalet dersom kolleger skal dit - men egentlig tror jeg ikke det blir noe av. Mitt eget engasjement for dagen er primært knyttet til egne og kollegers opplevelser, så noen minnekonsert blir det ikke snakk om.
Jeg var med på Rådhusplassen og rosemarkering 25. juli i fjor, det føltes veldig riktig. 22. juli i år er vi på hyttetur, men jeg tror uansett ikke jeg hadde deltatt i noen markering. Det er ikke noe jeg føler behov for nå. Jeg tror dagen blir brukt til ro og ettertanke, og muligens det å følge med på markering på TV.
Ikke egne opplevelser på 22. juli, kan jeg jo legge til, men min egen opplevelse av det som skjedde 22. juli. Jeg tror ikke jeg ønsker meg å delta i noen stor felles markering eller minneseremoni, det ligger ikke helt for meg.
Vi er fortsatt på ferie den dagen men ville møtt opp om det var noe offentlig i sentrum på dagtid hvor gutta også kunne vært med, om vi var hjemme.
Har hørt noe om konsert med Bruce Springsteen men har ikke sjekket så nøye.
Vi var på Universitetsplassen den mandagen etter i fjor, da de hadde skriving i minneprotokoll. Synes det var fint å være der.
Jeg er i utlandet på søndag, og synes egentlig at det er greit. Jeg ville deltatt (sannsynligvis på Rådhusplassen), og jeg ville blitt så trist og fortvilet.
Vi var ikke med på noe i fjor heller. Da reiste vi til utlandet den 21. juli og var borte i 17 dager.
Nei, ikke direkte. Men jeg skal på Melissa Horn-konsert i Hamardomen. Det er jo ingen 22. Juli-markering, altså, men etter minnekonserten forbinder ihvertfall jeg Kungsholmens Hamn med 22.juli.
Kommer ikke til å delta på noe, nei. Det er annet som gjør 22. juli til en "rar" dag i min familie i år. Deltar sjeldent på slike ting offentlig forøvrig, og til søndag venter familiebursdag, så fokuset blir noe annet enn terror.
Jeg tror veldig mange er opptatt av 22. juli og vil markere dagen på ulike vis, men det er ikke sikkert like mange føler behov for å gjøre det i form av store minnemarkeringer og konserter som i fjor? Jeg vet ikke, jeg. Jeg ville veldig gjerne gå i rosetog i fjor, men hadde bitteliten baby og orket rett og slett ikke folkehavet. På søndag er jeg aleine hjemme, og gruer meg til det fordi jeg vet at jeg kommer til å være sterkt preget av dagen og savne familien min. Jeg kunne forsåvidt tenkt meg å være på Rådhusplassen, men jeg har ikke helse til sånt om dagen, så jeg ser nok konserten hjemmefra med tente lys på bordet.
Joda, jeg har vært med på nok arrangementer til at jeg vet at mange av dem arrangeres fordi arrangøren syns det er gøy. Jeg innbiller meg at 22. juli vel så mye handler om et behov for å vise ofrene at de ikke er glemt og at vi fortsatt sørger med dem. Men kanskje tar jeg feil? :vetikke:
Hadde jeg vært i Oslo ville jeg gjerne ha vært med på noe. Jeg har følt veldig sterkt at angrepet på Regjeringsbygget var et angrep på MIN by, og er lei for at jeg ikke var i byen i fjor. Og jeg hadde ønsket å markere det i MIN by med andre oslofolk.
Selve hendelsene, totalt sett, føler jeg kanskje mindre for å markere sammen med andre. De er emosjonelle på en annen måte.
Jeg tror vi kommer til å dra til Rådhuset. Selv om jeg er usikker på om det rent praktisk egner seg med ganske små barn.
Vi var ikke i Oslo den 22. juli i fjor, så jeg synes på en måte at vi har gått glipp av noe ved ikke å være med på rosetoget ol. Vi var ved Domkirken senere, og det var fint.
Jeg skjønner det. For min del hadde det ikke trengt å være noen konsert, bare det er noe felles man kan møte opp til. Det er flott at sanger som har fått en veldig spesiell betydning for pårørende og overlevende og for folket generelt kan bli spilt. Jeg bryr meg egentlig katta om popularitetskonkurranser og kniving blant artister i denne sammenheng. Hvis det er slik, får det være deres (artistenes, managerenes, whatever) sak, og ikke noe jeg gidder å la gå inn på meg. Jeg var ikke med på Rådhusplassen i fjor, pga minstemann, men har veldig lyst i år.
Nei, vi gjør nok ikke noe ut av den dagen. Vi kjente ingen som var der og ingen som er berørt.
Kanskje blir dagen brukt til å minnes de vennene vi selv har mistet i vonde omstendigheter det siste året. Vi har mistet tre gode venner etter den 22. juli i fjor.
Synes det er viktig å tenke på at det også er mange andre som sørger, som har mistet noen i kreft, ulykker eller drap.
Jeg synes det er helt naturlig og nødvendig at dagen markeres, men jeg kommer ikke til å ta del i det nå.
Jeg kommer ikke til å være med på noe offentlig arrangement.
Jeg syns det er så trist og fælt og jeg orker ikke sørge/minnes/markere i offentlighet.
Men jeg syns det er riktig at det blir arrangert markeringer. Men jeg skulle ønske det ble arrangert i litt mer "stille" former og ikke som show. Jeg syns en del av arrangementene blir mer show enn markering. Men det er kun egen oppfatning altså. Jeg forstår at mange setter pris på at det blir gjort litt stort.
Jeg kommer ikke til å være med på noe, det kommee til og være kaos rundt her vi bor, kirken blir nok full og dwt skal transporteres en hel drøss med folk fra parkeringsplassen rett her borte og ut til Utøya. Vi holder oss derfor hjemme og maler hus.
Ja, jeg skal være med på arrangementer i hjembyen. Var med på markeringer i fjor, og det føles riktig å være med på ett årsmarkeringen. AUF-tilknytningen er fremdeles sterk, og når mange av mine AUF-venner er direkte berørt både i regjeringskvartalet og som foreldre til ungdommer på Utøya, så blir det ekstra nært. Jeg har vel ikke helt fordøyd det som skjedde i fjor, og synes dette året har gått veldig fort. Jeg håper at disse minnemarkeringene, landet over, er en trøst for alle de som er berørt.
Nei, skal nok ikke det, selv om markeringen i Oslo helt sikkert blir fin og verdig. Jeg frykter mer logistikken rundt det jeg, liker ikke store menneskemengder og kaos. :har mareritt om Rådhusplassen nyttårsaften 1999:
I min kommune skal det avdukes minnemonument samt avholdes en konsert. Jeg skal dit sammen med moren min. En kollega mistet sønnen sin 22. juli og jeg vil gjerne støtte henne samtidig som jeg synes det er et fint arrangement. Jeg gikk også i fakkeltog etter 22. juli ifjor.
Nei, vi er i Polen så det blir vanskelig. Feirer også bryllupsdag den dagen, så vi fokuserer nok mer på det.
(Litt på siden: Det er ganske interessant å være norsk i utlandet etter 22/7. Når taxisjåfører osv spør hvor vi er fra, og vi sier Norge, sier de "Aah, Breivik!" og nikker alvorlig. :nemlig: "Very sad, very sad." )
Jeg tror nok jeg kommer til å dra på på den her i byen. Jeg kjenner flere berørte og som gammel AUF-er synes jeg det er fint å markere dagen sammen med andre "partikollegaer". Vi var på hytta i fjor på dagen og er der denne helga også, men vil prøve å komme tilbake. Tenk at et år er gått allerede.
Nei, jeg tror jo det hovedsaklig er derfor. Og det synes jeg er viktig. Veldig viktig.
Det er de andre som irriterer meg. De som slår mynt, bokstavelig og symbolsk, på andres sorg og ønske om å være med i et fellesskap. Det så man jo masse eksempler på allerede rett etter 22. juli.
Men jeg er kanskje i overkant rask med å trekke andres motiver i tvil.
Det overrasker meg ikke at folk har ulike motiver for å ville arrangere eller være med. Jeg synes det er sånn mange andre steder enn i forbindelse med 22. juli, og da overrasker det meg ikke at det er sånn her heller.
Jeg tror ikke alle politikere er politikere bare for å redde verden eller nabolaget og jeg tror ikke alle ledere bare har ambisjoner om å drive selskapet godt og tjene masse penger til eierene. Jeg tror det ligger en viss grad av egen motivasjon der, at man gjør det for seg selv. :sikker gammel:
Det er mange arrangementer, men det er heller ikke så veldig rart tenker jeg. Mange lokalsamfunn er sterkt berørt. I små lokalsamfunn blir det veldig nært og jeg opplevde i alle fall hos oss at det ble en veldig god markering. Svært mange av dem som kom (bortimot 1500) var berørt på en eller annen måte.
I store byer oppleves det kanskje annerledes enn i små samfunn hvor relasjonene er tette?
Det er nok absolutt mulig. Jeg mente virkelig ikke å si at jeg synes det var tullete med alle disse arrangementene, jeg bare får dårlig smak i munnen av de jeg har observert hvor det har vært svært vikarierende motiver for arrangementet.
Nå kjenner jeg bare til noen lokale arrangementer og ikke til de store arrangementene i byene. De jeg kjenner til er arrangementer som er planlagt tett sammen med etterlatte, overlevende og med AUF.
Forsåvidt er det jo gjerne også sånn at de som har vært på spesielt de arrangementene jeg har i tankene har synes at det har vært supert og flott, og da er vel "mission accomplished". Det kommer jo ikke frem til gud og hvermann i hvilken grad "bakmennene" prøver å utnytte ting for egen vinning i svært stor grad uansett.
Jeg skjønner godt hva du mener, Maverick. At folk virkelig arrangerer konserter o.l. mer for publisitet enn for et genuint ønske om å markere dagen, er jo skikkelig usmakelig. Det er jo med på å utvanne hele dagen.
Dette synes jeg derimot er en veldig rar uttalelse. Skal ikke de som ønsker å markere dagen fremover få lov til det da, liksom? Tror du sorgen og fortvilelsen til de som er tett på bare forsvinner etter ett år? Dette forsvinner jo aldri.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.