7 åringen min er så kresen i matveien at jeg tror det rabler litt smått for meg snart.
Hun spiser jo ingenting, lager jeg middag som ikke innehar pølse, så skal hun ha brødskive istedenfor. Greit hun spiser NOE annet enn pølse, men det føles faktisk ikke sånn ut.
Det hun ønsker til middag
Kjøttdeig (MAKS 4-5 BITER av kjøttdeigen)
Pølse
Spaghetti
Potetmos
Makaroni
Fiskepinner
Pommes frites
Og det er strengt tatt det hu spiser.
Og det siser seg jo selv at det er ikke lett å ha noe varierendes kosthold hvis hun skal få det hun ønsker hver dag.
Kylling spiser hun ikke, vel ja så lenge den ikke kommer levert og heter McNuggets, da går 2biter ned. Ikke flere.
Ketchup er glemmesak.
ALL kjøtt er totalt uaktuelt.
Vanlig grøt kan hun spise 2-3 skjeer av så takk for meg.
Annen grøt er uaktuelt.
Hun er jo livredd for å smake på noe også.
Skulle jo tro jeg prøvde og forgifte hun. :rolleyes:
Gjør ikke det altså. :p Men når man ser på hun innimellom skulle man tro det var det jeg prøvde på og at hun derfor unngår maten min.
Hun har jo ikke så voldsomt med kjøtt på kroppen heller. Ikke så rart i og med at mat er fandens verk. :rolleyes:
Så hva gjør man egentlig?
Snakka med helsestasjonen og de sa bare "Hun får nok i seg det hun trenger". Ja men strengt tatt ikke helt det som er greia her, jeg ønsker gjerne og kunne tilby litt variert mat da vi andre i huset spiser alt. Og drive og lage 2 middager føler jeg blir en smule dyrt og unødvendig. Og jeg vil jo at hun skal lære seg og spise annet. Men hun blånekter og smake på ting.
Har ikke så mange gode tips, for Knerten min er også så kresen at jeg blir sprø. Han spiser kjøtt, fisk og kylling hvis det er "rent" (takk og lov). Han nærmer seg pasta og ris; ikke potet. Grønnsaker og frukt er verdens styggedom. Det samme gjelder saus med unntak av ketsjup. Vi får omsider i ham brød med leverpostei og salami som eneste pålegg.
Vårt fokus er på at det ikke er lov til å klage og sutre. Lenger har vi foreløpig ikke kommet. Alle måltider inneholder noe han i prinsippet kan spise. Vi serverer ingen alternativer (les: brød).
Og så får han uhemmet mye skryt hvis han tør prøve noe nytt. Det skjer ikke så ofte, men oftere nå enn før.
Her må det smakes på men er lov å spytte ut om deter ordentlig ekkelt. Er ikke lov å si liker ikke før en har smakt og en må smake hver gang. Holder ikke at du ikke likte det sist ( med mindre det er noe som ungen virkelig vemmes av). Her hjelper det litt når barneg kan velge middag (da kommer jeg med forslag som hun kan velge fra ellers blir det risgrøt til alle måltidene). Det hjelper når hun er med på å lage maten. Det hjelper at hun får ta selv det hun vil ha (men en skal spise det en tar til seg). Det hjelper å ikke blande maten men ha alt hver for seg i små skåler. Hun må ikke ta ALT men noe skal spises. Annen mat tilbys ikke.
Men det jeg liker aller best er å gjemme ting de "ikke liker" oppi mat som de liker. Søk etter sneaky chef to the rescue på nett. Lover det er verdt søketiden din..
Vi har alltid noe tilbehør til som han spiser, enten brokkoli,gulrot,salat, potet,pasta el. Da er det noe han kan spise selv om han ikke spiser selve middagen. Vi presser han aldri til å smake, men oppfordrer han til det. Jeg synes det er en uting å presse barn til og spise, heldigvis er barnelegen enig med oss i det.
Her liker hun noenting bedre enn andre, feks ketchup,mais,tyttebær,saus osv.. Disse tingene sier jeg "hører til" den tingen jeg vil hun skal spise. Eks ingen saus uten ris, de hører sammen. Ingen ketchup uten kjøtt, de hører sammen. Ingen tyttebær uten potet osv... Og noenganger dersom hun er veldig flink til å spise (enten det er mye mat eller uten mas, eller om hun sitter veldig fint ved bordet) så sier jeg at hun var så flink at hun må få dessert. Sier aldri at hun får dessert dersom hun spiser for jeg vil at hun skal spise middag fordi det er middag. Belønningen kommer uanmeldt etterpå om du skjønner. Ikke hver dag heller og ikke alltid veldig usunt.. Is, kjeks, melon, jordbær eller fruktsalat (med eller uten vaniljesaus) eller annet som sees på som "dessert". Er som regel opplevelsen av å få belønningen som gjør størst inntrykk her. "jeg var flink derfor fikk jeg dessert".
Noen usunne ting kan lages selv og dermed blir de sunnere (eks fiskepinner og kyllingnuggets) mens andre ting kan paneres (svinekoteletter kan paneres og stekes i ovn, kyllingfilet kan paneres og stekes i stekepanne). Bruker en da litt grovt i raspen hjelper det mtp fiber og på å øke sunnheten.
Min lille kresenpinne på snart fem år spiser heldigvis både kylling og laks i tillegg til selvfølgelighetene som pølse, kjøttkaker etc.
Det som er stor krise er saus. Kommer det litt saus på er det ikke snakk om å smake engang. Han han ellers nødes til å smake på ukjente grønnsaker etc. Begynner å bli godt vant med "må smake"-regelen vår.
Jeg mater innimellom. Når han sier han er mett eller liker ikke, putter jeg maten i munnen på ham. Da går det også ned noe av det han ikke er superbeigeistra for men liker. Sånn som ris, poteter, gulrot, brokkoli, mais etc.
Jeg pleier å forsyne ham med det meste, også må han smake på ting som jeg vet han har spist/likt før. Fx avocado og agurk. Søte småtomater legger jeg på tallerkenen hans i håp om at han spiser det en gang (han har helt tomatvegring og nekter til og med ketsjup hjemme fordi det er bilde av en tomat på flaska - på fx mcdonalds er nemlig ketsjup helt greit) - det rare er at de ofte forsvinner uten at jeg har lagt merke til at han spiser dem, men jeg tror nok det er hans tomatglade storesøster som mer enn gjerne stikker gaffelen sin i de tomatene som er på lillebrorens tallerken også. :knegg:
Men det hun spiser består av de 6-7 tingene jeg har ramset opp.
Ja også tomatsuppe går ned.
Men for meg er tomasuppe i seg selv ikke noe favoritt som jeg vil ha hver dag. :humre:
Og syns gjengangeren i matveien hos hun går på usunt.
Kom med noe fisk (Ikke fiskepinner) og hu ser rart på deg.
Kom med ketchup så går hu fra bordet hvis det kommer på maten hennes. Men hun spiser tomater.
Hamburger har hun aldri smakt, og nekter og smake.
Fiskekaker har jeg glemt og nevne, det prøver jeg jo da å ha hvertfall en gang i uka, og da spiser hun fiskekaker men ikke grønnsakene eller potetene til.
Blæææ.... Fatter ikke hvordan jeg kan ha fått to så forskjellige unger. :p Hu yngste spiser ALT. :p
Sier ikke at det er enkelt. Vi har gode og dårlige dager.. Men jeg er ikke redd for å sende fireåringen ifra bordet uten mat. Har også gitt dessert til de som spiste og ikke til henne (noe som resulterte i at hun ville ha likevel og fikk da maten sn igjen, spiste og fikk dessert som oss andre).
Det verste er når en har kommet inn i en rutine og skal prøve å bryte den.. Det er rett og slett forferdelig frem til det tilslutt funker..
Vi har allspisende, eller ihvertfall allsmakende barn. Nå har vi hatt en kresen fetter på besøk i et par uker, vi har vekslet mellom at vi bestemmer og lager maten - og at han/barna får være med å bestemme. Han har sett at våre barn spiser det meste, at det ikke er noe fuzz med liker ikke og æsj. Jeg vet at han har skjærpet seg veldig med høflighet og bordskikk fordi han var på besøk, og har i løpet av disse ukene slumpet til å smake på masse han ellers ikke ville smakt på. Nå har han visst fortsatt den gode trenden med ekte smaking, da oppdager man jo at en del faktisk er veldig godt. Til og med lillesøsteren henger med på trenden.
Det hjelper nok at denne karen er ca 2 år eldre enn jenta di, men fortsett å server god og sunn mat. Det meste går over etter ei stund, eller noen år.
Min er 9 og hun er sær. Hun liker ikke brødmat, men spiser toasted smørbrød om det ikke er smør eller ketchup på. Også må det ikke være hele korn i br ødet.
Hun elsker bær, men spiser ikke syltetøy. Hub spiser ikke banan men godtar det i smootie og noen ting med banansmak.
Hun drikker ikke melk, men godtar biola med jordbærsmak.
Hun spiser sukkererter og rå gulrøtter, eple og diverse bær, under protest går litt broccoli og erter også ned.
Å få henne til å smake er ingen enkel jobb, men som min kloke kusine sier ingen har likt noe de smaker med nedovermunn, så press er prøvd og gitt opp som lite effektivt.
Men ungen som ikke spiser brødskive og syltetøy elsker marsipan og røkt laks.
Jeg tror ikke du kan tvinge noen til å like mat for å si det sånn. Men det som er litt frustrerende når man diskuterer barn og mat er at det finnes to typer kresne unger. Det ene er de som helst ikke spiser noe annet enn favorittene sine (de spiser gulrøtter, men ikke hvis det er kjøttboller som alternativ. Men hvis det er kokt torsk på menyen er det gulrøttene som spises), det andre er de som er virkelig, virkelig kresne og som sliter med å få ned ting på grunn av smak, blandingsforhold eller konsistens. Jeg har begge typer i hus. De første kan få beskjed om at de må spise opp gulrøttene før de får mer kjøttboller. Den ene som er fryktelig kresen har da gått fra å få sammenbrudd ved matbordet via å bare ikke spise til å prøve å være flink og dermed brekke seg og se dårlig ut i prosessen. Det var da jeg skjønte at dette stakk veldig mye dypere enn dårlig matoppdragelse. Man tvinger ikke ungen som er livredd edderkopper til å rydde spindelvev på terrassen heller.
Vi har kommet ganske langt etterhvert, og det som har hjulpet hos oss har vært å ta fokuset bort fra tvang og over på å snakke om hva som er alment akseptert, hva som er lurt og hvordan man skal komme seg gjennom et måltid med æren i behold. Og endel om hvordan smaksløkene fungerer, at de trenger å bli vant til nye ting før det er greit. Og litt om konsistenser og hva som er vanskelig. Og han spiser fortsatt ikke alt, jeg tror aldri han kommer til å bli som sine søsken som stort sett er happy uansett hva som står på bordet. Men han smaker, han smaker nå for sin egen del og ikke fordi det er et krav. Jeg viser han den respekten tilbake at jeg som vet litt om hva som trigger ikke veldig ofte har måltider hvor det er uunngåelig å spise noe som er forferdelig vanskelig. Men klart, av og til har vi også lapskaus. Vi startet forresten med å trene på å forsyne seg, at alle typer mat skulle være representert på tallerkenen. Og har selvfølgelig oppmuntret smaking, men fokuset ligger på å ha det greit ved bordet og oppføre seg som folk. Som alle andre barn liker han nemlig mer etterhvert, det bare går mye tregere og er styrt av andre faktorer virker det som. Han synes jo lett at ting smaker veldig mye.
Katta: Det tror jeg på. Vi har en type to som får meltdown om han tvinges til å smake. Han er snart seks. Av middag spiser han:
Pølse
Hamburger
Chips
Tre ulike pizzatyper (her gikk det et halvår uten pizza fordi mamma laget pizza en gang...)
Taco
Han spiser ikke grønnsaker, potet i andre former enn chips (heller ikke hjemmelagede potetbåter), ris, fisk, kylling, saus, ketchup.
Vi har prøvd desserttrikset, men det fører bare til en gutt som ikke får dessert, og gråter seg gjennom de andres dessert.
Ellers spiser han alle typer brød, flere typer pålegg, yoghurt og frukt. Han er frisk og rask og ser ikke ut til å mangle noe, så vi har etterhvert bare gitt opp. Det virker som både smak, konsistens og varme har innvirkning. På gode dager går det an å få i ham et og annet nytt nå, så jeg håper han er på bedringens vei.
Tja, siden jeg har sett på Kenwood med tilbehør i butikken om dagen, var mitt første innfall å kjøpe pølsehorn til Kenwooden og lage pølser med div innhold selv :humre:
Ellers har jeg ikke andre forslag enn de "vanlige", lage smoothies og supper, ha litt olje i maten som hun ikke merker noe til, gi henne valg og jobbe med å utfordre repertoiret litt etter litt, og ikke lage masse oppstuss rundt måltiden :vetikke:
Er hun ellers plaget med vondt i magen eller avføringsgreier eller urininfeksjoner og slikt?
Er enig at en skal aldri TVINGE et barn til å spise. Her er det mer "lure og lirke" og som jeg skrev over: vi bruker å gjemme ting hun ikke liker oppi ting som hun liker. Feks når jeg lager pannekaker har jeg gjerne musli, frukt, kanskje noen skjeer grønnsakspure oppi.. Dersom de ikke ser det så spiser de det. I pizzafyl har jeg gjerne gjemt gulrot, kanskje løk, tomat, paprika.. Jeg er ikke redd for å gå over det hele med stavmikseren for å si det sånn. Dersom det er potetmos på planen kan jeg snike litt gulrotpure, kålrotpure, Søtpotetpure eller annen grønnsakspure oppi. Ikke mye, for det skal ikke oppdages, men litt sånn at jeg vet det går inn.
"Sneaky chef" inspirerte meg og stavmikseren er min beste venn på kjøkkenet. Jeg har kjøpt to av bøkene hennes og blar i dem fra tid til annen for å finne p noe nytt. Hun har utrolig mange kuule oppskrifter..
Og så har jeg en kjepphest: Man er ikke "flink" når man spiser. Vi spiser mat fordi kroppen trenger det - det er byggesteiner. Ikke fordi vi er flink. Å tvinge ned mat fordi foreldrene skal synes barna er flinke, det er feil. Barna må faktisk lære at de spiser fordi de er sultne og kroppen trenger det - ikke for at foreldrene skal synes de er flinke.
Også er jeg litt på den at og lure maten innimellom andre ting ser jeg ikke helt poenget med. For jeg ønsker jo i bunn og grunn at hun skal lære at mat kan spises og tar skjeldent livet av deg.:rolleyes:
Og hun kan strengt tatt finne den minste paprikabiten i ett kilo ost. Så vel ja. :humre:
Nei, man er ikke flink som spiser. Derimot er det en forventning rundt adferd ved bordet (bare se på tråder om de som har hatt barn på besøk som ikke har oppført seg som forventet, man blir lett tolket svært negativt om man avviker fra idealet her). Jeg synes derfor man godt kan rose et barn for å ha overvunnet egne impulser slik at det oppfører seg greit og jobber seg rundt kresenheten på en fornuftig måte.
Enig med du. Jeg bruker sjelden ordet flink, men jeg er sikker på at slike ord vi reagerer veldig på i vår generasjon blir savnet i den neste, mens de ordene vi har brukt istedenfor får nytt, negativt ladet følelsesinnhold. Men jeg sier også at de er tøffe når de tør smake på nye ting.
Man må gjerne skryte over at man tør å prøve noe nytt, at man har vært med på å gjøre et måltid hyggelig og så videre. Det er liksom ordet flink sammen med mat jeg sliter litt med.
Det fikk jeg også i sin tid, men det var litt for enkle løsninger. Å være med å lage maten har aldri hjulpet hos oss, snarere tvert imot. Men den hjalp meg til å slutte å presse, iallefall når ikke andre er tilstede. Men rundt men jeg synes det er FLAUT at Mazungen er så vrang, og jeg vet at hun selv lider under det.
Min trøst var når jeg møtte igjen hun som en tid var min storesøsters stedatter. Som allvitende tenåring var jeg så oppgitt over at de lot jenta styre. Hun spiste kun loff med nugatti og stekt grillpølse. Jeg tror faktisk dette var ALT.
Møtte henne som voksen og jenta driver bakeri og er kokk. Tror ikke det hadde vært tilfelle om hun ble presset knallhardt.
Jeg tror det er ganske tøft å være en veldig kresen unge. De er jo fullstendig klar over forventninger og hvordan ting virker borte hos folk, og mens de fremstår som kun vrange når de er små utgjør dette et ganske stort problem for dem når de blir større. Det blir nesten på linje med å ikke være tørr om natten eller tilsvarende, det er et problem de sliter med å håndtere og som er et sosialt handicap ute blant folk. Det som har hjulpet oss er først og fremst at barnet har blitt større, deretter å slutte å fokusere på maten og hvor mye som spises av den, men heller snakke om det som er hans problem oppi dette her. Og når vi gjør det istedenfor å kritisere, presse og kreve kommer vi i posisjon til å snakke med han om hvordan dette er for han og snakke om strategier for å få det til å fungere.
Og ja, jeg har kamuflerte grønnsaker. De er ikke mer kamuflerte enn at han vet det forresten, for han er det helt greit så lenge konsistensen og smaken er grei. Pannekakene blir ikke vonde av at han vet det er gulrøtter oppi der. :knegg: Og så bedriver vi litt særbehandling. Mat med mye chili er vanskelig for eksempel. Derfor lager vi ofte en litt mindre sterk variant når vi har den typen mat. Og jeg stavmikser en liten posjon av spagettisausen til han. Da var det plutselig greit med saus og ikke ketchup. Og jeg lager kylling uten krydder til han, blander ikke ting som ikke absolutt må blandes etc. Vi godtar at han spiser taco med bare agurk og kjøtt. Dvs nå har han tatt spranget og smakt litt mais også. :knegg: Det er på det nivået der.
Jeg er enig i dette med å tilpasse litt av maten mot der små. Blant annet så har vi gjort slik at de selv kan få fylle sine tacos med det de ønsker. Men det jeg ikke syns er greit er å lyve for barna, og si usannheter om hvor maten kommer fra. Da jeg var liten ble jeg servert en skrøne om at jeg spiste en vanlig hamburger. Det viste seg etterhvert at jeg spiste en blodpudding. Og det føltes ikke greit. Og jeg vil aldri lyve overfor mine barn.
Signerer Katta :nemlig: Vi har en slik gutt, og han har vært vanskelig helt fra fast føde ble introdusert. Vi ble tatt helt på sengen, for søsteren har alltid prøvd alt - ikke likt alt, men gitt alt en real sjanse :nemlig: Men denne pjokken kan fint sitte, sitte, sitte uten å ville smake. Ja, for det var jo anbefalingen vi fikk - "ikke la han gå fra bordet før han har smakt"... Vel, det var jo fullstendig meningsløst og gjorde ting bare vondt verre. Og ja, han har kastet opp mer enn en gang ved bordet når han har forsøkt å spise noe som har bydd han imot.
Vi trøster oss med at han spiser sunt egentlig. Han liker ikke mange grønnsakene, men de han liker har han fri tilgang på, og de kan han heller ikke velge bort. Samme med de få kjøttproduktene han liker. Vi passer på at han spiser sunt når det kommer til brødmåltidene, og kjører på med f.eks. fullkorns knekkebrød av rug mange ganger i uken. Ved å la ham styre endel av dette selv, så har han så smått begynt å smake på eget initiativ. Det er en seier for ham, og godt å se. Som Katta skriver så handler det om å møte ham på hans behov. Vi kjører også noe ulike regler for ham og søsteren ift mat.
Jeg må si at jeg er mektig lei av å lese i tabloidpressen gang på gang at "alle barn kan like alt" og liknende utsagn... Det er forskjell på kresne barn - veldig stor forskjell. Så takk, Katta, for at du dro frem en god del viktige poeng som jeg skal ta med videre - fint å se det svart på hvitt :nikker:
Poden brukte forresten 2 hele år på like pølser. Nå elsker han det, men man kan jo tenke seg hvor vanskelig det må være for disse barna når de må bruke innmari lang tid på å venne smaksløkene til noe nytt og ikke minst konsistensen på nye ting.
Så mitt tips er å senke skuldrene! Ha en god dialog med barnet. Fjern tvang og frustrasjon, og forsøk heller å snakke fruktbart om det :nikker:
Vi har og en kresen gutt. tror vi har prøvd det meste over lange perioder. Han smaker ALDRi frivillig. Han nekter å smake på ting som lapper, kaker, snop, chips osv også. Spiser kun sine ting og sine merker.
Vi har alltid noe han kan spise til middag feks ris eller makaroni. Vi begynte med smakstvang. Men jobber med et par ting om gangen. Feks nå har vi hatt fokus på laks og kjøtt over lang tid. Når vi begynte å tvinge han til å smake satt han over 2 timer og skrek og hylte ved bordet. Nektet å smake på den lille biten av feks potet. Han fikk ikke gå fra bordet før den var spist og vi var ikke sinte eller noe. Jeg var på kjøkkenet hele tiden og gav han ingen oppmerksomhet. Biten var på størrelse med en tiøre...
Dagen etter hylte han like lenge og måtte smake på like stor bit. (han har ingen problem med å svelge, brekker seg ikke osv da hadde jeg ikke tvunget han). Så ble det mindre å mindre kav med bordet etter hvert som vi ikke gav oss. Men det var en tøff og lang periode både for han og oss.
Nå smaker han på ting selv om det ikke er helt frivillig. Bitene vi begynner med er på størrelse med en tiøre, og det er helt greit å stappe laksen oppi risen bare den spises.
De to siste gangene vi har hatt laks så har han ikke protestert på at laksen blir lagt på tallerken og den forsvinner med det samme, uten protester. Bitene har og blitt litt større, men ikke store nok til at vi kan si at han liker laks!!! Så her er det tydelig at ting må smakes på ca 15 ganger før han begynner å like det! :-)
Når det gjelder frukt og grønnsaker så går vi hver lørdag på butikken og han får velge 5 ulike grønnsaker og frukter. Så går vi hjem på kjøkkenet og jeg tenner lys, lager det hyggelig og så finner vi fram kniver. Vi lukter på tingene, kjenner, klemmer, koker/steker og snakker om hva den tingen gjør for kroppen. Han må velge en av dem som må smakes (tiørebit) og en som han kan ta tunga på uten å ha i munnen. Han liker ingen frukt eller grønnsaker.
Han er mindre skeptisk til grønnsaker og frukt. Han gikk en hel dag sulten på skolen pga jeg hadde lagt en liten drue oppi matboksen. Druen hadde kommet borti skivene og da ville han ikke spise.
Grønnsakene får nå lov å ligge på tallerken hans uten protester. Han smaker også den ene biten frivillig hver lørdag! Vi har en hyggelig stund på kjøkkenet og koser oss veldig. Nå er det ikke lenge før vi skal begynne med at han MÅ smake på en grønnsak ved middagen. Spent på hvordan det går.
Gutten vår er nok kresen pga allergi som liten. Legen mener han har gått glipp av smakene og har hatt melkeerstatning som smaker grusomt (for oss, men som han elsket).
Negativt fokus ved matbordet er noe jeg er sterkt i mot, og tror det er opphavet til mye av spiseforstyrrelser rundt om kring. :nemlig:
Vi har fokus på å ha det hyggelig rundt bordet. Det blir laget EN middag, men man får velge om man vil spise den eller få en brødskive i stedet. Så koser vi oss med hyggelig snakk, og oppfordrer til å smake når ungene ikke vil det, med mildt press en sjelden gang, men stort sett blåser vi i om ungene spiser lite/mye/ingenting. De ser sunne og friske ut, derfor tror jeg at de får i seg det de trenger. Selv om ingen av de spiser grønnsaker, og eldste spiser ikke kjøtt og yngste ikke poteter/ris/pasta. Noen ganger spiser ingen av de noen ting til middag. Men de får iallfall ikke et anstrengt forhold til mat, tror jeg. :nemlig:
Det de ikke får velge er å spise ubegrensede mengder av en ting fordi de ikke liker noe annet. Har vi 8 kjøttkaker, så er det max 2 til hver, før man evt kan få mer hvis det er mer igjen til slutt. Man kan ikke da velge å droppe poteter og mase om å få kjøttkake nummer 3, liksom.
2 t med matbordet fordi barnet skal smake synesnjeg høres vannvittig ut, jeg hadde det sånn i barndommen å vil ikke at mitt barn skal ha det sånn. Vi vil ha det hyggelig rndt bordet.
Han har det ikke "sånn i barndommen". Det var en periode for at vi måtte få han til å forstå at han MÅ smake på ny mat før han kan si han ikke liker det. Da han forstod vi mente alvor så smaker han på en liten bit uten problem. Jeg studerer han nøye nå når han spiser biten og det finnes ingen tegn til at han ikke liker maten. Nå er det samme hva vi sier han skal smake, han smaker uten problem hver dag!
Etter disse dagene var ferdige så har vi det veldig hyggelig ved bordet. Biten må alltid smakes på, men vi har aldri regler om at de MÅ spise opp det på tallerken osv. Jeg tror ingen barn har problem med å måtte smake på en tiørebit av en matvare, så lenge barnet ikke viser tegn til å brekke seg/smaker vondt/virkelig ikke liker osv. Vi fokuserer ikke på maten men på å ha det hyggelig når vi spiser.
Storebror liker ikke fiskeboller. Det ser du på hele han. Da slipper han både å smake samtidig som vi alltid lager annen mat til barna da.
Når du har gått i mange år uten at barnet smaker på noe som helst som ikke står på "sin liste" frivillig, så må man få barnet til å forstå at smake det må man faktisk.
Vi har kjempekoselige stunder med middagsbordet og jeg tviler på at barnet kommer til å bli traumatisert av denne perioden. Husk at det er flere grunner til at barn ikke spiser/smaker.
Det går over!
Jeg var en sånn unge, og nå spiser jeg både det ene og det andre. Til og med røkt hvalcarpaccio. :nemlig:
Man må bare fortsette å tilby forskjellige ting og ikke lage noe styr av det.
Jeg har barn som er relativt altetende, men som samtidig ikke nødvendigvis spiser det som er til middag. Knotten er blitt veldig flink til å smake, Knøtteliten får bare klare seg med ren pasta om det er det hun spiser. Det går seg til.
Junior har blitt litt den første typen som du beskriver her. Han spiste så godt som alt frem til han var nesten tre og så begynte han å bli mer selektiv. Jeg vet han liker gulrot og da hender det jeg tvinger han til å spise mer gulrot før han får mer pasta. Altså da tvang i form av at han ikke får mer av det han liker aller best før han har spist litt av det sunne. Merker veldig godt når han virkelig ikke liker noe, men får da skryt for å smake. Vi øver på dette med at det ikke er lov å si at man ikke liker før man har prøvd og at det generelt ikke er hyggelig å uffe seg over maten ved bordet. Da kan man spise det man liker og ellers være stille. Frukt kan han spise mye av,men er verre med grønnsaker. Satser på det går seg til.
Min snart 4-åring er slik og har vært det hele livet. Eldste var kresen en periode, men nå er hun blitt mye bedre og kan spise det meste og tør å smake nye ting. I går smakte hun kyllingvinger hos besteforeldre, første gang, likte det og vil at jeg skal lage det samme. Ikke gi opp er mitt tips, tilby men ikke press.
Mye lurt å lese her. Jeg har også en kresen 5-åring, som sist han smakte en bit blomkål kastet opp på tallerknen etterpå. Så vi har i liten grad smaketvang. Samtidig må han jo smake på noe nytt i ny og ne - og ting han har likt i åresvis forsvinner stadig fra Liker-listen (feks kjøttboller). Så litt strenge er vi.
Har dog merket meg at han mulignes et bittelitt flinkere til å smake nå enn før, for noen uker siden tok han frivillig en kvart cherrytomat for å tygge litt på den. Jippi! Ikke at han ville smake det samme i dag av den grunn, da.
Jeg har barn som alltid er sultne dersom det vanker grillmat, pølser eller pizza. Og da må pizzaen tilfredsstille visse vilkår: Kun tomatsaus og skinke.
Det som bekymrer meg er at jeg aldri får dem til å spise grønnsaker. De påstår at de spiser grønnsaker i barnehagen, men jeg tror ikke helt på det. Derfor har jeg alltid friske gulrøtter i kjøleskapet. Og det elsker dem. Men så fort jeg koker gulrøttene er det æsj. Barn har mange rare meninger, og det er ikke lenge siden jeg kunne få min datter til å spise stekt laks. Men ikke nå lenger. Men jeg ser på det som en fase. Jeg er sammen med en mann som ble nærmest tvunget til å spise den maten som ble satt foran ham. Og ville han ikke spise akkurat det, så var det rett i seng sulten Jeg fikk en helt annen oppdragelse. Jeg fikk medisterkaker når mine foreldre skulle ha stek eller koteletter, og de tilrettela helt for at jeg skulle ha det bra i matveien. Og nå i dag er det jeg som har et mest avslappet forhold til mat. Min mann henger fortsatt igjen i de rammer som ble satt på ham. Blant annet har han en veldig stygg uvane med å sløse med mat. Mens jeg er mer nøktern. Han har selv sagt at han sløser med mat, fordi han aldri fikk mulighet til å spise det han ville hjemme.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
