Jeg er i et nytt forhold,vi har vært sammen i ca 3 mnd. Siden jeg har en på 2 år så forventer jeg at han skal gå inn i et famillie liv åkutte ned på alkoholen.noe som jeg har sakt klart ifra om. Han har kuttet ut å drikke i uke dagene(som han sier) men han drikker hver helg,,noe som jeg synst er litt for mye. Jejeg har sjeldent barnevakt noe som jeg trivest godt med,men hadde fri fra fredag til lør,der vi for ut å hadde det arti, så dro vi å henta barnet,da fikk han en tlf fra en kompis som ville ha han med ut, da ville han ha me meg ut så sa jeg at sia jeg hadde barnevakt i går så går ikke det i dag,da presterte han å si at foreldra has kunne passe barnet. Ungen min har kun møtt di engang. Så jeg sa at de ikke var aktuelt. Det forsto han.
Så nå skal han ut til helga igjenn.noe jeg ikke synst noe om sia vi reiser på tur på sønd,men kan ikke akkurat nekte han heller. Vurdert litt om jeg skal bare dumpe han, er ikke ute etteren son drikker så mye+ at jeg har et barn så jeg føler at det ikke passer helt.
Høres ikke helt ut som han er ferdig med ungkarsungdomstilværelsen.
Du får forklare han hva livet med deg og barnet ditt innebærer og spørre rett ut om han er interessert i å være en del av det livet.
Vil han det, må han begynne å tenke og handle mere voksent, mere ansvarsfullt.
"Kuttet ut å drikke i ukedagene"...det hørtes voldsomt ut spør du meg, at man drikker alkohol så ofte.
Jeg ville nok tenkt meg om mange ganger før jeg tok inn en slik person i mitt og mine barns liv.
Lykke til .. Du kommer aldri til å kunne forandre han .. Og min tanke er, hvorfor vil du forandre han?? Du burde jo vite hvem du ble sammen med, og han blir ikke den samme om du forander han.
Enten får du ta han for den han er, eller så bør du kutte han ut med engang.
Tror ikke han ble sammen med deg for at du skulle forandre han heller!
Blir man sammen med noen som har barn fra før bør en være klar over hva det innebærer, og tilpasse seg det.
Jeg hadde det som krav fra første stund.
Tror jeg hadde vært en smule skeptisk til en person som synes det var et offer å bare drikke i helgene.
Om du skal dumpe han eller ikke er jo noe du selv på komme frem til, men jeg vet vertfall at jeg hadde IKKE orket et sånt forhold med en som må ut og drikke alkohol ved hver anledning.
Du kan ikke endre ham. Barna er ditt ansvar. Så enkelt er det. Havet er fullt av fisk, som de sier. Og en del av dem er ganske så brukbare. En må bare være smart og tøff nok til å sortere dem ut.
Og hvis han er så ivrig på fest og fyll, så kommer han ikke til å ta hensyn ;)
Jeg har vært der selv, og kjenner maaange som har vært der før deg. Det funker bare ikke når man er såå forskjellig.
Tja, hva skal man si. Da jeg og mannen ble sammen var jeg klinkende klar på at jeg hadde tenkt å fortsette mitt liv med å fast treffe venner på byen minst et par dager i uka. Noe han ikke klaget på i det hele tatt.
... Men det tok jo ei stund før vi flyttet sammen, for å si det slik, så det påvirket jo ikke ungene hans i noen grad. Og innen vi flyttet sammen hadde mange av de vennene jeg traff havnet i familieliv-fella, så da utgikk jo festingen naturlig etterhvert.
Hvorfor i alle dager skal en mann du har vært sammen med i 3 måneder gå inn i familielivet deres? Det må da være litt vel tidlig?
Er ikke det jeg mener men at jeg har sakt ifra å vært klar på det at vist vi skal bli sammen så må han kutte ned
å festinga,vi har kjendt hverandre lenge før vi ble sammen.
Men han har jo kuttet ned! Men du er likevel ikke fornøyd. Kanskje det du egentlig ønsket, var at dere to og ungen din kunne være sammen uten at han drakk alkohol? Da må du i tilfelle si det.
Det sagt, så virker det som om du ønsker å ha et liv med en fyr som fremdeles ikke er klar for å leve det livet du ønsker deg. Da må det jo nesten bli et ultimatum, tenker jeg. :vetikke:
Ja, selvsagt, men det er noe annet enn å gå inn i familielivet etter tre mnd. Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart et halvår, men han er ennå langt unna å være en del av familien vår. Den består av meg og ungen min, og sånn blir det en god stund ennå.
Jeg hadde dog aldri blitt sammen med noen som hadde et alkoholforbruk som ikke var forenelig ned barn da.
Hvis dere ikke trives sammen, så synes jeg jo ikke dere skal være sammen. At han vil treffe venner og gå ut med dem i helgene er det ikke noe galt i, selv om han har en kjæreste med barn - men om du synes det blir for lite tid til å være sammen med deg (og barnet), så er jo det en rimelig ting å mene. Du må nesten si til ham hva du ønsker deg, og så får dere finne ut sammen om dere ønsker det samme. Lykke til.
Jeg hadde vært skeptisk til å være sammen med noen som drikker hver dag helt uavhengig av om det var barn inne i bildet eller ikke, og ekstra påpasselig må man jo være når det er barn i familien. Det er jo noen som har en sånn livsførsel i perioder av livet uten at det betyr noe (og hvis det er snakk om små mengder er det jo normalt i store deler av europa), men i utgangspunktet hadde jeg vært skeptisk til det der.
Du kan mene så mye du vil om hvordan han bør reagere når han er blitt sammen med en som har barn. Det er det ikke sikkert han skjønner av seg selv og det er på ingen måte sikkert at han er enig. Du må si klart fra hva du mener og forventer, og hvis han ikke er villig til dette er det nok bedre at dere ikke er sammen tenker jeg. Det vil nok gjøre mindre vondt nå enn om noen måneder når han kanskje er blitt mer familie for deg og barnet.
Søskenbarnet til mannen min var sammen en mann, og de var gift i 8 år før det gikk galt. Men alle de årene de var sammen maste hun og kjeftet på han for hans forhold til alkohol. Det skal sies at mannen er verdens rooooligste mann, og når han drikker så gjør han aldri noe galt. Det hele ente med at han drakk bare mer og mer jo mer hun maste, han drakk kun i helger, for han hadde jo full jobb og var pliktoppfyllende. Hun gjorde alt hun kunne for å forandre hans forhold til alkoholen, og det gikk ikke særlig bra.
I dag er mannen sammen ei ny dame, og han tar seg en øl i ny og ned i helgene. De koser seg sammen uten mas om alkohol og fest. Har de lyst til å ta en fest, så gjør de det sammen. Forskjellen er at den nye dama ikke prøver å forandre han, og da tilpasser han seg også.
Så du må heller snakke med kjæresten din, og forklare hvordan du ser for deg livet deres sammen i framtiden. Så kan dere sammen finne ut på hvilke plan dere er i livet og om dere er interessert i ofre noe for hverandre.
Jeg ville i utgangspunktet vært skeptisk til å involvere meg for dypt i en som har et såpass nært forhold til alkoholen. Og jeg syns også det er ulurt å involvere barn i et forhold så tidlig.
Jeg synes revurderingen bør komme allerede i det man tenker at det er en god idé å involvere ens barn i et forhold man har vært i i tre måneder. Når det i tillegg er et alkoholforbruk man føler er ubehagelig med i bildet, er det intet mindre enn uansvarlig og tankeløst.
Jeg tenker at når man skal etablere seg i et forhold, så er det en god regel å velge noen som er bra nok akkurat slik som de er. Å skulle begynne å endre på noen etter tre måneder indikerer at fortsettelsen ikke lover så veldig bra.
Jeg ville aldri latt barna få vite om en ny kjæreste før det hadde gått så lang tid at jeg følte meg trygg på at det kunne vare. Når det er tvil, så venter man. Rett og slett. 3 mnd er for meg altfor kort tid.
Hvor lenge man skal være sammen før man introduserer kjæreste for barnet vil jo variere fra forhold til forhold og fra situasjon til situasjon.
En venninne av meg er alenemor, og har så og si ingen avlastning eller mulighet for at barnet er andre steder enn der hun er. Jeg skjønner at hun nødvendigvis må ta andre valg enn mange andre.
Utover det tenker jeg at dere må prate om dette. Ikke krav og mas, men snakke sammen om hva dere ønsker og trenger. Hva er hans forventninger og hva er dine.
Før jeg fikk barn hadde jeg en helt annen livsførsel enn etter jeg fikk barn, selv om Sambo hadde barn fra før.
Så om kjæresten din er ung og fester i helgene betyr ikke det at han nødvendigvis er en slubbert. Men det er vel heller ikke så viktig å definere. Er han en du vil ha? Vil du leve med ham slik han er? Ønsker han å tilpasse seg deg og barnet ditt?
Det er litt viktig å huske på. Jeg er i samme situasjon som din venninne, og kjæresten min har spist middag sammen med sønnen min fra relativt tidlig i forholdet, fordi det var eneste mulighet vi hadde for å treffes. Da har det vært snakk om at de har vært sammen en time før junior legger seg. Men det er også noe helt annet enn å delta i familielivet.
Hvis du ikke tåler konstruktive tilbakemeldinger på hovedinnlegget ditt der i mine øyne ber om råd og hjelp på grunn av alkoholinntaket og festingen til kjæresten din, så må jeg ærlig si at jeg ikke helt skjønner HVA du vil med innlegget ditt.
Min største datter møtte mannen min tidlig i forholdet mitt med han, men da gjorde vi andre ting sammen. Som å møtes for å gå på kino eller andre ting vi kunne involvere henne i. Hun var på det stadiet 6 år, og han ble introdusert som en venn. Vi gjorde aldri kjæresteting sammen mens hun var tilstede, og når vi begge var sikker på at det ble oss så flyttet vi sammen. Og det var faktisk kun 6 mnd etter at vi ble kjærester.
Så det kommer vel litt an på situasjonen. Vi var begge voksne, og sikker på hva vi ville i framtiden.
Absolutt alle artikler og uttalelser fra "folk som skal vite slikt" om temaet anbefaler at man venter lenge før man introduserer nye forhold for barna. At det i mange tilfeller gjør ting komplisert og er vanskelig er så sin sak, men jeg er svært bastant på at dette er en situasjon hvor man definitivt skal sette barnas behov foran sine egne.
Det sier vel alle som gjør sånt. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor man skal ha sånt hastverk? Jeg ønsker meg å bo sammen med kjæresten (innimellom, jeg nyter også at huset mitt er mitt), men det er jo en enorm omveltning for ungene våre. Selv om vi er sikre på at vi vil være sammen og alt det der, synes jeg ungene skal få den tiden de trenger for å bli kjent med og trygge på den voksne de faktisk skal dele hus med, som de ikke har valgt selv.
Også må jeg bare få si at hadde sønnen min vært noe som helst eldre enn de 15 mnd han var da kjæresten fikk treffe ham, hadde det ikke skjedd. Han var så liten at han ikke på noen måte kunne skjønne forskjell på kjæresten og de kompisene jeg har på besøk innimellom. Med kjærestens 2006-datter ventet vi mye lenger, jeg møtte henne første gang for to uker siden.
Selvsagt må du ikke det, men når du legger ut noe på forum må du vel regne med å få kommentarer? Alle føler i begynnelsen av forholdet at "this is it!", ellers hadde de ikke vært i det. Det betyr ikke at alle har rett, de fleste forhold som har vart i seks mnd, vil statistisk sett ikke vare.
Selvfølgelig tåler jeg å få kommentarer, hvis ikke har man fint lite å gjøre på FP ;)
Jeg svarte på et spm om når det var greit at ungene får hilse på ny partner, og det synes jeg fremdeles er individuelt i forhold til situasjonen. Hadde aldri introdusert barnet mitt for en med "problemer" som jeg ikke likte selv. Men når et barn er 6 år, så klarer det å skille mellom kjæreste og kompiser..
Og med situasjon tenker jeg både alder på barn, bosituasjon, og mulighetene alle har hatt for å bli godt kjent på forhånd.
Øøø, det er jeg ikke helt enig i. Jeg kan være opp over ørene forelsket og ikke ønske å tilbringe ett minutt uten min hjertens utkårede. Men det er noe helt annet enn å vite at "dette forholdet er riktig, og jeg ønsker å være i dette forholdet resten av livet".
Med mannen min fikk jeg den virkelige "this is it"-følelsen etter den første krangelen. Rett og slett fordi måten konflikter ble håndtert på var så utrolig riktig for meg og for oss. Først DA visste jeg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
