For 1,5 uke siden døde den ene pusen vår 17,5 år gammel, og igjen sitter vi og broren hans. Vi mennesker sørger jo på vår måte, og snakker masse om det, men så er det puselusen da... Han har ikke ropt på ham eller tuslet rundt for å lete. Broren fikk dø hjemme og han fikk hilse på ham da han var død. Han har vært syk de siste ukene også, og det virket som om broren fikk med seg det for han endret atferden rundt ham på en omsorgsfull måte. Men han er veldig stille, gjør ikke noe galt (småspikk som han vanligvis gjør), sover ikke ved siden av meg hver natt, sover mer og er generelt mutt liksom. Han får selvsagt mye kos og omsorg :)
Jeg synes ikke på noe måte at det er rart at han har endret noe atferd altså, men lurer litt på om hva vi kan forvente? Vil det gå over etter kort eller lang stund, eller blir det permanent? Sikkert ingen fasitsvar, men vil allikevel høre erfaringer hvis dere har :)
Jeg bodde sammen med ei venninne, og vi hadde hver vår katt. De var veldig knyttet til hverandre, og katten min sørget stort da venninnen og katten flyttet ut. Hun ble aldri seg selv igjen. :(
Jeg har bare erfaring med fugler, men svarer likevel. Da den ene undulaten vår døde for noen år siden, forandret partneren atferd. Den ville ikke ut av buret lenger, kvitret ikke, og satt helt stille på samme sted, og spiste nesten ingenting. Det var trist å se på. :( Vi kjøpte derfor en ny undulat som erstatning, og i dag er de tett knyttet til hverandre.
Vi hadde to katter og den ene ble påkjørt og måtte avlives, da sørget den katten vi hadde igjen såpass at han sluttet å spise, drakk veldig lite, leitet ute og inne, skrek og jamret, så dyrlegen mente at hvis vi hadde anledning så var det nok fint å få en kattunge i huset, som sagt så gjort og katten lever enda.
Vi hadde to pusebrødre, og da den ene ble påkjørt i høst var de 2 1/2 år. Pusen her lette og lette, ble urolig og uforutsigbar. Sånn er han enda, og han kommer nok aldri til å bli itt gamle jeg igjen.
Jeg hadde en undulat som ble veldig rar og sørgmodig da sønnen døde. Han levde ikke lenge etter dette, men dette kan også skyldes naturlig avgang på grunn av alder.
Yngstepusen vår (hun er 10 år nå) var veldig knyttet til bestemoren sin. Da hun måtte gjøre siste reis til dyrlegen i 18-årsalderen, ble yngstepus engstelig og redd. Gamlepus kom jo ikke tilbake. Hun er fremdeles reservert og engstelig, en katt det er vanskelig å vinne tilliten til. Hun har også vært redd for kattebur siden den gangen for 9 år siden da bestemor Pusi ikke kom tilbake.
Det tror jeg helt klart at dyrene gjør. Vi hadde en katt som fikk fire kattunger for to år siden. Da tre av ungene var gitt bort tok det ikke lange tiden før hun forsvant og vi så henne aldri igjen. Hun var tilsynelatende frisk og fin (og det kan selvsagt være andre forklaringer).
Vi hadde også to puser hvorav den ene var noen år eldre enn den andre og tok seg av ham som om han skulle ha vært kattungen hans (den lille prøvde attpå til med jevne mellomrom å die av den eldste hannpusen :fnis: ). De skulle alltid ut sammen og kom inn sammen, og holdt seg sammen ute nesten hver gang vi så dem. Så ble eldstepusen syk av nyresvikt og døde, og etter det forandret minstepusen helt tydelig atferd. Den fikk helt klart med seg at den andre var syk for da var det plutselig den som vasket den andre (som regel var det eldstepus som vasket minsten når han la seg inntil ham, men nå var det som sagt omvendt).
Den ble veeeldig kosete på oss etterpå da, for den var jo vant til å få mye kos av eldstepusen. Ble skikkelig gnikken på barna og hopper opp på et fang så fort det er ledig (her snakker vi om en pus som løp og gjemte seg i trappa hver gang det ringte på døren og den hørte ukjente stemmer da den var liten). Og så fikk han seg en kompis i en av nabopusene så her er det ikke uvanlig at denne nabopusen står på døren vår og mjauer for å få ut pusen (som går ut sammen med den andre). Er det mulig? Har aldri opplevd at puser har vært så selskapssyke etter andre puser som ikke bor i samme husstand engang.
Uansett, det virker som om sorgreaksjonen har gått over, men det har tatt sin tid (det er nå 2 år siden eldstepusen døde). Vi merket det nok spesielt godt det første halvåret/året.
Jeg hadde en gang to katter som var søsken. Han og hun. En vakker sommerdag ble pusejenta påkjørt og drept. Jeg fant henne i veikanten, og det kan ikke ha vært lenge etter at hun ble påkjørt, for hun var fortsatt varm da. Det var en fæl, fæl dag.
Kort tid etter at jeg hadde fjernet den døde pusen, la jeg merke til at broren hennes satt i veikanten der hvor vi fant søstra hans. Jeg ropte på han. Til vanlig brukte han å komme når jeg ropte på han, men ikke denne gangen. Han bare satt der i veikanten. Helt stille og rolig. Det er ikke så veldig trafikkert på den veien, men han brydde seg heller ikke om de bilene som kjørte forbi. Han bare satt like stille og rolig. Jeg er overbevist om at katten faktisk satt der og sørget over sin søster. Min datter forsøkte å hente han, men det ville han ikke ha noe av. Han stakk av så hun ikke fikk tak i han (helt ulikt han å gjøre slik). Etter en stund kom han tilbake og satt der ved veikanten igjen.
Men det var liksom bare den dagen dette pågikk da. Jeg observerte han aldri der ved veien igjen siden. Og han var sitt gamle jeg igjen dagen etter.
Vi hadde to engelsksettere der den ene måtte avlives når den ble eldre og syk. Andre endret oppførsel fullstendig - brydde seg ikke om noe, spiste lite og døde etter hvert under et år etter. I basis kunne det virke som hun "sturet seg ihjel"... :-\
Monsen min hadde en kompis i nabohuset, da han døde ble han lagt inne på ett rom mi katt aldri hadde vært på, i påvente av at eierne skulle begrave han. Mi katt var helt vill å skulle inn på det rommet, fikk komme inn og satt ei lang stund ved siden av den døde katta, før han kom ut igjen. Merka ikke noe i ettertid at han direkte sørga eller lette etter kompisen sin, men det var helt tydelig at han tok farvel :leppe:
Tusen takk for at dere har delt historiene deres. Mange triste skjebner - både for firbente og tobente :leimeg:
Barna ville umiddelbart erstatte puselusen med en ny (sånn var jeg også da jeg var liten), men vi synes at plutten som er igjen skulle få slippe en Tarzan av en kattunge hengende rundt seg på sine siste år. Men mulig vi må revurdere det. Det hadde jo vært en mulighet å teste det ut ihvertfall. Veldig trist hvis han skal sørge seg til en raskere død ihvertfall :neiognei:
Absolutt! Men det er vel gjerne ikke like enkelt å få to voksne katter til å gå overvens... En kattunge er ofte relativt underdanig - dog masete :humre:
Jeg overtok en 6 år gammel goden retriever for mange år siden og hun hadde det ikke greit den første tiden. Det tok tid før hun kunne relatere seg til oss og før hun følte seg hjemme. Familien hun hadde vokst opp hos fikk et barn til og det viste seg å være allergisk mot hund. Hun holdt på å bli avlivet, det var ikke noen andre som ville ha henne akkurat da. Hunden var naturligvis ikke forbedret og det hele kom nok som et sjokk. Det tok over en uke før hun i det hele tatt gikk med på å gå en tur, men det gikk gradvis lettere. Etter en måned gikk hun tur, selv om hun egentlig ikke var i noe godt humør. Etter tre måneder gikk det betraktelig bedre, vi lekte sammen og fant på ting hun vi så hun likte. Det er den hunden jeg vet best venner med av dyrene vi har hatt.
En bekjent av meg fikk en blanding av forster og irsk setter som omplasserinshund. Den reagerte helt anderledes. I stedet for å bli tungsindig og innesluttet var den ekstremt fysisk aktiv og utagerende. Etter en tid roet den seg ned og fant seg til rette hos den nye familien.
Det er faktisk noe vi vurderer - ihvertfall på sikt. Det føles som en meningsfull og fin ting å gjøre, men spørs om vi er så aktuelle siden vi har en godt voksen pus som antakelig vil si klart i fra. Men absolutt noe å vurdere. Dyrebeskyttelsen har helt sikkert erfaring, så det er jo bare å spørre :nikker: Men må da først selge det inn for mannen :humre:
Jeg har forresten god erfaring med å introdusere et nytt dyr for et gammelt og sært dyr. Bestemor katt som jeg nevnte tidligere, var en ganske aggressiv katt mot fremmede dyr. En vinter flyttet det inn en hjemløs katt hos oss. Hun la sikkert merke til hvordan vår katt hoppet inn et vindu, så den fremmede katten begynte å gjøre det samme. De to kattedamene fant etterhvert en måte å fredelig sameksistere på under samme tak. Da bestemor katt døde, adopterte vi burmeseren som da var 2 1/2 år gammel og nykastrert. Det tok bare et par dager fra han kom til oss før han ble reservemamma for kattungen vi hadde.
Så flott, Flubby! Jeg har bare observert hvordan han reagerer på andre dyr; både hund og katt som kommer i nærheten av ham. Han har bare godkjent broren, samt mamma'n og hunden som vi hadde hos foreldrene mine. Men ting kan så absolutt endre seg :nikker:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
