apan sa for 18år siden:

Del ditt yndlingsdikt, eller et annet dikt som du ønsker at de andre her skal få lese.

Inagh sa for 18år siden:

Bobler

Noe av det fineste
er boblene i oss
lykkeboblene
som stiger mot overflaten
som kullsyre
og åpner seg
mot lyset
mot stillheten mellom trær
mot et annet menneske

Trygve Lange-Nielsen

Kanutte sa for 18år siden:

Mange års røynsle med pil og boge

Det er den svarte prikken
midt i skiva du skal treffa,
nett den, der
skal pili stå og dirra!
Men nett der treffer du ikkje.
Du er nær, nærare,
nei, ikkje nær nok.
So lyt du gå og plukka upp pilene,
gå tilbake, prøva på nytt.
Den svarte prikken tergar deg.
Til du forstår pili
som stend der og dirrar:
Her er òg eit midtpunkt.

(Olav H. Hauge)

apan sa for 18år siden:

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

(Kolbein Falkeid)

Kanutte sa for 18år siden:

Og her er mitt yndlings-Haugedikt medan eg er masterstudent (med skrivevegring):

Ny duk

Ny gul duk på bordet.
Og nye kvite ark!
Her må då ordi koma,
her som er so fin duk
og so fint papir!
Isen la seg på fjorden,
so kom fuglane og sette seg.

Katinka sa for 18år siden:

Ei handfull halleluja

Det er viktig å lufte fitta.

Akkurat som blomsterpotta har ho av og til bruk for, at vinden pustar på henne.
Det er også viktig å varme henne.
Sola elskar fitter.
Det har ho alltid gjort.
Det er derfor det så ofte er solskin i Spania, i Cuba og om
somrane i Danmark.

Ei vedunderleg ei ute på ein altan
oppe på ein skyskrapar
eller på baksetet i ein bil.
Eller ei frekk fitte, som stillfarande suttar på eit drops,
da ausar sola ustyrleg av si overflod!

Det er også viktig å gå lange turar med fitta.
Kjære, smyg deg ut av trusa.
Heile utmarka blomstrar, når ei naken ei går på tur.
Men aller helst skal ho beras i berestol,
ligge i kyse og på silke
i ein liknande stol som dronningar ferdas i
før i tida.

Noen fitter er vegetarianarar,
men dei fleste elskar kjøtt,
og trass i at paven og alle kardinalane hans bad henne
om å halde fred
i det minste i påska,
ville ho berre smilande ha svara:
Unnskyld meg, Velværdige, men skal det vere med hår
eller utan?
Det er også verdt å tilrå sykkelturar med fitta.
Eg hadde ikkje hatt noe imot å vere eit sete i mitt neste liv,
dagleg kyssa av angande leppar.

Men du må aldri såre ei fitte,
heller ikkje dei nette, som er barberte,
eg er ho eit snev av gretten om morgonen,
må du heller ikkje pirke i henne med ein lang, tynn pinne.
Da kan det hende, at ingen grindkval kjem til Færøyane,
eller at pærene i alle lyktestolpane brest,
og i verste fall,
at små dyr et alle folkepensjonane.

Om vinteren stortrives ho nede i den lune truseskumringa.
Alle sex-kanalane i himmelrommet sender gjennom dei
angande maskene.
Fittedyrkarar i heile verda:
Stå saman!

Jòanes Nielsen, Sting.
Gjendikta av Lars Moa.

Skilpadda sa for 18år siden:

Identitet

En fremmed kom til meg i natt
Han lot alle mine roller
paradere foran oss, og spurte meg
Hvem er du selv? Hvilken av dem
velger du å innestå for
som deg selv? Og jeg svarte
Uten mine roller er jeg naken
Om du ikke hadde kommet til meg
var jeg ingen. Ditt er altså
svaret: jeg er den du spør
som lytter når du taler til meg

(Paal Brekke)

mammami sa for 18år siden:

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H Hauge

mammami sa for 18år siden:

Kan ikke la være, jeg må ta med dette også;
[font=Arial][/font]
[font=Arial][/font]
[font=Arial][/font]
Du var vinden

Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulle?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind!
[size=3][/size]
[size=3][/size]
Olav H. Hauge

Høst sa for 18år siden:

Siden jeg siterte to i favorittdiktertråden, tar jeg et annet her...:)

PLUTSELIG. I DESEMBER

Rolf Jacobsen

Plutselig. I desember. Jeg står i knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene vår tilslutt:

• under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingen ting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi

• under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte

• under sneen. Under den brune kransen?

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?

• Under sneen. Under den brune kransenn.

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.

• Under sneen. Under den brune kransen.

Høst sa for 18år siden:

[CENTER]Den korsfestede sier:

Ta meg ned. Det er på tide.
Trodde jeg jeg kunne lide
det som millioner led?
Dachau, Buchenwald og Belsen,
hvor var jeg, og hvor var frelsen?
Ta meg ned.

Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde
vidne om de andre døde
bedre enn jeg kunne gjort.

Ta meg ned. Det er på tide.
Lansegapet i min side,
tornekronen - hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
hjelpesløst av angst og smerte
i en gassovn. Ta meg ned.

Ta meg ned. Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket,
morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
redde dem som gikk til grunne.
Ta meg ned. Gjør verden fri.

Inger Hagerup [/CENTER]

cora sa for 18år siden:

Sigbjørn Obstfelder, Rolf Jacobsen og Gunvor Hofmo er andre diktere jeg liker godt. Spesielt liker jeg "Jeg ser" .

[CENTER]"Jeg ser"
Av Sigbjørn Obstfelder[/CENTER]
[LEFT]Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol. [/LEFT]
[LEFT]Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem. [/LEFT]
[LEFT]En regndråbe! [/LEFT]
[LEFT]Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn. [/LEFT]
[LEFT]Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem. [/LEFT]
[LEFT]De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte. [/LEFT]
[LEFT]Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste. [/LEFT]
[LEFT]Hvor de gråblå skyer blir tunge. [/LEFT]
Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

Claire sa for 18år siden:

To av Emily Dickinson:

I held a jewel in my fingers

I held a jewel in my fingers
And went to sleep.
The day was warm, and winds were prosy;
I said: "'T will keep."
I woke and chid my honest fingers, --
The gem was gone;
And now an amethyst remembrance
Is all I own.

I felt a funeral in my brain

I felt a funeral in my brain,
And mourners, to and fro,
Kept treading, treading, till it seemed
That sense was breaking through.

And when they all were seated,
A service like a drum
Kept beating, beating, till I thought
My mind was going numb.

And then I heard them lift a box,
And creak across my soul
With those same boots of lead, again.
Then space began to toll

As all the heavens were a bell,
And Being but an ear,
And I and silence some strange race,
Wrecked, solitary, here.

Silence sa for 18år siden:

Ikke for nær.
Egil Ulateig

Ikke for nær
nei ikke for nær
da skygger vi for hverandre
vi vil leve i solen

men ikke for langt borte
for greinene våre må få stryke
hverandre i kveldsvinden

og i de dype nettene
vil vi føle den andres langsomme åndedrett
i takt med stjernene og skyene som driver sakte vekk
og i det første glitter av morgen
vil jeg høre løvet ditt rasle nær meg

ikke for nær
så vi suger næring av samme jord
for da kan vi aldri bli store

men så tett sammen
at vi kan ta i hverandre
når vi er ensomme
og falle nær hverandre
til slutt

..................

(Har lagt dette ut på NM tidligere.)

Veronal sa for 18år siden:

Rolf Jacobsen er en av mine norske favoritter, og dette er et av hans dikt som berører meg mest.

ROM 301

- Ja, nå kan De få komme inn.
De har kledd deg i hvitt.
Jeg tok den unge hånden din i min en stund.
Den svarte ikke. Aldri mer.
Den som strøk meg så ofte over håret,
nå siden sommeren. Helt fra pannen
ned i nakken. Som om du søkte
efter noe eller visste noe.
Visste du?

(Hånden din, lille hånden din)
Den andre har de lagt på brystet ditt
bøyet om en rose. Rose mot hvitt. En brud
men ikke min.
Så er tiden ute. Noen venter.
(Ansiktet, pannen, hendene)
Jeg går mot døren,
nordlyset, stjernevrimmelen,
ta imot.

Hånden på dørhåndtaket.
Det lille kneppet tilslutt.
Skrittene i korridoren. Klipp - klapp
klipp - klapp. Slik
ender et liv.

Kirsebær sa for 18år siden:

Aner ikke hvem som har skrevet dette, men første gang jeg leste det var i en periode da jeg og sambo hadde en mindre harmonisk periode, og da traff det meg så voldsomt
[font=Verdana][/font]
[font=Verdana][/font]
[font=Verdana][/font]
[font=Verdana][/font]
Jeg sitter på den ene stolen
Tankene bråker
lydløst

Utsiden er kvalmt
harmonisk
forståelsesfull
rolig

Tankene bråker i stykker glasset
og på den andre stolen sitter
ikke du

Zefid sa for 18år siden:

dette er ikke et dikt men tar det med allikevel jeg

sinnsro-bønnen

Gud, gi meg slik sinnsro, at
jeg formår godta de
ting jeg ikke kan forandre
mot til å forandre de
ting jeg kan gjøre noe med,
og forstand til å se forskjellen

Kirsebær sa for 18år siden:

Jill, prøvde å prikke deg, men har tydeligvis prikket for få siden sist:)

Men det diktet du la inn av Egil Ulateig er nydelig :nikker:

Pamina sa for 18år siden:

Dette får jeg frysninger av.

EPISODE

Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. - Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.

Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.

De sto et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge efter nye våpen,
den spisse setningen de skulle ha sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.

Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingre rådløst gjenom håret.

Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte.

Inger Hagerup

Høst sa for 18år siden:

Landet som icke är
Edith Södergran
[color=#006400][/color]
Jag längtar till landet som icke är,
ty allting som är, är jag trött att begära.
Månen berättar mig i silverne runor
om landet som icke är.
Landet, där all vår önskan blir underbart uppfylld,
landet, där alla våra kedjor falla,
landet, där vi svalka vår sargade panna
i månens dagg.
Mitt liv var en het villa.
Men ett har jag funnit och ett har jag verkligen vunnit -
vägen till landet som icke är.

I landet som icke är
där går min älskade med gnistrande krona.
Vem är min älskade? Natten är mörk
och stjärnorna dallra till svar.
Vem är min älskade? Vad är hans namn?
Himlarna välva sig högre och högre,
och ett människobarn drunknar i ändlösa dimmor
och vet intet svar.
Men ett människobarn är ingenting annat än visshet.
Och det sträcker ut sina armar högre än alla himlar.
Och det kommer ett svar: Jag är den du älskar och alltid skall älska.

Høst sa for 18år siden:

[CENTER]Tenk om det var meg...

av
Helge Øverås

Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på et støvete fortau i Calcutta,
fem år gammel, på fanget til min tiggende mor
og med et forundret blikk på alle de fremmede menneskene
som haster forbi i den tunge røyken som ligger over gatene.

Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en snødekket trapp i Bucuresti,
åtte år gammel, iskald på hendene
og uten andre eiendeler enn de klærne jeg har på meg,
den slitte trekkspillkassa med noen få mynter i
og det lille trekkspillet som jeg lærte meg å spille på i fjor.

Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en skitten pappeske i slummen i La Paz, sulten og tørst,
sammen med gatabarna som ruser seg på lim for å glemme smerten ved å måtte bo på gata
og sove i kloakkrørene for å holde varmen gjennom de lange og farlige nattetimene.

Tenk om det var meg
som akkurat nå - etter lang tid på flukt - satt barbeint og sliten i fjellene over Goma,
uten annet å leve på enn regnvann og røtter, og på leting etter faren min
som ble borte i kaoset da tutsiene angrep flyktningeleiren i Kahindo med granater for noen uker siden.

Tenk om det var meg
som akkurat nå var barnesoldat og satt innesperret i et varmt og overfylt fengsel i Kigali,
tiltalt for drap sammen med soldatene som drepte moren og
faren min
og som truet med å ta også mitt liv hvis jeg ikke gjorde som de sa.

Tenk om det var meg
som akkurat nå dro en av de tunge gruvevognene langt inne i fjellet i Serro Rico,
i 40 graders varme og med bare det flakkende lyset fra gruvelykta til å lyse opp de trange og farlige gangene
hvor lufta er så tynn og forurenset at alle kameratene mine får ødelagt lungene sine og dør før de har fylt 35.

Tenk om det var meg
som akkurat nå ble vekket midt på natta på en liten hybel i Ankara,
av sivilkledde og bevæpnede politifolk som setter bind foran øynene mine
og tar meg med til hovedkvarteret hvor jeg i over en uke blir forhørt, slått og torturert

• bare fordi jeg deltok i en demonstrasjon mot innføring av studieavgift på universitetene i Tyrkia.

Tenk om det var meg
som akkurat nå satt ensom og forlatt i en kald og trekkfull kjellerleilighet midt i Sarajevo,
97 år gammel, uten slekt og venner etter å ha overlevd tre kriger,
og uten andre eiendeler enn en seng, et par stoler, et kjøleskap og den lille leiligheten
hvor vinduene er dekket til med plast etter at glasset ble blåst ut av artillerigranatene.

Tenk om det var meg - hva ville jeg ha tenkt da...?

Hvorfor er det jeg
som sitter her i dette rike og fredelige landet
med nok mat og klær, i en varm stue og med «hvit jul» i gatene utenfor?

Hvorfor er det jeg
som sitter her i sofakroken og koser meg med julebakst,
i et rom fylt med julepynt og levende lys
og med Billie Holidays nydelige stemme strømmende ut av høyttalerne i bakgrunnen?

Hvorfor er det jeg
som sitter her og filosoferer over tilværelsen
og opplever den gode følelsen av ro, fred, trygghet og undring
som alle mennesker har krav på å få oppleve?

Hvorfor er det jeg
som sitter her og lurer på om jeg noengang fullt ut vil forstå
hvor heldig jeg er som er født i denne delen av verden
og hvordan livet mitt ville ha vært hvis jeg hadde vært født av andre foreldre,
på et annet tidspunkt og under andre himmelstrøk?

Hvorfor er det jeg...? [/CENTER]

Høst sa for 18år siden:

Nordaførr vårvise

av Halvdan Sivertsen

Alt det du vet om e vinter'n som tappa dæ tom
Og natta som vet den har vunne.
Du har TV'n og tankan dæ sjøl og et rom
Og liv som har levd og forsvunne.
Du vet det e været som hold dæ førr narr,
Men du kjenn ingen ansikta i januar
Og du lengta mot lyset fra mørket om morran.
Og fra frosten som frys fast i såran

Joda du vet du har venna at du har det bra,
Men tengan e tøngre å bær på.
Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,
Det e langt inn te hjerta med klær på.
Du kunn ha gådd ut men korhen sku du gå,
Så håpa du heller at nå'n banka på
Jo det vet å bit fra sæ det landet vi 1ev i,
Han e lang vinter'n men ikke evig

Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar
Det spire og gror i landet.
Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har
Og vi trur på oss sjøl litegranne.
Det hende vi tell og med føle oss fri,
Vi vet vi e hjemme og her ska vi bli
Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer,
Vi har sola og snart e det sommer

Blondie sa for 18år siden:

Er egne dikt også lov? :blafre:

[LEFT]poff
[/LEFT]

-Blondie

Che sa for 18år siden:

Nydelig dikt, Blondie!
[font=Verdana][/font]
Visst gör det ont av Karin Boye er nok diktet jeg liker best egentlig!
[font=Verdana][/font]
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hele vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.[font=Verdana][/font]
[font=Verdana][/font]
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslantungd de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.[font=Verdana][/font]

Høst sa for 18år siden:

Månekveld

• av Inger Hagerup

[LEFT]Så underlig det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
Og kjenne kulden i fra det døde lyset,
Men være levende allikevel.

[/LEFT]
[LEFT]Jeg er en gave livet en gang gav meg
Av lyst og smerte og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg.
Han holder alt sin bleke hånd om min.

[/LEFT]
[LEFT]Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
Og kjenner lykkens forte, søte sting,
For ennå har jeg ikke nådd til broen
Som går fra allting til ingenting.

[/LEFT]
[LEFT]Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!
Du blir min siste mørke kjærlighet.
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
Imot din dype, dype evighet.[/LEFT]

Høst sa for 18år siden:

[CENTER]Verdens minste tannebiss [/CENTER]
[CENTER] [/CENTER]
[CENTER](av Zinken Hopp)

Du vesle fugleungen min
Den lubne skjønne kroppen din
Med de små rare klærne på
Og foten din med tærne på
Og hånden din og armen din
Og lukten din og varmen din
Er som et kjempemesseig hav
Din mor kan øse lykke av

Men uten kamp og uten slag
Skal jeg gi slipp på deg en dag
Hvor min du er -allikevel
Skal du bli stor og bli deg selv
Nå kan jeg bare pleie deg
Og elske deg og eie deg
Og leke med deg og ta i deg
Og være bunnløst glad i deg

Men når du selv om litt blir stor
Så vil du si: "Nei, æsj da mor! "
Og selvsagt har du rett i det
Det finnes ikke vett i det
Og så en dag om femten år
Skal denne bylten uten hår
Som sutter sine egne tær
Si: "Mor, så gammeldags du er"!

Og ser du mitt fotografi
Så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far
Å, gid så rare dere var! "
Hva sorger det vil volde meg
I strid for å beholde deg
Hva kamp det enn vil skape meg
Så vil jeg sikker tape deg...

Vi snakker sammen uten ord
For selvsagt skjønner jeg, din mor
All verdens rare gurglelyd
Jeg legger munnen form av fryd
Mot nakkegropens myke skinn...

Å, vesle fugleungen min! [/CENTER]

Høst sa for 18år siden:

Jeg tror [LEFT] [/LEFT]

Inger Hagerup

Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
La natten føre meg bestandig frem.
Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden siet stopp
-der skulle vel mitt hjerte flamme opp -?

Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, falske spor.
Jeg er en ganske annen enn du tror

Høst sa for 18år siden:

[CENTER]Minnene

Ta det med deg!
Det minste av grønt
som har hendt deg
kan redde livet ditt en
dag
i vinterlandet.

Et strå bare,
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
skal hindre skredets
tusen drepende tonn
i å styrte utfor.

Hans Børli

[/CENTER]

Høst sa for 18år siden:

Alle tilfeller

- av Wislawa Szymborska

       Det kunne hendt.
    Det måtte hende.
    Det hendte tidligere. Senere.
    Nærmere. Lenger borte. Det hendte ikke deg.
    Du overlevde, fordi du var den første.
    Du overlevde, fordi du var den siste.
    Fordi du var alene. Sammen med andre.
    Fordi du gikk til venstre. Til høyre.
    Fordi det falt regn. Skygge.
    Fordi det var solskinn.
    Heldigvis - det var en skog der.
    Heldigvis - det vokste ikke trær der.
    Heldigvis - en skinne, en krok, en bjelke, en bremse,
    en innsmett, en sving, en millimeter, et sekund.
    Heldigvis - det fløt et halmstrå på vannet.
    På grunn av, derfor, allikevel, tross.
    Hvordan ville det gått, hadde hånden, foten
    bare et skritt, en hårsbredd
    fra et sammentreff av omstendigheter.
    Så er du her altså? Rett fra øyeblikket
    som ennå står på gløtt.
    Nettet hadde én maske, og den smatt du
    igjennom?
    Jeg kan ikke få fullundret meg, fulltiet.
    Hør
    hvordan hjertet ditt banker i meg.

Høst sa for 18år siden:

VÅG Å VÆRE

   <strong> - av Hans Olav Mørk</strong>

    
    Våg å være ærlig 
    våg å være fri 
    våg å føle det du gjør 
    si det du vil si. 
    Kanskje de som holder munn 
    er reddere enn deg? 
    Der hvor alt er gått i lås 
    må noen åpne vei. 
    
    Våg å være sårbar 
    ingen er av stein. 
    Våg å vise hvor du står, 
    stå på egne bein. 
    Sterk er den som ser seg om 
    og velger veien selv. 
    Kanskje de som gjør deg vondt 
    er svakest likevel? 
    
    Våg å være nykter 
    Våg å leve nå. 
    Syng, om det er det du vil - 
    gråt litt om du må. 
    Tiden er for kort til flukt, 
    bruk den mens du kan. 
    Noen trenger alt du er 
    og at du er sann!

Mei sa for 18år siden:

Rapport II

Under håret er vi alle skallet.
Mellom ørene venter ingen ord.
Midt i munnen er vi alle tomme.
Over hodet er det ingenting.
Øynene våre gjemmer ingen bilder.
Hud har vi over oss når vi sover.
Om dagen bærer vi klær for å syns.
Men hendene våre griper hverandre.
Og midt i hjertet er vi alle røde.

(Lars Saabye Christensen)

Irma sa for 18år siden:

dråpen
henger der
ikke

Jan Erik Vold

amylin sa for 18år siden:

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Halldis Moren Vesaas

Acsa sa for 18år siden:

Din ungdom

Din ungdom er gitt deg til odel og eie...
Du skal ikke høkre den bort -
men være den tro så den åker du pløyer
kan gro når din gjerning er gjort.

Den er ikke evig. Du kan ikke vente
bestandig å eie dens ild.
Men kjemper du for den, og er du den verdig,
så blir den - så lenge du vil.

Din ungdom er skatten du aldri kan øde
... hvis ikke du låser den ned
I krevende strid vil den tindre og funkle

• men smuldre i dagenes fred.

Nå roper en verden - vi trenger ditt hjerte,
din evne, ditt brennende sinn!
Og fikk du din ungdom til odel og eie,
så bruk den - sett kreftene inn!

Arne Paasche Aasen

Acsa sa for 18år siden:

Jødisk partisansang
(til minne om Warszawas ghetto våren 1943)

Dette lys er ikke solen, men en brann
Disse skyer er av røyk og ikke vann
Denne grunn er bare aske, ikke jord
Denne sang er bare handling, ikke ord.

Det vi ligger i er piggtråd, ikke lyng
Dirigenten roper: skyt, og ikke: syng.
Med gevær og ikke stokk står vi parat
og i hånden ingen gren, men en granat.

Det som tordner er kanoner, ikke storm
Det som lyner er et folk i uniform
Dette folk er ikke folket, men en rest
Det er mennesker som dreper, ikke pest

Denne sang er bare blod og ikke blekk
Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk
Denne krig er ingen krig som kan gi fred
Vi har reist oss og kan se vi er slått ned.

Georg Johannesen

Silence sa for 18år siden:

Dette fikk jeg av søsteren min etter at mamma døde (for 2 år siden). Hun mente hun kjente meg igjen i diktet:

Kaz sa for 18år siden:

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no,

• så utenkt som mangt av det er -
  kan det vel hende eg ikkje forstod
  om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som eilykt i min hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

HALLDIS MOREN VESAAS

gnuri sa for 18år siden:

[LEFT]Jeg har mange dikt jeg liker godt. Her kommer i allefall to av dem :cool: [/LEFT]

[CENTER]NEKROLOG[/CENTER]

[CENTER]Og derom eg no, -det Vårherre må hindre,
gjekk inn til den evige ro,
då vart det på jorda ein syndebukk mindre,
og folk sat attende og lo.
Og so for dei gardane kring med ei liste
der kvar etter evne gav sitt,
tildess dei fekk bord til ei uhøvla kiste,
so bygda vart liket mitt kvitt.[/CENTER]

[CENTER]So sette dei kista på skralaste kjerra,
og sa ho var god nok åt meg.
So tok dei or stallen den magraste merra,
og dermed so bar det iveg.
Fremst gjekk den halte Kristpinius klokkar
og vagga med ujamne fet,
og attanfor han i dei skravlande flokkar,
gjekk fem kreditorar og gret.[/CENTER]

[CENTER]So lyfte dei kista frå stolkjerrekarmen,
og venta med knusande ro,
til presten steig fram med ei bok under armen,
og tala til folket som so,
at "her ligg ein rest av en rasande Saulus,
ein svolk i den vonde si hand,
som Gud kunde brukt til ein frelsande Paulus,
for Kina og Sulukaff-land.[/CENTER]

[CENTER]Men denne heldt fram med å stampa mot brodden,
og rasa si gudlause ferd,
til målet var fullt, og han stupte for odden
av Herreguds tviegga sverd.
Og difor kann folk ta han-her som eksempel
på ein som slo vrak på sitt kall,
og storma med Satan mot Salamos tempel
til kald på si gjerning han fall.[/CENTER]

[CENTER]Og folk sa som slikt, at "har Hinmannen ridt han,
og gjekk han for honom i grav,
ja, då var det jagu på tid me vart kvitt han,
før svinet sveid kyrkja vår av."
Og so for dei heimatt og la seg for natta,
og ljost imot framtida såg.
Men sjølv låg eg djupt under jorda og skratta,
og likte meg godt der eg låg.[/CENTER]

[CENTER]Jakob Sande[/CENTER]

[CENTER]og så et lite kort, som jeg ikke vet hvem som har skrevet:[/CENTER]

[CENTER]Han var godt likt,
Godt og vel så lenge han kunne huske.
Huske, ja,
kanskje han hadde glemte noe ?
Bare en liten detalj...[/CENTER]

gnuri sa for 18år siden:

Måtte bare ta med et til :p

[CENTER]I går, ja[/CENTER]

[CENTER]Har du sett-
hva da?
Har du sett de har sagd ned-
hva da?
Har du sett de har sagd ned blodbøka-
Hvilken blodbøk?
Har du sett de har sagd ned blodbøka utenfor UB?
Blodbøka utenfor UB?
Javisst!
Tøys.Jeg kjørte forbi den i går, den var der da.
I går ja.[/CENTER]

[CENTER]Jan Erik Vold[/CENTER]

Harriet Vane sa for 18år siden:

Å eiga.

Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?
Når to møtes
i hug og hold
og kjenner seg eitt
so ikkje anna er te –
kjenner seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot
som fer som kornmod
ivi blømande engjir –
kjenner seg eitt
i det ein aller nevner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.

Når to hev møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkar enn alt
og veikar enn alt,
skjønna berget, so hardt det er,
skjønna blomen, so mjuk han er –
Og stend eismalle att.
Er ein då eismall?
Er ikkje då det alndre men’skje med
i kvar røsle ein gjer?
Ja, kan ein då noko sinn bli eismall att?

Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismalle att
kjem det ein stri
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.

For enno er men’skje bundne
og veil ikkje kva dei sei
når dei kviskrar til kvarandre:
og elskar deg.

Fyrst dei hev sagt ordet
rymer dei
som for ein brand dei hev sett på.

Fyrst når to men’skje kan sei til kvarandre:
gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg –

Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefari dine
og eg kjenner din vilje
strøyme gjennom blodet
i javne, rolege pulsslag –

Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre

Aslaug Vaa

Harriet Vane sa for 18år siden:

VALG
Får du da aldri svar nok på hvorfor
jeg akkurat valgte deg…La meg svare deg slik
Hos deg kan jeg la meg beseire av livet
uten å oppgi meg selv eller forakte mitt liv

I deg kan jeg le min mørkeste latter
og leke på dyp jeg vet jeg må opp av igjen

Med deg kan jeg bære et håp som
ikke er løfter om lykke men oppbrudd til liv

Jeg har ingen formler for liv og død
Og du ingen barndom du kan skjøte på min med

Men hos deg tør jeg miste meg selv og møte
en annen som ser meg, som den jeg er
og som den jeg kunne bli til

Stein Mehren

Harriet Vane sa for 18år siden:

JEG HOLDER DITT HODE
Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv

Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

Stein Mehren

Skilpadda sa for 18år siden:

Nærhet

Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død

Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, Veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
Og jeg er ikke deg

Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden

(Stein Mehren)

Christinamor sa for 18år siden:

Skulle legge in dette selv, men vil i alle fall signere denne, ettersom den er "tatt".

Skilpadda sa for 18år siden:

Prayer for a New Mother

The things she knew, let her forget again ---
The voices in the sky, the fear, the cold,
The gaping shepherds, and the queer old men
Piling their clumsy gifts of foreign gold.

Let her have laughter with her little one;
Teach her the endless, tuneless songs to sing,
Grant her her right to whisper to her son
The foolish names one dare not call a king.

Keep from her dreams the rumble of a crowd,
The smell of rough-cut wood, the trail of red,
The thick and chilly whiteness of the shroud
That wraps the strange new body of the dead.

Ah, let her go, kind Lord, where mothers go
And boast his pretty words and ways, and plan
The proud and happy years that they shall know
Together, when her son is grown a man.

(Dorothy Parker)

Inagh sa for 18år siden:

Valgrett

Deg er det skjenket en rett til å bli
død eller levende, trell eller fri.

Velg å bli narr eller velg å bli vis,
fugl eller giftslange, ild eller is.

Gjør du deg selv til en gjenstand for salg?
Ingen skal nekte deg retten til valg!

Velger du det som er skjendig og slett
er det din helligste menneskerett.

Velg, om du vil, å fornedre deg selv.
Velg din fordervelse. Velg å bli trell.

Hva er din ånd? Er den sverd eller fjær?
Vit at ditt valg har besvart hvem du er.

Du er ansvarlig for den du er blitt.
Du har vært velgeren. Valget var fritt!

André Bjerke

Inagh sa for 18år siden:

To små rariteter av Poul Sørensen:

Så var den klarert!

Far og Vagn tog ud at fiske,
far kom ene hjem derfra.
Mor forskrækket hørtes hviske:
"Hvor er drengen blevet af?"
Far så op, distræt, "nåh, Vagn?

• Jo, jeg havde ingen agn."

Godt gammelt husråd

Plukker i skoven du ukendte svampe,
så lad først lillebror smage derpå.
Dersom han dør under skrigen og krampe,
så bør du selv lade svampene stå.

Og hvis der ingenting sker med den lille?
Tja, så gik den portion svampe til spilde!

LilleLeo sa for 18år siden:

To små truter på jord.
Møter på en annen.
Uten ord.

Tarjei Vesaas.

Dette elsker jeg, men det er desverre bare bruddstykker. Jeg husker ikke resten av diktet.
Så det kan være feilsitert.

Kanutte sa for 18år siden:

Ja, dette er et nydelig dikt. Men du har utelatt det siste verset (som jeg synes er fundamentalt for optimismen i smertefull forandring), så jeg tillater meg å føye det til her.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Heiko sa for 18år siden:

TENK

Tenk å våkne en morgen
og verden ikke var der mer

Da var det ikke vits i å pusse tennene den dagen tenker jeg!

Che sa for 18år siden:

Nok et dikt - Det er så godt for folk som jobber med mennesker...og veldig riktig i forhold til attføringsarbeid som jeg jobber med iallefall.

OM AT HJELPE
Søren Kierkegaard: "Bruddstykke af en ligefrem meddelelse" (1895)
[CENTER]"At man, naar det i sandhed skal lykkes en at føre menneske
hen til et bestemt sted, først og fremmest maa passe paa at
finde ham der, hvor han er og begynde der.
Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst. Enhver der ikke kan det,
han er selv i inbildning,
naar han mener at kunne hjælpe den anden.

For i sandhed at kunne hjælpe en anden, maa jeg forstaae mere end han, men dog vel først og fremst forstaae det, han forstår.
Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min merforstaaen han slet ikke.
Vil jeg alligevel gjøre min mere-forstaaen gjeldende,
saa er det, fordi jeg er forfærdelig stolt,
saa jeg i grunden i stedet for at gavne han egentlig vil beundres af ham.
[color=#004080][/color]

Men al sand hjælp begynder med ydmykelse:
Hjælperen maa først ydmyge seg under den, han vil hjeælpe,
og herved forstaae, at det at hjælpe ikke er at være den herskesygeste, men den taalmodigste,
at det at hjælpe er villighed til indtil videre at finde sig i at have uret,
og ikke forstaae, hvad den anden forstaar:"[/CENTER]

gurgle sa for 18år siden:

Ingen er med oss for alltid
Tiden forsvinner så fort

Men minnene får vi beholde
Til lindring nå savnet er stort

Silence sa for 18år siden:

[CENTER]If Tomorrow Starts Without Me...
[/CENTER]

   [CENTER][CENTER]       <img class="bbimg" src="http://home.no.net/exosrypa/images/dikt/engel.gif" />[/CENTER]

[/CENTER]
[CENTER][CENTER]If tomorrow starts without me,
And I'm not there to see,
If the sun should rise and find your eyes
All filled with tears for me;
I wish so much you wouldn't cry
The way you did today,
While thinking of the many things,
We didn't get to say.
I know how much you love me,
As much as I love you,
And each time that you think of me,
I know you'll miss me too;
But when tomorrow starts without me,
Please try to understand,
That an angel came and called my name,
And took me by the hand,
And said my place was ready,
In heaven far above,
And that I'd have to leave behind
All those I dearly love.
But as I turned to walk away,
A tear fell from my eye
For all my life, I'd always thought,
I didn't want to die.
I had so much to live for,
So much left yet to do,
It seemed almost impossible,

[/CENTER]
[/CENTER]
[CENTER][CENTER]That I was leaving you.
I thought of all the yesterdays,
The good ones and the bad,
The thought of all the love we shared,
And all the fun we had.
If I could relive yesterday,
Just even for a while,
I'd say good-bye and kiss you
And maybe see you smile.
But then I fully realized,
That this could never be,
For emptiness and memories,
Would take the place of me.
And when I thought of worldly things,
I might miss come tomorrow,
I thought of you, and when I did,
My heart was filled with sorrow.
But when I walked through heaven's gates,
I felt so much at home.
When God looked down and smiled at me,

[/CENTER]
[/CENTER]
[CENTER][CENTER]From His great golden throne,
He said, "This is eternity,
And all I've promised you."
Today your life on earth is past,
But here life starts anew.
I promise no tomorrow,
But today will always last,
And since each day's the same way
There's no longing for the past.
You have been so faithful,
So trusting and so true.
Though there were times
You did some things
You knew you shouldn't do.
But you have been forgiven
And now at last you're free.
So won't you come and take my hand
And share my life with me?
So when tomorrow starts without me,
Don't think we're far apart,
For every time you think of me,
I'm right here, in your heart.

[LEFT]

Vet ikke hvem som har skrevet dette diktet...
[/LEFT]
[/CENTER]
[/CENTER]

Silence sa for 18år siden:

[CENTER]Den rätte
[/CENTER]

   [CENTER]<em>av Erik Lindorm</em>

Jag hadde tänkt dig blond
och lång över allt förstånd
med en energisk haka,
du, som i dröm och vaka
varit mitt ideal.
Blond och högväkst och smal.

Och så kommer du dock
mörk och kortväkst och tjock,
med hakan i nervikt krage
och en början till mage.
Sådan kliver du in
i min själ och mitt skinn.

Allting blev skapat om,
när du kom.
Allting slog du itu.
Du, du!

(Fra Dikt for gutta - Toern) [/CENTER]

Silence sa for 18år siden:

[CENTER] Bed & Breakfast
[/CENTER]

   [CENTER]<em>av Baste Grøhn</em>       [/CENTER]
   [CENTER]<strong>Jeg har enda ikke truffet
  en jente jeg ikke
  har klart å dele seng med.

[/CENTER]
[CENTER]Men til gjengjeld
har jeg truffet mange
jeg ikke har klart
å spise frokost med.

[/CENTER]
[CENTER](Fra Dikt for gutta - Toern)[/CENTER]

Katinka sa for 18år siden:

Dateringer

Jeg sitter og blar i et album
sirlig påskrevet sted og datert
Flere av bildene er bilder av meg
Jeg smiler mot den som tar bildene
Jeg husker ikke hvem fotografen er
Men det er ikke deg, for det er
først tre somre senere jeg møter deg
Og det er ennu seksten år igjen
til å leve sammen i et ekteskap
og tredve år til den dagen
da jeg aldri mer skal se deg

Stein Mehren
Anrop fra en mørk stjerne

Mandarin sa for 18år siden:

"Elsk " Arne Garborg

Den galne guten min hug hev dåra;
eg fanga sit som ein fugl i snòra;
den galne guten, han gjeng so baus;
han veit at fuglen vil aldri laus.

Å gjev du batt meg med bast og bende;
å gjev du batt meg so bandi brende!
Å gjev du drog meg so fast til deg,
at heile verdi kom burt for meg!

Ja kunde eg rett mi runelekse,
eg vilde inn i den guten vekse;
eg vilde vekse meg i deg inn,
og vera berre hjå guten min.

Å du som bur meg i hjarta inne,
du magti fekk yvi alt mitt minne;
kvart vesle hùgsviv som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.

Um soli lyser på himlen blanke,
no ser ho deg! det er all min tanke;
um dagen dovnar og skùmring fell:
skal tru han tenkjer på meg i kveld?

Um vinden strid yvi heidi susar,
det gule håret ditt visst han krusar;
um regnet dryp med sin døyvde gråt,
so stakkars guten, no vert du våt.
Å berre timane vilde skride,
og berre dagane vilde lide!
men eg vil kveda og vera glad;
for um sundag kjem han, trala, trala!

("Haugtussa", 1895)

Elin sa for 18år siden:

PHENOMENAL WOMAN
av Maya Angelou [CENTER][size=2][/size]
Pretty women wonder where my secret lies
I'm not cute or built to suit a model's fashion size
But when I start to tell them
They think I'm telling lies.
I say
It's in the reach of my arms
The span of my hips
The stride of my steps
The curl of my lips.
I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.
[size=2][/size]
I walk into a room
Just as cool as you please
And to a man
The fellows stand or
Fall down on their knees
Then they swarm around me
A hive of honey bees.
I say
It's the fire in my eyes
And the flash of my teeth
The swing of my waist
And the joy in my feet.
I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.
[size=2][/size]
Men themselves have wondered
What they see in me
They try so much
But they can't touch
My inner mystery.
When I try to show them
They say they still can't see.
I say
It's in the arch of my back
The sun of my smile
The ride of my breasts
The grace of my style.
I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.
[size=2][/size]
Now you understand
Just why my head's not bowed
I don't shout or jump about
Or have to talk real loud
When you see me passing
It ought to make you proud.
I say
It's in the click of my heels
The bend of my hair
The palm of my hand
The need for my care.
'Cause I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.

[/CENTER]

TBM sa for 18år siden:

Jeg har to som jeg stadig kommer tilbake til, her er det ene:

Birches
By Robert Frost

When I see birches bend to left and right
Across the lines of straighter darker trees,
I like to think some boy's been swinging them.
But swinging doesn't bend them down to stay.
Ice-storms do that. Often you must have seen them
Loaded with ice a sunny winter morning
After a rain. They click upon themselves
As the breeze rises, and turn many-coloured
As the stir cracks and crazes their enamel.
Soon the sun's warmth makes them shed crystal shells
Shattering and avalanching on the snow-crust
Such heaps of broken glass to sweep away
You'd think the inner dome of heaven had fallen.
They are dragged to the withered bracken by the load,
And they seem not to break; though once they are bowed
So low for long, they never right themselves:
You may see their trunks arching in the woods
Years afterwards, trailing their leaves on the ground,
Like girls on hands and knees that throw their hair
Before them over their heads to dry in the sun.
But I was going to say when Truth broke in
With all her matter-of-fact about the ice-storm,
I should prefer to have some boy bend them
As he went out and in to fetch the cows--
Some boy too far from town to learn baseball,
Whose only play was what he found himself,
Summer or winter, and could play alone.
One by one he subdued his father's trees
By riding them down over and over again
Until he took the stiffness out of them,
And not one but hung limp, not one was left
For him to conquer. He learned all there was
To learn about not launching out too soon
And so not carrying the tree away
Clear to the ground. He always kept his poise
To the top branches, climbing carefully
With the same pains you use to fill a cup
Up to the brim, and even above the brim.
Then he flung outward, feet first, with a swish,
Kicking his way down through the air to the ground.
So was I once myself a swinger of birches.
And so I dream of going back to be.
It's when I'm weary of considerations,
And life is too much like a pathless wood
Where your face burns and tickles with the cobwebs
Broken across it, and one eye is weeping
From a twig's having lashed across it open.
I'd like to get away from earth awhile
And then come back to it and begin over.
May no fate willfully misunderstand me
And half grant what I wish and snatch me away
Not to return. Earth's the right place for love:
I don't know where it's likely to go better.
I'd like to go by climbing a birch tree
And climb black branches up a snow-white trunk
Toward heaven, till the tree could bear no more,
But dipped its top and set me down again.
That would be good both going and coming back.
One could do worse than be a swinger of birches.

tante Veronica sa for 13år siden:

Jeg tenkte lage en dikt-tråd her, men så fant jeg denne gamle som jeg blåser liv i igjen :)

Kolbeid Falkeids dikt, som han skrev etter å ha mistet en datter, er det fineste jeg vet.

Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Verken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

(Fra diktsamlingen “En annen sol”, 1989).

Nelly Nickers sa for 13år siden:

Til ein namnlaus

av Tor Jonsson (1916-1951)

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
og vera og vera -

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg,
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne -

lego sa for 13år siden:

kulturuke

ulturkuke
, tulkuruke
, ultkuruke, 
ukturulke
, tlukuruke, 
ukturkule, 
urtukulke, turlukuke, 
kulrukute, 
ultrukuke, 
kuleturuk, 
rulekukur, 
tulekukur, 
luretukuk, kukutelur, 
ruktukule, 
lurekuktu, 
luekuktur, 
kuktulure, 
rukletuku
, tuklekuru, urukekult, 
kuruketul

Jan Erik Wold

Enhjørning sa for 13år siden:

[CENTER]Brun bitter

Hvordan smakte det
da du skylte ned
mine tårer
med
enda en dram

(av Enhjørning)
[/CENTER]

Wix sa for 13år siden:

NÅR DU ER BORTE

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Tor Jonsson

Wix sa for 13år siden:

LÆRDOM



Å elska

er å vera stille

nesten heile tida

og ha varme hender.



Å elska 
er ikkje å vakta,

men å sjå ein annan veg

til rett tid.



Snakk ikkje om ekstasen

når du meiner 

kjærleiken.


Dei bur på kvar sin stad

og møtest

sjeldan.



Snakk heller 
om å gå til fots

gjennom ti tusen kvardagar

og aldri halda opp

med å vera den rette.


Alf A. Sæther

Babe sa for 13år siden:

Morsomt dikt.

Jente og gut

Eg er jente,
du er gut.
Eg har trakt, og du har tut.

Det er reiskap
god å ha.
Begge er vi like bra

At vi er to
kan bli til tre,
veit vi vel
og korleis det.

Løgleg tenkt
og inkje sagt:
tømme tut
og fylle trakt.

Kan du tute
som ein mann,
kan eg trakte lite grann.

Du treng kvende,
eg treng kar.
Ein gong kan vi
bli et par.

Tanken sviv
på ymse vis
når vi hoppar i paradis

Nils Slettemark

Babe sa for 13år siden:

Ellers er "Våg" et av de vakreste diktene jeg vet om.

Kaktus sa for 13år siden:

MIN SISTE VENN

Jeg sitter under et regnvått tre
og venter på noe som snart skal skje.

Forbi meg drar et gråkledt tog.
De taler et fremmed, underlig sprog.

Så er de borte i nattåken.
Jeg vet ikke, om jeg er virkelig våken.

Så kommer en mann med en krumsmidd kniv.
Han spør: Hva har du gjort med ditt liv?

Jeg vet ikke riktig, hvad jeg skal svare,
Han står og venter. Jeg tier bare.

Det er jo ingenting jeg har gjort.
Og kan ikke mannen gå bort?

Det gjør han tilslutt. Men da følger jeg efter,
så godt jeg kan, og av alle krefter.

Jeg vet ikke hvor man vil ha mig hen.
Men kanskje er han min siste venn.

• Arnulf Øverland-

Nenne sa for 13år siden:

Dette har vært mitt favorittdikt siden Gasolin satte melodi til det på åttitallet:

[CENTER]TIL UNGDOMMEN
av Nordahl Grieg (1936)
[/CENTER]

[INDENT][INDENT][INDENT][INDENT]
[/INDENT][/INDENT]Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
[/INDENT][/INDENT]

Nenne sa for 13år siden:

Og dette her tenker jeg må være det ultimate kjærlighetsdiktet. Hvis man kan føle det sånn seint i livet etter et langt forhold har man gjort mye riktig:

Ferdaminne
Frå
sommaren
1985
Halldis Moren Vesaas

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?
Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.
Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderlig to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.
Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?
Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.
Vi tar alltid heisen

nolo sa for 13år siden:

Bloody men by Wendy Cope
Bloody men are like bloody buses -
You wait for about a year
And as soon as one approaches your stop
Two or three others appear.
You look at them flashing their indicators,
Offering you a ride.
You're trying to read the destination,
You haven't much time to decide.
If you make a mistake, there is no turning back.
Jump off, and you'll stand there and gaze
While the cars and the taxis and lorries go by
And the minutes, the hours, the days.

nolo sa for 13år siden:

Goethe:

Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

Over alle tinder
er fred.
All skogens vinder
tones ned
i åndløs kveld
og fuglene tier blant graner.
Vent, før du aner
stilner du selv.
(André Bjerkes oversettelse 1978)

Bluen sa for 13år siden:

Nå er jo dette et ferskt forhold, da. ;) Halldis Moren Vesaas og Gisle Straume ble kjærester i 1984, året før dette diktet ble skrevet. Men for all del - det er jo like fint, ikke minst å se at det går an å finne lykken på nytt seint i livet.

Nenne sa for 13år siden:

turi sa for 13år siden:

911
Jeg skulle ønske at
en regnbuedrage fra et av Kabuls
bombede tak kunne
fly helt til New York
og en fargerik fugl skulle lette
fra malerboken i ett av New Yorks barnehjem
og fly helt til Kabul.
Slik kunne 11. september-barna
både her og der forstå at
det finnes ingen rettskaffne selvmordsbombere i Afghanistan
det finnes ingen rettskafne poitikere i USA.
Men barna finns. De leker og drømmer
om en fri og nyfødt historie
der de kan forstå hverandre
og ikke møtes som soldater,
men som turister.
Samay Hamed, afghansk poet

tiddelibom sa for 13år siden:

Dette liker jeg godt.
W.H. Auden

Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood.
For nothing now can ever come to any good.

Barbarella sa for 13år siden:

Tröstlösa dagar

Tröstlösa dagar, när himlen är grå,
grå som ens själ och man känner sej så
innerligt ensam och mätt på att leva,
mätt på att skratta och ljuga och spela
känslor man aldrig förnummit och känt,

• tröstlösa dagar, som återvänt!

Tröstlösa dagar, vars slagor slå
sommarens blommor till halm och strå,
dimgråa timmar när ledan sitter
tung vid ens sida och dödens glitter
är i ens öga och lyser på allt
söndersmulande, klart och kallt...

Nils Ferlin

tante Veronica sa for 13år siden:

Det er et sterkt og vakkert dikt.
(Liker det slik det leses i "4 bryllup og en gravferd").

Babe sa for 13år siden:

Passer perfekt til meg og min kjæreste - som alltid kysser i heisen. La det ut på Facebook jeg... hihi

Lilith sa for 13år siden:

En av mine all-time favoritter er Dorothy Parker, selv om hun er litt ensformig til tider.

Oh seek, my love, your newer way,
I'll not be left in sorrow.
So long as I have yesterday,
go take your damned tomorrow!
(Dorothy Parker)

Inscription for the ceiling of a bedroom
Daily dawns another day,
i must up, to make my way.
Though i dress and drink and eat,
move my fingers and my feet,
learn a little, here and there,
weep and laugh and sweat and swear,
Hear a song or watch a stage,
leave some words upon a page,
Claim a foe or hail a friend,
Bed awaits me at the end.

Though i go in pride and strength,
I'll come back to bed at length.
Though i walk in blinded woe,
back to bed im bound to go.
High my heart, or bowed my head,
All my days but lead to bed.
Up, and out, and on and then,
Ever back to bed again.
Summer, winter, spring and fall,
I am a fool to rise at all!
(Dorothy Parker)

Mye fine dikt i denne tråden, takk for at dere deler :)
[color=#9c9c63][/color]

tante Veronica sa for 13år siden:

DEG VIL JEG ALDRI GLEMME

Deg vil jeg aldri glemme, sa jeg
men hvis jeg likevel skulle glemme deg
så ville jeg fornemme deg, sa jeg, slik
jeg fornemmer en drøm på den den andre siden
av søvnen, ja, slik jeg aner en forlatt by
som et lysskjær over himmelen i det fjerne

Men slik skulle jeg glemme deg: Som et tog
jeg hører i det fjerne og i det samme har glemt
Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette
I en by ingen noensinne har bodd i, og der en
telefon står og ringer i et tomt og mørkelagt hus
(Stein Mehren)

Tante Sofie sa for 13år siden:

Blå salme

Jeg synger meg en blå, blå salme
når dagen svinger hatten til farvel
og ror med sakte åretak mot strender
dit alle dager ror når det blir kveld.
Da søker jeg min hvile
ved treets trygge rot
mens sankthansormer gløder grønt
i gresset ved min fot.
Da synger jeg min salme

Jeg synger meg en blå, blå salme
og takker for all grøde som ble min.
For lyse døgn, for barneskritt i tunet
og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.
Men òg for våkenetter
som aldri unte ro
men gav min dag et dunkelt drag
jeg aldri helt forstod.
Nå synger jeg min salme

Jeg synger meg en blå, blå salme
til deg, du Hånd som sanker og som sår
og senker deg med signing over jorden
med legedom for alle våre sår.
Som byr oss rette ryggen
stå opp og gå i strid.
Med løftet hode skal hver sjel
gå inn i Herrens tid.
Så synger vi vår salme

-Erik Bye

Nabojenta sa for 13år siden:

: peker på signaturen:

tante Veronica sa for 13år siden:

SEKUND OG EVIGHET
En gang når du har kastet dine drømmer
på en annen mann og jeg har tapt min fortid
til en kvinne som har drømt om meg slik jeg ble
En gang når kjærligheten selv har funnet nye
elskende å elskes i, hvor er vi da

En gang når de som tro i våre spor
selv er blitt spor som blåste bort i jord og hav
En gang når vellyst, storm og sjelenød er blitt
et gudebildes milde fjerne smil i sten. En gang
når jorden, havet, gudebildene tar slutt. Hvor
er vårt løfte om bestandig kjærlighet da…

  Finnes øyeblikk som rommer mer enn 

vi kan bære? Favntak som griper etter mer
enn verden, som om verden er for trang for oss
Kjenn, så øre, så ute av oss selv om vi er
hos hverandre, elskede, er bare du og jeg
Kan dette dø? Skal også dette engang…

En gang når det vi kaller fremtid
er en sammenstyrtet kjeller under det vi kaller
tid og tiden selv er rent ut av alle timeglass
Hvem husker oss og våre minner da…

Se meg, hold meg, elske meg, der
Vi synker, synker til bunns i natten, Ja
som om sansene selv er de tidens hengsler som våre
favntak løfter oss ut av… Hvert salige sekund

En gang når alle stjernene er brent ut
og sluknet, og solen er det svarte hullet
jorden er forsvunnet i. Så er det likevel sant
at vi to har elsket hverandre

I all evighet
(Stein Mehren)

"En gang når de som tro i våre spor selv er blitt spor som blåste bort i jord og hav" :love:

Mira sa for 13år siden:

Vanskelig å gjøre det slutt

• av Hal Sirowitz, gjendiktet av Erlend Loe

"Vi har ingenting til felles", sa jeg.
"Vi er to fullstendig forskjellige personer.
Det er ingen vits i at vi er sammen".
Men så begynte hun å gni penisen min
utenpå buksene mine, & plutselig husket jeg
at vi begge likte indisk mat.