Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Helt forferdelig å bli minnet på alle de fantastiske tingene jeg bare elsker ved Oslo om sommeren som har uteblitt totalt i år :gaah:
Jeg har vært bosatt i Oslo i snart 13 år og det har tatt meg ganske mange år å bli ordentlig glad og stolt av byen "min". Jeg tror problemet er at jeg sammenligner Oslo hele tiden med andre store hovedsteder og det blir bare for dumt. Oslo er Oslo, London er London og New York er New York. Jeg elsker alle disse byene men det blir for dumt å sammenligne epler og bananer. Akkurat som jeg synes det blir litt for dumt å sammenligne Oslo med Bergen eller Tromsø. Kom igjen, - vi har bare en by i Norge som er stor nok til å regnes som "storby" etter storbykriterier og det er Oslo.
De gangene jeg er usikker på hva jeg tenker om Oslo minner jeg meg selv på hvor utrolig glad og fornøyd jeg er over at datteren min er født og oppvokst som ekte Oslojente. Jeg merker at hun har en skikkelig sterk Oslo identitet som jeg tror er helt unik for denne byen, i alle fall på det stedet vi bor i Oslo. I quite simply love it. Jeg er aldri lenger i tvil om at jeg har valgt riktig bosted i Norge. :hjerter:
Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Det er fryktelig vanskelig å finne denne følelsen bare ved å besøke Oslo. Jeg bodde her en god del år før jeg fant denne følelsen men det sitatet du opprinnelig besvarte synes jeg var veldig passende i forhold til nettopp dette.
Det var da voldsomt til overdrivelser. Og så elendig skrevet: I et avsnitt på 7 linjer bruker hun ordet "stadig" 8 ganger. Og hvem av oss har ikke stått med en akutt tissetrengt 3-åring langt unna tilgjengelig do? "Det utenkelige" faktisk. Bra den stakkars ungen ikke tissa i drikken hennes på Operataket :knegg:
Mye er nok mer synlig og kanskje tøffere i Oslos gater enn det var før, men det er det da jammen meg de fleste andre steder også. I den vesle bygda jeg bor i f.eks- rus og annen problematikk finnes i større omfang og er mer synlig enn før.
Jeg elsker Oslo, men jeg ser at man kanskje til en viss grad trenger minner herfra for å like den virkelig godt? Jeg liker jo Vor Frelsers Gravlund fordi jeg en gang klinte der, jeg liker alle gatene jeg har gått i med folk jeg har vært glad i, jeg liker hus jeg har vært på fest i, kafeer jeg har hatt fine stunder i, områder jeg har bodd, områder jeg har jobbet og områder jeg har kjørt buss gjennom.
Karl Johans gate synes jeg ikke er noe særlig, og jeg er enig i at det er mye som ikke er så pent i den delen av byen som omtales.
Når det er sagt: Uavhengig av innhold synes jeg kronikken var elendig skrevet, utrolig rotete og ustrukturert, dårlig språk og bare tull. Og så synes jeg kanskje man kan ta seg en litt bredere runde i byen enn fra Jernbanetorget til Operaen før man skriver noe slikt. Teorien om dop på vei opp i drinken i Operaen fremstår for meg så absurd at jeg føler at hun på en måte bare har vært ute etter å få bekreftet fordommer og dommedagsprofetier.
Synes du påpeker noe helt vesentlig her, selvfølgelig har minner og vår egen personlige historie nesten alt å si i forhold til hvordan hva slags "følelser" vi har for et sted, på godt og vondt.
Dette er jeg veldig enig i. Jeg er sikker på at jeg skal bli her resten av mitt liv, og jeg synes mine barn er priviligerte som får vokse opp i Oslo. Det er flott her.
Har ikke så mye grunnlag for å si så mye om Oslo da jeg ikke har vært der så mye i voksen alder. Men jeg synes det er kjekt når jeg er der.
Miljøet rundt Jernbanetorget er jo stortsett det samme i de fleste byer. Ikke der jeg oppholder meg kveldstid i Bergen. Vi ankom Oslo S torsdagsmorgen. Da var det stille og rolig der. Kanskje hun valgte feil tidspunkt :p
:nikker: Og jeg har bodd her i 15 år nå. Men jeg tror det er vanlig hos utflyttede bergensere. :heia Brann: Men jeg har ikke kronisk PTSD likevel assa!
Jeg trives i lille bydelen min da, veldig godt. :hjerter:
Surmaget, intolerant og usammenhengende tullprat. Det virker som hun tror Oslo burde være en liten kardemommeby uten de utfordringer alle større byer har. Hun har virkelig sugd til seg alt det negative. Og jeg må fnise litt, det er ikke første gang jeg hører sånt fra utenbysfolk. Jeg TØR ikke bo i Oslo, det er så farlig der. Nå bor jeg et par mil utenfor Oslo selv, men familien min har bodd der i 5 generasjoner og jeg blir litt irritert over sånne holdninger fra folk som overhodet ikke er kjent i hele byen og som kun plukker opp hva som skjer rundt Jernbanetorget etc. Eller som tar t-bane og kun ser blokker fra vinduet, drar på shoppingsenter og tror hele stedet er hva de ser fra inngangen.
Når man sammenligner med andre store byer tenker jeg at man ikke må glemme at utfordringene i Oslo er ganske store også i europeisk målestokk og i alle fall sett i forhold til landets økonomi og byens størrelse. Oslo er ikke en kjempestor by, men de problemene som viser seg på det lille stedet som er mange besøkendes første møte med byen er ganske omfattende og iøynefallende.
Jeg er ikke ukjent med virkelig store byer og problemer. Mitt inntrykk er at det i Oslo kommer midt i blikkfanget. Det er også et stort rusmiljø tatt byens størrelse i betraktning. Dette er et nasjonalt problem. Tre av mine barndomsbekjente har overdoset i Oslo. De kommer ikke defra, men tilgangen på dop har vært enkel.
Jeg har ikke noe annet sted sett folk sette skudd åpenlyst.
Det er praktisk på mange måter å ha rusmiljøet samlet, men i Oslo kommer det veldig midt i fleisen og det er ikke så rart at noen utlendinger spør om det er "greit" å ruse seg i Oslo.
Synlig rusproblem og tiggeproblematikk er det også i små byer. Blant annet i hjembyen min. En forskjell er at det ikke hoper seg opp midt på torget, men er mer konsentrert andre steder i byen. Det er ikke det første man ser. For oss som kjenner stedet og kjenner folka er det veldig synlig og veldig trist.
Jeg har fått dop i drikket mitt i Bø i Telemark. I sommer var jeg i Trondheim, og der måtte jeg brøyte meg fram gjennom rusmisbrukere for å komme inn på hotellet. : ptsd:
Det er nettopp dette som er så spesiellt med Oslo. Det er så fryktelig synlig og folk som kommer hit på besøk får jo nesten helt sjokk når de går av flytoget. Men hvorfor er dette så spesiellt med akkurat Oslo? Rusmiljøet er jo enormt stort i forhold til innbyggere men jeg forstår at de aller fleste ikke er bosatt i Oslo.
Jeg tenkte forresten på denne tråden i går da jeg spaserte til tannlegen. Gikk gjennom Botanisk Hage og ned mot Grønland ved Vahl Skole. Det var definitivt The Wire light vibber og nesten litt uvirkelig. Klær som henger til tørk ved Akerselva, Romfolk som koker mat på bål, MASSE dopsalg til biler som kjører sakte forbi eller står parkert, 2 stk som sitter knebøyd og driter på nedsiden av Botanisk Hage ... sorry språket men selv for en person som elsker bydelen min og aldri ville ha flyttet så begynner jeg å bli mektig lei av utviklingen. Et eller annet må gjøres snart for å rydde opp for nå i sommer har det gått helt over stokk og stein med uverdige forhold både for de som bor på gaten og i boliger i denne bydelen i alle fall. Jeg har bodd her i mange mange år og det har virkelig blitt ille nå siste halve året. :(
Og ja, jeg føler meg ikke særlig smart som skriver dette i denne tråden men det bekymrer meg og jeg er lei av de som styrer denne byen som bare ser på at denne utviklingen skjer så lenge det er i Øst. Det hadde ADLRI blitt godtatt hvis det var på vestkanten. Forholdene rundt Munch Museet nå er helt uakseptable.
Jeg er enig med Fnatten: Dette r et nasjonalt problem, og jeg lurer veldig på hvor det er det går galt, når vi har så store narkotikaproblemer som vi har.
Men har vi flere narkomane en andre land vi kan sammenligne oss med? Er ikke problemet at konsentrasjonen av narkomane skjer på forholdsvis små konsentrerte områder i Oslo?
Lisa: Det er veldig trist. Nå har jeg bodd i denne byen i 17 år, både øst og vest, og det området du nevner er et område man med jevne mellomrom må inn og "ta tilbake". Renske opp i dopsalget, rydde i infrastrukturen (lys og gode gangstier, for eksempel), man har gått inn med private vektere i perioder, innbyggere har selv startet "ta elva tilbake"-initiativer der de går hyppige turer og bruker området, men i flokk.
Men det er som skvalderkål, altså. Så snart man slipper det litt, så kryper problemene tilbake opp langs elva. Jeg vet ikke om det er sant at politikerne aksepterer det fordi det er i øst, altså. Det handler mer om rent praktiske ting, som at elva er så nær sentrum, at det er broer og steder å gjemme seg bort, osv. :vetikke:
Man kommer kort og godt ingen vei med rusproblematikk før man begynner å ta barns oppvekstvilkår på alvor. Det vokser opp en del unger i Norge som ikke har sjans i havet til noe som helst. Etterhvert ender de jo åpenbart opp et sted.
Sorry men jeg nekter å tro at et så flott område som det tross alt er rundt Botanisk ville blitt så nedprioritert hvis det hadde skjedd rundt Frognerparken som også ligger sentralt. Folk bor i biler, avføring i skolegård, søppel overalt (fra mennesker som bor i biler), eldre folk ferdes knapt i Botanisk lenger selv midt på dagen .... det er virkelig ille men det er ingen vilje til å ta tak i problemet. Forfallet her får bare skje, og jo verre det blir jo flere gode grunner får byrådet til å flytte Munch museet ....
Jamen helvete, da. Vi har en "skole for alle". Vi har et (relativt) sterkt barnevern. Vi har fantastisk gode trygdeordninger for folk som faller utenfor. Hvor er det vi snubler hen??
For ordens skyld, det var en frustrert "helvete" over at jeg jo ser at det vokser opp en haug med unger som ikke har det godt, og det virker jo helt sinnsykt. "I verdens rikeste land". Den var ikke til deg, SF. :sorry:
Snubler vi fordi vi alle tror (led to believe) at vi har en skole for alle, sterkt barnevern og gode trygdeordninger? Den erfaring jeg ser fra skolen er i alle fall at den definitivt ikke er for alle (synes den bare forsterker forskjeller) og har vi et barnevern som beskytter barn mot udugelige foreldre som fører egne barn ut i evig liv av fattigdom eller ikke? Står ikke foreldreprinsippet ufattelig sterkt i Norge?
Godt mulig vi scorer bedre en mange land på sosial mobilitet med med tanke på de ordninger vi har (høyere utdanning til alle uavhengig av foreldres inntekt osv) men vi reproduserer jo fattigdom til den store gullmedaljen. Kanskje på tide vi begynner å snakke om klasse i Norge også og ta utgangspunkt i en del utfordringer ut fra klasseteorier om sosial ulikhet? Dette sitter så langt inne i sosialdemokratiet Norge.
Det må jo være systemsvikt et eller annet sted? Eller har det med ideologisk tilnærming til hvordan vi ser på rusmisbrukere i Norge? Hvis en negativ utvikling ikke snur tross nye initiativ og ny politikk, - hva gjør man da?
Det samme gjelder jo skolen. Det står jo ikke på bevilgninger men på hvordan man prioriterer og organiserer skolen. Må man bare innse at det faktisk er slik at mye av ansvaret for barns læring kommer hjemmefra og jobbe ut fra det? Det betyr jo da at en stor gruppe barn har helt spesielle utfordringer det må tas tak i. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få skrevet det korrekt men det jeg ser ut fra vår skole, hvor det er en veldig blandet elevgruppe, er at jeg synes foreldre slipper unna for lett. Det følger et ansvar med å ha barn, alle har forskjellige forutsetninger for å klare den oppgaven men hvis det er klart og tydelig at dette ansvaret ikke følges opp må barna få enda mer hjelp uten at det blir sett på som stigmatiserende.
Det finnes det jo mange teorier om. Man driver med heroin mange andre steder også, men da røykes den stort sett.
Om det dør mange flere her enn i andre land vet jeg ikke. Dog har vi gode statistikker på dødsfall, noe jeg betviler at mange mindre heldig stilte land har.
Dette med hvorfor vi har flere overdosedødsfall i Norge har jeg lært om på ymse ruskonferanser i den tiden jeg jobbet mye med rusproblematikk, og nå har jeg glemt hva man argumenterte med. Men en av årsakene husker jeg, og det er som Pelle nevner at i en del land med mer heroin og færre dødsfall så er det en god del som røyker heroinet. Og da er vel dødsfaren så godt som ikke-eksisterende.
Når det gjelder dette med at vi er et rikt land med mye penger og bra skole og den slags, så tenker jeg at det at man bor i et rikt land ikke nødvendigvis er noen vaksine mot sosiale problemer. Rusproblematikk, psykiske problemer, folk som har lav intelligens og/eller sosial kompetanse, folk som ikke klarer å komme seg gjennom fagarbeiderutdanninger eller høyere utdanninger - jeg kan ikke forstå at masse penger nødvendigvis skal løse disse typene utfordringer? Joda, til en viss grad - ved at man faktisk kan ha noen tilbud. Samtidig så blir jo de som faller ordentlig utenfor i et rikt land uten så tydelige klasseskiller som man ser i andre land (segregerte boligstrøk for fattige, hvor man kanskje ikke i like stor grad omgås folk fra andre sosiale lag i det daglige) mer eksponert for rikdommen de ikke får ta en del i.
Når jeg tenker på alle de menneskene jeg har møtt med f.eks rusproblematikk eller dobbeltdiagnose opp i gjennom åra, hvor vanvittig mye penger det har gått til metadon, akuttinnleggelser, avrusningsplasser, behandlingsopphold på institusjoner over flere år, samarbeidsmøter, legeoppfølging, bolig og hospits, (det er snakk om STORE penger, altså - for ti år siden betalte vi vel gjerne rundt 14 000,- per måned på hospits, og mange hundre tusen for enkelte behandlingsplasser per år) - og hvor det i overveldende flertall ikke fører noe steds hen - annet enn nye år med samme runddans, så sier det seg selv at landets rikdom ikke nødvendigvis løser problemene i seg selv. Etter at man hadde helsereformen som inkluderte rusmisbrukere i større grad ifht. rettigheter og fastlege på banen og sånt (kjempebra!), så begynte man samtidig å snakke om kostnader til liggedøgn og den slags - og vips fjernet man en stor andel av langtidsbehandling på institusjon fordi det var for kostbart, selv om dette er noe som gjerne må til for å kunne bli helt rusfri, og alternativene kanskje også er svært kostbare.
Men nå snakker jeg meg helt bort, faktisk. :sparke: Det var vel egentlig et forsøk på å si noen ord om at jeg tror at metodebruk kan være vel så viktig som at man bruker mye penger. Og at jeg tror at man alltid vil ha folk som faller utenom uansett hvor god skole vi har, og uansett hvor mye penger vi har. Forebyggende arbeid er selvfølgigelig kjempeviktig, men jeg tenker også at det er viktig at vi har et system som ivaretar mennesker som faller utenfor på et anstendig vis, det vil være forebyggende for ytterligere forverring av aktuell problematikk. Og da synes jeg ikke tankegangen "Jeg tror at vi skal få som vi gir, og hver og en er sin lykkes smed" (hentet fra FrP sin elskede sang med Christian Ingebrigtsen) er et steg i riktig retning.
Man kan jo ikke betale seg ut av alle sosiale problemer, men om vi hadde hatt en KNALLGOD skole, som hadde ressurser til å følge opp alle de som henger etter, stimulert de som spinner rundt seg selv av kjedsomhet, sosiallærere nok til å faktisk ta tak i dem som trenger mer.... Da tror jeg utrolig mye hadde vært gjort. Utdanning er nøkkel til mye, altså.
De som faller utenfor i dette landet faller ufattelig langt vekk fra de som ikke er utenfor. Det er en av grunnene til at det går så til de grader galt.
Også har vi åtte prosent av alle barn som opplever vold i hjemmet sitt, vi har prosenten som utsettes for overgrep. Vi har ungene som ikke lærer å lese på skolen. Vi har de som ikke får den hjelpen de trenger for å kunne nyttegjøre seg hverken utdannelse eller annet. De faller faktisk utenfor. Mange av dem fullstendig. Jeg kjenner flere sånne som sitter gatelangs i Oslo.
Åh, ja. :hjerter: Jeg elsker Torggata, Brugata, Storgata, Grønlandsleiret. Bor jo selv i drabant, men det meste av min arbeidstid foregår i sentrum-sentrum, og jeg liker'e!
Jepp. Forskning (Frønes og Strømme) tyder på at grunnskolen er den primære marginaliseringsgeneratoren (forskernes ord og knakende godt formulert). Det du får med deg (eller ikke får med deg) fra grunnskolen er utrolig viktig for hvordan du klarer deg videre i livet. Av 24-åringer som har ulike sosiale hjelpetiltak fra NAV, er det 20 % som ikke har fullført vgs. Av 24-åringene som har fullført vgs er det bare 3 % som får slik støtte. Skole er så utrolig viktig. Jo bedre (ikke nødvendigvis flere) lærere vi har, jo flere barn vil få et godt liv.
Dette er jeg helt enig i. Men skal det monne, så tror jeg at man må tenke langt utover den biten at matte og norsk er det viktigste. Og det må brukes penger. Jeg har alltid vært forkjemper for barnevernspedagoger og sosionomer inn i skolen. Disse kunne fungert som avlastere og veiledere for lærere gjennom å delta i oppfølging og kommunikasjon med utsatte barn, deres nærmeste og hjelpeinstanser. Og drive med annet forebyggende arbeid. Så vidt jeg har skjønt er det lite sosialt arbeid i lærerutdanningen, og lærerne har så vidt jeg har lest og skjønt heller ikke noe ønske om mer av den slags som en del av jobben som allerede er proppfull av oppgaver - man ønsker å undervise.
Det er hovedsaklig FP jeg leser av diskusjonsforum på nett, og her kan man få inntrykk av at alle ressurser i forhold til tilrettelegging går de svakeste elevene faglig sett, og at de faglig sterke går glipp av potensiell læring. Jeg deler forsåvidt både bekymringene og tankene rundt dette, samtidig så tror jeg kanskje vi får et litt skjevt bilde av realiteten? Det hadde vært interessant å få høre hvordan foreldre til barn som fungerer dårlig faglig sett på skolen opplever situasjonen. Dette vet jeg lite om. Men jeg har fått et lite inntrykk etter å ha møtt mange som falt ut av skolen og systemet senere i livet, i voksen alder, og da er min første tanke at man kanskje burde tenkt pensing inn på fagarbeiderfag el. lignende - og mindre ensidig fokus på matte og norsk. Mer valg, og mer valgfag (slik jeg ser at de rød-grønne jobber for) tror jeg kan være et lite skritt i riktig retning.
Jeg tenker at det skulle gått ALARM-ALARM når en elev ikke lærer å lese og regne og begynner å falle av. Det er jo KRISE!! Da burde det både vært et mind set og midler til at man satte alle kluter til for å fikse det. Som ekstremtiltak tenker jeg også at det å måtte gå en klasse om igjen kanskje ikke burde vært så tabu. Det er mange grunner til at det er kjipe greier, altså, men jeg blir litt overrasket over HVOR umulig den tanken er i Norge. "Gå om igjen en klasse?!?! Traumer! Det sosiale! Nedverdigende!!". Men når 20% går ut av grunnskolen som funksjonelle analfabeter, tenk hvilke traumer og ydmykelser de både har vært igjennom, og skal igjennom i resten av sitt liv?? Burde ikke det trumfe det meste??
Sånn det er nå går alarmen ofte for sent, og tiltakene som settes inn fungerer ofte ikke.
Skoler med godt læringsmiljø og dyktige lærere har færre elever med vedtak om spesialundervisning og bedre resultater. Enda mer trykk på å jobbe systematisk med kvalitetsheving i skolen og av lærere er noe av det viktigste, tror jeg.
Jeg kjenner at det steiler i meg ved tanken på at vi allerede i barneskolen skal ta de som ikke får til kjernefagene og la dem pusle med "litt sånne praktiske ting, vet du, det passer godt for deg!". Det var (er?) det 11+-opplegget i England gjorde, var det ikke? Og det er virkelig ikke uten nedsider! For hvilken fremtid venter det ham som knapt kan lese, men er veldig god i sløyd, egentlig? Absolutt ingen.
(Og mens jeg er på temaet: Jeg så en mattelærer i videregeånde skole beskrive hvordan den mer praktiske matten der var. Altså for de som ikke går det som het almennfag før i tiden. Den "lette" matten. Og jeg ble skikkelig sjokkert! Det var KJEMPEVANSKELIGE temaer! Differensialligninger og vektorer, tror jeg? Det er jo ikke rart det blir frafall da! Så i videregående mener jeg absolutt man skal kunne gjøre utdannelsen mer praktisk og mindre teoritung. Men de må jo kunne lese først, da. Som et minimum.)
Jeg steiler også ved tanken på at vi løser dette med mindre basisfag og mer valgfag. Her er jeg helt på Clemet og Ødegårds linje om at vi IKKE skal ha mindre forventninger til de som i utgangspunktet blir klassifisert som "svake" elever. Man skal tro og gi alle de samme utfordringene innenfor et rammeverk som kan tilpasse denne læringen på en måte som fungerer for begge grupper. Det er så tragisk å "akseptere" at mange er tapere og tilby mer valgfag og puslefag i stedet, jeg fatter ikke hvordan det ikke bare gjør vondt verre.
Jeg har da ikke sagt at fokuset skal bort fra det å lære matte og norsk, også for de faglig svake elevene? Men jeg synes de bør få oppleve mer mestring i skolen, med ting de kanskje har et bedre anlegg for. Hvis man synes matte og norsk er et sant helvete, og virkelig ikke har anlegg for det, så tror jeg man i større grad ekskluderer ved å nedlatende antyde at "pusle med litt praktiske ting" ikke har noen verdi for verken vedkommende selv og samfunnet for øvrig.
En bruker her på forumet har jo fortalt (i åpent forum, tror jeg, så jeg tror det er greit at jeg gjentar fortellingen) om hvordan et barn som bare ble klappet på hodet og avfeid med "litt umoden, vet du, det går seg til, det er mange som lærer sent å lese, slapp av (hysteriske foreldre" en gang i tredje klasse kom til offentlig skole i USA, og der det gikk ALARMALARM med en gang, omtrent. Og alle kluter ble satt til. Ekstra undervisning. Utredning av lærevansker. Tett oppfølgning av foreldre og tydelighet på hva som var forventningene til dem og hva de skulle gjøre. Karakterer. Og et barn som fikk det til!
Men vi snakker om grunnskole ikke sant? Jeg synes det må være gitt at i dagens samfunn må man mestre alle basisfagene så jeg er enig i den prioriteringen som nå gjøres med solid innsats i disse fagene fra tidlig av.
Mestringsfølelse kan jo oppnås på flere måter og her ville jo et større mer tverrfaglig støttemiljø på skolen kanskje kunne hjelpe disse barna hvis det ikke er så mye hjelp å få hjemme (både faglig og sosialt).
Det kan godt komme i tillegg, men virkelig aldri, aldri, aldri på bekostning av at man får lært seg å lese og skrive og regne. Om nødvendig med dobbelt så mange timer på norsk og matte som de andre. Kanskje på bekostning av andre teorifag - de har uansett kanskje liten verdi for et barn som ikke mestrer lesing.
Altså, 20% funksjonelle analfabeter!! De vil ikke kunne fylle ut et skjema, lese en arbeidsbeskrivelse, fylle ut en ordre på byggeplassen, lese en medarbeiderevaluering, navigere på NAV, ingenting. Da hjelper det lite om de har opplevd mestring i sløyden, altså.
Jeg kjenner at det som opprører meg her er mangelen på ALARM, både hos lærerne til nevnte brukers barn som ikke kunne lese i tredje klasse, og hos deg Irma. "Hvis han ikke har anlegg for det, så...". Hva er det for noe?? :gaah:
Og jeg lar meg opprøre av å tas til inntekt for å være uengasjert i at barn ikke lærer seg å lese, Polyanna. Vi er muligens uenig i metodene, men ikke i bekymringen for de som ikke klarer seg på skolen eller som ikke lærer seg å lese. Jeg har som nevnt møtt svært mange av disse i miserable situasjoner senere i livet, jeg tror ikke mitt engasjement for at disse er mindre hos meg enn hos deg.
Jeg tror at trivsel og opplevelse av mestring på skolen (og ellers i livet, derfor innspillet om sosionomer og barnevernspedagoger) er viktig for også å være motivert til å jobbe for og mestre i fag man er svak i, og for å utvikle en viss selvtillit og ikke gi opp. Hvis fokuset kun skal ligge på det man misliker eller mestrer dårlig, så har ikke jeg noen tro på at utfallet nødvendigvis blir noe bedre. For en del barn tror jeg at valgfag kan bidra i positiv retning i forhold til trivsel og mestring, og for å forebygge negative følelser i forhold til skolen. At man innfører valgfag i en liten brøkdel av skoletiden betyr selvfølgelig ikke at jeg mener at det å lære å lese skal prioriteres ned eller bort.
Greia er at det er ikke alt som kan løses på skolen. Konsentrasjonsproblemer er et problem som blokkerer læring uansett hvor mange ganger man sender eleven gjennom det samme årstrinnet. Og tilstrekkelig dårlige livsvilkår vil altså gi mange barn fullstendig umulige vilkår for å lære noe som helst på skolen. Det er ikke alltid nok å sette på en ekstra norsklærer når ungen ikke kan lese. Det hender noen må sørge for at pappa ikke slår i fylla eller at onkel ekkel begår flere overgrep også.
Jeg sier det om igjen fordi det faktisk gjelder flere barn i hver skoleklasse. Ikke bare to barn i året, liksom.
Jeg er helt enig med deg, Smilefjes. Dette kan være kompliserte greier, og jeg tror ikke kun fokus på det konkrete problemet (eller symtomet, kan man kanskje si) vil løse det i alle situasjoner. Det blir litt som jobbinga hos fysioterapeuten eller kiropraktoren på grunn av et vondt kne. Det nytter ikke å fokusere masse på kneet, hvis det er skjevt bekken som er årsaken til vondtene.
Presiserer: Jeg tror ikke du har mindre engasjement for de som faller utenfor enn meg. Sikkert mer. Men jeg reagerer - og reagerer sterkt - på at jeg syns "alarmen" havner på feil sted. Og det var det jeg leste inn i denne:
Men jeg har fått et lite inntrykk etter å ha møtt mange som falt ut av skolen og systemet senere i livet, i voksen alder, og da er min første tanke at man kanskje burde tenkt pensing inn på fagarbeiderfag el. lignende - og mindre ensidig fokus på matte og norsk. Mer valg, og mer valgfag (slik jeg ser at de rød-grønne jobber for) tror jeg kan være et lite skritt i riktig retning.
Generelt, økonomisk, sosialt og intellektuelt: jeg tror at Norge er et land hvor vi har litt for mange rettigheter, og litt for lite plikter. Det er for lite som sporer oss til å yte noe ekstra utover det vi MÅ og vi finner dermed ikke grensen for potensialet til hver enkelt av oss. Det sier seg selv at en nasjon med en underytende befolkning kommer til å slite etterhvert som hevdelse av krav og rettigheter tar overhånd og ingen gidder yte mer enn de behøver.
"Hva har jeg krav på" er et gjentatt spørsmål, og jeg tror at grensen for hva som er grunn for å klage litt for hver enkelt av oss, stadig settes lavere. Når den uskrevne standarden for hva du bør ha i livet ditt for å kunne definere deg selv som lykkelig, stadig blir høyere og nærmest virker uoppnåelig, så er det kanskje ikke så rart at vi scorer lavt på statistikker som sier noe om hvor i verden de lykkeligste menneskene bor.
Hvis du har små krav blir du kanskje lykkelig over å ha tilgang til relativt rent vann. Hvis du har høye krav, blir du kanskje først lykkelig når det samme vannet flommer ut av baderomskraner fra Alessi...
Jeg har bodd i Oslo i 11 år, og på de årene ble jeg VELDIG glad i byen. Fortsatt får jeg en varm følelse inni meg når jeg rusler rundt. Når jeg drar til Oslo om sommeren, er mannen min bittelitt redd for at jeg ikke skal bli med hjem, for jeg blir helt Oslonyforelsket.
Det er 8 år siden jeg flyttet til en mindre by, og jeg synes Oslo har forandret seg en del på disse årene. Det har blitt flere tiggere (det har det her jeg bor også), mer synlig rusmisbruk og mer skittent. Synes jeg.
Og nå kom jeg på at mitt barn kastet opp på et stativ med Lacosteklær ved inngangen til en butikk i Karl Johan for noen år siden. :avsporer videre: :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
