Det har ikke slått deg at det kanskje er barnas behov som er i fokus når man lar dem sitte igjen i bilen? At de faktisk selv ønsker det og det er best for alle parter? Jeg liker å ha med meg ungene inn i butikken jeg, de får alltid tilbud om å bli med. Men svært ofte vil de ikke, de vil sitte og slappe av i bilen og da får de jammen lov til det. Tror de skal få seg grei økonomiforståelse fordetom. Det er jo ikke storhandel ala 1 time det er snakk om heller, her er det snakk om en kjapp handlings.
Jeg er ikke ute etter å latterliggjøre eller provosere, jeg bare lurer oppriktig på hvordan i huleste du kan mene at en unge på 15 år +/- ikke kan få sitte alene i en bil. Hva tror du kan skje?
Nei, faktisk ikke. Jeg fikk aldri være med mine foreldre inn og handle noe som helst. Og resultatet? Null kontroll på øknomi de første årene jeg bodde for meg selv. Her i huset skal barna være med på innkjøp av alt, og være med på oppsett av budsjetter til både deres eget innkjøp og til husholdningen.
De gangene mine unger sitter i bilen, er det fordi de har valgt det selv. "Vil du være med inn, eller vil du sitte her og vente?" spør jeg alltid om. Hvorvidt de svarer at de vil sitte eller bli med, avhenger oftest av 1) hva de hører på bilanlegget og 2) hvor stor sjanse de tror det er for at jeg vil kjøpe noe til dem på butikken den dagen. Femåringen vil sjelden sitte i bilen alene, men hun gjør det gjerne når tiåringen er med.
Mitt motiv for å dra inn tenåringer i all handel, er at jeg selv ble vokst opp i en atmosfære hvor jeg fikk alt servert på et sølvfat. Og da jeg flyttet for meg selv i 20-årene, trodde jeg at jeg fremdeles skulle få alt jeg trengte. Jeg bestilte alt mulig på kreditt, og betalte selvsagt i ettertid.
Jeg vil at mine barn skal få en kjennskap til det å handle, og det å sette opp et budsjett før man handler. Det er ikke verre enn det. Jeg har et budsjett for familiehusholdningen, og når de er rundt 13-14 år så skal de få et eget beløp de skal kunne forvalte. Men de får ikke forvalte dette før de har sett hvordan vi handler. Derfor mener jeg det er viktig å ha med barn på handling. Det er først da de ser hvor mye ting faktisk koster.
Det har kanskje ikke gått klart fram av innleggene mine, men jeg snakker om hovedhandelen, som vi foretar en gang i uken. Vi tar denne handelen som en opplæring i økonomi. Og bare for å si dette: Jeg fordømmer ingen andre som ikke gjør dette. det har jeg vel heller aldri sagt. Jeg forteller bare hva VI gjør!
Jeg er nok i stand til å glemme barn i bilen,men det er snakk om minutter og ikke timer.
Og jeg må innrømme at jeg syns det er rart at noen kan glemme barn i bilen i flere timer.
Det er jo en grensegang dette her. Dette med å ta med barn på handel dreier seg om større barn. Og det var vel derfor jeg skrev om det. For mens man tar inn større barn sammen med seg i handel, så unngår man trusler utenfra. Som at noen skulle bryte opp bilen mens noen barn satt inni den. Det høres kanskje teit ut, men forbrytelsen mot Sigrid kunne like gjerne ha skjedd i en parkert privat bil. Mens for barn i førskolealder er det aldri forsvarlig å etterlate seg barna i bilen.
Du er visst på hugget! Jeg ser ned på folk som glemmer barn i bilen, ja. Og ser ingen motstridende trekk ut fra det jeg tidligere har skrevet. Hvis du absolutt har bestemt deg for å ta meg på noe, så foeslår jeg at du forsøker deg på noe annet.
Igjen: jeg synes det er helt skrekkelig at du trekker inn denne saken som argument i en dustedebatt! Det er snakk om en jente som fortsatt er savnet. Hun kan ha familie og venner her inne.
Du skrev at du så ned på folk som lot barna sitte i bilen mens de er i butikken,ikke at du så ned på folk som glemmer barn i bilen.
Det er en forskjell.
Hvor stor er egentlig sjansen for at noen stjeler ungene fra bilen mens man handler? Du sier jo selv at du lar dem få større frihet i nærområdet når de er ute og leker, det må da være mye mer risikabelt i forhold til kidnappinger og andre trusler utenfra? Jeg har aldri hørt om noen som har blitt kidnappet utenfor Kiwi, av andre enn familie, men det kan selvsagt ha hendt.
-Skam deg selv. Jeg er like mye menneske som deg. Og jeg har like mye følelser. Det at du forsøker å få det til å fremstå som om jeg er laget av stål, sier mer om deg enn om meg. Jeg forsøker bare å forhindre at noe nytt skal skje med andre uskyldige. Hvis det er for vanskelig å takle for deg, så ber jeg om at du ikke skal svare på mine poster mer.
Jeg har fått så mye pes og irritasjonsmomenter på grunn av det jeg mener, at jeg herved sier stopp.
Jeg kommer ikke til å svare på noe mer angående dette med å ikke ha barn under oppsyn.
Min mening er likevel at barn har det best med oppsyn inntil en viss alder.
Og nabolag er mer trygge, enn rundt kiwi, storsentre og byen.
Jeg mener at barn har godt av å ha tilsyn kontinuerlig. Jeg var selv 19 år en gang, hvor jeg følte det var skummelt å være hjemme alene. Det er slike små ting jeg vil si. Mange syns det er greit å gi slipp på de små fra altfor tidlig alder. Mitt råd er å høre hva barnet trenger. Noen er helt frogjorte fra 13 , mens andre er 25. Jeg var nok 25 selv, og dette gjenspeiler seg i hva jeg forventer.
Men jeg nekter å svare på mer, siden alt er så negativt. Jeg snakker kun med positive mennesker.
:gal: Denne diskusjonen tok en merkelig vending. Det blir en merkelig og usmakelig sammenblanding å diskutere hvordan man skal lære ungdommer økonomi og den største ulykken man som foreldre kan oppleve: å være "skyld" i at ens eget barn dør. Og så på toppen blande inn den savnede jenta som argumentasjon for at ungdommer ikke skal sitte alene i bil. :gal: Det blir både teit og usmakelig.
Det er kanskje like greit at du ikke gidder å svare mer.
Selv om jeg ikke har glemt barn i bil, vil jeg ikke dømme og se ned på noen som har gjort det. Jeg kan ikke avvise at det er noe som kunne ha skjedd. Siden det ikke har det, kan jeg konkludere med lav sannsynlighet. men hva som kunne ha skjedd ved andre forutsetninger tørr jeg ikke ha bombastiske meninger om.
Men, noe helt annet i artikkelen. Er det bare meg, eller er det flere som reagerer på de siste avsnittene hvor hun ene mener at et av partene fortjener å få et nytt. Jeg greier ikke sette ord på hvorfor jeg reagerer.
Det var da ting ble litt for usmakelige at jeg også trakk meg. Hvorvidt du vil få med flere mot meg på en annen greie, får bli opp til deg. Men det skal også sies at jeg har lang erfaring i å bli mobbet. Og har alle pigger ute når det gjelder det. Og dette er ikke siste gangen dere hører fra meg.
Det du sier tilsier at du setter meg i bås. Og sier at jeg er helt blottet for alt av intelligens. Takker for den. Jeg vet iallefall hvor jeg har venner. Og det er tydeligvis ikke her. Du sier mye rart om unger, men har du til enhver tid overblikk over dine barn? Tviler vel egentlig på det. Og det er her jeg begynner å bli vanskelig. Folk begynner å snakke dritt om meg. Da tar jeg igjen.
Jeg setter deg i bås ja. Båsen for de som er bombastisk. Jeg har ikke sagt eller ment noe om intelligensnivået ditt. Jeg sier da noe som helst om unger. :undrer: Jeg sier noe om meg selv. Jeg har ikke påstått at jeg har kontroll på barnet mitt til enhver tid, ei heller har jeg påstått at jeg har ønske eller behov får å ha det. Hva har det med saken å gjøre?
Hadde du holdt deg til saken Ametyst, så hadde du ikke fått så mye pepper. Hvis du ikke kan tåle at andre er uenige med deg uten å dra inn at du blir mobbet (!) så er du kansje på feil sted?
Så tilbake til saken: jeg tror heller ikke jeg kunne glemt ungene i bilen, men skråsikker er jeg DEFINITIVT ikke.
Vi har opplevd å glemme hunden vår i bilen i flere timer. Heldigvis tidlig på våren/sen vinter så det var kaldt ute...men følelsen da vi kom på han glemmer jeg ALDRI. Det var grusomt! (Det ble en del hundesnop på han den kvelden ja...)
Eller hva med å se realistisk på det? Barn endrer seg og til og med 8-9-åringere tenker helt annerledes enn 5-6-åringer... Lykke til med å drasse med deg 12-åringen (for å ikke snakke om 15-åringen!) med deg over alt hvor du går. :knegg:
Ja, jeg reagerer også. Jeg tror det har med det som er skrevet rett over i artikkelen:
Humans, Hickling said, have a fundamental need to create and maintain a narrative for their lives in which the universe is not implacable and heartless, that terrible things do not happen at random, and that catastrophe can be avoided if you are vigilant and responsible.
In hyperthermia cases, he believes, the parents are demonized for much the same reasons. "We are vulnerable, but we don't want to be reminded of that. We want to believe that the world is understandable and controllable and unthreatening, that if we follow the rules, we'll be okay. So, when this kind of thing happens to other people, we need to put them in a different category from us. We don't want to resemble them, and the fact that we might is too terrifying to deal with. So, they have to be monsters."
After Lyn Balfour's acquittal, this comment appeared on the Charlottesville News Web site:
"If she had too many things on her mind then she should have kept her legs closed and not had any kids. They should lock her in a car during a hot day and see what happens."
Selv om en del av meg vet dette, fremstår Lyn som en såpass ulikelig person i det daglige (burde hun ikke gå rundt å angre hele tiden? Er det ikke unaturlig at hun ikke gråter hele tiden, burde hun ikke nekte å ta hånd om det yngre barnet sitt alene når hun gjorde det hun gjorde mot det forrige) Burde ikke alle av dem tenke det? At de ikke er skikket til å ha barn?
Men på den andre siden: Jeg har aldri lest eller hørt om foreldre som har gjort dette to ganger.
Bare tenk på alle "småfeilene" man gjør i hverdagen som gjør en ekstra oppmerksom. Fylle feil drivstoff, fks. Om jeg var oppmerksom før, så er jeg nærmest manisk nå. Jeg har aldri glemt ungene i bilen, og dette var i sammenligning en bitteliten tabbe, men det var akkurat de samme mekanismene som gjorde utslaget. Jeg var stresset, jeg hadde mye å tenke på, en bil sto ved den vanlige pumpa mi, jeg var trøtt og så videre...
Alle reagerte på samme måte: Hvordan i alle dager kunne du greie å gjøre dette?? Og å kjøre rundt med bensin på tanken??? I hodet mitt hadde jeg jo fylt diesel. Det var ikke noe jeg tenkte på før bilen stoppet.
Jeg har tenkt meg om, og kommet til at "sette veska mi bak bilstolen til Mikro" ikke er noen som helst forsikring mot å ikke glemme henne der.
Ikke fordi jeg kommer til å glemme veska mi, men fordi i de tilfellene man faktisk glemmer et barn, så er jo ikke det en "helt vanlig dag hvor alt gikk som det pleier". Når alt går som det pleier setter jeg Mikro i bilstolen, tar vesken av skulderen og legger den bak setet mitt/henns (hun sutter bakovervendt bak førersetet, så bak mitt er bak hennes) og fester henne. Går rundt bilen og fester broren. Kjører til barnehagen mens han snakker, og hun muligens bidrar med et og annet "ja!". Ankommer bhg, leverer to unger, kjører videre, og tar med meg veska inn på jobb. Autopilot.
I tilfelle hvor det kunne vært aktuelt å glemme ungene, må det være noe som IKKE går som normalt. Og det kan vel like gjerne være at Knerten er hjemme fordi han er syk (og jeg ikke husker at jeg har med mikro, som tross alt nettopp har begynt så jeg er vant til at hun er alltid hjemme med mannen om jeg går på jobb), men kanskje like gjerne da at jeg enten ikke har med meg veske (kanskje skal jeg hente ungen(e) tidlig fordi en skal til legen, og derved ikke trenger matpakke på jobb, og da har jeg jo bare lommeboka i lomma, eller fordi mannen leverer og jeg tar buss, eller at... nei, jeg vet ikke.
Jeg klarer ikke se for meg at jeg skal glemme dem, men jeg kan ikke garantere at hvor jeg legger veska hjelper, dersom det blir til den ene dagen hvor et eller annet er radikalt annerledes, og jeg glipper ut av normalen. For da har jeg sikkert ikke veske, eller så trenger jeg den ikke?
De fleste glemmer ikke ungene sine. De aller, aller fleste av dem som glemmer dem, blir påminnet i form av "mamma, se, der er barnehagen min". Jeg har mange en gang blitt enig med mannen om å kjøre ham til togstasjonen FØR barnehagen, og endt opp med en mann som sier "husk å svinge her nå da", ettersom han mang en gang har sagt "du skulle jo svinge ned her..." De aller, aller, aller, aller fleste oppdager en avglemt unge i baksetet, enten via speil, lyd eller på andre måter. Det er nesten helt gantantert sikket at jeg ikke kommer til å glemme dem. Men det trodde nok de som har gjort det også.
Jeg ser at du er ganske ny, Ametyst, og du gjør typisk nybegynnerfeil, at man på en måte skriver ned det man hadde sagt rundt et middagsbord.
Siden man ikke får med kroppsspråk og tonefall blir det man skriver mye mer bastant usaklig.
Utenfra så er det faktisk du som fremstår som aggressiv og usaklig og du har fått saklige tilbakesvar. At du føler deg mobbet betyr ikke at du har blitt det.
Mor skal ikke få fordeler med å gå på kunstutstilliing? :gruble:
Jeg tolker henne som at om du har vært så dum å få barn, får du jaggu ofre deg 24-7 og ikke dra på kunstutstillinger i hytt og pine.
Jeg synes jammen du setter folk greit i bås selv jeg, Ametyst. Utover det kjenner jeg at det er lite hensiktsmessig å diskutere videre på dette nivået.
Min datter på 8 har flere ganger sittet igjen i bilen hvis vi har vært på butikken. Typisk på tur til hytta, og hun har valgt å sitte i bilen for å se på film. Her choice. (altså, hun kommer seg ut selv, og det er ikke snakk om stekende sol, vanlig overskyet vær har det vært, evt regn. )
Jeg tør ikke være bombastisk. Det er ingen som glemmer ungene i bilen med vilje. (tror jeg) Men å påstå at ikke 15 åringer kan sitte i bilen - ja det er så dumt at jeg ikke gidder å ta det seriøst. Jeg lurer på hvordan Ametyst sine unger skal bli i stand til å kjøre bil, flytte hjemmefra osv.
Unger blir større - heldigvis - de er ikke babyer hele livet, selv om enkelte behandler dem som det.
Det er synd at denne tråden sporet så kraftig av. Jeg ville gjerne sett mer på de strukturelle forskjellene som gjør at bittesmå babyer leveres til dagmamma eller barnehage av superstressede foreldre - og en sjelden gang glemmes igjen i bilen.
Jeg har selv opplevd å glemme mye rart, og det er sant, men dobbeltsjekker ikke det man tror man har gjort, eller det man selv er overbevist om at er i orden. Likevel kan jeg ikke tro at det likegjerne kunne vært meg som glemte barnet mitt i bilen, samtidig som jeg ikke tør si ALDRI. :skremt:
Synes artikkelen viser fint at dette har skjedd helt normale, oppegående og kjærlige foreldre. Kanskje ikke hvem som helst, men folk fra alle samfunnslag - fattige - rike, sosekopper og kontrollfriker.
Dette var en tankevekkende og sår artikkel. Og man kan ta ganske mye lærdom av det som står der.
Folk gjør feil, hele tiden. Innimellom får de feilene dessverre katastrofale konsekvenser. Jeg skal ikke si at jeg aldri kunne gjort noe tilsvarende. Jeg tror ikke jeg kunne gjort det, fordi jeg ikke kjører til jobb, så i den grad jeg bruker bil så er det for å levere i barnehagen eller på skolen. Men jeg vet ikke om jeg kunne ha gjort det hvis jeg hadde vært sliten nok og brukt bilen til jobben.
Jeg tror egentlig at de kjærlige foreldrene som opplever at de er medvirkende årsak til eget barns død aldri vil være i stand til å tilgi seg selv. Og det må være straff nok.
For øvrig kan jeg godt finne på å la min snart 7-åring sitte i bilen og vente på meg mens jeg kjapt skal ordne noe. Men det er fordi han har mulighet til å komme seg ut av bilen selv om jeg låser den (det går ikke i alle biler). Og det er fordi han selv ber om å få vente i bilen.
Dette tror jeg er veldig, veldig sant, og grunnen til at ryggmargsrefleksen til folk når det skjer ulykker eller tragedier ofte er "men å la barnet (insert aktivitet), da! Det ville jeg ALDRI gjort, så dette kunne aldri skjedd oss!". Det har vi jo sett i ørten "se så fælt med den ulykken (insert tragisk nyhetssak)"-innlegg på forum oppigjennom.
Det er veldig behagelig å distansere seg fra andre som har opplevd noe hårreisende. Mye mer behagelig enn å visualisere seg selv i samme situasjon. Hvilket selvsagt må være en enorm ekstrabelastning for de stakkarene det gjelder. Ikke bare skal de leve med det; de må oppleve at andre stempler dem som monstre, udugelige eller idioter attpåtil.
Men det er jo forskjeller, Polyanna! På folk, erfaring, bakgrunn, kultur og omgivelser. Jeg lar feks tiåringen kjøre traktor. Under oppsyn og i gangfart. Galskap for noen, en del av det å være halvstort barn på gård for meg. Lek ved vann er skumlere for meg som ikke er oppvokst ved sjøen, mens gå alene i mørk skog er temmelig ufarlig i mitt rurale hode, mye farligere med å henge i et bysentrum...
Det er lett å bli "det gikk bra med oss"-uvøren, men det er lett å bli vattinnpakker også. Skal unger bli selvstendige og flinke voksne MÅ de ha frihet og i frihet ligger alltid et element av risiko. Det er livet. Livet er skummelt.
Min 20 mnd. gamle sønn liker ikke å være med inn og handle. Han får aldri "noe nytt", så det er sikkert derfor. Faren hans lar ham sitte i bilen når han er inne på apoteket for å hente Nutramigen, da har han ringt på forhånd og sagt at de skal gjøre klart, så han er der inne kanskje 1 minutt. Det synes jeg er helt greit.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
