Dette er et tema som har vært diskutert flere ganger her inne, og nå kom jeg over en fantastisk artikkel som forteller historiene til flere av foreldrene. Den går også inn på hvorfor dette skjer, hvem det skjer med, samfunnets reaksjoner og mulig grunner til samfunnets reaksjoner. Det er vond lesning, men jeg vil allikevel anbefale den. Den vant en Pulitzer i 2010: www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2009/02/27/AR2009022701549.html?sid=ST2009030602446
Utrolig bra skrevet artikkel, jeg orket bare ikke lese hele for det ble for sterkt for meg.. Første gangen ever at jeg har måttet gi meg over noe som stod skriftlig føre meg.. Det sier sitt.
Jeg har lest hele, og tårene bare renner...:trist:
Jeg vet hvordan det er å miste ett barn, og lever med det hver dag, jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det ville være å i tillegg skulle tenke at det var min skyld.
Dvs. har også dager hvor jeg føler skyld og tenker om jeg kunne gjort noe annerledes el.l., men det er jo ikke noe jeg kunne ha gjort. Disse skal leve med at de (i teorien) kunne ha gjort noe annerledes, selv om de de selvfølgelig ikke kunne noe for at de glemte...
Jeg orker ikke lese mer enn noen linjer, det ble for sterkt. Men for meg er det forståelig. Jeg tror faktisk at absolutt alle kan gjøre en slik feil. Og det er nettopp det som er så ubehagelig å tenke på at jeg blir helt kvalm.
:nemlig:
Jeg tror også det. Og når det kanskje skjer andre ting enn de faste rutinene en morgen (som var et eksempel helt på slutten av artikkelen). Jeg kan liksom ikke se for meg at jeg hadde klart glemme av en av barna mine, men samtidig tror jeg ikke at jeg kan si at det aldri aldri aldri kunne ha skjedd meg heller.
Jeg glemte jo snuppa i bilen en gang (da var hun 6 år da), fordi jeg trodde hun var gått ut. Og så låste jeg. Men jeg fant jo det ut etter en liten stund, da jeg ikke fant henne på fotballbanene (trening). Men fytti grisen for en vanvittig vond følelse det var å finne henne gråtende i bilen. :(
I dag fikk jeg følelsen av at jeg kunne ha glemt igjen knerten hjemme alene. Vanligvis er det pappan som leverer, og jeg ordner meg og drar helt på egen hånd.
Jeg glemte han ikke, men fikk en sånn følelse - hva om!
Jeg glemmer alt mulig rart, men har bank-i-bordet ikke glemt igjen ungene ennå.
Har ikke orket å lese artikkelen enda, skal gjøre det når jeg har litt mer fred og ro rundt meg. Jeg så et Oprah-program om dette for noen år siden, der noen foreldre stod frem og fortalte sine hjerteskjærende historier, jeg tror aldri jeg har grått så mye i hele mitt liv, og jeg fikk for første gang medlidenhet med foreldrene, jeg skjønte at man aldri kan si aldri, og de har jo ikke akkurat glemt barna i bilen med vilje. En ting er å gå fra barna i en glovarm bil for å shoppe, feks, da gjør man det jo med overlegg, på en måte. Men når man glemmer at barna ER der pga. en utrolig stresset situasjon eller lignende, da blir de jo litt annerledes enn i det andre eksempelet. Jeg gråt og gråt, fortvilelsen til foreldrene var så ekstrem (selvsagt), jeg kjente den helt ned i tærne, og i tillegg får de jo all fordømmelsen fra samfunnet og i tillegg kanskje fengselstraff også.
Triste greier. Jeg orker ikke gå rundt og tenke på at det kunne vært meg. Men det kunne det sikkert i følge denne artikkelen.
Men hvorfor skjer ikke dette i Norge?
Er det ikke mange nok varme dager om sommeren?
Er barna lengre hjemme med mor eller far, sånn at når de skal i barnehagen så lager de for mye lyd til at vi rekker å glemme dem? Vet jo om mødre som glemmer barnevogna inne i butikken de første månedene.
Er vi mindre stresset på vei til jobb? (neppe)
Er vi rett og slett færre mennesker, sånn at det nesten aldri skjer? /Det blir dysset ned om det skjer.
Det er jo både færre varme dager og adskillig færre folk her, så sjansen for at det skjer er mindre, og sjansen for at det går bra når det skjer er større.
Man hører jo hvert eneste år om små barn som må brytes ut av biler i Norge også. Kanskje forskjellen mellom 22 grader stekende sol og 32 grader stekende sol kan være forskjellen mellom liv og død for noen av dem?
Kanskje? I artikkelen står det om en ni måneder gammel baby som døde på den måten. Det var rundt 20 grader ute, men temperaturen i bilen var over 40 grader.
Det kommer jo også an på hvor lenge barna sitter der.
Jeg tror virkelig at temperaturen og folketallet har mye å si for vår statistikk.
I de eksemplene jeg leste var det snakk om babyer på under eller rett rundt ett år. De fleste barn i Norge er jo hjemme på heltid med mamma eller pappa til de er ca ett år eller litt mer. Kanskje den ekstra tiden sammen gjør at man er mer bevisst på barnet som sitter i baksetet? Samtidig som en halvannetåring gjerne skvaldrer litt mer på vei tilbarnehagen. Jeg vet ikke altså, bare grubler litt.
Jeg er fullstendig enig. Jeg vil så gjerne tro at dette er noe jeg aldri kunne gjort, men jeg klarer ikke helt å overbevise meg selv om at det ikke kan skje i en svært stressende situasjon. Tanken på det setter meg helt ut, og gjør at jeg blir fysisk dårlig.
Jeg klarte forøvrig ikke å lese den siste siden, dette ble for sterkt for meg.
Vel, det er definitivt mindre varmt her. Der jeg bodde i USA var stort sett de kaldeste vinterdagene varmere enn en norsk sommerdag. I tillegg er kanskje ofte avstandene større i USA - man kjører mye lengre mellom hus og barnehage, hus og butikken osv. Mange opplever å måtte pendle godt over timen før de er på jobb, og har barnehage i nærheten av jobben. Lengre tid å glemme på. Når mange (i alle fall i staten jeg bodde) kjører rundt i gedigne syvsetere, så er det lettere at barnesetet "forsvinner", enn i de små bilene vi kjører rundt i i Norge.
Dessuten så er det også mange flere mennesker i USA. Bare Houston, som jeg bodde i, hadde flere mennesker enn det som bor i Norge.
Og om vi er mindre stresset? Tja. Vi jobber i alle fall vesentlig mindre. Barnehagene der jeg bodde var åpne fra 07-19. Og svært mange brukte dem hele åpningstiden. Selv for babyer (man har 4 uker permisjon om man føder vanlig, 6 uker ved keisersnitt...).
Jeg kan jo bare fortelle om vennene mine. Deres datter begynte i barnehage da hun var 3 mnd - de var heldige og fikk henne i begynnelsen av sommeren og moren er lærer. Moren hadde 70 minutter reise til jobben, og begynte klokken 07. Faren leverte barnet i barnehagen klokken 07. Moren hentet barnet i barnehagen mellom klokken 18 og 19, etter jobb. Faren var sjelden hjemme før klokka 21 om kvelden. Det er ganske mange steder man ikke går hjem fra jobb før sjefen i USA.
Det er forøvrig forbudt ved lov, i alle fall i Texas, å gå fra barn i bilen. Jeg kjenner rimelig mange norske mødre som har blitt truet med politet fordi de har latt ungene sitte i bilen mens de løper inn kjappe ærend.
Jeg er veldig for å ikke være skråsikker på at man aldri kunne gjort noe selv, jeg har litt for mange ganger opplevd at man ender opp med å gjøre ting man aldri trodde man skulle kunne gjøre.
Det var sterk lesning, og jeg er enig med artikkelforfatteren. Straffeforfølgelse av disse foreldrene har neppe noen som helst preventiv virkning, det eneste som kan forhindre at slikt skjer er effektive varslingssystemer i biler. Og det er veldig trist dersom bilindustrien jobber mot det.
Selv kjører vi en 20 år gammel bil, men jeg brukte en flunkende ny leiebil i ferien og herregud så mye unødvendig elektronisk stæsj det var i den! Et sikringssystem som kunne redde babyer fra å bli gjenglemt i varm bil hadde i mine øyne vært bedre bruk av forskningsinnsatsen enn flertallet av de andre "finessene".
Jeg er for øvrig blant de som tror dette kan skje hvem som helst, når mange uheldige omstendigheter sammenfaller.
Det kommer kanskje av at i mange deler i USA så skinner solen selv om det ikke er så varmt ute. I motsetning til her i Norge, hvor det ofte er kaldt og overskyet. :vetikke: I alle fall kan jeg tenke meg at det er en sammenheng der.
Jeg sier jo ikke at det ikke er livsfarlig å sette igjen en baby i en bil når det er 20 grader. Jeg sier at det er enda farligere når det er 30 grader, og at det da går enda raskere å bli dehydrert, slik at man har enda kortere tid på seg før det blir virkelig farlig.
Kanskje det at det er forbudt å sette igjen barn i bilen gjør at man ikke tar den ekstra sjekken på "hva skjedde egentlig i morges". Jeg ville blitt arrestert i Texas for å si det sånn. Da vi bodde på et mindre sted var vi mer avhengig av bilen, og jeg har flere ganger gått fra barn i bilen for små-ærender. Fortrinnsvis vinterstid, eller lynkjapt med åpne vinduer om det er litt varmere. Jeg gjør det, og gjør en vurdering hver gang det skjer.
Et forbud ville hatt akkurat 0 effekt på min tendens til å sette igjen et barn i bilen over tid, for det ville ikke falle meg inn å gjøre, om det var aldri så lovlig. Det ville hindre meg i å sette igjen ungene på bensinstasjonen, når jeg skulle inn og betale for bensinen, dog.
Men hvorfor skjer dette bare når det er varmt? Jeg kan ikke huske å ha lest om en eneste baby som har fryst ihjel i biler alene?
Forøvrig må det være helt grusomt å oppleve dette. Jeg blir helt satt ut bare av å lese om det, og jeg er enig med artikkelforfatteren i at foreldrene ikke bør straffes, de gjør det ikke med vilje.
Man tåler å fryse mye lenger enn man tåler å koke, tror jeg. Og det er ikke veldig mange (befolkede, siviliserte) steder i verden der det ofte blir så kaldt at det er aktuelt. Statistisk sett er det altså langt, langt mindre sjanse for at det skal skje, rett og slett.
I tillegg er det selvsagt et poeng at en bil ikke blir kaldere enn utetemperaturen, men den blir ubegripelig mye varmere. Man er litt ekstra påpasselig når det er frys-ihjel-temperatur ute, mens +25 grader ikke virker spesielt risikabelt, når man står utendørs i shorts og t-skjorte.
Jeg tror også dette kunne skjedd alle. Jeg har flere ganger kjørt av gårde til jobb med et barn i bilen som jeg glemte at jeg skulle levere. Jeg har heldigvis oppdaget det raskt, men jeg kan se for meg at det er mulig å havne i en slikt grusom situasjon hvis noe forstyrret vanlig morgenrutine, man var spesielt stressa eller hadde mye å tenke på og barnet satt slik i bilen at det ikke syntes og for eksempel hadde sovnet. Det er sikkert umulig å fatte hvis man ikke selv kjører bil hver morgen, men når man gjør det, er det så mye som går på automatikken, og har man svingt bilen mot jobb og blir stillt inn på at det er dit man skal, kan jeg godt se for meg at det er kjøre til jobben-rutinen man automatisk følger - ikke levere i barnehagen-rutinen.
Stakkars, stakkars mennesker. :( Det var en sterk artikkel å lese.
Virker som en interesant artikkel, men jeg vet at den vil ødelegge dagen og jeg har enda ellve dager igjen før jeg må begynne å lese om allverdens elendighet og tristesse som har med barn å gjøre så denne hopper jeg rett og slett over.
Selvsagt! For all del, jeg sier ikke at temperaturforskjeller i de to landene ikke har betydning, for det har det nok. Poenget mitt var bare at det faktisk ikke trenger å være så veldig varmt ute før det blir farlig varmt inne i bilen.
Uff, vrenger seg i magen bare å tenke på sånt.
Ser at to av disse ble distrahert av mobiltelefonsamtaler før hendelsene. Lurer på om mobiltelefoner er inni bildet ofte?
Må innrømme at jeg er tilhenger av å la alle innkommende samtaler gå til voicemail mens jeg kjører - selv om vi har fancy-schmancy hands-free. Selv om en ikke bruker henda på mobilen, drar hjernen gjerne litt andre steder mens en prater.
Kunne egentlig tenkt meg forbud mot mobilbruk mens en kjører/bil er i bevegelse, men tipper det ville blitt riiiimelig upopulært.
Hmm.. Nå kommer jeg til å sitte å gruble resten av dagen hvordan jeg kan redusere risikoen for gjenglemming.
Jeg leste bare deler av den, så gadd jeg ikke mer. Det jeg fikk med meg var at det ble påstått mulig sammenheng med at barn nå sitter i baksetet og bakovervendt og dermed ikke er så lett å få øye på. Dårlig unnskyldning, spør du meg.
Jeg har selv mang en gang på autopilot glemt å svinge innom barnehagen på vei til jobb, men da har ungen sagt i fra selv før vi har kommet spesielt langt.
Jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg at jeg skulle klare å glemme ungen fullstending i bilen. Men jeg går jo knapt fra 8-åringen i bilen for å gå inn et kort ærend, så jeg er neppe representativ. Enda så sløv jeg er.
Moia: Jeg la også merke til mobiltelefonbruken. Jeg tror egentlig ikke at et forbud ville løst så veldig mye all den tid dette tydeligvis også skjer på et sted der det er forbudt å forlate barn i bilen.
Og statistisk sett tror jeg bakovervendt sete redder flere barn enn de som "glemmes". :kjevle:
I mange stater i USA er det kun forbudt å snakke i mobil når man kjører forbi skoler... Og det er klart at om man er midt i en telefonsamtale mens man parkerer så er det lettere å glemme enn om man ikke er det.
Ellers så oppfattet jeg ikke det om bakovervendte seter som at man ikke burde ha det. Men som en medvirkende årsak til at man har mindre kontakt med ungen enn om man ungen ved siden av seg i forsetet. Og amerikanske biler er ofte digre.
Jeg mener det er en vesensforskjell når man bevisst går fra barnet i bilen, slik saken var med hun damen i Stavanger som gikk for å handle, og på når man virkelig glemmer barnet der.
Og så husker jeg veldig godt saken med han som glemte (adoptiv)sønnen sin i bilen. Og husker at jeg tenkte at han måtte være riv, ruskende gal og en dårlig far. Jeg skammet meg litt over tankene mine nå etter å ha lest artikkelen.
Jeg tror heller ikke dette er dårlige foreldre som bør straffes. Det er vel derfor artikkelen gjør sånn inntrykk. At jeg ikke med 100% sikkerhet kan si at det aldri kunne skjedd meg. Nå er sjansen liten, siden vi ikke kjører bil til bhg, men i rette situasjon kunne det jo skjedd. Milfrid kommer med eksempler jeg tror er av betydning. Lange strekninger gjør jo også at babyene ofte faller i søvn og er tilnærmet lydløse.
Og det er ikke så lenge siden vi hadde en tråde her der folk fortalte om alle vittige plasser de hadde glemt barn. (bla i en bæremeis på veggen) Men da var det bare latter i respons. Men egentlig tilfeldig at det ikke var verre steder.
Tror det er fult mulig å glemme, spesielt om det går på endring av rutiner.
Tenk dere selv, dere kjører samme vei som dere hver eneste dag kjører. Når man plutselig ikke skal kjøre den veien er det søren meg lett å gjøre det.
For endel år siden skulle jeg kjøre en vei jeg ikke kjører så ofte, eller deler av den kjørte jeg for å komme til barnehagen.
I første kryss så kjørte jeg mot barnehagen, jeg skulle ikke dit og måtte snu.
I neste kryss så svingte jeg søren meg av igjen for å kjøre til barnehagen, jeg skulle fortsatt ikke dit.
Tidspunktet på dagen tilsa ikke at jeg skulle dit heller.
Det var en god strategi. Nå er heldigvis mine så store at de vanskelig lar seg glemme i bilen. Men jeg bør kanskje innføre det som ordning når jeg kjører rundt med hunden i buret i baggasjerommet...
Knerten klarer man ikke glemme, han snakker og synger og vil ha respons, hele veien. Mikro er langt mer stillferdig. Hva speil ser jeg dem underveis, og jeg har faktisk også veska mi bak setet hennes. Har ikke tenkt på det som forsikring mot å glemme henne, men det er det jo. Egentlig er det bare praktisk sett blitt slik fordi jeg setter den fra meg der når jeg fester henne. Denne vanen skal jeg holde på, så ve jeg at jeg har den ekstra sikringen.
Det var lurt! Jeg tror jeg har gjort det samme selv da gutta var små.
Og Milfrid, jeg tror nok også at størrelsen på bilene har litt å si. Men våre egne biler blir jo også stadig større.
Hunden vår glemmer man IKKE, hun lager lyd som få, i tilfelle vi skulle finne på slike uhørte ting som f.eks å gå ut av bilen før vi vår bak og åpner opp til henne...
Ja, det er lurt med den type rutiner. Det er jo noe av det hun ene nevner på slutten, at veska sto baki, fordi mannen satt på til jobb den morgenen, og at barnesetet sto bak førersetet, og ikke bak passasjersetet.
Ru: Det er ikke snakk om at noen bruker bakovervendt stoler som unnskyldning. For en merkelig ting å si. Men når man går ut av bilen, snur seg og lukker døra, så ser man hele barnet om det sitter fremover, men bare ryggen av setet, i mange vinkler, om det sitter bakovervendt. Og gjennom bilturen så ser man barnet i bakspeilet langt bedre om det sitter forover enn bakover. Altså vil man, om man sjekker bakspeilet tilstrekkelig ofte, se ansiktet til barnet ørten ganger om det sitter forovervendt, men bare ryggen av setet om det sitter bakovervendt.
Det er jo bare et faktum og ikke noe argument mot bakovervendte seter. De redder jo langt flere liv enn den marginale forenklingen et foroverlent sete gir i forhold til å øke bevisstheten av at barnet er der.
Men å avfeie det som en av mange forklaringer til at barnet "forsvinner ut av hodet" blir for dumt. Bare fordi man er opptatt av bilsikring.
For noen uker siden var det like før jeg ringte politiet ang. et barn som satt fastspent alene i bil på parkeringsplass.
Jeg satt og ventet i bilen selv og i nabobilen så jeg plutselig et lite barn som var ganske rød i ansiktet og sola stod rett på vinduet. Jeg satt med telefonen i hånda og skulle ringe politiet i det mora kom.
Jeg aner ikke hvor lenge barnet hadde sittet der, men det hadde sittet slik lengre enn meg i alle fall og det var ganske varmt. Hadde det vært snakk om en parkeringsplass foran en butikk hadde jeg løpt inn, men dette var en stor parkeringsplass i sentrum av en by.
Jeg ergrer meg over at jeg ikke gav den dama ei lekse.
Huff, jeg blir dårlig i magen av å lese artikkelen. Jeg får virkelig vondt når jeg tenker på dette.
Det kan vel helt sikkert skje her i landet som i andre land.
Jeg er veldig, veldig glemsk, og blir, som Divine kvalm av å tenke på det. Jeg har også faktisk glemt et barn i bilen. Og det er utrolig tabu å innrømme det. Og får meg til å føle meg veldig sårbar og lite sikker på at jeg vil klare å unngå å gjøre fatale dumheter. Det er kjempeekkelt å tenke på.
Det må være mye enklere å føle at "det kunne ALDRI jeg gjort!". Og det er nok også derfor fordømmelsen blir så sterk. For om vi ikke distanserer oss veldig fra de som gjør slike feil, så betyr det at også vi kan gjøre dem. Og det er dritskummelt.
Jeg tror de fleste av oss kan gjøre slike forferdelige feil.
Jeg har glemt hunden en gang. Ikke i bilen, men igjen ute i bånd, mens jeg dro av gårde og var borte et par timer. Det er en forferdelig følelse når det går opp for en hva man har gjort mot et vesen som betyr utrolig mye for en. Jeg tør knapt å tenke på følelsen som måtte komme om det hadde vært en av ungene som hadde blitt glemt på noe vis.
Jeg så et klipp her inne av en professor (husker ikke navnet i farten) som sa at 98% av det vi gjør, gjør vi ubevisst. 98%! Da er det ikke snakk om at vi glemmer, men at kroppen og hjernen er altfor innstilt på rutiner.
Jeg tror nok det kan skje med alle, gitt de riktige forutsetningene. Og noen av forutsetningene styrer man selv og noen styrer man ikke. Tror noe av det viktigste man kan gjøre generelt sett, for å glemme mindre er å multitaske minst mulig og være mest mulig mentalt til stede.
Nei, jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror det er personavhengig. Hvilke forutsetninger man gir seg og hvilke situasjoner man setter seg selv er jo også personavhengig. Typ: kanskje jeg hadde vært i stand til å glemme barnet hvis jeg hadde fem barn å ta vare på. Ergo har jeg ikke fem barn. Det er ikke for å fordømme de som kunne ha glemt barnet på noe som helst vis, men jeg syns ikke det er nødvendig å "rettferdiggjøre" det at man kunne glemt barnet selv, med å si at alle kunne gjort det.
Det bli jo litt filosofisk også, for hva betyr "aldri"? (Hvis du sitter i bilen og får beskjed om at moren din akkurat er død? Hva da? Hva om, hva om.... På et eller annet tidspunkt blir det selvsagt en meningsløs øvelse)
Jeg tror dog at det er noen det er langt mindre sannsynlig at det skal skje for enn andre. Kanskje så lite sannsynlig at man like godt kan si "aldri". Jo mindre glemsk man er, jo mindre sannsynlig, åpenbart. Jo mer strukturert man er. Hvor langt fremme i pannebarken man generelt har "hva hvis?"-tanker (noe som er dels personlighet og dels valg). Hvor mye man velger å kjøre bil. Hvordan barna sitter i bilen (foran, bak, bakovervendt, sete som skjuler barnet veldig eller ikke, om man har ekstra speil bak eller ikke). Om man ofte multitasker. Om man ofte er sent ute. Om man ofte sover for lite slik at man blir uoppmerksom.
Og scorer man "riktig" på alle de der (og sikkert flere), så er sannsynligheten sikkert veldig, veldig lav.
Jeg tror det er stor forskjell på risiko for å gjøre sånne ting.
Jeg er feks ekstremt lite distre og har aldri kjørt feil fordi jeg tenker på noe annet. Dessuten så er jeg veldig nøye med rutiner og sikkerhet, feks når mannen leverer i barnehage så sms-er vi til hverandre at det er gjort.
Men vi kunne ha gjort det også, om en av oss var bortreist, sånn at den andre ikke var å nå for bekreftelse, samtidig som at telefonen røk og barnehage ikke fikk tak i etc. Men at det er store forskjeller i hvilket sikkerhetsnett man oppretter rundt seg, det er ikke spesielt tvil om. Og så er det min oppfatning (og kanskje urettferdig feil? Korriger gjerne) at svimete mennesker lager seg færre sånne rutiner enn de som ikke er svimete.
Jeg tror virkelig alle et eller annet sted i seg er i stand til det; det kommer bare helt an på situasjon og en samling ulike faktorer - hvorpå en hel del faktorer er fullstendig uten for egen kontroll.
Tallulah: Du skriver at kanskje hadde du vært i stand til å glemme barnet hvis du hadde fem stykker å ta vare på, ergo har du ikke fem barn. Vel, jeg tror nok at det kan være en samling av andre faktorer som du derimot ikke har kontroll på, som hvis de inntraff, gjerne samtidig, også ville kunne sette deg ute av spill. Deg, meg eller hvemsomhelst. Selv om noen nok er langt mer utsatt enn andre.
Mye kan man ta hensyn til, forebygge og hva har du, men det er veldig mye vi ikke kan gjøre noe med også. Jeg tenker rett og slett at man aldri skal si aldri. Det er bare så jævelig skummelt å tenke tanke om at faktisk kan havne i lignende situasjon selv, selv om de aller færreste av oss gjør det.
Selvfølgelig kan en meteor kræsje ned på parkeringsplassen samtidig som sjefen ringer og sier at jeg har fått sparken og hva har du. Men det er svært lite sannsynlig. Så lite sannsynlig at jeg velger å si at det aldri kommer til å skje. Derfor kan jeg være så skråsikker på at jeg ikke glemmer barnet i bilen. Jeg er ikke særlig vimete, jeg har velutviklet katastrofefantasi når det kommer til barnet mitt og er generelt en litt forsiktig person som lager ganske mange sikkerhetsnett. Så selv om du tydeligvis syns det er teit av meg å si det, så fortsetter jeg altså å påstå at dette aldri kunne skjedd meg. Det er selvfølgelig ikke det samme som at jeg aldri gjør dumme ting. Det er sikker andre ting jeg gjør som andre aldri ville gjort.
Hvor kom det inn at jeg synes du er teit!? :gruble:
Jeg skriver at jeg selv ville være/er litt mer forsiktig med å påstå noe så skråsikkert, men jeg skriver da ikke at du/andre er teite selv om du/de ikke tenker eller mener det samme som meg.
Jeg er heller ikke en distre person. Jeg har runtiner, og er en liten kontrollfreak. Men jeg synes likevel det ikke går an å si at det aldri kunne ha skjedd meg.
Jeg er helt sikker på at det kunne skjedd meg. Faktisk er jeg superimponert over at jeg klarte å ha unger i barnehage i åtte år, og ikke én gang har jeg glemt å hente dem. :tøff:
Jeg finner det helt usannsynlig at dette kunne ha hendt meg, men under helt spesielle forutsetninger så er det ikke godt å si hvordan hjernen min hadde fungert. Så jeg tør ikke være skråsikker. Selv om jeg er i overkant kontrollfreakete og aldri har glemt noe viktig.
Vi har virkelig minimal sjans til at dette skjer oss: to bråkebøtter i baksetet, kort vei, jeg leverer den i bhg og tar buss resten av veien. På veien hjem, enten hentet vi sammen eller jeg alene. Jeg ville ha merket at det var merkelig stille om jeg hadde glemt dem. Faren for overopphetede barn er minimal i Bergen.
Strukturelt sett er det sikkert en fordel med kortere arbeidsdager, nærbarnehage og et mindre brutalt arbeidsliv.
Det siste er veldig sant, HV. Om jeg hadde jobbet pluss pendlet 10-12 timer om dagen mens jeg hadde bitteliten baby og nattevåk så tror jeg at jeg kunne glemt det aller, aller meste. :skremt:
Vi har forresten sånn speil som gjør at vi ser fjeset på ungene også når de sitter bakover. En sånn hund med stort speil som henger over hodestøtten bak.
Jeg har ikke hatt lappen så lenge, det et sikkert også en fordel i fht å ikke være mindless vanedyr. Men jeg har altså aldri glemt å hente, glemt å levere eller glemt en av ungene. Snart ni år med unger i bhg. Det betyr absolutt ikke at jeg tror jeg er ufeilbarlig, og at ingenting kan skje meg, men med våre rutiner er det andre ting jeg er redd for at jeg kan feile på. At vi ikke teller opp ungene ofte nok, feks i fht å bo sjønært, bratt og i et område fullt av hull og huler.
Jeg har opplevd barn som er blitt glemt igjen i barnehagen (dvs ingen kom for å hente dem) i Norge. Det opplevdes relativt udramatisk for oss, men politi, barnevernsvakt og de sjokkerte foreldrene da de oppdagen at ingen av dem hadde hentet hadde det nok værre enn oss.
Polyanna: det er derfor man har permisjon i mer siviliserte strøk enn USA. Og derfor at regjeringen skal holde pølsefingrene sine unna hvordan foreldre deler permisjonen. :mumle: :liberal galning:
Det må da skje ofte, skulle en tro. Misforståelser og forglemmelser om hvem som skal hente. "Hva, var det jeg som skulle hente i dag!? Hvilken dag er det i dag? Puh, heldigvis er barnehagen åpen ennå".
Ja, sånne "var det deg eller meg som hentet?" må være ganske vanlig?
Vi unngår det ved å ha strategisamling hver søndag der ukens planer, avtaler, aktiviteter og turnus gjennomgås. I tillegg skriver mannen inn turnuskode i familiekalenderen. Jobber han sent, henter jeg. Jobber han dag, henter han. Jobber han tidlig leverer vi sammen/jeg. Jobber han sent, leverer han. Kniper det har vi mange gode naboer.
Jeg har glemt barn i bilen mange ganger. Men ikke i timevis, det tror jeg faktisk ikke jeg kunne gjort. :niks: Unntaket måtte være om det skjedde noe helt ekstraordinært som fikk meg til å miste helt fatningen over en lang periode.
Det tror jeg nok. Og det er jo helt udramatisk. Jeg har riktignok sittet på barnevernsvakten til klokken åtte en kveld, før politiet fant foreldrene. Fremdeles helt udramatisk for barnet, men temmelig flaut for foreldrene.
Nå har ikke jeg lest artikkelen, så det er mulig det kom opp der. Men jeg synes selvfølgelig ikke at det at alle kunne ha gjort det er en unnskyldning, men en forklaring. Forskjellen på å peke mot ytre omstendigheter (som 14 timers arbeidsdag med 4 mnd gammel baby :eek: ) og det å peke på indre omstedigheter (at folk som glemmer ungene sine i bilen er lite omtenksomme, slumsete) er jo hvordan man reagerer. Er det omstendighetene så bør man se på rammebetingelsene (feks lengre permisjon) er det fordi at folk er slumsete bør man jo saksjonere mot dem på en måte (fengselsstraff, ta fra de sertifikatet, moralsk fordømmelse)
Det er jo "aldri" for de aller, aller, aller fleste i alle land. Det er ikke så mange barn dette dreier seg om.
Min oppfatning er at svimete mennesker er fantasifulle mennesker som hele tiden assosierer og lar tankene løpe av gårde med seg. De kunne sikkert vært mye mindre svimete med trening, men sånn generelt sett regner jo mange det som et sjarmerende personlighetstrekk.
Å glemme et barn i bilen er ille, men å sette ungen igjen i bilen med vitende vilje for å gå på shopping eller på stranden slik det har vært episoder med i sommer er i en helt annen klasse.
Episodene i Norge endte jo godt, i det at barna overlevde, men jeg tror et forbud ville ha unngått disse situasjonene.
Jeg har vært så stresset at jeg kanskje kunne ha klart å glemme et sovende barn. Men jeg har aldri forlatt et barn i en bil i mer enn to minutter, og da mener jeg 120 sekunder maks.
For å være helt ærlig så forstår jeg ikke hvordan man kan glemme sitt eget barn, uansett årsak. Hvis jeg har barna med meg i bilen, så er jeg 100 % fokusert på dem til enhver tid. Jeg ville heller aldri finne på å forlate dem uansett årsak. Og uansett alder. Selv om mitt barn er 7 år, så må han eller henne være med meg der hvor jeg går! Jeg er muligens litt streng på dette området, men jeg føler det er en god strategi. Jeg ser ned på folk som lar ungene sine sitte i bilen og vente, og verre er det dersom bilen står på tomgang. Mulig det er å forsvare når ungene er 8 år, men jeg ville heller ikke da latt dem sitte igjen alene. Vi har et ansvar som foreldre, og det er å sikre våre barn. Skal vi inn i butikker på ærend, så tar vi med oss barna, dersom de er med oss. Og jeg vil si en slik regel burde gjelde helt til barna er 16 år gamle.
Og jeg kunne ALDRI ha glemt et sovende barn, eller glemt å hente på SFO og barnehage. Det er jo helt horribelt.
Du kan kanskje fokusere litt på kjøringen også? :humre: (Hver gang jeg og mannen min ser på film, og det er slike bil-snakke-senarioer så roper han: "Men se på veien da, mann!" :lol: Kom til å tenke på det nå når jeg leste innlegget ditt.)
Jeg prøver også å ha bortimot 100% fokus på kjøringen, ja og ikke på ungene. Kjære vene. Jeg håper du ikke kjører mye, Ametyst. :skremt:
Og noen ganger er det forresten gode, sikkerhetsmessige grunner til å la barna sitte i bilen, for eksempel for å unngå å dra flere unger enn man har hender til over en uoversiktlig, mørk parkeringsplass for å være to minutter på butikken og så halse alle ungene tilbake igjen.
Jeg flyttet for øvrig hjemmefra da jeg var 16 år gammel. Det var jammen like greit at mine foreldre tiltrodde meg å sitte alene i en bil i ti minutter, i månedene før jeg reiste. :knegg:
Vet ikke helt hva du mener med det. Men mine prinsipper er der uansett hva dere eller du måtte mene. Og egentlig -uansett hva alle andre mener! Jeg er svært standhaftig på dette med barna, og de har sine grenser. Men samtidig har de sin frihet. Jeg er streng når vi er ute på tur med bilen, og hvor man lett kan komme bort fra hverandre. Men jeg er mindre streng når de skal ut i nabolaget og leke.
Neimen.... Min 9-åring insisterer rimelig ofte å få vente i bilen mens jeg/vi er inne på den 6'te butikken på runden. Han ser film eller leser mens han venter. Jeg kan da ikke for mitt bare liv se at det er uansvarlig eller gjør meg til noen dårlig forelder. Jeg synes jeg ser det - ulovlig å la en 15-åring sitte alene i bilen. :knegg:
Jeg kjørte på jobben et par ganger med poden i baksetet da han var rundt 4 år. Det var ikke jeg som pleide å levere om morgenen i den perioden, og for meg føltes det veldig naturlig å kjøre direkte til jobben. For han føltes det veldig naturlig å sitte i baksetet og holde godt kjeft, for han ville jo ikke i barnehagen... Heldigvis oppdaget jeg han begge gangene.
Så ja, jeg kan se for meg at man kan glemme barn i bilen, jeg er bare sjeleglad for at det aldri har skjedd meg.
Altså, både 4- og 8-åringen min klarer fint å gå inn og ut av bilen selv, enten den er låst eller ei. Ser virkelig for meg den 15-åringen som ikke klarte det, ass.
Jeg mener at din uttalelse om at barn under 16 år ikke bør sitte alene i en bil, er helt på jordet. Men hadde du vært helt fersk mor, med veldig små barn, hadde det vært lettere å skjønne hvorfor du uttalte deg som du gjorde, for veldig mange sliter med å skjønne at ungene deres kommer til å vokse opp til å bli selvstendige, ansvarsbevisste mennesker i fremtiden, så lenge de fortsatt er på baby- eller småbarnsstadiet.
Jeg ser at jeg skaper sjokktilstander ut fra mine innlegg. Vil minne om at jeg har barn på 5 og 6 år, og at min innstilling til om noen kan sitte alene i bilen vil endre seg! Det er helt utrolig hvor fort det går an å hisse på seg folk.
Alder og modenhet må bestemme når barna er klar for å være alene i en bil.
Det er vel derfor jeg oppgav 16 års grense for mine tilfeller. Og jeg kommer til å praktisere dette for mine barn. Og se lyst på det: Barn liker å være med inn og handle! Kanskje de tilogmed får noe nytt! Jeg forstår ikke hvorfor alle foreldre har et behov for å sette barna til side. La de være med på alt av innkjøp. Da kanskje de lærer noe om økonomi også- Spesielt hvis foreldre engasjerer dem i ettertid.
Jeg synes det er langt over grensen til usmakelig å trekke en slik sak inn som argument for sitt eget syn, i en tulledebatt som ikke har noen som helst likhetstrekk med saken du henviser til. Det er rett og slett lavmåls. Fysj!
Dette var altså en kommentar til en del av Amatysts innlegg, som nå heldigvis er redigert bort.
[quote=Ametyst;3375412]Jeg ser at jeg skaper sjokktilstander ut fra mine innlegg. Vil minne om at jeg har barn på 5 og 6 år, og at min innstilling til om noen kan sitte alene i bilen vil endre seg! Det er helt utrolig hvor fort det går an å hisse på seg folk.
Alder og modenhet må bestemme når barna er klar for å være alene i en bil.
Det er vel derfor jeg oppgav 16 års grense for mine tilfeller, men i mange tilfeller er mange barn modne før den tiden.
Og se lyst på det: Barn liker å være med inn og handle! Kanskje de tilogmed får noe nytt! Jeg forstår ikke hvorfor alle foreldre har et behov for å sette barna til side. La de være med på alt av innkjøp. Da kanskje de lærer noe om økonomi også- Spesielt hvis foreldre engasjerer dem i ettertid.
Når ungene er 15 år er de over den kriminelle lavalder, de har rett til å velge utdanning, de har rett til å ha lønnet arbeid - men å sitte i bilen mens mor handler, der går grensa!
Vet dere hva - jeg driter i om dere lager smiley faces som slå med hendene og later som om dette er et utsagn som er totalt fiasko. Det er like helt og fullt min mening. Og dere som er motstandere: Dere får tørke av dere fliret, eller legge ned stridsøksa. For jeg kommer hverken til å la meg affisere av hverken latter eller folk som sier at dette ikke er noe. Jeg er lei av at folk nedverdiger andre! Og jeg står på mitt! UANSETT!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
