Ni organisasjoner har gått sammen og laget en svarteliste over ord de ønsker skal forsvinne fra dagligtalen. I første omgang var det mest ment for journalister/ media, men ønsket er jo at språket i dagligtalen skal endres.
Noen av oss er opptatt av slikt, andre ikke, så derfor legger jeg det på flisespikkeriet. :nemlig:
Jeg kommer ikke til å følge opp noen diskusjon, for jeg skal straks på fisketur, men her har dere ja-ord og nei-ord:
Jeg ser poenget, men jeg sier ofte at sønnen min er høytfungerende autist – eller jeg sier at han har en autismespekterforstyrrelse. For meg er det ikke store betydningsforskjellen. Jeg vet at man bruker har/er-konstruksjonene for å vise at mennesket er mer enn sykdommen/diagnosen. Men læll.
Men gladjenta/gladgutten kan de GJERNE slutte med, altså. :skremt:
Veldig ok med en slik liste. Det handler jo ikke om at man helt rigid aldri skal si noe av dette, men det kan være en bevisstgjøring og det er bra.
Da jeg var liten var jeg med farmor på hyggetreff med vanførelaget. Farmor definerte seg som vanfør og jeg syntes det var et rart ord. Hun ble etterhvert handicappet og de siste årene hun levde var hun funksjonshemmet.
Jeg synes likevel det er greit å si at sønnen min er høytfungerende autist noen ganger. Kanskje jeg snakker med folk som ikke har all verdens innsikt i autisme, da kan det være mer forklarende å bruke et slikt uttrykk i stedet for å si at han har en autismespekterforstyrrelse.
Men jeg er jo samtidig glad for at folk ikke kaller meg "stam" lenger. Jeg foretrekker at de sier at "Divine stammer":
Jeg ante virkelig at jeg burde unngå endel av disse ordene. Det statlige biblioteket for syns- og lesehemmede heter NLB - Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek, de bruker jo blindeskrift som betegnelse selv i navnet sitt. Hm.
Ellers er jeg ofte usikker på hvilken betegnelse jeg skal bruke på mye, det er så mye som blir belastet og ukorrekt at jeg rent går meg vill noen ganger.
Men det er jo ikke slik at disse ordene på nei-lista alltid har vært belastende ord. Før var det greit med blindeskrift. Nå anbefales det å bruke punktskrift.
Jeg synes det er helt kurant med sånne anbefalingslister når det kommer fra de det angår. Og akkurat som "neger"-debatten så blir jeg litt sånn :snill: med tanke på hvor viktig det tydeligvis er for en del folk å tviholde på sitt gammeldagse og etterhvert ganske nedlatende språk.
Det er dessuten forskjell på dagligtale og det som settes på forsida i ei avis, men det er jo et håp at skriftytringer etterhvert vil påvirke folk sin dagligtale. Dermed er jeg sterkt uenig i de litt gubbete språkforskerne som har kritisert lista.
Jeg syns det er fint at man lager litt sånne generelle retningslinjer som man kan ha i bakhodet. Det er svært sjelden at jeg har behov for å direkte provosere noen ved å bruke betegnelser som de oppfatter som nedlatende. De gangene jeg evt. gjør det er det mer snakk om uvitenhet fra min side.
Men, jeg har et spørsmål. Jeg ser at psykisk utviklingshemmet/funksjonshemmet ikke skal brukes, hva sier man da? Skal man bare si utviklingshemmet? Og når man snakker om funksjonshemmet så snakker man om fysiske ting?
Om flere har lange tær så bør man likevel forsøke å ta hensyn. Tenker jeg.
Det betyr ikke at man slavisk skal tilpasse seg alle anbefalinger som blir gitt, men at det kan være greit å ha lest hvilke ord og vendinger som kan oppfattes som noe negativt.
Jeg leste mappa til en av de jeg følger opp - som har vært ansatt i VTA-bedrift i mange år. Diagnose: Evneveik. Det er en ille diagnose å ha på seg, egentlig - iallefall med tanke på at dette er et menneske som eier leilighet, står i full tilrettelagt jobb, har kontroll på økonomi osv uten ekstra oppfølging. jaja. Fin liste, men litt teit og :sparke:. Jeg er på privaten temmelig politisk lite korrekt (som bruker uttrykk som mongo i svake øyeblikk f.eks) - jeg prøver å bli flinkere.
Men altså: Gladgutten/gladjenta...Er det noe man bruker om utviklingshemmede? (Trodde kanskje man måtte si mentalt utfordrede om psykisk utviklingshemmede og jeg...)
Du kan si person/menneske med utviklingshemming.
Poenget er nok å sette fokus på at alle først og fremst er en person/menneske - man er ikke funksjonsnedsettelsen.
"Mongo" er et ord jeg gjerne skulle sett forsvant. "Er du helt mongo eller?"
Lang liste, som inneholdt ord jeg trodde ingen brukte mer. F.eks. åndssvak, som jeg forbinder med Evy Bøgnæs bøker. I flere av bøkene var det noen som "jobbet for åndssvaken".
Jeg syns det var en fin liste å ha i bakhodet. Jeg ser ikke helt hva som er rart med den? "De funksjonshemmede" vs. "funksjonshemmet" tror jeg handler om å ikke sette en veldig stor gruppe ulike mennesker i en og samme bås. Som når man omtaler "innvandrerne" som en homogen gruppe, selv om det selvføgelig er greit å si "innvandrer".
Jeg hadde faktisk ikke hørt utrykket "være stam" før jeg snakket med logopeder om sønnen min sin taleproblematikk. Jeg har alltid sagt, og hørt, det som et verb.
For de av oss som faktisk lever av å skrive om beslektede begreper av de som nevnes her, er dette ganske utfordrende. Samtidig som mange av de begrepen på fy-listen virkelig ikke har vært greit å bruke på mange, mange tiår.
Begrepet skrøpelig er mye brukt både innen medisin, sykepleie og andre helsefag, men er visstnok et fy-ord innenfor sosiologien nå. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal bruke istedet for.:gruble:
Noen av ordene er innlysende. Man sier ikke neger, mongo eller lignende.
Men at funksjonshemmet skal være veldig mye verre enn person med funksjonshemming kan jeg ikke for mitt bare liv se om jeg skal være helt ærlig. I språket vårt så sier vi jo "en overvektig", "en funksjonshemmet" og lignende og mener da at det er en person med humør, intelligens, pene øyne - og den egenskapen som ble nevnt. Det er ikke noen underkjennelse av andre egenskaper om man sier en funksjonshemmet - man vet at vedkommende har flere egenskaper i tillegg da også, selv om man ikke sier "person med mange egenskaper, deriblant - men ikke bare altså :nono: - funksjonshemming"
Jeg syns det er en forskjell på å si at hun er overvektig, har en funksjonshemming, og på å si at hun er en overvektig/funksjonshemmet. Da gjør man akkurat det til personens hovedegenskap.
Lista er jo skrevet som en anbefaling for journalister. Først og fremst skriftspråk, men også for uttale i radio og tv, og etterhvert alle de andre media som er i omløp. Jeg tenker at om jeg forsnakker meg til mannen min, eller ei god venninne, så har jeg ikke brutt noen lov, men at det kan være nyttig med ei sånn liste. Lange tær eller ikke. Språket endres over tid, noen ganger er det nyttig å ta grep om hvordan det utvikler seg.
Fint med en liste, men vet ikke helt om jeg ble så veldig mye klokere.
Jeg synder og sier typisk tilbakestående (eller hjerneskadet) om to personer jeg kjenner, bør jeg heller da si utviklingshemmet eller funksjonshemmet. :gruble: Jeg sier det aldri så noen av de hører det altså, de fungerer bra i samfunnet med tilrettelagte jobber.
Mye som er ganske selvsagt for meg, og en del nytt jeg bare ikke var klar over.
Men i forhold til begrepet 'psykisk utviklingshemmet'. Hvilke ord/begreper/forklaringer bruker dere når barn spør om dette. Barn behøver jo av og til forklaringer, både i møte med mennesker ute, og de har sett litt på Tangerudbakken o.l. Hvordan forklare på en ordentlig måte hvordan noen som 'ser voksen ut' kan oppføre seg annerledes enn man er vant med?
Jeg omtrent bitt hodet av for å si "åja, du er døvetolk!" her i våres, og det syns jeg var en overreaksjon som kun førte til at jeg ble ganske defensiv. Hadde jeg fått forklart at det ikke heter det, både fordi hun tolker for mange fler enn dem med hørselhemminger og alt det andre så hadde jeg nok tatt det litt bedre.
Ja, det var virkelig en overreaksjon. Jeg trodde også det het det, og hadde blitt både sur og såret hadde noen nærmest gått til angrep på meg for å ha sagt det.
Kirsebær: Jeg bruker mest hjerneskadet, men det står ikke på listen. Og ja jeg vet det ikke er et pent ord, men aner ikke hva jeg skal bruke i steden for, synst ikke de andre ordene treffer helt.
Fleire av orda ser eg poenget med å bevisstgjere media på å ikkje bruke. Og eg skjønner absolutt dette med "er autist" versus "har ei diagnose innanfor autismespekteret". Språket har definisjonsmakt og folk er alltid meir enn ei diagnose. Men når eg ser lister av denne typen, stusser eg litt over at ikkje alternative og gode synonym står lista saman med fy-orda. Det ville vore enklare om det stod "Ikkje sukkersyke, men diabetes".
Psykopat overrasker meg at står på lista - det er jo tatt ut av diagnosesystemet for lenge sidan og erstatta med ei eller anna personligetsforsryrrelse.
Jeg vet ikke om jeg er helt enig. Eller burde jeg begynne å si at jeg er en person med blondt hår? Hvis jeg sier at jeg er blond, er blondheten da min hovedegenskap?
Nei, det var ikke det jeg sa. Jeg sa at det går an å si at man er overvektig. Men om du sier at du er en blondine, så tillegger du deg det som viktigste egenskap ja. :knegg:
Jeg tror noen av de gamle og vrange kan bli litt mer positivt innstilt dersom man får alternative begreper eller omskrivinger å forholde seg til.
Det er synd om en positiv holdningsendring skal stoppes ved, "men hva skal vi si DA da?"
Og at det finnes en sånn liste forsvarer selvsagt ikke at andre bedrevitere skal være frekke og vrange for de av oss som ikke er oppdatert, jamfør den behandlingen som Tally beskriver. :sjokk:
Hvis du sier mongo, så.. Jeg sa det én gang i pur ungdom, og møtte blikket til min frådende sykepleier-mor, som freste ut noe om 'tenk om foreldre til barn med Downs syndrom hadde hørt deg bruke barnets diagnose som et nedsettende begrep?' Det ble med den ene (flaue) gangen. Noe sitter.
Mi etiopiske venninne sa ein gong "Det er ikke så viktig hva folk sier, det er mye viktigere hva de mener". Nokon gonger skulle eg ønske fleire tenkte slik, det er ikkje alltid ordvalet representerer haldninger, sjølv om ein nokre ord er meir forbunde med noko negativt enn andre. Eg blei sjølv overraska over at "døvetolk" stod på lista og kunne fint ha gjort same tabben som Tallulah (eg har forsåvidt gjort det og, bare med eit anna yrke), fordi eg ikkje visste betre. Det er ikkje alltid det er vond vilje bak feil ordval.
Jeg tror holdninger og ordvalg henger sammen, og en vilje til moderering av ordvalg viser gode holdninger. Og selvsagt skal man møte glipper som mine med forståelse og forklaring, fremforaarghing og himling med øynene.
Jeg kom på: vi skulle publisere en (global) artikkel nylig, og ville i tittelen gjøre en referanse til "de syv dverger" (lang historie, gruver, utgraving - det virket fornuftig på det tidspunktet), men da den ble kjørt gjennom vårt amerikanske hovedkontor for siste sjekk så kom den KRAFTIG sensurert tilbake.
"We can absolutely not use the termn "dwarves", as this is considered offensive. so we’d have to call them little people (and right there we lose the analogy to Snow White and mining)"
[font=Arial][/font]
:haha:
Ja, det kan jo faktisk ha en visst betydning for sammenhengen om det er en som er "psykisk funksjonhemmet" vs en som er "forflytningshemmet" (eller hva pokker det heter).
Jeg har ei venninne som tolker for hørselshemmende (stod det på lista over ord jeg ikke kunne bruke, forresten?), og hun ble heldigvis ikke fornærmet da jeg spurte hvordan hun kom på å bli døvetolk. Hun bare forklarte meg hva hun gjorde i jobben. Og vips, så lærte jeg noe nytt.
Men dersom man for eksempel skal foretelle om noen som har en mental funksjonshemning, for eksempel "han kan plutselig rope ut veldig høyt" eller noe, så syns jeg "funksjonshemning" er litt upresist. For fysiske funksjonshemninger så bruker man jo mer presise begreper (svaksynt, bevegelseshemmet), så hvorfor ikke på de som er mentale?
Men det er jo stor forskjell på skjellsord som ungdommen bruker mer eller mindre bevisst, og en ubevisst forsnakkelse basert på kunnskapsløshet som eksempelet ovenfor. Nå mener jeg vanligvis ikke ta Tallulah er spesielt kunnskapsløs altså, men det er ikke alltid man går rundt og vet eller husker alt.
Jeg er helt klart kunnskapsløs i forhold til hva tegnspråktolker heter. Eller, ikke nå lenger. Det vil si, det heter ikke det heller, men siden jeg brukte tiden min på å være litt perpleks defensiv, så fikk jeg ikke helt med meg hva det het.
Og så er det jo ulike "retninger" blant folk som har ulike funksjonshemninger også. Hørselshemmede som mener at det slett ikke ER en funksjonshemning men en "annerledeshet", for eksempel (og at å operere barn med funksjonshemninger er galt og som å gi mørke barn hudbleking...), eller bevegelseshemmede som mener at det ikke er DE som er hemmet, det er OMGIVELSENE som hemmer DEM. :nemlig:
Eg er einig i at ordval og haldningar kan henge saman. Og det du skriv om vilje er eit vesentleg aspekt, for det viser haldninger. Om ein går rundt og seier "eg insisterer på å seie neger likevel, sjølv om du har sagt at det er sårande", viser ein ei negativ og respektlaus haldning til det andre mennesket. Men det er fleire ord på lista eg ikkje ville tenkt over at eg brukte. Blindehund, for eksempel. Og døvstum. Døvetolk og, for den saks skuld. Om eg ikkje hadde lese denne lista, kunne eg fint ha sagt blindehund, utan at det betydde at eg såg ned på mennesker med nedsatt syn.
Sånn bortsett fra jeg syns det er flott at den etiske debatten rundt språk og holdninger endelig er kommet her til landet, må jeg humre litt over hvor lang tid det tok.
Da jeg i min tid studerte European Social Work i Danmark/England, (1995/96) kunne vi faktisk risikere stryke på en skriftlig oppgave om vi skrev :the elderly" eller "the handicapped." Skulle vi skrive noe som omhandlet eldre mennesker, ja, så måtte vi skrive at det var "elderly persons/people" altså, som enkeltindivider og ikke som gruppe. På samme vis, om vi skrev om personer med funksjonsnedsettelser, måtte vi understreke at det ikke var "the handicapped," men "a person with a disability." (Insert passende funksjonsnedsetting.)
For oss skandinaver (og spesielt for danskene blant oss, som med største selvfølge omtalte "de mongoloide" og "de åndssvake," der vi nordmenn i det minste hadde lært "de med down syndrom" og de "psykisk utviklingshemmede") var dette en kjempeovergang - det å bevisst skulle slutte omtalle mennesker som en gruppering, som "de," men som enkeltindivider - som en person med en ...
Herre min, nå er jeg kronglete her, ser jeg sjøl, men jeg er så med på tankegangen. Funksjonsnedsettelsen er ikke mennesket - personen er et individ, som tilfeldigvis har - putt inn passende betegning.
Men ja, det er vanskelig å holde tunga rett i munnen, spesielt i dagligtale. Sjøl omtaler jeg Lillemann, når jeg skal beskrive ham for folk som ikke kjenner oss, som multifunksjonshemmet - et av fy-ordene på lista, nettopp fordi jeg sjøl mener det for en utenforstående vil gi et bilde av hvilke utfordringer sønnen min er født med.
Skulle jeg ha skrevet om ham, på etisk korrekt vis, måtte det bli noe ala "min sønn er en gutt som er født med en genfeil, som gjør at han ikke kan gå, ikke har talespråk eller viljestyrte bevegelser. Han har en hørselsnedsettelse, og har dårlig utviklet øyekontakt. Han har en mental utvikling som tilsvarer to-tre måneders alder."
He he, nei, da er det enklere å si at min sønn er multifunksjonshemmet, og la folk tenke sjæl hva det innebærer. :sparke:
Men, altså, jeg er helt med på tankegangen, og det er en utrolig viktig debatt, nettopp fordi ordleggingen vår, spesielt hvordan ting kommer fram i media, er med på å farge vår oppfatting av mennesker med spesielle behov.
(Et av begrepene vi virkelig fikk sparket inn i ryggmargen i England - people/children who have special needs.)
Jeg synes det er snodig å kunne si funksjonshemmede, men ikke "de funksjonshemmede," og forsåvidt at multihandikappet er ordentlig fy-fy, mens handikappet er halvgreit. Latinske forstavelser gjør en uetisk?
Og hjelpeløs? Det må da være kontekstavhengig.
Fint med bevissthet, et par småsnodige ting på lista.
Det er veldig bra at det kommer en slik liste, men endel av tingene synes jeg var litt rart?
Jeg sier som oftest at Storebror har autisme. Eller en diagnose innen autismespekteret. Men til noen er det faktisk enklest å si "han er autist". Men det tror jeg at kun har skjedd 1-2 ganger, da det er ganske forankret i meg at det sier man ikke.
Men jeg kan si "jeg jobber med mennesker som er fysisk og/eller psykisk funksjonshemmet"
Ord som mongoloid, retardert, sinnssyk, grønnsak og åndssvak trodde jeg ikke var i bruk i det hele tatt lenger?
Eller, svigermor sier "hun lille mongolide" om nabojenta, og det gir meg anfall. :knegg:
Jeg er et menneske, type hannkjønn, jeg er ikke mann?
Jeg har langt hår, jeg er ikke langhåra?
Jeg har tatoveringer, jeg er ikke tatovert?
Jeg har blondt hår, jeg er ikke blond?
Jeg halter, jeg er ikke halt?
Jeg har skader i kjeve, skuldre, håndledd, hofter, knær og en ankel, men jeg er ikke skadet, og ihvertfall ikke invalidisert på noen måte!?!
Jeg må seriøst få meg lengre tær, skjønner jeg.
Jeg er mann, jeg er langhåra, jeg er tatovert, jeg er blond, jeg er halt og jeg er for pokker, til en viss grad, invalid/invalidisert/handikappet!
Yrkeshemmet er jeg også!
Hadde jeg ikke vært av typen som omtrent ikke får arr ville vansiret vært en god beskrivelse.
Man skal være forsiktig med å bruke handikappet, men det heter Norsk handikapforbund?
Blindehund, blindeskrift og blindebøker er feil, blindeforbundet er ok?
Å være tunghørt er en fornærmelse, nå?
Store deler av lista er en selvfølge, men en del av den skjønner jeg ikke en dritt av, for å si det rett ut.
Ja det er lite PK, så slakt ivei, men jeg synes det begynner å bli litt tåpelig, alle disse ordene som plutselig er nedsettende.
En del av ordene er innlysende, men jeg vet inne andre ord for f.eks. blind. Hva er OK å kalle en person som er det? Synshemmet, men er en person som er helt blind, dvs. lever i mørket synshemmet? Jeg tenker feil. Synshemmede ser litt tenker jeg.
Jeg ser absolutt behovet for å bli sett som et menneske, et individ, med mange sider, og ikke kun som sin egen funksjonshemming.
Men jeg ser også en fare ved at man blir så redd for å si noe feil at man snakker rundt eller ikke snakker om forskjellige typer funksjonshemminger i det hele tatt. Og jeg tror ikke det signalet man sender til f.eks barn om temaet ved å mumle noe litt diffust er bedre enn det er å si "autist" i stedet for "gutten med en diagnose innen autismespekteret".
Det må nok være at du ikke er observant, altså.
Og du er nok fortsatt ensom med whisky og pepsi max, jeg drikker pepsi max og Doctor (Captain) Morgan. ;)
De fleste blinde eller synshemmede ser litt, man har gjerne en sterkere eller svakere grad av synshemming, men det er svært få av blindeforbundets medlemmer som lever i totalt mørke.
All den tid lista er en anbefaling rettet mot jorunalister og andre skrivende og ikke et lovvedtak som hindrer meg i å si det jeg ønsker og tenker så ser jeg liten grunn til å kverulere på de uttrykkene jeg ikke umiddelbart forstår som nedsettende. Jeg har heller aldri brukt neger som skjellsord, men aksepterer at det ikke er et ord som er anbefalt eller ønsket.
Jeg har heller aldri brukt ordet neger som nedsettende, eller oppfattet det som det, før det plutselig var vedtatt som stygt å si.
En del av disse ordene synes jeg er tåpelig å skulle fjerne fra språket, og jeg synes vi er i ferd med å gjøre språket vårt til et minefelt av pk-relaterte tabber, derfor kverulerer jeg.
Edit: Fikk akkurat en leksjon av Acsa om hvorfor "neger" er ut, fordi det er en versjon av det amerikanske "negro" som ble oppfattet som veldig diskriminerende og negativt ladet.
Mottatt og lagret. :)
Advarer faktisk. Jeg kan godt la være å si de ordene altså, men tenk om jeg glemmer meg og sier f.eks de veldig nedlatende ordene "de funksjonshemmede"? Hva skjer da? :neglebit:
Da kan man risikere å bli avspist av PK-politiet, bli himlet over i et nettforum, få en litt mer hyggelig beskjed enn bjeffing eller i de aller fleste tilfeller tipper jeg verden vil gå videre som normalt. :værsågod:
Jane - da blir du plutselig omringet av en gjeng mennesker med ymse funksjonsnedsettelser... Og mer vil du ikke vite, for din egen sjelefred sin skyld. :nemlig:
Og jeg er litt enig med Limpalot og andre - når vi blir redde for å snakke, i frykt for lange tær, er det ikke spesielt hyggelig lenger. Det er bedre at min sønn blir omtalt som multifunksjonshemmet og psykisk utviklingshemmet, enn at folk blir redde for å spørre meg, eller snakke om ham, i frykt for å få skåret ut tunga.
Forøvrig kan jeg på en god dag innse at det er forvirrende å likestille åndsvak og mongoloid, som uansett er på vei ut av språket med funksjonshemmede sånn i verstingsammenheng. Mange av ordene er jo opplagt utdatert for oss født etter 1970-tallet. Mormor mener neppe noe ondt når hun sier at sønnen til noen slektninger er idiot, selv om jeg får neller av en sånn språkbruk.
Jeg trengte ikke så mange ekstra historietimer for å skjønne at n-ordet var utdatert og uønsket. Men det er overraskende å se hvor hardt ellers oppegående 50 og 60-åringer insisterer på å få fortsette å bruke det ordet de aldri har ment eller selv forbundet noe stygt med. Noen av argumentene mot "tunghørt" og "halt" likner veldig på diverse argumenter fra folk som ikke har kjent årelang diskriminering på kroppen. Kanskje jeg har lange tær på vegne av andre.
Eg har heller ikkje skjønt Limpalot... Eg har tenkt at det sikkert er ein eller annan figur frå ei soge, bok eller film frå mellomalderen eller noko slikt.
Eg er og overvektig, og eg synest heilt ærleg det er litt tøysete å insistere på å seie "eg har overvekt/ fedme". Kroppen min er jo ein del av meg. Men ikkje heile meg, er eg mykje anna også.
Det er et ordspill. Sir Lancelot var en av ridderne i Arthurlegenden, du vet de rundt det runde bordet. Eller rettere sagt, den fremste av kong Arthurs menn. Mest kjent for å ha forført Arthurs kone. :knegg:
Det virker sikkert merkelig for deg, men det ligger gode begrunnelser bak disse holdningene i døvesamfunnet. Si fra hvis du er interessert, så kan jeg finne fram noen gode artikler som forklarer litt mer. Hvis du ikke er interessert i å lære mer hadde det vært hyggelig om du ikke gjorde narr av en minoritet det virker som om du vet nokså lite om.
Operasjonshenvisningen din er utdatert. Døveforeningen gikk mot CI-operasjon da den først dukket opp, delvis fordi de oppfattet det som medisinske eksperimenter, delvis av historiske årsaker. I dag finner du nesten ingen i døvemiljøet som er mot CI-operasjoner, og kampen står om at barn som har problemer med å oppfatte talespråk (av ulike årsaker) må få bli tospråklige (tegnspråk/talespråk).
Rullestolbrukere vet jeg veldig litt om, men jeg er helt enig med dem i at det er omgivelsene som hemmer dem. Hvis urbane strøk var universelt utformet kunne de fungert helt som andre folk. Det er utrolig tåpelig at vi skriker og hyler om at så og så mange er snyltere på uføretrygd, men når en person med funksjonshemming påpeker hva som skal til for at han skal kunne være yrkesaktiv så kommer det uttalelser om at "de kan jo ikke kreve at alle skal legge til rette for dem".
Det er HLF (ikke døveforeningen) som har utarbeidet listen, og tolken du møtte var kanskje preget av dem. Jeg har aldri fått noe pes de gangene jeg har bommet og sagt døvespråk. Men man får kanskje litt mer positiv feedback hvis man sier det på tegnspråk? www.tegnordbok.no/
Her er en hel hovedfagsoppgave om begrepsbruk: gordon.acm.no/kompendier/tolk_doevetolk_eller_tegnspraaktolk.pdf
Gajamor - som du selv skriver - rullestolbrukere. Ikke "fullstendig fullfungerendepotensialt person kun utsatt for omgivelsesbegrensninger" eller noe sånt. Rullestolbruker. Enkelt og greit, vi skjønte med en gang hva du mente og ingen tror at bare fordi man sitter i rullestol så er man ikke morsom på fest.
Gajamor: det var et litt bråformulert innlegg, og jeg vet litt mer om det enn det kunne høres ut som. Jeg har flere hørselshemmede i familien og vet litt om dilemmaene rundt å oppdras mest mulig "muntlig" vs mest mulig "tegnspråkbasert". Og om at det ikke er ukomplisert å vokse opp som hørende barn hos hørselshemmede foreldre.
Og CI-kontroversen var det en tidligere kollega med et CI-operert barn som første gang fortalte meg om. Jeg har senere lest litt mer om det og vet at det er mer komplisert enn det virker som ved første øyekast, men syns fortsatt de mest ekstreme amerikanske motstanderne som snakker om "kulturelt genocide" er helt på jordet.
Gajamor, sjølv om bekkenløsning under svangerskap er ein bagatell, samanlikna med det mange rullestolbrukarar lev med til dagleg, heile livet, må eg innrømme at eg i dei siste månadane har tenkt litt på dette med korleis samfunnet er innretta. Det er mykje som kunne vore betre tilrettelagt for folk med ulike utfordringer, det har du heilt rett i.
Mulig det bare er jeg som er teit, men hvor gjør hun narr av noen?
Jeg har sittet i den stolen en stund, selv om det for meg var midlertidig, så der har jeg litt erfaring, og er derfor ganske bevisst på universell utforming. At man i rullestol ikke har begrensninger ved universell utforming blir litt som når Cato Zahl Pedersen aldri ser hindre, og knapt nok utfordringer, men er så positiv at du sitter med følelsen av at du burde være glad for å bli skadd for livet, for det åpner nye muligheter.
Det er noe som heter vinter i dette landet.
Jeg tror ikke det er rullestolbrukere man tenker på når man klager på at det er mange på trygd, heller. Er det mange, ellers velfungerende, rullestolbrukere på uføretrygd?
Det som irriterer mange er de som har uføretrygd men som fint kunne ha vært i jobb, jeg kjenner til noen av dem, og de irriterer meg også.
Jeg kunne fint ha satt meg til på trygd etter ulykken jeg var i, og ble lettere sjokkert over hvor mange som tydeligvis synes det må være toppen av lykke.
Jeg skjønner at en del uttalelser kan være sårende, men det er også grenser for hvor hårsår man kan være.
Jeg hadde en aha-opplevelse for mange år siden, da jeg var med handicapidrettslaget på tur for første gang: Jeg hadde mye erfaring med rullestolbrukere fra å jobbe i Røde Kors, da spesielt å hjelpe folk av/på fly og med bagasje på Gardermoen, og en ting jeg hadde lært meg var å veie mine ord med omhu, for maken til hårsår gjeng skulle du leite lenge etter!
En gang fikk jeg skikkelig kjeft fordi jeg ba en dame om å gå bort og vente på meg ved tollen, mens jeg hentet bagasjen hennes.
Ikke fordi jeg la trykk på gå, eller noe i den stilen, men fordi jeg brukte ordet gå. Ubevisst.
Jeg ble lettet hver gang jeg oppfattet at personen jeg skulle hjelpe ikke BARE var rullestolbruker, i egne øyne, og derfor ikke aktivt lette etter fornærmelser.
Så ble jeg med på tur med handicapidrettslaget, hvor enhver uttalelse var grei så lenge den ikke var vondt MENT, man kunne fleipe om alt.
Det var det andre ytterpunktet, uten å gi noen eksempler noen kan ta anstøt av her.
Når en del funksjonshemmede nesten leter etter ting å ta anstøt av gjør det noe med måten folk oppfatter funksjonshemmede.
En del mennesker synes det er vanskelig å snakke med funksjonshemmede, at det blir et verbalt minefelt hjelper ikke på.
"Pokker ta, det er umulig å komme fram på det stedet her! Det er krøplinger overalt!"
Sagt til/om meg og de andre som satt i rullestol på røyketerrassen på Cato-senteret, vi lo som bare det.
Angående å være døv blant hørende, så syns jeg dette er en veldig fint fortalt histore om det, og veldig tankevekkende for meg (pga historikk i familien). Mye falt på plass da jeg leste den. Hørsel/tegn er ganske komplisert.
Det er fint å være positiv, men det er idiotisk å ikke se skogen for bare trær også. Jeg kjenner et par jenter med CP, den ene sitter permanent i rullestol, den andre veksler mellom rullestol og krykker - det er ikke bare omgivelsene som hemmer dem altså, virkelig.
Ja. Og hvis jeg hadde hatt et hørselshemmet barn, ville jeg gått gjennom ild og vann for å skaffe det barnet innpass i og jevn omgang med døvemiljøet. Og tegnspråk for hele familien. Folk som ikke vil gi cochlea-opererte barn tegnspråkopplæring, kan umulig forstå hva språk egentlig er, og hvor viktig det er å ha et fullverdig morsmål.
Mm. Den som viste meg artikkelen da jeg så den første gang er hørselshemmet (nesten helt døv (hvordan får jeg vist forskjellen på en som har nedsatt hørsel og så godt som ingen hørsel, forresten? Jeg har alltid brukt døv om sistnevnte)) og foreldrene ble etter datidens pedagogikk overbevist om at hn skulle "integreres". Og jeg har ikke forstått før hn ble voksen hvor vanskelig det har vært. Men, jeg ser jo også kontrasten til vedkommendes partner, som har gått på "døveskole", på tross av bedre hørsel i utgangspunktet. Lykkeligere, tror jeg, men fungerer dårligere blant hørende. Ikke bare-bare for barna deres heller. De har ikke nedsatt hørsel, rent mekanisk, men hører likevel dårlig, fordi deres "morsmål" er tegnspråk, de er vant til å alltid ha øyenkontakt med dem de snakker med, etc.
Jeg har ei venninne som jobber som tolk for hva det nå var som var PK å kalle personer som ikke hører like godt som andre. Hun sier at et stort problem er at menneske som CI-opereres ikke hører like godt som andre i store menneskemengder, og at det faktisk er et problem at mange foreldre ikke ønsker å gjøre barna tospråklige ved å lære dem tegnspråket også, og at de derfor får et handikap i store folkemengder. Jeg har hele risen tross at CI-operasjonen ga dem hørselen tilbake i større eller mindre grad, og lærte noe nytt der.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
