Det er flere i klassen til Christian som tydeligvis ikke vet hva det ordet er for noe. Og det er gjengangerne. Mange sier takk andre ikke.
Som f.eks. nå. Christian hadde med 2 stk. i klassen og lurte på om de kunne få is. Selvfølgelig kan de det, det er jo kjempevarmt. Tror dere jeg hørte noe takk? Nei da.
Mange ganger har jeg tenkt at neste gang skal jeg si at " takk heter det " Men så glemmer jeg det hver gang. :mumle:
Jeg har en som kan være så sjenert at han ikke takker. Vi prøver og prøver å lære han til å takke, men jeg tror altså det er sjenenansen som stopper han...
Jeg er godt kjent med problemet, og irriterer meg over det samme. Jeg pleier å demonstrere litt ved å si vennlig og bestemt: Værsågod! Da hender det at det kommer et takk.
Det kan noen sikkert tenke om Poden her også... Det slår liksom akutt til i enkelte situasjoner som ved takking og når han skal spørre om russekort ;) (Han lister seg rundt russen og tør ikke spørre men har SÅ lyst på russekort. Nå hender det faktisk at russen er så greie at de spør om han vil ha :) Så løper han så fort han kan tilbake til mamman - men akk så lykkelig.)
Men jeg er helt enig - barn skal takke, så vi fortsetter øvingen på å si pent takk.
"Takk, heter det".
Kan også varieres med "Jeg hørte ikke?" og "Hva heter det?" utført sammen med tilbakeholding av godbiter til takk er tilfredstillende utført. :streng:
Ikke la de slippe unna ... :knegg:
Jeg tror virkelig ikke at unger bryr seg særlig om noen maser om at "det heter takk". Jeg mener det vil være mye bedre å si "jeg syns det er koseligere å gi dere en is når dere sier takk." Og kanskje slenge på "da får jeg kanskje lyst til å gi dere is en annen gang også".
Minsten her var kjempe flink til å takk tidlig, tror takk var det første ordet han sa og det kom automatisk når han fikk noe i hendene. og noen ganger da noen skulle gi han noe så prøvde de å si hva heter det da ? før han fikk det i hendene, de ville ikke slippe før han sa takk og han ville ikke si takk før han hadde fått det i hendene og holdt i det alene. noen ganger ble han så furt da de ikke slapp taket så da ville han ikke ha noe alikevel. selv ikke om de etterpå la det frem til han.
irritere meg over det samme. storebror på 11 hadde en del kompisar på overnatting. Fått masse godis og kaker og skulle så få is etter dei hadde rydda fata sine i oppvaskmaskina. 2 takka pent for mat og tok fata i oppvaskmaskina uten diskusjon. 1 berre sprang fra bordet og rett ut(glømte heile isen)og den 4 sprang fra bordet og rett opp i ansiktet på meg med strofen"få isen då!":mad: :mad: :mad:
Då vart eg rimelig sur og sa at "at den som ikkje ryddar og takkar for maten får ingen is her" Så det så! Han var kjapp med å rydde,men takka ikkje for maten. Og han er fra eit såkalt dannet hjem ifølge hans mor. Jaja ho om det.
Guten min er kjempeflink å takke for både mat og alt han får og det er eg stolt over. Folk er helt imponerte(burde jo vere en selfølge egentlig)for det er så sjelden dei høyre ordet takk. For han er det i hvertfall en selfølge.
Har feks tante barn som aldri takkar for noko som helst:mad: Lite morro å gi dei noko som helst!
Noen eldre slektninger vi ser bare en gang eller to i året har gaver til barna når vi treffer dem. Når en av dem har fått gaven, og hun ikke sier takk umiddelbart, begynner de å mase skikkelig om at hun må si takk, det er reneste dressuren. Det blir slikt press over det at den neste som skal få gave ikke ønsker å ta imot gaven! Det oppleves antakelig som en slags utpressing. De må nærmest vise at de gjør seg fortjent til å få noe fra dem. Det er vel ikke det som er meningen heller? De som gir gaven gjør det vel fordi de ønsker å gi dem en gave, ikke for å få noe tilbake? Jeg tror ikke vi hadde likt å få gave heller dersom vi ble møtt på denne måten. Og hva betyr forresten et takk når det er tvunget fram på denne måten, under trusler om at gaven trekkes tilbake osv? Dette ble kanskje en liten avsporing.
Oppmuntring, lystbetont.
Det er noe med tilbakemeldingen man får når man takker, tror jeg.
Å få tilbakemelding er noe alle ønsker, barn som voksne.
Man trenger ikke mase på barn om å si takk om tilbakemeldingen på "takket" oppmuntrer til gjentakelse. "Så flink du er som takker. Sånn skal det være! Det er så hyggelig å se at noen setter pris på ting!!!"
Det er faktisk mulig å gi barn en innføring i hva andre, barn som voksne, føler når andre takker.
Fokuser på at det er frytelig mye større glede i å gi enn å få, og fokuser på gleden andre får når man takker.
Da får man i pose og sekk: Barn som takker, og som blir behandlet med respekt og empati nettopp av den grunn at de sender ut noe (tilbakemelding), voksne som gidder å sette pris på det, voksne og barn som utvikler empati.
For ikke alle voksne besitter den egenskapen.
Hvordan da lære bort?
[quote=ElinM;375030]Jeg tror virkelig ikke at unger bryr seg særlig om noen maser om at "det heter takk". Jeg mener det vil være mye bedre å si "jeg syns det er koseligere å gi dere en is når dere sier takk." Og kanskje slenge på "da får jeg kanskje lyst til å gi dere is en annen gang også".[/quote
Støtter den varianten:jupp:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.