Jeg leste en skolerelatert artikkel i avisen (som egentlig handlet om noe helt annet) hvor det stod at fra og med dette skoleåret så skal karaktersetting i gymnastikk endres slik at innsats teller med i vurderingen. Har vi diskutert dette på FP tidligere?
Jeg må si at jeg er litt overrasket. Selv var jeg bare middels flink i gym. Jeg gjorde alt det vi fikk beskjed om, men resultatene uteble. Jeg sprang aldri fortest, kastet aldri lengst eller hoppet aldri høyest. Jeg prøvde, og lærte meg en del nye ting (særlig i turn) men flink ble jeg aldri. Jeg tenkte da at det var greit nok at jeg ikke fikk noen særdeles god karakter.
Jeg fikk gode karakterer i andre fag med bare middels innsats. Dette var ting som falt seg naturlig for meg, og jeg trengte ikke å jobbe spesielt mye for å oppnå toppkarakter. Jeg så jo at andre la ned atskillig mer innsats for allikevel ende opp med dårligere karakterer.
Hvorfor skal det være forskjellig i gym? Er det ikke resultatet som er viktigst når man setter karakter? Burde innsats også være med i vurderingen i andre fag?
Hvis ja på siste spørsmål; skal man kunne få toppkarakter når resultatet er utmerket selv om innsatsen er laber?
Det som skiller gym fra matte, er at det spiller ingen rolle hvor mye du pugger og øver - noen kommer bare aldri ned i spagaten. Jeg synes likevel du skal få betalt for å i det minste prøve.
Ikke minst fordi det ikke er alle som har råd og anledning til å sende ungene på alskens idretter fra de er små; og er det da rettferdig at de skal havne langt etter pga. ressurser i hjemmet?
Vel, den viktigste grunnen til å la innsats telle med i gym, må jo være den forebyggende helsevernfaktoren som jeg mener må være en vesentlig del av berettigelsen til gymfaget. Det eksisterer ikke primært for at alle skal kunne og mestre volleyballreglene, liksom. Det er der for at ungene skal røre på seg i skoletida, og utforske mange typer fysisk aktivitet sånn at de forhåpentlig finner noe de vil drive med resten av livet.
Hvis manglende innsats og innsats + manglende forutsetninger premieres likt, fremmer det jo ikke akkurat dette perspektivet.
Er ikke innsats i andre fag det at man bidrar i timene, samarbeider bra med andre i gruppe, gjör leksene bra, förer arbeidsböker (i de fagene man bruker slikt) etc.? Slik er det i alle fall der hvor vi bor. Her teller denne slags innsats 60 % av karakteren. Dette er i grunnskolen (3./4. klasse)
Hovedgrunnen til å ha en annen karaktersetting (eller eventuelt ingen karaktersetting) i gym enn i andre fag er at det er det eneste faget der det viktigste faktisk er at du jobber hardt med faget, ikke hvilke resultater du oppnår.
Fra et folkehelseperspektiv er poenget at man skal lære å være aktiv og å bruke kroppen på ulike måter.
Konsekvensene av at det bare har vært resultatene som har ligget til grunn for karakteren har vært at flere og flere elever har droppet ut av kroppsøvingsfaget i videregående og at man "mister" kanskje akkurat de som har mest behov for faget.
Men er det ikke sånn i matte også. At noen prøver og prøver, men ikke klarer det?
Det langsiktige helseperspektivet til Toffskji og Blå kan jeg være mer enig i. At det å få et positivt forhold til å være i aktivitet ved å få betalt for innsatsen har en større helsemessig gevinst både for enkeltpersonen og samfunnet.
Jeg var aldri god i gym, særlig ikke på ungdomsskolen og da fikk jeg også Ng i 8.klasse. På gymnaset fikk jeg en flott lærer og fant jeg gleden med å trene. Jeg hadde ikke fravær, gjorde alt jeg fikk beskjed om og viste innsats og stå på vilje. Det ble god karakter selv om jeg langt fra var noen spreking. Sånn bør det være synes jeg !
De som møter opp, gjør det de får beskjed om, gjør ærlige forsøk og står på skal premieres for dette selv om de ikke er superatleter.
I Norge får man ikke karakter før på ungdomsskolen. Og da jeg fikk på ungdomsskolen for 25 år siden, så var resultat på prøver og innleveringsarbeider det eneste som telte på karakteren. Jeg tror det fremdeles er slik.
Jeg tenker det må henge sammen med målet for faget. Hensikten med gym har vel et helsemessig perspektiv når det gjennomføres, og dette er jo til stede uavhengig av hvor god man er i de forskjellige øvelsene. Matematikk mister hensikt om det gjøres feil.
Jeg mener at innsats også teller i andre fag, hvertfall da jeg gikk på videregående. En kompis av meg sov seg gjennom historietimene, men kunne svare perfekt hver gang læreren vekket ham. Han fikk allikevel nedsatt karakter på grunn av at han ikke deltok.
Jeg greide aldri Cooper-testen, men har allikevel god karakter i gym, fordi jeg deltok, og fordi jeg fikk god karakter på alle de skriftlige prøvene.
Gym er jo et fag med en helt annen tanke bak enn matte. Gym er i hovedsak et helsetiltak, og da bør innsats telle.
Tja. For noen så gjelder det samme for matte også - uansett hvor mye man øver og pugger, så får man det ikke til. Hadde det bare vært pugging som gjorde at man fikk gode karakterer så hadde jo alle kunnet få seksere, men det kan de jo ikke. Evnene er ulike. I matematikk, i norsk, i samfunnnsfag og i gym. Jeg synes bare det er rett og rimelig at man får karakterer i gym på lik linje som andre fag.
Jeg gikk på skolen med en som hadde seksere i hvert eneste fag omtrent. En femmer eller to. Og så en firer i gym. Han var ingen atlet, rett og slett. Og så var det de som slet med 2-ere og 3-ere og fikk 6 i gym. For der var de virkelig enere. Fair.
Jeg mener da "innsats i timene" teller med på det som kalles muntlige fag? Man får ikke toppkarakterer i norsk eller historie hvis man ikke sier et mukk i timene og aldri bidrar til gode gruppearbeider og slikt?
Men sånn bortsett fra det, så er jeg enig med Toffskij og andre i at målsettingen for gymfaget er en annen enn i de andre fagene, og at det er rimelig at dette gjenspeiler seg i karakterkravene.
Jeg har inntrykk av at jeg fikk for innsatsen da jeg gikk på skolen. Både i gym og andre fag. Fikk vel stort sett ok resultater på det som var av prøver etc., men hadde altså inntrykk av at lærerne satt pris på og belønnet det at jeg også gjorde en innsats og ikke bare skled igjennom fordi jeg hadde lett for det. Har også ei venninne som i alle år har vært (i overkant synes jeg) bitter fordi hun ikke fikk like bra uttelling i karakterer, selvom hun alltid var flink på prøver, men ikke så engasjert i timene.
Dette er jeg enig i, så jeg tror jeg har ombestemt meg litt.
Forresten tror jeg at man fikk betalt for innsats tidligere også. Det er egentlig ingenting ved mine resultater i gym som tilsier at jeg skulle få den 5'ern jeg fikk da jeg gikk ut videregående (etter å ha fått 4 samtlige semestre før det).
Da de fleste av oss gikk på videregående (:knirk:) fikk man karakter delvis etter innsats ja. Dette ble endret til rene resultatkrav og endres nå tilbake. Tror jeg. Dette er ikke mitt spesialfelt.
Da jeg gikk på videregående (jeg var russ i 1989), sa de at karakteren ble satt 1/3 ut fra innsats, 1/3 ut fra prestasjoner og 1/3 ut fra teoretisk kunnskap. Vi hadde noen prøver i kroppsøving (om fysiologi og treningsprogrammer og slikt), og jeg fikk jevnt 6 i dem, det er den eneste grunnen til at jeg endte opp med 4 i gym - hverken innsats eller prestasjoner kan ha kvalifisert til mer enn maks 3. :knegg:
Jeg synes du har et poeng, men samtidig tenker jeg litt på hva som er viktigst med tanke på gym. Matematikk, norskkunnskaper, engelsk og lignende er fag de aller fleste av oss har bruk for i yrkeslivet, på et eller annet nivå. Her er det viktig å faktisk kunne det man skal kunne. Jeg ser på gym mer som et fag som skal lære barn/ungdom å være i aktivitet og holde seg i form. Det er få yrker hvor det å gå i spagat eller springe fort har noen reell verdi. Helsefaktoren bør telle mest.
Når det er sagt forstår jeg jo at for mange var det helt motsatt. De strevde seg gjennom matte og norsk, mens gym var det faget de virkelig kunne briljere i. Klart at det vil oppfattes som urettferdig hvis noen med dårligere prestasjoner likevel kan få samme gode karakter kun pga innsats.
Og til slutt, kanskje litt på siden, men egentlig ikke. Jeg synes også at innpass til videre studier ikke bør baseres på et karaktergjennomsnitt. Hvilke fag som teller bør ha sammenheng med studiet. Gym er et fag som for mange trekker ned karaktersnittet uten at dette faget har noen som helst verdi i forhold til studiet de skal videre på. Det er vel kanskje mer på akkurat dette området de fleste føler at gymkarakter er urettferdig, og ikke det at gymkarakteren er basert på prestasjon i seg selv.
Det er ikkje lov å vektlegge innsats i teoretiske fag, lenger. Dette, kombinert med at fråversgrensa er oppheva i vgs, betyr at ein i teorien kun kan møte til vurderinger og få toppkarakter i faget, utan å delta i undervisninga.
Eg skulle likt å lese meir om dette, er det rom for vektlegging av innsats i tillegg til prestasjoner, eller er det vurdering av innsatsen. Det første kan eg vere med på, at dei jentene som sitt på benken og "har mensen" tre av fire gymtimar, kan motiverast til å gjere ein innsats, kor innsatsen kan vippe opp ein svak karakter. Det er mange som ikkje får til prestasjonskrava likevel, så dei orker ikkje prøve, i gym. Men om det er vurdering av innsats og ikkje prestasjoner, vil det jo vere stor fare for subjektiv vurdering. Då må det utviklast klare kriterier her og det veit eg ikkje om er mogleg?
Jeg mener at det burde vært selvsagt at innsats vektlegges.
At man skulle ha som mål å være 'kjempegod' i gym er litt absurd i seg selv.
Hvorfor skulle man være kjempegod i gym? Til hvilket formål?
Men innsats, pågangsmot, deltakelse og reell aktivitet bør jo det som 'måles', i den grad man klarer det.
At man har andre vurderingsformer i andre fag er jo også ganske naturlig. Det kan måles på en annen måte, og skal brukes på en annen måte. Kvalifisere til studier der dette behøves.
Jeg fikk også inntrykk av at innsats ble vurdert på videregående. Innsats + teoretiske prøver vi hadde.
Da jeg gikk i ungdomsskolen så telte muntlig deltakelse i timene som en del av den endelige karakteren. Det telte med innsats i gym også. Jeg trodde ikke dette var nytt.
Eh, helse? Det er vel ikke noe rart å ville være kjempegod i gym, føle at man har kroppsbeherskelse, innsikt i hvordan kroppen fungerer og mestringsglede over å få til ting. Det er vel ikke noe anderledes å ønske å være god i gym enn å ønske å være god i fransk?
Jeg tenkte til hvilke studier/jobb. Rent instrumentelt. ;)
Til toppidrett ja. Der må du være best i noe spesifikt. Men man behøver ikke være best for å kunne jobbe med idrett utover det.
De som faktisk er kjempegode, vil jo heller ikke miste noe ved at de som i hovedsak vurderes etter innsats også får igjen noe for strevet.
Hvilke fag man er gode er jo absolutt relevant i forhold til studier og jobb. Hvor flink du var i religion og gym er helt uvesentlig i forhold til hva slags lege du blir. Poenget mitt er at det ikke bør være snittet som teller, men karakteren i relevante fag. Da har det ikke lenger noe å si om du er svak i gym, men pga denne ene karakteren ikke har godt nok snitt til å komme inn på studiet du ønsker.
Eller gymlærer, lege, næringsfysiolog, fysioterapeut, ungdomsabeider, barnehagepedagog ... Jeg ser veldig mange yrker det er en stor fordel å være/ha vært god i gym.
Jeg har aldri vært redd for å trene eller å svette. Jeg var og er rett og slett redd for ball og følger ikke helt med/klarer ikke å se hvor den vil lande ¨så jeg har alltid snudd meg og håpet på det beste når den landet...
Da jeg gikk på vg var veldig mange i klassen aktive i håndball, gutta var kjempestore og kraftige og de dundret på. Flere av jentene spilte også håndball så det ble utrolig mye håndball i gymtimene.
Så etterhvert når vi skulle spille håndball så nektet jeg å gå inn på banen.
Da var vi, det var vel oss 6 som var med på samme russebil tror jeg, i et treningsrom og det ble jo ikke akkurat samme driven der.. :p
Men jeg likte å spille fotball og særlig innebandy og også volleyball men det var altså mest håndball som gjaldt. Jeg fikk alltid 4 i gym. Greit nok.
Gymkarakteren på videregående består også av en god del skriftlig kunnskap og innsats, så det er ikke nok å bare løpe fortest.
Det er jo for øvrig ikke noe stort poeng å være best i fransk i en hel haug med jobber heller, men jeg har aldri hørt noen spørre hva som er poenget med å gjøre det godt i faget for det. Det var holdningen din jeg syns var merkelig.
Men man trenger jo ikke være best for å få god karakter. Man trenger ikke engang være best for å få toppkarakter - det holder at man er flink nok. Hvis det er flere i klassen som er skikkelig gode i fransk, så kan godt alle få beste karakter selv om en av dem er flinkere enn de andre, og sånn må det jo være i gym også. Jeg synes det er et rart spørsmål du stiller.
Jeg er en av dem som aldri har likt gym og for meg å skulle hevde meg utifra resultat på vgs ville vært plent umulig. Min erfaring er at pretasjonsnivået fort blir så forskjellig blant elevene at de som ikke driver med idrett på fritida lett havner utenfor. Dette e en spiral som starter tidlig.
Jeg synes det er fint hvis det nå skal fokuseres mer på Helse og innsats. Jeg husker en periode på ungdomsskolen hvor vi hadde en god gymlærer. Han valgte kun idretter/aktiviteter som ingen i klassen var aktiv i på fritida. Hvilket gjorde at alle hadde en reell sjanse til å bidra. Det gjorde underverker for deltakelsen til samtlige.
Er dette noe nytt? Jeg var russ i 1993 og da var det sånn på vår videregående. Vi hadde svært teoristerke elever som ikke var spesielt flinke fysisk, men pga innsatsen og teorikarakter fikk de alikevel 6 i gym. Jeg (som var ganske flink fysisk) syntes da at det var urettferdig.
Mine svar tok utgangspunkt i hovedinnlegget, der man var overrasket over at innsats skulle vurderes. Alternativt - hvis ikke innsats vurderes - blir det jo da i gym gjerne hvor 'teknisk' god man er i en del, eller hvor raskt/høyt/langt man løper/hopper et.c.
Det alene framsto for meg som merkelig, med tanke på målsetning og samfunnsbehov. Da tenkte jeg konkret på det å være teknisk best i noe, som en verdi i seg selv. Ja det kan være personlig glede ved dette, og det er egnet for toppidrettsfolk, men i veldig mange andre yrker vil også holdning til faget, innsats, kunnskap og andre elementer ved 'gym' også være viktig. Derfor er det naturlig - fra mitt 'chubby ståsted' - at elementer som innsats også er en del av vurderingsgrunnlaget. At man har evne til å jobbe med noe, bidra og ha progresjon.
Å være god i gym vil jo da innbefatte mer enn bare å være de som fysisk er best utrustet fra før av, og det vil bli et ordentlig 'fag' og ikke noe mange føler ødelegger for vitnemålet, for man hadde aldri en reell sjanse i utgangspunktet.
Eg lurer framleis på kva vurderingskriterier som skal leggjast til grunn for vurdering av innsats.
Og så stusser eg litt på denne endringa, i og med at udir har varsla ei læreplansrevidering kor det skal bli større rom for mindre teori (dette gjeld vel især yrkesfag). For mange elevar, som treng mestring i kvardagen, er kroppsøving det einaste faget dei framleis kan hevde seg. I mine auge blir det litt motstridande å seie at i praktiske fag er det innsats som gjeld, men i teoretiske fag er det ferdigheter.
Men eg søker framleis på nettet og leiter etter formuleringa i opplæringsloven. For det er stor forskjell på vektlegging av innsats og vurdering av innsats.
:haha: Jeg var russ i 1993. Jeg fikk 4 i gym én termin, det var den terminen man skulle sette opp en begrunnet individuell treningsplan og følge den. Jeg skrev en treningsplan som ble bedømt til 6 og fulgte den til punkt og prikke, og dokumenterte med den nydeligste rapport. Ellers fikk jeg 3 hvis jeg møtte opp og deltok, og 2 når jeg bare møtte opp akkurat nok, og ikke karakter de terminene jeg ikke gadd det heller.
Det har ikkje vore lov å vektlegge innsats i nokon fag, etter innføringa av Kunnskapsløftet i 2006. Nå er det kompetansemål (altså ferdigheitskrav) som skal vurderast.
For meg var det matte som "øydela vitnemålet". Utan matte, ville eg nok kunne komme inn på fotojornalistikk, men det gjorde eg ikkje med den karakteren eg fekk. Og det var ikkje innsatsen det stod på - eg jobba meir for den eine trearen enn eg gjorde med alle andre fag.
Alle vil ha fag som trekk ned snittet, eg skjønner ikkje korfor det skal vere annleis med gym.
Jeg er helt uinteressert i om gymkarakteren trekker snittet opp eller ned, jeg er mye mer interessert i om den fremmer eller saboterer muligheten til å få liv i de inaktive. Jeg er tilbøyelig til å tro at den saboterer.
Jeg pleide i årevis å propagere for at gymkarakterene kunne være frivillige, sånn at de som trengte dem til noe gjerne kunne få ha dem, mens folk som bare trengte å røre på seg kunne få Deltatt om de faktisk deltok i noe som passet for dem. Jeg mistenker at dette ikke er så realistisk som jeg likte å tro, men læll. :humre:
Ja, derav tanken om at deltatt/ikke deltatt kunne være et valg. (Dere vil ikke tro hvor kjepphøy jeg var i dette spørsmålet som tenåring. Eller, jo, kanskje. :knegg:)
Jeg synes ikke det skal være sånn at noen elever kun skal klare å hevde seg i gym heller, jeg da. Som flere skriver over her - Det er ikke mange yrker der gymkarakteren er grunnleggende for videre studier.
Klart den saboterer.
I hvert fall om det er som flere jeg kjenner har opplevd (sånn i gamle dager da vi gikk på u.skole og vgs.) at innholdet i gymtimene ble bestemt ut fra a)hva læreren like, b)hva favorittelevene likte (og var veldig god i) eller c)hvilket vær og føre det var. Jeg har noen bekjente som ble veldig god i sandvolleyball etter 3 år med bare det. Selv ble jeg veldig god i basket og landhockey, det var det som det var lettest å overtale læreren til. :værsågod:
Jo, det kan jeg godt tenke meg. Og temmelig arrogant også. :humre:
Selvsagt "skal det ikke være sånn", men sånn er det nå engang. Videre studier tar utgangspunkt i et karaktergjennomsnitt, så sånn sett kan man si at ingen av karakterene isolert sett er viktig for videre studier. Jeg har for øvrig pekt på en rekke yrker hvor gode gymferdigheter er en fordel. Dessuten er ikke karakterer kun til for å få deg videre. Hvis du har toere over hele linja ellers, kan det gjøre ganske mye med selvfølelsen å få en femmer i gym. Jeg syns det i seg selv også har en verdi.
Hvis man skal måles på resultat i gym. Hva skal man da måles etter? Skal lille Petter på 140 på åttende trinn ha samme mål som Martin på 1.80 i lengdehopp, løp og høydehopp?
Jeg måtte jobbe meg fram til akseptable karakterer i gym. Jeg var ikke noen atlet, snarere tvert i mot. Jeg likte heller ikke faget. Da jeg innså at karakterene var viktige var det gym jeg hadde noe å få på. Jeg tok meg sammen på innsatsfronten og framgangen ble belønnet. Å få s eller 6 i gym var nok uoppnåelig pga treg kropp, men jeg klarte likevel å karre meg opp fra G til M på ungdomsskolen.
Eg har same inntrykk som dykk, frå eigen skulegang. Men eg har inntrykk av at det er annleis nå, fordi krava til dokumentasjon er å mykje høgare. Eg har i alle fall høyrd kollegaer diskutere korleis dei skal kunne sette karakter på ho som nekter å delta i dansinga, for ho har jo ikkje vist kompetanse, og liknande problemstillingar.
Det jeg syns er problematisk er at mange skoler ikke har lærere som er utdannet i gym, så elever får standpunktkarakter fra folk som ikke har utdannelse i faget.
Jeg har ikke lest annet enn HI, men jeg synes det er fint at innsatsen teller når det nå en gang er karakter i gym. Jeg synes man heller burde droppe karaktersettingen der og forsøke å gjøre ungene/ungdommene glade i fysisk aktivitet og friluftsliv. La gymmen bli et pusterom fra karaktermaset rett og slett, men hvis det ikke funker med bestått/ikke bestått basert på deltakelse så er det i hvert fall fint at innsatsen verdsettes.
Skrekk og gru. Dansing, det hadde jeg fortrengt. :o
Jeg håper at mine barn finner mye mer glede i gym-faget enn meg og med eldste ser det ganske lystig ut. Hun er sosialt utadvent og elsker å være i store grupper og utfolde seg.
Så rart, jeg husker veldig godt at dette var et diskutert tema, for vi som var flinke i gym ville selvfølgelig få god karakter bare i egenskap av det, men så kom jo både teori og innsats inn i bildet og jeg synes at det var spesielt urettferdig at 6'er Kari fikk det i gym også, det ene faget hun var ræva i.
Skal andre mål vektlegges er det i alle fall viktig med stor grad av variasjon i faget (noe jeg regner med at dagens planer legger opp til).
Jeg gikk på en ungdomsskole hvor det som betydde noe var håndball, løping og svømming. De som var flinke i dans fikk aldri vist seg fram. Jentene som var dyktige i fotball fikk aldri vist det siden fotballen var forbeholdt guttene :snill:.
Jeg var rask på sykkel, men fikk ikke vist det fram før på vgs hvor jeg fikk lov å bruke sykkel i stedet for løping på utholdenhetstestene.
Jeg tror rett og slett jeg fikk fryktelig god gumnastikkundervisning på videregående. Det var nesten aldri sånn at vi drev med den idretten som læreren likte best, men vi hadde en svært detaljert plan vi skulle gjennom og jeg lærte masse nytt. Og da var det plutselig litt mindre ille for en gammel gymhater som meg.
Ikke minst slapp vi denne: spring "runden" til oppvarming som vi hadde på ungdomsskolen. Den var døden for meg, og jeg hatet den så intenst at det tok nesten hele gymtimen.
Har ikke lest hele tråden, men har inntrykk av at innsats, eller viljen til å gjøre en innsats teller også i andre fag. Man får ikke toppkarakter noe sted kun basert på innsats og vilje, ei heller i gym vil jeg tro. Men i følge lærerne jeg kjenner så gir de kred for viljen til å jobbe med faget - om det så blir 2 istedenfor 1. Men det er klart, er det tomt - så er det tomt.
Det er ikkje lov. Eg har hatt tilfelle kor kompetansen som blir vist ikkje svarer til innsatsen, kor eg kjenner det er ordentleg ubehageleg å sette 2 (i motsetning til dei som ikkje jobber og viser kompetanse på 5-nivå). Men eg har ikkje lov å vurdere anna enn kompetansen. Vilje til å jobbe kan i beste fall gi utslag om karakterane gjennom skuleåret er 3/4, 4/3, 3/4 og 4/3. Men opplæringslova åpner ikkje for å belønne innsats.
Det blir gitt mange(!) toere i norsk skole som kanskje burde vært stryk. Jeg har gitt noen av dem jeg også, og det har jeg ingen problemer med å forsvare.
Akkurat der, blir det kanskje brukt ein del, fordi det er tungt å stryke nokon som faktisk jobber. Men det er like fullt ikkje rom for det i regelverket, og det blir ikkje brukt i like stor grad i resten av karakterskalaen.
Jeg synes ikke det blir riktig å måle resultatene i gym nei, men innsatsen kan de jo premiere. Har man koordineringsevne som en sparegris, slik jeg har, og aldri klarer å hevde seg i idrett/gym, men v i s e r at man forsøker, og alltid deltar? Det bør jo telle mye synes jeg. Men det blir helt feil om en som er supergod i høydehopp skal få god karakter bare på grunn av det, mens han som ikke er noe god i noe som helst, men deltar med liv og lyst tross alt skal få dårlig karakter?
Jeg ser at det er flere som skriver noe i denne gaten, og jeg skjønner ikke hvorfor idrettsfag/gym skal være i en særstilling. Hvis man har sterk dysleksi, viser at man forsøker og alltid deltar, er det begrenset hvor god norskkarakter man kan få hvis man ikke kan skrive "riktig". Det samme i matematikk. Jeg vet ingen i klassen som jobbet hardere enn venninnen min, men hun endte med en 3-er, siden hun rett og slett ikke fikk det til. Vi har ulike forutsetninger for å lykkes i de ulike fagene. Jeg kan ikke skjønne at gym skal ha noen særstilling, bare fordi enkelte elever som er sterke i alle andre fag kan ende opp med en dårligere karakter her.
For meg er det like viktig at ungene mine deltar i ulike former for sport/idrett fra de er små som at de lærer bokstaver og tall. Mest på grunn av helseaspektet selvfølgelig, men også fordi det er et skolefag som heter ym og fordi det er yrker der det er viktig å være i god fysisk form, ha god koordinasjon osv.
Jeg synes at gymkarakteren skal være reell hvis man først har en gymkarakter. For min del kunne man hatt deltatt/ikke deltatt, men jeg er ikke så sikker på at det hadde vært fremmende for aktiviteten i det faget heller, jeg er nok ikke den eneste som har jobbet med gymfaget i form av å trene litt og følge med nettopp med tanke på at den karakteren faktisk er noe jeg må forholde meg til. Jeg ser at det kan være annerledes for andre i og for seg. Men jeg håper at tiden da gym var synonymt med å vise hva du var god i fra før og var prisgitt privatundervisning i form av fritidsaktiviteter er over. På videregående møtte jeg nemlig for første gang en gymlærer som underviste. Vi fulgte læreplanen. Vi fikk demonstrert det vi skulle gjøre. Det var variert. Og vi fikk til og med forklart reglene i ballspill! I en sånn setting synes jeg det er greit at det settes karakterer, det er bare så synd at undervisningen for min del var ikkeeksisterende før videregåendenivå.
Men jeg synes at gymfaget burde være noe annet enn idrettsfag. Formålet med gymfaget bør være å lære ungdom om kroppen, hvordan man trener den, muskler og aktivitet. På den måten tenker jeg at innsats godt kan vektlegges. Ikke på den måten at man bør vektlegge den eleven som danser ekstatisk foran læreren eller løper til man stuper hver gang det er løpetest, men at man viser at man har skjønt og anvender det faget handler om, nemlig å trene kroppen sin. Jeg synes at den som har lært og skjønt hva kondisjonstrening dreier seg om, anvender det i form av å trene riktig og gjør hjemmearbeid og på den måten forbedrer sin kondisjon skal belønnes for dette. I mine øyne er det en like god gymprestasjon som den som er lettbeint fra naturens side og løper fort uten å måtte gjøre noe for det. Ikke at det skal være noen fordel å være mest mulig utrent for å få mest mulig utav treninga, men at man ikke legger opp til en vurdering som kun måler rene idrettsprestasjoner hos barn og unge i vekst, men hvor vurderingen også legger vekt på at man kan noe om trening og er i stand til å anvende det på den kroppen man har.
Men noen, det er ikke fordi vi ikke unner de som er svake i teori, men sterke i gym å få en god karakter. Spørsmålet er hva som er hensikten med gymfaget og hvordan man best fremmer folkehelsedelen av faget.
I tillegg så synes jeg at det er rart at det alltid fremstilles som om man enten er god i gym, eller god i teorifag. Livet er dessverre så urettferdig at de fleste jeg kjenner som var virkelig gode i gym også er ganske teoristerke.
Men hvis man ser på kompetansemålene i kroppsøving er det mer en folkehelse. Jeg synes det er like lett å finne overføringsverdi til arbeidsliv og deltakelse i samfunnet som i RLE, kunstfag, musikk osv. Og de fleste kompetansemålene er mulig å nå uten å være en atlet.
At det finnes dårlige lærere i kroppsøving er like dumt som at det finnes dårlige lærere i matematikk. Og jeg tror kroppsøving var noe helt annet når vi gikk på skolen for 15-30 år siden enn det er i dag.
En ting jeg ble sittende og lure på: Gir man karakterer i forming ut fra hvor pent elevene f.eks. tegner, eller ut fra hvor mye flid de gjør seg, eller ut fra om de har tilegnet seg de teknikkene de skal lære, eller noe annet?
Eit av hovudområda på henholdsvis u-trinnet og vgs er aktivitet og livsstil og trening og livsstil:
Så det du Katta etterlyser er ivaretatt, i alle fall i læreplanen.
Innafor desse kompetanseområda, er det fint mogleg å hevde seg, uavhengig av om ein er 140 eller 180, atletisk eller småfeit, godt trent eller klumsete og utan koordinering.
Hm. Jeg ser det, jeg liker egentlig den kompetanseplanen. :knegg: Enten er dette et fag hvor forskjellen mellom liv og lære er enorm eller så har det skjedd veldig mye siden jeg gikk på skolen. Det hender jo vi diskuterer skole ut fra en hverdag som har endret seg betraktelig de siste årene, jeg håper det er tilfelle også her. Men jeg tenker at i gymfaget er jo innsatsen et poeng i og med at innsatsen er noe av hovedpoenget også slik jeg leser læreplanen? I hvertfall slik jeg definerer innsats. Hvis målet er å lære seg hvordan man bygger opp god kondisjon vil jo hovedpoenget nettopp være å vise at man kan lage og anvende et treningsopplegg for kondisjonstrening og ikke at man er mest utholdende i klassen slik det var da jeg gikk på skolen.
Men hvor skal grensen gå, da, for å ha fag som flest mulig kan hevde seg i? De aller skolesvakeste elevene er nok ikke typisk de som hevder seg i gym heller. Ting henger oftere sammen (skole-evner og motorikk) enn det klisjeene tilsier. Jeg har i alle fall svært liten tro på at det er gymnastikkfaget som redder særlig mange fra å droppe ut av skolen. Men akkurat det har jeg ikke noe empirisk grunnlag for å si så mye om. :vetikke: De som er veldig gode i idrett har også mulighet til å søke seg til toppidrettsgymnas, hvor de vil få karakterer som i større grad gjenspeiler prestasjonene, akkurat som unge musikere kan velge seg til musikklinjer, dansere kan velge seg til danselinjer, og forsåvidt også unge bilmekanikere kan velge seg til yrkesfag.
Jeg hadde tegning/form/farge som studieretningsfag på vgs. Vi ble nok bedømt noe utfra ferdigheter, men mest utfra tilsynelatende forståelse for teknikkene, evne til å bruke teknikker kreativt, og også teoretisk kunnskap (kunsthistorie, f.eks.).
Nå veit eg at KØ-lærarane der eg har jobba, har idrettsfagleg utdanning, og eg har og inntrykk av at det er stor grad av faglegheit i det dei gjer i undervisninga. Så eg vel å tru at faget har endra seg sidan vi gjekk på skulen. Eg veit for eksempel (fordi eg var kontaktlærar til nokon som hadde foreldre som mislikte dette) at dei bruker "Mat på data", får opplæring i energi inn versus energi ut og at dei hadde ei lekse ein gong kor dei skulle loggføre matinntak og trening over ei veke.
Når det gjeld å lage eit treningsprogram og følgje det, vil eg ikkje seie at dette utelukkande er innsats, det er jo også ferdigheit og kompetanse. Er treningsprogrammet realistisk og "fornuftig" med tanke på føresetnader, for eksempel?
Det med at de skolesvake elevene hevder seg så godt i gym er en myte. Noen hevder seg bra, de fleste gjør det ikke. Det er derfor neppe på grunn av disse elevene at man har karakterer i gym.
Jeg syns at gym er et viktig fag, og det viktigste er jo at elevene faktisk deltar i gymmen i stedet for å melde seg opp til privatiseksamen (som er rent teoretisk), noe som kan se ut til å være en begynnende trend.
Innsats i timen teller i alle fag på ungdomsskolen mellomste går og eldste gikk.
På videregående også.
Matte er en av de få fagene hvor innsats ikke teller like mye, men det hadde noe å si der også.
En viktig årsak til at denne endringen kommer nå, er at kroppsøvingsfaget er det faget i videregående opplæring der flest elever hopper av underveis. De kutter altså ut å gå til timene, velger å få IV (ikke vurdert pga stort fravær/manglende deltakelse), og tar en 4-timers teoretisk privatisteksamen på slutten av skoleløpet for å sikre vitnemålet. Når det blir sånn fungerer i hvert fall ikke faget i sett fra et helseforebyggende perspektiv. Dette er en ganske stor sak i utdanningskretser, og har bl.a. ført til innstramming i reglene for når elever kan få melde seg ut av fag - uten at det har hjulpet nevneverdig.
Dette er ikke lov etter dagens regelverk, hvis det dreier seg om ren registrering av hvem som er aktive og ikke. Det man kan gjøre er å gjøre seg notater om elevers konkrete måloppnåelse i timer.
Man kan altså f.eks. ikke notere seg at Per svarte på fem spørsmål mens Kari svarte på bare to, og derfor er Per "flinkere" enn Kari. Det man kan gjøre er å notere seg at Per viste middels måloppnåelse knyttet til kompetansemål ditt og datt i forbindelse med gjennomgang av den og den teksten i norsk, mens Kari hadde innspill som viste høy måloppnåelse. Kari kan altså vurderes som "flinkere" selv om Per var mer aktiv.
Men hvis gym skal ses på som et fag som alle andre fag der målet er å lære seg pensum og få karakter, må det også være greit å ta faget som privatist på lik linje med andre fag. Hvis man tenker at gym står i en særstilling og hovedmålet er oppmøte og aktivitet tror jeg man må foreta en skilsmisse mellom faget og aktiviteten på noe vis. Kanskje deltagelse i kroppsøving må inn på linje med orden og oppførsel, altså at man må delta for å få vitnemål? Mens karakter i idrett/gym blir et studieretningsfag?
Jeg er enig med deg, Katta. Det obligatoriske kroppsøvingsfaget sånn som det er i dag bør endres, så bør man heller tilby programfag i tillegg. Skolen min tilbyr f.eks. Friluftsliv som programfag på Vg3, selv om det i utgangspunktet ikke er et programfag som hører til på noen av utdanningsprogrammene vi har. Det er et fint fag som mange teorileie elever har glede av.