Sier alle "takk for maten" hjemme hos dere etter middag/fellesmåltider?
I barndomshjemmet mitt var det forventet at alle sa det. Veldig greit å ha høflighetsfrasen innarbeidet sånn at den kommer automatisk når en er på besøk.
Min mann er ikke vant til dette hjemmefra - og sier det derfor kun etter å ha blitt "minnet på det" av andre middagsgjester.
Jeg må innrømme at etter så mange år med takking for maten fremstår setningen som en rimelig tom høflighetsfrase - spesielt siden vi deler likt på matlaginga. Skjønner mer verdien av frasen i en setting der kun mor lager mat. Samtidig syns jeg det er greit å si det når en er på besøk - fordi da har noen gjort ekstra innsats for å gi deg mat.
Litt usikker på om vi skal innføre takking for maten etter middagen hjemme. Det føles litt kunstig og unødvendig. Setter mye mer pris på direkte kommentarer i forhold til maten. MEN: på besøk vil vi jo at vesla skal takke for maten. Holder det å minne ungen på det før vi drar på besøk..?
Vi sier takk for mat, jeg er enig i at det kan virke som en tom høflighetsfrase, men jeg synes det er en fin måte å avslutte måltidet på. Mannen er oppvokst med "takk for skiftet" som et alternativ når man egentlig har vært med på å lage/betale for maten. Selv synes jeg det er fint å si takk for maten, også når jeg har laget den selv. Det er som et stikkord til at nå er det greit å gå fra bordet.
Barna venter på hverandre og sier takk for maten til oss voksne, eller den som har laget maten om vi er på besøk.
Hjemme gjør de det kun sporadisk. Ikke noe vi har lagt noen føringer for.
Det er selvsagt at de skal få mat hjemme, og jeg ser ikke noe poeng i at de skal gjøre det der.
Det gir meg ikke noe.
Men de gjør det alltid når vi borte. Spiser vi middag der, sier de takk for maten.
Er de på besøk/bursdag, sier de: 'Takk for meg, og takk for maten', når de drar.
Vi gjør det alle sammen. Snart-treåringen må minnes på det av og til, men husker det ganske ofte. Jeg syns det er en hyggelig frase, jeg, selv om den sies på autopilot. :jupp:
Jeg sier takk for maten selv om jeg har laget den selv. Det er like mye takk for et felles måltid som for den fysiske maten for min del.
Vi øver på det for at det skal være naturlig å si når vi er andre steder. Vi øver også på å få det til å spørre om de kan gå fra bordet om ikke alle er ferdige, eller da å sitte til alle er ferdige. Og jeg synes det er en hyggelig hverdagssetning.
Hverken jeg eller mannen var veldig drillet på dette i oppveksten, men vi er enige om at det er en fin ting og derfor har vi det som fast praksis her hos oss.
Vi sier takk for maten alle sammen; som Kasia tenker jeg at det er en takk for måltidet mer enn for den fysiske maten. Vi voksne sier værsågod til Poden (og evt. besøkende) når de takker, men ikke til hverandre.
Storebror lærte det i sin første barnehage, han tar oss i hånden og takker for maten - som liten bukket han også. :humre:
"Takk for maten"- er mer et begrep, nå er måltidet over, enn det er en formell takk. Nå som storebror er 7 år takker han den som har "laget" maten eller som er vert. Det blir tatt veldig godt i mot.
Her hjemme sier alle takk for maten, uansett hvilket måltid vi er ferdig med. Jentene spør så om de kan få gå ifra bordet.
Jeg og mannen har alltid takket for maten til hverandre også før vi fikk barn. Det er uvesentlig hvem som har kjøpt/lagd den.
Vi har aldri fortalt barna at de skal si dette, det falt helt naturlig for dem.
Vi sier takk for maten alle sammen. Det er vanligvis jeg som lager middag, og når mannen takker for maten sier jeg "værsågod". Selv takker jeg da kanskje for at han har dekket på bordet. Ungene får ikke gå fra bordet før de har takket for maten, nå er de så gamle at det gjør de automatisk.
All sier takk for maten, jeg syns det er greit å innarbeide høflighetsfraser fra tidlig av, fordi jeg tror at språk og vaner smitter over i holdning.
Selv om det er selvsagt at man får noe, så kan man jo takke. Jeg ser på det som rimelig selvsagt at jeg får bursdagsgaver av mann og foreldre også, men takker da like fullt.
Takk for maten er like mye takk for samværet ved et måltid hos oss.
Når vi er borte går Hiawata bort til en av de voksne og takker for maten før han forlater bordet.
Vi sier takk for mat, både små og store. Det er like mye et takk for at vi er så heldige at vi kan gå til ferdigdekket bord hver dag. Vi har det så godt i Norge at vi glemmer å se at det ikke er en selvfølge for alle. Derfor liker jeg at vi alle takker, uavhengig av om vi har vært med å lage/kjøpe den eller ikke.
Jeg er vant til det hjemmefra, og vi lærer barna våre det samme. Høflighet handler ofte om "smøring i maskineriet" heller enn at frasene nødvendigvis skal bety så mye. Selv om de er "tomme" ville det vært ganske trist med et samfunn uten disse. Eldstemann kommer gjerne med kommentarer underveis om hvor god maten er, men det utelukker jo ikke takk for maten etterpå i tillegg.
Jeg takker borte, jeg takker hjemme. Ja si takk vil jeg aldri glemme.
Driller dere ikke barna i Margrethe Muntes kloke viser? :knegg:
Vi er vant til å takke for maten hjemme (og borte) begge to, så vi gjør det fortsatt og oppfordrer guttungen til å gjøre det også.
Jeg synes ikke det er en tom frase. Selv om det er en selvfølge å få mat hjemme, kan man jo vise at man setter pris på det. Jeg synes for eksempel det er en selvfølge at jeg får igjen det jeg skal av penger etter å ha betalt i butikken, men jeg sier takk allikevel.
Bare for å ha sagt det, synes jeg ikke det er grovt uforskammet om noen ikke takker for maten. Jeg synes bare det er hyggelig hvis man takker.
Her i huset takker vi for maten, alle mann, også kokken. Som fler har nevnt, er det ikke bare maten i seg selv det blir takket for, men også selve settingen - det å ha delt et måltid sammen.
Vi sier også takk for maten og takk når vi får noe fra noen (ikke bare gaver altså - også av typen "kan du sende meg saksen? - takk!") høflighet kan gjerne være fraser, men det er hyggelig å høre okke som.
Vi gjør det, ja. Jeg også, selv om det som oftest er meg som har laget den. Jeg har nok i stor grad ikke finansiert den. :knegg: Jeg synes det er en hyggelig og naturlig avslutning på et måltid.
Jeg er helt enig. Jeg får alltid en liten nedtur når jeg kommer hjem etter å ha vært i USA, for der er høflighetsfrasene så veldig mye mer innarbeidet. Jeg liker å bli kalt Miss Tallulah av barn, og M'am av andre, jeg liker at folk sier "excuse me" hvis jeg står i veien i stedet for å prøve å skyve meg bort uten å si noe, eller at folk kommenterer at jeg har pen kjole på eller fin hårfarge.
Det gjør jeg også.
Vi driller også ungene på "kan jeg få" fra de er ganske små. Jeg får neller når unger kommer og sier "æ ska ha saft" eller bare "saft!"
Å si unnskyld når man skubber borti andre er også fint. Jeg tror slike fraser eller manglende høflighetsfraser gjør noe med oss.
Jeg har hatt lange samtaler med min norsk/amerikanske psykiaterslektning om dette. Hun mener at oppfatningen mange amerikanere gjør seg av nordmenn handler om at nordmenn bruker færre slike fraser og at det kan oppleves uhøflig og litt "brått". Dette sier hun uten å mene så mye om hvem som eier problemet. I USA unnskylder folk seg bare de passerer med en handlevogn. Her til lands sitter unnskyld-frasen langt inne i lignende situasjoner.
Ja, mine barn blir opplært i å si takk for maten, mannen og jeg er selv drillet i å takke for maten og rydde etter meg.
Jeg liker veldig godt "meningsløs" høflighet, at man sier unnskyld om man dunker borti noen, beklager seg, sier unnskyld før man spør personale osv. Ikke bare roper Døh! til servitører eller ekspeditører. :himle: Og at man slipper av folk fra bussen eller trikken, før man går på. Og reiser seg for høygravide, folk med krykker, gamle, at man hjelper dem med barnevogn.
Her sier alle takk for maten, ja. Junior sier "ga-koo", han har samme ord for takk og værsågod. Jeg sier takk for maten til ham, og mener det mer som takk for måltidet.
Vi takker alle for maten, både toåringen, han på snart et år (akk-akk) og vi voksne. Det er helt klart automatikk her i huset, og representerer like mye at måltidet er avsluttet som at en takker for maten. Er jeg i selskap med begrenset bordsetting slik at det er fysisk mulig å takke når en reiser seg tenker jeg "manglende folkeskikk" når ungdom/voksne ikke takker. Dobbeltknirk
Angående å fange ekspeditørers/butikkansattes/servitørers oppmerksomhet: Jeg hadde ekstrajobb på et selvbetjent pol i studietiden, og ble generelt ganske sjokkert over måten enkelte prøvde å fange oppmerksomheten til oss ansatte. Ei jeg jobbet med hadde som oftest håret samlet i en lang flette på ryggen, og hun opplevde flere ganger at noen dro henne i fletta for å få hjelp av henne. :gal: Selv ble jeg kløpet i sideflesket en gang av en kunde fordi han ikke fikk kontakt med meg med "døh". :gal:
Her sies det takk for maten før man får gå fra boret. Jeg husker vi slet litt med den fordi det var liksom ingen skikkelig frase for det på engelsk. Så ungene gikk rundt å sa "thank you for the food", da vi bodde i USA (ute hos andre, altså). :knegg:
Ja, vi takker for maten. Ja, det er mer eller mindre automatisk men jeg syns det er greit å takke. og så tror jeg terskelen for å gi kompliment samtidig er lettere.
Til og med nesten 22mnd gutt sier "akk-akk" etter maten (og ellers uansett når han får noe).
Vi takker for maten, ja. Jeg er vant med å takke for skiftet hvis jeg har lagd maten, men det går forsåvidt ut på ett - som mange sier handler det om mye mer enn frasen, vi takker for selskapet og det er hyggelig. Vesla takker ikke for maten helt enda da, men hun gir oss ofte restene sine mens hun sier "takktakk". :humre:
Jeg er blant dem som sier mye takk og er generelt høflig, ikke fordi jeg føler at jeg må, men fordi jeg synes det er hyggelig. God stemning er fine greier.
Vi takker alltid for maten, og det er ikke ment kun til kokken, men også fellesskapet ved måltidet og at maten er "kjøpt inn til familien" i mangel på et bedre ord (tenker liksom på "provided for" :knegg: ). Så egentlig synes jeg ikke det er en tom frase jeg :sparke:
Vi takker for maten, og om det passer sånn så takker vi for "skiftet". (Annet tonem enn "skiftet" som i "arbeidsskiftet", ordet er vel mer i beslektning med et "ordskifte", tror jeg). Det er et fint ord som burde vært i mer bruk, og handler om at man takker for hyggelig samvær rundt et matbord.
Jeg syns de norske "takkefrasene" er veldig fine, og liker også "takk for sist" godt.
Enig. Men "takk for maten" og "takk for sist" er vel noen av de få frasene der jeg syns vi har noe som er bra på høflighetssiden, som ikke er så vanlig ellers. Jeg savner begge frasene i utlandet.
Jeg er så enig!
Her sier begge 2,5 åringene "tusen takk for maten" ('tusen' har de lagt til selv merkelig nok :knegg: ) før de går fra bordet.
De får ingenting før de har spurt "kan jeg få". Sier de "jeg vil ha" så ser jeg bare på dem og spør "hva heter det da?" Da kommer det fort "kan jeg få?"
Vi driller og driller, forresten, og lurer veldig på når det skal gå av seg selv. :gal:
Noen ganger oppdager jeg at når vi går fra bordet hos andre, og alle barna har blitt instruert i å takke for maten, så glemmer jeg det til slutt selv. :p
Jeg har merket at for snart åtteåringen så går det helt automatisk nå om vi er borte. Hjemme, hvor vi tross alt tilbringer flest middager, ser det ut til å være lett å glemme seg. Så det terpes fortsatt på at man ikke skal prøve å snike seg av stolen og bort fra bordet - han må jo snart skjønne at han alltid blir oppdaget. :snill:
Her takker vi alle for maten. Noe annet ville for meg vært veldig unaturlig. For meg handler det også litt om takknemlighet for at vi faktisk har den maten vi trenger.
Her var det så mange som sa det jeg mente at jeg bare signerer. :D
Denne kjenner jeg igjen. Det er alltid litt vanskelig på andre språk som ikke har den frasen. Jeg kompenserer som oftest med komplimenter til maten mens vi spiser.
Jeg bruker "takk for skiftet" eller "takk for laget" når jeg spiser sammen med andre i en situasjon der ingen av oss har laget maten. Typisk lunsj på jobben. Da har vi alle vår egen mat, men det er hyggelig å takke for samværet.
Jeg og kjæresten sier også takk for maten (og gir hverandre et kyss) til hverandre når vi har vært ute på restaurant og spist, uavhengig av hvem som har betalt. :hjerter:
Jeg sier gjerne takk for skiftet når vi spiser lunsj på jobben. Ingen av oss har lagd maten, men vi har nå sittet sammen og hatt et fellesskap, det er liksom samværet/bordskiftet man takker for.
Her er det jo bare snuppa og meg, og dermed bare jeg som lager middag, men jeg vil at hun skal lære seg å takke for maten så da gjør vi det når vi er ferdige med å spise. Jeg sier først takk for mat, så vesla. Noen ganger kommer hun meg faktisk i forkjøpet. Hun har også begynt å takke for maten når vi spiser borte før noen andre rekker det. Ikke alltid altså, men noen ganger takker hun så da vet jeg at hun begynner å skjønne det. :jupp:
Kosegrisen tar like gjerne alles fraser selv hun da; "Takk for maten, velbekomme!" :knegg:
"Takk for skiftet" har jeg ikke hørt før. Jeg sier alltid "takk for i dag" til kollegene mine og barna før jeg eller de går for dagen, det er da bare med på å holde den gode tonen. Jeg sier også "unnskyld" når jeg prøver å påkalle oppmerksomheten til butikkpersonale eller jeg skal forbi noen. I min verden er det helt naturlig. "Døh!" er ikke det.
Tja, vi er ikke så flinke til å huske på det i hverdagen gitt. Men jeg sier alltid takk for maten når min kjære en gang i året omtrent lager middag.
Minstemann er den klart flinkeste her, han sier alt i ett åndedrag når han er forsynt: "takkformatendenvajgo!"
Egentlig synes jeg det å takk for maten er en god ting, og ungene er heldigvis flinke til å takke for maten når vi er på besøk hos andre.
Alle takker for maten, den som har laget den sier "Velbekomme". Jeg takker også for maten når jeg forlater kantinen, noe kantinedamen hos oss setter veldig pris på. (små forhold)
Jeg setter pris på at folk takker for seg, noe jeg også innarbeider hos ungene. "Takk for maten." "Takk for meg." "Takk for at jeg fikk sitte på." "Takk for hjelpen." Følge venner til døren og si "Takk for besøket." osv.
Takk for skiftet har jeg aldri hørt før. Er det et utrykk altså? Jeg syns ikke det høres så koselig ut, det høres ut som det er jobb å spise mat sammen.
Haha, man uttaler det ikke "skiftet" som i "arbeidsskiftet", altså. Motsatt tonem. Som i "ordskiftet" eller "skifte av bo". Altså en deling av noe. Jeg får assosiasjoner til "bryte brød sammen". Man takker for at man har delt et måltid sammen. Jeg syns det er et veldig hyggelig begrep. Det er liksom mer "frivillig" enn "takk for maten", og uttrykker en glede over at "det var hyggelig å sitte og dele et måltid med dere!"
Som i å skifte tøy? :skeptisk: Nei, det blir bare enda mer merkelig. Jeg skjønner hva du mener når du forklarer det altså, jeg har bare aldri brukt det ordet til noe som helst annet enn skifte tøy, skifte av bo eller arbeidskift. Og ingen av dem gir meg assosiasjoner til å dele noe sammen på en hyggelig måte. Jeg mener, all of the above, kan være hyggelige, men det er formelle saker. Bortsett fra å skifte tøy da. :knegg:
Hvis jeg skal si noe annet enn takk for maten sier jeg "takk for selskapet".
Jeg har heller aldri hørt om takk for skiftet, og leste det med samme lyd som i arbeidssskiftet. Når Polyanna har forklart det, skjønner jeg jo uttrykket mye bedre. Jeg sier forresten takk for selskapet jeg også.
Her på jobb har jeg merket at mange sier "takk for lunsjen", og det er veldig koselig. Hjemme sier vi takk for maten. Vi er sikkert ikke blant verdens ti høfligste familier, men akkurat dette har vi drillet ungene i. Noe som har gitt seg utslag i at niåringen på restaurant i USA gikk bort til servitøren, dro i skjorta hans og sa "Servant! servant! Thank you for the food". :flau:
Vi takker for maten, alltid. Ikke fordi barn skal være spesielt takknemlige for å få mat i vår familie, men fordi det er hyggelig. Rett og slett. Det er en hyggelig avslutning på måltidet, det er en hyggelig gest til den som har laget maten (meg) og det er en fin, automatisert, ting å ha med seg når de får servering e.l. andre steder enn hjemme. Hos oss tar barna også av bordet og setter det de har brukt inn i oppvaskmaskinen.
Vi takker stort sett overalt vi får en eller annen form for service (kelnere, butikkpersonale osv) og som en som jobber med kunder selv, så blir det faktisk ganske tydelig hvem som er vant til å takke for seg og hvem som ikke er det (eller som bare ikke gidder).
En selvfølge her hjemme selvom det er meg og jr til middag så er det takk for maten som gjelder. Han kommer seg og flinkere enn eks til å si det så hun har det neppe hjemmefra men det har jeg!
Vi sier takk for maten til hverandre både hjemme og hos andre.jeg tror vi generelt sier mye takk til hverandre i alskens settinger. Det er hyggelig og det bare faller seg slik.
Hm... jeg tror dialekten min ikke funker på denne. Nøyaktig likt tonefall på begge. "Takk for laget" derimot, det er en mye brukt og velkjent frase heromkring
Jeg og mannen sa takk for maten da vi var bare oss to. En eller begge hadde laget maten, og var gjerne dden som sa vær så god, mens den andre heller sa selv takk.
V takket for maten, måltidet, fellesskapet, og altså selv om vi har laget maten alene.
Knerten sa i ung alder, før han kunne snakke, kattakatt eller noe deromkring, som vi gjentok at skulle være takketakk, så han snudde på lydene sine. Fra før han kunne snakke at han derved takket for maten, og som fireåring sier han, med eller uten oppfordring "takk for maten, kan jeg få gå fra bordet?" fin høfflighet.
Og forøvrig, jeg uttaler skifte v tøy, bo, arbreidsskiftet og annet skifte på samme måte. Har nylig skjønt at jeg visstnok aldri fatter dette med tonem siden jeg antakelig ikke har slike i min dialekt. Og takker ikke for det. Men takk for maten, for meg, for oss, for at vi fikk komme eller denslags.
Jeg var på seminar i går og både jeg og flere andre rundt bordet sa "Takk for laget" da vi gikk. :datapunkt: Når jeg tenker meg om er det det jeg bruker mest.
Kanskje det er et vestlandsuttrykk? Både Polyanna og jeg er vestlendinger.
"Takk for laget" er et uttrykk jeg har brukt så lenge jeg kan huske og jeg er verken vestlending eller nordlending. På bygda i Trøndelag hører jeg det ofte.
.jpg)
