Jeg tror det i all hovedsak er sånn at en med godt språk klarer å formidle sin kunnskap i langt større grad enn en med elendig språk, selv om kunnskapen kanskje er faglig utilstrekkelig. Det vil gi deg som sensor et inntrykk av at vedkommende faktisk har forstått en god del. Formidlingsevnen er jo alfa og omega når man skal svare på en eksamensoppgave, og selv om ikke dårlig språk skal trekke ned, er jeg sikker på at godt språk trekker opp, rett og slett fordi vedkommende vil være i stand til å kommunisere bedre.
Jeg tror at det er relativt viktig at man får formulert seg riktig i passende situasjoner. Som regel så fungerer det bedre med snakketøyet enn med blyanten, men det ser jammen ikke bra ut med fullt at skrivefeil og andre feil: erfaren:
Det er lett å snakke om at man må jobbe med dysleksien. Men prøv å sett deg i i følgende.
Skal du lese noe høyt for andre går du å gruer deg lang tid i forveien og jo nærmere det tiden kommer jo svetter blir du.
Når noen har lest ut en bok så har du kommet deg igjennom det første kapittelet.
Skrive brev kan du bare gjør på data og i et skriveprogram med rettefunksjon.
Leser du for noen så begynner de å hjelpe deg med lesingen, eller ber om å få lese det selv siden det går så sakte.
Tenke deg frustrasjonen når en har så mye en har lyst til å skrive ned og får det ikke til.
Hva tror dere dette gjør med et menneske. Jo en unngår å lese. Jeg har dysleksi, og vet hvor skoen trykker. Har slitt med dette i snart 50 år (fra jeg begynte på skolen). Har blitt mobbet for at jeg ikke kunne lese som andre. Prøve å sett dere litt inn i dette. Personlig så har jeg ikke lest ei skjønnlitterær bok på det jeg kan huske, aviser holder jeg ikke, hvorfor? Jo, jeg får ikke lest den første siden før neste utgave kommer ut og nyhetene får jeg på Radio og TV så jeg får følge med likevel. Dette innlegget er skriver i Write til OpenOffice (foretekker dette programmet da det jeg ikke behøver å begynne rett for at det skal kunne rettlede meg).
Ok. Nå må denne løvemammaen inn og frese litt, merker jeg.
Idiotiske påstander om at bl.a. ADHD og dysleksi er en diagnose som nærmest kommer rekende på en fjøl og kan shoppes på nærmeste legevakt fordi det er "motediagnose" får meg til å tenke at det ikke hjelper særlig å skrive korrekt når innholdet er så kunnskapsløst.
Mistenkeliggjøring av folk som har en helt reell diagnose og helt reelle vanskeligheter trigger visst kvalmefølelsen hos meg. Som om folk som sliter med dette ikke er stigmatisert nok fra før av.
At man i dagligtale slenger ut diagnoser uten å ha fagkompetansen til å utrede og stille dem vil IKKE si at de som faktisk har diagnosene har fått dem i posten.
For ordens skyld. Her er det som førte frem til at mitt barn fikk "motediagnosen" ADHD:
Testene som ble gjort i min sønns utredning:
Utredning/undersøkelse ved barnepoliklinikken på sykehuset (utelukke alternativer, sjekke genetiske momenter)
Evnetesten WISC-R
Evnetesten Ravens Progressive Matriser
Psykolingvistisk prøve ITPA
Grunnleggende begreper og språkkling oppfatning/minne: KTI (Kontrollert tegneiakttakelse)
Konsentrasjon/oppmerksomhet: Diamond
Konsentrasjon/oppmerksomhet: "592"
Konsentrasjon/oppmerksomhet: CPT 2
Visuo-spatiale funksjoner: Trail Making Test
Visuo-spatiale funksjoner: Rey-O
Lateralitet og psykomotorisk tempo: Pegboard
Visuo-motorisk integrasjon: Bender Gestalt Test
Eksekutivfunksjoner (abstrakt problemløsningsevne/kunne se logiske sammenhenger): Category Test
Psykososial fungering: Observasjon i klassenI tillegg:
Diagnostiske intervju med mor
Diagnostiske intervju med far
Diagnostiske intervju med lærere
Samtaler med barnet
Anamnese
Helsekort fra svangerskapet
Papirene fra fødselen
Observasjon av barnet under testene (gir mye/lite blikkontakt, uttale, reaksjon på testsituasjon, pinsettgrep etc.)
Observasjon av samspill barn/foreldre
Synstest
Hørselstest (en grundigere variant enn den vanlige ved helsestasjonen)
EKG av hjernen 2 gangerOg så videre i det uendelige. Dette er selvsagt ikke gjort under et par dagers maratonløp. Det er snakk om mange, mange oppmøter både her og der over tid der flere forskjellige fagfolk kommer i kontakt med barnet og familien. Å ta fri fra jobben for ørtende gang og grue seg som bare det for å måtte si til sjefen at man må ha fri IGJEN, å jobbe inn tid før og etter vakt i noen uker for å kunne ta enda en fridag fra praksisperioden uten å stryke, å ta barnet ut av barnehagen/skolen den dagen for å følge til timene, å få kabalen til å gå opp rundt dette, å sitte i endeløse evigheter på venteværelser og prøve å lese lefsete ukeblader mens man er klar til å gripe inn når barnet finner på rare ting i lekekroken. Der det er lekekrok. Å knekke sammen i bilen på vei hjem fordi ord som "syndrom", "hjerneskade", "institusjon" og slike ting ble nevnt og så ikke helt klare å slappe av og tro på det når det viste seg at det ikke var relevant allikevel. Å sørge over den fremtiden man i sine mørkeste øyeblikk tror er uoppnåelig for barnet.
Utredningen er gjort av spesialpedagoger, barneleger, nevropsykologer og spesialister i barne- og ungdomspsykiatri osv. Før diagnose ble satt, ble funnene grundig drøftet av fagekspertisen.
I følge en SINTEF-rapport er gjennomsnittlig tid fra problemene identifiseres av foreldre til diagnose foreligger 4 år.
Det er jæskla mye pes å gå igjennom for å få en såkalt "motediagnose" som det er så mye kunnskapsløshet om at mange ikke engang tror at problemet (som er en medfødt nevrologisk funksjonsforstyrrelse) ikke engang er reellt, men bare noe man gjør på pur f.. snerrer
Om jeg skulle "shoppe diagnose" av såkalt "motebevissthet" ville jeg jaggu satset på noe som ga litt mer forståelse og som var litt mer stas enn en uglesett ADHD-diagnose.
Og noe sier meg at dyslektikere som har opplevd å bli kalt både late og dumme i årene der selvbildet formes kan ha det litt på samme måte.
Det er ikke til å stikke under en stol at ADHD er en motediagnose. Det har ingenting å si om man selv har det eller om barnet sitt har det. Dere er like mye offer for omstendighetene dere, som noen andre.
Jeg har mer enn en gang hørt/lest foreldre si at barnet har ADHD. Er det utredet? Neida, men legen mente/trodde/antok. Dessuten hadde de lest om det. Barnet er utagerende så det må være ADHD. Det er mulig du som forelder til et utredet barn ser mer av alle ulemper dette medfører, men jeg skal love deg at diagnosen brukes av foreldre som ikke klarer å oppdra ungene sine, fordi de da ser bedre ut for omgivelsene, fordi de tross alt er syke. Dermed gjemmer foreldrene sin, bevisst eller ubevisse, skam over å ikke klare å kontrollere barna.
All ære til deg og andre som overkommer problemene dysleksien skaper.
Det jeg tror mange er opptatte av her er alle dem som gjerne vil skylde på dysleksi uten faktisk å ha det, fordi de ikke gidder å anstrenge seg nok for å skrive riktig. De finnes. Jeg gidder ikke å høre annet enn det.
Når det gjelder det du skriver kie, så har jeg inntrykk av at det ikke skal mye til før folk slenger om seg med ADHD-diagnoser heller. Begge mine gutter er over gjennomsnittet aktive og det er det mange som ikke takler og jeg har flere ganger hørt mumling om ADHD fra familiemedlemmer og andre. De har ingen andre symptomer enn at de har lopper i blodet, men i våre dager som unger sitter mer og mer stille, er det visst unormalt å være aktiv. Jeg tror ikke det er mer som skal til før ADHD-"diagnosen" dukker opp for mange. Det er trist.
Kie: jeg forstår så veldig godt hva du mener, og jeg tror nok vi er helt på linje i denne saken.
Jeg er sjokkert over at enkelte (blant andre Sitron) kan få seg til å hevde at ADHD er en motediagnose.
Ja, det forekommer at foreldre hevder barna deres har både den ene og den andre diagnosen, uten verken utredning eller faktiske diagnoser. Men det gjelder da slett ikke bare ADHD. En av de mest utbredte er vel matvareallergier, som svært mange foreldre påberoper seg å sine barns vegne, uten at det foreligger faktiske diagnoser.
Men dette betyr jo bare at mange foreldre er helt på jordet når det gjelder å sykeliggjøre sine barn. Det betyr jo ikke at man får ADHD-diagnoser utdelt på legevakta. Man må skille mellom DIAGNOSE, som er noe man får av kvalifisert helsepersonell, basert på undersøkelser, tester og utredninger, og foreldres trang til å hevde diagnoser.
Jeg tror de færreste vil stille spørsmålstegn ved om allergier faktisk finnes - selv om det altså er en av de mest "populære" og ikke minst oppskrytte "diagnoser". Så hvorfor skal vi mistenkeliggjøre de som har dysleksi, eller ADHD? Hva er det med disse diagnosene som gjør at så mange føler seg som eksperter, og tar seg rett til å mene noe om de som HAR fått diagnosene? Det skjønner jeg ikke.
At folk slenger om seg med diagnoser på andres barn - ja det har jeg også vært borti. Spesielt betegnelsen "hyper" på barn som er helt normalt aktive.
Men jeg tror de fleste foreldre som har barn med ADHD syns det er veldig stas med diagnosen. Vel, det blir ofte en kamp for å FÅ diagnosen, fordi det med diagnosen følger muligheter for å få litt ekstra hjelp på skolen, eller medisinering. Men diagnoser som ADHD og for den del også dysleksi er stigmatiserende for barna. Jeg tror de færreste foreldre ønsker at deres barn skal "stemples" som ADHD-unge, med alle de holdninger som finnes til det.
At folk uten kompetanse til å utrede eller gi diagnose ser ADHD "på høylys dag" og slenger ut diagnosen i øst og vest vil ikke si at selve diagnosen er noe som kommer lett.
Det snakkes av fagfolk om underdiagnostisering. At man regner med store mørketall. At kun halvparten av de barna som har det får diagnose og oppfølging (ja, det er også mange foreldre som lever i fornektelse og ikke "skjønner problemet" når lærere tar opp det som helt klart er avvikende atferd) og at mer enn 30% av de som sitter i fengsel har diagnosen.
Jeg var også en sånn mor som nevnte ADHD i flere år før diagnosen var et faktum. Fra han var 3 år gammel ba jeg helt spesifikt om utredning i forhold til bl.a. ADHD. Da jeg endelig fant en fastlege som ville henvise til BUP var BUP sjokkert over hvor lenge PPT hadde hatt ansvar for saken uten å henvise til utredning. Da var gutten 8 år og eide ikke pinsettgrep mens jeg som mor fikk beskjed om å være konsekvent og validerende, så ville alt løse seg.
Men jeg brukte det ikke som en unnskyldning. Faktisk prøvde jeg også å mase til meg Marte Meo o.l. for å finne ut hva jeg gjorde galt. Og innerst inne håpet jeg vel i grunnen at feilen lå hos meg, slik at jeg kunne fikse det. Men det var altså ADHD ++++. Alt ting som jeg ikke kunne fikse, men bare tilrettelegge for. Men, som sagt; jeg brukte aldri diagnosen som unnskyldning. Faktisk ble jeg helt satt ut da damen på BUP sa "Ha en ting klart. Dere er gode foreldre og det er helt utrolig hvor mye dere har fått til ut i fra guttens utgangspunkt". Det var godt å høre for en mor som hadde til vane å lese spesialpedagogikk o.l. på senga for å stadig bli bedre, men som ikke alltid fikk uttelling for innsatsen slik man ville ha fått for andre barn.
Selv nå som han har diagnosen er jeg tilbakeholden med å oute den til hele verden og hans forestilling om at diagnosen var et frikort for å slippe unna med dårlig oppførsel varte vel ca. 20 sekunder. For det er jeg veldig opptatt av. ADHD-diagnosen er et verktøy og et middel til forståelse, men det blir aldri et frikort for verken meg som mor eller sønnen min.
Når det gjelder dette med å slenge ut diagnoser ellers, så har jeg opplevd at pedagogisk personale i barnehage og skole er litt for ivrige der også.
Mitt eldste barn begynte på Steinerskolen. Etter kort tid inn i leseopplæringa avgjorde læreren at ungen var dyslektiker og fortalte gutten som hadde gledet seg til å selv lære å lese siden han var liten at han nok aldri ville klare å mestre dette. Gutten ble knust. Da vi prøvde på egen hånd var det galt fordi barn skulle bare lære konsonanter før jul og vokaler etter jul og der drev jeg og blandet så det virket logisk. :knegg:
Da han begynte i den offentlige skolen i 3. klasse kunne han ikke skrive sitt eget navn. Noen måneder senere leste han Ringenes Herre.
Så det er jo også et eksempel på hvordan folk uten utredningskompetanse kaster om seg med merkelapper fremfor å se litt på om det nødvendigvis må være slik at det er hos barnet "feilen" ligger. Det er et stort problem for, som man ser så gjør det ting så mye verre for de som faktisk har diagnosene å bli tatt på alvor. Så jeg ser den. Så absolutt.
Der er jeg helt enig. Det virker som om det er ekstremt lav toleranse for at det er store variasjoner innenfor "normalen". Og at det er så altfor lett å bestemme at kompetansesvikten alltid ligger hos barnet.
I eksempelet med sønnen min som læreren fortalte meg var dyslektiker, så var det rett og slett snakk om en dårlig match. Gutten ville ha klar beskjed om at en A ser slik ut og høres sånn ut. Og dersom du setter den sammen med denne konsonanten, så blir det et ord som er slik. Enkelt og greit.
Å hoppe, danse og fortelle eventyr som skulle "få bokstaven til å komme tydligere frem i barnets sinn uten påvirkning fra de voksne" funket ikke for ham. Dvs. at det som "kom frem i sinnet" hans alltid var feil svar fordi fantasien hans tok ham til andre ting enn at det lange eventyret om dragen Georg egentlig var bokstaven D. For eksempel.
Det er det jeg også lurer på.
Det er muligens noe med at atferden til barnet kan ligne veldig på uoppdragenhet, respektløshet, omsorgssvikt osv?
Ikke det at ingen med ADHD også kan være utsatt for omsorgssvikt, men i en grundig utredning blir jo slike ting også kartlagt. I mange kommuner er jo diverse tiltak i forhold til barn med ADHD lagt under barnevernets ansvarsområde også, som forebyggende barnevern. Ikke alle, i min kommune er det en egen avdeling for funksjonshemmede barn som tar seg av det. Men mange andre steder er det barnevernet som tildeler akkurat de samme tiltakene.
Altså vil jeg tro at det å påberope at barnet har en diagnose og kreve utredning er en særdeles lite "lur" måte å gå frem på om man ønsker å dekke over noe. Man blir jo virkelig satt under lupen sammen med barnet.
Ja, det er jo nettopp det. Den som vil skjule noe bør jo for all del ikke be om utredning. Det finnes nok også eksempler (personlig kjenner jeg til ETT tilfelle) hvor "feilen" faktisk ikke ligger hos barnet, men hos foreldrene. Da barnet fikk utredning, og ble plassert til "avlastning" i helgene, trådte et helt "nytt" barn fram. Små, men konfliktfylte endringer på hjemmebane gjorde underverker for dette barnet.
Jeg tror kanskje du har rett i at forskjellen på allergi og ADHD er at man forbinder ADHD med uoppdragne barn. Barna kan ofte i seg selv ha vanskeligheter med å bli likt og akseptert, av både barn og voksne. Man blir negative til barnet, dermed negativ til foreldrene, og da er kanskje veien kort til å mistro foreldrene.
En annen ting jeg har tenkt litt på er at i utgangspunktet har ADHD og dysleksi og en hel del andre diagnoser vært tabu-belagt. Man snakket ikke høyt om det. Men så har pendelen svingt, til at alle og enhver snakker om det, og man får flåsete kommentarer av typen "jeg har nok et snev av ADHD" eller at man i hytt og pine diagnostiserer andres barn basert på korte observarsjoner.
Jeg tror at ufarliggjøringen som ligger i det at "alle" i dag snakker om ADHD på en måte er bra, fordi det bidrar til søkelys på problematikken. Men samtidig gjør det at folk til slutt tror at det er sånn, at man kan ha ADHD den ene dagen men ikke den neste, at foreldrene "truer" seg til diagnoser fordi de ikke greier å mestre "aktive" barn, og så videre.
Med at "alle" snakker om det, så får også "alle" en mening om det.
Det er også påfallende hvor mange som selv hevder å ha "aktive" barn som vil avdramatisere andre barns aktivitetsnivå. Dette bekrefter vel i mine øyne at søkelys på ADHD fortsatt er nødvendig. For den som tror at det bare er snakk om "aktive barn" har bommet grovt, og trenger mer opplysning.
Derfor er det så bra at du Kie legger fram så mye fakta som du gjør! Applaus til deg for det. Det bidrar til å gi temaet et ansikt, og det trengs tydeligvis!
Bare man blir forstått er det vel ikke så veldig viktig å skrive korrekt.....
Noen er gode i norsk, noen er gode til å skrive, noen er gode til å operere, noen er gode på hypnose, noen er gode til å kjøre lastebil!
For noen som f.eks norsklærer er det viktig å kunne skrive korrekt fordi det er dumt å ikke kunne lære bort korrekt norsk! Men for meg er det ikke så viktig bare jeg forstår betydningen av det som står skrevet!:riktig:
Joda, det er en fin tanke, men det er bare litt synd hvis en annens jobbsøknad blir foretrukket framfor din, fordi vedkommende formulerer seg bra og skriver korrekt, mens din er full av skrivefeil og får deg til å framstå som mindre intelligent (jo mange synes det) enn den andre, selv om du overhodet ikke behøver å være det.
Det er også synd hvis ingen gidder å ta seriøst et leserinnlegg du har skrevet, fordi det ser ut som en fjerdeklassing har skrevet det.
(altså "du" bare som eksempel, jeg ser at du ikke skriver som en fjerdeklassing :humre: )
Ferske undersøkelser støtter faktisk opp om Nenne og Sitrons påstander ang ADHD. Det viser seg at bare halvparten av barna som behandles for ADHD virkelig har sykdommen i følge en del forskning. Mange av dem har i virkeligheten angst og andre psykiske problemer, som de ikke får behandling for
Dette er min manns oppfatning også. Når han er i utlandet er han heller ikke så nøye på å uttale alt riktig, for han mener at folk flest forstår, noe jeg ved flere anledninger har sett at de ikke gjør. Sist var i Roma da han ba taxisjåføren om å kjøre til Flamenco airport, noe den definitivt ikke heter, men noe som kanskje ligner litt.
For meg er det viktig å skrive riktig, og jeg må innrømme at jeg ikke greier å ta det seriøst om jeg f.eks. får brev med fullt av stavefeil. Jeg fikk en månedsrapport fra barnehagen en gang. Den var så full av grove stavefeil at jeg ikke greide å få med meg innholdet. Men det er jo mulig at det er JEG som har et problem.
SINTEF er altså Skandinavias største uavhengige forskningsorganisasjon.
Når det er sagt; Det er viktig å få en korrekt diagnose. At folk uten fagkompetansen slenger rundt seg med ADHD-betegnelsen som om det var konfetti sier i grunnen fint lite om de faktiske diagnosene.
Ellers vet jeg at angst etc. også kan komme som tilleggsproblematikk pga. skjevutvikling. Derfor er oppfølging så viktig.
En grundig utredning (jeg mener at vårt barn fikk det peker på liste i tidligere innlegg), god oppfølging og regelmessige reevalueringer tror jeg er et must. Man må ikke være for redde for å endre diagnose.
Nei, det støtter ikke påstandene om ADHD som motediagnose. Men det bekrefter at det er vanskelig å få korrekte diagnoser på komplekse problemstillinger. Samtidig burde det ikke være noen som helst slags tvil om at ADHD er en reell problemstilling. Kanskje er det noen som feildiagnostiseres til ADHD som egentlig ikke har det, men sannsynligvis er det langt flere som aldri diagnostiseres, men som faktisk har ADHD.
Kie: Joda, men denne undersøkelsen er visst nyere.
Men jeg går ikke uten videre god for innholdet og påstår at det ene er noe riktigere enn det andre, jeg bare nevner hva jeg hørte.
bina: Selvfølgelig ikke Sitrons måte å si det på, men den bekrefter at økt fokus på ADHD har ført til at mange har fått diagnosen som ikke skulle hatt den. Halvparten av de som får diagnosen faktisk. Og det er jo litt det samme, bare pakket inn i mer saklige formuleringer. I følge denne undersøkelsen vel å merke.
Joda, folk får feil diagnoser. Likevel syns jeg det er feil å kalle det en motediagnose.
Sagt på en annen måte; når man kaller det motediagnose så høres det ut som om det er noe folk (gjerne foreldre) velger for barna sine.
Hvis man derimot spesifiserer, som du gjør, på et saklig nivå, at det er mange som feildiagnostiseres, ja så er det noe helt annet.
I denne tråden har "påstandene" haglet. Og det skinner så klart igjennom at både Sitron og Nenne mener at foreldre sutrer seg til diagnoser fordi de ikke greier å hanskes med normalt aktive barn. Og det er ikke noe i nærheten av det den undersøkelsen du viste til forteller.
Undersøkelsen viser derimot hvor vanskelig det er å diagnostisere korrekt. Det er jo ikke noe "bevis" i noen retning at kanskje barna har angst eller andre psykiske lidelser. Det er jo ikke sånn at ADHD er den eneste psykiske lidelsen blant barn, men det er den mest utbredte. Barn med andre psykiske problemer, for eksempel autisme, trenger også å få korrekt diagnose.
Fokuset på ADHD har nok gjort at leger og spesialister lettere tenker ADHD nå enn for 20 år siden - og kanskje tenker de det litt for raskt, og iverksetter undersøkelser snarere for å bekrefte sin egen teori, enn å avklare hva som faktisk feiler barnet.
Men det samme gjelder veldig mange andre diagnoser. Vi var inn og ut hos leger i ukesvis med et barn med kikhoste - for legene hang seg opp i astma. Men det var ikke astma. Vi syntes ikke symptomene stemte, men legen konkluderte og tok tester for å bekrefte sin hypotese. Dette innebærer jo ikke at vi kan kalle astma for en motediagnose.
Men vi kan jo innse at leger også er mennesker, de lar seg påvirke av ting de har lest, kurs de har vært på, rundskriv de har fått, og alle de pasientene de har sett. Og selvsagt gjør også leger feil.
Noe som virkelig er trist her er jo hvis dette stemmer, og mange barn går rund med angst og andre psykiske problemer som de ikke får hjelp for, fordi de i stedet medisineres for ADHD.
Det er forresten stor forskjell på sykdommer som ADHD og autisme, som kommer på grunn av en større eller mindre hjerneskade, og psykiske problemer som ikke er fysiske, men som kan komme av ting barnet har opplevd. Så jeg synes ikke de kan settes på lik linje.
Og jeg har hørt om leger som mener at en del av de som har fått bokstav-diagnoser sannsynligvis like gjerne kan feile noe så "enkelt" som intolreanse mot melk eller gluten.
For meg blir det litt tøvete å diskutere hva barnet skal hete, så lenge det er klart at barnet trenger et navn :nemlig: . Eller det var kanskje frytelig flåsete sagt, så lenge diagnosen har betydning for hvilken behandling man får. Trekker den tilbake.
Jeg tror ikke at flertallet av ADHD-barn egentlig er barn med dårlig oppdragelse. Jeg tror flertallet har reelle problemer. Om det skyldes ADHD, intoleranser, foreldre som har drukket i svangerskapet eller arv, det skal jeg overhode ikke forsøke å ha noen mening om.
Men om så var at ADHD-diagnosen ikke er 100% korrekt - er det et problem så lenge behandlingen de får hjelper barnet? Jeg spør fordi jeg lurer, ikke for å konstantere et fakta ;)
En på BUP fortalte meg en gang at man ofte så psykiske vanskeligheter i tidligere generasjoner der barna nå fikk diagnosen ADHD. Man vet ikke hva sammenhengen er, men ser at det er noe som sammenfaller.
Så ser man også at en del unge voksne som kanskje har fått ADHD-diagnosen og oppfølging sent, har rukket å utvikle psykiske problemer. Å stadig være på kant med omgivelsene kan føre til litt av hvert det også.
I tillegg så er det en del som har flere diagnoser.
Men det som er skummelt når man snakker om "motediagnoser" osv. er jo at folk lett kan få inntrykk av at det er snakk om unødvendige utredninger og velfungerende barn som pådyttes noe fordi det er stas. Og det blir jo feil. Det er ofte barn som sliter med noe. Og det er viktig å finne ut av det og hjelpe dem slik at problemene ikke blir flere og større.
At diagnoser revurderes etterhvert som barnet vokser til, tiltak er prøvd ut osv. er jo i grunnen bra. Det ville vært verre om det gikk såpass med prestisje i det at man var stuck med en feil diagnose resten av livet. Det er også viktig å huske på at dette er barn i utvikling. At de momentene som gjorde at ADHD-diagnosen var riktig en gang kanskje kan ha endret seg, andre momenter kan ha kommet til osv.
Diagnoser må ikke overvurderes som verktøy heller. En diagnose sier fint lite om barnets personlighet, ressurser, interesser osv. Hvert barn er unikt og det viktigste er vel å bli kjent med akkurat det barnet og tilrettelegge for det slik at det har en reell sjanse til å klare seg bra her i verden. Samtidig kan diagnoser være nyttig i forhold til både rettigheter, medisiner og å lære av andres erfaringer. Kanskje man ikke trenger å finne opp kruttet på nytt hver eneste gang. Kanskje har en spesialpedagog erfaring med hva som vanligvis er gode løsninger for et barn med ADHD i klasserommet.
Men det at en del starter med ADHD-diagnose og så får den korrigert til noe annet vil ikke si at man utreder for for mye.
Det er ikke engang sikkert at man skal ha medisiner selv om man har diagnosen...
En god og grundig utredning vil ta sikte på å utelukke andre ting også. I sønnen min sin utredning bla veldig mye annet utelukket. Man tok blodprøver, allergitester, synstest, hørselstest, MR, CT, EEG osv. osv. Aspergers, OCD og mye annet ble utelukket.
Akkurat det du er inne på i starten av innlegget er jo ting jeg også har hørt - det er etterhvert forsket mye på ADHD, og det finnes en del forskere som mener at mange av barna kan "kureres" ved å legge om kostholdet.
Det siste avsnittet ditt er jeg helt enig i. Barn som trenger behandling og får behandling som virker - det er det viktigste. Om det så skulle vise seg at barnet i tillegg lider av glutenintoleranse, så får man behandle det i tillegg.
Det nytter jo fint lite å vente med å behandle til man tror man vet "alt". Selvsagt ønsker man å behandle Problemet, og ikke symptomene, men noen ganger må man være fornøyd med at symptomene dempes, om ikke annet så i påvente av å finne Problemet.
Jeg personlig syns det er viktig å skille litt på hva slags dokument man sitter med. En månedsrapport fra barnehagen er ment å gi foreldrene et innblikk i måneden som har gått, og er i mine øyne vesensforskjellig fra for eksempel en jobbsøknad.
Hvis du ikke greier å få med deg innholdet i rapporten fra barnehagen fordi den inneholder stavefeil, ja da syns jeg at det er DU som har et problem.
Jeg må sammenligne det med verbalt; jeg forventer at nyhetsoppleserne på radio og TV snakker tydelig, korrekt, uten nøling, osv. (Og derfor hater jeg nyhetene på P3. De snakker utydelige dialekter med plagsom musikk i bakgrunnen.) Men jeg forventer ikke at de ansatte i barnehagen skal servere meg "nyhetene" i samme innpakning.
Jeg er helt enig i at det er ulike grader av formalitet i slike dokumenter, og har (nesten) ingen problemer med å svelge slurv og feil i f.eks. private brev, e-postmeldinger etc. I mange sammehenger kan bruk av dialekt og muntlig språk gjøre slike tekster mer personlige og fargerike. En slik barnehagerapport står imidlertid for meg som et mer formelt skriv, all den tid det kringkastes til en rekke mennesker utenfor barnehagen (dvs. foreldrene). Interne arbeidsdokumenter i barnehagen kan godt være slurvete, men når noe sendes ut av huset til orientering for andre, synes jeg godt man kan koste på seg en runde korrektur. Mange feil bidrar til å skape et dårlig inntrykk - i alle fall overfor en del mennesker, selv om ikke alle bryr seg.
Jeg synes like fullt det ser uprofesjonelt ut, og gir et negativt inntrykk av den som har skrevet det, på samme måte som andre ting (påklednng, måte å snakke på, hvordan man hilser etc) også kan gi inntrykk av at en person er umoden, uten at den nødvendigvis er det. Voksne mennesker bør ha lært å skrive noenlunde riktig (og da snakker jeg ikke om enkelte trykkfeil gjort i full fart, selv om man bør se over det før man leverer noe fra seg). Man kan godt ha et muntlig og uformelt språk i rapporten, men likevel skrive korrekt.
... og for å fortsette på denne sammenligningen, så forventer du vel likevel at de ansatte i barnehagen skal snakke rent (så sant de ikke har en talefeil), og ikke at de snakker som barna?
Nå har jeg ikke lest hele tråden, men følte meg kallet på dette innlegget ;)
En dyslektiker kan skrive riktig, men slite med lesinga. En annen sliter med å lytte ut lydene (fonemene) i ordene og skriver feil av den grunn....osv. Det er veldig mange varianter av dysleksi. Mange kan ved riktig opplæring få strategier som hjelper dem. Vi vet mer om dysleksi i dag enn for bare 20 år siden. Det er nok noe av grunnen til at flere har diagnosen i tillegg til at vi har fått et samfunn som krever høyere lesekompetanse enn for ikke langt tilbake.
Rent, ja, men ikke nødvendigvis korrekt. Om de voksne i barnehagen bruker uttrykk som "dems" så ser jeg det som bruk av dialekt - OG jeg innser at man påvirkes av det miljøet man er i. Omgås man barn hele dager snakker om om bæsj, jobber man på sykehus snakker man kanskje helst om avføring. Det ser jeg ikke noe galt i.
Jeg syns det er flott at personen med nicket Dysl vil si noe om den siden av en dysleksidiagnose. Dyslektikere er ingen ensartet gruppe. Jeg husker en lignende diskusjon vi hadde i høst. Jeg var jo ikke helt god som mente at man skulle være varsom med å rette på andre på et forum.... men, men....
Jeg har også hørt enkelte som mener at ADHD er en "motediagnose". Det kan være, men vi er nødt til å stole på at de som stiller diagnosen vet hva de driver med. Det må ikke bli slik at vi skal stille oss over og bestride fagpersonell. Alle som jobber med slike saker er veldig klar over at en slik diagnose kan ha ulemper for et barn. Stempling og stigmatisering er ikke noe noen ønsker. Samtidig er det foreldre som føler at de endelig blir forstått når barnet får en diagnose. Jeg syns vi skal være ydmyke og tenke over våre holdninger til personer med ADHD og andre diagnoser.
Det er forskjell på å snakke riktig i forhold til en dialekt og å snakke som et barn, som for eksempel å si "slådde på lyset" etc. På samme måte med skriving, man kan holde et muntlig språk i teksten, men likevel uten å stave ordene feil.
Sånn gjør jeg og, favoritten her er "kræslig". :knegg:
Angående det med hvordan man skriver så sliter jeg litt, jeg gick alle mine skoleår i Sverige og mitt skriftspråk er derfor veldig præget av det. Jeg vet ikke alltid hvordan settningerne skal bygges opp og det hender at jeg staver galt.
På min og. Har du ny telefon? På den gamle telefonen min husker jeg det ble jødisen på jødedo (har vært borti denne før ja, hehe) men ikke på den nye (Nokia 6300). Ordlisten er visst annerledes på denne.
Jeg hadde heller ikke minste problem med å forstå hva som sto i teksten. Jeg er enig at det nok er skrevet av en ressurssvak person, men so what? Kanskje en grunn til å strengt tatt ta vedkommende enda mer seriøst, for det er jo åpenbart at hun sliter.
Jeg synes det er deilig og befriende med folk som skriver korrekt og bra, men hva med alle de som skriver bra, men som ikke kan uttale seg muntlig eller omgås muntlig på en tilnærmet normal måte da? Blir man tatt seriøst allikevel? Jeg tro ikke det nødvendigvis er slik. Derfor tror jeg også at man finner veldig mange av de som er flinke i skrift på nettet og i forum, for der har de "skriveflinke" en arena hvor de kan være flinke uten å bli vurdert utifra andre kriteria enn skriftsspråket.
På ungdomsskolen hadde jeg en jente i klassen som skrev utrolig bra. Hun hadde alltid de beste stilene, skrev prikkfritt og var nok egentlig flinkere i norsk enn norsklæreren. Hun fikk alltid S. Avgangskarakteren hennes var også S. MEN hun var livredd for å snakke. Hun tok aldri ordet i timen, rakk aldri opp hånden, dersom hun ble spurt, svarte hun alltid med "jeg vet ikke, jeg". Jeg husker jeg irriterte meg over henne, for hun kunne vel svare noe hun som alle andre. Ja, hun slet nok med det at hun var sjenert og hadde skrekk for å snakke, men allikevel. Jeg hadde vanskelig for å kunne tro at hun egentlig var flink til noe annet enn å skrive, og jeg tror aldri i verden at hun uten iherdig trening ville gjøre en annen jobb enn en stillesittende skrivejobb godt nok. Jeg tok dermed ikke henne mer seriøst enn andre klassekamerater, og jeg syntes heller ikke virket mer intelligent enn oss andre selv om hun skrev utrolig godt. Jeg synes ikke hun fortjente karakteren S, for norsk er da mer enn et skriftspråk vel?
Det jeg vil si er at jeg synes "pakken" bør være mer flersidig enn at man bare er flink til å skrive. Det holder liksom ikke å bare skrive bra dersom man ikke klarer å si det samme man skriver i en annen setting enn skriving. Ofte (og det gjelder også her på dette forumet) så føler jeg at mange tror at det er nok at man er flink til å skrive, for da blir man uansett alltid oppfattet seriøst, korrekt og man blir selvsagt med en gang bedømt som intelligent, skoleflink osv. Det tror jeg ikke alltid er tilfelle nemlig.
Jeg tror det er svært vanskelig å skrive godt uten å være intelligent. :humre: Men jeg er selvsagt enig i at det er et handikap å ikke klare å prestere muntlig i tillegg.
Det spørs hva du mener med å si at det ikke "holder". Hvis man har en jobb som stort sett går ut på å skrive, så holder det helt fint å greie å formulere seg skriftlig, selv om man f.eks. skulle ha ekstrem sosial angst eller talefeil eller andre grunner til at man ikke greier å argumentere like godt muntlig som skriftlig. Nå er jeg selv fint i stand til å argumentere muntlig også (selv om jeg nok generelt gjør meg bedre skriftlig), men selv om jeg ikke hadde vært det, ville jeg kunne gjøre jobben min like bra, siden jobben min egentlig bare går ut på å formulere ting skriftlig. :)
(Eller kanskje du mente at du ikke synes det holder, rent personlig, når du skal vurdere hvor mye du liker eller respekterer noen. Det blir i så fall selvsagt noe annet.)
Nei, det er jeg enig med deg i. Det er nok av eksempler på folk som formulerer seg godt og korrekt, men har sørgelig lite innsikt å bidra med, både her og i verden generelt.
Men i et skriftlig forum vil man (naturlig nok) alltid få noen gratispoeng ved å formulere seg godt skriftlig - så det vi vel kan si, er at om man er flink til å skrive, vil man (i utgangspunktet) bli oppfattet som mer seriøs, korrekt etc. enn man ville blitt dersom man ikke hadde vært flink til å skrive.
Begge deler!
Jeg mener det ikke holder at man er flink til å skrive og oppnå karakteren S (som i eksemplet mitt) i norsk. Jeg mener da at man både må skrive prikkfritt og godt, og man må snakke og bruke språket særdeles godt muntlig også. Det holder dermed ikke å skrive godt. Det holder heller ikke å skrive en god tale, dersom man ikke klarer å fremføre den med samme betydning, innlevelse osv. som det er ment på papiret. Det holder ikke å skrive en kjempegod søknad til en stilling dersom man viser noe helt annet enn det man skriver i form av tale og kroppsspråk senere i en intervju-situasjon.
Svært sjelden er det NOK at man er flink til å skrive.
...og nei, jeg respekterer ikke en som er flink til å skrive mer enn en person som ikke skriver spesielt godt. Personligheten til et mennesker vurderer jeg sjelden utifra et godt skriftspråk, men godt skriftspråk i kombinasjon med personlige karaktertrekk. Et levende, snakkende, bevegende, uttrykksfullt menneske, ja, det liker jeg:ja: . Det er subjektivt ja. Stilletiende mus (som kanskje skriver bra) er ikke de menneskene jeg omgås flust med nei.
Skrift avslører mer enn tale, tror jeg. Det er vanskelig å virke mer intelligent enn man er skriftlig. (Man skal være ganske smart for å få det til.) Skrift avslører vesentlige ting om hvordan man tenker. Men det er selvsagt mulig å være svært intelligent uten å få det fram skriftlig.
Det er vel derfor man har separate karakterer i muntlig og skriftlig norsk. Det var i alle fall slik før at "skriftlig norsk" bare omfattet stilskriving, og da holder det jo nettopp å "bare" skrive godt (eller for å være mer korrekt: å skrive gode stiler), siden det er det karakteren omfatter. Evne til å delta i diskusjoner, fremføre ting muntlig etc. er derimot med på å avgjøre hvilken karakter man får i muntlig norsk.
Igjen kommer det helt an på. Skal man holde taler eller delta i debatter, er det selvsagt at evnen til å fremføre innhold overbevisende og med innlevelse er veldig viktig. Skal man derimot skrive artikler, er det rimelig irrelevant om man også er i stand til å legge frem innholdet i artikkelen i en muntlig sammenheng. Hva som blir lagt vekt på i en intervju-situasjon bør ha sammenheng med hva som er viktig for jobben, ikke hvorvidt intervjueren synes at søkeren fremstår som overbevisende eller "levende".
Men i mange tilfeller er det det. (Eller ikke nok, da; som vi var inne på tidligere, må man jo også ha innhold å bidra med.) Det var bare det jeg ville påpeke.
Subjektivt, selvsagt. Det er ikke så overraskende om vi skulle være uenige der.
Jeg foretrekker definitivt innhold fremfor form når vi snakker om hvordan folk fremstår i RL. Jeg liker primært folk som har noe interessant og/eller morsomt å bidra med, som er smarte og innsiktsfulle og som sier ting jeg ikke nødvendigvis har tenkt på selv. Om de er sjarmerende og livlige eller "stilletiende mus" spiller mindre rolle for meg, men dersom valget er mellom en blid og livlig og uttrykksfull person som bare sier selvfølgeligheter (om enn legger dem frem på en overbevisende måte), eller en sur og mutt og innesluttet person med interessante tanker, vil jeg alltid velge den siste. Og jeg kjenner til en god del eksempler på begge typer. (Jeg har absolutt ikke noe mot folk som er pratsomme og sjarmerende og uttrykksfulle og alt det der, selvsagt; flere av de beste vennene mine faller i den kategorien.)
Og jeg skal ikke påstå at skriftspråket til noen ene og alene gjør det mulig å avgjøre om de har en interessant personlighet, men etter en god del år på nettet føler jeg meg ganske trygg på at det er svært stor overlapp mellom folk jeg liker den skriftlige uttrykksformen til, og folk det viser seg at jeg liker i RL.
Jeg likte norsk veldig godt på skolen, og syntes som regel at de fleste rettskrivningsregler var greie å få med seg. Jeg skriver nok ikke alltid 100% korrekt. Har fortsatt en del å lære. Fikk jo senest denne uka lært meg at 'kjempe' ikke brukes som adverb ;), men sånn generelt så tror jeg at jeg er relativt oppegående skriftlig. Jeg vil derimot si at jeg er mer opptatt av ord, ulike typer ord, variasjoner av ord og uttrykk, og en del faglige/akademiske ord. Jeg liker å formulere meg, og å kunne formulere meg saklig. Jeg trenger det i jobben min, og jeg synes også det kan være til nytte i diskusjoner, eks. på nettforum. Jeg liker å formulere ting. Liker bedre å skrive enn å snakke. ;) Jeg har lest relativt mye opp gjennom tidene, rettet mye, og har måttet forholdt meg til ulike typer tekst. Å skrive er morsomt, og drømmejobben måtte være å være forfatter. :)
Når jeg leser innlegg som har veldig mange skrivefeil, så tenker jeg nok også mitt. Småting ser jeg gjennom fingrene med, men skjemmende ting blir man jo litt opphengt i. Noen ganger kan det også påvirke hvor alvorlig man tar personen. Men sånn generelt så forsøker jeg å fokusere på innhold. Spesielt på et sted som dette, hvor ingen har bedt om kommentar på hvordan de skriver, men ønsker meninger knyttet til sak.
Jeg er ganske ung, men helt siden jeg var veldig ung - ja til og med liten - har jeg vært uhorvelig opptatt av rettskriving. Er ikke enig i at man kan tillate seg å slurve på forum, det er faktisk veldig mange som etter endt skolegang kun skriver i chat- og forumsammenhenger.
Korrekt (og godt) språk er rett og slett verdifullt for meg, og jeg blir kjempeprovosert av skrivefeil. Spesielt når det helt klart er slurv i form av små bokstaver på egennavn, unødvendig mye tegnsetting og feil bruk av komma.
Heng ham ikke, vent til jeg kommer. Heng ham, ikke vent til jeg kommer.
:belærende:
Kanskje ikke gradbøyd eller foran et substantivt (heter det attributtivt?), men predikativt, å si at noe "er helt kjempe", for eksempel, mener jeg å ha hørt. (Jeg oppfatter den bruken mer som slang enn som dialekt, litt som når jeg sier "hjertelig" i stedet for "[hjertelig] takk".)
