Tja, du skal nok ikke kimse av signaleffekten. Både signalene foreldre sender ut når de tar de ulike avgjørelsene, og erfaringen ungene gjør seg til senere. Siden sykdom er så veldig individuelt, er det klart at det er forskjell på hva som praktiseres. Både i forhold til undervisningsfravær og fravær fra "morsommere" aktiviteter. Generelt så tror jeg at det er litt sånn samfunnstypisk at vi friskner til hvis noe fungerer som gulrot. Kronisk sykdom er på siden av denne diskusjonen.
Å vise unger at det faktisk finnes plikter, regler og ikke minst begrensninger i forhold til samfunnet rundt, synes jeg ikke gjør noen ting. Vi oppdrar vel ikke ungene våre til å tro at de ikke påvirkes av (eller for den saks skyld påvirker) omgivelsene rundt seg?
Å Tenke Sitt gjør vi da alle, i en eller annen sammenheng, så det tror jeg bare man må lære seg å leve med at "hvemsomhelst" kan komme til å gjøre, uansett hva man foretar seg.
Jeg har ingen problemer med at det føles litt pussig å gå på fest på kvelden, hvis man samtidig har gitt utrykk for at man er for syk til å gjøre noe som helst på jobb samme dag.
Ja, og da hadde vi tatt en runde med hva man har noe med og hva man ikke har noe med. At dette er noe mellom x og hans pappa/ mamma og at de kan ha grunner for å velge slik.
Enig med rine i at det har vært langt verre eksempler her på ting man ikke skal blande seg inn i. Jeg mener jo ikke at kronisk syke skal la være å gå på kafé pga signaleffekten.
Jeg merker at jeg er enig med Knerten et al. her. Jeg er oppdratt med "Ikke skole, ikke noe annet". Så jeg slet meg på skolen når jeg burde holdt meg hjemme i redsel for ikke å få med meg aktivitetene som skjedde på kveldstid. Smittet sikkert en hel del elever underveis.
Det er vel ingen som sier at det er OK å dra i bursdag om man er syk. Men det er mange måter å være syk på, og det er fullt mulig å føle seg såpass dårlig kl. 08 om morgenen at man bør holde sengen, for deretter å være i fin form kl. 16.
Det er en svært viktig lærdom å lære seg å lytte til kroppen sin. :nemlig:
Det med å se an virker jo begge veier. For eksempel at jeg godt kan holde en halvpjusk, men ikke syk, unge fra en aktivitet søndag kveld, fordi det er skole dagen etter og det er en ide å spare kreftene. Og han som kvikner til ut på ettermiddagen kan da godt settes i gang med lekser eller plikter.
Jeg har våknet med hue under armen og armen i bind ( =uten stemme og med feber) om morgenen, ringt jobben og sagt at jeg er syk, (og jeg er jo syk) sovet i seks timer og følt meg bra nok til å ta en tur kjøre unger på fotballtrening + se på dem kl. 18.00. Hvis folk Tenker sitt, får de heller gjøre det. Jeg hadde riktignok ikke gått på fest om kvelden, selv om jeg hadde følt meg mye bedre. Sjansen for tilbakefall hvis man "tar den helt ut", er jo absolutt til stede både for voksne og barn, og jeg kan godt tenke meg at en bursdag kan sende en tilsynelatende frisk unge rett tilbake til sengen.
Selvfølgelig er det unntak her. Som ved absolutt alt annet. Men er det en normal frisk unge så synes jeg virkelig ikke at det er greit å gå i bursdag selv om man har frisknet til.
Jeg hadde også tatt runden på at hva andre gjør er deres sak.
Jeg hadde virkelig vært skeptisk hvis et barn jeg visste var borte fra skolen dukket opp på min dør. Jeg har tre barn, og jeg er drittlei sykdom, og synes det er altfor mange som stapper i ungen en paracet og tupper den ut. Eller, den er jo frisk nå..for så igjen å få feber på kvelden.
Han kastet bare opp i natt. Jeg tror det bare var noe han ikke tålte, for det var bare en gang etc.
Beklager, var ditt barn borte fra skolen så synes jeg du også bør vise vertene såpass respekt at barnet blir holdt hjemme.
Jeg snakker ikke om kroniske/ ikke smittbare unntak.
Og jeg har vært sengeliggende på formiddagen og dratt dm pc-en og jobbet utover ettermiddagen og natta for å ta igjen.
Jeg har generelt veldig høy arbeidsmoral når det gjelder å skylde på sykdom for å være hjemme, og tror nok de holdningene smitter over på bedre måter enn gjennom firkantet regelrytteri. De blir nokså skånselsløst sendt på skolen uansett, så sant de ikke har feber eller kaster opp, med beskjed om å ringe hvis det blir verre, for eksempel. Jeg selv hadde ett sykefravær hele grunnskolen. Noen av snuppas venninner blir holdt hjemme om de har litt vondt i en skulder, så kontrasten er påfallende, kan du si. :knegg:
Vi får jevnt over ikke omgangssyke, får jeg forresten påpeke, så det tenker jeg ikke på når jeg skriver her. Holdningene til smitte er påtagelig forskjellig mellom dem som pleier å få det og dem som ikke gjør det, merker jeg. Naturlig nok.
Hadde det vært aktuelt hadde jeg nok gitt beskjed om at han ikke var smittefarlig. Jeg hadde ikke sendt ham i bursdag om han hadde hatt feber tidligere på dagen.
Et barn som var borte fra skolen dukket faktisk opp på vår dør i vår engang. Jeg sa at jeg ikke hadde så lyst at han skulle komme inn siden han nettopp hadde vært syk. Det gikk omgangssyke, men jeg aner egentlig ikke om det var det han hadde.
Herregud, jeg skulle aldri ha skrevet det. :gal: Nå har vesla kastet opp en gang (hun har en veldig sensitiv mage, så jeg regnet med at det var noe hun hadde spist i bursdagen, eller ren forspisning), og nå våknet jeg og er kvalm. :gal:
Jeg håper det er psykisk. Jeg våknet med et røsk av det verste marerittet jeg noen gang har hatt, og det var nok til å gjøre meg kvalm i seg selv. Måtte finne frem iPaden og gjøre noe for å få det ut av hodet. Å, det var en fæl, fæl drøm!
Det er vel ingen som egentlig har tatt med naboens vurderinger i diskusjonen? Jeg trodde vi alle argumenterte utifra egne synspunkter og vurderinger. Jeg kunne ikke bry meg mindre om hva naboene gjør, annet enn i de tilfellene det negativt går utover meg eller mine, så klart. Slippe hunden ut uten bånd, sende syke små smittebærere i selskap osv.
Det er dette som kanskje er det viktigste poenget, synes jeg. Hvis man tar hensyn til barnas helse, og velger å holde dem borte fra undervisning på grunn av sykdom, bør jo dette hensynet også gjelde med tanke på å bli frisk raskt så fort som mulig, selvom ungene går glipp av fest og moro - på grunn av helsemessige årsaker.
Hvorfor ikke stole på at den enkelte foreldrer greier å vurdere dette for sine barn? Er barnet sykt sender vi det hverken på skole eller bursdag. Har barnet vært sykt men blitt frisk igjen sender vi det i bursdag. Det kan f.eks. være snakk om hodepine hos en 1. - 2. klassing. Vi sender ikke en liten unge med så vondt i hodet at hun bare gråter og ynker seg, på skolen. (Og her er det ikke snakk om "skulkehodepine", altså. Samtidig går hodepinen hennes over i løpet av noen timer. Jeg ser ingen grunn til å holde henne bort fra en bursdag når hun hverken er smittsom eller syk lengre, og hva andre måtte tenke bryr jeg meg bare sånn passe om. De kjenner ikke situasjonen og bør derfor avstå fra å tenke noe som helst, annet enn at det var fint hun kunne komme i bursdagen.
Nå er det poengtert flere ganger at ingen diskuterer barn med tilbakevennende sykdommer. Det sier seg selv at foreldrene etter gjentatte runder, gjør seg erfaringer på hva ungene tåler når de har en kronisk lidelse.
Hadde det vært første gang datteren din hadde skikkelig hodepine, så kan det være du hadde vurdert situasjonen annereledes, og tenkt at for helsen hennes så ville kanskje ikke 2 timer med fullrullefest være det smarteste, selvom det sikkert hørtes gøy ut.
Nå var ikke mitt eksempel ment som en kronisk lidelse. Det var ment som en lidelse som foreldrene vurderer som ikke smittsom. Og så må andre stole på at foreldrene greier å vurdere hva ungen trenger av hvile i etterkant. Faktisk så er vi ganske restriktive på å slippe "ut" ungene etter sykdom, vi holder dem heller en dag for lenge hjemme etter sykdom enn å slippe dem av gårde for tidlig, for å være sikre på at de er friske nok. Det hender allikevel at vi sender dem på en burdag selv om de har vært hjemme fra skolen tidligere på dagen. Det er selvfølgelig ikke ofte det skjer, men det har skjedd, og da etter en helhetsvurdering. Jeg er mer tilhenger av skjønn enn av rigide regler, også på dette området.
Ok, jeg forsto det som at siden du skrev at hodepinen hennes går over i løpet av et par timer, så var det et tilbakevennende tilfelle og en erfaring dere hadde gjort.
Alle gjør da som de vil? Hvis ikke hadde vi vel ikke laget en diskusjon av dette? Jeg ser ikke at normer og skjønn behøver å utelukke hverandre fullstendig, og jeg har en tro på at det kan være fornuftig for ungene at foreldrene ikke går i noen av grøftene. Jeg synes ikke i hovedsak at å ta hensyn til og kroppens signaler og å være nøye på ro og rekonvalensens i forbindelse med sykdom, er å være rigid.
Men så klart, kan være jeg har et annen formening om hva som er å være syk nok, for at barna mine skal holdes hjemme fra undervisning, enn det andre har.
DIskusjonen er forsåvidt avsluttet, men nå har det dukket opp en situasjon der ungen er hjemme fra skolen pga sykdom, men vi kommer til å vurdere om hun skal få gå i bursdag i ettermiddag. Hun våknet med store smerter i dag tidlig og vi mistenkte urinveisinfeksjon. Uaktuelt å gå på skolen pga smertene, samt at vi har brukt formiddagen til legebesøk. Urinveisinfeksjon ble påvist, og antibiotikakur er startet. Allmenntilstanden hennes er fin, og hvis hun ikke har smerter og hun føler seg bra utover dagen får hun nok dra i bursdagen. Urinveisinfeksjon er så vidt meg bekjent ikke smittsomt. Noen vil så kanskje si at hun kunne gått på skolen etter legebesøket siden allmenntilstanden hennes er fin. Tja, det kunne hun kanskje og dermed fått med seg et par timer av skolen, men trinnet er på tur i dag.
Dette var bare for å nevne et reelt eksempel på en situasjon der vi er troende til å la ungen gå i bursdag selv om hun ikke har vært på skolen. Avgjørelsen er ikke tatt enda når dette skrives, vi ser det an litt til.
Uvi er ikke smittsomt, men det er allikevel en ganske tøff påkjenning for kroppen, som sikkert kunne trenge hvile og mye drikke selvom antibiotikakur er startet. BTDT.
Oppdatering: Formen er fortsatt ok, men hun virket kanskje bittelitt sliten i ettermiddag. Hun valgte selv å ikke dra i bursdagen. Med andre ord fungerer framgangsmåten vår bra.
