Teflona sa for siden:
Veldig enig med noen!
< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Teflona sa for siden:
Veldig enig med noen!
Inagh sa for siden:
Jeg kjenner jeg har sansen for dommeren i denne saken.
Og så håper jeg for himmelens skyld at aktoratet heller ikke anker dette utfallet.
Fløyel sa for siden:
Kan noen forklare meg hva Breivik svarte mht nødrett og legitimering? Jeg forstår ikke hva han mener. :blond:
Inagh sa for siden:
Slik jeg forstår det, mener Breivik at han har handlet ut fra en nødrett - en krigshandling mot det multikulturelle samfunnet Norge er blitt.
Retten, som har dømt ham, er påvirket av dette multikulturelle samfunnet, ergo ikke en upartisk domstol, men en forutinntatt rett. Ergo anerkjenner ikke terroristen retten. Han anser den ikke legitim, og anser seg ikke legitimt dømt.
Men, dermed setter han seg og i en knipe, all den tid at dersom han anker, vil han anerkjenne at det er en rettskraftig dom å anke - ergo legitimerer han den domstolen han mener ikke er legitim - ergo anker han ikke.
Og der kutta de lyden, og like greit var det.
Det ansiktet til dommeren da han satte i gang med leksa si, det var ubetalelig, og nok en gang må jeg si jeg virkelig beundrer Geir Lippestad for den jobben han har gjort, og gjør, ved å forsvare Breivik, på en ryddig og saklig måte.
Fløyel sa for siden:
Hvem mener da Breivik er i stand til å dømme han?
Ansiktsuttrykket til dommeren da mer enn 1.000 ord og Lippestad så også spent ut idet Breivik slo på mikrofonen.
Inagh sa for siden:
Ja, hvem i all verden er egentlig i stand til å dømme ham på en legitim måte, ut fra hans forskrudde verden? :vetikke:
Input sa for siden:
Ingen.
Inagh sa for siden:
Han mener vel sjøl at han må frifinnes, all den tid han handlet i nødverge.
Chablis sa for siden:
Aktoratet anker ikke.
Polyanna sa for siden:
Nå er han hjemme der han skal forbli, lenge, og det er en enorm lettelse.
Politihelikopteret seig over huset her i sted (de eskorterer bilen hans tilbake til fengselet) og det var en merkelig sterk følelse av lettelse over at nå er i hvert fall dette kapitlet over.
Joika sa for siden:
Sånn ja, bort med han. Satser på å slippe å høre noe mer om han på en 10-12 år da.
Ine sa for siden:
Men media vil vel følge med soningsvilkår og hans mulighet for kommunikasjon med andre.
Så disgusting det han prøvde å si, og fikk sagt, men uten mikrofon, der på slutten.. Hele han oser liksom av hat til det bestående.
Pøblis sa for siden:
Jeg er glad for at dommen ble som den ble. Også liker jeg veldig godt det Wix sier om at han er emosjonelt utilregnelig - det er en fantastisk god måte si det på og å se det på.
Nyx sa for siden:
Hvis jeg husker riktig så ba han tidlig om å bli fremstilt for krigsretten.
OlleVia sa for siden:
Ja, han mener han er i en krig og dermed er en krigsrett det eneste rette.Marla Singer sa for siden:
Breivik sitter på særlig høyt sikkerhetsnivå. Det er veldig sjelden i bruk, og Breivik er i dag den eneste i landet som er underlagt et så strengt regime i fengsel. Alle "vanlige", lukkede fengsler har høyt sikkerhetsnivå. Her (i høyre marg) kan man lese om særlig høyt sikkerhetsnivå.
Hyacinth sa for siden:
Du er psykolog, er du ikke? På hvilken måte mener du at han kanskje kan ha Aspergers?
Wix sa for siden:
Jo, og jeg tenker Aspergers er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som starter i barndommen. Jeg tror ikke vi har fått vite alt som har skjedd der, men det må jo ha vært en grunn til at familien var i kontakt med hjelpesystemet allerede da han var 4 år eller hva det var. Ofte har de med Aspergers høy intelligens, og det er ikke noe galt med de kognitivt. Hovedproblemet er at de ikke heeelt skjønner sosiale koder. De skjønner mer enn de som har autisme og kan virke upåfallende sånn med en gang, men det faller ikke naturlig for dem å være empatisk og stille seg inn på andre følelser. De kan virke kalde og uten følelser.
I tillegg blir de oftest opptatt av et tema, og går veldig opp i det. Jeg tenker litt at de bytter ut ekte gjensidige sosiale relasjoner med å være engasjert i en sak. Det kan være alt fra kongehuset til våpen til tyske veteranbiler. Som regel er de helt harmløse, når de er opptatt av sine egne sære interesser. Det er verre når saken de er opptatt av går på tvers av samfunnets interesser.
Det var flere som under rettssaken var inne på denne tanken, blant annet han psykiateren Malt. Det er mye som stemmer på Breivik her synes jeg. Men han er nok et vanskelig tilfelle uansett, og kanskje passer ingen diagnoser helt på han. Han ligger i skjæringspunktet aspergers/personlighetsforstyrrelser tenker jeg.
Hyacinth sa for siden:
Ja, jeg vet mye om aspergers selv, jeg har et barn med den diagnosen og jobber med barn med den diagnosen. Er enig i det du skriver. Jeg lurte bare på på hvilken måte du koblet det til ham.
Selv ser jeg to-tre ting på AAB, men må understreke at det bare er synsing:
-særinteresser
-mangel på empati/ forstå egne og andres følelser
-mangel på forståelse på sosiale koder(?)
Jeg er ingen psykolog. Men jeg tenker at de aspergeriske trekkene hos ham (som jeg forøvrig vet lite om) like gjerne (og kanskje heller) skyldes mer alvorlige lidelser/ utviklingsforstyrrelser/ problemer.
Hyacinth sa for siden:
Og hvorfor er det ingen av rettspykiaterne som har konkludert med det? Han der Malt, som først uttalte seg om aspergers hos ABB har ikke møtt ham. Han har også blitt kraftig avfeid.
Jeg sier ikke at han ikke kan ha det. Jeg synes bare det blir litt tynt å hevde at det er slik.
nokon sa for siden:
Eg synest og dette med asperger høyrest interessant ut, og det du Wix skriv gir absolutt meining. Eg har jobba litt med asperger-elevar i skulen, og kjenner igjen det du skriv og ser det saman med adferden i rettssalen.
Det eg kom til å tenke på, når blei det vanleg å utrede barn for asperger? Og blir den diagnosa gitt i voksen alder? Det kan jo hende det ikkje blir vurdert, fordi det er noko ein har med seg gjennom oppveksten, nå. Eg veit ikkje?
Wix sa for siden:
Som jeg skrev her om dagen så er jeg i tvil, men tror han kan ha Aspergers. Jeg hevder ikke at jeg er sikker på at det er slik. Jeg har jo ikke vurdert han selv, og jeg har heller ikke erfaring med å diagnostisere aspergers. Men utfra den informasjonen jeg har, og diagnosekriteriene synes jeg mye stemmer.
Jeg vet ikke hvorfor ikke rettspsykiaterne ikke konkluderte med dette. Det ene paret tolket jo symptomene inn i en schizofreni-diagnose, og da er vel aspergers utelukket (noen diagnoser er ikke mulig å få samtidig, blant annet disse to). Og det andre paret tenkte narsististisk og dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Og hvis jeg forstod det riktig så syntes dommerne at det kun var narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Men disse har jo ikke erfaring med å stille diagnoser heller. Det er også flere enn Malt som tenker aspergers, men ikke akkurat de fire somv ar rettpsykiatere her.
Hvilke mer alvorlige lidelser/utviklingsforstyrrelser/problemer er det du tenker at kan stemme bedre da Hyacinth?
Hyacinth sa for siden:
Til det siste spørsmålet må jeg svare at jeg aner ikke, dessverre. Jeg har ingen kompetanse til å kunne vurdere det. Jeg antok bare at det finnes en bråte ulike psykiatriske diagnoser, og at ABB kanskje vil ha trekk fra mange av den. Mannen er jo åpenbart ikke helt normal. Jeg er også usikker på hva du mener jeg skal svare på spørsmÅlet ditt. Hvordan kan jeg i det hele tatt svare? Om jeg ikke tror det er asperger/ feber/ beinbrudd, betyr det da at jeg vet hva det er? :undrer:
Mannen min har brukt formiddagen til å lese om undersøkelsene av ABB. Han hevder at Aspergers er den diagnosen som har blitt undersøkt mest, og det er den diagnosen de sterkest har avfeid.
Men som sagt, jeg kan lite om annet enn asperger, og som vi jo alle har erfart, er det vsnskelig å diagnostisere denne mannen.
Pappalille sa for siden:
Jeg får ikke prikket deg, det skulle jeg gjerne gjort. Dette er akkurat det jeg tenker og sier óg.
Kanina sa for siden:
Jeg er også enig i at han kan ha Asperger. Men for å vite det, må man ha litt mer konkret informasjon fra barndommen hans, siden det er en utviklingsforstyrrelse og må ha vært tilstede fra nokså tidlig barndom. En autisme- eller asperger-diagnose baserer seg på en samlet forekomst av vansker, som hver for seg ikke trenger å være spesifikke for diagnosen, og det gjør jo at man helt klart kan se at noe kan stemme (mens andre ting ikke stemmer). Uansett har ikke dette noe å si for å forklare hva han har gjort, annet enn at det fremsto som en alternativ forklaring til schizofreni, og som et argument for tilregnelighet.
En fra Aspergerforeningen uttalte seg i en kronikk tidligere i år, der han understreket at det ikke er slik at folk med asperger generelt sett mangler empati. Det er heller det at man kanskje ikke har evnen til å spontant se andres perspektiv og intensjoner, og derfor bommer i sosiale situasjoner. Folk med asperger anerkjenner at andre mennesker har følelser og egenverd, på lik linje med andre. Altså, for å understreke at Breiviks eventuelle asperger-vansker kan tenkes å forklare ting som manglende ansiktsmimikk, sosial kjeitethet, oppheng i sære interesser, men ikke i seg selv forklarer at han kunne se på ofrene sine som depersonifiserte (eller hva det var han kalte det). Til det må man finne andre forklaringer på som går på tvers av eventuelle diagnoser.
nokon sa for siden:
Angåande internett:
www.aftenposten.no/nyheter/iriks/22juli/Far-aldri-operere-pa-nettet-6973755.html
Krinoline sa for siden:
Jeg synes ikke det er problematisk å skrive at man ønsker Breivik alt vondt på et slikt forum som dette. Det gjør ihvertfall jeg. Være seg juling, eller hva det måtte være.
Han er, i mine øyne, ferdig med å være menneske. En gang i verden har han vært et lite uskyldig barn, men han er nå et monster som ikke fortjener noen ting. Jeg er i mot dødsstraff som prinsipp pga faren for å avrette uskyldige, og jeg er glad for at Norge ikke praktiserer dette. Likevel mener jeg at dette er den mest riktige straffen for ABB.
Det må være lov å hate. Rosetog og "å holde hender med kjærlighet" holder ikke i lengden for han jeg kjenner som fikk en livredd oppringning fra dattera si den 22. juli. Hun hørte skudd og løp fortvilet rundt på Utøya mens hun snakka med faren sin på tlf. Så sier jenta; "Å pappa, der kommer det en politimann, nå er vi trygge". Sekunder etterpå hører faren to skudd i telefonen. Faren har i dag problemer med å takle livet sitt pga ham som "vi må huske på er et menneske og som vi må ta et kollektivt ansvar for."
noen sa for siden:
Selvfølgelig er det lov å hate, føle seg kvalm, være sint og alle andre følelser. Det er ikke det jeg skriver. Men jeg mener det er bra om den offentlige debatten ikke blir en "øye for øye"-debatt, der man forteller åpent om alt det vonde man ønsker for Breivik. Jeg mener at etter 22/7 er det ekstra viktig å holde på prinsippene våre. I Norge banker vi ikke opp forbrytere. Vi ta ikke livet av dem heller.
At samfunnet tar et kollektivt ansvar for å forbygge ekstremisme (ikke kollektivt ansvar for Breivik som du vrir det til), betyr ikke at det forventes at de som har 22/7 tettest på seg må ta ansvaret. Mange av dem gjør det likevel, og det imponerer meg.
Maverick sa for siden:
Veldig enig med noen. Og det er spesielt viktig at det ikke er et kollektivt ansvar for Breivik selv, men et kollektivt ansvar for å forebygge og unngå at noe slikt skjer igjen.
Polyanna sa for siden:
Et av målene til Breivik var jo å så splid og skape konflikterog polarisering som skulle øke på inntil man fikk full borgerkrig.
Marla Singer sa for siden:
Krinoline:
Jeg er litt enig med deg, og litt enig i de svarene du har fått. Hva man synes er greit å skrive på et forum som dette kommer kanskje litt an på hvordan man er vant til å bruke forum og hvordan man ser på forumbruk? Men generelt sett (uavhengig av internett som kommunikasjonskanal) så skiller ihvertfall jeg på hva man tenker og føler om og for spesielle saker, og hvordan man ønsker at rettssystemet skal være. Jeg ser ingen motsetning i å både føle og mene at det mest rettferdige for en bestemt person ville vært å f.eks. oppleve det samme som h*n har påført andre - samtidig som at man likevel ikke ønsker å ha et straffesystem basert på fysisk avstraffelse eller også dødsstraff.
Samtidig som at jeg er opptatt av dette skillet, er jeg også litt opptatt av at reaksjoner på enkelthendelser ikke "alltid" skal avfeies med å være emosjonelle og subjektive. Jeg synes nok at offerperspektivet her til lands ofte kommer litt for mye i bakgrunnen, og mener at det ikke er en absolutt sannhet at ofrene er for subjektive til å mene noe fornuftig og relevant om reaksjoner mot forbrytere. Dersom man mener at en pårørende uansett er for nær saken til noensinne å kunne si noe nyttig om straff (bortsett fra når de støtter opp om det systemet vi allerede har, slik vi ser mange eksempler på etter 22. juli), tror jeg vi går glipp av noe viktig. Jeg tror nettopp at folk som direkte berøres av alvorlig kriminalitet har noe viktig å meddele oss andre. Jeg tror det er lett å distansere seg fra slike opplevelser, å forstå det intellektuelt, uten å virkelig ta det innover seg. (Nå sikter jeg ikke spesielt til denne tråden.)
Jeg er veldig enig i at vi i Norge ikke skal fysisk straffe eller drepe kriminelle. Men jeg tror at straffesystemet har mangler, og jeg synes at det er viktig å kunne få frem ulike synspunkter for hvordan man kan løse ting, uten at man får høre at man ikke mener det riktige eller er verdig nok. Jeg synes det må være lov til å få opp temperaturen litt når vi snakker om drap og andre forferdelige handlinger. Alle passer ikke til å snakke behersket og kontrollert om verdighet og rosetog, og det synes jeg er naturlig og greit. Både når det gjelder direkte berørte og andre. Når det gjelder slik jeg tolker at du forstår ideen om kollektivt ansvar, så forstår jeg det slik som noen og Maverick. Og det mener jeg er helt ekstremt viktig, nemlig ikke bare å fokusere på beredskap når skaden er skjedd, men å jobbe bredt med forebygging innen alle tenkelige områder. Selv om det er vanskeligere å både gjennomføre og måle.
Ellers får jeg helt umåtelig vondt av faren du skriver om. Har ingen ord.
Marla Singer sa for siden:
En av måtene han så for seg det på, skal ha vært at han forventet en undertrykking av moderate "kulturkonservative" i etterkant av terrorangrepet, slik at disse på sikt ble radikalisert.
nokon sa for siden:
Eg synest det er viktig at det er lov å vere sint. Eg synest det er greit at vi hater gjerningsmannen for det han gjorde og dei han tok frå oss. Eg synest det er viktig at det ikkje bare blir rosetog og "En himmel full av stjerner". Ikkje minst synest eg at det er viktig at ikkje "mer åpenhet og mer demokrati" tar frå den einskilde retten til å vere sint, hate og sørge.
Samtidig meiner eg det er viktig å skilje mellom offentleg og privat rom, når vi kjenner på desse kjenslene. Eg høyrde på P1 nå nettopp, at før 22.juli var det nesten ingen (høyrde med eit halvt øyre, så eg oppfatta ikkje tala) av Norges befolkning som var for dødsstraff, medan nå var det ein ganske stor andel av befolkninga som svarte at dødsstraff er det einaste riktige i denne saken. Det er greit at regjeringa kunne endra regelverket og innført strengare strafferammer. Og det er absolutt ein diskusjon som er på sin plass. Men ei slik endring vil ikkje kunne ha tilbakeverkande kraft, så om Stoltenberg-regjeringa innfører rom for dødsstraff, vil ikkje Breivik kunne dømmast strengare.
Han har fått den strengaste straffa som det er rom for, slik lovverket er i dag.
Marla Singer sa for siden:
Jeg synes det skal være rom for litt sinne og temperament også i det offentlige rom. Man skal ikke måtte sitte aleine med det man mener fordi det ikke passer seg å ytre (innenfor rimelighetens, eller lovens, grenser riktignok). Legger vi til rette for en styrt offentlig debatt for "de beherskede", tror jeg det er som å skyte seg selv i foten. Jeg tror det er mer konstruktivt å møte argumenter for eksempelvis dødsstraff med motargumentasjon, enn med holdningen om at "det burde du ikke sagt".
Ja, det er det ingen tvil om.
nokon sa for siden:
Det er eg einig i. Det var det eg forsøkte å seie og, men det kom kanskje feil ut. Den meiningsmålinga dei snakka om på radioen, viser jo nettopp at debatten om strafferammer og dødsstraff bør tas. Men eg tenker at formen på debatten er ulik i privat og offentleg sfære. Og den offentlege debatten burde ikkje fyllast opp med "brenne i helvete" og "pines og torturerast". Dødsstraffdebatt, ja, gjerne! Debatt om strafferammer, ja, gjerne! Men eg synest det er viktig at det skjer innafor former som gjer det mogleg å ta argumentene på alvor.
Marla Singer sa for siden:
Ja, det handler jo om saklighet og å ta diskusjonen på alvor, nærmest. Jeg ønsker diskusjoner, ikke at flest mulig skal få ut all sin indre gørr i det offentlige rom. Det er jeg helt enig med deg i.
nokon sa for siden:
Ifølgje den same radioen, er det ein AP-politikar som nå er ute med forslag om livstid. Og det tenker eg er veldig velkomment, akkurat nå.
Marla Singer sa for siden:
At forslaget kommer, eller mener du selv at vi bør innføre livstid?
nokon sa for siden:
At debatten blir tatt på eit seriøst og sakleg nivå. Eg kjenner eg klarer ikkje heilt gjere meg opp ei meining sjølv, men eg synest det er på sin plass at det blir diskutert. 21 er lite for 77 liv, men så er det jo foraringstanken som må vere med. Og det at det er mogleg å sleppe ut gir jo motivasjon for endring. Så eg er ambivalent.
Marla Singer sa for siden:
Jeg synes også at det er bra.
Endring motivert i muligheten for å slippe ut har jeg liten tro på. Men jeg forstår selvfølgelig det som sikkert var poenget ditt (?) at dersom man vet at man aldri kommer ut igjen vil det være liten vits i å jobbe med seg selv. Samtidig så vil jeg ikke ha et samfunn hvor man får livstid for å stjele en bugg, så jeg vet ikke hvor relevant problemstillingen egentlig vil være. Jeg tror livstid kan være et alternativ for (blant andre) dem som flere ganger har vist at de ikke lærer av straff og ikke klarer å nyttiggjøre seg av behandlingstilbud.
Noe av utfordringen med forvaringsordningen, slik jeg ser det, er at påtalemyndigheten har bevisbyrden for om endring har skjedd eller ikke skjedd, siden spørsmålet om løslatelse foregår i retten. For å ta et eksempel: hvordan kan man egentlig vise at en person som er dømt for å voldta barna sine ikke har endret seg på dette området, når han har oppholdt seg i en fengselsavdeling siden h*n ble dømt? Det er jo bare ett eksempel av veldig mange tenkelige. Men faktum er jo at dersom påtalemyndigheten ikke klarer å dokumentere dette, så kan ikke retten holde vedkommende fengslet lenger. Det er ikke alltid at jussens verden passer med virkeligheten.
Med en livstidsordning ville tvilen (som man alltid vil ha, siden det er vanskelig å predikere farlighet) kommet ofre og samfunn til gode, ikke gjerningsperson.
Tenker jeg.
Er det forresten noen som kjenner til hvordan benådning fungerer i ulike land? Det vet jeg lite om.
nokon sa for siden:
Ja, eg tenkte at kanskje ein blir meir motivert for å jobbe med seg sjølv, av å ha anledning til å sleppe ut. Korfor har du lite tru på det?
Det du seier om fengselet som langt unna samfunnet, er jo og eit aspekt. Og eg synes 21 år er lite, i alle fall i ein slik samanheng som dette.
Eg veit ingenting om rettssystemet i utlandet. Men kva er bakgrunnen for at det ikkje er rom for å legge saman straff (ei straff for kvar av dei drepne), i Norge?
Polyanna sa for siden:
Men hva er egentlig poenget med straff?
Almennpreventivt? Indivuelt preventivt? (enten ved at den det gjelder blir skremt fra å gjøre noe lignende igjen, eller blir rehabilitert i fengsel). At man skal få som "fortjent"? Hva er i så fall det, og hvordan skiller det seg fra hevn?
Marla Singer sa for siden:
Jeg tror at dersom du motiveres av, hva skal jeg kalle det, egen vinning og ikke en erkjennelse av hva du har gjort uavhengig av egen situasjon, så sliter du med å fullføre en reell endringsprosess. Dette avhenger jo av hva problematikken er, da. Jeg kan være enig i tankegangen når det gjelder rusproblematikk, for eksempel. Men når det gjelder de faktiske kriminelle handlingene så tror jeg at man må være istand til å ta innover seg hva det man har gjort har betydd for andre. Når det gjelder folk med f.eks. psykopati så er vel de fleste fagfolk enige om at de har lite endringspotensiale, men det lille potensialet det er snakk om skal være mtp. atferdsendring og ikke endring basert på innsikt. Det kan jo likevel ha positive følger, for eksempel dersom en person med personlighetstrekk som vanskeliggjør det å leve seg inn i andres situasjon, likevel endrer atferd fordi h*n opplever at det er til fordel for en selv. Men jeg tror ikke at dette vil være effektivt når det er snakk om svært alvorlig kriminalitet, som det jo er når det er snakk om eventuell livstid. Det kommer blant annet av at denne type kriminalitet gjerne (ofte) ikke er rasjonell i et slikt kost-/nytteperspektiv. Dersom det hadde vært det (dvs straff hadde hatt avskrekkende virkning for denne type krim) ville kriminalstatistikken sett helt annerledes ut i land med dødsstraff, som det mest opplagte eksempelet.
Jeg vet ikke begrunnelsen for det, men vi har jo lagt oss på ei linje som innebærer mild straff sammenlignet med resten av verden. Det er vel i stor grad et verdispørsmål? Hele straffesystemet er jo basert på troen på endring, og hensynet til lovbryterens endringspotensiale er høyt verdsatt.
Både allmenn- og individualprevensjon er jo begrunnelser for straff i Norge, i tillegg til det de i den siste stortingsmeldingen velger å kalle «opprettholdelse av den sosiale ro». :knegg: Det vil si en slags gjenopprettelse av rettferdighet, uttrykk for berettiget harme eller en variant av hevn. Jeg mener i hvert fall at dette argumentet er basert på hevn, selv om noen mener at hevn ikke brukes som begrunnelse for straff her til lands. Det er jo en ganske finslipt variant av hevnen slik de fleste kanskje tenker på hevn, en frihetsberøvelse vil aldri kunne «måle seg» med et drap, så jeg ser jo den. Men vi bruker jo som nevnt begrunnelsen om «sosial ro» og allmenn rettsoppfatning, og det handler jo uten tvil om gjengjeldelse, om at det forventes at forbrytelser møtes med en reaksjon som skal ha en viss tyngde. Men dette er veldig underkommunisert offisielt (synes jeg), og man vil helst snakke om preventive virkninger. Som ikke har dokumentert effekt, med unntak av selve frihetsberøvelsen i den tiden den foregår selvsagt. Jeg synes det er litt tvilsomt å legge hovedtyngden på straffebegrunnelser i udokumenterte tiltak, men slik er det (dette er litt mer nyansert enn jeg later som her, men jo mer alvorlige forbrytelser det er snakk om, jo mer riktig blir det – hvis man ser på de mest alvorlige forbrytelsene som de som går utover folks liv og helse, og ikke f.eks. nark). Forvaringsstraff blir jo begrunnet i hensynet til samfunnets sikkerhet, men det er "rettferdiggjort" ved at forbryterne skal endres under straffen.
Vi kommer til å straffe folk som begår alvorlig kriminalitet uansett om straffen vi gir ikke avskrekker andre eller om de selv ikke klarer å endre seg. Og da sitter vi igjen med "den sosiale ro" som begrunnelse, som er basert på tanken om gjengjeldelse/gjenopprettelse eller hva man har lyst til å kalle det. Det synes jeg er både riktig og viktig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.